Vidar Mæland Bakke

Alder: 43
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Nestleder i sentralstyret for Frimodig kirke - et nettverk for bekjennelse, disippelskap og fornyelse i Den norske kirke
I tilknytning til jobben som prest, jobber jeg også som coach og skriver på SpiresPlass.no.

Følgere

Barnetro og levende voksentro

Publisert 2 måneder siden - 587 visninger

Det handler om hvilket jordsmonn av reflektert og levende tro som trengs i et barns omgivelser for at barnetroen skal ha rom til å vokse seg sterk og vare livet ut.

Sofie Braut har i sin faste spalte i Vårt Land satt et kritisk søkelys på begrepet "barnetro". Temaet er viktig. Hun tråkker noen på tærne. Kanskje Kirkens viktigste oppgave er å nå nye generasjoner med evangeliet. Og teologisk sett er et barns tro på Jesus like mye verdt som en voksens tro.

Men det er ikke dette det her handler om. Og det handler etter mitt skjønn heller ikke bare om hvilket trosliv de voksne har bruk for. Det handler om hvilket jordsmonn av reflektert og levende tro som trengs i et barns omgivelser for at barnetroen skal ha rom til å vokse seg sterk og vare livet ut.

Når man i norsk folkekirkelighet lett idealiserer "barnetroen" også hos voksne, kaster vi barnet ut med badevannet. Undersøkelser på overgang fra barnetro til voksentro, viser at mange unge voksne mister troen fordi det kristne miljøet de har vokst opp i ikke utrustet dem til å møte de intellektuelle utfordringene som kommer før eller siden. Dette i kombinasjon med at de voksne som omga dem i oppveksten i for liten grad hadde et trosliv som barna og de unge merket i hverdagen. En voksen tro som er synlig først og fremst på merkedager i livet, er et jordsmonn med begrensede vekstmuligheter.

Kirkens trosopplæringstiltak er en verdifull støtte for foreldrene. Men særlig i de aller første formative årene i barnets liv, er det hverdagstroen i hjemmet som teller mest.

Når mye i tillegg tyder på at vi beveger oss inn i et samfunnsklima der den kristne troen kommer under angrep på helt andre måter enn før, trenger både barn, unge og voksne å utrustes med en tro som tåler motgang, både på det "åndelige", intellektuelle og emosjonelle plan.

Det er lett å kjenne seg såret på egne og andres vegne når Sofie Braut setter likhetstegn mellom begrepet "barnetro" og  "åndelig latskap". Men jeg tror hun formidler en nød som dypest sett handler om kristentroen vil ha overlevelsesmuligheter i Norge over tid. 

 

Vidar Mæland Bakke

Nestleder i Frimodig kirke - et nettverk for bekjennelse, fornyelse og disippelskap i Den norske kirke 

Gå til innlegget

Min nieses konfirmasjon og fabelen om prestegårdshagen

Publisert 4 måneder siden - 17636 visninger

"Ikke alle mennesker er ensformige som gresset, spiselige som kjørvelen eller fargesterke som løvetannen. Oftest kommer de med helt andre egenskaper.

I går stod min niese, Julie konfirmant. Min kone og jeg har hatt den ære å være hennes faddere. Julie var såkalt HEL-konfirmant i Bogafjell kirke i Sandnes. Gjennom et halvt år har hun fulgt dette fantastiske opplegget tilrettelagt for konfirmanter med spesielle behov. Fordi Julie er utstyrt med ett kromosom mer enn meg, har det vært fint for henne å få en konfirmasjonstid der mye har skjedd på hennes premisser. Det har vært fokus på opplevelse, erfaring, undring og deltagelse i en trygg ramme.

Fullverdig liv?

Jeg har gjort meg noen tanker den siste tiden når verdidebattanter som Aksel Braanen Sterri uttaler at mennesker med Downs syndrom ikke lever fullverdige liv. Og når en filosofiprossor som Einar Duenger Bøhn fremstiller det som en plikt å "forbedre mennesket" ved hjelp av teknologi. Sistnevnte står for den såkalte "transhumanismen". Men "menneskets hang til hovmodighet, grådighet, likegyldighet og hevngjerrighet, er større trusler enn lav IQ, sykdom og død", påpeker historiker Nils August Andresen i en god kommentar i Vårt Land, 27. april.

Det er lite hovmod å spore hos Julie. Grådigheten begrenset seg i går til en usjenert stolthet over å få fem pølser med brød for seg selv mens vi andre måtte ta til takke med koldtbord på konfirmasjonsfesten. Hun er aldri likegyldig overfor dem som betyr noe i livet hennes. Klemmene til Julie overgår alle andres. Og hevn aner hun ikke hva er for noe. 

Den største smerten

Selvfølgelig er det svært utfordrende å få et barn med Downs syndrom. Det er ofte en lang kamp for å få den tilrettelegging og støtte fra omgivelsene som et slikt barn krever. I tillegg til et syndrom, kommer det ofte diverse diagnoser.

Men det slår meg hvor mye av smerten som handler om at foreldre, familie og faddere så ofte sammenligner Julie med den utviklingskurven barn med et annet antall kromosomer "normalt" har. Hvordan ville det se ut om hun fikk lov til å følge sin egen utviklingskurve? Kanskje hun da slettes ikke var "utviklingshemmet" overhodet?

Fabelen om prestegårdshagen

Jeg vokste opp med en gedigen prestegårdshage rundt meg. I vekstsesongen på våren måtte vi klippe plenene to ganger i uka, Pappa og jeg. Den forrige presten var ikke så begeistret for stor hage. Han slo den delen av gresset som vendte ned mot kirkegården med ljå et par ganger om sommeren. Det tok tid før vi fikk bukt med noen spesielle vekster som hadde slått seg til i den delen av hagen. Jeg lærte raskt at alt som vokste der det skulle være plen, og som så annerledes ut enn det vanlige gresset, satte vi enkelt navn på ved å plassere en "u" foran. I denne delen av hagen vokste det et ugress som hette kjørvel. Jeg synes planten hadde en spennende smak som av lakris. Noen vil si den smaker anis. Kjørvel tilhører persillefamilien, og i de fleste retter kan du erstatte persillen med kjørvel for å få en litt kraftigere og annerledes smak. Kjørvel er en allsidig urt som brukes mye i Frankrike. Der regnes den som en av "fines herbes", en klassisk fransk urteblanding. Det er bare det at når den vokser på steder hvor vi forventer gress, da setter vi bare en "u" foran ordet og irriterer oss. Først som voksen lærte jeg at den har usedvanlige egenskaper.

Livslyst og pur vårglede

En annen plante som vi satte en "u" foran, var den fargesterke løvetannen. En drøy måned på vårparten hadde den sin tid, hvis den fikk lov. Hvis ikke gresset ble klippet for ofte. Lot vi deler av gresset hvile et par dager ekstra, ble plenene fylt med dette gule teppet av livslyst og pur vårglede. Senere har det kommet presise hageredskaper som effektivt fjerner løvetann med rota. Jeg hadde med et barn i bilen nylig og spurte henne hva hun syntes om løvetennene langs veikanten. Hun nølte. Som om hun skulle bruke det svaret hun hadde lært eller det svaret som kom innenfra. Hun valgte å være diplomatisk: "Jeg synes de er veldig fine. Men de er vel ugress?"

En annen forklarte meg hva som er problemet med løvetannen. Den ødelegger for gresset. Akkurat som mosen. Slike planter er så vekstvillige. Derfor må vi holde dem nede, ellers tar de helt over. Tja. Omtrent slik Hitler sa om jødene. Eller som enkelte i dag sier om innvandrere. Vi setter en generell "u" foran alt som ikke ser ut som gress. Mens de egentlig har mange forskjellige navn og nyanser. Aller mest utryddingstruet i vår del av verden i dag, er Julies folk. I Danmark blir det knapt nok født barn med Downs syndrom lenger. 

Folk er forskjellige

Ikke alle mennesker er ensformige som gresset, spiselige som kjørvelen eller fargesterke som løvetannen. Oftest kommer de med helt andre egenskaper. Like forskjellige som de seks HEL-konfirmantene som ble konfirmert i Bogafjell kirke i går. Julie med klemmene og det gode smilet. Han andre med de gode spørsmålene. Hun tredje med den lune humoren.

Fars barn

Da Julie oppdaget at Bestefar var i rommet, ropte hun navnet hans høyt, la på firsprang og kastet seg i armene på en av sine favoritter. Hun luktet på håret hans og konstaterte fornøyd at det var som det skulle være. Jeg tror ikke min far har noen favoritter. Han elsker sine barn, sine barnebarn og sitt oldebarn. Likevel er det noe spesielt med Julie. Vi er så takknemlige for at hun finnes!

(Også publisert på Vidar M. Bakkes blogg.)

Gå til innlegget

«Et vitnesbyrd i dagens situasjon»

Publisert 7 måneder siden - 3367 visninger

På vegne av "Frimodig kirke" - et gryende nettverk for bekjennelse og fornyelse i Den norske kirke, så langt bestående av nærmere 300 prester, deles her det vitnesbyrd som vil bli lest i mange av landets gudstjenester førstkommende søndag, 22.01.2017, på det som kalles "Ekteskapets søndag":

Den norske kirke står ved et historisk veiskille. Onsdag starter årets Kirkemøte i Trondheim. Der vil trolig en helt ny lære om ekteskap, familie og barn bli innført.

Den kristne kirke har alltid lært at Gud innstiftet ekteskapet som et samliv mellom én mann og én kvinne. Jesus bekrefter dette, og apostlene viderefører det i sin undervisning. Det er derfor en stor sorg for mange prester og kirkemedlemmer at Den norske kirke nå innfører en teologi som går på tvers av Bibelen, Den norske kirkes bekjennelse og prestenes ordinasjonsløfte. Den nye læren bryter også med den felleskirkelige (økumeniske) forståelsen av ekteskapet og med barns gudgitte rett til mor og far.

På grunn av denne situasjonen har prester over hele landet blitt enige om å framføre dette felles vitnesbyrdet i dagens gudstjeneste. Tekstene nettopp i dag, på ekteskapets søndag, handler om skapelsen av mann og kvinne, og om Jesus som feirer bryllup. 

Nærmere 300 prester ba i fjor Kirkemøtet om ikke å vedta en kjønnsnøytral vigselsliturgi. Vi gjentar nå denne appellen. Om liturgien likevel blir vedtatt, vil vi ikke selv ta den i bruk. Vi oppfordrer også andre prester til det samme.

Menneskelig fellesskap og samliv stiller oss overfor mange og store utfordringer. Vi kommer alle til kort. Vi er imidlertid overbevist om at det er Jesu undervisning og budskap som er veien til det gode liv. Våre feil og vår synd må derfor møtes med budskapet om tilgivelse, og ikke med å omskrive Guds bud og vilje. 

Uansett hva Kirkemøtet vedtar, vil vi oppmuntre alle til å be for Den norske kirke, for fellesskapet mellom de kristne i landet vårt, og med kristne i den verdensvide kirke. Måtte Gud i sin nåde vise miskunn mot oss alle! [Kyrie eleison!]

Til tekstene for Ekteskapets søndag, er det også utarbeidet et ressursmateriell til tekstarbeidet

Interimsstyret for "Frimodig kirke" - nettverk for bekjennelse og fornyelse i Den norske kirke,

Rolf Kjøde, leder for eierkontakt, NLA Høgskolen
Ingunn Aarseth Høivik, sokneprest i Rissa og Hasselvik, Nidaros
Sverre Langeland, sokneprest i Sandviken, Bjørgvin
Helge Standal, sokneprest i Sykkylven, Møre
Ravn Karsrud, sokneprest i Froland, Agder og Telemark
Vidar Mæland Bakke, sokneprest i ByMenigheten - Sandnes, Stavanger

Gå til innlegget

Hvorfor dannes ikke flere valgmenigheter?

Publisert 7 måneder siden - 2150 visninger

Om en uke skal Den norske kirkes høyeste organ etter all sannsynlighet innføre en ny ekteskapslære i vår kirke. De som fortsatt står for en klassisk linje, forventes å fredsommelig klappe meningsmotstandere på ryggen og erkjenne at dette nå bare dreier seg om to likeverdige «syn» i en vanskelig sak. Få sier det direkte, men i praksis virker det som om det eneste alternativet til en slik forsoningslinje er å forlate det kirkesamfunnet som er vårt åndelige hjem. Men finnes det et tredje alternativ?

Da Stavanger bispedømmeråd på et tidspunkt for noen år siden ga sin innstilling til kriterier for å opprette valgmenigheter, sa de følgende:

“Valgmenigheter kan bidra til å holde Den norske kirke sammen ved å inkludere kirkemedlemmer og fellesskap som ikke finner seg til rette innenfor soknemenighetene.”

 

God og ryddig ordning
Dette er en uhyre viktig setning! Selvsagt er det mange praktiske utfordringer knyttet til å være valgmenighet midt blant eksisterende geografiske menigheter. Men min påstand etter ti år med valgmenighet i Sandnes, er at dette er en god og ryddig ordning som bidrar til å gi rom for flere mennesker innenfor Den norske kirke, men enn den bidrar til splittelse. Ryddige avtaler og god kommunikasjon er avgjørende, og her kan vi alltid bli bedre. Men vår visjon handler om å samle mennesker, ikke om å splitte mennesker. I praksis tror jeg det Den norske kirke nå legger opp til, vil skape alvorlige konflikter på menighetsplan.  

 

Rommet har krympet

Et eksempel fra det siste året er at mens mange menigheter i vårt distrikt har opplevd et betydelig medlemsfall, har ingen så langt meldt seg ut av ByMenigheten - Sandnes (og dermed Dnk) på grunn av Kirkemøte-vedtaket. Vi har bevisst ikke profilert vår menighet som et tilfluktssted for dem som vurderer å forlate Den norske kirke. Tvert i mot oppmuntrer vi mennesker til å fortsette sitt engasjement der de er. Men vi snakker med mange som opplever at rommet for å forkynne og praktisere en klassisk lære, har krympet den siste tiden. Nå skal det være fred og fordragelighet i huset.

Valgmenighet betyr ikke isolasjon
Det går an å ha flere tanker i hodet samtidig. Å være valgmenighet betyr ikke å isolere seg og avvise samarbeid. I Sandnes har vi erfaringer med gode punktvise samarbeidsprosjekter på flere områder. Eksempler er konfirmant- og ungdomsarbeid, utvikling av materiell til cellegrupper/husfellesskap, godhetsfestival og flerkulturelt arbeid. I nærmeste framtid planlegges samarbeid om menighetsutviklingskurs og samlivskurs. Til førstkommende søndag, Ekteskapets søndag, har en kollega og jeg utviklet felles ressursmateriell til tekstarbeidet for dem som skal forkynne i Den norske kirke denne dagen. Materiellet er distribuert til mer enn 300 prester i hele landet. På mange måter er det enkelt å samarbeide på tvers og unngå konflikt, når rammene for samarbeid er forutsigbare og tydelige.  

 

Nøling fra Den norske kirke
Selv om vi i løpet av det siste året har forsøkt å «framsnakke» muligheten for å danne flere valgmenigheter i Den norske kirke, er det ikke tegn til noe stort grasrotengasjement for dette noen steder. Det har undret oss som brenner for valgmenigheter. Jeg tror en av årsakene kan være at Den norskes organer selv har framstått nølende og uklar i møte med denne ordningen. Etter ti år er det fortsatt å regne som en forsøksordning, og det er bare etablert én slik menighet i Norge så langt. 

 

Jeg etterspør en rask avklaring av hvilket rom det vil være for valgmenigheter i Den norske kirke framover. Jeg mener det haster. Og jeg ber om at rammene ikke blir for trange. Vi har mye å lære av den danske Folkekirken på dette området. Der har valgmenighetsordningen eksistert i flere generasjoner. En avklaring og gjerne videreutvikling av ordningen tilpasset dagens situasjon, kan bidra til at mange som nå sitter passive på gjerdet, i større grad går sammen om dette som et reelt alternativ til å bryte med Den norske kirke. 

 

Jeg tror at valgmenigheter er en av flere veier i Den norske kirke som faktisk sikrer romslighet, tydelighet, forutsigbarhet og gode rammer for mennesker som søker fellesskap og tilhørighet, men som av ulike årsaker kjenner seg hjemløse. 

 

Det kan bli noe hult over fest-talene som sier at det skal gis "rom for" alle slags mennesker. På et åpent møte om valgmenighetsordningen i høst, satte medlem i Stavanger bispedømmeråd, Sofie Braut, ord på nettopp dette. Hun mente at vi trenger å utforske hva dette å "gi rom for" kan bety i praksis. Og hun gikk langt i å mene at det er tid for å utvikle valgmenighetsordningen i Den norske kirke framover, nettopp som en måte å skape "rom for" flere mennesker. 

 

Ingen protestaksjon

Det er viktig å gjøre en presisering: 

En valgmenighet bør ikke utelukkende tuftes på frustrasjon og misnøye med en kirkelig situasjon. Den må ha et bredere fundament enn bare misnøye med enkeltsaker.

 

For ByMenigheten – Sandnes, har det bredere fundamentet ligget i vår tydelige visjon om å nå mennesker for Jesus, å utruste mennesker til å være deltakende disipler i og gjennom et kristent fellesskap. Vi tror ikke menigheten hadde hatt livets rett etter så mange år, hvis ikke dette var den primære drivkraften.

 

Men vi blir ikke nødvendigvis mindre misjonerende av å ha tydelige og forutsigbare konturer som lokalmenigheter, både i form og innhold! Vi blir ikke en sterk og voksende organisme av å være en formløs amøbe!

 

Siden mange av de frie organisasjonene nå løsriver seg mer og mer fra Den norske kirke på grunn av den teologiske utviklingen, kan valgmenigheter utgjøre en alternativ vei: 

 

De kan tillate seg en tydeligere profil enn en geografisk soknemenighet som i større grad må favne hele folkekirkemangfoldet i en og samme menighet. Likevel kan de bli værende innenfor kirkestrukturen, forutsatt at de får tilstrekkelig frihet. Frihet i uttrykksformer og frihet til å stå for en klassisk bibelsk lære.

 

Lov til å lære og praktisere annerledes

I forhold til den aktuelle situasjonen der prost og fellesråd pålegges å legge til rette for at vigsel av likekjønnede kan skje i et hvert kommunalt kirkebygg, vil en valgmenighet etter vårt skjønn ha andre muligheter enn en geografisk soknemenighet.

 

ByMenigheten - Sandnes har ikke et eget kirkebygg i dag. Om vi en gang i framtiden får et kirkebygg, vil det være finansiert av menighetens medlemmer, ikke stat og kommune.

 

Menighetsrådet er møtt med signaler fra kirkelig hold om at vi både kan lære og praktisere en klassisk ekteskapsforståelse innenfor vårt sokn. Da blir vi noe mer enn et sted hvor en prest eller en ansatt får lov til å ”reservere” seg, mens resten av menigheten ikke har samme muligheten. Da lærer og praktiserer vi det samme innenfor menigheten. 

 

Man behøver ikke være profet for å se at dette framover garantert vil handle om mer enn ekteskapsforståelsen. Den aktuelle saken er bare et symptom på større bevegelser i kirken og samfunnet når det gjelder synet på Bibelens autoritet for liv og lære. 

 

Retten til å velge

Et ferskt eksempel er fra trosopplæringen i Den norske kirke: 

I all stillhet ble det i høst gjort en revisjon av det nye og flotte konfirmantopplegget, Delta, som vi har fått fra IKO. Vi mottok en oppdatering i posten der opplegget var revidert, uten nærmere forklaring. Det viste seg bl.a å dreie seg om formuleringer i førsteutgaven som sa at ikke både humanetikere, kristne, muslimer og buddhister kan ha rett i sitt syn på hvem Jesus var. Enten har kristendommen rett eller så har noen andre det. Slike formuleringer var plutselig endret med et pennestrøk i den reviderte utgaven. Noen hadde åpenbart blitt støtt over at et konfirmantopplegg våget å være så tydelig. Hvor skal ungdommer få høre at Jesus er veien til frelse, hvis det ikke er i konfirmasjonsundervisningen?

 

Å være valgmenighet innebærer retten for foreldre til å velge oss bort for dem som mener at vi ikke er åpne og liberale nok. Men det innebærer også muligheten – midt i vår kirke – uten å måtte melde seg ut – til å kunne anbefale sine ungdommer en undervisning som tør å være tydelig på hva det faktisk innebærer å være kristen i et flerkulturelt og pluralistisk samfunn. 

 

Det var en som spurte meg: "Tåler menigheten en slik tydelighet?" 

Svaret på det finnes i hele kirkens historie og mange steder i verden akkurat i dag:

 

Der kristne ikke våger å være modige og tydelige, forsvinner kirkene. Der de er elskende, radikale, tydelige og misjonerende, der lider de ofte, men de både overlever og vokser! 

 

Evangelisk-luthersk bekjennelsesnettverk

Et bredt bekjennelsesnettverk er under etablering i Den norske kirke. Vi var over 100 prester samlet til møte i Oslo, 17. oktober. Dette er en gryende konservativ allianse som allerede favner en god bredde mennesker som vil stå for en frimodig og klassisk bibelforståelse, for de flestes vedkommende, innenfor geografiske soknemenigheter i Den norske kirke.

Nettverket vil på sikt også åpne for andre kirkelig tilsatte og tillitsvalgte. Det arbeides videre for å bygge tette bånd til dem som velger å arbeide i annen evangelisk-luthersk sammenheng. Jeg sitter i interimsstyret for dette nettverket.


På møtet i oktober var det bl.a. seminar om valgmenighetsordningen, og vi ble møtt med interesse og gode spørsmål fra mange hold. For en del av dem som teller på knappene hva gjelder sin kirketilknytning, er det viktig at Den norske kirkes organer så raskt som mulig legger til rette for dialog og bidrar til avklaring rundt både valgmenighetsordningen og muligheter for supplerende tilsynsordninger.

Det er ikke lagt opp til å snakke om dette temaet på det kommende Kirkemøtet. Jeg håper flere kirkemøtedelegater kan henstille til Kirkerådet at det nå settes fortgang i prosessen. Det handler ikke om å bidra til splittelse. Den er der allerede. Nå handler det om å bevare gode krefter innenfor Den norske kirke. 

 

 

 

Gå til innlegget

Det finnes bare én verden

Publisert 8 måneder siden - 230 visninger

Mennesker som virkelig har “sett lyset”, som hyrdene på marken gjorde, de begynner ikke å leve i en fantasiverden. Nei, de reiser seg og går mot framtiden med håpet i øynene. Ikke som passive tilskuere, men som utålmodige vitner om en verden der hatet fortrenges og kjærligheten seirer.

Fantasi eller virkelighet? Foto: Haure Aran. Brukt med tillatelse.

 

"Krise...Fare på ferde... Grunn til stor bekymring!” Eller: “Frykt ikke... Vær ikke bekymret! Mørket viker og lyset skinner allerede!” 

Hvem sier hva? 

Journalister, realpolitikere og de som lever i virkelighetens verden bruker ofte de første ordene. Er det ikke sånn? 

Engler, Jesus, prester og andre fantasifigurer som lever i sin drømmeverden bruker ofte de siste ordene. Er det ikke sånn? 

Ja, nå vil du kanskje si at jeg lever i en drømmeverden. Jeg er jo prest, ikke politiker. Men jeg liker å tro at det bare finnes én verden, ikke to. Og jeg vil tviholde på at det som foregikk natt til aller 1. juledag, det endret ikke bare helt grunnleggende premisser i den “åndelige” verden, hva nå en slik verden måtte være til forskjell fra den “ordentlige”. Jeg er faktisk helt sikker på at det endret grunnleggende premisser for “virkelighetens verden”: For vårt hverdagsliv, for vårt familieliv, for vårt lokalsamfunn, for politikkens avgjørelser, for mulighetene til å skape fred, bekjempe urettferdighet, forsone mennesker i konflikt, for muligheten til å se skjønnheten i det heslige og til å bringe håp inn i de aller mest håpløse rom. 

Derfor undrer jeg meg tidt og ofte når jeg hører mennesker som dyrker frykten og fungerer som trekkplaster for alt det skakk-kjørte i denne verden. Noen dager ser jeg en slik person i mitt eget speilbilde. Og oftere enn jeg liker, treffer jeg slike personer blant mine egne trosfeller. 

Joda. I møte med Ordet, Kristus, han som er åpenbart i min Bibel og som jeg har valgt å ha som min ledestjerne, får livet mitt daglig et kritisk korrektiv. Og det hender at mitt sløve blikk vekkes opp og minner meg om at det finnes et mørke. Da ser jeg klarere ondskapen i mitt eget hjerte og i mine omgivelser. På mange måter tegner Bibelens fortellinger opp en mørk bakgrunn, som bare bekreftes når jeg skrur på Dagsrevyen og ser nyhetene. 

Men vår verden segler ikke sin egen sjø i et fortapt mørke. Da ser vi bare den mørke bakgrunnen og ikke den lyse forgrunnen. Verden er én, ikke to. Troens fantasiverden er ikke adskilt fra virkelighetens verden. 

Sven Egil Omdal skrev i julaftensutgaven av Aftenbladet at “det er ikke naturlover som har gitt oss IS, arbeidsløshet, Trump, Aleppo, eurokrisen, eller smeltende isfjell. Det er politikk, og politikken er en formbar materie”. Det er faktisk et utsagn breddfullt av håp! 

Mennesker som virkelig har “sett lyset”, som hyrdene på marken gjorde, de begynner ikke å leve i en fantasiverden. Nei, de reiser seg og går mot framtiden med håpet i øynene. Ikke som passive tilskuere, men som utålmodige vitner om en verden der hatet fortrenges og kjærligheten seirer. 

“Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.” (Joh 1,5)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
3 minutter siden / 724 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
7 minutter siden / 181 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Feelgood-kirken
7 minutter siden / 263 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
11 minutter siden / 809 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
19 minutter siden / 181 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Beina på jorda
rundt 1 time siden / 151 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
rundt 1 time siden / 181 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Feelgood-kirken
rundt 2 timer siden / 263 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Feelgood-kirken
rundt 2 timer siden / 263 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Feelgood-kirken
rundt 2 timer siden / 263 visninger
Les flere