Sorle Stenersen Hovdenak

Alder: 45
  RSS

Om Sorle

Jobber som prostiprest i Nord-Troms prosti og skriver på en doktorgradsavhandling om kristendommens betydning for fremveksten av demokratiet.

Følgere

Faresignaler for kristne i Egypt

Publisert over 8 år siden

Mens urolighetene i Egypt driver landet mot revolusjon, frykter mange at radikale islamister forbereder seg på å gripe makten. Det er et faresignal for Egypts hardt prøvede kristne minoritet.

Artikkelen er en oversettelse fra Barnabas Fund.

Protestene mot president Hosni Mubaraks autoritære regime øker i omfang. Etter opprøret i Tunisia som resulterte i at president Zine al-Abidine Ben Ali forsvant ut av landet, er det nå også vilje til radikal forandring i Egypt.

Urolighetene fikk ny kraft da den største opposisjonsbevegelsen, Det muslimske brorskap, støttet demonstrasjonene fredag (28. januar). Den forbudte islamistgruppen forlanger at Mubarak skal oppløse parlamentet og holde nyvalg. Hvis styresmaktene i Egypt “ikke handler raskt og ansvarlig med å starte en seriøs reformprosess, vil stabiliteten i samfunnet ikke vare lenge,” truer brorskapet i en melding på sin nettside.

90% av Egypts befolkning er muslimsk. Det kan se ut som om brorskapet, som mistet alle sine 88 seter i parlamentet i valget i november, forsøker å utnytte den politiske, økonomiske og sosiale uro som igangsatte opprøret, for å vinne støtte for sin islamistiske agenda.

Det muslimske brorskap skrev: Hendelsene i Tunisia er en hjørnesten for resten av befolkningen i den arabiske og islamske verden. Det er en melding til alle despotiske ledere og korrupte regimer om at de ikke er trygge. De lever på vulkanen av folkets sinne og Guds vrede.

Mange kommentatorer har advart mot en dominoeffekt fra Tunisia som sprer seg utover den arabiske verden. Ustabiliteten øker i Algerie, Libanon, Jemen og Jordan. Hvis islamistene får makt i Egypt vil situasjonen i hele regionen være svært alvorlig. George Friedman, ekspert på global etterretning ved Stratfor, advarer:

Et islamistisk Egypt vil gi en dramatisk impuls til radikal islam over hele den arabiske verden... Forvandlingen av Egypt til et islamistisk land vil være den mest betydningsfulle hendelse vi kan forestille oss i den islamske verden, utover en iransk atombombe.

Protestene i Egypt kommer etter målbevisste angrep mot landets kristne. Minst 21 mennesker ble drept av en selvmordsbomber ved en kirke i Aleksandria 1. nyttårsdag. Kristne gikk ut i gatene og protesterte mot manglende beskyttelse og rettferdighet. Deres usikre situasjon kan bare bli verre under et islamistisk regime. I verste fall kan de bli tvunget til å flykte fra landet i stort antall.

Egyptiske kristne er allerede annenrangs borgere i eget land. De lider under alvorlig diskriminering vedrørende en rekke forhold, for eksempel utdannelse og mulighet til arbeid. Hvis Det muslimske brorskap kommer til makten, kan de kristne raskt bli utsatt for en mengde enda mer ydmykende reguleringer, laget for å ekskludere og nedverdige dem ytterligere.

For tredje dag på rad er alle kristne sammenkomster og møter i kirker avlyst. En person som Barnabas Fund har vært i kontakt med sier at de kristne holder seg i sine hjem, og legger til at de “ber hardt” og “har tillit til Gud.”

Egypts prøvede kristne minoritet er i dag i alarmberedskap.

Gå til innlegget

Åndelig lederskap

Publisert over 8 år siden

Hva betyr egentlig åndelig lederskap? Dette er et spørsmål som det kreves at kirken reflekterer over. Særlig i en sterk brytningstid som vår presser denne refleksjonen seg frem.

Kristendom og islam
Foranledningen til denne spisifikke refleksjonen er det nå stadig mer anstrengte forhold mellom kristendom og islam. Den gamle og sterke religionen islam er nå innlemmet i det som tidligere var et tilnærmet monokulturelt Norge, uløselig bundet til den kristne historie og kulturarv. Det har bodd muslimer i Norge i flere tiår uten at dette har vært forbundet med nevneverdige problemer. Men nå har denne religionen fått et slikt befolkningsgrunnlag også i vårt samfunn at dens immanente krav i økende og sterkere grad fremsettes i offentligheten. Det er lett å vise til dette som et politisk problem, et problem som må behandles i politiske prosesser, men problemkomplekset er unektelig også av åndelig karakter.

Kirkens kvinner og menn er bundet til å forkynne Guds ord klart og rent, slik det er formulert i ordinasjonsløftet. I et evangelisk-luthersk kirkesamfunn som Den norske kirke, betyr dette at forholdet mellom lov og evangelium utgjør det teologiske kjerneområde - dialektikken mellom lov og evangelium er forkynnelsens forankringspunkt. Ingen frelses ved lovens gjerninger, men ved troen alene for Jesu Kristi skyld. Dette er Reformasjonens aksiom og det som utgjør grunnlaget for vår kirkes bekjennelse.

Tar man dette grunnlag på alvor så oppstår det implisitt et problemkompleks i forhold til islam, som holder fast på en religiøs lov som veien til Gud. Tar man med historisk-kritiske vurderinger av denne religionens grunnlag, så oppstår det ytterligere problemer i forhold til dens autentisitetskrav. Enhver kristen teolog skoleres grundig i den historisk-kritiske metode, men denne refleksjonen er fraværende i islam.

Svak religionsdialog
Man har nå i et par tiår holdt frem religionsdialogen som den farbare vei. Dette er forståelig, men spørsmålet blir hvilke premisser denne dialogen springer ut av. I Tyskland er dialogveien i stor grad diskreditert fordi den bøyde av i forhold til reell divergens og dermed sanksjonerte uønsket og uholdbar religiøs praksis, sett med kristne øyne. Denne svake dialogformen er tilsynelatende også den mest rådende i Norge. Det finnes ingen kirkeledere som har problematisert dette forhold i norsk offentlighet, men man har gjort det i vårt naboland Danmark. Spørsmålet er hvorfor? Hva sier dette om norske kirkelederes åndelige lederskap?

Det bør være fullt mulig, kanskje også i dialogform, å kritisere en annen religions grunnlag, teologi og praksis uten at dette blir oppfattet som å mane til strid, og i alle fall ikke til noe annet enn åndskamp. Det følger egentlig naturlig at man eksplifiserer det kristne trosgrunnlag i møte med et annet trossystem, kirkehistorien er full av slike eksempler. Og dette er, slik jeg ser det, i første rekke kirkeledernes oppgave, noe som også har historisk validitet. Det tilhører den tunge byrde det er å holde evangeliet frem i verden. Kristent åndelig lederskap kan ikke unnlate å være tydelig evangelisk. Det er ikke hvilken som helst ånd man er bundet av, men Den hellige ånd som utgår fra Faderen og Sønnen.

Utydelig åndelig lederskap
Jeg har nå i noen år balet med disse tingene i det jeg oppfatter som et uklart landskap. Uklarheten skyldes i stor grad det jeg oppfatter som en utydelig og vegrende kirkeledelse, som heller toer sine hender enn å tale tydelig. At det har vært slik en tid er forståelig, men tiden for vegring og uklarhet er nå forbi. Det er et trykk i befolkningen, som også utgjør kirkens medlemsgrunnlag, som forventer langt mer fra de som er utnevnt til kirkens åndelige ledere. Jeg merker det i min prestetjeneste og jeg merker det i den generelle stemningen i samfunnsdebatten. Mangel på tydelig åndelig ledelse skaper usunn frustrasjon og grobunn for villskudd. Der står vi dessverre i dag.

Invitasjon til biskop Kjølaas
Jeg ønsker å gjøre denne refleksjonen konkret med å invitere min egen biskop til å delta i den. Som kirkelig medarbeider og underlagt biskopens ledelse og tilsyn konstaterer jeg at biskop Kjølaas lager et riss og noen retningslinjer rundt en vanskelig debatt. I sin årstale retter han oppmerksomheten mot byggingen av en ny stormoske i Tromsø. Svært problematiske sider ved denne saken ble grundig og kritisk gjennomgått av avisa Nordlys i en artikkelserie i fjor høst.

Biskop Kjølaas legger seg imidlertid på en linje der det problematiske ikke berøres. Han sier i sin tale: “Det er klart at muslimene i Tromsø har rett til å bygge sine gudshus akkurat som andre tros- og livssynssamfunn. Hvordan et slikt bygg skal se ut eller hvor det skal ligge, er kommunens ansvar. ... et slikt bygg vil uten tvil bli et signalbygg.” Videre sier Kjølaas: “Hva et slikt bygg skal fylles med, er et indre anliggende for muslimene i religionsfrihetens navn. Men da må det forventes den samme åpenhet og innsikt i deres virksomhet som hos alle andre tros- og livssynssamfunn i denne byen. Ikke minst om det knytter seg betingelser til finansiering som går på tvers av grunnleggende verdier i vårt samfunn.”

Kjølaas avslutter med å gi sine føringer for debatten: “Mye av det som er skrevet om moskebygging og muslimene i Tromsø er uverdig og skremmende. Jeg ønsker å ha et åpent forhold til muslimene i Tromsø, uansett hvilken retning innenfor islam de tilhører. Det er vesentlige ting som skiller islam og kristendom. Men kanskje vi skulle bruke mer tid på å fokusere på det vi har felles i våre to religioner, slik at den gode samtale kan komme i gang.”

Forskjellige analyser
Jeg må bare konstatere at min egen tilnærming til problematikken er vesensforskjellig fra biskopens. Hans argumentasjon og retorikk kan virke unnvikende i forhold til en reell problematisering av dypt urovekkende elementer i den wahhabiskinspirerte form for islam som nå manifesterer seg i Tromsø, med finansielle og åndelige kanaler til Saudi-Arabia. Man tør minne om at utenriksminister Støre avslo søknaden om saudi-arabisk finansiering med å si: “en godkjenning vil være paradoksal all den tid det er straffbart i Saudi-Arabia å etablere kristne trossamfunn.” Redaktør Amundsen i Nordlys, som nå blir statssekretær, formulerte også nyttårsaften et sterkt ønske på forsiden av sin avis: “Jeg ønsker at statsministeren tar et grunnleggende oppgjør med radikal islam, og setter grenser for muslimer flest.”

Hvorfor kan ikke en biskop, som åndelig leder i Den norske kirke, si noe tilsvarende? Hvorfor velger biskopen å benytte en politisk retorikk, som våre fremste valgte politikere ikke selv stiller seg bak, i sine resonnementer? Hvor blir det av det åndelige lederskapet til en åndelig leder?

Jeg vil hevde at den åpenhet som biskopen forfekter i forhold til “uansett retning innenfor islam”, er en nivellering og naivisering av reelle divergerende åndelige dimensjoner. Videre står biskopen i fare for, med denne tilnærmingen, å kunne bli tatt til inntekt, eller bli oppfattet som talsmann for, en åndelighet som står uendelig kvalitativt fra den kristne. Biskopens argumentasjon stiller seg i et noe merkelig lys hvis man også tar med i betraktningen den eskalerende kristenforfølgelse som nå manifesterer seg, særlig i den muslimske del av verden.

Å skulle fokusere på likheter samtidig som man nedtoner forskjeller gjør at man lett havner i den synkretistiske felle, som ofte næres av mangel på, eller tilsløring av, kunnskap.

Divergens og toleranse?
Jeg må altså erkjenne at jeg står på en annen linje enn min egen biskop i disse spørsmål. Jeg har derfor behov for å få avklart om biskopen tolererer at en av hans underordnede analyserer landskapet annerledes og kommer til andre konklusjoner enn hans egne. Og tolererer biskopen for eksempel at man fra prekestolen advarer mot den loviske teologi og religionsutøvelse som islam generelt representerer, og viser til at dette står i diametral motsetning til Kristi lære og dermed evangeliets grunn? Hvordan stiller biskopen seg til at Kristus blir forkynt som veien, sannheten og livet, også i møte med islam?

Det er mange og vanskelige spørsmål som reises i vår tid. Jeg, og mange med meg, savner tydeligere åndelig lederskap vedrørende disse spørsmål. Jeg håper at min egen biskop finner anledning til å reflektere litt videre rundt dette. Biskop Kjølaas har skissert sine tanker i det offentlige rom. En etterfølgende debatt fortjener også offentlighetens lys. Vårt Lands Verdidebatt er et tjenlig forum for dette.

Gå til innlegget

Farvel til Document.no

Publisert over 8 år siden

Livsfarlig demagogi

Jeg har i flere år skrevet og postet ting på Document.no, en nettside som har vært viktig som et kritisk talerør mot den utvikling vi ser i Norge og Europa, med særlig fokus på islam. Jeg har beundret redaksjonen som har klart å få til et nettsted ut fra begrensede ressurser og med en formidabel medieopinion mot seg.

I dag har det imidlertid blitt postet en artikkel der av en anonym person som kaller seg Akershus festning. Artikkelen bærer navnet Religion mot islam? og tar til orde for etableringen av en ny religiøs tro. Artikkelen konkluderer som følger:

Denne nye religionen, eller vekkelsen hvis den i noen grad er basert på troen på Jesus, kan muligens både kombinere folks alltid tilstedeværende spirituelle behov, samt samle befolkningen rundt en felles og konstruktiv tro. Utøvere av andre religioner, deriblandt islam, blir betraktet som vantro og tvangsomvendt.

Jeg har behov for å kommunisere at dette tankegodset er meg fullstendig fremmed. Jeg er dypt sjokkert over at dette har blitt publisert på Document.no, noe jeg også har formidlet til redaksjonen.

Dette er livsfarlig tankegods, galskap og verste form for demagogi. Jeg assosierer det også umiddelbart med hvordan nazistene i sin tid forvrengte kristendommen og kirken til å bli bærer av den nasjonalsosialistiske ideologi, da med hatet vendt mot jødene.

Jeg beklager dypt den fullstendig uventede og sjokkerende vending i Document.nos redaksjonelle linje, og hverken kan eller vil fra nå av bli assosiert med dette nettstedet.

Gå til innlegget

Fordi Gud elsker oss

Publisert over 8 år siden

Kjærligheten er fra Gud

Mine kjære, la oss elske hverandre!
For kjærligheten er fra Gud,
og hver den som elsker, er født av Gud
og kjenner Gud.

Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet.

Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, 
at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden 
for at vi skulle leve ved ham.

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss
og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

 

Disse ordene fra Johannes første brev, kapittel 4, får stå alene som et teologisk kontrapunkt til Karima Solbergs innlegg Fordi jeg elsker Gud.

Stort tydeligere kan vel ikke den uendelige kvalitative forskjell mellom islam og kristendom komme til syne.

Gå til innlegget

Adventspreken

Publisert over 8 år siden

Adventstid er ventetid. Vi venter på at vår Herre Jesus Kristus skal komme – igjen. Egentlig er det adventstid hver eneste dag og det har vært det helt siden Kristi himmelfart.

I kirkeåret er denne tiden komprimert ned til mellom 1. søndag i advent og jul, og man har inntrykk av at folk flest forbinder adventstiden kun med noen korte og hektiske uker, som en slags oppladning før juletida.

Jula er ei minnehøytid. Vi minnes at Gud ble menneske, at det guddommelige og det menneskelige ble forent i Kristi person. Født som et lite barn, født på samme måte som vi alle er, slik kom frelseren til verden.

Men adventstida er dobbel. Den skal ikke bare få oss til å se bakover i tid, den skal også få oss til å stramme beltet om livet, få oss til å rette blikket oppover, minne oss på at vi lever i forventning om at Kristus skal komme igjen, på en dag og i en time vi ikke kjenner.

2010 år er lang tid. Det er altså om lag 2000 år siden nå at Kristus for opp til himmelen slik Skriften forkynner. Og ingen hadde trodd at tiden skulle drøye slik. Paulus var overbevist om at Herrens dag var rett rundt hjørnet. Derfor arbeidet han så iherdig for å spre evangeliet og derfor kom han med så mange kraftfulle formaninger til de menighetene han hadde plantet. Tiden var kort og ikke en dag skulle forsømmes i det nye livets tjeneste. Paulus oppfordrer oss til å ha tålmodighet og til å søke trøst i Skriftens ord, og han formaner oss til å vise kristen enhet.

Paulus minner også om at frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. Herrens dag kommer stadig nærmere gjennom historiens gang. Natten er snart slutt og dagen er nær, sier Paulus. Og han formaner alle til å gå bort fra usømmelig livsførsel, slik at vi kan kle oss i Kristus.

Hele historien står i dette spenningsfeltet: Frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. Og hele historien står i dette spenningsfeltet mellom fristelsene til utskeielser og usømmelig livsførsel, og til splid og uenighet blant de kristne, under påskudd av at tiden slett ikke er så knapp – og det å leve et liv i troens forvissning om at tiden slett ikke er drøy, for Kristus kommer igjen når vi minst venter det, på en dag og i en time vi ikke kjenner.

Vi står i dette spenningsfeltet som enkeltmennesker, og vi står i det som kirke. Men nøl ikke med å se og forstå riktig. Vi skal ikke la oss forlede, uansett hvor forlokkende det er, til å tro at tiden er som det uendelige hav og at Herrens dag ikke plutselig kan være der. Legg vinn på å leve sømmelig, og legg vinn på å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje.

Martin Luther var overbevist om at han levde i den siste tid. Det ga hans livsgjerning og forkynnelse kraft til å avkle den tids kirke løgnaktigheten. For kirken var sklidd ut i en sump av utskeielser og usømmelighet under et hyklerisk ferniss av religiøsitet. Og kirken la slett ikke band på seg for å vise enighet etter Jesu Kristi vilje, for hadde den gjort det da ville ikke Luther ha blitt ekskommunisert og bannlyst fra Roma. Men det ble han altså. Luther bandt seg til ordet, noe paven ikke gjorde, og dermed kom riften til syne. For det finnes også en grense for det å vise enighet etter Jesu Kristi vilje, en vilje og en grense som er åpenbart i ordet.

Så kan vi spørre oss: Hvordan står det til med kirka i dag? Jo, den står i nøyaktig det samme spenningsforhold. På den ene side er det sterke krefter som lokker til å løsne på snippen, som vil at tidsånden skal få makt og innvirkning i en undergravende virksomhet mot Guds evige og levende ord, og som til og med vil at man skal kunne samles til gudstjeneste i et annet navn enn det ene saliggjørende, nemlig Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.

På den andre side er det mange enda som vil holde fast på det overleverte med henvisning til at det åpenbarte skriftord er alt vi har, at det er som en redningsbøye mot og mellom tidsåndens brottsjøer. Og heller ikke i dette skal vi ta feil, for det evangelisk-lutherske fundament er dette: Skriften alene, troen alene, nåden alene, Kristus alene. Det er en del grunnleggende ting som man rett og slett ikke skal rokke ved om man skal kunne bevare enigheten også i vår farefulle og vanskelige tid.

Og denne vår tid rommer helt klart en undergravende virksomhet av den solide kristne tro og lære. Tiden er full av ideologier som bærer nag og direkte hat mot alt som lukter av kristendom. Hva er egentlig kristendommen, spørres det. Er den ikke bare en religion blant mange andre, bare ett alternativ blant flere? Og mange lar seg lokke ut her, men det er fordi de ikke kjenner kraften i det levende og virkende ord. For den kristne tro er den ene saliggjørende tro pustet inn i verden ved Den hellige ånd selv. Kristendommen skal slett ikke bare være et produkt av tiden, noe som kan formes etter tidens flyktige strømninger. Den er gjennom troens vesen et fast fundament med en klar lære, som en bauta mot tidens tann. For den treenige Gud i Fader, Sønn og Hellige ånd er i går og i dag den samme, ja han er den samme til evig tid. Himmel og jord skal forgå, sier Jesus, men mine ord skal aldri forgå.

Den kristne tro og lære er streng. Og dens strenghet består i å konservere det evangeliske, og det evangeliske består i den kristne frihet gjennom syndenes forlatelse for Kristi skyld. Strengheten består i å holde fast på Guds nåde og rettferdiggjørelsen ved troen alene. I sum er det å holde fast på at vi har fått alt i Kristus alene og at vår egen makt er intet verdt.

Vi lever i den siste tid. Vi står nærmere enden nå enn da både Paulus og Luther levde. Vi kjenner det på oss, vi fornemmer det i ånden, vi leser tidens tegn. Kristus kommer snart igjen. Det er vårt håp.

En gang red han inn i Jerusalem på eselfolen. En gang skal han komme igjen for å dømme levende og døde. En gang kom han i ydmykhet. En gang skal han komme igjen som høstens Herre og den ene halvpart skal han ikke kjennes ved, mens den andre skal få komme inn til bryllupsfesten.

Se på fikentreet og alle andre trær, sier Jesus. Når det viser seg tegn i sol og måne og stjerner, og når folkene på jorden blir grepet av angst og rådløshet, når vi ser alt dette så betyr det at Guds rike er nær. Verdens undergang er Gudsrikets endelige frembrudd. Bak det mørke og stormfulle og angsten for dette, skinner det evige lys fra det sted som Kristus har gjort i stand for sine rettferdige, de som er vasket rene i lammets blod.

Vi hører om kriger og det går rykter om krig. Men vi skal ikke være redde. Falske profeter skal komme og føre vill. Trengselstider går over verden. Lovløsheten tar overhånd og kjærligheten blir kald hos de fleste. Dette kjennetegner også de siste tider etter Jesu egne ord, og vi kjenner det igjen i den tiden vi lever i.

Kirken blir lokket og forført inn i det lovløse. Man tror at på den måten skal alle komme med, men det ender i forferdelse fordi man ikke bygger få fjellgrunn, og så kommer stormen og tar alt med seg. Aldri har man snakket så mye om kjærlighet som i vår tid, men det er ofte en lokkende og lovløs kjærlighet uten varme og makt til omvendelse som blir forkynt. Kjærlighet forvekslet med det ville begjær, med det utflytende og lovløse. Men Guds kjærlighet er ikke slik. Guds kjærlighet er en mektig livsomvendende kraft som lar oss gjennomgå anfektelser og kors og trengsler slik at den lutrer oss til å forstå at alt er av Guds nåde og til hans ære, og ikke til vår egen selvrettferdiggjørelse.

Det er særlig to ting som rir vår tid og som fører mange vill. Det første er lovløsheten og det andre er den falske profet. Når islam nå kommer som en maktfaktor inn i våre samfunn så vil vi kristne her i nord møte trengsler som vi tidligere ikke har møtt. Vi vil møte en hardhet som er oss fremmed og en ukristelig loviskhet som vil forsøke å undergrave vår frihet i Kristus og tvinge oss inn i slavekår. Ta ikke feil når det gjelder disse ting. Det er vår tids og vår generasjons største utfordring. Men bli for alt i verden ikke grepet av frykt. Tro på Kristus og det levende gudsords makt.

Når de som vil åpne opp for islam i våre samfunn gjerne er de samme som de som vil bryte ned den kristne grunnmur og veggene og taket i den kristne lære, da ser vi en farlig allianse som avslører seg selv og sine motiver. Det er Antikristens ideologi. Det er den siste tids trengselshær. Det er et mørke forkledd som en lysets engel.

Vær beredt kristne mennesker til å stå fast på den kristne tro og lære. Den som holder ut til enden skal bli frelst, sier Jesus. Det er det som adventstiden skal minne oss på. Spenn beltet om livet og hold lampene tent. Ha troens brennstoff slik at lampene kan lyse når mørket nå kommer og vi blir søvnige og trøtte og står i fare for å slumre av.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

 

Også publisert på Document.no

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
22 dager siden / 5216 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 3249 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
24 dager siden / 2364 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2289 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2223 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
20 dager siden / 1788 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
25 dager siden / 1766 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
22 dager siden / 1748 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere