Vidar Mæland Bakke

Alder: 46
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Har jobbet med misjon og menighetsplanting i Brasil og Norge.
Har utgitt bøkene «Gi mine øyne lys» (2019) og "DisippelRytmer" (2017) på Luther Forlag. Flere tekster finnes på bloggen SpiresPlass.no.

Følgere

Julie og blomsterengen

Publisert 3 måneder siden

Det begynner å gå opp for meg at Julie er et mirakel. Hun er sjelden. Slik ensformige gressplener overtar for de fargerike blomsterengene, slik blir det stadig færre av Julies folk i blant oss.

Julie er niesen min, og jeg fikk den ære å være hennes fadder da hun ble døpt. Hun har rukket å bli atten år nå. 

Allerede den gang, for litt over atten år siden, kunne ultralydbilder gi små signaler om mulig kromosomfeil. Jordmor orienterte Julies foreldre om dette. For dem var det lille barnet uansett en gave fra Skaperens hånd. De ønsket ikke å vite noe mer før barnet lå i armene deres. Ville de ha klart å stå i mot forventningene som møter oss i dagens helsevesen? I disse dager tar stortingspolitikerne stilling til om den såkalte NIPT-testen skal tilbys alle gravide. NIPT kan brukes til å avdekke om foster har trisomi 13 (Pataus syndrom), trisomi 18, (Edwards syndrom) eller trisomi 21 (Downs syndrom). Downs syndrom er langt mer vanlig enn de to andre syndromene denne testen avdekker. Testen kan ikke gi 100% svar. Men i følge tilhengerne, er slike tester med på å gi kvinnen et «informert valg». Kan vi snart være der, at når man først har valgt å sette et barn med ekstra behov til verden, må man også bære den ekstra økonomiske byrden dette medfører? Aner vi hvilket ansvar vi er i ferd med å legge på enkeltmennesker med denne informasjonen?

Like forskjellige som andre mennesker

Jeg vil ikke romantisere. Det er utfordrende å få et barn med Downs syndrom. I tillegg til en genfeil i kroppens celler, er det høyere forekomst av for eksempel hjerte- og karsykdommer blant denne gruppen. Å få et barn med et så annet utgangspunkt enn de fleste andre barn, kan være en tung beskjed å få for foreldre og familie. Men vi glemmer ofte at mennesker med Downs syndrom er like forskjellige som andre mennesker. Å snakke om å gi foreldre et «informert valg», vil alltid være et upresist uttrykk. Hva vet vi egentlig om hvordan livet blir? Dessuten slår det meg hvor mye av smerten som handler om at vi som familie så ofte har sammenlignet Julie med den utviklingskurven barn med et annet antall kromosomer "normalt" har. Hvordan ville det se ut om hun fikk lov til å følge sin egen utviklingskurve? Kanskje hun da slettes ikke var "utviklingshemmet" overhodet? Mennesker med Downs syndrom blir nå eldre enn tidligere. Mange lever gode liv, er i jobb og bor for seg selv. Fremstår det ikke som et paradoks at vi har valgt ut akkurat denne diagnosen som noe vi skal teste effektivt for?

Politisk redaktør, Berit Aalborg reiser viktige spørsmål i sin kommentar i Vårt Land, publisert 17. mai, der hun bl.a. skriver: «Som samfunn leter vi systematisk etter de mest sårbare blant oss, for å fjerne dem. Denne tanken er skremmende. Ikke minst er det verdt å reflektere rundt hva den gjør med oss som samfunn, og vårt syn på hva det er å være menneske.» 

Fabelen om prestegårdshagen

Jeg vokste opp med en gedigen prestegårdshage rundt meg. I vekstsesongen på våren måtte vi klippe plenene to ganger i uka, faren min og jeg. Den forrige presten var ikke så begeistret for stor hage. Han slo den delen av gresset som vendte ned mot kirkegården med ljå et par ganger om sommeren. Det tok tid før vi fikk bukt med noen spesielle vekster som hadde slått seg til i den delen av hagen. Jeg lærte raskt at alt som vokste der det skulle være plen, og som så annerledes ut enn det vanlige gresset, satte vi enkelt navn på ved å plassere en "u" foran. I denne delen av hagen vokste det et ugress som hette kjørvel. Jeg synes planten hadde en spennende smak som av lakris. Noen vil si den smaker anis. Kjørvel tilhører persillefamilien, og i de fleste retter kan du erstatte persillen med kjørvel for å få en litt kraftigere og annerledes smak. Kjørvel er en allsidig urt som brukes mye i Frankrike. Der regnes den som en av "fines herbes", en klassisk fransk urteblanding. Det er bare det at når den vokser på steder hvor vi forventer gress, da setter vi bare en "u" foran ordet og irriterer oss. Først som voksen lærte jeg at den har usedvanlige egenskaper.

Livslyst og pur vårglede

En annen plante som vi satte en "u" foran, var den fargesterke løvetannen. En drøy måned på vårparten hadde den sin tid, hvis den fikk lov. Hvis ikke gresset ble klippet for ofte. Lot vi deler av gresset hvile et par dager ekstra, ble plenene fylt med dette gule teppet av livslyst og pur vårglede. Senere har det kommet presise hageredskaper som effektivt fjerner løvetann med rota. Jeg hadde med et barn i bilen en vårdag, og spurte henne hva hun syntes om løvetennene langs veikanten. Hun nølte. Som om hun skulle bruke det svaret hun hadde lært eller det svaret som kom innenfra. Hun valgte å være diplomatisk: "Jeg synes de er veldig fine. Men de er vel ugress?"

En annen forklarte meg hva som er problemet med løvetannen. Den ødelegger for gresset. Akkurat som mosen. Slike planter er så vekstvillige. Derfor må vi holde dem nede, ellers tar de helt over. Tja. Omtrent slik Hitler sa om jødene. Eller som enkelte i dag sier om innvandrere. Vi setter en generell "u" foran alt som ikke ser ut som gress. Mens de egentlig har mange forskjellige navn og nyanser. Aller mest utryddingstruet i vår del av verden i dag, er Julies folk. 

Gå til innlegget

Koronatid er kairostid

Publisert 5 måneder siden

"I disse koronatider", sier vi. Kan begrepene "chronos" og "kairos" hjelpe oss til å tolke våre erfaringer i en "koronatid"?

Jeg er overbevist om at korona-tid er kairostid. Nei, ikke kaostid. Kairostid!
Det nye testamentet i Bibelen opererer med to forskjellige ord for tid: «Chronos» og «kairos».

Se for deg at du tegner livet ditt som en tidslinje der du starter et sted til venstre på arket og trekker en strek. Mye av livet er en rett strek med vanlige dager som du strever med å skille fra hverandre. Det er «chronos-tid». Chronos er målbar klokketid, og har funnet sin vei inn i ord som «kronologisk".

Men så skjer det, ikke så rent sjelden, at noe inntreffer som bryter med det vante, som skaper en spenning, en liten eller stor krise.  Kanskje er det pga ytre omstendigheter vi ikke rår over, kanskje er det pga en uoverensstemmelse eller konflikt med andre mennesker, kanskje er det fordi vi rammes av noe vondt som truer vår frihet og lykke. Det er lett å tenke på slike ting i disse dager. Men det kan like gjerne være at det som plutselig inntreffer er noen øyeblikk av overstrømmende glede som kaster oss rundt og overrasker oss på en god måte.

Slike øyeblikk som bryter med det vanlige og rutinemessige er en annen form for tid enn «chronos», det er «kairos-tid». Et fortettet øyeblikk, et slags tidsvindu, stort eller lite, fylt av mulighet, spenning og utfordring, både på godt og vondt. Der chronos beskriver kvantitetstid, beskriver kairos i større grad kvalitetstid.

Jesus forkynner tidenes kairos-øyeblikk i det han starter sin tjeneste i Markus 4 og roper ut: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet». Her er kairos uttrykk for dette mulighetsvinduet av gudsriketid som Jesus tilbyr.

Når «kairos-øyeblikk» inntreffer, kan vi forsøke å tvinge oss selv til å fortsette rett frem som om ingenting har hendt, hvis vi tror det er det beste og enkleste. Men det som likevel oftest skjer, er at et kairos-øyeblikk kaster oss ut av den rettlinjede streken, inn i en sirkel. Da er vi i den sirkelen, enten vi vil eller ikke.

Spørsmålet er om vi velger å gjøre denne turbulensen til en «læringssirkel», en anledning til å lære mer om oss selv, vurdere våre handlinger og reaksjonsmønstre, snakke med noen om hva som akkurat skjedde, eller hva som foregår i oss og rundt oss. Så kan vi sakte, men sikkert, legge en liten plan, ta et valg eller stille spørsmål som: Når jeg før eller siden er tilbake på den mer rettlinjede streken, hva skal jeg ta med meg fra denne turbulente tiden av gode eller vonde øyeblikk? I hvilken grad ønsker jeg at dette skal forandre meg og prege meg videre? Hva skjer av seg selv, og hva må jeg legge til rette for, ta stilling til, gjøre aktive valg i forhold til? Hvem skal jeg spørre om å støtte meg i mine nye valg?

Ved å reflektere over slike spørsmål, gir du deg selv muligheten til å gjøre «kairos-turbulensen» til en læringssirkel for vekst på veien videre langs den mer strake tidslinjen.

Jeg er overbevist om at korona-tid er kairostid. Vi kan møte denne turbulensen utelukkende med frykt og bekymring. Eller vi kan se på denne tiden som et vindu av muligheter Gud kan handle gjennom.

Jeg tror Guds rike kommer nær på en spesiell måte i krisetider. Mange skal vende om og tro på evangeliet. Det er ikke slik at Gud bare virker i kairostider. Men vi som mennesker har ofte en annen mottakelighet for det han forsøker å si nettopp i slike øyeblikk. Skal vi strekke ut hendene og ta i mot? Kan vi våge å spørre oss hva vi nå kan gå inn i av ferdiglagde gjerninger som kan lede til vekst og varig endring i våre liv og vår verden? Hva om denne kairos-turbulensen kan bli til en læringssirkel for deg og meg?

Jeg våger i hvert fall å tenke tanken, om jeg ikke vet hvor langt jeg tør å strekke den. Og jeg gjør klokt i å begynne med meg selv, før jeg skal si til deg hva dette skal bety i ditt liv. Men akkurat nå kjenner jeg at det ikke er viktigst for meg å komme tilbake til «normalen» fortest mulig og late som om ingenting har skjedd. Det viktigste for meg er å gripe dagen og kairos-øyeblikket mens det er her.

For koronatid er kairostid.

(Også publisert på Vidar Mæland Bakke´s blogg.)

Gå til innlegget

Livet når diskolyset slukner

Publisert 10 måneder siden

Det er ikke utenkelig at min ungdomsdepresjon ble forsterket av at den også rommet en troskrise. Og at dette for meg ble så alvorlig fordi jeg tenkte at det å miste Gud, også ville innebære å miste familien min.

Nylig var jeg på kino og så den norske filmen Disco som har fått mye omtale i det siste. I filmen er lyset fra diskolampene en metafor for et miljø med sterkt fokus på å leve opp til forventninger. Men selv om hovedpersonen Mirjam er toppidrettsutøver i dansegrenen disco, er ikke dette en film om prestasjonspress i idrettsmiljøer. Filmen handler først og fremst om det trosmiljøet Mirjam beveger seg i som stedatter av en pastor i en karismatisk menighet. 

Lyst til å gå i forsvar

Det var ekstremt ubehagelig å se filmen. Jeg fikk lyst til å gå i forsvar når jeg så ytre likhetstrekk med de kristne miljøer jeg selv har vært og er en del av. Vi er jo likevel ikke som de på filmen! Jeg kunne skrevet om at den skulle vært mer balansert og etterrettelig, særlig i beskrivelsen av det hippe pinsemiljøet. Men jeg mener vi har for lett for å skjule oss bak alle våre gode intensjoner enten vi representerer det ene eller det andre miljøet. For den som har en vond historie å fortelle, blir dette bare et nytt overtramp.

For lav maktbevissthet

Dette er en film som retter søkelyset (eller diskolyset) på hvilken makt vi har over unge sårbare menneskeliv, vi som er foreldre og ledere i kristent barne- og ungdomsarbeid. Vi trenger å forstå mer om maktforhold i kristne fellesskap for å kunne forvalte vår innflytelse på en forsvarlig og sunn måte. Mye tyder på at kristne innflytelsespersoner har en alt for lav maktbevissthet. Det er ikke slik at vi som foreldre kan og bør slutte å påvirke våre barn. Uansett hvilket livssyn vi har, vil våre verdier og holdninger sette varige avtrykk i barnas liv. Men kanskje testspørsmålet er: Hvordan kommer de ut de som er psykisk sårbare i våre sammenhenger?

Depresjon og tro

«Tror du på Gud», spør terapeuten i filmen. «Ja, man må vel det», svarer Mirjam.
Selv har jeg nesten bare godt å si om min egen kristne oppvekst som sønn av en prest midt i folkekirkelandskapet. Samtidig kjenner jeg meg igjen i Mirjams sårbarhet. Jeg var en ressurssterk, aktiv og engasjert ungdom som tok vel mye ansvar tidlig. I boka «Gi mine øyne lys» (Luther 2019), skriver jeg blant annet om hvordan jeg som 15-åring gikk på en smell og ble klinisk deprimert. Årsakene til depresjonen var sammensatte. Men likheten mellom Mirjam og meg var opplevelsen av at troen var «på alle kanter». Den definerte på mange måter hele min eksistens. For de fleste er troen sterkt knyttet til følelser og erfaringer, særlig som ungdom. En depresjon kan oppleves som et følelsesmørke. Jeg var overbevist om at troen var borte. Selv om jeg i den tunge fasen verken ble møtt med bebreidelser eller krav til å «tro mer», slik Mirjam ble i filmen, hadde jeg som frisk internalisert noen forventninger som ble tunge å bære i den syke fasen. Jeg skriver i boka: «Det er ikke utenkelig at min depresjon ble forsterket av at den også rommet en troskrise. Og at dette for meg ble så alvorlig fordi jeg tenkte at det å miste Gud, også ville innebære å miste familien min (...) Å ha et aktivt forhold til vår kristne bekjennelse, preger nødvendigvis både våre verdier, vår kultur og vårt levesett. Det fremstår som en totalpakke. Hva skjer om våre barn takker nei til gaven, eller i alle fall deler av den?»
Forventningspress

Jeg har forsøkt å snakke om dette med mine egne barn. Vi har reflektert over det mer eller mindre uttalte forventningspresset det kan medføre å leve i en familie der far er prest. Vi snakker om at det er deres valg om de vil være kristne eller om de ønsker å ta avstand fra deler av det vi voksne står for. Men klarer jeg alltid å vise det i holdning og praksis, for eksempel i måten jeg omtaler dem som lever annerledes? Og hvor lett er det ikke å utbasunere forargelse over meningsmotstandere eller miljøer jeg tar avstand fra, slik pastoren i den hippe menigheten Friheten gjør på hjemmebane i filmen? Guilty of charge! Det er nok nettopp i holdningene vi har til mennesker som står for noe annet enn oss, at barna våre leser hvilke forventninger vi har til dem og deres liv. I boka spør jeg: «Kan vi være tydelige på egen tro og egne verdier, uten å gjøre rommet for trangt for den som tenker annerledes?»
Kjernen i det kristne budskapet

Til slutt må jeg si at jeg er enig med Øystein Gjerme i SALT-kirken Bergen som i stor grad roser filmen, men påpeker at «kjernen i det kristne budskapet er bemerkelsesverdig fraværende (...). Ingen forteller Mirjam at hun er elsket og verdifull, helt uavhengig av hva hun presterer i kirken eller på dansegulvet. For de fleste kirker er dette et kjernebudskap i forkynnelse og undervisning, og for mange spesielt vektlagt i møte med «generasjon prestasjon», skriver Gjerme.

Ja, kanskje er det til og med sant at kristne ungdomsmiljøer ofte bygger større psykisk trygghet enn mange andre arenaer i dagens samfunn der forventningene til livsstil og adferd kan være høye, men nåden helt fraværende. 

Likevel har jeg tenkt å fortsette selvransakelsen. For det holder ikke med gode intensjoner.

(Også publisert på bloggen www.SpiresPlass.no) 

Gå til innlegget

Sant og usant om brannene i Amazonas

Publisert 12 måneder siden

Generelt gjelder det for oss som er overbevist om at kloden har et klimaproblem: Hvis vi blir tatt i å manipulere fakta og tall for å fremme vår agenda, snører klimaskeptikerne bare kappen tettere om seg og sier: Var det ikke det vi sa? Kan vi da tro på resten av det de sier?

Det har vært underlig å være både miljøengasjert og samtidig glad i Brasil de siste dagene. Jeg var med på den spontane aksjonen til støtte for Regnskogfondet og gleder meg over engasjementet. Jeg er ikke noen tilhenger av president Jair Bolsonaro. Mange av mine evangeliske venner i Brasil synes å være overraskende blinde for hans skyggesider. Polariseringen er sterk etter alle korrupsjonsskandalene under det forrige styret. 

Samtidig har jeg reagert på hvor upresist det snakkes her i Europa om de pågående brannene i Amazonas. Og jeg undrer meg over den gjentagende bruken av det forslitte og feilaktige uttrykket: «Amazonas er jordas lunger». Det er en seiglivet myte at denne regnskogen står for 20% av jordas oksygen. Flere norske aviser har gjentatt dette i det siste, blant annet avisa Vårt Land på lederplass. Men Amazonas bruker det meste av oksygenet selv.

Etterhvert har noen norske medier gått sin egen videreformidling mer etter i sømmene. 30. august kom faktisk.no med en nyttig artikkel som påpeker
en omtrentlig omgang med sannheten i mediefremstillingen. Den hadde jeg ventet på. 

Brannene er alvorlige. Men det er historieløst å snakke som om alt er blitt verre de siste månedene. Det tjener ikke Amazonas og miljøets sak. Ser man på 2019 så langt sammenlignet med årene tilbake til årtusenskiftet, er ikke mengden branner i 2019 spesielt høy.  Når statsledere snakker upresist og direkte feilaktig om situasjonen, styrkes bare Bolsonaros posisjon innad i Brasil. At landets president står for en flåsete og uansvarlig, ja tidvis direkte farlig retorikk og politikk, rettferdiggjør ikke at politikere og miljøaktivister på motsatt side omgår fakta. Macron har truet med boikott og internasjonalisering av Amazonas. Det er en perfekt oppskrift for å få folket til å slutte rekkene om Bolsonaro.

Inntrykket mitt nå er at brasilianere flest er fryktelig provoserte, særlig over den franske presidenten. Han beskyldes for å ha en skjult agenda om å holde Brasil utenfor det europeiske markedet for å beskytte fransk landbruk.

Nå kan det sies at det internasjonale presset gir resultater, selv om jeg ikke synes målet helliger middelet. Den brasilianske regjeringen har nå satt inn kraftige tiltak for å begrense brannene.

Generelt gjelder det for oss som er overbevist om at kloden har et klimaproblem: Hvis vi blir tatt i å manipulere fakta og tall for å fremme vår agenda, snører klimaskeptikerne bare kappen tettere om seg og sier: Var det ikke det vi sa? Kan vi da tro på resten av det de sier?

Jeg synes forøvrig den norske regjeringen har en sunn tilnærming til situasjonen, slik det også fremkommer av faktisk.no sin artikkel.

(Innlegget er også publisert på bloggen SpiresPlass.no)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2536 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1135 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 798 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 642 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 599 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 581 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere