Vidar Mæland Bakke

Alder: 46
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Har jobbet med misjon og menighetsplanting i Brasil og Norge.
Utga i 2017 boken "DisippelRytmer" på Luther Forlag, Skriver også en del på bloggen SpiresPlass.no.

Følgere

Toleranse er å leve med åpne sår

Publisert rundt 1 år siden

Jeg vil ikke på generell basis anbefale nattverdbordet som den beste arena for å markere uenighet om lærespørsmål i Den norske kirke. Det gjør heller ikke Frimodig kirke. Selv velger jeg å synliggjøre min overbevisning på andre måter. At noen likevel velger å avstå fra nattverdfellesskap i en kirkelig nødssituasjon, bør ikke komme som en overraskelse.

Signalene fra Nord-Hålogaland Bispedømme (VL-sak 18.9.2018) viser at det er nødvendig å snakke sammen og finne fram til ordninger som kan ivareta den enkeltes integritet og overbevisning. Ellers innføres det i praksis yrkesforbud for noen prester.

 

Reell teologisk splittelse

 

Å avstå fra nattverdfellesskap er et smertefullt uttrykk for en reell teologisk splittelse. Frimodig kirke forsvarer at noen tyr til dette handlingsspråket. Dokumentet ”Kirkesplittelse og tjenestefellesskap” utarbeidet av Teologisk ressursgruppe i Frimodig kirke, uttaler blant annet om forholdet til biskopene: ”Både prester og menigheter bør strekke seg langt for å ha et positivt og åpent forhold til kirkens ledelse. Likevel vil det i mange sammenhenger være rett å markere den nye lærens splittende karakter ved å avstå fra gudstjenestefellesskap med dem som bruker lederposisjoner i kirken til å fremme den.” Alternativet kan oppleves som at man i praksis bagatelliserer eller bare tilpasser seg den nye kirkelige virkeligheten.

Det er ingen som gjør slike enkeltmarkeringer med lett hjerte. Og det vil selvfølgelig oppleves smertefullt for alle parter. Men toleranse er ikke å forstå som stilltiende aksept. I ordets rette forstand betyr toleranse like mye å leve med smerte og åpne sår. Det vil gjelde begge veier.

 

Nattverdens gyldighet

Når det å avstå fra gudstjeneste- og nattverdfellesskap ikke er noe jeg på generell basis vil anbefale verken kollegaer eller kirkemedlemmer, har det blant annet med forståelsen av nattverden å gjøre. I henhold til vår lutherske bekjennelse er ikke ordets eller sakramentenes gyldighet avhengig av prestenes teologiske overbevisninger. (Confessio Augustana artikkel 8). For at denne grunnleggende forståelsen skal ligge fast, søker jeg heller å markere en klassisk lære på andre måter, blant annet gjennom tydelig forkynnelse, veiledning og formidling i ulike sammenhenger. Så langt det er mulig oppfordrer Frimodig kirke sine medlemmer til å bli i sin lokale menighet. Men for mange kan det være nødvendig å hente næring fra supplerende åndelige fellesskap.

 

Trosopplæring

I tiden som kommer vil trosopplæringen trolig bli en like utfordrende arena som gudstjenestefellesskapet. Den norske kirke har ennå ikke avklart hva «rom for to syn» innebærer når det gjelder opplæring av barn og unge. Her er det store og vanskelige spørsmål som er overlatt til de enkelte lokalmenigheter. Fra Frimodig kirkes side oppfordrer vi til at trosopplæringen preges av kirkens kateketiske tradisjon. Det innebærer at lokale menigheter ikke bør organisere undervisningen i kontroversielle spørsmål slik at den får form av et forum for presentasjon av ulike syn. Medarbeidere som vil fremme kirkens klassiske tro og lære, også i samlivsspørsmålene, må sikres selvstendig rom til å gjøre dette på basis av Bibelen og kirkens bekjennelse.

 

Menigheter med ulik profil

I Frimodig kirke mener vi at en farbar vei noen steder vil være å legge til rette for menigheter med ulik teologisk profil, slik det er gode erfaringer med blant annet i den danske folkekirken og i den anglikanske kirke i England. Jeg er selv prest i den så langt eneste valgmenigheten i Den norske kirke, Bymenigheten-Sandnes. Jeg tror slike menigheter kan virke konfliktdempende og frigjøre krefter til utadrettet menighetsarbeid, samtidig som det fortsatt innebærer nødvendig samarbeid innenfor det større kirkefellesskapet.

 

Vidar Mæland Bakke

Nestleder i Frimodig kirke

Gå til innlegget

Bill Hybels, metoo og vårt menighetsliv

Publisert over 1 år siden

Vi skal være glade for at lyset slås på. Det er nødvendig at bevisstheten om åndelige lederes feilbarhet og fallgruver styrkes. Jeg tror det fører til at det blir vanskeligere å falle på dette området. Menighetsledere, og særlig vi som er menn, lærer at vi stadig må jobbe med våre holdninger og rutiner for hvordan vi omgås mennesker av annet kjønn, både i tjenesten og privat. Vi trenger også mennesker rundt oss som utfordrer og ansvarliggjør oss regelmessig på vår livsførsel.

 

Da min menighet, ByMenigheten-Sandnes startet som Lundehaugen menighet i 1999, var Willow Creek en stor inspirasjonskilde. Det var her menigheten hentet ideer til menighets-strategi, cellegrupper, ledertrening, visjonstenkning, barneopplegg og dramastykker, for å nevne noe. Mange dro flere turer til Chicago og lot seg begeistre. Enda flere har i årene etterpå deltatt på årlige Global Leadership Summit i vårt område, med taler fra konferansen i Willow Creek overført på storskjerm.

Metoo-anklager

I vår skjedde dramatiske ting. I kjølvannet av metoo-kampanjen stod kvinner frem med anklager om at de har vært utsatt for grenseoverskridende seksuell adferd fra Bill Hybels sin side. Han valgte å gå av noen måneder før han hadde planlagt. De første meldingene tydet på at menigheten med lederskapet i spissen slo ring om Hybels og trodde på han når han i hovedsak avviste anklagene. Dette var nemlig ikke nytt for eldsterådet. En intern granskning ble gjort etter at de første meldingene kom på deres bord allerede i 2014.

Nylig gikk både eldsterådet og de to nye hovedpastorene av. De har nå kommet til at anklagene var troverdige. De erkjenner at de ikke skulle ha trodd mer på Hybels enn på kvinnene. De forsøker å legge til rette for en ryddig prosess fremover, og har klokelig kommet til at den må ledes av personer med nødvendig tillit.

For noen uker siden sa Missy Rasmussen fra det avtroppende eldsterådet blant annet følgende fra podiet i Willow Creek til de kvinnene som har kommet med anklager og bekymringsmeldinger: 

"Selv om vi trolig aldri vil vite for sikkert alt om hver enkelt historie, har vi ingen grunn til å ikke tro på dere. Vi beklager at våre første uttalelser var så ufølsomme, defensive og beskyttende overfor Bill. Vi oppfordrer Bill til å erkjenne sin synd og offentlig be om unnskyldning.”

I hennes lengre innlegg er det mye god etterpåklokskap. Og for mange kommer nok dette alt for seint, gitt den kunnskap eldsterådet har sittet med over flere år. Dette er likevel ikke en tid for hovmod. Like lite som det er en tid for å bagatellisere eller unnskylde.

Er da alt vi har lært av Bill Hybels og Willow Creek verdiløst? Er dette bare en bekreftelse til alle kritikere som ristet på hodet over at ByMenigheten og mange andre norske menigheter har hentet så mye ideer og inspirasjon fra Willow Creek?

Jeg håper det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. De vil jeg oppsummere i seks punkter:

1. Det er en tid for sinne, skuffelse og oppgjør.

Ett av de forbilder jeg og mange har hatt som leder, prest og forkynner, har misbrukt sin tillit grundig overfor mange kvinner. Jeg innrømmer at det nå vil være vanskelig å høre igjen taler og plukke ned bøker jeg har i bokhyllen av Bill Hybels. Det vil ta tid for han å gjenopprette tillit, særlig fordi han så langt ser ut til å benekte det aller meste. Det gjør veien til forsoning lengre.

2. Bill Hybels har utvist et bemerkelsesverdig lederskap gjennom førti år i Willow Creek.

Han har hatt enorm innflytelse på menighetstenkning og ledelse i alle verdensdeler. Alle som har opplevd hans veiledning og omsorg for menigheter og ledere i kirke og samfunn, behøver ikke å kaste vrak på alt de har lært. Også her gjelder prinsippet om å prøve alt og holde fast på det gode.

3. I disse tider kan det forrige punktet oppfattes som en bagatellisering.

Som om alt det gode Bill Hybels har gjort på andre områder, kan utligne eller unnskylde det han har gjort overfor disse kvinnene. Slik er det ikke ment, og slik må det ikke forstås.

4. Det siste året har vi blitt vant til å høre om metoo-skandaler i offentligheten, også i kirken.

Alle som kjenner godt til menighets- og organisasjonsliv vet at vi ikke kan slå oss på brystet og hovere. Eksemplene er alt for mange også hos oss. Vi må forberede oss på at flere kommer til overflaten. Og vi skal være glade for at lyset slås på. Det er nødvendig at bevisstheten om åndelige lederes feilbarhet og fallgruver styrkes. Jeg tror det fører til at det blir vanskeligere å falle på dette området. Menighetsledere, og særlig vi som er menn, lærer at vi stadig må jobbe med våre holdninger og rutiner for hvordan vi omgås mennesker av annet kjønn, både i tjenesten og privat. Vi trenger også mennesker rundt oss som utfordrer og ansvarliggjør oss regelmessig på vår livsførsel.

5. Vi må unngå å snakke lettvint om tilgivelse. Og vi må ikke blande sammen tilgivelse og tillit.

Alle begår vi synder. Nåden og tilgivelsen i Kristus er tilgjengelig for alle som ber om det. Tilgivelse fra mennesker er noe som kan ta tid og som vi ikke uten videre kan kreve. Å inneha en åndelig lederposisjon er ingen menneskerett. Det krever tillit og en annen form for prosess. På dette området har Stavanger bispedømme jobbet grundig over flere år, og vår menighet har lagt bispedømmets retningslinjer til grunn for vår menighet.

6. Også før de siste hendelsene i Willow Creek, er det mange, også i ByMenigheten som er blitt mer nøkterne til å ha megakirker i USA som forbilde.

Jeg merker en sunn skepsis til den innflytelsen enkeltpersoner på toppen ofte får i slike kirker. Fallhøyden blir så stor. Kanskje kan vi merke oss at en hver vekst skjer under kraftig motstand fra en som gjør alt han kan for å hindre oss. Åndelige ledere vil alltid være utsatt, trolig enda mer når ansvaret, makten og innflytelsen øker, og de oppnår stor anerkjennelse og berømmelse. Lykkes motstanderen i sitt angrep på disse, gir det ofte så stor effekt. Men både i store og mindre menigheter gjelder det at åndelige ledere står minst mulig alene. Og makten og innflytelsen må være begrenset av gode rammer og strukturer.


(Dette er en noe bearbeidet versjon av et innlegg publisert på Vidar M. Bakkes blogg.) 

 

Gå til innlegget

NMS og konformitetskulturen

Publisert nesten 2 år siden

Det eksisterer en konformitetskultur i Den norske kirke, ganske ulik den som finnes andre steder, for eksempel i den danske folkekirken. En konformitetskultur bidrar effektivt til å usynliggjøre reelle konfliktlinjer. Min egen misjonsorganisasjon, NMS, bidrar nå til å bygge opp under en slik kultur ved den linjen ledelsen har lagt seg på etter innføringen av en ny ekteskapslære i kirken.

I innlegget «NMS og Den norske kirke», skrevet av generalsekretær Jeffrey Huseby og leder for seksjon menighet i NMS, Sven Ebbel Skjold, fastholder de at NMS "ikke har endret synet på ekteskapet som en gudgitt ordning mellom én kvinne og én mann". (Verdidebatt.no, 12.3.2018).

Flott, tenker jeg. Men resten av innlegget forvirrer. De skriver om innføringen av likekjønnet vigsel i Dnk: ”Vi mener at vi ikke behøver å mene noe om alle spørsmål som kirkene må ta stilling til ettersom vi ikke er et kirkesamfunn”. Så mener altså NMS noe om den nye ekteskapslæren, men samtidig må vi forsikre oss om at vi ikke mener noe med det?

NMS sitt samlivsetiske dokument fra 2008 ble gjennomgått og bekreftet som fortsatt gjeldende i organisasjonen så sent som for to år siden. Hvis dokumentet egentlig ikke har noen praktisk betydning for liv og lære i organisasjonen, vil det ikke da være mer ryddig å skrote dokumentet enn å la det ligge og støve i skrivebordsskuffen?

Eller sagt på en annen måte: Kan jeg ikke lenger forvente at det samlivsetiske dokumentet fra 2008 er så viktig at det benyttes som plattform for undervisning og forkynnelse om samliv i NMS-sammenheng, både i møte med barn, unge og voksne? Er det faktisk litt problematisk om jeg selv på NMS sine vegne skulle finne på å dra det fram? For da blir jeg vel rammet av advarselen om å ”skape en splittende kultur”? En slik beskyldning er det bare de færreste av oss som orker å leve med særlig lenge, før vi klokelig finner en annen organisasjon å arbeide gjennom.

Blant dem som var på Årskonferansen til Frimodig kirke i Oslo i går, traff jeg mange med tilknytning til NMS. Vi er fortsatt i Dnk. Vi ber ikke NMS om å bryte samarbeidet. Derimot oppfordrer vi NMS til å vise større frimodighet på den samlivsetiske plattformen organisasjonen har, nettopp i en tid der mange i kirken savner åndelig lederskap.

Vi ber ikke NMS-ledelsen om å føre åpen kamp mot Dnk til en hver tid og på alle arenaer. Selvfølgelig er det også mye vi kan samarbeide om både innad i NMS og i samarbeidet med Dnk som ikke direkte berører denne konfliktlinjen. Men personlig savner jeg mer av en ”kritisk-solidarisk holdning”, slik jeg i sin tid lærte at vi i Feltprestkorpset skulle ha til det systemet vi var en del av i Forsvaret.

Jeg mener NMS bør mene noe med at vi mener noe om ekteskapslæren. Bibelens klassiske lære om ekteskapet er nemlig ikke perifer og utdatert. Det krever en særskilt fortolkningsakrobatikk å løsrive Jesu evangelieformidling fra hans undervisning om ekteskapet som Guds gode ordning. Kan den ikke løsrives fra evangeliet og Guds gode vilje med mennesket, kan den heller ikke løsrives fra misjon og spørsmålet om menneskers frelse.

Selvfølgelig er det kontroversielt å si og mene dette i dag. Men spør våre forfulgte trossøsken som NMS støtter i Egypt og andre steder om konformitet med samfunnets normer er veien å gå for at den kristne troen skal overleve og overleveres!

Som en venn med utenlandsk bakgrunn sa til meg nylig: ”Dere nordmenn er så redde for å skape dårlig stemning”. Det er den litt klamme følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest innlegget fra NMS-ledelsen.

Vidar Mæland Bakke
Nestleder i Frimodig kirke
og frivillig forkynner i NMS

Gå til innlegget

#MeToo og syndens tidsalder

Publisert nesten 2 år siden

#MeToo er ikke uttrykk for noe egentlig nytt i menneskets historie. Mennenes hang til å misbruke sin kjønnsbaserte makt til å trakassere og utnytte kvinner, særlig på det seksuelle området, har fulgt alle kulturer og samfunn i tusenvis av år. Men vi kan være glade for at vi lever i en tid der menn ikke så lett vil kunne holde på uten at noen sier i fra. Og det er kanskje nytt?

Jeg vil skrive litt om “MeToo” i syndens tidsalder. Og den som måtte tro at den tidsalder nettopp har startet, tar feil. Den startet allerede i urhistorien. Alt var ikke bedre før. Synden finner bare nye forkledninger.

"Det er ikke noe nytt at menn med makt bruker sin innflytelse til å skaffe seg sex. Det som er nytt, er at vi ikke lenger har noen standard å måle det mot, ikke noe språk å bruke", skriver Ole Petter Erlandsen i det viktige innlegget #MeToo og de manglende grensene". En viktig presisering som jeg gjerne vil utdype, så vi ikke forledes til å tro at mennenes maktmisbruk på det seksuelle området skyldes "det grenseløse samfunnet". 

Mange kan sitere utenat hva som står i Johannes 3,16. Men hva med 1. Mosebok 3,16? Det er et noe dunkelt ord fra syndefallsfortellingen, en fortelling som vi prester muligens ikke besøker så ofte som før. Fortellingen er tidsløs og har mye å si inn i vår tid.

«Til kvinnen sa han:(…) Du skal begjøre din mann, og han skal herske over deg.» (3,16)

Ordene forteller noe om at de dystre konsekvensene av syndefallet rammet kjønnene på ulikt vis. Akkurat hva som ligger i den første delen av setningen, «du skal begjære din mann», vil jeg ikke spekulere i her. Men uttrykket «han skal herske over deg», er ganske åpenbart.

Ordet «herske» er negativt ladet, og har ingenting med Guds opprinnelige vilje med relasjonen mann og kvinne å gjøre. Det er snarere en slags uhyggelig lovmessighet i kjølvannet av den ubalansen som kom inn i skaperverket allerede fra tidenes morgen.

#MeToo er derfor heller ikke uttrykk for noe egentlig nytt i menneskets historie. Mennenes hang til å misbruke sin kjønnsbaserte makt til å trakassere og utnytte kvinner, særlig på det seksuelle området, har fulgt alle kulturer og samfunn i tusenvis av år.

Og det triste er: Kirken har ikke vært fritatt for disse konsekvensene, snarere tvert i mot. Teologisk sett er det mulig å si at Johannes 3,16 bryter forbannelsen i 1. Mosebok 3,16. Jesu død og oppstandelse gir løfter om en ny tid med forsoning og likeverd også mellom kjønnene. Men syndens favntak slapp aldri så lett. Alt for mange av kirkens menn, alt for mange kristne ektemenn har krenket og herset. Noen har til og med trodd at de hadde fått tillatelse til det av Gud.

Mitt poeng her er ikke å bagatellisere #MeToo-avsløringene. Heller ikke å antyde at dette bare er noe vi må leve med. Snarere tvert i mot. Jeg påpeker vel bare at syndens tidsalder ikke begynte da mennesker sluttet å leve i konvensjonelle ekteskap. Alt var ikke bedre før. Vi skal heller være glade for at vi lever i en tid der menn ikke så lett vil kunne holde på uten at noen sier i fra. Og det er kanskje noe nytt?

Samtidig avslører MeToo-kampanjen noe viktig som kanskje mange ikke forutså: Den frihet fra maktmisbruk som liberale krefter lovet kvinnen dersom hun kunne bryte ut av den konvensjonelle ekteskapsrammen, den var bare nok et bedrag fra slangen! I det grenseløse samfunnet er ikke kvinnen blitt friere, det er heller motsatt! Maktmisbruket har bare fått nye områder å utfolde seg på.

Det går an å bli mismodig av dette. Håpet ligger fortsatt i Kristi oppstandelse. Forbannelsen er brutt. Johannes 3,16 har kimen i seg til å trumfe 1. Mosebok 3,16. Skaperverket skal fornyes. Gud kan forsone og helbrede det som har gått i stykker mellom kvinne og mann. Menn må ta ansvar for sine handlinger. Både samfunnet og kirken skal være glade for at lyset slås på slik at det blir vanskeligere å falle. Kvinner kan få reise seg. Guds rike er her allerede. Vi skal bare være forsiktig med å tro at dette riket uten videre kan identifiseres med kirken.

Gå til innlegget

Kirkelige valg og ny trossamfunnslov

Publisert nesten 2 år siden

Takk til Karl Øyvind Jordell for hans kommentarer til Frimodig Kirkes høringsuttalelse til forslaget om ny trossamfunnslov.  Frimodig kirkes utgangspunkt er at den nye loven bør legge til rette for gode rammer for kirkens liv, men ikke brukes til å styre kirkens videre utvikling.

(Dette innlegget er svar på spørsmål fra Karl Øyvind Jordell til Frimodig kirkes høringssvar.)

Denne saken dreier seg om hva en rammelov bør inneholde, og om hvilke bindinger Stortinget kan gi for Den norske kirke (heretter: kirken) etter 2012/2017, ikke minst sett i et trosfrihets- og likestillingsperspektiv.

Det spørsmålet Jordell stiller oss, om «valg i de år da det ikke holdes offentlige valg», evt. om vi vil ha «en helt annen ordning», har vi – så langt – ikke drøftet i styret. Men det er naturlig å peke på den tidligere ordningen, hvor de lokale, kirkelige valg skulle avholdes innen en gitt frist. I dette systemet vil en viss lokal variasjon i avviklingen være både mulig og ønskelig. Det er betydningen av den lokale kirkens rettssubjektivitet og reelle tyngde i kirkens organisasjon, som har vært vårt viktigste anliggende i høringssaken.

Vi vet alle at «demokratisering» var det vilkåret som (noen) politikere stilte for å løsne båndene mellom kirke og stat, og svaret på dette vilkåret var direkte valg nært opp til de politiske. Det sikret fokus og oppslutning, og deretter et slags folkelig mandat til viktige veivalg for kirken.

Det er dette grepet på kirkens videre utvikling departementet nå vil sikre, og det uten i det hele tatt å stille spørsmål til høringsinstansene om saken. Tvert imot får vi inntrykk av at det motsatte er tilfelle, fordi det sies at «bestemmelser om kirkens organisering, kirkelig inndeling og valg» «overlates» til Kirkemøtet å fastsette.

Men nå vil altså departementet at Stortinget skal gi en lov som binder kirken til en ordning som et enstemmig Stålsett-utvalg avviste, og vel og merke: Det ble avvist fordi dette bryter med fundamentale prinsipper i relasjonen mellom staten og tros- og livssynssamfunnene. Stortinget må altså i framtida – i en såkalt fristilt kirke – forandre loven for å endre på dette.

Norge har sluttet seg til internasjonale konvensjoner der en avstår fra statlig innblanding i hvordan trossamfunn velger sine ledere. Lovforslaget overser det faktum ved å detaljregulere hvordan valget skal foregå.   

Kirkelige organer har bedt om en kortfattet rammelov som svar på Grl. § 16 sine formuleringer om saken. Frimodig kirke mener at en slik lov skal legge til rette for gode rammer for kirkens liv, men ikke brukes til å styre kirkens videre utvikling. Saken har derfor både en side innover mot kirken, men også utover i en konsekvent og positiv religionspolitikk.

Vi må ikke havne i en situasjon der de mange henvisninger til kirkens særstilling resulterer i fortsatte bindinger for kirken, mens de religionspolitiske prinsippene primært er noe som gjelder de øvrige tros- og livssynssamfunnene.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere