Sorle Stenersen Hovdenak

Alder: 46
  RSS

Om Sorle

Jobber som prostiprest i Nord-Troms prosti og skriver på en doktorgradsavhandling om kristendommens betydning for fremveksten av demokratiet.

Følgere

Nei!

Publisert nesten 9 år siden

Sokneprest Klara Vogl i Ellingsrud menighet i Oslo ville ha elever ved en skolegudstjeneste til å forkynne fra Koranen.

Dette var torsdag 16. desember hovedsaken på NRK Dagsrevyen, der prost Trond Bakkevig støttet soknepresten og der biskop Ole Christian Kvarme svarte både ullent og unnvikende i forhold til sakens alvorlighetsgrad. Etter sterke protester fra foreldre ville soknepresten heller selv forkynne fra Koranen, slik at elevene slapp.

Saken illustrerer, med all tydelighet, den alvorlige krise som Den norske kirke nå befinner seg i. Enhver vigslet prest i Den norske kirke har, slik det er formulert i ordinasjonen, lovet med troskap å forkynne Guds ord klart og rent, å veilede og formane til sann omvendelse, å legge vinn på selv å leve etter Guds ord, og i studium og bønn trenge dypere inn i Den hellige skrift og den kristne tros sannheter. Klara Vogl har i beste sendetid brutt sitt løfte for hele det norske folk, og den sentrale kirkeledelse stiller opp og strør på sand.

Det er bevisst politikk fra en politisk styrt kirkeledelse at radikale ekstremister nå får kle seg i kappe og krage og bryte ned det årtusenlange tillitsforhold som har eksistert i Norge mellom kirke og folk. Den norske kirke har levd i symbiose med det norske folk. Kirken har vært til for folket og folket har sluttet opp om kirken. Den dag i dag høster vi som er i prestetjeneste fruktene av de tusenvis av livsverk som er lagt ned for å forkynne evangeliet om Jesus Kristus.

Visst har det til alle tider vært råtne epler i presteskapet, slabbedasker, tullinger og regelrett kriminelle. Men kirken har vært kjent for å føre en hard indre justis mot personer som ikke klarer å skjøtte sin tjeneste. Inntil nylig har dette også vært den gjeldende linje i lærespørsmål. Kirkens læregrunnlag er vel forankret i Skriften og bekjennelsesskriftene. -Den som er ordinert, er rett kalt prest i vår kirke og har den myndighet og det ansvar som tilhører prestens hellige kall etter Guds ord og vår kirkes ordninger, slik det formelt er formulert.

De radikale ekstremistprestene som nå tyter frem i folkekirken har ingen annen legitimitet enn å være spydspisser for en kirkesplittende ideologi med røtter på den ytterste politiske venstrefløy. De er kamuflerte torpedoer som søker å ramme folkekirkeskipet midtskips. Eller for å bruke et nærliggende og enda sterkere bilde: de er kirkens egne selvmordsbombere som i kraft av sitt ideologiske bombebelte under prestekjolen oppsøker store forsamlinger, som for eksempel skolegudstjenester, for så å dra ut splinten.

En mor på Ellingsrud ville nå melde seg ut av kirken, og jeg forstår henne godt. Likevel vil jeg innstendig oppfordre folk til fortsatt å holde stand. Vår tids kirkekamp har bare så vidt begynt. Ved at bevisste og handlingskraftige personer melder seg ut, vinner de andre frem. Folkekirken svekkes og den blir i stedet en sekt for radikaliserte. I stedet for flukt bør folk engasjere seg i kirkelivet slik at også våre barn kan ha en kirke de kan vokse opp i. Kampen i dag gjelder fremtiden.

Det er mange gode prester i Den norske kirke som holder fast på kirkens tro og lære. De trenger all den støtte og oppmuntring de kan få, og de trenger å vite at kirkens grunnfjell står støtt. De er ellers å regne som slaktesauer i øynene på en historisk svak kirkeledelse som helt har glemt hvor deres egentlige mandat kommer fra og hva deres oppgave i verden er, nemlig klart og rent å forkynne Kristi evangelium.

Gå til innlegget

Kirken den er et gammelt hus

Publisert rundt 9 år siden

Kirken den er et gammelt hus,

står om enn tårnene faller.

 

Slik innleder Grundtvig en salme som fletter sammen kirkebyggets betydning med det som foregår inne i det. Gudsordet er levende og ikke avhengig av noe menneskelig byggverk, men kirkene er reist til Frelserens ære, slik Grundtvig formulerer det, og hjelper oss til å bli minnet om hva Kristus har gjort for oss og gitt oss i sin nåde.

 

Kirkebygget

Kirkebygget har en mektig symbolsk kraft. Det står der og rager mot himmelen. Får blikket og tankene våre til å bevege seg oppover. Minner oss om et godt budskap som er forkynt over jorden fra himmelen: Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.

 

Ingen kirker reises av seg selv. Kirkene er reist med tålmodighet, nitidig planlegging, økonomiske prioriteringer og hardt fysisk arbeid. Tenk bare på hvordan tømmerstokkene som har blitt til Nordreisa og Skjervøy kirker en gang vokste som store trær langt inne i Reisadalen. Man sier ofte at Roma ikke ble bygget på en dag, men det ble heller ikke de mangfoldige kirkebygg som står spredt rundt i Norges land.

 

Kirkebyggene vitner om historien, men de er slett ikke som museer. Kirkene er levende hus som hver uke fylles av mange mennesker som kommer for å høre livets ord. Livet er et alvorlig anliggende og i kirkene forkynnes himmelen over livet og Guds faderlige omsorg for sine barn i Kristus. Vi trenger evangeliet. Vi trenger å høre om Guds kjærlighets makt som er sterkere enn syndens og dødens krefter. Vi trenger dåpen og nattverden. Guds løfter gitt for at vi skal leve og være rettferdiggjort for Gud ved troen alene.

 

Jord og himmel møtes

Kirkene som har stått her i generasjoner knytter slektsleddene sammen på forunderlig vis. Vår inngang og vår utgang markeres på et hellig sted, i et hellig rom, helliget ved Guds ord og bønn. Kirkeveggene er tapetsert med usynlige bønner bedt høyt eller stille i troen på en nådig og treenig Gud i Fader, Sønn og Hellig Ånd. Generasjon etter generasjon er flettet sammen i et salmesyngende pilegrimstog på vandring mot det lovede land og rike, gjort i stand for oss gjennom Kristi oppstandelse fra de døde.

 

Kirkene er reist ved den tro vi har fått i gave fra himmelen, ved Den hellige ånd. De bygges på jorden, men det egentlige fundament er Jesus Kristus selv. Og slik sett er de manifestasjoner over hvor jordbundet og historisk betinget kristendommen er, der det menneskelige og det guddommelige møtes og blir til ett i Kristi person. Dette er inkarnasjonens evangelium og mysterium – nettopp det som vi samler oss om for å høre i jula.

 

Religiøs ideologi

Der kristendommen mister sin jordnære forankring blir den en oppstyltet ideologi som ikke kan frelse en eneste sjel. Den blir kun religion – fantasifull diktning om hvordan vi forestiller oss Gud, en slags oppblåst projeksjon av menneskets trang til selvrettferdiggjørelse. Jeg har en nagende sorg i meg, for sterke krefter innad i kirken ønsker å tilsløre det rene klare kildevann som springer frem fra åpenbaringen i Kristus. De ønsker å blande det med søt saft full av kunstige tilsetninger.

Jeg tenker særlig på den kamp i kirken som pågår for å endre det liturgiske uttrykket på nytt, intensivert nå som sak på Kirkemøtet denne uken. I vår kirkelige tradisjon er det helt uproblematisk å forandre det liturgiske uttrykket med jevne mellomrom gjennom fornyende språkvask og andre enkle justeringer. Men man endrer ikke på grunnleggende ting i den kristne tro slik det er forankret i det åpenbarte bibelske vitnespyrd.

 

Sterke krefter, særlig i høytflyvende akademiske og intellektuelle kretser, ønsker å nedtone og til og med forlate tiltalen av Gud som Far og Herre. I stedet for: I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, vil de si: I Skaperens, Frigjørerens og Livgiverens navn. Men hva for en gud er dette? Det er en ideologisk gud, et oppkonstruert fantasifoster.

 

Gud er vår Far

At Gud er vår Far vet vi fordi Jesus forkynte Gud som Far. Og vi er Guds barn gjennom å ha del i Kristus som Guds enbårne Sønn og vår Herre. Forholdet mellom Faderen og Sønnen er selve treenighetslærens utgangspunkt, slik kirkefaderen Athanasius påpekte på 300-tallet og som har dannet grunnlaget for hele vår kirkelære. Man forlater ikke denne helt grunnleggende teologi uten å havne utenfor den sanne og sunne kristne lære.

 

Vær årvåkne

Vår tid kaller på årvåkenhet. -Vær på vakt og våk! Formaner Kristus og apostlene. Kirkebyggene er reist av vanlige folk, de skyter opp mellom gresstuster. Og vi på grasrotnivå skal slett ikke la oss dupere av høytflyvende Erasmus Montanus-teologer. Vi skal bite oss fast i det åpenbarte gudsord som er vår sikkerhet mot all vranglære og vidløftig religiøs spekulasjon.

 

Hvis en prest eller en annen forkynner sier: I Skaperens, Frigjørerens og Livgiverens navn, da reis deg og gå ut av kirken med stor frimodighet for å søke det saliggjørende Ord andre steder. En slik kvasireligiøs hilsen er synonymt med å høre kirketårnene falle. Måtte de aldri få innpass i Den norske kirkes liturgiske ordninger.

 

Tårnene mange sank i grus,

klokker enn kimer og kaller.

 

Trykt på Kirkesida i Framtid i nord lørdag 20. november.

Gå til innlegget

VL og religionsforfølgelse

Publisert over 9 år siden

I papirutgaven av VL i dag lørdag 10. juli er den store overskriften Forfulgt for sin religion. Det vises til en ny rapport fra Minority Rights Group International, der direktøren Mark Lattimer hevder at “Religiøs intoleranse er den nye rasismen.”

Artikkelen snakker utflytende om religion, med uhyre liten presisering. Journalist Vegard Tjørholm skriver: “I rapporten slås det fast at avgrensing av trosfriheten skjer over hele verden. Også i Vest-Europa og Nord-Amerika opplever stadig flere ikke å kunne utøve sin tro.” Et eksempel som blir trukket frem er fjorårets avstemming i Sveits mot minareter.

Tjørholm bringer også inn Elisabeth Eide fra journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo som ekspert. Hun snakker om majoritetsreligioner med staten i ryggen som begår overgrep på religiøse minoriteter. Hun sier videre: “Jeg har også sett hvordan blasfemiparagrafer har blitt brukt til å stille folk for retten for helt latterlige forhold. Som for eksempel falske anklager om blasfemi som har blitt rettet mot Ahmmadya-muslimer og kristne i Pakistan.”

Tjørholms artikkel bringer videre inn sikkerhetstrusselen som en årsak til religiøs forfølgelse, med utgangspunkt i terrorangrepene mot USA i 2001. Eide får avslutte artikkelen med å si: “I land som opplever sosial uro kan det være lett å peke på religiøse minoriteter som syndebukker. I tillegg har vi terrorsituasjonen som mange knytter opp mot islam, selv om det etter mitt syn ikke har noe med islam å gjøre.”

Artikkel illustreres med et stort bilde av tildekkede kvinner fra Indonesia som holder frem en plakat der det står: “Hijab er absolutt vår menneskerett.” Under bildet står teksten: “Muslimske kvinner utenfor den franske ambassaden i Djakarta, Indonesia, demonstrerer for sin rett til å bruke hijab. Stadig flere religiøse minoriteter får ikke uttrykke troen sin på grunn av statlige begrensninger. Neste uke vil det bli avgjort om det skal bli forbudt å bruke burka i Frankrike.”

Vegard Tjørholms artikkel er tendensiøs, for å si det forsiktig. At VL legger seg på denne redaksjonelle linjen er uhyre skuffende, men dessverre ikke overraskende. For kort tid siden forsvarte de på lederplass at den ekstreme islamistiske organisasjonen Islam Net fritt måtte få spre sitt hatefulle budskap på norske undervisningssteder.

De som først og fremst blir forfulgt for sin tro i verden i dag er kristne. Over hele den muslimske verden blir det begått grusomme overgrep og drap på kristne, uten at dette blir gjenspeilet i media. Hele kristne landsbyer har blitt herjet i Pakistan. En kristen gutt som spiste av et servise forbeholdt muslimer ble brutalt drept i samme land. For kort tid siden sendte afghanske kristne i eksil ut et brev til den verdensvide kirke der de beskrev hvordan de ble forfulgt, fengslet og dømt til døden for sin kristne tro. I Egypt blir kopterne systematisk utestengt, trakassert og med jevne mellomrom drept. I Tyrkia drepes prester og misjonærer med urovekkende hyppighet. Sist nå den øverste leder for den katolske kirke i landet. Hodet hans ble forsøkt skåret av med kniv. Dette er bare et ørlite utvalg av det som kan anføres.

I Vesten får muslimer utøve sin religion fullstendig fritt. Det har kommet frem at forbudet i Sveits kom i stand som reaksjon og motstand mot ekstreme islamistiske grupperinger, hovedsaklig tyrkiske. Tysklands fremste islamforsker har også fortalt hvordan moskeer svært ofte får navn etter kjente islamske erobrere. Et signal og en symbolikk som går de fleste hus forbi.

Det er selvfølgelig en økende motstand mot islam i Norge og andre frie samfunn fordi ekstremistene undergraver våre friheter, med en urovekkende taus majoritet som bivånere. Etter 11. september 2001 fortalte norske lærere hvordan muslimske elever hadde jublet, noe de selvfølgelig hadde tatt med seg hjemmefra. I Gaza-demonstrasjonene i januar 2009 ble Oslo sentrum vandalisert og jøder forfulgt. 3000 islamister marsjerte i Oslos gater 12. februar i år og advarte mot et norsk 11. september. Da det senere ble arrangert en motdemonstrasjon møtte bare 5-10 personer opp. Muslimske elever i Oslo-skolen gir uttrykk for utilslørt jødehat, holocaustfornektelse og beundring for Hitler. Dette er et fenomen som strekker seg langt ut over Norges grenser.

Nå viste trusselen om et norsk 11. september seg å være høyst reell. Tre personer som Norge har tatt i mot og inkludert i sitt samfunn ville sprenge en bombe på norsk jord og drepe mennesker midt i hverdagslivet. Det har fremkommet at de alle har mosketilknytning. En av dem var for eksempel tidligere styreleder for Førde islamske senter.

Enhver som følger situasjonen vet at situasjonen i vårt land allerede nå er ytterst alvorlig. Den vil bli verre. Likevel velger altså VL å tale islams sak. Religionsforfølgelse blir vinklet til hovedsaklig å gjelde muslimer, ikke kristne. Forbud mot islamismens fremste symboler, hijab og burka - som implisitt innebærer kvinneundertrykkelse og segregering, assosieres med forfølgelse.

Hovedspørsmålet i dag er om islam og vårt moderne liberale demokrati er forenlig. Islamistene sier nei. Hele den islamske tradisjon taler for nei.  Flere ledende politiske filosofer i vesten sier nei. All empiri frem til nå taler for nei. Hvordan skal så den frie verden håndtere en stor udemokratisk ideologi i sin midte?

Artikler som det VL bringer i dag vil for ettertiden fremstå som tilslørende og undergravende for det liberale og tolerante samfunn, på samme måte som man før andre verdenskrig leflet med nazismen.

VLs motto er “en bro mellom mennesker, tro og tanke.” Men broen bør ikke gå til ekstremistene, troen bør ikke være blind og fanatisk, og tankene bør ikke kortsluttes.
Gå til innlegget

9. juni 2010. 

Vi forlot vårt land fordi vi ble dømt til døden på grunn av vår kristne tro, fordi vi konverterte fra islam. Afghanistan er et muslimsk land, den afghanske regjering er en islamsk regjering, og islam er landets eneste offisielle religion. Ifølge grunnloven til Den islamske republikken Afghanistan er konvertering regnet som grovt kriminelt. Kristne kalles hedninger og vantro og dømmes til døden av den afghanske regjering. Kristne blir betraktet som kriminelle. Dødsstraff venter alle som vil forlate mørket og komme til det sanne lys, angre deres synder, og tro på Jesus Kristus, menneskehetens Herre og Frelser.

Vi tror at dere, den verdensvide kirke som Kristi legeme, allerede har hørt at bilder og filmer av afghanske troende, fra Delhi og Kabul, ble vist av den afghansk tv-kanalen Noorin TV. Denne tv-kanalen viste disse bildene i et program kalt Sarzameen Man. Regjeringen og folket ble provosert og oppfordret til å tenke gjennom dette med konvertering, til å ta standpunkt mot det, og til å ta de nødvendige forholdsregler og handlinger som kreves for å tilintetgjøre konverterte kristne afghanere, Guds barn, og de som sprer evangeliet om Jesus Kristus.

Det afghanske parlamentet, senatet, det religiøse rådet og islamske partier og ledere, uttalte at den afghanske regjering må søke etter, finne, arrestere, gi over til domstolene og henrette alle kristne afghanere. De forlangte også at kristne NGOer (ikke-statlige organisasjoner) og andre organisasjoner må stoppes. Universitetsstudenter protesterte mot kristne afghanere i Kabul og i Herat. Den afghanske regjering responderte med å uttalte at alle kristne afghanere vil bli arrestert og henrettet, og kristne NGOer og organisasjoner delaktige i misjonering vil bli stengt.

Formannen i det afghanske senatet, Mujajdi, sa at hvis den afghanske regjering nå ikke handler, vil han og andre islamske ledere oppfordre og forlange av det afghanske folk at det selv må ta de nødvendige skritt for å drepe alle kristne afghanere.

President Karzai viste selv sin personlige interesse i dette spørsmålet og sa at alle kristne afghanere vil bli arrestert og henrettet. Han sa også at involverte kristne organisasjoner vil bli stoppet. Han beordret de afghanske sikkerhetsinstanser til å gjøre de nødvendige grep i denne saken. Den afghanske innenriksminister og lederen for den afghanske etterretningstjenesten fremla for det afghanske parlamentet at fire kristne afghanske individer og en familie var arrestert og at sakene blir etterforsket. 13 NGOer er identifisert og stengt. Navn på kristne afghanere er listeført og den afghanske etterretningstjenesten forsøker å arrestere dem. To kirkelige organisasjoner, WCA (antakelig siktes det til CWS - Church World Service) og NCA (Norwegian Church Aid - Kirkens nødhjelp), er stengt.

Ifølge våre søstre og brødre i Afghanistan er mange troende arrestert. Våre hus i Afghanistan blir sjekket av politi og etterretning, våre familier og foreldre (som selv er muslimer) er under etterforskning og blir også arrestert. Alle afghanske troende blir forflyttet.

Det afghanske kristne samfunn i New Delhi, sammen med våre kristne brødre og søstre i Afghanistan, ber dere innstendig:

1. Vær snill å be for oss og for denne kritiske situasjon. Be for dem som er arrestert og for dem som blir etterforsket.

2. Vær snill og foren alle gode krefter og hjelp deres afghanske brødre og søstre i Kristus, mens vi dømmes til døden, blir arrestert og etterforsket. Den afghanske regjering dreper oss fordi vi tror på Jesus Kristus. Vi vet vi skal se prøvelsene som en glede (Jakobs brev 1:1-4), og vi gleder oss over prøvelsene. Men vi vet også at en tro uten gjerninger er død (Jakobs brev 2:14-17). Dette er tiden for å heve deres stemmer for deres brødre og søstre, for våre barn, våre gamle foreldre, for de tusenvis av afghanske troende som blir henrettet. Dette er dagen da vi alle skulle komme sammen for å be, tenke, hjelpe, og for å la våre stemmer lyde for det internasjonale samfunn. Det internasjonale samfunn kan legge press på den afghanske regjering til å stoppe drapene, forfølgelsene og henrettelsene av kristne afghanere, til å gi oss religionsfrihet, og til å respektere og akseptere oss som kristne afghanere.

3. Vi vet ikke hvorfor hele verden, og spesielt den verdensvide kirke, er taus og har øynene lukket, mens tusenvis av deres brødre og søstre i Kristi legeme er i smerte, lever i livsfare og under dødsstraff, blir torturert, forfulgt og kalt kriminelle fordi de tror på Sannheten. Vi må våkne opp, reise oss og tale ut i dag, slik at vi kan vise vår bekymring og omsorg for våre brødre og søstre i Kristus. Vi skulle hjulpet den forfulgte del av Kristi legeme, til hans ære. Hvis vi virkelig tror at Herren Jesus Kristus er Gud, da skulle vi følge hans bud om å elske ham og vår neste. Hvis våre egne brødre og søstre er i smerte og lider, og vi er tause og ignorerer dem og deres lidelse, da er spørsmålet: følger vi virkelig Jesu ord om å elske ham og vår neste?

Så, kjære brødre og søstre i Kristi legeme: vi, Det afghanske kristne samfunn i New Delhi, på vegne av alle afghanske kristne, ber om deres støtte i bønn og med praktiske virkemidler. La oss fortelle den afghanske regjering at vi ikke er hedninger eller vantro, og at vår kristne tro ikke gjør oss til kriminelle. Og la oss fortelle dem at vi ikke skal dømmes til døden.

Gud velsigne dere!

Det afghanske kristne samfunn

(Obaid S. Christ)

---

Skrevet av medlemmer av Det afghanske kristne samfunn i New Delhi, India, som består av ca 150 kristne afghanske flyktninger og asylsøkere.


Også postet på Document.no

Gå til innlegget

Dialogparadigmets fallitt

Publisert over 9 år siden

I Vårt Land 9. april hevder generalsekretær i Mellomkirkelig råd, i et innlegg mot meg, at hun ikke taler islams sak. Ut fra de mange merkelige og foruroligende utspill fra MKR de siste år, ble hun tvunget til å tale tydeligere.

Berit Hagen Agøys resonnementer er dessverre ellers bare velkjent tåketale fra et utydelig kirkelig lederskap i krise. Ingen er selvfølgelig uenige i at man skal unngå usaklige generaliseringer, verne om religions- og ytringsfriheten, eller saklig kunne kritisere Israel. Men det problematiske består i at man under dekke av slike selvfølgeligheter viker unna for nødvendig analyse og kritikk av en, i vår sammenheng, ny totalitær ideologi med gamle historiske røtter, der antisemittismen i tillegg er utilslørt.

Det er symptomatisk at Agøy skriver: "Noe av det historien har lært oss, er hvor ille det kan gå når en opererer med enkel båstenkning. 1900-tallets kollektivistiske ideologier, nazismen og marxismen, gav ikke rom for individuelle meningsytringer." Hun nevner ikke islamismen, som har sterke historiske røtter i nazismen (jfr. Klaus-Michael Mallmann og Martin Cüppers Halvmåne og hagekors. Det Tredje Rige, araberne og Palæstina, på dansk i 2008), og som i dag promoteres av marxister, med Trond Ali Linstad som det fremste eksempel i Norge (jfr. Muslimsk manifest trykket i Aftenposten 25. januar 2010). 

Islamismen er den totalitære ideologi som i dag representerer den fremste trussel mot det liberale, demokratiske og frie samfunn, som kristendommen har stått som den viktigste premissleverandør for. Islamisme er intet mindre enn religiøs fascisme.

Agøys retorikk bryter dermed sammen. Hvordan kan man være for religionsfrihet, men samtidig ønske dialog med Taliban? Hvorfor skal man kritisere Israel, men samtidig nesten ikke si et kvekk om Israels fiender, som palestinernes folkevalgte Hamas, og Irans forlengede arm Hisballah? Hvorfor sier man ja til ytringsfrihet, samtidig som man bøyer seg for Yusuf al-Qaradawi, slik domprosten i Oslo gjorde, som representant for Den norske kirke?

Retorikken fra alt for mange kirkeledere er i dag hul, meningsløs og kunnskapsløs. Toleranse uten ufravikelige prinsipper som man skal kjempe for, er, for å tale med Grundtvig, ikke noe annet enn likegyldighet. 

Den danske biskop emeritus Jan Lindhardt har sagt det tydelig: religionsdialog, hva skal vi tale om? I Tyskland ble ivrerne for religionsdialog kraftig kritisert og diskreditert allerede i 2001, fordi de førte en "uærlig dialog" som simpelthen ignorerte skandaløse aspekter som forfølgelse av kristne, diskriminering av kvinner, toleranse for terror, og såkalte æresdrap, (Der Spiegel desember 2001). Man må dessverre i dag også føye til antisemittismen, som ikke har vært sterkere til stede i Europa enn siden 1930-tallet. Den samme unnfallenhet har jeg sett også på nært hold i kirken i Norge, og det er dette jeg ut fra samvittighetsgrunner opponerer mot, som kirkemedlem og som prest.

Et unnfallende lederskap manøvrerer dessverre kirken i praksis inn som medløper til den religiøse fascismen under dekke av fine, men misforståtte og dermed innholdsløse ord som religionsdialog og toleranse. Det er svært uheldig at begrepene dialog og toleranse på denne måten fordreies til det absurde. Dialog er også tydelig og fundamental uenighet. Toleranse har en grunnleggende grense mot det intolerante. Den kirke jeg oppdrar mitt barn i skal ikke være en plass der det skapes forståelse for religiøs fascisme, segregering og undertrykkelse.

Biskop Kvarme hevdet i fjor at det ikke finnes radikal islam i Norge (Vårt Land 20. mars 2009). Dette var etter jødeforfølgelsene i forbindelse med Gaza-demonstrasjonene i januar. 12. februar i år marsjerte 3000 islamister i Oslo og det ble advart mot et norsk 11. september.

Den modell for religionsdialog som Agøy og de fleste andre kirkeledere har investert i, er farlig, unnfallende og feilslått. Romantisk ideologi må nå vike til fordel for nødvendig realitetsorientering. Det er ledernes ansvar og byrde å ta inn over seg virkeligheten slik at kirken ikke havner på ville veier. Det er den nå i ferd med å gjøre.

---

Innlegget kom ikke på trykk i Vårt Land.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5375 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1175 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1009 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 936 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere