Solveig-Marie Oma

Alder: 24
  RSS

Om Solveig-Marie

Følgere

Å være et interessant tilfelle

Publisert 15 dager siden - 108 visninger

Et av paradoksene som oppstår når man mister synet er at jo mindre du ser, desto mer synlig blir du. De fleste vil jo bli sett, men innimellom kan det bli litt mye av det gode.

Jeg reiser ganske mye. En gang på flyet, satt jeg og holdt på med telefonen og hadde kobla på ei leselist (punktskriftskjerm). Mannen som satt ved siden av klarte å holde seg nesten hele turen, men så bare måtte han spørre hvordan den greia fungerte. Det har også hendt at folk jeg ikke har møtt før blir helt stille og åpenbart studerer meg nøye mens jeg spiser. Normale ting som å skrive på telefonen eller spise med kniv og gaffel blir visst veldig fascinerende.

Mange synshemmede tenåringer kan ikke fordra å gå med hvit stokk, og de unngår det så lenge de kan. Det er forståelig. Den hvite stokken er et fantastisk hjelpemiddel, men det er jo ikke til å komme rundt at man blir synlig med den. For min del er jeg 180 og har rødt hår, og jeg forsto fort at det bare var å glemme anonymitet i folkemengder. Heldigvis klarte jeg å akseptere det ganske tidlig, men så er jeg også over gjennomsnittet komfortabel med oppmerksomhet. Likevel hender det jeg legger stokken igjen hjemme når jeg går med ledsager for å føle meg mer i fred.

«Se mamma! Hun jenta, hvorfor har hun den greia?» Det hender jeg stopper og snakker litt med en pinlig berørt mamma som hysjer på ungen sin, for å forklare selv. Alt skal læres, og jeg skjønner jo nysgjerrigheten. Voksne sier som regel ingenting, de bare glor. For all del, jeg tror nok det er mye positiv gloing. Faktisk er det ledsageren min som merker dette best. Jeg kan enkelt ignorere blikkene, samme hva de sier.

Jeg tror de fleste unge synshemmede av og til blir litt stressa av klær. Enkelte dager kan jeg få helt noia fordi jeg ikke er sikker på om ting passer helt sammen eller hva slags signaler jeg egentlig sender ut. Kanskje er jeg forfengelig, men uansett hvordan man snur og vender på det er jeg så himla synlig. Folk skal jo ikke se et eller annet klesmessig feilgrep og tenke: «Åh, stakkars henne, hun ser jo ikke hvor teit det der er sammen.» Det er jammen fint å ha assistent på min egen alder. Hun kan jeg diskutere klesdetaljer med til jeg føler meg trygg.

Hvor mange ganger har jeg ikke hørt en ny lærer si: «Jeg syns dette er veldig interessant, for jeg har aldri hat en blind elev før.» Som sagt, jeg forstår veldig godt nysgjerrigheten, men ikke si det der til trettenåringer. Det er ikke så fint å høre. Det er ikke så gøy når lærern kommer bort foran hele klassen og hilser på akkurat deg den første dagen på ungdomsskolen heller. Selv jeg som godt kan stå på en scene, ble flau da det skjedde.

Noen steder kan man selvfølgelig slappe av. Hos familie og gamle venner er jeg meg, og ikke hun blinde. De tar hensyn, men gjør ikke noe nummer av ting lenger.  Nye folk er naturlig nok både usikre og nysgjerrige. Jeg gjør mitt beste for å komme dem i møte og vise hvor vanlig og greit det meste egentlig er. Etter hvert roer det seg, og jeg slutter å være så overdrevent fascinerende. Et vanlig menneske. Noen er lave, noen er store, noen synger bra, noen er blinde, noen har artig klesstil osv.

Og så, når alle de nye relasjonene i den nye byen begynner å sette seg, går jeg til fastlegen for å ta en helt vanlig blodprøve. Avslappet møter jeg opp hos turnuslegen som er der fordi fastlegen har ferie, og det første han spør om er: «Har du vært blind hele livet?» Jada, øyesykdommen min er supersjelden og den faglige nysgjerrigheten holder sikkert på å renne over, men jeg skulle bare ta en blodprøve!

Jeg skiller meg ut, sånn er det bare. Like greit å godta det. Kanskje like greit å ta den helt ut, spille kirkeorgel, skrive artikler på nettet og la det oransje håret bli så langt som mulig. Om du har behov for litt positiv gloing er det bare å joine meg på en tandemsykkeltur. «Se mamma! Se, en dobbelsykkel!»

 

Gå til innlegget

Lånekassen i svart-hvitt

Publisert 3 måneder siden - 131 visninger

Lånekassens ekstrastipend til funksjonshemmede er fantastisk bortsett fra en ting: Jobber man, blir man fattig.

Jeg er blind og har valgt å studere med støtte fra Lånekassen og ikke søke om finansiering fra NAV. På mitt studium, bachelor i utøvende musikk, er det vanlig å få flere og flere spillejobber utover i studieløpet. Disse er sjelden noe man kan regne med i et budsjett fordi man aldri vet på forhånd hvor mye det blir. Som vi alle vet, er en CV helt uten arbeidserfaring ikke det beste å komme med etter studiet. Særlig ikke når synshemming ofte kan være en belastning i seg selv når man søker jobb. Mange av de stabile studentjobbene er veldig praktisk rettet, og ofte utilgjengelige for synshemmede. De fleste synshemmede i Norge tar nå teoretiske utdanninger som lærer, sosionom, psykolog eller diverse IT-fag.

Lånekassen har ei veldig fin ordning for oss som er funksjonshemmede og sliter med å jobbe ved siden av studiene og om somrene. Vi får et ekstra stipend, og kan også få støtte om sommeren. Det eneste problemet er at det er alt eller ingenting. Det er ikke mulig å jobbe bare litt.

Hos Nav kan man sende inn meldekort når man går på arbeidsavklaringspenger og si fra at man fikk litt jobb denne uka. Da reduserer de utbetalingen. Med lånekassen er det verre. I februar fikk jeg et svært yrkesrelevant spilleoppdrag og tjente 2500 kroner. Det er alt jeg har tjent dette semesteret. I praksis blir jeg mange tusen kroner fattigere fordi jeg nå må si fra meg ekstrastipendet for hele semesteret. Siden jeg er heldig og bor usannsynlig billig skal det nok gå greit. Bra jeg ikke har fem tusen i husleie. Da måtte jeg vel ha tigget foreldrene mine om penger for å skaffe meg jobberfaring.

«Kan du jobbe, eller kan du ikke jobbe?»

Kjære politikere, så enkelt er det ikke. Jeg er blind og kan jobbe, men mange av studentjobbene er vanskelige å utføre uten syn, som å stå på Rema eller arbeide på sykehjem. Når jeg for en gangs skyld får en jobb, må jeg sette meg ned med budsjettet og se om jeg har råd til å ta jobben. Mer ironisk kan det vel knapt bli.

Lånekassens ekstrastipend for funksjonshemmede er ei kjempebra og viktig ordning, men den bør justeres. Målet med utdanning er å komme i arbeid, men hva hjelper fem eller seks års studier om man likevel havner nederst i bunken fordi man mangler jobberfaring? Dette svart-hvitt-systemet virker helt klart mot sin hensikt. Mens alle andre tjener penger når de jobber taper vi penger. Mange funksjonshemmede studenter vil da ikke ha råd til å jobbe.   

 Intervju med Solveig Marie Oma

Gå til innlegget

Jungel

Publisert 4 måneder siden - 139 visninger

Norge er et av de beste landene å være blind i, men man må være god til å navigere. Det trengs både gode klatreferdigheter og god nese for å finne veien gjennom systemet.

Du trodde kanskje ikke det fantes jungel her i Norge, men det skal jeg love deg at det gjør. Jeg må hele tida navigere i dette villnisset for å finne veien gjennom studiene, og livet generelt egentlig. Som reiseglad musikkstudent i Tromsø er jeg hele tida nødt til å være årvåken. Med godt nettverk og en oppvekst med gode ressurser rundt meg er jeg nå i stand til å klatre like høyt i trærne som andre. Det koster imidlertid ganske mye, og jeg får vondt når jeg møter alle dem som ikke kjenner så mange eller skriver så godt norsk. Jeg skal prøve å illustrere: 

Her om dagen tror jeg kanskje jeg fant ut at jeg har gått glipp av noe helt vesentlig. Et av de dataprogrammene jeg trodde var håpløse å bruke er kanskje ikke så håpløst likevel. Hadde ikke fått med meg det, for jeg måtte jo lære meg å bruke det der andre programmet. Søren, nå må jeg vel lære et til. Hvordan skal jeg få tid til det nå rett før eksamen. Bra jeg i det minste har funnet en assistent eller to inne mellom slyngplantene.

I går fant jeg ikke de rette knappene på den nettsida, for den var ikke lagd med tanke på alle. Det går fint an, både å klatre i trær, slenge seg mellom trær og snakke med papegøyer, men det krever erfaring. Er stien uframkommelig får man rope på en stor og sterk gorillavenn som kan rydde vei, men det føles jo ikke så kult. Mye bedre å finne det treet som står helt rett plassert og ta en Tarzan-manøver og faktisk komme over hinderet.

Apper, kommunale søknadsskjemaer, støtteordninger, usynlige oppslagstavler, rutetabeller…..kan ikke fordra dårlige tabeller… Det er så uendelig mye bra som fins, men det var ikke før både min somaliske og min syriske venninne hadde minnet meg om det at jeg husket at jeg skal skaffe meg sånn stor kule til å ha på blindestokken så det funker bedre i snø. De har begge kastet seg inn i den norske jungelen og jeg beundrer dem. Det er så mye bra, men man kan jo spørre seg hvorfor hjelpemiddelsentralen fortsatt har skjemaer i papirformat, og man alltid må ha med seg to taxikort, ett for skolen og ett for fritida. Det hender det byr på utfordringer å forklare NAV og kommune hvordan skole, jobb og fritid flyter sammen når man er musikkstudent.

For all del, jeg er ikke så verst til dette. Jeg er langt inne i jungelen og kjenner til mange gode stier og trær. Det går så absolutt framover. Men noen dager er jeg sliten. Jeg er jo ikke Tarzan. Det er utrolig spennende å leve i en jungel, men av og til må jeg finne den lune kulpen i regnskogelva og bare ligge og flyte på ryggen ei stund.

I morra skal jeg sjekke ut flere nye stier. Jeg må jo det. Folk spør meg om veien, de tror jeg er Tarzan. De tror jeg kjenner nesten hvert tre. Får håpe jeg ikke leder dem på villspor?

Det er ikke alle som er like heldige. Noen kommer nesten ingen vei. Enten kjenner de ingen gorillaer, eller så går de seg helt vill. Noen synshemmede barn har gorillaforeldre, slik som meg. Andre har ikke det. Jeg tror noen ting var litt lettere før. Det burde ikke være det. Med all den herlige teknologien skal det være bedre nå, men systemet blir mer og mer kaotisk. Da jeg gikk på skolen er allerede annerledes enn for de som er synshemmede på barneskolen nå.

 

Alle kommuner har en synskontakt, men hvor mye kan de? Alle studenter har rett på taxi til skolen, sekretærhjelp og forlenget studieprogresjon, men hvem har ansvaret for å informere om det? Det står på fjerde tre til venstre for det gasellebeitet nærmest elva. Kan du ikke veien dit da?

Gå til innlegget

Hvilken toneart går jeg i?

Publisert 6 måneder siden - 866 visninger

Å være organist handler ikke bare om å være kunstner. Det handler om folk, om å gjøre store dager gode for medmennesker. Kan synshemmingen min tilføre noe ekstra i møtet med mennesker?

Det er fredagskveld. Her sitter ei jente som definitivt er musikkstudent, men som har valgt et uvanlig studiested. Å reise til Tromsø for å studere orgel er ikke opplagt. Å bli organist når man er blind er ganske tradisjonelt. Faktisk er det et av de få typiske «blindeyrkene» som ennå eksisterer i Norge. Så hvem er dette? Ei som stiller seg stolt i rekka av tradisjoner eller ei som skal virvle opp i ting?

Da jeg var sju år gammel fikk jeg et lekekeyboard av bestefaren min. Da jeg hadde lært meg «Lisa gikk til skolen» og to barnesanger til, lagde jeg min egen melodi. Den var ikke akkurat noe mesterverk. I dag kan jeg alltids analysere den og fortelle ting som at den går i en todelt taktart og beveger seg trinnvis, men det er ikke poenget. Denne første melodien sier noe viktig om meg som kunstner. Så snart jeg har lært hvordan noe fungerer er kunnskapen et verktøy for å skape noe nytt.

Trygghet

Da jeg var 11 år og hadde spilt piano i tre år, spurte læreren min om jeg ville prøve kirkeorgel ett år. Etter det ene året kunne jeg velge hvilket av instrumentene jeg ville fortsette med. Heldigvis valgte jeg orgel. Jeg var like usikker som da jeg skulle avgjøre om musikk eller formgivning var rett valg for videregående. Igjen heldigvis, ble det musikk. Da spilte jeg litt saksofon også. Nysgjerrigheten var altfor stor til å holde seg til et instrument.

Det har alltid vært et sted jeg har kunnet spille og synge og prøve og feile i fullstendig trygghet. Det er kirka familien min hører til i. De tok imot alle slags framføringer med åpne armer, enten de var godt forberedt eller ikke. Det var der jeg lærte å spille i band, og etter hvert å være leder for band. Som sekstenåring fikk jeg en stor drøm oppfylt da studentene inviterte meg med i lovsangsteamet. Ingen kombinasjon er bedre enn musikk og Jesus. Da blir man noe annet enn en artist, noe mindre egoistisk, men minst like spennende.

Skulle jeg bli musiker? Hva slags musiker i så fall? Skulle jeg prøve å gjøre noe seriøst med de låtene som tøt fram inne på øvingsrommene på Katta i Trondheim? Tåpelig, jeg var altfor dårlig til å synge den gangen. Nei, orgelet ventet på at jeg skulle tørre å ta avgjørelsen og våge å omfavne hele greia. Etter et år på musikklinja var saken klar: Jeg ble ikke lei. Det ble bare mer og mer spennende.

Ingen artist

Hva er en organist? Nå veit jeg mye mer om det enn da jeg var 17 og bestemte meg for å bli det, og om ti år vil jeg vite enda mer. Det handler så mye om folk. Å hjelpe til med å gjøre de store dagene i livene deres riktige. Å være lovsangsleder, som vi sier i frikirkelig sammenheng. Bare bak et orgel istedenfor som vokalist i et lovsangsband. En lovsangsleder er ingen artist, for Gud er jo hovedpersonen. På orgelkonsert er man definitivt artist. Og plutselig er man jammen meg dirigent og, for det kan jo hende kirka har kor.

For et vanvittig valg er det jeg har tatt! Hvordan skal jeg fylle en slik rolle? Noe av det som tiltrekker meg er akkurat dette, at man kan fylle rollen med ganske mye. Jeg har det med å ikke passe inn i de typiske mønstrene. Jeg passer ikke engang inn i fordommen om at synshemmede musikere har supergehør. Det er jammen godt jeg er blind, ellers ville jeg sikkert vært en skikkelig noteslave. Kanskje synshemminga gjør at jeg legger merke til andre ting av og til. Kanskje de tingene kan bli nye tanker om musikk. Kanskje jeg får med meg noe om brudeparet, de pårørende, og ungene i koret som utseendet deres skygger for.

Musikalsk potet

Det er rart hvordan jeg ikke har klart å holde meg til en retning, helt til jeg nå aksepterer det og ser at det kanskje er mye av poenget. Å være en musikalsk potet har med tida blitt identiteten og ambisjonen. Det må da være positivt i en jobb som kirkemusiker. Å kunne snu på flisa så ting blir meningsfullt samme hvem brudeparet, de pårørende, eller ungene i koret er. Skal jeg virkelig møte dem og finne den klangen de trenger, må jeg kunne sjonglere sjangrer og instrumenter, og samarbeide med hvem som helst.

Jeg gleder meg sånn! Til å prøve ut korimprovisasjonstrikset jeg lærte på sommerleir, til å lage salmekveld med alt fra fløyte til rockeband, og til å mestre tredje sats av Bachs triosonate i D-moll. Jeg vil samle kunnskap og erfaring til tida er inne til å sette ideene ut i livet. Da blir jeg en dag trygg nok til å kunne holde styr på et helt barnekor jeg ikke ser.

Dur, moll, heltoneskala, bitonalitet, bluesskala. Lærer, bruksmusiker, artist, komponist. Det virker som det ikke er mulig å legge vekk noen av dem. De slåss om plassen og tida, men de styrker hverandre viser det seg. Jeg vet ikke annet ennå enn at kjærligheten til menneskene vokser og viser mer og mer av poenget med musikken. Hvis Gud har skapt meg full av musikk og vil at vi skal fokusere på andre framfor oss selv - da vil jeg slåss mot oppmerksomhetstrang der den bare gjør skade og bruke musikk til å åpne. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
6 minutter siden / 3474 visninger
Rune Holt kommenterte på
Internett gjør oss dummere
9 minutter siden / 3474 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
20 minutter siden / 3474 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
28 minutter siden / 1090 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
30 minutter siden / 1090 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
32 minutter siden / 5506 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Internett gjør oss dummere
36 minutter siden / 3474 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Løven i jungelen
rundt 1 time siden / 242 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3474 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3474 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3474 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3474 visninger
Les flere