Vidar Mæland Bakke

Alder: 45
  RSS

Om Vidar Mæland

Prest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke. Medlem i Frimodig kirke - et nettverk for bekjennelse, disippelskap og fornyelse i Den norske kirke
Utga i 2017 boken "DisippelRytmer" på Luther Forlag, driver bloggen SpiresPlass.no og skriver andakter og søndagstanker for Stavanger Aftenblad.

Følgere

Før vi følger Sanna Sarromaas råd om å diskutere endringer i kirkens vigselsliturgi (nok en gang), må kirken kanskje bruke litt tid på å forkynne premissene for Bibelens kjærlighetsbegrep.

«Jeg er romantisk, og jeg håper at jeg kommer til å gifte meg igjen, men jeg vil ikke én gang til love noe som jeg vet kan bli umulig å holde. Jeg ønsker meg en vigsel som tar høyde for at følelser nettopp er følelser. Vi kan forsøke å elske, vi kan etterstrebe å være trofaste og vi kan skjerpe oss på å ære, men vi kan ikke love å føle kjærlighet for ett menneske resten av våre liv. For det er jo det med følelser – de kan gå over.» 

Det er samfunnsdebattanten Sanna Sarromaa som skriver dette i VG, 8.6., og oppfordrer samtidig kirken til å endre sin vigselsliturgi. 

Noen ganger er det befriende når ting sies rett ut og avslører med tydelighet hvordan selve kjærlighetsbegrepet har endret sitt innhold i nyere tid. Nå er altså kjærlighet redusert til en følelse. Og følelser går som kjent over. 

Det er mye følelser, engasjement og lidenskap i Bibelen, f.eks i Salomos Høysang. Vi behøver ikke å kaste følelsene ut av ekteskapet. Da kaster vi barnet ut med badevannet. Likevel er det nødvendig å minne om at Bibelens kjærlighetsbegrep først og fremst er et verb, ikke en følelse. Og det er forankret i viljen. I moderne tid er det vanlig å tenke at «søt musikk», altså følelser, må oppstå først. At det MÅ være slik, er ganske kulturelt betinget. Der faktorenes orden noen ganger er annerledes, er ikke nødvendigvis kjærligheten mindre vakker og verdifull over tid. Uansett er det et selvbedrag å kreve at følelser skal være den viktigste bestanddelen i et livsvarig samliv. 

Å elske er nemlig mer enn noe annet et valg. Dette valget tar vi ikke EN gang. Det tar vi hver dag, vi som står i nære relasjoner, f.eks. i ekteskapet. Å velge å elske har aldri vært lett! Noen ganger brytes livslange løfter. Og noen ganger er det gode grunner til det. Det er sjelden et enkelt valg det heller. Jeg vil nødig snakke lettvint om dette, og Sarromaa har sterke og gode poenger i det hun skriver om skammen og vanskelighetene de kan oppleve som gjennomgår en skilsmisse. 

Men før vi følger Sanna Sarromaas råd om å diskutere endringer i kirkens vigselsliturgi (nok en gang), må kirken kanskje bruke litt tid på å forkynne premissene for Bibelens kjærlighetsbegrep. I hvert fall hvis det er viktig for paret å avgi sine løfter i kirken. Et sted å begynne er da å fastslå at kjærlighet ikke først og fremst skal «føles», kjærlighet skal «gjøres». 

Jeg håper vi som kirke kan være tydelig og åpen i den offentlige samtalen om dette temaet uten å gjøre smerten og skammen tyngre å bære for dem som opplever samlivsbrudd.



Gå til innlegget

Sjamanen, prinsessen og premissene

Publisert 2 måneder siden

Det blir upresist å si at Gud er «alle steder», uten å si noe mer om hva som menes med denne tilstedeværelsen.

Jeg tror Silje Trym Mathiassen på at hun vil kirken vel når hun bidrar til å åpne rommene for dialog på nye måter. Men vi trenger å drøfte hvilke premisser dialogen skjer på. Selv etter hennes oppklaringer, bl.a her på Verdidebatt, 11.4., sitter jeg fortsatt med flere spørsmål. Ett av dem er om det egentlig vil være rom i dette opplegget for å komme til orde med grunnleggende kritiske innvendinger ut fra en kristen forståelsesramme. Det virker fortsatt på meg som at det er prinsessen som skal føre en religionssamtale med sjamanen, ikke dialogpresten. Hun skal bare introdusere og sette dette inn i en religionsdialogisk kontekst. Hva menes med dette? 


Definisjon. Svaret ligger trolig i Kirkelig dialogsenters definisjon på religionsdialog, som Mathiassen selv viser til: «Religionsdialog er å se etter gudsnærvær i alle mennesker, over alt og i alle samfunn. Det finnes ikke noe sted hvor Gud ikke er, og vi er alle skapt i Guds bilde». 


Når mange av oss er skeptiske til religionsdialog på slike premisser, er det ikke fordi dette i og for seg er fullstendig feil. Det er fordi det i beste fall er en høyst utilstrekkelig beskrivelse av religiøsitet, i verste fall er det tilslørende og forførerisk. Det blir upresist å si at Gud er «alle steder», uten å si noe mer om hva som menes med denne tilstedeværelsen. Jeg tror det bare bekrefter den allmennreligiøse oppfatningen at så lenge det vi prøver ut «virker positivt på meg», «fyller meg med kjærlighet» eller bidrar til min «åndelige selvutvikling», så er Guds finger med i det.


Gudsetterligninger. Det er sant at både engler, mennesker, ja, til og med demoner og alt der i mellom, fortsatt er en del av Guds skaperverk. Det finnes bare EN levende Gud. Men i hans falne skaperverk finnes mange gudsetterligninger. Det er ikke bare menneskelige krefter som har vært i sving når disse etterligningene har tatt form gjennom tidene. Også kristendommen har hele tiden forholdt seg til fenomener og forestillinger i «Jesu navn» som i praksis har dreid seg om synkretisme (blanding av religioner). Vi i kirken som er åpne for såkalt karismatikk der manifestasjoner kan forekomme på ganske mangfoldig vis, må kontinuerlig bedrive betydelig selvkritikk på egne vegne og prøve det vi ser og opplever på Bibelen. Der får vi forøvrig god hjelp fra annet hold i kirken. 


Manglende problematisering. Det påfallende nå er hvordan det jeg oppfatter som åpenbar synkretisme i stadig mindre grad blir problematisert fra offisielt hold i Den norske kirke. Nei, vi legitimerer ikke sjamanisme ved å la en sjaman snakke om det han gjør. Men når det skjer i kirkens rom, må vi kunne forvente at også kirkens premisser på dette området får et tydelig og selvstendig rom i dialogen. Her er jeg fortsatt spørrende, for i klargjøringene så langt fra Silje Trym Mathiassen er det vanskelig å spore noen form for problematisering av sjamanens virksomhet. 


Det er ganske kjent for oss hva Sjaman Durek står for og praktiserer. Videoer av virksomheten ligger åpent tilgjengelig på YouTube. Visst står fenomenet sjamanisme i en «mangfoldig kulturtradisjon», men jeg synes Mathiassen selv tar for lett på det når hun enkelt fastslår at Shaman Dureks sjamanisme ikke har med onde åndsmakter å gjøre. 


Menighetsrådets avgjørelse. Jeg slutter meg til oppfordringen fra mange hold til Menighetsrådet i St. Petri og Domkirken om å takke vennlig nei til dette arrangementet når de nå har fått tenkt seg om. Samtidig er det viktig for meg at dette får bli Menighetsrådets avgjørelse. Som prest i en menighet i bispedømmet med en noe annen teologisk profil, vil jeg anerkjenne St. Petri og Domkirken menighets mulighet til å fatte denne avgjørelsen lokalt. 


Den prinsipielle samtalen. Oppmerksomheten rundt denne saken synliggjør behovet for en større prinsipiell samtale i vårt bispedømme om hva vi legger i ordet religionsdialog og at vi hjelper hverandre med å klargjøre de teologiske premissene for slik dialog. Det er antagelig rett som Mathiassen påpeker at det ikke er betydelig forskjell i praksis mellom sjaman-arrangementet og andre møtepunkter dialogprestene har invitert til tidligere i St. Petri. Det gjør ikke min uro mindre.

Gå til innlegget

Barnas profetiske rop

Publisert 3 måneder siden

Kan det tenkes at barnets rop om mer radikale grep for å redde vårt skaperverk, er Guds måte å nå gjennom på når de voksnes ører har lukket seg til? (Jf 1. Sam 3,4).

For to år siden var jeg med på å starte Frimodig kirke, et nettverk for bekjennelse, disippelskap og fornyelse i Den norske kirke. Vi har forsøkt å tale der vi mener flertallet tier om eller forvrenger sannheten. Fristelsen til å bli ensporet ligger alltid på lur for alle brennende hjerter, også mitt.

Det er djupe årsaker til min og andres åndelige sløvhet. Jeg tror materialismen og vår forbrukskultur brukes effektivt av den onde for å sløve våre blikk. 

Forøvrig elsker han å splitte og polarisere Guds folk, forenkle, fordreie og redusere evangeliet. I min bønn om å forenes med Guds interesser i verden, er det djevelens motaksjon å forsøke å holde viktige sannheter skjult for meg. 

Jeg tror nemlig det finnes en dyp sammenheng mellom det spørsmål som var utslagsgivende for dannelsen av Frimodig kirke, en ny lære om familien og ekteskapet, og det finmaskede og skjøre skaperverket Adam og Eva fikk i oppdrag å forvalte på Guds vegne. Det skaperverket som nå er i alvorlig ubalanse, trolig på grunn av vår menneskelige grådighet og uforstand.

Jeg mener også det finnes en dyp sammenheng mellom kallet til vern om det ufødte liv og kallet til å leve i dag slik at de aller minste i blant oss fortsatt skal ha et levedyktig klima å puste og bo i når de blir voksne.

Noen ganger undrer det meg at vi som liker å si at vi står for en klassisk apostolisk kristendom i såpass stor grad overlater klimaspørsmålet til de såkalt liberale, eller for den del at vi bare tenderer til å definere det som «politiske» spørsmål som det må være greit å mene mye forskjellig om på bekjennelsens grunn.

Jeg erkjenner åpent at jeg nok ikke har mye troverdighet hvis jeg ikke tør å være like tydelig, prinsipiell og radikal i møte med meg selv og mine omgivelser på dette området. 

Våger vi å snakke i menigheter og felleskap om hvilke praktiske konsekvenser det profetiske ropet fra barna skal få for oss, våre valg, vår livsstil?

Gå til innlegget

Toleranse er å leve med åpne sår

Publisert 9 måneder siden

Jeg vil ikke på generell basis anbefale nattverdbordet som den beste arena for å markere uenighet om lærespørsmål i Den norske kirke. Det gjør heller ikke Frimodig kirke. Selv velger jeg å synliggjøre min overbevisning på andre måter. At noen likevel velger å avstå fra nattverdfellesskap i en kirkelig nødssituasjon, bør ikke komme som en overraskelse.

Signalene fra Nord-Hålogaland Bispedømme (VL-sak 18.9.2018) viser at det er nødvendig å snakke sammen og finne fram til ordninger som kan ivareta den enkeltes integritet og overbevisning. Ellers innføres det i praksis yrkesforbud for noen prester.

 

Reell teologisk splittelse

 

Å avstå fra nattverdfellesskap er et smertefullt uttrykk for en reell teologisk splittelse. Frimodig kirke forsvarer at noen tyr til dette handlingsspråket. Dokumentet ”Kirkesplittelse og tjenestefellesskap” utarbeidet av Teologisk ressursgruppe i Frimodig kirke, uttaler blant annet om forholdet til biskopene: ”Både prester og menigheter bør strekke seg langt for å ha et positivt og åpent forhold til kirkens ledelse. Likevel vil det i mange sammenhenger være rett å markere den nye lærens splittende karakter ved å avstå fra gudstjenestefellesskap med dem som bruker lederposisjoner i kirken til å fremme den.” Alternativet kan oppleves som at man i praksis bagatelliserer eller bare tilpasser seg den nye kirkelige virkeligheten.

Det er ingen som gjør slike enkeltmarkeringer med lett hjerte. Og det vil selvfølgelig oppleves smertefullt for alle parter. Men toleranse er ikke å forstå som stilltiende aksept. I ordets rette forstand betyr toleranse like mye å leve med smerte og åpne sår. Det vil gjelde begge veier.

 

Nattverdens gyldighet

Når det å avstå fra gudstjeneste- og nattverdfellesskap ikke er noe jeg på generell basis vil anbefale verken kollegaer eller kirkemedlemmer, har det blant annet med forståelsen av nattverden å gjøre. I henhold til vår lutherske bekjennelse er ikke ordets eller sakramentenes gyldighet avhengig av prestenes teologiske overbevisninger. (Confessio Augustana artikkel 8). For at denne grunnleggende forståelsen skal ligge fast, søker jeg heller å markere en klassisk lære på andre måter, blant annet gjennom tydelig forkynnelse, veiledning og formidling i ulike sammenhenger. Så langt det er mulig oppfordrer Frimodig kirke sine medlemmer til å bli i sin lokale menighet. Men for mange kan det være nødvendig å hente næring fra supplerende åndelige fellesskap.

 

Trosopplæring

I tiden som kommer vil trosopplæringen trolig bli en like utfordrende arena som gudstjenestefellesskapet. Den norske kirke har ennå ikke avklart hva «rom for to syn» innebærer når det gjelder opplæring av barn og unge. Her er det store og vanskelige spørsmål som er overlatt til de enkelte lokalmenigheter. Fra Frimodig kirkes side oppfordrer vi til at trosopplæringen preges av kirkens kateketiske tradisjon. Det innebærer at lokale menigheter ikke bør organisere undervisningen i kontroversielle spørsmål slik at den får form av et forum for presentasjon av ulike syn. Medarbeidere som vil fremme kirkens klassiske tro og lære, også i samlivsspørsmålene, må sikres selvstendig rom til å gjøre dette på basis av Bibelen og kirkens bekjennelse.

 

Menigheter med ulik profil

I Frimodig kirke mener vi at en farbar vei noen steder vil være å legge til rette for menigheter med ulik teologisk profil, slik det er gode erfaringer med blant annet i den danske folkekirken og i den anglikanske kirke i England. Jeg er selv prest i den så langt eneste valgmenigheten i Den norske kirke, Bymenigheten-Sandnes. Jeg tror slike menigheter kan virke konfliktdempende og frigjøre krefter til utadrettet menighetsarbeid, samtidig som det fortsatt innebærer nødvendig samarbeid innenfor det større kirkefellesskapet.

 

Vidar Mæland Bakke

Nestleder i Frimodig kirke

Gå til innlegget

Bill Hybels, metoo og vårt menighetsliv

Publisert 10 måneder siden

Vi skal være glade for at lyset slås på. Det er nødvendig at bevisstheten om åndelige lederes feilbarhet og fallgruver styrkes. Jeg tror det fører til at det blir vanskeligere å falle på dette området. Menighetsledere, og særlig vi som er menn, lærer at vi stadig må jobbe med våre holdninger og rutiner for hvordan vi omgås mennesker av annet kjønn, både i tjenesten og privat. Vi trenger også mennesker rundt oss som utfordrer og ansvarliggjør oss regelmessig på vår livsførsel.

 

Da min menighet, ByMenigheten-Sandnes startet som Lundehaugen menighet i 1999, var Willow Creek en stor inspirasjonskilde. Det var her menigheten hentet ideer til menighets-strategi, cellegrupper, ledertrening, visjonstenkning, barneopplegg og dramastykker, for å nevne noe. Mange dro flere turer til Chicago og lot seg begeistre. Enda flere har i årene etterpå deltatt på årlige Global Leadership Summit i vårt område, med taler fra konferansen i Willow Creek overført på storskjerm.

Metoo-anklager

I vår skjedde dramatiske ting. I kjølvannet av metoo-kampanjen stod kvinner frem med anklager om at de har vært utsatt for grenseoverskridende seksuell adferd fra Bill Hybels sin side. Han valgte å gå av noen måneder før han hadde planlagt. De første meldingene tydet på at menigheten med lederskapet i spissen slo ring om Hybels og trodde på han når han i hovedsak avviste anklagene. Dette var nemlig ikke nytt for eldsterådet. En intern granskning ble gjort etter at de første meldingene kom på deres bord allerede i 2014.

Nylig gikk både eldsterådet og de to nye hovedpastorene av. De har nå kommet til at anklagene var troverdige. De erkjenner at de ikke skulle ha trodd mer på Hybels enn på kvinnene. De forsøker å legge til rette for en ryddig prosess fremover, og har klokelig kommet til at den må ledes av personer med nødvendig tillit.

For noen uker siden sa Missy Rasmussen fra det avtroppende eldsterådet blant annet følgende fra podiet i Willow Creek til de kvinnene som har kommet med anklager og bekymringsmeldinger: 

"Selv om vi trolig aldri vil vite for sikkert alt om hver enkelt historie, har vi ingen grunn til å ikke tro på dere. Vi beklager at våre første uttalelser var så ufølsomme, defensive og beskyttende overfor Bill. Vi oppfordrer Bill til å erkjenne sin synd og offentlig be om unnskyldning.”

I hennes lengre innlegg er det mye god etterpåklokskap. Og for mange kommer nok dette alt for seint, gitt den kunnskap eldsterådet har sittet med over flere år. Dette er likevel ikke en tid for hovmod. Like lite som det er en tid for å bagatellisere eller unnskylde.

Er da alt vi har lært av Bill Hybels og Willow Creek verdiløst? Er dette bare en bekreftelse til alle kritikere som ristet på hodet over at ByMenigheten og mange andre norske menigheter har hentet så mye ideer og inspirasjon fra Willow Creek?

Jeg håper det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. De vil jeg oppsummere i seks punkter:

1. Det er en tid for sinne, skuffelse og oppgjør.

Ett av de forbilder jeg og mange har hatt som leder, prest og forkynner, har misbrukt sin tillit grundig overfor mange kvinner. Jeg innrømmer at det nå vil være vanskelig å høre igjen taler og plukke ned bøker jeg har i bokhyllen av Bill Hybels. Det vil ta tid for han å gjenopprette tillit, særlig fordi han så langt ser ut til å benekte det aller meste. Det gjør veien til forsoning lengre.

2. Bill Hybels har utvist et bemerkelsesverdig lederskap gjennom førti år i Willow Creek.

Han har hatt enorm innflytelse på menighetstenkning og ledelse i alle verdensdeler. Alle som har opplevd hans veiledning og omsorg for menigheter og ledere i kirke og samfunn, behøver ikke å kaste vrak på alt de har lært. Også her gjelder prinsippet om å prøve alt og holde fast på det gode.

3. I disse tider kan det forrige punktet oppfattes som en bagatellisering.

Som om alt det gode Bill Hybels har gjort på andre områder, kan utligne eller unnskylde det han har gjort overfor disse kvinnene. Slik er det ikke ment, og slik må det ikke forstås.

4. Det siste året har vi blitt vant til å høre om metoo-skandaler i offentligheten, også i kirken.

Alle som kjenner godt til menighets- og organisasjonsliv vet at vi ikke kan slå oss på brystet og hovere. Eksemplene er alt for mange også hos oss. Vi må forberede oss på at flere kommer til overflaten. Og vi skal være glade for at lyset slås på. Det er nødvendig at bevisstheten om åndelige lederes feilbarhet og fallgruver styrkes. Jeg tror det fører til at det blir vanskeligere å falle på dette området. Menighetsledere, og særlig vi som er menn, lærer at vi stadig må jobbe med våre holdninger og rutiner for hvordan vi omgås mennesker av annet kjønn, både i tjenesten og privat. Vi trenger også mennesker rundt oss som utfordrer og ansvarliggjør oss regelmessig på vår livsførsel.

5. Vi må unngå å snakke lettvint om tilgivelse. Og vi må ikke blande sammen tilgivelse og tillit.

Alle begår vi synder. Nåden og tilgivelsen i Kristus er tilgjengelig for alle som ber om det. Tilgivelse fra mennesker er noe som kan ta tid og som vi ikke uten videre kan kreve. Å inneha en åndelig lederposisjon er ingen menneskerett. Det krever tillit og en annen form for prosess. På dette området har Stavanger bispedømme jobbet grundig over flere år, og vår menighet har lagt bispedømmets retningslinjer til grunn for vår menighet.

6. Også før de siste hendelsene i Willow Creek, er det mange, også i ByMenigheten som er blitt mer nøkterne til å ha megakirker i USA som forbilde.

Jeg merker en sunn skepsis til den innflytelsen enkeltpersoner på toppen ofte får i slike kirker. Fallhøyden blir så stor. Kanskje kan vi merke oss at en hver vekst skjer under kraftig motstand fra en som gjør alt han kan for å hindre oss. Åndelige ledere vil alltid være utsatt, trolig enda mer når ansvaret, makten og innflytelsen øker, og de oppnår stor anerkjennelse og berømmelse. Lykkes motstanderen i sitt angrep på disse, gir det ofte så stor effekt. Men både i store og mindre menigheter gjelder det at åndelige ledere står minst mulig alene. Og makten og innflytelsen må være begrenset av gode rammer og strukturer.


(Dette er en noe bearbeidet versjon av et innlegg publisert på Vidar M. Bakkes blogg.) 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere