Sondre Hansmark

Alder: 24
  RSS

Om Sondre

Følgere

Det er liksom en del av det norske epos at venstresiden er de som gjør snille ting, og at det er høyresiden som gjør slemme og nødvendige ting.

Asylpolitikken har snudd denne fortellingen på hodet. Selv om det har vært en lang konkurranse om å være strengest i innvandringspolitikken med Arbeiderpartiet på den ene siden og Høyre og FrP på den andre, ser det ut som førstnevnte har vunnet.

Hvorfor? Bare ta en titt på politikken som føres.

De siste årene har den borgerlige regjeringen tatt imot tre ganger så mange kvoteflyktninger som det den rødgrønne regjeringen gjorde. Altså: med FrP tar man imot tre ganger flere kvoteflyktninger enn det SV klarte å få Arbeiderpartiet med på.

Bedre tider

Barn på flukt har fått det bedre. Under den rødgrønne regjeringen var det både opplest og vedtatt at «tvangsutsendelse av lengeværende asylbarn skal prioriteres». Dagens regjering har sørget for at barns beste og barns tilknytning til Norge skal være avgjørende i asylsaker. Hundrevis av barna som ble sendt ut under Arbeiderpartiet, ville nå fått blitt i landet.

Da Høyre- og FrP-regjeringen strammet inn på asylpolitikken i 2015 og 2016 var det Arbeiderpartiet som sikret flertall for det. Det finnes faktisk ikke ett av innstramningsvedtakene som Arbeiderpartiet ikke stemte for.

Så må vi heller ikke glemme det som kanskje var det aller verste endringene under den rødgrønne regjeringen. De innførte det som kalles for midlertidig opphold for enslige mindreårige asylsøkere, eller sagt på en annen måte: barn som flykter alene til Norge må sitte inntil to år på mottak for å bli sendt tilbake til et krigsherjet land. I tillegg satt de i gang praksisen med å sende barnefamilier tilbake til Afghanistan, noe som blant annet har ført til at Abassi-familien har fått avslag på asylsøknaden sin.

Nye innstramninger 

På Arbeiderpartiets landsmøte vedtok partiet en ny innvandringspolitikk. Det som er ganske spesielt, er at denne politikken ligger et stykke til høyre for regjeringen sin. De slår ring rundt den strenge asylpolitikken, men i tillegg lanserer de tre nye innstramninger:

1. Subsidiær beskyttelse, som enkelt forklart betyr at man skal skille mellom A- og B-flyktninger. A-flyktningene er de som har rett på beskyttelse etter FNs flyktningkonvensjon. De er invididuelt forfulgte på grunn av sin legning, etnisitet, religion, politisk tilhørighet osv. De som skal få B-status er de som «bare» er på flukt fra krig, nød og sult. De skal få færre rettigheter

2. Inngå flere tredjelandsavtaler, som i praksis betyr at Arbeiderpartiet vil betale flere land for å holde asylsøkere tilbake fra å nå norskegrensen.

3. Strengere ID-krav for å få oppholdstillatelse.

Stortingsvalg

Hvis Arbeiderpartiet skulle vinne neste stortingsvalg ved å danne flertall med Senterpartiet, som faktisk mener Norge tar imot for mange kvoteflyktninger, er det dårlig nytt for verdens flyktninger. La oss sørge for at det ikke skjer.

Gå til innlegget

Det er liksom en del av det norske epos at venstresiden er de som gjør snille ting, og at det er høyresiden som gjør slemme og nødvendige ting. Asylpolitikken har snudd denne fortellingen på hodet.

Selv om det har vært en lang konkurranse om å være strengest i innvandringspolitikken med Arbeiderpartiet på den ene siden og Høyre og FrP på den andre, ser det ut som førstnevnte har vunnet.

Hvorfor? Bare ta en titt på politikken som føres.

De siste årene har den borgerlige regjeringen tatt imot tre ganger så mange kvoteflyktninger som det den rødgrønne regjeringen gjorde. Altså: med FrP tar man imot tre ganger flere kvoteflyktninger enn det SV klarte å få Arbeiderpartiet med på.

Bedre tider

Barn på flukt har fått det bedre. Under den rødgrønne regjeringen var det både opplest og vedtatt at «tvangsutsendelse av lengeværende asylbarn skal prioriteres». Dagens regjering har sørget for at barns beste og barns tilknytning til Norge skal være avgjørende i asylsaker. Hundrevis av barna som ble sendt ut under Arbeiderpartiet, ville nå fått blitt i landet.

Da Høyre- og FrP-regjeringen strammet inn på asylpolitikken i 2015 og 2016 var det Arbeiderpartiet som sikret flertall for det. Det finnes faktisk ikke ett av innstramningsvedtakene som Arbeiderpartiet ikke stemte for.

Aps politikk

Så må vi heller ikke glemme det som kanskje var det aller verste endringene under den rødgrønne regjeringen. De innførte det som kalles for midlertidig opphold for enslige mindreårige asylsøkere, eller sagt på en annen måte: barn som flykter alene til Norge må sitte inntil to år på mottak for å bli sendt tilbake til et krigsherjet land. I tillegg satt de i gang praksisen med å sende barnefamilier tilbake til Afghanistan, noe som blant annet har ført til at Abassi-familien har fått avslag på asylsøknaden sin.

På Arbeiderpartiets landsmøte vedtok partiet en ny innvandringspolitikk. Det som er ganske spesielt er at denne politikken ligger et stykke til høyre for regjeringen sin. De slår ring rundt den strenge asylpolitikken, men i tillegg lanserer de tre nye innstramninger:

1) Subsidiær beskyttelse, som enkelt forklart betyr at man skal skille mellom A- og B-flyktninger. A-flyktningene er de som har rett på beskyttelse etter FNs flyktningkonvensjon. De er invididuelt forfulgte på grunn av sin legning, etnisitet, religion, politisk tilhøriget osv. De som skal få B-status er de som «bare» er på flukt fra krig, nød og sult. De skal få færre rettigheter

2) Inngå flere tredjelandsavtaler, som i praksis betyr at Arbeiderpartiet vil betale flere land for å holde asylsøkere tilbake fra å nå norskegrensen.

3) Strengere ID-krav for å få oppholdstillatelse.

Stortingsvalg

Hvis Arbeiderpartiet skulle vinne neste stortingsvalg ved å danne flertall med Senterpartiet, som faktisk mener Norge tar i mot for mange kvoteflyktninger, er det dårlig nytt for verdens flyktninger. La oss sørge for at det ikke skjer.

Gå til innlegget

Eutanasi krever kloke avveininger

Publisert over 1 år siden

Retten til å dø bør være absolutt. Likevel er det helt rimelig å stille visse krav til når staten skal bidra til det.

”En del eutanasitilhengere driver dobbelt bokholderi”, skriver Håvar Nyhus i en kommentar i Vårt Land, og hevder at vi som arbeider for å legalisere eutanasi møter oss selv i døren når vi samtidig mener det bør være visse begrensninger knyttet til en slik ordning. Han forsøker å påpeke et liberalt dilemma som ikke eksisterer.

 

Den private autonomien skal strekke seg så langt som mulig, så fremt den ikke begrenser andre menneskers frihet i samme slengen. Staten er til å for å sikre denne autonomien, men det finnes begrensninger på hvilke tjenester staten skal tilby meg for å fullbyrde denne retten til å bestemme over meg selv.

 

La meg ta et eksempel: Ytringsfriheten bør ha så få begrensninger som mulig. Staten skal sikre at alle kan ytre seg om hva de vil uten å bli utsatt for voldelige sanksjoner fra andre mennesker. Staten skal heller ikke selv gripe inn i ytringsfriheten med mindre min bruk av den fører til at andre mennesker utsettes for vold og overgrep. Derfor bør også oppfordringer til vold være forbudt. Denne garantien fra staten bør likevel ikke utløse en rett om at staten skal tilby meg visse ytringsplattformer. Min grunnleggende rett til å ytre meg betyr ikke at staten skal være redaktør for en masse aviser hvor jeg kan få alle mine tanker og ord på trykk.

 

På samme måte utløser ikke retten til å dø umiddelbart en rett om at staten ukritisk skal gjennomføre den oppgaven. Min rett til å dø kan eksistere uavhengig av hvorvidt staten bør tilby det eller ei. Jeg mener likevel at staten bør legge til rette for at man selv kan velge å dø på en verdig måte.

 

Når eutanasi først skal legaliseres, er det også på sin plass at det følger med noen reguleringer av hvordan det skal foregå. Det er en falsk dikotomi å hevde at det enten må være forbudt, eller at det nærmest skal være tilgjengelig for enhver på ethvert gatehjørne. 

 

Å legalisere eutanasi, selv med visse begrensninger på når man kan benytte seg av en slik tjeneste, vil bidra til å styrke den personlige autonomien, ikke svekke den slik Nyhus kan synes å mene. Det er ikke ”enten eller” når det kommer til personlig frihet. Den må hele tiden veies opp mot andre viktige hensyn. Det er ingen tvil om at skatt begrenser den personlige friheten til hver enkelt av oss, men skatt er likevel prisen vi betaler for sivilisasjon. I Nyhus’ verden vil det heller kanskje ikke eksistere noe slikt som ”et liberalt skattesystem”. Der må man enten være mot å betale skatt, eller betale arveavgiften og formueskatten sin med glede.

 

Det finnes helt klart vanskelige avveininger å ta når vi skal diskutere hvordan eutanasi bør utformes, men det blir for enkelt å si at enhver form for regulering av en slik tjeneste er illiberalt og paternalistisk.

 

Gå til innlegget

Farvel, kontantstøtte

Publisert rundt 2 år siden

Neste år er det 20 år siden kontantstøtten så dagens lys. Det er en fin anledning til å legge ytelsen død og begravet.

Kontantstøtte gis til foreldre med barn mellom ett og to år, som av forskjellige grunner ikke ønsker å sende barna sine i barnehagen. Ordningen ble innført av Bondevik-regjeringen, og har vært KrFs hjertebarn siden den gang. Ikke bare kjemper KrF for å bevare kontantstøtten, de har også vært pådrivere for å øke ytelsen og la den gjelde for langt flere enn bare ett-åringene.


Kontantstøtten er et verktøy for misforstått frihet. Tilhengerne argumenterer med at den gir familien større valgfrihet til å være hjemme med barna sine om det skulle være ønskelig. Det kan hende, men ytelsen koster oss flere milliarder og brukes i størst grad av foreldre som hadde trengt å sende barna sine i barnehagen.


Det er spesielt to grupper som i større grad enn andre mottar kontantstøtte: foreldre med lav inntekt, og innvandrere. For det første har barna til disse foreldrene større behov for å gå i barnehagen enn andre barn: de må lære seg språk, normer, og være sammen med andre barn. For det andre er det viktig at nettopp disse foreldrene deltar i arbeidsmarkedet og andre sosiale arenaer. Det er et paradoks at kontantstøtten bidrar til å holde foreldrene, og barna som aller mest trenger å gå i barnehage, hjemme. Disse går glipp av viktig integrering, og gjør det unødvendig vanskelig for dem å delta i samfunnet på lik linje med andre mennesker.


Ikke minst er det mildt sagt merkelig at staten betaler penger for å la være å bruke et velferdsgode. Det blir litt som om jeg skulle fått penger for å la være å dra til legen. Det er ingen som bør tvinge foreldre til å sende barna sine i barnehagen - det er et valg de skal få ta selv. Men det er ingen automatikk i at staten skal sponse foreldre som ønsker å være hjemme med barna sine utover foreldrepermisjonen.


Kontantstøtten gjør også at kostnaden for å sende barna i barnehagen blir stor. Ikke bare mister man det tilskuddet kontantstøtten er, men du må også betale for barnehageplassen. Det er fullt mulig å gjøre noe med dette gapet: heller enn å bruke rundt en og en halv milliard kroner hvert år på å holde barn og foreldre hjemme, bør vi heller bruke disse midlene på å gi gratis barnehage for lavinntektsfamilier. Det er bra for både barn og voksne.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere