Sølvi Sveen

Alder: 45
  RSS

Om Sølvi

Følgere

DNK og medlemssniking

Publisert over 8 år siden

Den gangen jeg var 15 år hadde jeg planer om å melde meg ut av statskirken. Men jeg hadde ikke noen dåpsattest liggende, noe de hvertfall krevde den gangen, så papiret havnet i "arkivet" inntil videre.  15 år senere fant jeg tilfeldigvis igjen denne utmeldingsblanketten, men fikk fortsatt ikke rotet meg til å få ordnet det.

Om det er samme "mølla" fortsatt for å få meldt seg ut vet jeg ikke, men at det skal være så tungvint, er for meg uforståelig. Hvorfor kan man ikke bare sende en mail og gi beskjed om at man ikke vil være medlem lenger? Og hvorfor skal det være min oppgave egentlig, når jeg aldri selv har meldt meg inn der?

Foreldre kan melde sine barn inn i bokklubber og liknende. Men da er det foreldrene som står ansvarlig, og dette ansvaret følger ikke med barna når de blir voksne. Da må barna selv velge å melde seg inn.

Jeg konfirmerte meg borgerlig. Hvorfor ble jeg ikke da automatisk strøket som medlem? Det sier seg jo selv at dersom man ikke velger å konfirmere seg i kirken så er man ikke interessert i det medlemsskapet man automatisk fikk da man ble født.

Og hvorfor får man medlemsskap i DNK helt automatisk kun fordi minst en av foreldrene er medlem der? Hvilke andre instanser hvor man kan melde seg inn ville sluppet unna med slik "medlemsjuksing"? Man blir jo aldri innmeldt automatisk i bokklubber, politiske partier, eller andre steder kun fordi en av foreldrene er medlem?

Og så til slutt en ting som er helt absurd. Mine barn er ikke døpt. Likevel står de i DNK.....fordi jeg aldri fikk rotet meg til å melde meg selv ut.

Nå kan man si at det er min egen "feil", fordi jeg aldri har tatt tak i dette og ordnet opp. Men jeg mener at dette ikke er min jobb. Det skal ikke være min oppgave å melde ut noen som aldri har blitt innmeldt. Da burde det holdt med en kort tlf om at det har skjedd en feil, og feilen blir rettet opp av dem som har gjort denne feilen. Men et eller annet er riv ruskende galt når det kommer til hvilke spilleregler DNK kan drive med. Og vi "sovende" medlemmer, samt politikere har aldri gjort noe med dette.

Men jeg tør vedde hue og ræva mi på at det hadde blitt oppstyr dersom andre instanser hadde drevet med et slikt "innsug" av medlemmer bak medlemmene sin egen rygg.

Gå til innlegget

Sex og grådighet

Publisert rundt 9 år siden

Jeg føler av og til at en del kristne rangerer synder etter hvor nært de selv er til å begå dem. Her er nok ikke kristne unike, for vi har vel alle en tendens til å skyve fra oss moral og ansvar der vi ikke vil innrømme at vi ikke holder mål. Og i stedet så banker vi løs på dem som helt åpenlyst bryter med god moral, eller som synder så helt konkret at vi kan ”ta dem” for det.

Spesielt har jeg inntrykk av at vi alle, uansett om vi er kristne eller ikke, fort kommer med pekefingeren når noen bryter ”grenser” på det som har med sex og samliv å gjøre. For her har både kristne og ikke kristne ofte svært konkrete meninger om hva folk burde gjøre og ikke gjøre. Alt fra det å gå fra sin ektemann uten ”gyldig” grunn, til rundbrenneren som har hatt over 100 damer. Folk mener ofte noe om dette, og de sier det gjerne høyt.

Men hva med vår grådighet?

Hvor stor er den synden?

Hvem av oss velfødde og rike nordmenn er ikke grådige?

Og hvilket ansvar har vi både som kristne og ikke kristne, i følge bibel eller ”god moral” til å ikke overforbruke i en verden med så mange fattige mennesker?

Jeg er grådig. Jeg har sikkert 20 kjoler i skapet mitt, men går likevel og kjøper meg enda en....og enda en. Jeg samler ikke på servise. Men jeg har flere venninner som har asjetter og krystallglass i flere serier. Noe til hverdags og noe til fest. Og de ønsker seg stadig mer. Ny tv ”måtte” jeg ha for et par år siden. Den gamle fungerte helt greit. Men den tok jo så stor plass. Og flatskjerm var jo både mye finere, samt at jeg da kunne få en større tv. For det hadde jeg lyst på. Trengte jeg det? Tja….men jeg fortjente det vel i hvert fall?

Jeg er singel. Og jeg kan gjerne ligge på stranda og nyte synet av lettkledde menn med bar overkropp. Kanskje til og med se på noen av dem med begjær :) Kanskje drømme om å ta med meg en av dem hjem og drive "hor" i praksis.

Men jeg ser jo hvor jeg møter "fordommer" hvis jeg setter disse to "syndene" opp mot hverandre. Dersom jeg hadde laget to forskjellige innlegg her på VD om disse to tingene, så ville nok kommentarene vært veldig forskjellige. Et innlegg som handler om en nyinnkjøpt kjole som ikke får plass i mitt allerede overfylte klesskap, ville nok ikke fått noen til å komme med bibelvers eller andre ord om at jeg er grådig. Men et innlegg om en heit natt med en tilfeldig fyr jeg pillet opp på et av byens utesteder ville fått frem "kritikken" hos dem som er opptatt av hva som er syndig og ikke.

Men hvilken "synd" er størst? Eller er de akkurat like store?

En ny kjole til begjær....eller en ny fyr i senga til begjær....

20 kjoler i skapet? Eller 20 tilfeldige sexpartnere?

Jeg ser jo at dersom jeg hadde fortalt på en venninnekveld at jeg hadde 20 kjoler i skapet, så ville ingen himlet med øynene eller sagt noe om det. Men dersom jeg hadde fortalt at jeg hadde hatt 20 tilfeldige sexpartnere, så ville reaksjonene og kommentarene ikke latt vente på seg.

Så her er det ikke bare kristne som ”rangerer” ”synder” og ”moral”. Vi gjør det stort sett alle sammen.

Det er bare så lett å skyve bort det ansvaret vi ikke ønsker å ta når det kommer til våre egne ”synder”. Da er det mye lettere å drive dyneløfting hos naboen.

Gå til innlegget

Jøder, Jesus og en logisk sammenheng

Publisert rundt 9 år siden

Jesus var jøde. Jødene tror ikke på Jesus. Likevel tror både jødene og en del kristne at jødene er guds "utvalgte" folk.

Hvor er logikken i at en gud har et "favorittfolk" som han ikke krever at skal tro på "hele" han?

Er det noen som har en enkel og logisk forklaring på dette UTEN en lang og VANSKELIG utredning via en haug med bibelvers og/eller linker til predikanter eller utube?

Gå til innlegget

Lite å rutte med

Publisert rundt 9 år siden

Jeg leser til stadighet om hvordan folk er misfornøyd med at staten tar for mye av lønnen eller pensjonen deres. Skatter og avgifter som føles urettferdig mot en selv eller folk man vet sliter med økonomien allerede. Eller at man har jobbet og slitt hele livet, men sitter likevel igjen med mindre en man føler at man har "fortjent".

Ofte går det også på hvor urettferdig skatter og avgifter er fordelt. At det blir tatt penger fra feil grupper, mens andre grupper slipper billigere unna.

Jeg ser jo at lang utdannelse betyr mer lønn. Eller folk som har jobbet hardt i mange år, eller folk som gjør en svært god jobb. Men så er det den andre siden. Folk som aldri fikk muligheten til å opparbeide seg noe som helst. Kanskje fordi helsa svikta i ung alder. Eller som vår eldste generasjon av damer her i landet. Som ofte er minstepensjonister fordi de var hjemme med barn mesteparten av sitt voksne liv. Men de satt til verden og tok seg av ny arbeidskraft til landet.

Hvem fortjener hva? Hva bør kriteriet være for hvem som har "fortjent" lønna eller pensjonen sin mer enn andre?

Det er jo også forskjell på om man er alene eller har to inntekter. Hvor mange barn man har å forsørge. Om man har kommet å langt i livet at man har betalt ned all gjeld og sitter med hus, bil og alle andre materielle ting man opparbeider seg gjennom et langt liv.

Det er ingen tvil om at mange har det veldig godt her i landet. Likevel så er det langt fler enn dem som faktisk er fattige som klager over at de sitter igjen med "for lite" penger når staten har "tatt" sitt.

De aller fleste er med å bidra til samfunnet på en eller annen måte. Men det kan virke som alt skal måle i penger, utdannelse og hvor godt betalt jobb man har. Blir det alltid riktig? Og hva med dem som uforskyldt ikke kan bidra med så mye som mange andre?

Hvor mye skal vi ha før vi blir fornøyde? Eller hvor lite kan vi gå med på å sitte igjen med for å bidra til felles goder?

Jeg vet ikke hvor mye det reelt sett koster i kroner og øre å ligge på feks sykehuset i en uke. Eller hvor mye det koster å ha et barn i skolen i et år. Men jeg vil tro det er ganske mye mer enn hva staten "tar" av våre hardt opparbeidede penger hvert år.

Gå til innlegget

Husker du?

Publisert rundt 9 år siden

Jeg har forsøkt å tenke tilbake på når jeg første gang hørte om homofili. Men jeg kommer ikke på når eller hvordan dette dukket opp i livet mitt for første gang.

På barneskolen ble homofili aldri nevnt. Om det ble det på ungdomsskolen husker jeg ikke, men jeg har en følelse av at jeg i den alderen hvertfall visste hva homofili var.

Hjemme var homofili heller aldri et tema. Verken på den ene eller den andre måten. Det ble aldri nevnt noe i forbindelse med det heller da jeg var liten. Ikke nevnte noen av de voksne homofili i forbindelse med at de kanskje kjente noen som var det. Og det ble heller aldri snakket om det med menn og kvinner og hva som var "normalt" og "unormalt". Det ble aldri fremmet noe syn verken for eller imot.

Så jeg tror at et eller annet sted på veien har jeg hørt om det. Men da i en svært nøytral setting. For dersom noen hadde nevnt det som noe negativt eller positivt, så tror jeg at jeg ville husket det. Det må ha kommet inn i min viten på samme måte som heterofili. Altså som en betegnelse på at to av samme kjønn som elsker hverandre heter homofili, og når mann og kvinne elsker hverandre så heter det heterofili. Men jeg vet jo ikke sikkert, for jeg kan ikke huske det.

Jeg har alltid synes at kjærlighet er vakkert. Og så langt tilbake jeg kan huske at jeg har sett folk har leiet på hverandre på gaten, så har det vært et vakkert syn. Uavhengig av om det har vært heterofile eller homofile. Hvorfor jeg aldri har reagert noe annerledes på to homofile enn et heterofilt par vet jeg ikke.

Men jeg undrer meg hvorfor folk har så forskjellig syn og holdninger på det med homofili. Hvorfor noen rett og slett "vemmes" over tanken på at to menn eller to kvinner kysser hverandre. Ikke alle er konsekvente her heller. Jeg har i litt tøysete og uhøytidelige diskusjoner med menn noen ganger dratt frem eksempel med to kvinner når de har kommet med utrykk som "æsj" og liknende om to menn. Og da får pipa plutselig en annen lyd. For to kvinner er noe mange av dem til og med har fantasert om. Men de har jo som oftest innrømmet at de egentlig ikke har noe imot homofile. De bare vemmes likevel når de tenker på dem....og da ofte at menn automatisk tenker på to menn.

Men nok om det :)

Jeg lurer på om noen av dere kan huske når og hvordan dere hørte om homofili første gangen? Eller de første gangene? Om lærere, foreldre, eller andre nære personer dere så opp til ga dere en farget versjon av homofili? Og om det dere "lærte" er noe dere fortsatt mener? Eller om dere har gjort dere opp en annen mening etter å ha hørt flere sider av det med homofili? Og hvor mye tror dere selv at det dere "lærte" i oppveksten om dette fortsatt henger igjen med tanke på å farge det synet dere har i dag?

Tror dere at det å finne ut at ens eget barn var homofilt ville ha endret synet deres på homofili i større eller mindre grad? Enten man nå mente at homofili var "greit" eller "ugreit".

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
29 dager siden / 2353 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
21 dager siden / 1909 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
14 dager siden / 1899 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
26 dager siden / 1767 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1733 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
14 dager siden / 1537 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
14 dager siden / 1230 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
17 dager siden / 1160 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
21 dager siden / 1098 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1070 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere