Solveig-Marie Oma

Alder: 24
  RSS

Om Solveig-Marie

Følgere

Evig prøvekanin

Publisert 1 dag siden - 167 visninger

Noen vil ha blindeskolene tilbake. Det er et nederlag for skolen somikke makter å gi blinde og svaksynte barn den undervisninga de harkrav på.

I en undersøkelse i fjor ble 60 synshemmede ungdommer mellom 16 og 22
år spurt ut om skoletida. 65 prosent svarte at de hadde blitt mobba,
mange av dem alvorlig. Det er ikke lett å lære i en slik situasjon,
særlig når lærerne heller ikke har den kompetansen de trenger. 40
prosent har fått fritak fra ett eller flere fag.

På ungdomsskolen hadde jeg en fantastisk assistent som hadde hatt en
synshemmet elev før meg. Hun er en av de viktigste grunnene til at jeg
hadde det bra der. Det, og at de sendte flere lærere på kurs hos
Statped. Normalen er usikkerhet og uvitenhet hos ansatte, ikke trygg
kompetanse. Jeg er ikke en del av den stygge statistikken, men har
mange venner som er det. Det imponerer meg at mange kommer seg gjennom
og ut i jobb når skoletida har vært en slik kamp.

Jeg merket det godt når lærerne hadde vært på kurs. Det de lærer der
er avgjørende for den faglige tilretteleginga, og viktigst, hvordan
man sørger for at den synshemmede eleven blir inkludert og ikke
utestengt og mobba. Det er ingen spøk å ha mat og helse når medelevene
dine tvinger deg til å vaske opp uten hansker i glovarmt vann så du
brenner deg. Og det er ikke lett å komme seg til timen når de stenger
deg inne på do og  kommanderer deg til å synge før du får slippe ut.
Dette er dessverre ikke tenkte eksempler, men noe ei venninne
fortalte. Barns usikkerhet overfor folk som er annerledes  fører
gjerne til uskyldig utforsking og testing, men dette kan utvikle seg
til noe mye verre om man ikke snakker om det. Nøkkelen er god og ærlig
informasjon. På barneskolen fortalte foreldrene mine om min synshemming, og seinere har
jeg selv informert om det, slik at det hele blir
ufarliggjort. Jeg er overbevist om at dette er en av hovedårsakene til
at jeg har sluppet unna mobbing.

Tidligere gikk blinde og sterkt svaksynte i Norge på blindeskole, i
Trondheim eller Oslo. Nå er situasjonen blitt så alarmerende at ordet
blindeskole har kommet opp i debatten igjen. En av de jeg har snakket
med i forbindelse med denne artikkelen er Sverre Fuglerud,
seksjonsleder i Blindeforbundet. Han forteller:
- Jeg har selv gått på blindeskole. Vi får en del henvendelser fra
foreldre som ønsker et blindeskoletilbud. Det har sine store ulemper,
særlig dette at elevene reiste langt hjemmefra veldig tidlig og
tilbrakte lite tid med familien. Vi vil ikke tilbake dit, det er det
veldig få som mener, men å ha tilbud i perioder kan være aktuelt.
Han forteller at videregåendetilbudet for hørselshemmede på Briskeby
ser ut til å fungere veldig gått. De har så å si ikke frafall.
Fuglerud nevner også at døve elever har oppfølgingsopplegg 1-6 uker i
året, mens Blindeforbundet slåss for å beholde Statpeds
klassetrinnskurs hvert år.

Jeg husker godt klassetrinnskursene. Vi reiste på kurs ei uke hvert
skoleår og lærte punktskrift, IKT og praktiske og sosiale ferdigheter
sammen med synshemmede på samme alder. Disse kursene betydde mye for
meg, både faglig og sosialt. Statped arrangerer slike kurs, og også
personalkurs for lærere og andre medarbeidere på skolen. Ida Utne som
vokste opp i dagens inkluderte skole og nå jobber i Statped Midt, sier
til meg at  utfordringa deres er å overbevise skolene om hvor viktig
slik opplæring er:
- Det er kommunen som betaler for å sende lærere på kurs, og med en
presset kommuneøkonomi kan det være lett å si nei til ekstern hjelp.
En del tenker at de klarer dette selv, så vi må bli flinkere til å
framheve hvor spesielt det pedagogiske er. Det er fort gjort å gi
oppgaver som tar veldig mye energi, som en internettoppgave den
synshemmede eleven blir sittende med i fem timer, mens andre elever
bruker en halvtime. Skal man lære bort punktskrift må man ha vært på
kurs og lært det selv først, og det samme gjelder tilrettelegging i de
praktiske fagene. Alle må forstå at fritak fra fag ikke er en løsning.

Ja, det kan ta så lang tid å navigere på internett før man blir dreven
i programmene som oversetter til tale og punktskrift. Fortsatt bruker
jeg ofte mer tid enn andre når jeg skal google noe. Faktisk er det
slik at bare det å følge med i en vanlig skoletime uten å se er mer
energikrevende. Prøv selv. Ha bind for øynene under et foredrag eller
forelesning, og oppdag hvor hardt du må kompensere for alt du mister:
Tavla, powerpointen, og ikke minst kroppspråket til læreren.  Det er
helt forståelig at det trengs en ekstra lærer i klasserommet i en del
fag. Jeg klarte meg etter hvert alene i språkfag og samfunnsfag, men
selvsagt hadde jeg assistent i de mer praktiske fagene, også på
videregående.

«Jeg har aldri hatt en blind elev før, men jeg syns dette er veldig
spennende. Du må bare si fra hva du trenger, og du må nok lære meg en
del også. Jeg kan jo ikke dette.» Ei så herlig innstilling, men dere
skal vite at det tar på å stadig måtte lære opp lærerne sine. En
undersøkelse Barneombudet har gjort viser at altfor mange blir
undervist av ufaglærte når det egentlig skulle vært en spesialpedagog.
Når skolene av den ene eller andre grunnen ikke vil sende lærerne på
kurs, er det elevene og foreldrene som må ta støyten. Man blir veldig
flink til å forklare behovene sine og snakke med voksne, men energien
skulle vel vært brukt på å lære i timene og få venner i friminuttene.

I en debatt om synshemmedes utdanningssituasjon i mai i år var alle
partiene enige om at noe må gjøres. Jeg håper inderlig at myndigheter,
Statped og Blindeforbundet klarer å samarbeide og bygge en trygg
grunnmur for synshemmede elever og lærerne deres. Har man det fælt på
skolen får man ikke lært det man skal, og da blir det vanskelig å
komme seg ut i jobb. Ja, noe må gjøres og det fort! Vi er leie av å
være prøvekaniner.

 

Solveig-Marie Oma studerer musikk i Tromsø. Hun er medlem i sentralstyret for Norges Blindeforbunds Ungdom, og skribent i «Synlige stemmer», et prosjekt i Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte.

 

Kabb.no

 

 

Gå til innlegget

Fryktelig spennende

Publisert rundt 1 måned siden - 219 visninger

Hva er du redd for? Det virker som det å bli blind, å ikke kunne se noe som helst, står høyt på marerittlista hos mange. De har masse tanker om hva jeg sikkert syns er skummelt, men de tar som regel feil.

Nesten alle som møter meg for første gang tror jeg er redd for trapper. De gjør alt mulig rart når vi kommer til ei trapp, teller høyt, griper tak i meg eller går irriterende sakte. Selvsagt er det mange mennesker som ikke er glad i trapper, men jeg syns de er helt supre. De er så systematiske og frie for hindringer at de er et av få steder jeg kan springe alene. Ofte gidder jeg ikke å sjekke om heisen er tilrettelagt når det uansett går mye fortere med trappa. Det at jeg er blind forsterker altså min kjærlighet til trapper. Jeg er så til de grader glad i høyder, fart og gyngende underlag at jeg sitter og smiler på flyet når det er masse turbulens. Og jeg får dårlig samvittighet fordi jeg koser meg mens andre passasjerer er redde. Folk får nesten sjokk når jeg klatrer opp i et høyt tre eller hopper fra et berg og ut i sjøen. Så skummelt! Så modig hun er!

Nei!

Saken er at sånne ting nesten ikke koster meg noe mot. Høyder, edderkopper, å snakke foran folk, alt sånt er artig for meg. Kanskje et adrenalinkick noen ganger, men definitivt ikke særlig skummelt. Det har lite med å være blind å gjøre. Jeg er bare den typen menneske som er innafor komfortsonen i høye bølger og heftig turbulens. Det er helt andre ting som skremmer meg.

Lederansvar, det kan være skummelt. Særlig hvis jeg er den som må ringe og ta opp noe alvorlig med noen. Jeg er ganske talentløs som diplomat og må sette meg ned og be Gud om visdom før jeg tør å ringe. For hvis jeg gjør feil, sier feil, kanskje de avskriver meg. Kanskje jeg har brukt opp velviljen. Jeg kan bli så redd for at jeg har gjort for store feil at jeg ikke får sove, så det er bare å glemme å bli politiker.

Følelsene mine, de er i hvert fall skumle greier. De svinger like ekstremt som lyset i Tromsø, og er like uforutsigbare som været i Trondheim. Det at jeg ikke gråter i begravelser betyr bare at det kommer seinere. Plutselig, midt i en orgeltime takler jeg ikke normal konstruktiv kritikk fra læreren. Tårene begynner å renne og det blir umulig å fortsette å spille. Så er kunsten å greie å få den stakkars læreren til å tro på at dette her ikke er hans skyld. Å være en kunstnersjel pakka inn i en akademisk kontrollfrik, tro meg, det er skummelt.

I likhet med mange andre funksjonshemmede har også frykten for å være for mye til bry begynt å gjøre seg gjeldende. Man må være takknemlig og trivelig nok, men uten at det blir unaturlig. Frykten for å sette alle andre blinde og svaksynte i et dårlig lys, den tror jeg de fleste unge synshemmede har kjent på. Vi er så sjeldne, folk husker møtene med oss. Også den evige frykten for å bli forskjellsbehandla. Hele mitt liv har jeg silt komplimenter og skolekarakterer gjennom det jeg kaller blindefilteret. Er dette sant? Er det fortjent? Eller sier hun det bare fordi hun veit at jeg er blind? Ville hun sagt det samme om jeg hadde kunnet se? Komplimenter av typen: «Wow! så tøft at du springer opp alle trappene i stedet for å ta heisen!», går inn det ene øret og ut det andre. De har nesten ingen vekt.

Det er urettferdig at de som ikke tør å kjøre berg- og dalbane blir kalt pysete mens jeg blir kalt kjempemodig når jeg bare har det gøy. Jeg er da også pysete. Jeg er så redd for å høre på opptak av meg selv at opptaket fra forrige konsert ligger urørt etter to uker. Så redd for å miste vennene mine at jeg kan bli fysisk dårlig og gå rundt og fryse hvis noen er sinte på meg. Så redd for å gjøre feil at jeg sikkert ikke hadde turt noe som helst om jeg ikke hadde hatt Jesus og den enorme kjærligheten hans med meg.
Dessuten har jeg fortsatt fugefobi. Bachs store, femstemte mesterverker er like fryktinngytende vakre som tigrer.

Vi har alle ting vi er redde for, men jeg tror ikke på at mindre syn må bety mer frykt i hverdagen. For noen gjør det det, for andre er hverdagen skremmende selv med hundre prosent syn. Min definisjon av mot er å gjøre noe på tross av frykten man kjenner. Hva er du redd for? Høyder? Da er du mye modigere enn meg om du hopper fra tremeteren. Nye mennesker? Da er det du som er modig den første dagen på den nye jobben. For min del skal jeg lære meg utenat en hel, femstemt tiger og framføre den i ei fin kirke. Hvis du hører på og liker det, da kan du få si at jeg er modig.

 

Gå til innlegget

Å være et interessant tilfelle

Publisert 2 måneder siden - 141 visninger

Et av paradoksene som oppstår når man mister synet er at jo mindre du ser, desto mer synlig blir du. De fleste vil jo bli sett, men innimellom kan det bli litt mye av det gode.

Jeg reiser ganske mye. En gang på flyet, satt jeg og holdt på med telefonen og hadde kobla på ei leselist (punktskriftskjerm). Mannen som satt ved siden av klarte å holde seg nesten hele turen, men så bare måtte han spørre hvordan den greia fungerte. Det har også hendt at folk jeg ikke har møtt før blir helt stille og åpenbart studerer meg nøye mens jeg spiser. Normale ting som å skrive på telefonen eller spise med kniv og gaffel blir visst veldig fascinerende.

Mange synshemmede tenåringer kan ikke fordra å gå med hvit stokk, og de unngår det så lenge de kan. Det er forståelig. Den hvite stokken er et fantastisk hjelpemiddel, men det er jo ikke til å komme rundt at man blir synlig med den. For min del er jeg 180 og har rødt hår, og jeg forsto fort at det bare var å glemme anonymitet i folkemengder. Heldigvis klarte jeg å akseptere det ganske tidlig, men så er jeg også over gjennomsnittet komfortabel med oppmerksomhet. Likevel hender det jeg legger stokken igjen hjemme når jeg går med ledsager for å føle meg mer i fred.

«Se mamma! Hun jenta, hvorfor har hun den greia?» Det hender jeg stopper og snakker litt med en pinlig berørt mamma som hysjer på ungen sin, for å forklare selv. Alt skal læres, og jeg skjønner jo nysgjerrigheten. Voksne sier som regel ingenting, de bare glor. For all del, jeg tror nok det er mye positiv gloing. Faktisk er det ledsageren min som merker dette best. Jeg kan enkelt ignorere blikkene, samme hva de sier.

Jeg tror de fleste unge synshemmede av og til blir litt stressa av klær. Enkelte dager kan jeg få helt noia fordi jeg ikke er sikker på om ting passer helt sammen eller hva slags signaler jeg egentlig sender ut. Kanskje er jeg forfengelig, men uansett hvordan man snur og vender på det er jeg så himla synlig. Folk skal jo ikke se et eller annet klesmessig feilgrep og tenke: «Åh, stakkars henne, hun ser jo ikke hvor teit det der er sammen.» Det er jammen fint å ha assistent på min egen alder. Hun kan jeg diskutere klesdetaljer med til jeg føler meg trygg.

Hvor mange ganger har jeg ikke hørt en ny lærer si: «Jeg syns dette er veldig interessant, for jeg har aldri hat en blind elev før.» Som sagt, jeg forstår veldig godt nysgjerrigheten, men ikke si det der til trettenåringer. Det er ikke så fint å høre. Det er ikke så gøy når lærern kommer bort foran hele klassen og hilser på akkurat deg den første dagen på ungdomsskolen heller. Selv jeg som godt kan stå på en scene, ble flau da det skjedde.

Noen steder kan man selvfølgelig slappe av. Hos familie og gamle venner er jeg meg, og ikke hun blinde. De tar hensyn, men gjør ikke noe nummer av ting lenger.  Nye folk er naturlig nok både usikre og nysgjerrige. Jeg gjør mitt beste for å komme dem i møte og vise hvor vanlig og greit det meste egentlig er. Etter hvert roer det seg, og jeg slutter å være så overdrevent fascinerende. Et vanlig menneske. Noen er lave, noen er store, noen synger bra, noen er blinde, noen har artig klesstil osv.

Og så, når alle de nye relasjonene i den nye byen begynner å sette seg, går jeg til fastlegen for å ta en helt vanlig blodprøve. Avslappet møter jeg opp hos turnuslegen som er der fordi fastlegen har ferie, og det første han spør om er: «Har du vært blind hele livet?» Jada, øyesykdommen min er supersjelden og den faglige nysgjerrigheten holder sikkert på å renne over, men jeg skulle bare ta en blodprøve!

Jeg skiller meg ut, sånn er det bare. Like greit å godta det. Kanskje like greit å ta den helt ut, spille kirkeorgel, skrive artikler på nettet og la det oransje håret bli så langt som mulig. Om du har behov for litt positiv gloing er det bare å joine meg på en tandemsykkeltur. «Se mamma! Se, en dobbelsykkel!»

 

Gå til innlegget

Lånekassen i svart-hvitt

Publisert 5 måneder siden - 140 visninger

Lånekassens ekstrastipend til funksjonshemmede er fantastisk bortsett fra en ting: Jobber man, blir man fattig.

Jeg er blind og har valgt å studere med støtte fra Lånekassen og ikke søke om finansiering fra NAV. På mitt studium, bachelor i utøvende musikk, er det vanlig å få flere og flere spillejobber utover i studieløpet. Disse er sjelden noe man kan regne med i et budsjett fordi man aldri vet på forhånd hvor mye det blir. Som vi alle vet, er en CV helt uten arbeidserfaring ikke det beste å komme med etter studiet. Særlig ikke når synshemming ofte kan være en belastning i seg selv når man søker jobb. Mange av de stabile studentjobbene er veldig praktisk rettet, og ofte utilgjengelige for synshemmede. De fleste synshemmede i Norge tar nå teoretiske utdanninger som lærer, sosionom, psykolog eller diverse IT-fag.

Lånekassen har ei veldig fin ordning for oss som er funksjonshemmede og sliter med å jobbe ved siden av studiene og om somrene. Vi får et ekstra stipend, og kan også få støtte om sommeren. Det eneste problemet er at det er alt eller ingenting. Det er ikke mulig å jobbe bare litt.

Hos Nav kan man sende inn meldekort når man går på arbeidsavklaringspenger og si fra at man fikk litt jobb denne uka. Da reduserer de utbetalingen. Med lånekassen er det verre. I februar fikk jeg et svært yrkesrelevant spilleoppdrag og tjente 2500 kroner. Det er alt jeg har tjent dette semesteret. I praksis blir jeg mange tusen kroner fattigere fordi jeg nå må si fra meg ekstrastipendet for hele semesteret. Siden jeg er heldig og bor usannsynlig billig skal det nok gå greit. Bra jeg ikke har fem tusen i husleie. Da måtte jeg vel ha tigget foreldrene mine om penger for å skaffe meg jobberfaring.

«Kan du jobbe, eller kan du ikke jobbe?»

Kjære politikere, så enkelt er det ikke. Jeg er blind og kan jobbe, men mange av studentjobbene er vanskelige å utføre uten syn, som å stå på Rema eller arbeide på sykehjem. Når jeg for en gangs skyld får en jobb, må jeg sette meg ned med budsjettet og se om jeg har råd til å ta jobben. Mer ironisk kan det vel knapt bli.

Lånekassens ekstrastipend for funksjonshemmede er ei kjempebra og viktig ordning, men den bør justeres. Målet med utdanning er å komme i arbeid, men hva hjelper fem eller seks års studier om man likevel havner nederst i bunken fordi man mangler jobberfaring? Dette svart-hvitt-systemet virker helt klart mot sin hensikt. Mens alle andre tjener penger når de jobber taper vi penger. Mange funksjonshemmede studenter vil da ikke ha råd til å jobbe.   

 Intervju med Solveig Marie Oma

Gå til innlegget

Jungel

Publisert 6 måneder siden - 154 visninger

Norge er et av de beste landene å være blind i, men man må være god til å navigere. Det trengs både gode klatreferdigheter og god nese for å finne veien gjennom systemet.

Du trodde kanskje ikke det fantes jungel her i Norge, men det skal jeg love deg at det gjør. Jeg må hele tida navigere i dette villnisset for å finne veien gjennom studiene, og livet generelt egentlig. Som reiseglad musikkstudent i Tromsø er jeg hele tida nødt til å være årvåken. Med godt nettverk og en oppvekst med gode ressurser rundt meg er jeg nå i stand til å klatre like høyt i trærne som andre. Det koster imidlertid ganske mye, og jeg får vondt når jeg møter alle dem som ikke kjenner så mange eller skriver så godt norsk. Jeg skal prøve å illustrere: 

Her om dagen tror jeg kanskje jeg fant ut at jeg har gått glipp av noe helt vesentlig. Et av de dataprogrammene jeg trodde var håpløse å bruke er kanskje ikke så håpløst likevel. Hadde ikke fått med meg det, for jeg måtte jo lære meg å bruke det der andre programmet. Søren, nå må jeg vel lære et til. Hvordan skal jeg få tid til det nå rett før eksamen. Bra jeg i det minste har funnet en assistent eller to inne mellom slyngplantene.

I går fant jeg ikke de rette knappene på den nettsida, for den var ikke lagd med tanke på alle. Det går fint an, både å klatre i trær, slenge seg mellom trær og snakke med papegøyer, men det krever erfaring. Er stien uframkommelig får man rope på en stor og sterk gorillavenn som kan rydde vei, men det føles jo ikke så kult. Mye bedre å finne det treet som står helt rett plassert og ta en Tarzan-manøver og faktisk komme over hinderet.

Apper, kommunale søknadsskjemaer, støtteordninger, usynlige oppslagstavler, rutetabeller…..kan ikke fordra dårlige tabeller… Det er så uendelig mye bra som fins, men det var ikke før både min somaliske og min syriske venninne hadde minnet meg om det at jeg husket at jeg skal skaffe meg sånn stor kule til å ha på blindestokken så det funker bedre i snø. De har begge kastet seg inn i den norske jungelen og jeg beundrer dem. Det er så mye bra, men man kan jo spørre seg hvorfor hjelpemiddelsentralen fortsatt har skjemaer i papirformat, og man alltid må ha med seg to taxikort, ett for skolen og ett for fritida. Det hender det byr på utfordringer å forklare NAV og kommune hvordan skole, jobb og fritid flyter sammen når man er musikkstudent.

For all del, jeg er ikke så verst til dette. Jeg er langt inne i jungelen og kjenner til mange gode stier og trær. Det går så absolutt framover. Men noen dager er jeg sliten. Jeg er jo ikke Tarzan. Det er utrolig spennende å leve i en jungel, men av og til må jeg finne den lune kulpen i regnskogelva og bare ligge og flyte på ryggen ei stund.

I morra skal jeg sjekke ut flere nye stier. Jeg må jo det. Folk spør meg om veien, de tror jeg er Tarzan. De tror jeg kjenner nesten hvert tre. Får håpe jeg ikke leder dem på villspor?

Det er ikke alle som er like heldige. Noen kommer nesten ingen vei. Enten kjenner de ingen gorillaer, eller så går de seg helt vill. Noen synshemmede barn har gorillaforeldre, slik som meg. Andre har ikke det. Jeg tror noen ting var litt lettere før. Det burde ikke være det. Med all den herlige teknologien skal det være bedre nå, men systemet blir mer og mer kaotisk. Da jeg gikk på skolen er allerede annerledes enn for de som er synshemmede på barneskolen nå.

 

Alle kommuner har en synskontakt, men hvor mye kan de? Alle studenter har rett på taxi til skolen, sekretærhjelp og forlenget studieprogresjon, men hvem har ansvaret for å informere om det? Det står på fjerde tre til venstre for det gasellebeitet nærmest elva. Kan du ikke veien dit da?

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6331 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6762 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2203 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3554 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 475 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7995 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2661 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
rundt 3 timer siden / 125 visninger
0 kommentarer
Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 18 timer siden / 471 visninger
3 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 19 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 19 timer siden / 167 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 22 timer siden / 285 visninger
5 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 84 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
1 minutt siden / 4550 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
5 minutter siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
24 minutter siden / 4550 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Spor i ørkensanda
31 minutter siden / 285 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 285 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4550 visninger
Tom Arne Møllerbråten kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1475 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 2 timer siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4550 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 2 timer siden / 1475 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 884 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4550 visninger
Les flere