Vidar Mæland Bakke

Alder: 45
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Har jobbet med misjon og menighetsplanting i Brasil og Norge.
Utga i 2017 boken "DisippelRytmer" på Luther Forlag, Skriver også en del på bloggen SpiresPlass.no.

Følgere

Livet når diskolyset slukner

Publisert 29 dager siden

Det er ikke utenkelig at min ungdomsdepresjon ble forsterket av at den også rommet en troskrise. Og at dette for meg ble så alvorlig fordi jeg tenkte at det å miste Gud, også ville innebære å miste familien min.

Nylig var jeg på kino og så den norske filmen Disco som har fått mye omtale i det siste. I filmen er lyset fra diskolampene en metafor for et miljø med sterkt fokus på å leve opp til forventninger. Men selv om hovedpersonen Mirjam er toppidrettsutøver i dansegrenen disco, er ikke dette en film om prestasjonspress i idrettsmiljøer. Filmen handler først og fremst om det trosmiljøet Mirjam beveger seg i som stedatter av en pastor i en karismatisk menighet. 

Lyst til å gå i forsvar

Det var ekstremt ubehagelig å se filmen. Jeg fikk lyst til å gå i forsvar når jeg så ytre likhetstrekk med de kristne miljøer jeg selv har vært og er en del av. Vi er jo likevel ikke som de på filmen! Jeg kunne skrevet om at den skulle vært mer balansert og etterrettelig, særlig i beskrivelsen av det hippe pinsemiljøet. Men jeg mener vi har for lett for å skjule oss bak alle våre gode intensjoner enten vi representerer det ene eller det andre miljøet. For den som har en vond historie å fortelle, blir dette bare et nytt overtramp.

For lav maktbevissthet

Dette er en film som retter søkelyset (eller diskolyset) på hvilken makt vi har over unge sårbare menneskeliv, vi som er foreldre og ledere i kristent barne- og ungdomsarbeid. Vi trenger å forstå mer om maktforhold i kristne fellesskap for å kunne forvalte vår innflytelse på en forsvarlig og sunn måte. Mye tyder på at kristne innflytelsespersoner har en alt for lav maktbevissthet. Det er ikke slik at vi som foreldre kan og bør slutte å påvirke våre barn. Uansett hvilket livssyn vi har, vil våre verdier og holdninger sette varige avtrykk i barnas liv. Men kanskje testspørsmålet er: Hvordan kommer de ut de som er psykisk sårbare i våre sammenhenger?

Depresjon og tro

«Tror du på Gud», spør terapeuten i filmen. «Ja, man må vel det», svarer Mirjam.
Selv har jeg nesten bare godt å si om min egen kristne oppvekst som sønn av en prest midt i folkekirkelandskapet. Samtidig kjenner jeg meg igjen i Mirjams sårbarhet. Jeg var en ressurssterk, aktiv og engasjert ungdom som tok vel mye ansvar tidlig. I boka «Gi mine øyne lys» (Luther 2019), skriver jeg blant annet om hvordan jeg som 15-åring gikk på en smell og ble klinisk deprimert. Årsakene til depresjonen var sammensatte. Men likheten mellom Mirjam og meg var opplevelsen av at troen var «på alle kanter». Den definerte på mange måter hele min eksistens. For de fleste er troen sterkt knyttet til følelser og erfaringer, særlig som ungdom. En depresjon kan oppleves som et følelsesmørke. Jeg var overbevist om at troen var borte. Selv om jeg i den tunge fasen verken ble møtt med bebreidelser eller krav til å «tro mer», slik Mirjam ble i filmen, hadde jeg som frisk internalisert noen forventninger som ble tunge å bære i den syke fasen. Jeg skriver i boka: «Det er ikke utenkelig at min depresjon ble forsterket av at den også rommet en troskrise. Og at dette for meg ble så alvorlig fordi jeg tenkte at det å miste Gud, også ville innebære å miste familien min (...) Å ha et aktivt forhold til vår kristne bekjennelse, preger nødvendigvis både våre verdier, vår kultur og vårt levesett. Det fremstår som en totalpakke. Hva skjer om våre barn takker nei til gaven, eller i alle fall deler av den?»
Forventningspress

Jeg har forsøkt å snakke om dette med mine egne barn. Vi har reflektert over det mer eller mindre uttalte forventningspresset det kan medføre å leve i en familie der far er prest. Vi snakker om at det er deres valg om de vil være kristne eller om de ønsker å ta avstand fra deler av det vi voksne står for. Men klarer jeg alltid å vise det i holdning og praksis, for eksempel i måten jeg omtaler dem som lever annerledes? Og hvor lett er det ikke å utbasunere forargelse over meningsmotstandere eller miljøer jeg tar avstand fra, slik pastoren i den hippe menigheten Friheten gjør på hjemmebane i filmen? Guilty of charge! Det er nok nettopp i holdningene vi har til mennesker som står for noe annet enn oss, at barna våre leser hvilke forventninger vi har til dem og deres liv. I boka spør jeg: «Kan vi være tydelige på egen tro og egne verdier, uten å gjøre rommet for trangt for den som tenker annerledes?»
Kjernen i det kristne budskapet

Til slutt må jeg si at jeg er enig med Øystein Gjerme i SALT-kirken Bergen som i stor grad roser filmen, men påpeker at «kjernen i det kristne budskapet er bemerkelsesverdig fraværende (...). Ingen forteller Mirjam at hun er elsket og verdifull, helt uavhengig av hva hun presterer i kirken eller på dansegulvet. For de fleste kirker er dette et kjernebudskap i forkynnelse og undervisning, og for mange spesielt vektlagt i møte med «generasjon prestasjon», skriver Gjerme.

Ja, kanskje er det til og med sant at kristne ungdomsmiljøer ofte bygger større psykisk trygghet enn mange andre arenaer i dagens samfunn der forventningene til livsstil og adferd kan være høye, men nåden helt fraværende. 

Likevel har jeg tenkt å fortsette selvransakelsen. For det holder ikke med gode intensjoner.

(Også publisert på bloggen www.SpiresPlass.no) 

Gå til innlegget

Sant og usant om brannene i Amazonas

Publisert 2 måneder siden

Generelt gjelder det for oss som er overbevist om at kloden har et klimaproblem: Hvis vi blir tatt i å manipulere fakta og tall for å fremme vår agenda, snører klimaskeptikerne bare kappen tettere om seg og sier: Var det ikke det vi sa? Kan vi da tro på resten av det de sier?

Det har vært underlig å være både miljøengasjert og samtidig glad i Brasil de siste dagene. Jeg var med på den spontane aksjonen til støtte for Regnskogfondet og gleder meg over engasjementet. Jeg er ikke noen tilhenger av president Jair Bolsonaro. Mange av mine evangeliske venner i Brasil synes å være overraskende blinde for hans skyggesider. Polariseringen er sterk etter alle korrupsjonsskandalene under det forrige styret. 

Samtidig har jeg reagert på hvor upresist det snakkes her i Europa om de pågående brannene i Amazonas. Og jeg undrer meg over den gjentagende bruken av det forslitte og feilaktige uttrykket: «Amazonas er jordas lunger». Det er en seiglivet myte at denne regnskogen står for 20% av jordas oksygen. Flere norske aviser har gjentatt dette i det siste, blant annet avisa Vårt Land på lederplass. Men Amazonas bruker det meste av oksygenet selv.

Etterhvert har noen norske medier gått sin egen videreformidling mer etter i sømmene. 30. august kom faktisk.no med en nyttig artikkel som påpeker
en omtrentlig omgang med sannheten i mediefremstillingen. Den hadde jeg ventet på. 

Brannene er alvorlige. Men det er historieløst å snakke som om alt er blitt verre de siste månedene. Det tjener ikke Amazonas og miljøets sak. Ser man på 2019 så langt sammenlignet med årene tilbake til årtusenskiftet, er ikke mengden branner i 2019 spesielt høy.  Når statsledere snakker upresist og direkte feilaktig om situasjonen, styrkes bare Bolsonaros posisjon innad i Brasil. At landets president står for en flåsete og uansvarlig, ja tidvis direkte farlig retorikk og politikk, rettferdiggjør ikke at politikere og miljøaktivister på motsatt side omgår fakta. Macron har truet med boikott og internasjonalisering av Amazonas. Det er en perfekt oppskrift for å få folket til å slutte rekkene om Bolsonaro.

Inntrykket mitt nå er at brasilianere flest er fryktelig provoserte, særlig over den franske presidenten. Han beskyldes for å ha en skjult agenda om å holde Brasil utenfor det europeiske markedet for å beskytte fransk landbruk.

Nå kan det sies at det internasjonale presset gir resultater, selv om jeg ikke synes målet helliger middelet. Den brasilianske regjeringen har nå satt inn kraftige tiltak for å begrense brannene.

Generelt gjelder det for oss som er overbevist om at kloden har et klimaproblem: Hvis vi blir tatt i å manipulere fakta og tall for å fremme vår agenda, snører klimaskeptikerne bare kappen tettere om seg og sier: Var det ikke det vi sa? Kan vi da tro på resten av det de sier?

Jeg synes forøvrig den norske regjeringen har en sunn tilnærming til situasjonen, slik det også fremkommer av faktisk.no sin artikkel.

(Innlegget er også publisert på bloggen SpiresPlass.no)

Gå til innlegget

Før vi følger Sanna Sarromaas råd om å diskutere endringer i kirkens vigselsliturgi (nok en gang), må kirken kanskje bruke litt tid på å forkynne premissene for Bibelens kjærlighetsbegrep.

«Jeg er romantisk, og jeg håper at jeg kommer til å gifte meg igjen, men jeg vil ikke én gang til love noe som jeg vet kan bli umulig å holde. Jeg ønsker meg en vigsel som tar høyde for at følelser nettopp er følelser. Vi kan forsøke å elske, vi kan etterstrebe å være trofaste og vi kan skjerpe oss på å ære, men vi kan ikke love å føle kjærlighet for ett menneske resten av våre liv. For det er jo det med følelser – de kan gå over.» 

Det er samfunnsdebattanten Sanna Sarromaa som skriver dette i VG, 8.6., og oppfordrer samtidig kirken til å endre sin vigselsliturgi. 

Noen ganger er det befriende når ting sies rett ut og avslører med tydelighet hvordan selve kjærlighetsbegrepet har endret sitt innhold i nyere tid. Nå er altså kjærlighet redusert til en følelse. Og følelser går som kjent over. 

Det er mye følelser, engasjement og lidenskap i Bibelen, f.eks i Salomos Høysang. Vi behøver ikke å kaste følelsene ut av ekteskapet. Da kaster vi barnet ut med badevannet. Likevel er det nødvendig å minne om at Bibelens kjærlighetsbegrep først og fremst er et verb, ikke en følelse. Og det er forankret i viljen. I moderne tid er det vanlig å tenke at «søt musikk», altså følelser, må oppstå først. At det MÅ være slik, er ganske kulturelt betinget. Der faktorenes orden noen ganger er annerledes, er ikke nødvendigvis kjærligheten mindre vakker og verdifull over tid. Uansett er det et selvbedrag å kreve at følelser skal være den viktigste bestanddelen i et livsvarig samliv. 

Å elske er nemlig mer enn noe annet et valg. Dette valget tar vi ikke EN gang. Det tar vi hver dag, vi som står i nære relasjoner, f.eks. i ekteskapet. Å velge å elske har aldri vært lett! Noen ganger brytes livslange løfter. Og noen ganger er det gode grunner til det. Det er sjelden et enkelt valg det heller. Jeg vil nødig snakke lettvint om dette, og Sarromaa har sterke og gode poenger i det hun skriver om skammen og vanskelighetene de kan oppleve som gjennomgår en skilsmisse. 

Men før vi følger Sanna Sarromaas råd om å diskutere endringer i kirkens vigselsliturgi (nok en gang), må kirken kanskje bruke litt tid på å forkynne premissene for Bibelens kjærlighetsbegrep. I hvert fall hvis det er viktig for paret å avgi sine løfter i kirken. Et sted å begynne er da å fastslå at kjærlighet ikke først og fremst skal «føles», kjærlighet skal «gjøres». 

Jeg håper vi som kirke kan være tydelig og åpen i den offentlige samtalen om dette temaet uten å gjøre smerten og skammen tyngre å bære for dem som opplever samlivsbrudd.



Gå til innlegget

Sjamanen, prinsessen og premissene

Publisert 7 måneder siden

Det blir upresist å si at Gud er «alle steder», uten å si noe mer om hva som menes med denne tilstedeværelsen.

Jeg tror Silje Trym Mathiassen på at hun vil kirken vel når hun bidrar til å åpne rommene for dialog på nye måter. Men vi trenger å drøfte hvilke premisser dialogen skjer på. Selv etter hennes oppklaringer, bl.a her på Verdidebatt, 11.4., sitter jeg fortsatt med flere spørsmål. Ett av dem er om det egentlig vil være rom i dette opplegget for å komme til orde med grunnleggende kritiske innvendinger ut fra en kristen forståelsesramme. Det virker fortsatt på meg som at det er prinsessen som skal føre en religionssamtale med sjamanen, ikke dialogpresten. Hun skal bare introdusere og sette dette inn i en religionsdialogisk kontekst. Hva menes med dette? 


Definisjon. Svaret ligger trolig i Kirkelig dialogsenters definisjon på religionsdialog, som Mathiassen selv viser til: «Religionsdialog er å se etter gudsnærvær i alle mennesker, over alt og i alle samfunn. Det finnes ikke noe sted hvor Gud ikke er, og vi er alle skapt i Guds bilde». 


Når mange av oss er skeptiske til religionsdialog på slike premisser, er det ikke fordi dette i og for seg er fullstendig feil. Det er fordi det i beste fall er en høyst utilstrekkelig beskrivelse av religiøsitet, i verste fall er det tilslørende og forførerisk. Det blir upresist å si at Gud er «alle steder», uten å si noe mer om hva som menes med denne tilstedeværelsen. Jeg tror det bare bekrefter den allmennreligiøse oppfatningen at så lenge det vi prøver ut «virker positivt på meg», «fyller meg med kjærlighet» eller bidrar til min «åndelige selvutvikling», så er Guds finger med i det.


Gudsetterligninger. Det er sant at både engler, mennesker, ja, til og med demoner og alt der i mellom, fortsatt er en del av Guds skaperverk. Det finnes bare EN levende Gud. Men i hans falne skaperverk finnes mange gudsetterligninger. Det er ikke bare menneskelige krefter som har vært i sving når disse etterligningene har tatt form gjennom tidene. Også kristendommen har hele tiden forholdt seg til fenomener og forestillinger i «Jesu navn» som i praksis har dreid seg om synkretisme (blanding av religioner). Vi i kirken som er åpne for såkalt karismatikk der manifestasjoner kan forekomme på ganske mangfoldig vis, må kontinuerlig bedrive betydelig selvkritikk på egne vegne og prøve det vi ser og opplever på Bibelen. Der får vi forøvrig god hjelp fra annet hold i kirken. 


Manglende problematisering. Det påfallende nå er hvordan det jeg oppfatter som åpenbar synkretisme i stadig mindre grad blir problematisert fra offisielt hold i Den norske kirke. Nei, vi legitimerer ikke sjamanisme ved å la en sjaman snakke om det han gjør. Men når det skjer i kirkens rom, må vi kunne forvente at også kirkens premisser på dette området får et tydelig og selvstendig rom i dialogen. Her er jeg fortsatt spørrende, for i klargjøringene så langt fra Silje Trym Mathiassen er det vanskelig å spore noen form for problematisering av sjamanens virksomhet. 


Det er ganske kjent for oss hva Sjaman Durek står for og praktiserer. Videoer av virksomheten ligger åpent tilgjengelig på YouTube. Visst står fenomenet sjamanisme i en «mangfoldig kulturtradisjon», men jeg synes Mathiassen selv tar for lett på det når hun enkelt fastslår at Shaman Dureks sjamanisme ikke har med onde åndsmakter å gjøre. 


Menighetsrådets avgjørelse. Jeg slutter meg til oppfordringen fra mange hold til Menighetsrådet i St. Petri og Domkirken om å takke vennlig nei til dette arrangementet når de nå har fått tenkt seg om. Samtidig er det viktig for meg at dette får bli Menighetsrådets avgjørelse. Som prest i en menighet i bispedømmet med en noe annen teologisk profil, vil jeg anerkjenne St. Petri og Domkirken menighets mulighet til å fatte denne avgjørelsen lokalt. 


Den prinsipielle samtalen. Oppmerksomheten rundt denne saken synliggjør behovet for en større prinsipiell samtale i vårt bispedømme om hva vi legger i ordet religionsdialog og at vi hjelper hverandre med å klargjøre de teologiske premissene for slik dialog. Det er antagelig rett som Mathiassen påpeker at det ikke er betydelig forskjell i praksis mellom sjaman-arrangementet og andre møtepunkter dialogprestene har invitert til tidligere i St. Petri. Det gjør ikke min uro mindre.

Gå til innlegget

Barnas profetiske rop

Publisert 8 måneder siden

Kan det tenkes at barnets rop om mer radikale grep for å redde vårt skaperverk, er Guds måte å nå gjennom på når de voksnes ører har lukket seg til? (Jf 1. Sam 3,4).

For to år siden var jeg med på å starte Frimodig kirke, et nettverk for bekjennelse, disippelskap og fornyelse i Den norske kirke. Vi har forsøkt å tale der vi mener flertallet tier om eller forvrenger sannheten. Fristelsen til å bli ensporet ligger alltid på lur for alle brennende hjerter, også mitt.

Det er djupe årsaker til min og andres åndelige sløvhet. Jeg tror materialismen og vår forbrukskultur brukes effektivt av den onde for å sløve våre blikk. 

Forøvrig elsker han å splitte og polarisere Guds folk, forenkle, fordreie og redusere evangeliet. I min bønn om å forenes med Guds interesser i verden, er det djevelens motaksjon å forsøke å holde viktige sannheter skjult for meg. 

Jeg tror nemlig det finnes en dyp sammenheng mellom det spørsmål som var utslagsgivende for dannelsen av Frimodig kirke, en ny lære om familien og ekteskapet, og det finmaskede og skjøre skaperverket Adam og Eva fikk i oppdrag å forvalte på Guds vegne. Det skaperverket som nå er i alvorlig ubalanse, trolig på grunn av vår menneskelige grådighet og uforstand.

Jeg mener også det finnes en dyp sammenheng mellom kallet til vern om det ufødte liv og kallet til å leve i dag slik at de aller minste i blant oss fortsatt skal ha et levedyktig klima å puste og bo i når de blir voksne.

Noen ganger undrer det meg at vi som liker å si at vi står for en klassisk apostolisk kristendom i såpass stor grad overlater klimaspørsmålet til de såkalt liberale, eller for den del at vi bare tenderer til å definere det som «politiske» spørsmål som det må være greit å mene mye forskjellig om på bekjennelsens grunn.

Jeg erkjenner åpent at jeg nok ikke har mye troverdighet hvis jeg ikke tør å være like tydelig, prinsipiell og radikal i møte med meg selv og mine omgivelser på dette området. 

Våger vi å snakke i menigheter og felleskap om hvilke praktiske konsekvenser det profetiske ropet fra barna skal få for oss, våre valg, vår livsstil?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1297 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1272 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
29 dager siden / 1151 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 849 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 810 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 683 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere