Dag Myhre

Alder:
  RSS

Om Dag

Følgere

Republikk

Publisert over 4 år siden

Demokratisk underskudd i Norge?

Demokratisk underskudd i Norge ?

Ethvert land oppfatter det gjerne slik at det folkestyret nettopp de har, er det egentlige demokrati. Likevel er det jo mange forskjellige former som regner seg under denne betegnelsen.

Hva med å se litt på demokratiets røtter og ide`?

At disse røttene er fra antikkens Hellas er selvsagt viktig, men det blir for lenge siden. Mange peker på den franske revolusjon og det er nok riktig at den også var påvirket av slike tanker i det Europeiske åndsliv.

Det var forresten også den russiske revolusjon, men det viktigste var nok å knekke det sittende maktapparatet. Kongedømmet måtte styrtes.

Uheldigvis endte begge forsøk med katastrofe og nytt diktatur.

”Frihet, likhet og brorskap” sa de i Frankrike. Dette høres veldig demokratisk ut men er i virkeligheten bare slagord. Et varig folkestyre må bygges på konkrete prinsipper.

Dette ble gjort i Amerika som med sin uavhengighetserklæring fra Boston i 1776 og senere sin ”Bill of rights” la grunnlaget for en ny revolusjonerende samfunnsordning. Den franske revolusjon kom jo først i 1778 så den har vel heller blitt inspirert av den amerikanske, ikke omvendt som mange tror.

Hvorfor demokrati?

Jeg vil svare: For å hindre diktaturet og for å begrense statens makt under moralsk lov.

Forskjellige former for diktatur har til alle tider vært normen for samfunnene. Konge, keiser, pave eller adelsstyre, proletariatets diktatur….You name it! Erfaringene var at den konsentrerte statsmakt alltid førte til korrupsjon.

Absolutt makt = absolutt korrupsjon.

Løsningen som ble virkeliggjort etter den amerikanske revolusjon ble maktfordelingsprinsippet. Som kristendommens treenighetslære ble staten delt opp i tre uavhengige deler. Utøvende, lovgivende og dømmende. Hver del ble valgt separat av folket.

Kongedømme var selvsagt totalt uakseptabelt fordi det var jo nettopp motsetningen til folkestyre. Prinsippene ”All men are created equal”

og ”The leader is the first among equals” er beskrivelse av et filosofisk og etisk prinsipp som må være bestemmende for folkestyret.

Kongedømmet baserer seg på det motsatte prinsipp, at en familie har ”blått blod” d.v.s. er av arv opphøyet over andre.

Kongen har nesten alltid alliert seg med kirken for på den måten å sikre sin legitimitet. Konge av Guds nåde.

Etter 1776 ble disse tankene stadig mer dominerende i Europa og den amerikanske suksess påvirket holdningene her hjemme.

Dette første til en oppmykning av kongemakten, men tradisjonen var så sterk at ikke alle land klarte å ta skrittet inn i et virkelig folkestyre.

I stedet ble kongemakten nøytralisert med parlamentarisme.

For Norges vedkommende var kampen for parlamentarisme, ”all makt i denne sal” en kamp mot svenskekongen Oscar II.

Men hva har parlamentarismen gjort med det viktigste av de demokratiske prinsippene, maktfordelingen?

Totalt sammenbrudd etter min mening. Når regjeringen går ut fra et flertall i Stortinget, får vi dårlig konstitusjonell kontroll med regjeringen i tilfellet flertallsregjering og avmakt og manglende styringsevne, ”stortingsregjereri”, i tilfellet mindretallsregjering.

Mange uheldige ting ved vårt styresett kan etter min mening ledes ut av dette avvik fra demokratiets grunnidé`.

En president, valgt personlig av folket, ville ha et klarere ledermandat og hver nordmanns stemme ville være ilagt samme vekt, ikke som i dag der finnmarkinger teller 3 ganger så mye som østlendinger.

Hvorfor skal en stemme fra Hammerfest ha større innflytelse på utenrikspolitikken enn en stemme fra Oslo?

Et klarere ledermandat vil trolig tiltrekke seg en annen type ledere enn de intrigeekspertene vi ofte ser i dag og vi hadde kanskje sett at det ble en reell kursforandring ved maktskifte i stedet for den samling i sentrum som alltid blir resultatet, samme hvem som sitter med regjeringen.

Parlamentarismen gir også småpartier som nesten ingen stemmer på, en uforholdsmessig og udemokratisk makt.

Jeg tror også at en direkte valgt president ville stått sterkere overfor de mange mektige pressgrupper og lobby grupper som presser regjeringen. I Norge oppfatter vi det slik at det er det som er demokrati. Retten til å si sin mening og danne pressgrupperinger for å fremme sin politikk. Men det var ikke det som var meningen med folkestyret.

Det er folket gjennom hemmelig valg, som skal bestemme, ikke pressgrupper. Retten til å si sin mening er en del av demokratiet men vi glemmer en annen rett: Retten til å slippe å si sin mening men likevel, gjennom stemmeseddelen være medbestemmende.

Hemmelig valg har jo redusert sin betydning når det ikke er gjennom folkets mandat regjeringen styrer, men i stedet vingler frem og tilbake mellom de forskjellige pressgruppers innflytelse.

Demokrati er når folket velger sine ledere, ikke når de styrer dem.

Etter min mening kan mange av de uheldige siden ved norsk styresett føres tilbake til dette bruddet på maktfordelingsprinsippet som parlamentarismen innførte.

Dette bør debatteres selv om løsningen sitter langt inne for det norske folk: Republikk og avskaffing av kongedømmet. Da har vi et egentlig demokrati!

Gå til innlegget

Menneskerettigheter

Publisert over 4 år siden

Bakgrunnen for universelle menneskerettigheter

Det blir ofte referert til De Universelle Menneskerettigheter i media.

Menneskerettighetene bygger normalt sett på filosofien som kalles naturrett og naturrettens rettsprinsipper. De viktigste menneskerettighetene er de rettighetene som naturretten innrømmer alle levende vesener, nemlig personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale eller skadegjørende handling. I den vestlige kulturen regner vi også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter.

Prinsippet om menneskerettigheter kan føres så langt tilbake som til filosofer som Aristoteles og Platon og bygger på den tanken at mennesker trenger visse friheter for prinsipielt sett, kunne overleve.

Disse tankene fikk sin rennesanse i opplysningstiden og filosofer som Hobbes og Locke blant mange andre var vesentlige for den moderne utformingen av prinsippene.

Det første tilfellet av at menneskerettigheter ble en del av et lands konstitusjon var i den amerikanske grunnloven av 1776 i Declaration of Rights.

Dette ble senere modellen og inspirasjonen til alle demokratiske stater i verden. 

Det er viktig å ha klart for seg at disse rettigheter egentlig er friheter og kan ikke brukes til å kreve en ytelse fra myndighetene.

Menneskerettighetene i sin opprinnelige form er ikke rettet mot naturen, som ikke automatisk gir mat og hus eller andre ting mennesker trenger, men mot de politiske myndigheter. 

Et menneske som er strandet på en øde øy, har således sine fulle menneskerettigheter i behold selv om han sulter i hjel.

Å ha nok mat eller tak over hodet er således ikke en menneskerettighet for det kommer ikke automatisk. Noen må skaffe maten tilveie og tilberede denne og noen må jo gjøre en innsats for å bygge et hus.

Dette har mennesker klart til alle tider. Det er først når en dominerende makt, en stat, fratar mennesker de rettigheter som de må ha for selv å gjøre en innsats for seg og sin familie, at menneskerettigheter krenkes.

Derfor var f.eks. Stalins og Maos regimer et brudd på disse rettigheter fordi befolkningen ikke hadde eiendomsrett til produksjonen ved egne gårder og kunne arbeide for egen vinning og fordel, at de uhyggelige sultkatastrofene kunne utvikle seg.

Det menneskerettighetene gjør er å underordne statsmakten til moralsk lov.

Den amerikanske grunnloven fra 1776 gav for første gang statsmakten legitimitet gjennom folket. "A government for the people, by the people, and of the people."  Ingen Gud eller kongelig blått blod eller rase eller klassetilhørlighet er maktens begrunnelse.

Men for å sikre et demokrati måtte også den folkelige utgåtte makten gis begrensninger. Hvert menneske ble således gitt en naturrett som ingen stat, uavhengig av argument, hadde rett til å krenke.  

En slik underordning av statens makt hadde tidligere ikke eksistert i noe samfunn. 

FNs menneskerettigheter har imidlertid gått lenger enn dette.

Også nødvendige behov som mat, næringsstoffer, hus, undervisning, sosial trygghet og andre behov er inkludert. Da er det ikke lenger snakk om friheter som mennesker må ha for å selv klare seg i kampen for tilværelsen, men krav til myndigheter om å dekke disse behovene.

Det forandrer hele det grunnleggende prinsippet. Menneskerettighetene var i utgangspunktet friheter fra statelig undertrykkelse, etter at generelle menneskelige behov er tatt med, som i FN`s erklæring, blir prinsippet speilvendt. Det er ikke lenger snakk om friheter, men krav om ydelser.

Dette svekker det filosofiske prinsippet og på samme måte som pengeverdien synker når staten trykker for mange penger og vi får inflasjon, så svekkes også prinsippet om menneskerettigheter når stadig flere blir introdusert. 

    


Gå til innlegget

Er det ok at israel bomber sykehus

Publisert over 4 år siden

Jeg fikk et spørsmål her forleden: Synes du det er ok at Israel bomber sykehus, skoler og bolighus i Gaza?

Nei selvfølgelig ikke. Men et annet spørsmål er hva slags konflikt Israel- palestinerne er i.?

En asymmetrisk konflikt. 

Dvs. Israel kan med sin militære styrke lett vinne militært over Gaza og Vestbredden. Men krigen kan ikke vinnes militært, den er avhengig av verdensopinionen. Hvordan vinner man den? Ved propaganda.

Derfor er denne konflikten for lengst blitt en propagandakonflikt. Det gjelder å vinne «hearts and minds» i Europa og USA. 

Hvordan gjør man det? 

Er det til Israels fordel å drepe kvinner og barn i Gaza?

Neppe. Det er derfor logisk at Israel gjør alt de kan for redusere «collateral damage» i sine aksjoner. IDF har utviklet et system der alle mobiltelefoner i et område får en SMS som advarer at en gitt bygning vil bli angrepet, fordi raketter har en lei tendens til å komme fra den bygningen. De advarer også på radio. Dessuten har den første raketten bare lydeffekt, ingen sprengeffekt. Det vil skremme vekk folk. 

Har vi et eneste eksempel fra krigshistorien der et land har gjort noe lignende?

Som vi har sett på nettfilmer henter palestinske ledere opp kvinner og barn og plasserer dem nettopp på taket av de hus som skal angripes. 

Som en sa: «Hele folket er en del av krigen mot jødene så alle må være med å beskytte.»

Jeg vet ikke om noe annet land der forsvaret har gått til slike virkemidler for å ikke ramme sivilbefolkningen som Israel.   Jeg vet heller ikke om noe annet eksempel på å bruke sivile som levende skjold som i tilfellet Gaza.

Et alvorlig brudd på regler for krigføring. 

Hamas i Gaza kan ikke vinne en krig mot Israel. Det vet de. Israels antirakettforsvar og tilfluktsrom begrenser skadene. Hvorfor skyter de da raketter? Fordi de vet at til slutt vil Israel reagere tilbake militært. 

Da er det propagandakrigen blir effektiv. Da kan de paradere gjennom gatene sårede og drepte sivile palestinere. Da kan bildene og reportasjene sendes ut over allverden. 

Det er i Hamas interesse at palestinsk sivilbefolkning blir drept, da vinner de propagandakrigen. For Israel er det motsatt. 

Det er grunnen til at utskytningsramper plasseres ved sykehus og i boligstrøk.

Hamas ønsker disse målene rammet for å vinne propagandakrigen.

 


Gå til innlegget

Moralsk Status

Publisert nesten 8 år siden

Moralsk status

Den politiske debatten i Norge kan, ved en nærmere analyse, sees som

kampen om moralsk status.

Når vi diskuterer for å delta i, og kanskje påvirke, den politiske kursen i

landet, eller bare for å benytte ytringsfriheten, så er det kanskje av en viss

verdi at vi at vi klargjør våre motiver.

Om ikke for andre, så i hvert fall for oss selv.

Her er det moralsk status kommer inn i bildet.

Jesus sa engang i ligningen om fariseeren og den fattige enken som skulle gi

offer i templet: Han ofrer av sin overflod så alle kan se det, mens hun gir av

sin fattigdom i det skulte. Med andre ord, en var ute etter å heve sin moralske

status, den andre ville bare gjøre det hun mente var rett.

Hvor mange fariseere som bare vil heve sin moralske status har vi i dag?

Hvor mange samfunnsdebattanter er opptatt av de langsiktige resultatene av

sine holdninger og forslag.  Hvor mange er mer fristet til argumenter som tar seg godt ut, og på samme måten som fariseeren, øker den moralske status?

Politiske holdninger styres i stor grad av følelser.

Folk vil bli oppfattet som gode, snille, moralske, uselviske etc.

Dette åpner for et godhetsregime som skal gi politikerne moralsk ryggdekning

og appellere til folks følelser.

Derfor blir politikken som regel styrt av moralisme.

Men det er moralsk å gjøre sine gode handlinger i det skulte og kanskje gi av sin egen eiendom.

Moralisme er å fremme en politisk agenda med moralske argumenter.

Som pastoren sa etter gudstjenesten: «Gud elsker en glad giver, Han trenger

ikke dine penger, men du trenger Guds kjærlighet.»

På den måte forandres motivet ved å gi, bort fra mottakeren og over på

giveren. Da er det kanskje ikke så viktig lenger å følge opp om gaven var til

nytte,- giveren har jo allerede fått sin lønn!

Kanskje er det på samme måte med mye av den politiske debatten i vårt

land.

Det fine med å argumentere på denne måte er at den moralistiske politikeren eller debattanten får øyeblikkelig uttelling og hevning av sin moralske status. Bare meget senere får vi se resultatet. Da er han forlengst engasjert i nye store planer og ingen legger merke til at resultatene ikke sto i forhold til den moralistiske retorikken.

Dag Myhre Oslo

Gå til innlegget

Islam og andre religioner

Publisert rundt 8 år siden

Ja, jeg tenkte jeg skulle si noen ord om religion og mine generelle erfaringer og litt om Islam spesielt.

Jeg har vært veldig opptatt av alt som har med tro og religion å gjøre over flere ti-år og har etterhvert kommet til noen konklusjoner.

Jeg vokste opp med en mor som lærte meg å be aftenbønn som liten og vi gikk i kirke en sjelden gang i blant, men alltid ved de kirkelige høytider. Den kristne påvirkningen kom jo ellers av skole og samfunn, men da jeg ble voksen var det vel ikke så mye religiøsitet igjen.

Men livet går sine egne veier og de fleste av oss møter motbakker og prøvelser som noen ganger kan være helt eksistensielle utfordringer. 

For mitt vedkommende ble det virkelig alvor den dagen det gikk opp for meg at også mitt andre barn i mitt andre ekteskap hadde et sjeldent og alvorlig syndrom. 

Det var nesten ikke til å bære, sorgen og belastningen med det første barnet var fremdeles en sår og krevende byrde, og så ble vi rammet enda en gang. 

Min kone, som hadde en sterk gudstro forankret både i Statskirken og i den Katolske kirke, fant sin støtte og håp i Guds omsorg, og etterhvert som problemene vokste, gikk også min vei i den samme retning. 

Men ikke helt den samme. For guttens skyld flyttet vi til innlandet, for mobbingen hadde allerede begynt i barnehage og førskole, og vi ville ha han i et snillere miljø på en kristen friskole. 

Dette ble nok også hans redning. Barn som lærer om Jesus som en levende realitet, som ser deg, og som er til stede i hverdagen, er klart mindre selvhevdende og aggressive enn i andre miljøer. Men dette miljøet var hverken statskirke eller katolisisme, men frikirke og pinsevenner, noen ganger misjonssambandet og baptister eller annet.

Over en periode på mange år dro vi på vekkelsesferier med Oase eller til England i New Wine og jeg, som reiste mye på jobben, fikk som vane å oppsøke gudstjenester over hele verden og fra alle slags ofte mer eller mindre kristne forsamlinger.

Man kan trygt si at jeg fikk en økumenisk holdning til troen, noe som jeg nok var mere åpen for en det som er vanlig, ettersom jeg ikke hadde noen sterk forankring i noe fast miljø hjemmefra. 

Jeg ble en gang hyret som bøssebærer i St. Patric Cathedral i New York, nesten voksendøpt med hele kroppen i en metodistkirke nord for Chicago der jeg var den eneste hvite, sang lovsanger i negerkirker i Harlem, feiret julaften med en kristen familie i New Dehli, ble kjent med små undergrunnsmenigheter i Shanghai, var ofte i Hope of Bangkok og den lille kristne menigheten i Tokyo. Dessuten sang jeg i Brødrerøster sangkor for misjonssambandet, gikk i Den Norske Frikirken og Filadelfia og var aktiv som taler i Frimurerlosjen.

Tidligere hadde jeg bodd en periode i India og tror jeg fikk et godt inntrykk av Hinduismen som gjennomgriper det samfunnet, og siden jeg ofte var i Thailand, er jo også buddhismen  en religion som har gjort inntrykk.

Jeg husker det henførte blikket jeg så i en ung kvinnes øyne da hun knelte ned foran sin Buddha statue kledd med gull, med håndflatene presset mot hverandre og jeg tenkte, «hun er like salig i sin tro, og det hun tror på tilfredsstiller hennes åndelige behov like bra, som de aller mest hengivende pinsevenner eller frikirkemedlemmer hjemmefra.»

Jeg har også besøkt de fleste muslimske land og opplevd den sterke dominans den religionen har på sine samfunn.

I en periode på i hvert fall 5 år leste jeg bare religiøst fundert litteratur og det ble jo noen hyllemeter. 

Jeg ville finne min egen plattform siden jeg i alle disse årene hadde vært innom så mange forskjellige tilnærminger til det som så mange mennesker i verden holder for hellig, og som gjennom hele vår eksistens som mennesker her på jorden, har vært viktig, for ikke å si livsviktig. 

Jeg var vel ute etter, for å sitere Bjørnson, «sannheten om den så skal føre til Helvete».

Jeg tror derfor at jeg med en viss rett kan si at i motsetning til de som er født inn i, eller kanskje valgt, et spesielt religiøst fellesskap, så ser jeg de forskjellige miljøer mer fra et fugleperspektiv.

Jeg ser tydelig hvordan en sterk religiøs overbevisning preger menneskers, barns som vokses, holdninger og væremåter.  

Hvordan samfunn og hele nasjoner sterkt preges av hva de tror på.

Reiser man fra Pakistan til India, to stater som engang var samme nasjon, der de naturlige forutsetningene er like, så ser men umiddelbart at samfunnene er helt ulike.

Religionen preger ikke bare klesmoter, men politikk og maktstruktur, oppførsel og væremåte, verdier og sedvaner, ja helt ned til instinkter og reflekser.

Men religiøs tilknytning har selvsagt ulik intensitet i forskjellige mennesker.

Noen tror på alt det som religionen eller den hellige boken krever, men andre ikke tar alt så alvorlig men likevel regner seg som troende.

Allerede på St. Augustins tid tok man ikke alt helt bokstavelig og det er skrevet at kirkefaderen selv uttalte at skapelsesberetningene fra Det Gamle Testamentet ikke skulle tas bokstavelig men oppfattes som myter. «Ja ellers vil jo ingen kunne ta oss alvorlig» skal han ha sagt. 

Likevel var det helt tydelig i de frikirkelige miljøene vi levde i Norge i det tyvende århundre, at hvert ord i den hellige bok skulle oppfattes bokstavelig og en kunne jo bare prøve å si noe anerkjennende om Charles Darwin.

Fundamentalister kaller vi de som tar boken bokstavelig og ikke vil ha noen diskusjon om undrene eller dogmene eller tros- artiklene men sier at begynner du først å gå den veien, så er det ikke bare Adam og Eva som glipper, men snart tror du vel heller ikke at Jesus kunne gå på vannet? Hva ender det da med?

Men er fundamentalisme et problem? Burde vi ligge våkne om natten og bekymre oss om fundamentalistene og hva de nå kan finne på?

Religion er et samlebegrep som egentlig ikke sier mer enn at den består av en forklaringsmodell om eksistensens mysterium som ikke lenger er like relevant i en vitenskapelig verden, som kan forklare det meste rasjonelt. Dessuten gir troen livet en mening for den enkelte, og de fleste religioner gir i forskjellig grad et styringsverktøy for å utøve makt og skape struktur i samfunnet og etikk og moral.

På samme måte har vi begrepet sport, som heller ikke beskriver en aktivitet særlig grundig.

Hva har badmington og kikcboksing til felles bortsett fra at du kan bli andpusten?

Hva har basehopping og curling til felles bortsett fra litt rare klær? 

Noen sportsgrener er omtrent livsfarlige å gi seg ut på, men blir du skadet i badmington eller curling, er det bare flaut.

Vi må se et problem i øyene når det gjelder dette.

Religioner er like forskjellige som sportsgrener.

Mahatma Gahndi tilhørte en gren av hinduismen som holdt alt levende sakralt hellig.

De går konstant med øynene ned i bakken av frykt for å tråkke på en maur eller annet kryp. Får de en flue i munnen, tar de den forsiktig ut og blåser vingene tørre.

Det er vel unødvendig å si at de er vegetarianere. 

Ekstremister eller fundamentalister av denne religionen er paralysert av sin pasifisme.

Dess galere de blir, dess mindre har vi andre å bekymre oss over.

I buddhismen finnes det fire hellige sannheter. All eksistens er lidelse, grunnen til lidelse er begjær, frihet fra begjær og lidelse er Nirvana som oppnås gjennom moralsk liv, visdom og mental disiplin gjennom meditasjon. Det er vanskelig å finne noe ved buddhistisk fundamentalisme som er til å engste seg over.

Hans Nielsen Hauge ble fundamentalist etter en åpenbaringsopplevelse. 

Den eneste loven han brøt var forbudet mot å holde prekener og Gudstjenester uten å være prestevigslet. Det ble han satt i fengsel for til hans helbred var ødelagt.

Middelaldersamfunnets maktstruktur hadde nok noe å frykte, men for vanlige mennesker var hans fundamentalisme ingen trussel.

Prestene Ludvig Nessa og Børre Knutsen kan også kalles fundamentalister. Men å arbeide mot fri abort er neppe en aktivitet som får noen til å ligge våkne om natten, og de har aldri gjort en flue fortred eller skadet noe menneske. At de er en utfordring for vedtatt lovgivning og derfor maktstruktur er noe annet. 

 Problemet er ikke religiøs ekstremisme, for ekstremisme eller fundamentalisme er ikke noe problem dersom religionens kjerneverdier er ikke-voldelige.

Jesus gir et forbilde av absolutt pasifisme, han ofrer seg selv uten motstand og i all fundamentalistisk kristendom er ikke-vold idealet.

Buddha foreskriver meditasjon og passivitet og i hinduismen er alt liv hellig.

Å påstå at dette også er tilfellet i Islam, er faktisk ikke riktig.

Det eneste problemet med islamsk fundamentalisme er fundamentalismen i Islam.

Muhammad var, selv om islam ser han som et opphøyet forbilde, en hærfører som med våpen i hånd bredte sin religion ut over store områder. Han har mer til felles med Aleksander den store eller Djengis Kahn enn med Jesus eller Buddha.

Men også sekter som i utgangspunktet var kristne, slik som Jim Jones sekt «Peoples temple» som endte med gruppe-selvmord på 900 mennesker i Guyana i 2001, eller David Koresh som ledet en sekt som endte med væpnet kamp med politiet i 1993, har endt opp med vold og drap. 

Det er imidlertid umulig å finne støtte for slike handlinger i det nye testamentet så det er ingen dekning for å kalle dette kristent motivert vold.

Disse bevegelsene har fjernet seg totalt fra alt som kan kalles kristenfundamentalisme.

Det som kan advares mot her, er at man må være skeptisk til lukkede karismatiske foreninger som styres av en sterk lederpersonlighet.

Anders Behring Breivik ble beskrevet som kristenfundamentalist av politimesteren like etter udåden. Han har imidlertid aldri vært aktiv i noe kristent miljø eller kirke eller bruker sitater fra Nytestamentet i sitt manifest. 

Han var medlem av Frimurerlosjen, men etter nøye gjennomgang av losjens møteprotokoller, ser man at han aldri var tilstede på andre møter enn de tre møtene der han fikk sine forfremmelser, og han bruker ikke noe av losjens lære som grunnlag for sine handlinger.

Litt annerledes er det imidlertid med Ayatolla Kommeini, Mulla Omar, Osama bin Laden eller Kalid Sjeikh Mohammed. 

Disse menn er alle enige om sin tolkning av Koranen og dens rolle i verden.

De gir alle en veldig sannsynlig forståelse av sin tro.

Osama bin Laden var ikke en islamsk versjon av Breivik eller de andre jeg nevnte.

 

Det ville vært fint om han hadde vært det, men når du leser koranen, slik som den er skrevet, må du være nærmest en litterær akrobat for å påstå at holdningene til disse sentrale islamske lederne ikke er i samsvar med boken.

Hvis disse personene hadde vært indu,- buddister, kvekere, eller amish ville det vært helt tydelig hvordan de forvrengte sin religion.  

Men dette er ikke åpenbart når det gjelder islam, og dette er en fakta vi må være ærlige om.  

Ingen burde snakke klarere og mer om dette enn moderate muslimer.

 

Moderate muslimer må finne en metode å hanskes med dette.

Men å si at muslimske terrorister er like fjernt fra Islam som Anders Behring Breivik er fra kristendommen er rett og slett ikke sant. 

Og det er i tillegg en farlig usannhet.

Vi må kunne innse at den egentlige islamske doktrine handler om martyrium og jihad. Når noen sier at 9/11 ikke har noenting å gjøre med islam og at islam er en fredelig religion, så er det en faktisk illusjon. Dette er en destabiliserende løgn som vi ikke kan fortsette og gjenta.

Når terrorister dreper seg selv  for sin tro så er det ikke av økonomiske grunner eller andre rasjonelle grunner, men det er på grunn av religiøs tro og overbevisning.

Osama bin Laden gir en veldig fornuftig bakgrunn for sine handlinger i Islamske tekster.

Ingen versjon av islam sier at du er fri til å kritisere religionen, man kan diskutere når eller på hvilken måte frafallende skal taes livet av, men ikke at det er dødsstraff for dette i islam.

Det finnes ingen historisk reformasjon eller opplysningstid som vi kjenner fra jødedommen og kristendommen i islam.

Mange muslimer tar ikke troen så bokstavelig eller leser så mye i Koranen.

Men troen i seg selv lever i et tankesett fra det 7. århundre, men kanskje snart bevæpnet med våpen fra det 21. århundre. 

Islam er i et helt annet tidspunkt i sin historiske utvikling enn andre religioner.

Vi er i en helt annen situasjon med islam og det er ikke en tilfeldighet at vi ikke har disse problemene med kvekere, amish, pinsevenner, baptister, hinduister eller buddhister samme hvor alvorlig de tar sin religion.

Religiøse ideer har betydning. Når du er overbevist om at du kan komme til himmelen ved å ta del i hellig krig og drepe alle motstandere av troen, når du bokstavelig tror at et helt gledeshus med jomfuer står til din disposisjon etter døden, så er dette en fundamentalisme som ingen annen religion i verden i dag kan sammenlignes med.

Kristendommen brente vranglærere levende i 500 år av europeisk historie. Da fungerte den som et politisk maktinstrument med absolutt sannhetspretensjoner.  Islam er på samme nivå i dag, men vi vil ikke at noe slikt igjen skal kunne skje.

Vi har ekstremt ødeleggende teknologi som er spredt over hele verden og det blir lettere og lettere for få og ødelegge livet for millioner.

Vi har store utfordringer foran oss i tiden som kommer for å løse verdens mange problemer, men religiøse demagoger av hvilken som helst slag er den verste form for verktøy som vi trenger for å møte denne utfordringen.

Jeg tror at mennesker som ikke selv har vært dypt religiøse ikke kan sette seg inn i eller fullt ut forstå den absolutte overbevisning som dypfølt religion kan gi.

Her er det ikke snakk om å tro - men å vite.

Den religiøse fanatismen hviler på en absolutt sannhetspretensjon som ikke kan rokkes ved argumenter eller dialog.

Og med sannheten følger også viljen til å handle tilsvarende. 

Ta religion på alvor.

Særlig islam.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2534 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1133 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 777 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 638 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 595 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 498 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere