Vidar Mæland Bakke

Alder: 44
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Nestleder i sentralstyret for Frimodig kirke - et nettverk for bekjennelse, disippelskap og fornyelse i Den norske kirke
I tilknytning til jobben som prest, jobber jeg også som coach og skriver på SpiresPlass.no.

Følgere

#MeToo og syndens tidsalder

Publisert 25 dager siden - 494 visninger

#MeToo er ikke uttrykk for noe egentlig nytt i menneskets historie. Mennenes hang til å misbruke sin kjønnsbaserte makt til å trakassere og utnytte kvinner, særlig på det seksuelle området, har fulgt alle kulturer og samfunn i tusenvis av år. Men vi kan være glade for at vi lever i en tid der menn ikke så lett vil kunne holde på uten at noen sier i fra. Og det er kanskje nytt?

Jeg vil skrive litt om “MeToo” i syndens tidsalder. Og den som måtte tro at den tidsalder nettopp har startet, tar feil. Den startet allerede i urhistorien. Alt var ikke bedre før. Synden finner bare nye forkledninger.

"Det er ikke noe nytt at menn med makt bruker sin innflytelse til å skaffe seg sex. Det som er nytt, er at vi ikke lenger har noen standard å måle det mot, ikke noe språk å bruke", skriver Ole Petter Erlandsen i det viktige innlegget #MeToo og de manglende grensene". En viktig presisering som jeg gjerne vil utdype, så vi ikke forledes til å tro at mennenes maktmisbruk på det seksuelle området skyldes "det grenseløse samfunnet". 

Mange kan sitere utenat hva som står i Johannes 3,16. Men hva med 1. Mosebok 3,16? Det er et noe dunkelt ord fra syndefallsfortellingen, en fortelling som vi prester muligens ikke besøker så ofte som før. Fortellingen er tidsløs og har mye å si inn i vår tid.

«Til kvinnen sa han:(…) Du skal begjøre din mann, og han skal herske over deg.» (3,16)

Ordene forteller noe om at de dystre konsekvensene av syndefallet rammet kjønnene på ulikt vis. Akkurat hva som ligger i den første delen av setningen, «du skal begjære din mann», vil jeg ikke spekulere i her. Men uttrykket «han skal herske over deg», er ganske åpenbart.

Ordet «herske» er negativt ladet, og har ingenting med Guds opprinnelige vilje med relasjonen mann og kvinne å gjøre. Det er snarere en slags uhyggelig lovmessighet i kjølvannet av den ubalansen som kom inn i skaperverket allerede fra tidenes morgen.

#MeToo er derfor heller ikke uttrykk for noe egentlig nytt i menneskets historie. Mennenes hang til å misbruke sin kjønnsbaserte makt til å trakassere og utnytte kvinner, særlig på det seksuelle området, har fulgt alle kulturer og samfunn i tusenvis av år.

Og det triste er: Kirken har ikke vært fritatt for disse konsekvensene, snarere tvert i mot. Teologisk sett er det mulig å si at Johannes 3,16 bryter forbannelsen i 1. Mosebok 3,16. Jesu død og oppstandelse gir løfter om en ny tid med forsoning og likeverd også mellom kjønnene. Men syndens favntak slapp aldri så lett. Alt for mange av kirkens menn, alt for mange kristne ektemenn har krenket og herset. Noen har til og med trodd at de hadde fått tillatelse til det av Gud.

Mitt poeng her er ikke å bagatellisere #MeToo-avsløringene. Heller ikke å antyde at dette bare er noe vi må leve med. Snarere tvert i mot. Jeg påpeker vel bare at syndens tidsalder ikke begynte da mennesker sluttet å leve i konvensjonelle ekteskap. Alt var ikke bedre før. Vi skal heller være glade for at vi lever i en tid der menn ikke så lett vil kunne holde på uten at noen sier i fra. Og det er kanskje noe nytt?

Samtidig avslører MeToo-kampanjen noe viktig som kanskje mange ikke forutså: Den frihet fra maktmisbruk som liberale krefter lovet kvinnen dersom hun kunne bryte ut av den konvensjonelle ekteskapsrammen, den var bare nok et bedrag fra slangen! I det grenseløse samfunnet er ikke kvinnen blitt friere, det er heller motsatt! Maktmisbruket har bare fått nye områder å utfolde seg på.

