Kåre Eriksen

Alder: 40
  RSS

Om Kåre

Kommunikasjonsrådgiver i Digni.

Følgere

Afrikas nye ledestjerne

Publisert over 4 år siden

Glem Donald Trump, la oss heller glede oss over Tanzanias nye president.

Mens vi rystes av fascismens frammarsj i Vesten, skjer det heldigvis gledelig ting andre steder. Da Tanzania avholdt presidentvalg nylig, var det den forholdsvis ukjente John Magufuli som stakk av med seieren. Nå er Magufulis navn på alles lepper, ikke bare i Tanzania, men i hele Afrika.

Den nyslåtte presidenten har nemlig satt i gang en rekke tiltak for å få bukt med vanstyre og korrupsjon i det østafrikanske landet, som alltid har blitt regnet blant verdens fattigste.

Denne uken skulle Tanzania feiret sin uavhengighetsdag. Det gjøres vanligvis med pomp og prakt og militærparader. Magufuli avlyste feiringen med henvisning til at landet har et pågående kolerautbrudd. Han tok personlig til gatene i Dar-es-Salaam for å rydde søppel.

Han fikk med seg tusener på dugnaden. Fire milliarder shilling, som skulle vært brukt til festligheter, blir nå brukt til å utbedre den notoriske­ hovedfartsåren­ Bagamoyo Road. «Hapa kazi tu», her er det bare arbeid som gjelder, er den tidligere arbeidsministerens mantra.

Den nye regjeringen­ pleier å feire seg selv med en grandios bankett. Magufuli reduserte bankettbudsjettet med 90 prosent. De sparte pengene ble brukt til å kjøpe nye sykehussenger. Da en statsdelegasjon på 50 personer skulle til å reise på tur til andre Commonwealth-land, satte presidenten foten ned og reduserte reise-
følget til fire personer.

Ministere og byråkrater får ikke lenger reise på business-klasse. Seminarer og konferanser skal holdes i regjeringslokalene, ikke på rådyre hoteller.

Tidlig avla Magufuli det store statlige sykehuset i Dar-es-Salaam et uanmeldt besøk. Han ble sjokkert over tilstanden, hvor pasienter sov på gulvene og utstyr ikke var vedlikeholdt. Dir-
ektøren og styret ble avsatt på dagen.

I et møte med landets næringslivselite, har Magufuli fremmet et ultimatum: Betal det dere skylder staten i skatt umiddelbart, eller­ belag dere på rettslig forfølgelse. Da hadde statsapparatet nylig avdekket at 2.300 containere hadde gått gjennom havnen i Dar-es-Salaam siden 2014 uten at det var betalt toll og skatt på varene.

Magufuli mer enn antydet at næringslivet­ hadde en finger med i spillet. Magufulis personlige involvering og ledelse skaper nå begeistring over hele verden. Emneknaggen #WhatWouldMagufuliDo har tatt av i sosiale medier i Øst-Afrika.

Det hele ligner litt på begeistringen rundt valget av pave Frans. Verden er åpenbart overmoden for ledere med personlig integritet.

Hvorvidt Magufuli lykkes, avhenger i stor grad av om han får med seg den politiske ledelsen og næringslivet på snuoperasjonen. Men det avhenger også av at han ikke faller for fristelsen til utnytte den tøylesløse makten presidenten har ifølge landets grunnlov, som fritar enhver president for rettslig forfølgelse til evig tid.

Enn så lenge velger jeg å være optimistisk. Med flere slike ledere ville jeg og mine bistandskollegaer bli arbeidsledige i løpet av kort tid. Med mindre Trump vinner, da.

Først publisert i Vårt Land 14.12.2015

Gå til innlegget

Late afrikanere

Publisert nesten 5 år siden

Ingen jobber hardere enn verdens fattige. Nå skal de få jobbe seg ut av fattigdom.

Det er et konservativt yndlingsargument at folk må jobbe for å gjøre­ seg fortjent til fellesgoder. Ingenting i livet er gratis, belærer de, som om ikke de fattige er kjent med problemstillingen. Men om det årlige ritualet­ med offentliggjøring av skattelister sier oss noe, så må det være at arbeidsinnsatsen ikke alltid står i forhold til den eventyrlige gevinsten. Det er helt andre faktorer som avgjør hva man får betalt for jobben man gjør.

Likevel har retorikken smittet over i bistanden. Der man før har snakket om å løfte mennesker ut av fattigdom (i seg selv et dårlig uttrykk), kappes blå politikere og bistandsaktører nå om å poengtere­ at de fattige skal jobbe seg ut av fattigdom. På denne­ måten­ bidrar vi til å forsterke myten om at folk er fattige fordi de ikke arbeider­ hardt nok.

Ifølge økonomen Gary Fields lever tre milliarder for under 2,5 dollar per dag. Han kaller­ dem «arbeidende fattige». Arbeidende­, fordi de fleste arbeider hardt. Fattige, fordi arbeidet ikke fører dem ut av fattigdom. Flertallet sysselsetter seg selv, i mangel av alternativer. De fleste er bønder. Noen står i lyskryss og selger krimskrams til bilister. De tjener nok til å overleve, men ikke mer.

Regjeringen vil skape arbeidsplasser i Sør. Det trengs! Men mangel på arbeidsplasser er ikke roten til problemet, ifølge Fields. Problemet er at folk ikke får betalt for arbeidet. Dette er ikke bare et fikst retorisk poeng. Problemet er strukturelt og det kan ikke løses bare ved å vri bistanden over til næringsutvikling.

Det handler om slike ting som at multinasjonale selskaper kan drive rovdrift på arbeidskraft i Sør uten at brysomme skattesystemer, fagbevegelser og internasjonale regelverk står i veien. I et desperat arbeidsmarked er alltid noen villig til å underby hverandre.

Det handler om bønder som ikke kan konkurrere i eget marked­, fordi rike land dumper produkter fra eget landbruk der. Det handler om land som ikke kan gi lærere og sykepleiere en anstendig lønn. Slik taper de sine dyktigste arbeidstakere til utlandet.

Fattige­ mennesker får ikke betalt for jobben sin, fordi innsatsen deres­ ifølge markedsliberalismens logikk­ ikke er verdt noe. Nylig kunne den sveitsiske banken Credit Suisse melde at én prosent av verdens befolkning nå eier 50 prosent av verdens verdier. Her er det grunnleggende problemet: En grassalt urettferdig fordeling av verdens ressurser. Hvorfor seiler de rike fra de fattige?

Kort fortalt handler det om at de rike har penger. Og penger avler penger. Det vet alle som har solgt en leilighet. Dette er ekte postmodernisme, at verdiskapning er løsrevet fra arbeidsinnsats. Den amerikanske drømmen er død. Det eneste hardt arbeid garantert fører til, er at man sliter­ seg ut. Spør en hvilken som helst fattig.

Vi trenger markedskreftene for å skape utvikling og, ja, arbeidsplasser. Men vi trenger også noen som kan holde markedskreftene­ i sjakk. Vitale fagbevegelser. Et sterkt sivilsamfunn. Kritiske medier­. Kontroll over globale kapitalstrømmer. Gode og rettferdige handelsavtaler, framforhandlet i åpenhet i WTO – ikke på bakrommet, slik Norge har bidratt til med Frihandelsavtalen for tjenester, TISA.

Fjerne barrierer. Ideelt sett trenger vi en styrt forskjells-
behandling til fordel for de fattige­, som kan utligne den urettferdige fordelingen. Det ville løftet barrierer slik at folk flest faktisk kan jobbe seg ut av fattigdom.

Den oppgaven bør vi ikke overlate til markedet.

Først publisert i Vårt Land 22.10.2015

Gå til innlegget

Bistand - Amatørenes inntog

Publisert over 5 år siden

Stadig flere amatører vil hjelpe mennesker i nød. Men stort engasjement veier sjelden opp for manglende kompetanse.

Nordmenn er rare. Et stort flertall er positive til bistand. Samtidig mener også et flertall av befolkningen at bistand ikke virker. Vi som jobber med bistand vegrer oss litt for å påpeke denne logiske bristen. Så lenge oppslutningen og givergleden er stor, har vi vel levd med at det også hersker en oppfatning om at bistand går til korrupsjon og dyre lønninger. Det er en farlig strategi. Når vi lar mytene stå uimotsagt, svekker vi på lengre sikt vår egen troverdighet.

I Vårt Land 5. desember fikk vi for eksempel servert følgende utsagn fra medisinstudent, bistandsentreprenør og vinner av avisens Petter Dass-stipend, Anne Louise Hübert: «I Norge har vi hatt tradisjon for å gi bistand uten å kreve noe tilbake. Vi synes jo så synd på de fattige. Men også mennesker i nød har verdighet. Den mister de ved å få alt opp i hendene. De tar dessuten ‧hjelpen for gitt, og vi skaper en avhengighet.»

Lignende påstander serveres rett som det er. Karakteristikken passer egentlig godt på mange private bistandsinitiativer. Men profesjonelt bistandsarbeid fungerer ikke slik.

Leker ikke. Jeg kan forsikre om at det ikke er en eneste bistandsaktør i dag som får offentlig støtte til bistand hvor det ikke stilles krav til mottakeren. Det er ikke et eneste prosjekt som slipper gjennom vår kvalitetskontroll, dersom det ikke er klare og tydelige forpliktelser fra myndigheter eller andre lokale aktører om fortsettelsen.

Lokal forankring er et av kriteriene det legges aller mest vekt på i profesjonell bistand. Dessuten er det få norske skattekroner vi har så god kontroll med bruken av som bistandsmidler kanalisert gjennom frivillige organisasjoner, nettopp fordi vi krever en solid administrasjon. Vi leker jo ikke bistand! Bistand er en profesjon. Det kreves relevant utdanning. Kriteriene og rutinene baserer seg på tiår med opparbeidet erfaring.

Jeg tror ikke Hübert leker bistand heller, men det er sannelig ikke betryggende å høre henne uttale seg til Vårt Land om hvordan hun, en norsk medisinstudent, styrer alt fra økonomi og ansettelse av rektor til utforming av pulter og godkjenning av læreplaner (for en kenyansk skole) fra sin hybel i Oslo. Kompetansen får hun fra Google, skriver Vårt Land. Jeg håper virkelig hun er feilsitert -hjemmesidene til prosjektene hennes gir i hvert fall et mer seriøst inntrykk.

Rykte. Likevel: Hva er det med bistandsfaget som gjør at hvem som helst med et norsk pass og en datamaskin føler seg kvalifisert til å sette i gang et prosjekt?
En del av forklaringen er at bistandsaktører sjelden våger å kritisere engasjerte initiativtakere. Det framstår som smålig. Når man har sitt eget rykte og innsamlingsmål å tenke på, er det lettest å stå over.

Samtidig tror jeg vi graver vår egen grav dersom vi ikke våger å ta et oppgjør med amatørinvasjonen på bistandsfeltet. Fagligheten og kvalitetssikringen som de etablerte og profesjonelle aktørene står for, er i ferd med å bli fullstendig undergravd. For utenforstående er det vanskelig å skille gode prosjekter fra dårlige prosjekter, og de minst bærekraftige prosjektene er populære – de som bæres av privatpersoners engasjement (avhengige av én person, ofte dårlig lokal forankring) og opererer med minimal administrasjon (sårbare for korrupsjon).

Amatører. Stadig flere giverpenger strømmer til slike initiativer. Noen er flinke, men de fleste er nettopp amatører. Hvordan har vi havnet i en situasjon, der mange foretrekker å gi sin penger til ufaglærte aktører med minimal erfaring og tvilsom resultatoppnåelse, framfor de etablerte organisasjonene med godt dokumenterte resultater? Ville vi overlatt husbygging til en entreprenør som har lært byggfaget fra Youtube?

De profesjonelle bistandsaktørene vet ikke hva de skal si om alle ildsjelene som ønsker å ta skjeen i egne hender og sette i gang hjelpearbeid. Det er en debatt det er umulig å komme godt ut av, inkludert for undertegnede.

Det er som britene sier det: «Damned if you do, damned if you don’t.» Men mest det siste. For konsekvensene av amatørenes inntogsmarsj er at det leveres dårligere bistand på bakken, preget av tabber som har vært gjort mange ganger før. De fleste kunne vært unngått dersom fagfolk hadde blitt spurt til råds.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.12.2014

Gå til innlegget

Nådeløse FIFA

Publisert rundt 6 år siden

Det er en himmelropende avstand mellom de etiske standardene FIFA anvender mot fotballspillere som gjør noe dumt, og de standardene de anvender i egen organisasjon.

Fra det øyeblikket det gikk opp for perplekse TV-kommentatorer hva Uruguays nummer ni hadde gjort, var det klart at straffen ville bli streng. Man biter ikke en motspiller ustraffet, i hvert fall ikke når det skjer for tredje gang. Nå er Luis Suarez er utestengt fra all fotball i fire måneder. Det er vel bare Liverpool-tilhengere som synes det er for strengt.

For FIFA er straffen mot Suarez en dom som oser handlekraft. FIFA aksepterer ikke noe slinger i valsen, nei! Var det bare slik. Hadde FIFA reagert like raskt og nådeløst på korrupsjonsanklagene knyttet til tildelingen av fotball-VM til Qatar, hadde avgjørelsen blitt omgjort før byggingen hadde satt i gang. Om FIFA hadde sanksjonert da The Guardian avslørte at fremmedarbeidere jobbet seg til døde hver eneste dag under utbyggingen av sjeikenes VM, ville mange liv blitt spart. I mai innrømmet qatarske myndigheter at 1000 arbeidere har omkommet så langt. Det er åtte år igjen til avspark.

Det er en himmelropende avstand mellom de etiske standardene FIFA anvender mot fotballspillere som gjør noe dumt, og de standardene de anvender i egen organisasjon. Så lenge de rår over verdens mest populære sportsarrangement, kan de gjøre som de vil. Kreve skattefritak for sine hovedsponsorer, for eksempel. Ifølge Kirkens Nødhjelp krever FIFA skattefritak på 1, 5 milliarder kroner i forbindelse med VM i Brasil, et land hvor 37 millioner lever i fattigdom. Etikk?

Det er vanskelig å like Suarez (dere husker vel hands’en mot Ghana i forrige VM?), men det er komplett umulig å like FIFA. For en etisk bevisst fotballgærning som meg, begynner dette å bli vanskelig. Jeg får lyst til å boikotte hele sulamitten. Men da hadde jeg gått glipp av øyeblikket da Suarez bet Giorgio Chiellini i skulderen. Jeg vet ikke om jeg hadde kunnet leve med det.

Gå til innlegget

Kravstore fattigfolk

Publisert over 6 år siden

Når utviklingslandene krever rettferdighet får de skylden for det internasjonale klimahavariet

Klimatoppmøtet i Warszawa i november endte i skuffelse og fortsettelsen ser ikke lovende ut. Etter at klimaforhandlingene havarerte i København i 2009 har i realiteten håpet om å få i stand en forpliktende internasjonal klimaavtale vært steindødt. Nå brukes energien på å diskutere hvem som har ansvaret for havariet.

I en uvanlig unyansert kommentar går klimakommentator Ola Mathismoen langt i å gi utviklingslandene og deres allierte i miljø- og bistandsorganisasjoner skylden for å blokkere forhandlingene, ved å stå på sitt «pengemas» (Aftenposten, 28. november). Det er et synspunkt han deler med USA – sjelden et godt tegn når temaet er klima.

Mathismoen kan umulig ha skjønt hva som står på spill. Alle forstår at de rike landenes velstand bygger på store nåtidige og tidligere utslipp. Samtidig vet vi at det gjenværende utslippsbudsjettet er svært begrenset. Dette er dårlig nytt for alle. Men det er spesielt dårlig nytt for fattige land. Det er de fattige som kjenner klimaendringene på kroppen. Nå risikerer de også å fratas muligheten til å utjevne de rikes velstandsforsprang, fordi de rike har forsynt seg for grådig fra banketten.

Dette er urettferdig, med tanke på at flertallet av verdens befolkning lever i fattige land og at de rike landene nyter godt av sitt historiske utslippsforsprang. Utviklingslandene vil ikke sitte igjen med en avtalefestet svarteper. Derfor krever de mer radikale klimaforpliktelser fra rike land. Den slags innrømmelser er verken USA, Norge eller andre rike land interessert i å gi. I stedet avfeies kravet om rettferdighet som kverulerende «pengemas».

Det er en retorikk som tåkelegger de rike landenes egne økonomiske interesser i å trenere klimaforhandlingene. For det er nettopp penger det handler om, både for de som har og de som mangler.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
26 dager siden / 2901 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 2000 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
14 dager siden / 1110 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
27 dager siden / 623 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
7 dager siden / 589 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
12 dager siden / 579 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
4 dager siden / 386 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere