Vidar Mæland Bakke

Alder: 44
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Nestleder i sentralstyret for Frimodig kirke - et nettverk for bekjennelse, disippelskap og fornyelse i Den norske kirke
I tilknytning til jobben som prest, jobber jeg også som coach og skriver på SpiresPlass.no.

Følgere

Religionsdialog, misjon og trosopplæring

Publisert 21 dager siden - 391 visninger

Vi har et problem når religionsdialogen i praksis feier den bredere misjonsforståelsen av banen i vår kirke. Gjestfrihet er en av de viktigste verdiene i misjon, men den er ikke et mål i seg selv.

Dialog er ett av tidens ord. Og jeg er glad i ordet, selv om jeg liker bedre det allmenne ordet ”samtale”, i motsetning til ”enetale”. På Verdidebatt gis vi anledning til å føre ”verdisamtaler”. I det øyeblikket vi poster noe her, vet vi at muligheten er til stede for at det blir noe mer enn en enetale. Noen ser det vi leser, forstår noe, misforstår kanskje noe, og velger å svare ut fra sin forståelsesramme og overbevisning. Litt etter litt nærmer vi oss noen ganger hverandre, eller vi kommer fram til en avklart uenighet om hvordan vi skal tolke og forstå virkeligheten rundt oss.


Ivar Bu Larssen har startet en slik interessant samtale om begrepet ”religionsdialog”, publisert 14.11. Han mener religionsdialogen kommer i konflikt med ”kirkens primære oppdrag”. I et tilsvar i Vårt Land, 20.11., klargjør de dyktige dialogprestene Silje Trym Mathiassen og Kian Reme på en god måte hvordan religionsdialog og misjon kan være begreper som beriker hverandre, ikke utelukker hverandre. Jeg kan si meg enig i det aller meste Mathiassen og Reme her skriver. Det er riktig at misjonsforståelsen i dag er utvidet og beriket av en større sensitivitet for det verdifulle i andres tro. Både som prest og misjonær har jeg samtalt mye med mennesker som representerer andre kulturer og livssyn. Jeg har sett hvor mye vi har felles og opplevd at min tro stadig endres og fordypes i møte med den andre.


Det jeg savner i innlegget fra Reme og Mathiassen er en kritisk refleksjon rundt vår egen postmoderne samtids måte å definere premisser for dialog på, i en ganske totalitær retning. Den forrige pave Benedikt beskrev den moderne europeiske kultur med uttrykket “relativismens diktatur”.

Vi kan anvende dette begrepet i en liten refleksjon rundt KRLE-faget og  kirkens trosopplæring. Da kristendomsfaget ble erstattet av RLE, senere KRLE, ble det etablert et premiss som jeg velger å formulere slik: ”Ingen tro eller livssyn skal presenteres av læreren på en sånn måte at det ene livssynet gis definisjonsmakt over andre i spørsmålet om hva som er objektivt sant”. Eller sagt helt enkelt: ”Det som er sant for deg, behøver ikke å være sant for meg”.  Jeg bruker ikke plass her på om det var nødvendig og riktig å innføre et slikt ”relativismens diktatur” i skolens opplæring. Det er uansett bred enighet om at den offentlige skolen ikke har noe misjonsoppdrag. Det har derimot kirken. Spørsmålet er: Tør kirken å ta sitt oppdrag på alvor og dermed motsi et slikt sekulært tankegods?


Det er nemlig slettes ikke en selvfølge at barn og unge som kommer til kirken får høre at kristne tror på en Gud ”som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne”. (1. Tim 2,4). Da ikke sannhet i betydningen ”det som gir mening for meg”, men en sannhet som er ment å gjelde for ”alle mennesker”, i lys av den kristne åpenbaring gitt i Bibelen.

Jeg vil hevde følgende påstand: I den grad kirkens trosopplæring og konfirmasjonsundervisning overhodet tar opp forholdet til andre religioner og livssyn, skjer det i stadig større grad på KRLE-fagets premisser i sannhetsspørsmålet. Her har kirken på ganske kort tid innført en praksis for ”religionsdialog” som går mye lenger enn de vakre formuleringene i innlegget til Mathiassen og Reme.

Jeg vil gi ett konkret eksempel: IKO-forlaget eies av bispedømmerådene i Den norske kirke, bispemøtet og flere kristne organisasjoner. IKO-forlagets nye konfirmantopplegg heter Delta. Førsteutgaven kom i 2016 og hadde blant annet et tema som omhandlet sannhetsspørsmålet og forholdet mellom kristendom og andre livssyn. I det opprinnelige opplegget var læringsmålet å ”reflektere over forskjellene mellom religioner, hva som er unikt ved den kristne tro (min uthevelse), og hvordan Jesus kaller oss til å møte folk som tror annerledes”. Etter en lynkjapp revisjonsrunde ble førsteutgaven trukket tilbake etter få måneder, mot forfatternes ønske. Det nevnte temaet var det som fikk hardest medfart. Læringsmålet er endret til å ”reflektere over forholdet mellom kristendom og andre religioner, og hvordan vi som kristne kan møte folk som tror annerledes”. På veien forsvant refleksjonen over om noe er ”unikt” ved den kristne tro. Det bærer også opplegget tydelig preg av. Selve spørsmålet om sannhet som fortsatt er temaets overskrift, avdempes med formuleringer som ”Bibelen sier at vi kan bli kjent med Jesus og slik erfare troen som sann og meningsfull”. Ved å lage et ordpar av ”sann” og ”meningsfull” er i praksis sannhetsspørsmålet redusert til hva som erfares som meningsfullt for den enkelte. Der det i den tidligere versjonen ble reflektert over forståelsen av Jesu død på korset som noe unikt ved den kristne tro, understreker isteden den andre versjonen at det er mye ”fellesgods” i alle religioner. I og for seg godt og riktig, men det blir så mangelfullt når det unike ved den kristne tro holdes tilbake.

Til slutt slippes den siste lufta ut av ballongen når misjon bare nevnes i forbifarten, for så å overskygges av det langt mer tidsriktige ordet religionsdialog: ”Religionsdialogen åpner for å fortelle om det en tror på, men målet med religionsdialog er ikke å omvende den andre. Målet er å skape trygghet, fred og forsoning… Dialogen kan være en viktig prosess på veien mot gjestfrihet”.

Jeg vet at dette ikke var et hendelig uhell av ærverdige IKO-forlaget, sentralt plassert i Den norske kirke. Da uttrykker det en postmoderne religionsteologi som i beste fall nøler i møte med Bibelen som åpenbaringsord.

Vi har et problem når religionsdialogen i praksis feier den bredere misjonsforståelsen av banen.  Gjestfrihet er en av de viktigste verdiene i misjon, men den er ikke et mål i seg selv. Dersom det er sant at kirkens oppdrag fortsatt er å overlevere troen til nye generasjoner og dele den med folk fra andre kulturer, da må vi også våge å være tydelige på målet: Vil vi ikke at "alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne”?



Vidar Mæland Bakke

Prest i ByMenigheten – Sandnes

Nestleder i styret for Frimodig kirke

 

Gå til innlegget

Hannas kjøkkenbord

Publisert rundt 1 måned siden - 156 visninger

Det var atmosfæren der inne på kjøkkenet til Hanna. Det var de rolige bevegelsene hennes. Det var den koselige småpraten. Det var den dype respekten hennes for meg som liten gutt. Det var opplevelsen av å ha hennes hele og fulle oppmerksomhet. Det var langsom tid. Akkurat de minuttene føltes det som jeg var den aller viktigste i hennes verden.


Jeg husker det som om det var i går. Det hadde bare gått noen dager siden vi hadde flyttet inn i den store prestegården midt i sentrum av Sunnmørsbygda Stranda. Jeg var seks og et halvt år. En eldre dame hadde stanset utenfor porten og satt fra seg handleposene, som for å hvile seg et øyeblikk. Så ropte hun på den lille gutten som lekte i hagen.

- Er det du som heter Vidar, spurte hun. - Jeg heter Hanna og bor i det huset der. Hun pekte mot nabohuset. Opp fra den ene av posene plukket hun en splitter ny jojo. En sånn som alle skulle ha den sommeren. Hun ga meg den sammen med et stort kremmerhus med smågodt. Og så sa hun: - Jeg håper du kommer og besøker meg snart!

Når jeg gjenforteller denne episoden i dag, merker jeg at folk er på vakt. Er dette en god eller skummel fortelling? Det er dessverre sånn det er blitt, og kanskje med god grunn. Vi lærer opp barn til at de ikke uten videre skal tro godt om eldre fremmede personer som byr på godteri og inviterer dem hjem.

Nå var nok Hanna en fremmed for meg, men ikke for mine foreldre. De hadde tidlig tatt runden og hilst på naboene. Dette var den hyggelige pensjonisten i huset rett ved siden av oss, bak frukttrærne. Jeg måtte gjerne gå på besøk dit hvis jeg var invitert.

Hanna bodde i et stort gammalt hus i en velstelt hage, sammen med sin eldre bror, Harald. Hanna hadde blitt skilt for mange år siden. Hun hadde en datter og svigersønn i Oslo og tre flotte barnebarn. De kom på besøk i alle ferier. Men hovedstaden var langt unna. Hanna var så glad i barn. Hun kunne godt tenke seg å ha den sorten rundt seg litt oftere.

Ofte når jeg ringte på døra hos Hanna, var det Harald som åpnet opp for meg. De første årene trakk han seg raskt tilbake i stua mens jeg ruslet inn på kjøkkenet til Hanna. Hun fant fram et glass med saft og ga meg. Der satt vi ved kjøkkenbordet og pratet om likt og ulikt en halvtimes tid. Av og til en time, hvis vi hadde mye å snakke om.

I det jeg reiste meg for å gå, var alltid ritualet det samme: Hanna hentet en pose med potetskruer fra kjøkkenskapet som hun hadde kjøpt og lagt der siden sist.

Var det potetskruene jeg kom for? Kanskje i begynnelsen. Men snart var det så mye mer:

Det var atmosfæren der inne på kjøkkenet til Hanna. Det var de rolige bevegelsene hennes. Det var den koselige småpraten. Det var den dype respekten hennes for meg som liten gutt. Det var opplevelsen av å ha hennes hele og fulle oppmerksomhet. Det var langsom tid. Akkurat de minuttene føltes det som jeg var den aller viktigste i hennes verden.

De neste tolv årene frem til jeg flyttet hjemmefra som attenåring, stakk jeg innom kjøkkenet til Hanna en til to ganger i måneden. Minst. Etter som årene gikk, ble jeg også kjent med andre rom i huset hennes. Og den litt mer beskjedne broren, Harald ble også en god venn.

Jeg har forsøkt å huske om jeg var til praktisk hjelp for Hanna. Hun og Harald ble gamle i løpet av tiden jeg bodde på Stranda. Og jeg var lett på foten. Men jeg tror ikke jeg gikk ærend for Hanna og Harald mer enn en håndfull ganger. Besøkene hos Hanna handlet først og fremst om god tid rundt kjøkkenbordet. Det var ingen spesiell agenda for våre møter.

Alt ved min barndoms relasjon til Hanna stemmer med verdier jeg gjerne taler varmt for, men som plutselig er blitt ganske motkulturelle i min omkrets og som jeg lengter etter å praktisere mer:

- At jeg kan bygge vennskap til en som er mye eldre enn meg eller mye yngre enn meg, uten at vi er i familie.

- At jeg får besøk av noen uten at det er planlagt, eller uten at de har en unnskyldning eller spesiell hensikt med å komme på døra mi.

- At jeg kan ha naturlig tilgang til kjøkkenbordet hos et annet menneske, uten at jeg kommer der i egenskap av en rolle eller et oppdrag.

- At hverdagene mine har rom for de gode samtalene som skjer uventet. De som bare inntreffer, fordi en av oss fikk en innskytelse om å invitere seg inn i den andres liv. Og fordi den andre tok i mot og lot det skje.

Jeg tror ikke slike relasjoner oppstår helt av seg selv. Hanna gjorde et bevisst valg om å stoppe og invitere den lille gutten inn i sitt liv.

Når var det at sjenansen og denne ulykksalige reserverte væremåten slo rot i meg? Det må vel ha skjedd en eller annen gang etter at voksenlivet traff meg. Dette fenomenet som mine utenlandske venner ofte påpeker, og som jeg har til felles med så mange nordmenn. Vi som trenger et verv i Røde Kors eller lokalmenigheten for å presentere oss for nyankomne.

Både Hanna og Harald var blitt pensjonister før jeg ble kjent med dem. De fortalte ofte historier fra et aktivt arbeidsliv. Hanna hadde jobbet på en av de mange fabrikkene på Stranda. Men jeg husker bare mennesker med uendelig god tid.

Kanskje jeg husker feil. Kanskje var Hanna alltid travelt opptatt med mange huslige sysler når jeg ikke var der. Men poenget var at hun alltid lot meg føle meg som verdens viktigste tidsfordriv fra det øyeblikket jeg ringte på døra og til jeg gikk igjen.

Jeg ønsker å bli som Hanna.
Og kanskje finnes det noen rundt meg som ikke behøver å vente helt til jeg blir pensjonist før de har fulle rettigheter til kjøkkenbordet mitt?

 

Vidar Mæland Bakke

Prest 

Gå til innlegget

Hva uenigheten handler om

Publisert rundt 2 måneder siden - 1847 visninger

Ekteskapsteologi handler ikke om menneskers evne til å elske, eller om menneskers rettigheter.

Vi vil takke både leder i Åpen Folkekirke, Gard Realf Sandaker-Nielsen og Therese Utgård fra Åpen Folkekirke Møre for ryddige og oppklarende svar i den debattrunden vi nå har hatt. Vi har fått en bekreftelse på at Frimodig kirke og andre lokale aktører i kirkelandskapet fortsatt har full frihet til å invitere til arrangementer med basis i eget mandat og formål.


Fra vår side
presiserer vi gjerne at vi selvsagt må tåle kritikk for det vi står for og måten vi utfører oppdraget vårt på innenfor Den norske kirke. Det gjør oss om mulig til en bedre aktør. For oss var dette aldri sakens kjerne.

Så vidt vi vet ”hemmeligholdes” ingen arrangementer i Frimodig kirkes regi. Avhengig av et arrangements karakter og funksjon vil det derimot være ulik grad av åpen annonsering i offentlige medier. Det er noe ganske annet. Flertallsvedtaket på siste Kirkemøte om innføring av en ny ekteskapsteologi i vår kirke, har skapt et svært krevende samarbeidsklima i mange lokalmenigheter. I noen deler av landet vil det være et større behov enn andre steder for arenaer og møteplasser på det kirkelige mindretallets premisser. For mange handler det om å beholde frimodigheten og motivasjonen i sin lokale sammenheng. Her uttaler vi oss på generelt grunnlag.

Gard Realph Sandaker-Nielsen forsøker å oppsummere noe av uenigheten i Dnk etter innføringen av ny ekteskapslære blant annet slik: «Det er ikke lett å leve med uenighet i så fundamentale spørsmål som synet på ekteskapet, samliv, LHBT og deres evne til å elske.» Men er det her uenigheten ligger, Sandaker- Nielsen? Å karakterisere eller å ha synspunkt på noens evne til å elske bør ikke være del av denne debatten på noen side. Det er nettopp derfor vi prøver, i etterrettelighetens navn, å holde det utenfor. Dette er en debatt om det teologiske fundamentet for den læren kirken skal ha i forbindelse med ekteskapet.

Dersom ledelsen i Åpen folkekirke ønsker å la debatten handle om hvem som er offer, hvem som dominerer og hvem som har evne til å elske, da mister utvekslingen verdi og interesse.

For ekteskapsteologi handler ikke om menneskers evne til å elske, eller om hvilke rettigheter vi har som mennesker. Gud har skapt oss med stor frihet til å gå vår egen vei, om vi ønsker det. Som kirke er vi imidlertid forpliktet på Skriften. I kirken er vi forpliktet annerledes enn i samfunnet ellers.

Vi tror på en god Gud, og vi tror at uten å forholde oss til hans ord, blir det nokså meningsløst å kalle seg kirke. Dersom vi bare plukker ut de delene av Skriften som harmonerer med det samfunnet ellers mener, har vi en tilnærming som gjør mennesket til normgiver. I Den norske kirke møter vi mange som kjenner seg fremmedgjort av en forkynnelse der menneskers erfaringer er blitt en viktigere autoritet enn Bibelen.

Den nye læren om ekteskapet er som kjent vedtatt av Kirkemøtet og, som Sandaker- Nielsen minner oss om, selvfølgelig demokratisk legitim i Den norske kirke etter gjeldende praksis.

Frimodig kirke støtter samtidig mindretallet i den prinsipielle oppfatningen av flertallsvedtaket som kirkesplittende. Uten forankring i Guds ord er den nye læren fremmed for talløse mennesker i Dnk og i den verdensvide kirke. Vår forpliktelse går dypere enn til Den norske kirke i denne saken, vi har et kall til å minne om Guds ord som en høyere autoritet enn både Kirkemøtet og Bispemøtet.

Sammen forsøker vi å lete etter rommet for å bevare og formidle en frimodig klassisk teologi innenfor det som fortsatt er vårt åndelige hjem. Det er ingen som har påstått at det er lett å være uenige om så dyptgripende spørsmål. Men uenigheten handler ikke om noens evne til å elske.


Vidar Mæland Bakke, Nestleder i Frimodig kirke 

Sofie Braut, styremedlem i Frimodig kirke 

Gå til innlegget

Berggrens konklusjon er gal

Publisert rundt 2 måneder siden - 1015 visninger

Jeg tror Berggrens konklusjon er gal. Det er ingen stor trussel at kirkens folk fremstår som kjedelige. Den virkelige trusselen er at kirken ikke lukter av Kristus-etterfølgelse og annerledeshet. 

"Det er ikke sekularisering som er trusselen, men at vi kjeder folk. Det handler ikke om image, men om relevans", fastslår Arne Berggren i sin siste spalte, og gikk, gjesp, plutselig fra å være interessant og reflektert, til å bli bare en i den lange rekken av kjedelige, forutsigbare, bedrevitende medie-intellektuelle med tilsynelatende manglende distanse til vår egen individualistiske, postmoderne, underholdningsfikserte og forbrukerorienterte kultur. Jeg håper jeg har misforstått han. Men slik fremstod han for meg med sin konklusjon.

Når det er sagt, så behøver det ikke være et problem at jeg synes Berggren fremstår som kjedelig. Kjedsomhet er en høyst subjektiv tilstand, sterkt påvirket av kulturen jeg lever i. Hva jeg synes er kjedelig, er ganske uinteressant i det store og det hele. Og når kulturen vår sier at noe er kjedelig og irrelevant, tror jeg vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi som kirke gjør det til et mål i seg selv å være interessante og relevante, på kulturens premisser. Er det ikke helst det motsatte som da blir resultatet?

Jeg tror Berggrens konklusjon er gal. Det er ingen stor trussel at kirkens folk fremstår som kjedelige. Den virkelige trusselen er at kirken ikke lukter av Kristus-etterfølgelse og annerledeshet. 

Det er ved å betrakte Jesus og tilbringe så mye tid sammen med han som mulig at vi kan begynne å ligne ham. Resultatet vil oftest være radikal bibelavhengig annerledeshet, forankret i en trygg indre identitet. Da ender vi kanskje opp med å være fremmedartet, kanskje litt sære, kanskje kontroversielle i denne rådende kulturens øyne. Det er i så fall ikke noe nytt. 

Kirken har trengt slike motkulturelle trender før, som ørkenfedrene på 300-tallet. Selvfølgelig framstod de som kjedelige og irrelevante for det store flertallet av folket. Men sannsynligvis reddet de kirken fra å gå helt opp i samtidskulturen og langsomt forsvinne.

Det er slike motkulturelle stemmer kirken trenger. I den grad de finnes, er jeg usikker på om de vil være særlig interessante for norske medier. Kanskje er det heller ikke der de først og fremst skal være?

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
13 dager siden / 2523 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
21 dager siden / 3331 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7625 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8232 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2468 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 2 måneder siden / 3904 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 593 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 618 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

En natt forbi?
av
Mari Norbakk
rundt 2 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Se utenfor egen stuedør
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 39 visninger
0 kommentarer
La dem spise kake
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 231 visninger
0 kommentarer
Bytterett på livet
av
Heidi Halvorsen
rundt 22 timer siden / 220 visninger
1 kommentarer
KrFs håndtering
av
Vårt Land
rundt 23 timer siden / 701 visninger
3 kommentarer
Å gjøre det kjente nytt
av
Arne Borge
rundt 23 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Frå Gudbrandsdalen til Auschwitz
av
Kjartan Ruset
rundt 23 timer siden / 131 visninger
2 kommentarer
Nye tider
av
Tove S. J Magnussen
rundt 24 timer siden / 84 visninger
0 kommentarer
Skyggenes dal
av
Joanna Bjerga
1 dag siden / 817 visninger
6 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 2 timer siden / 817 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5292 visninger
Per Søetorp kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 2 timer siden / 817 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 5292 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 5292 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 11 timer siden / 817 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 11 timer siden / 5292 visninger
Les flere