Det går an å bli mismodig av dette. Håpet ligger fortsatt i Kristi oppstandelse. Forbannelsen er brutt. Johannes 3,16 har kimen i seg til å trumfe 1. Mosebok 3,16. Skaperverket skal fornyes. Gud kan forsone og helbrede det som har gått i stykker mellom kvinne og mann. Menn må ta ansvar for sine handlinger. Både samfunnet og kirken skal være glade for at lyset slås på slik at det blir vanskeligere å falle. Kvinner kan få reise seg. Guds rike er her allerede. Vi skal bare være forsiktig med å tro at dette riket uten videre kan identifiseres med kirken.

Gå til innlegget

Kirkelige valg og ny trossamfunnslov

Publisert rundt 2 måneder siden - 277 visninger

Takk til Karl Øyvind Jordell for hans kommentarer til Frimodig Kirkes høringsuttalelse til forslaget om ny trossamfunnslov.  Frimodig kirkes utgangspunkt er at den nye loven bør legge til rette for gode rammer for kirkens liv, men ikke brukes til å styre kirkens videre utvikling.

(Dette innlegget er svar på spørsmål fra Karl Øyvind Jordell til Frimodig kirkes høringssvar.)

Denne saken dreier seg om hva en rammelov bør inneholde, og om hvilke bindinger Stortinget kan gi for Den norske kirke (heretter: kirken) etter 2012/2017, ikke minst sett i et trosfrihets- og likestillingsperspektiv.

Det spørsmålet Jordell stiller oss, om «valg i de år da det ikke holdes offentlige valg», evt. om vi vil ha «en helt annen ordning», har vi – så langt – ikke drøftet i styret. Men det er naturlig å peke på den tidligere ordningen, hvor de lokale, kirkelige valg skulle avholdes innen en gitt frist. I dette systemet vil en viss lokal variasjon i avviklingen være både mulig og ønskelig. Det er betydningen av den lokale kirkens rettssubjektivitet og reelle tyngde i kirkens organisasjon, som har vært vårt viktigste anliggende i høringssaken.

Vi vet alle at «demokratisering» var det vilkåret som (noen) politikere stilte for å løsne båndene mellom kirke og stat, og svaret på dette vilkåret var direkte valg nært opp til de politiske. Det sikret fokus og oppslutning, og deretter et slags folkelig mandat til viktige veivalg for kirken.

Det er dette grepet på kirkens videre utvikling departementet nå vil sikre, og det uten i det hele tatt å stille spørsmål til høringsinstansene om saken. Tvert imot får vi inntrykk av at det motsatte er tilfelle, fordi det sies at «bestemmelser om kirkens organisering, kirkelig inndeling og valg» «overlates» til Kirkemøtet å fastsette.

Men nå vil altså departementet at Stortinget skal gi en lov som binder kirken til en ordning som et enstemmig Stålsett-utvalg avviste, og vel og merke: Det ble avvist fordi dette bryter med fundamentale prinsipper i relasjonen mellom staten og tros- og livssynssamfunnene. Stortinget må altså i framtida – i en såkalt fristilt kirke – forandre loven for å endre på dette.

Norge har sluttet seg til internasjonale konvensjoner der en avstår fra statlig innblanding i hvordan trossamfunn velger sine ledere. Lovforslaget overser det faktum ved å detaljregulere hvordan valget skal foregå.   

Kirkelige organer har bedt om en kortfattet rammelov som svar på Grl. § 16 sine formuleringer om saken. Frimodig kirke mener at en slik lov skal legge til rette for gode rammer for kirkens liv, men ikke brukes til å styre kirkens videre utvikling. Saken har derfor både en side innover mot kirken, men også utover i en konsekvent og positiv religionspolitikk.

Vi må ikke havne i en situasjon der de mange henvisninger til kirkens særstilling resulterer i fortsatte bindinger for kirken, mens de religionspolitiske prinsippene primært er noe som gjelder de øvrige tros- og livssynssamfunnene.

 

Gå til innlegget

Soknenes status i ny trossamfunnslov

Publisert rundt 2 måneder siden - 338 visninger

Styret for Frimodig kirke er av den oppfatning at den nye loven for tros- og livssynssamfunn i praksis styrker Kirkemøtets myndighet på bekostning av den myndighet soknet tidligere har hatt, i følge lovverket. I vårt høringssvar sier vi også nei til forslaget om at kirkelige valg holdes samtidig med og i umiddelbar nærhet av offentlige valg.

I høringssvaret fra styret i Frimodig kirke har vi valgt å avgrense oss til å kommentere punktene 19 og 23 i vedlegget til høringsnotatet. Disse punktene refererer til kap. 8 i høringsnotatet og § 9 og § 11 i lovutkastet.

1) Vi støtter det fundamentale premisset om at soknet skal føres videre som selvstendig rettssubjekt i den nye loven, men mener lovutkastet er alt for vagt når det gjelder ansvarsforholdet mellom Den norske kirke som nasjonalt rettssubjekt og det enkelte soknet.

I høringsnotatet s. 72 skriver Departementet at det ”ikke (har) et mål om å forrykke den gjeldende balansen mellom ulike elementer i kirkeordningen.” Det vises til at Den norske kirke ble etablert som eget rettssubjekt i 2017, mens soknets rettslige stilling allerede ble klargjort i kirkeloven av 1996, basert på soknets århundrelange historie. Det nye nå er altså ikke soknet som rettssubjekt, men at avgjørende myndighet er overgitt fra staten til Kirkemøtet.

Vår oppfatning er at den nye loven i praksis styrker Kirkemøtets myndighet på bekostning av den myndighet soknet tidligere har hatt, i følge lovverket.

Soknene lovfestes i § 9, men i denne bestemmelsen gis ikke soknet noe innhold eller oppgaver. Soknenes status som handlende subjekt blir ikke synliggjort. Det vil kun være Kirkemøtet som kan vedta hvilke oppgaver og ansvar soknet kan få. I likhet med bl.a. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) mener vi at lovforslagets omtale av forholdet mellom soknet som rettssubjekt og rettssubjektet Den norske kirke for ensidig peker i retning av Kirkemøtet som avgjørende myndighetsorgan.

Den norske kirke bør være en ”kirke nedenfra”, bestående av medlemmer som gjennom kirkevalg og annen aktiv deltakelse i det lokale menighetslivet og dets organer, menighetsråd og menighetsmøte, beholder en stor grad av innflytelse og selvbestemmelse. Vi er kritiske til en utvikling som peker mot en mer sentralstyrt kirke, på bekostning av en lokal menighetsforankret kirke.

Et konkret eksempel på en svekking av soknets myndighet er etter vårt skjønn den såkalte ”liturgimyndigheten” som omtales i høringsnotatet 8.3.3., s. 77. Departementet foreslår at Kirkemøtet skal fastsette kirkens grunnlag og lære på trossamfunnets vegne og formulerer Lovutkastets § 10 første ledd slik: ”Kirkemøtet fastsetter kirkens grunnlag og lære og alle liturgier og gudstjenstlige bøker.” Vi finner det underlig at Departementet i kommentarer til dette punktet på den ene siden drøfter spørsmålet om andre organer enn Kirkemøtet skal kunne opptre på det nasjonale rettssubjektets vegne, (jf. setningen ”Dette er ikke til hinder for at Kirkemøtet fastsetter særlige regler for behandling av læresaker, som for eksempel involverer og legger myndighet til biskopene eller Bispemøtet”, s. 77), men velger å ikke kommentere det betente spørsmålet om soknet som selvstendig rettssubjekt har mulighet til å ta stilling til om nye liturgier vedtatt av Kirkemøtet skal tas i bruk (innføres) i det lokale soknet. I den nåværende Kirkelovens § 9, sies det ettertrykkelig at ”menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker i kirken…” Dette har vært et kjernepunkt i forståelsen av soknets myndighet. Men i forslaget til ny lov overlates det i praksis til Kirkemøtet å avgjøre om det fortsatt skal være slik. Det representerer i seg selv en svekkelse av soknets myndighet.

 Styret i Frimodig kirke er følgelig av den oppfatning at ansvarsforholdet mellom soknet og Kirkemøtet som rettssubjekter bør nærmere utredes og avklares før den nye trossamfunnsloven vedtas av Stortinget.

2) Frimodig kirke sier nei til forslaget om at ”kirkelige valg holdes samtidig med, og i lokaler i umiddelbar nærhet av, offentlige valg” (§ 11 i utkastet).

Det er svært kritikkverdig at dette punktet ikke er synliggjort i de spørsmål høringsinstansene blir bedt eksplisitt om å ta stilling til, da det kommer direkte i konflikt med et annet punkt høringsinstansene blir bedt om å uttale seg om, nemlig pkt 19:

”Det skal overlates til Kirkemøtet å fastsette nærmere bestemmelser om kirkens organisering, kirkelig inndeling, kirkelige organer og valg til disse”.

Her bryter lovforslaget med en samlet innstilling fra Stålsett-utvalget, der det sies på s. 136 (i NOU 2013:1): «(Men) utvalget vil på prinsipielt grunnlag konkludere med at det for framtiden ikke bør legges opp til at valg i Den norske kirke, eller noe annet tros- og livssynssamfunn, kobles sammen med de offentlige valgene, verken i form av samlokalisering eller felles tilrettelegging og presentasjon.» Tanken om å holde kirkelige valg samtidig og på samme sted som offentlige valg har åpenbart en intensjon om å bidra til å knytte ”folket” og ”kirken” sammen. Det er samtidig uunngåelig at dette blander politikk og trossamfunn sammen på en uheldig måte. Hva et trossamfunn selv velger å gjøre i dette spørsmålet, bør ikke staten legge seg opp i. Men en slik sammenkobling i lovverket, tar ikke tilstrekkelig hensyn til lovens intensjon om å være en rammelov, som ikke skal gripe inn i trossamfunnets eget indre selvstyre.

”Frimodig kirke” er et nettverk innenfor Den norske kirke, stiftet 17. Mars 2017, bestående av 325 medlemmer, herav prester, andre kirkelig tilsatte og frivillige ledere. Nettverket har kontaktpersoner i alle bispedømmer og det er etablert regionale grupper i 8 av 11 bispedømmer. Mer informasjon om nettverket finnes på våre websider www.frimodigkirke.no . Vi er ikke oppført som høringsinstans på departementets hjemmesider, men har benyttet oss av retten til å svare på den åpne høringen.


For styret i Frimodig kirke,

 

Svein Granerud, leder

Vidar Mæland Bakke, nestleder

Gå til innlegget

Religionsdialog, misjon og trosopplæring

Publisert 3 måneder siden - 432 visninger

Vi har et problem når religionsdialogen i praksis feier den bredere misjonsforståelsen av banen i vår kirke. Gjestfrihet er en av de viktigste verdiene i misjon, men den er ikke et mål i seg selv.

Dialog er ett av tidens ord. Og jeg er glad i ordet, selv om jeg liker bedre det allmenne ordet ”samtale”, i motsetning til ”enetale”. På Verdidebatt gis vi anledning til å føre ”verdisamtaler”. I det øyeblikket vi poster noe her, vet vi at muligheten er til stede for at det blir noe mer enn en enetale. Noen ser det vi leser, forstår noe, misforstår kanskje noe, og velger å svare ut fra sin forståelsesramme og overbevisning. Litt etter litt nærmer vi oss noen ganger hverandre, eller vi kommer fram til en avklart uenighet om hvordan vi skal tolke og forstå virkeligheten rundt oss.


Ivar Bu Larssen har startet en slik interessant samtale om begrepet ”religionsdialog”, publisert 14.11. Han mener religionsdialogen kommer i konflikt med ”kirkens primære oppdrag”. I et tilsvar i Vårt Land, 20.11., klargjør de dyktige dialogprestene Silje Trym Mathiassen og Kian Reme på en god måte hvordan religionsdialog og misjon kan være begreper som beriker hverandre, ikke utelukker hverandre. Jeg kan si meg enig i det aller meste Mathiassen og Reme her skriver. Det er riktig at misjonsforståelsen i dag er utvidet og beriket av en større sensitivitet for det verdifulle i andres tro. Både som prest og misjonær har jeg samtalt mye med mennesker som representerer andre kulturer og livssyn. Jeg har sett hvor mye vi har felles og opplevd at min tro stadig endres og fordypes i møte med den andre.


Det jeg savner i innlegget fra Reme og Mathiassen er en kritisk refleksjon rundt vår egen postmoderne samtids måte å definere premisser for dialog på, i en ganske totalitær retning. Den forrige pave Benedikt beskrev den moderne europeiske kultur med uttrykket “relativismens diktatur”.

Vi kan anvende dette begrepet i en liten refleksjon rundt KRLE-faget og  kirkens trosopplæring. Da kristendomsfaget ble erstattet av RLE, senere KRLE, ble det etablert et premiss som jeg velger å formulere slik: ”Ingen tro eller livssyn skal presenteres av læreren på en sånn måte at det ene livssynet gis definisjonsmakt over andre i spørsmålet om hva som er objektivt sant”. Eller sagt helt enkelt: ”Det som er sant for deg, behøver ikke å være sant for meg”.  Jeg bruker ikke plass her på om det var nødvendig og riktig å innføre et slikt ”relativismens diktatur” i skolens opplæring. Det er uansett bred enighet om at den offentlige skolen ikke har noe misjonsoppdrag. Det har derimot kirken. Spørsmålet er: Tør kirken å ta sitt oppdrag på alvor og dermed motsi et slikt sekulært tankegods?


Det er nemlig slettes ikke en selvfølge at barn og unge som kommer til kirken får høre at kristne tror på en Gud ”som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne”. (1. Tim 2,4). Da ikke sannhet i betydningen ”det som gir mening for meg”, men en sannhet som er ment å gjelde for ”alle mennesker”, i lys av den kristne åpenbaring gitt i Bibelen.

Jeg vil hevde følgende påstand: I den grad kirkens trosopplæring og konfirmasjonsundervisning overhodet tar opp forholdet til andre religioner og livssyn, skjer det i stadig større grad på KRLE-fagets premisser i sannhetsspørsmålet. Her har kirken på ganske kort tid innført en praksis for ”religionsdialog” som går mye lenger enn de vakre formuleringene i innlegget til Mathiassen og Reme.

Jeg vil gi ett konkret eksempel: IKO-forlaget eies av bispedømmerådene i Den norske kirke, bispemøtet og flere kristne organisasjoner. IKO-forlagets nye konfirmantopplegg heter Delta. Førsteutgaven kom i 2016 og hadde blant annet et tema som omhandlet sannhetsspørsmålet og forholdet mellom kristendom og andre livssyn. I det opprinnelige opplegget var læringsmålet å ”reflektere over forskjellene mellom religioner, hva som er unikt ved den kristne tro (min uthevelse), og hvordan Jesus kaller oss til å møte folk som tror annerledes”. Etter en lynkjapp revisjonsrunde ble førsteutgaven trukket tilbake etter få måneder, mot forfatternes ønske. Det nevnte temaet var det som fikk hardest medfart. Læringsmålet er endret til å ”reflektere over forholdet mellom kristendom og andre religioner, og hvordan vi som kristne kan møte folk som tror annerledes”. På veien forsvant refleksjonen over om noe er ”unikt” ved den kristne tro. Det bærer også opplegget tydelig preg av. Selve spørsmålet om sannhet som fortsatt er temaets overskrift, avdempes med formuleringer som ”Bibelen sier at vi kan bli kjent med Jesus og slik erfare troen som sann og meningsfull”. Ved å lage et ordpar av ”sann” og ”meningsfull” er i praksis sannhetsspørsmålet redusert til hva som erfares som meningsfullt for den enkelte. Der det i den tidligere versjonen ble reflektert over forståelsen av Jesu død på korset som noe unikt ved den kristne tro, understreker isteden den andre versjonen at det er mye ”fellesgods” i alle religioner. I og for seg godt og riktig, men det blir så mangelfullt når det unike ved den kristne tro holdes tilbake.

Til slutt slippes den siste lufta ut av ballongen når misjon bare nevnes i forbifarten, for så å overskygges av det langt mer tidsriktige ordet religionsdialog: ”Religionsdialogen åpner for å fortelle om det en tror på, men målet med religionsdialog er ikke å omvende den andre. Målet er å skape trygghet, fred og forsoning… Dialogen kan være en viktig prosess på veien mot gjestfrihet”.

Jeg vet at dette ikke var et hendelig uhell av ærverdige IKO-forlaget, sentralt plassert i Den norske kirke. Da uttrykker det en postmoderne religionsteologi som i beste fall nøler i møte med Bibelen som åpenbaringsord.

Vi har et problem når religionsdialogen i praksis feier den bredere misjonsforståelsen av banen.  Gjestfrihet er en av de viktigste verdiene i misjon, men den er ikke et mål i seg selv. Dersom det er sant at kirkens oppdrag fortsatt er å overlevere troen til nye generasjoner og dele den med folk fra andre kulturer, da må vi også våge å være tydelige på målet: Vil vi ikke at "alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne”?



Vidar Mæland Bakke

Prest i ByMenigheten – Sandnes

Nestleder i styret for Frimodig kirke

 

Gå til innlegget

Hannas kjøkkenbord

Publisert 4 måneder siden - 194 visninger

Det var atmosfæren der inne på kjøkkenet til Hanna. Det var de rolige bevegelsene hennes. Det var den koselige småpraten. Det var den dype respekten hennes for meg som liten gutt. Det var opplevelsen av å ha hennes hele og fulle oppmerksomhet. Det var langsom tid. Akkurat de minuttene føltes det som jeg var den aller viktigste i hennes verden.


Jeg husker det som om det var i går. Det hadde bare gått noen dager siden vi hadde flyttet inn i den store prestegården midt i sentrum av Sunnmørsbygda Stranda. Jeg var seks og et halvt år. En eldre dame hadde stanset utenfor porten og satt fra seg handleposene, som for å hvile seg et øyeblikk. Så ropte hun på den lille gutten som lekte i hagen.

- Er det du som heter Vidar, spurte hun. - Jeg heter Hanna og bor i det huset der. Hun pekte mot nabohuset. Opp fra den ene av posene plukket hun en splitter ny jojo. En sånn som alle skulle ha den sommeren. Hun ga meg den sammen med et stort kremmerhus med smågodt. Og så sa hun: - Jeg håper du kommer og besøker meg snart!

Når jeg gjenforteller denne episoden i dag, merker jeg at folk er på vakt. Er dette en god eller skummel fortelling? Det er dessverre sånn det er blitt, og kanskje med god grunn. Vi lærer opp barn til at de ikke uten videre skal tro godt om eldre fremmede personer som byr på godteri og inviterer dem hjem.

Nå var nok Hanna en fremmed for meg, men ikke for mine foreldre. De hadde tidlig tatt runden og hilst på naboene. Dette var den hyggelige pensjonisten i huset rett ved siden av oss, bak frukttrærne. Jeg måtte gjerne gå på besøk dit hvis jeg var invitert.

Hanna bodde i et stort gammalt hus i en velstelt hage, sammen med sin eldre bror, Harald. Hanna hadde blitt skilt for mange år siden. Hun hadde en datter og svigersønn i Oslo og tre flotte barnebarn. De kom på besøk i alle ferier. Men hovedstaden var langt unna. Hanna var så glad i barn. Hun kunne godt tenke seg å ha den sorten rundt seg litt oftere.

Ofte når jeg ringte på døra hos Hanna, var det Harald som åpnet opp for meg. De første årene trakk han seg raskt tilbake i stua mens jeg ruslet inn på kjøkkenet til Hanna. Hun fant fram et glass med saft og ga meg. Der satt vi ved kjøkkenbordet og pratet om likt og ulikt en halvtimes tid. Av og til en time, hvis vi hadde mye å snakke om.

I det jeg reiste meg for å gå, var alltid ritualet det samme: Hanna hentet en pose med potetskruer fra kjøkkenskapet som hun hadde kjøpt og lagt der siden sist.

Var det potetskruene jeg kom for? Kanskje i begynnelsen. Men snart var det så mye mer:

Det var atmosfæren der inne på kjøkkenet til Hanna. Det var de rolige bevegelsene hennes. Det var den koselige småpraten. Det var den dype respekten hennes for meg som liten gutt. Det var opplevelsen av å ha hennes hele og fulle oppmerksomhet. Det var langsom tid. Akkurat de minuttene føltes det som jeg var den aller viktigste i hennes verden.

De neste tolv årene frem til jeg flyttet hjemmefra som attenåring, stakk jeg innom kjøkkenet til Hanna en til to ganger i måneden. Minst. Etter som årene gikk, ble jeg også kjent med andre rom i huset hennes. Og den litt mer beskjedne broren, Harald ble også en god venn.

Jeg har forsøkt å huske om jeg var til praktisk hjelp for Hanna. Hun og Harald ble gamle i løpet av tiden jeg bodde på Stranda. Og jeg var lett på foten. Men jeg tror ikke jeg gikk ærend for Hanna og Harald mer enn en håndfull ganger. Besøkene hos Hanna handlet først og fremst om god tid rundt kjøkkenbordet. Det var ingen spesiell agenda for våre møter.

Alt ved min barndoms relasjon til Hanna stemmer med verdier jeg gjerne taler varmt for, men som plutselig er blitt ganske motkulturelle i min omkrets og som jeg lengter etter å praktisere mer:

- At jeg kan bygge vennskap til en som er mye eldre enn meg eller mye yngre enn meg, uten at vi er i familie.

- At jeg får besøk av noen uten at det er planlagt, eller uten at de har en unnskyldning eller spesiell hensikt med å komme på døra mi.

- At jeg kan ha naturlig tilgang til kjøkkenbordet hos et annet menneske, uten at jeg kommer der i egenskap av en rolle eller et oppdrag.

- At hverdagene mine har rom for de gode samtalene som skjer uventet. De som bare inntreffer, fordi en av oss fikk en innskytelse om å invitere seg inn i den andres liv. Og fordi den andre tok i mot og lot det skje.

Jeg tror ikke slike relasjoner oppstår helt av seg selv. Hanna gjorde et bevisst valg om å stoppe og invitere den lille gutten inn i sitt liv.

Når var det at sjenansen og denne ulykksalige reserverte væremåten slo rot i meg? Det må vel ha skjedd en eller annen gang etter at voksenlivet traff meg. Dette fenomenet som mine utenlandske venner ofte påpeker, og som jeg har til felles med så mange nordmenn. Vi som trenger et verv i Røde Kors eller lokalmenigheten for å presentere oss for nyankomne.

Både Hanna og Harald var blitt pensjonister før jeg ble kjent med dem. De fortalte ofte historier fra et aktivt arbeidsliv. Hanna hadde jobbet på en av de mange fabrikkene på Stranda. Men jeg husker bare mennesker med uendelig god tid.

Kanskje jeg husker feil. Kanskje var Hanna alltid travelt opptatt med mange huslige sysler når jeg ikke var der. Men poenget var at hun alltid lot meg føle meg som verdens viktigste tidsfordriv fra det øyeblikket jeg ringte på døra og til jeg gikk igjen.

Jeg ønsker å bli som Hanna.
Og kanskje finnes det noen rundt meg som ikke behøver å vente helt til jeg blir pensjonist før de har fulle rettigheter til kjøkkenbordet mitt?

 

Vidar Mæland Bakke

Prest 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Ungt opprør mot våpen
av
Une Bratberg
rundt 3 timer siden / 85 visninger
1 kommentarer
Lignelsen om navlestrengen
av
Kris Guleng
rundt 6 timer siden / 102 visninger
0 kommentarer
Rosa kompetanse
av
Lars Jørgen Vik
rundt 6 timer siden / 82 visninger
0 kommentarer
La ungene være, kristne venner!
av
Levi Fragell
rundt 7 timer siden / 1014 visninger
0 kommentarer
Tro på himmelen
av
Pernille Veland
rundt 11 timer siden / 96 visninger
0 kommentarer
"The New State Solution"
av
Roald Øye
rundt 12 timer siden / 271 visninger
8 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 2 timer siden / 169 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ungt opprør mot våpen
rundt 2 timer siden / 85 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 2 timer siden / 271 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 2 timer siden / 169 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 1074 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 2 timer siden / 271 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 3 timer siden / 271 visninger
Roald Øye kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 3 timer siden / 271 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 4 timer siden / 271 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Etter fallet kommer hevnen
rundt 4 timer siden / 25407 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Etter fallet kommer hevnen
rundt 4 timer siden / 25407 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 5 timer siden / 1968 visninger
Les flere