Vidar Mæland Bakke

Alder: 46
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Har jobbet med misjon og menighetsplanting i Brasil og Norge.
Har utgitt bøkene «Gi mine øyne lys» (2019) og "DisippelRytmer" (2017) på Luther Forlag. Flere tekster finnes på bloggen SpiresPlass.no.

Følgere

Forkynne og helbrede

Publisert nesten 5 år siden
Den viktigste hjelpen og nestekjærligheten vi kan gi, er å forkynne evangeliet om Jesu oppstandelse og å be om deres frelse. Da følger vi apostlenes ekesempel.

Først vil jeg si at jeg er enig med deg i at dette kan være en historisk mulighet vi har i Europa:

Etter at vi har bidratt til å forandre det kristne verdenskartet gjennom ca. 200 år med misjon, er det nå mange som kommer motsatt vei. Og ja, hvis Gud ønsker å se muslimer komme til tro, så tror jeg sjansen er større for det når de befinner seg i Europa enn når de befinner seg i sine egne land. Rent misjonsstrategisk skulle vi derfor se på dette med et offensivt blikk. Spørsmålet er selvfølgelig om vi har den samme åndelige kraft som våre forfedre hadde til å møte en slik utfordring. Det er grunn til bønn. 

Til spørsmålet om hva som er vårt oppdrag, kan jeg bare svare det samme som tidligere. Jeg leser verken Det nye testamente eller den første kristne tid slik at ordene og handlingene var separate størrelser, det måtte henge sammen den gang som nå, slik Jesus inkarnerte både ord og handlinger i sin person og sendte sine disipler ut til å være hans munn, hender og føtter. Dette startet allerede i Lukas 8, da han sendte apostlene ut for "å forkynne Guds rike og helbrede syke". Begrepet "helbrede syke" kan leses på bredt plan som konkret å be for syke (både de som tror og de som enda ikke tror), øve barmhjertighetshandlinger og yte nestekjærlighet. 

Og ja, de første kristne viste en særlig omsorg for sine egne trossøsken, men de levde åpne liv som også forandret samfunnene de var en del av innenfra, ikke bare med ord, men også med handlinger. 

Gå til kommentaren

Er den barmhjertige samaritan bare Jesus?

Publisert nesten 5 år siden
Min forståelse er at de som sier vi skal og kan hjelpe alle, aldri vil oppnå fullkommen nestekjærlighet uansett hvor mye de står på - for sann nestekjærlighet for alle er umulig å gi for mennesker - selv om hele menneskeheten skulle stå samlet. Fordi sann nestekjærlighet kan kun Gud gi. Om det vitner hele GT, da GT vitner om Jesus Kristus som vår frelser.



Jeg håper du i beste fall har misforstått pave Benedikt en smule. Det ville overraske meg om han skulle mene at Den barmhjertige samaritan bare handler om Jesu nestekjærlighet og redningsaksjon overfor menneskeheten. Alt du sier er jo på en måte sant. Det er bare Gud og Jesus som kan oppfylle kjærlighetsbudet. Men derfra til å redusere hele Det nye testamentets evangelium til å være at Gud handler for oss, og vi er svake og elendige som bare må gi opp å elske videre, men feste vår lit til det Gud har gjort for oss, det er en skummel teologi uten kropp. Kanskje det kan være nyttig å for eksempel lese litt i Jakobs brev som også hører med i vår kanon. Han trengte å advare mot en slik reduksjon av evangelieforståelsen allerede i den første kristne tid. Forøvrig utfyller de siste to pavene hverandre fint. Der Pave Benedikt var en glimrende teolog, viser Pave Frans hvordan den samme teologien skal leves i praksis, uten å motsi sin forgjenger på noe punkt.  

"Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død." (Jak 2,14-17)

Gå til kommentaren

Hjemvending

Publisert nesten 5 år siden
Hvorfor kreves det ikke hjemvendigsrett for syriske/somaliske flyktninger.

Er det sant at dette ikke er et tema? Så vidt jeg forstår er dette et svært aktuelt spørsmål som regjeringen nå håndterer. Det er ikke avgjort hvorvidt noen av de gruppene som nå ankommer, skal få permanent oppholdstillatelse eller om de kan bli sendt tilbake når situasjonen i hjemlandene har normalisert seg. Dette er altså et politisk spørsmål. 

De av oss som har vært en del involvert i integreringsarbeid og blant annet sett hvordan dette virker for familier med mindreårige barn, ser vel at dette er krevende i praksis. Barn har ikke spesielt godt av å bli rykket opp med roten flere ganger. Vi må nok derfor belage oss på at mange av disse blir værende og bygger det norske samfunnet i framtiden. Jeg opplever ikke at f.eks. de mange bosnierne som kom i forbindelse med det krafttaket vi gjorde den gang, på noen måte har svekket oss som nasjon. Dette hadde vi råd til den gang, og vi klarer det denne gangen også.  

Gå til kommentaren

Ikke et enten-eller

Publisert nesten 5 år siden
Audun Wold – gå til den siterte teksten.
For hva gjorde egentlig samaritanen? Etter hva jeg husker fra mine yngre dager så pleide han først den overfalte jøden på stedet, for så å bringe ham til nærmeste vertshus. Der fikk han pleie, for samaritanens egen regning, inntil jøden kunne reise hjem igjen. Han tok ham ikke hjem til sitt eget folk for å bosatte ham der, på dette folkets regning.

Hei Audun

Jeg synes ikke du skal være redd for å diskutere med prester. Det kan vi alltid trenge. Og spørsmålet ditt er relevant og nyttig.

Hvordan vi snur og vender på hva Den barmhjertige samaritan egentlig gjorde, så er det slik jeg leser lignelsen et hovedpoeng for Jesus å utvide nestebegrepet datidens jøder hadde. De hadde en tendens til å mene at "nesten" var nettopp våre nærmeste, de som hører vår egen familie, vårt eget folk og nasjon til. Derfor forteller han en sterk historie, som oppsiktvekkende nok gir samaritanen den grensesprengende barmhjertige rollen. Til alle tider har det senere vært et tolkningsspørsmål om samaritanens opptreden skal forstås bare individuelt, eller om det også handler om hvordan vi skal opptre som menighet, sivilsamfunn og som stater. Jeg tenker at det er ikke et enten eller, men et både og. Velferdssamfunnet vårt har jo på mange områder overtatt mange av de oppgaver på våre vegne som sivilsamfunnet tidligere tok seg av. Her lever vi i en litt annen tid enn samaritanen gjorde.

Kirkehistorikere mener at denne lignelsen var den direkte foranledningen til opprettelsen av hospital hvor alle slags mennesker fikk tilbud om hjelp og pleie, oftest på barmhjertige mennesker, grupper og menigheters bekostning. "Der fikk han pleie, for samaritanens egen regning", er selvfølgelig en riktig bokstavtolkning. Men derfra til å mene at dette ikke er et forbilde for oss som kollektiv, synes jeg er en ansvarsfraskrivelse.

Så har du selvfølgelig rett i at det er bra å hjelpe mennesker der de er. Og det gjorde samaritanen. Men hovedpoenget var vel at samaritanen viste nestekjærlighet overfor et menneske som kom "i hans vei", der han selv var akkurat da. Jeg vil gjerne at vi hjelper og bruker mest mulig ressurser og krefter på å følge opp flyktninger i nærområdene. Det er også alle hjelpeorganisasjoner opptatt av, og de er vår forlengede arm når vi ikke selv kan være alle steder. Men de samme organisasjonene som Røde Kors og Kirkens Nødhjelp påpeker også at dette ikke er nok. De vil også komme "i vår vei", og da er spørsmålet om vi er villige, både som enkeltpersoner og som kollektiv å bidra. 

Det er altså min klare oppfatning at det er mye av det beste i vår kristne kulturarv og nestekjærlighetsforståelse vi her ivaretar ved å strekke oss langt. Ja, jeg tror faktisk denne akutte situasjonen får fram noe genuint og vakkert, bl.a i kristenfolket, som gir meg håp om at vår "religion" og verdisystem kan overleve på sikt. Det er etter mitt syn ikke alltid det beste i den samme kulturarven jeg finner igjen i kommentarfeltene på verdidebatt.no og andre steder på nettet. Men vi må tåle å diskutere og være uenige.

At det er lov til å bruke hodet, planlegge så godt vi kan hvordan vi skal takle de utfordringer dette byr oss som samfunn, er selvfølgelig viktig. Og det er selvfølgelig ingen som påstår at vi kan gjøre alt for alle! Men jeg opplever ikke at vi i Norge er i nærheten av å nærme oss en slik problemstilling.

Alle kan ikke gjøre alt, men mange kan gjøre litt, noen kan gjøre litt mer, og mange av oss kan bidra mye mer, både her lokalt og der de kommer fra. Den godhetsdugnaden vil jeg gjerne være med på, og jeg tror ikke vi mister oss selv underveis. Kanskje er det vår mulighet til å vinne vår verdighet og relevans som kristenfolk i verden tilbake. Som jeg skriver i artikkelen, har vi i så fall mye godt i historien vår å slekte på. 

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2536 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1135 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 798 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 642 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 599 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 581 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere