Sølvi Sveen

Alder: 45
  RSS

Om Sølvi

Følgere

Ytringsfrihet - ansvar

Publisert nesten 8 år siden

I kjølevannet av helgens ufattelig grusomme hendelser har det blitt snakket mye om ytringsfrihet, og dens positive og negative sider.

Jeg er helt klart for ytringsfrihet, men har tidligere av og til tenkt litt på kostnaden en del uskyldige mennesker må betale fordi enkelte mennesker ikke tar ansvar for sin ytringsfrihet. Og nå må jeg virkelig innrømme at jeg faktisk er veldig forvirret angående hva jeg egentlig mener om ytringsfrihet helt uten grenser.

Spesielt dette med ytringsfrihet på nett, føler jeg kan være et vanskelig og sårt tema. For på nett tror jeg mange får utløp for sine meninger, enten de er moderate eller ekstreme. Folk har mulighet til å "gjemme" seg bak sin pc, og selv om de står frem med fullt navn så er det en mye lavere terskel mht å gå litt lenger i sine uttalelser, enn man ville ha gjort dersom man feks var på et foreldremøte med både andre foreldre og alle barna i klassen til ens egen sønn/datter.

Og her kommer litt av mitt poeng inn, og noe jeg har tenkt mye på. Hvorfor krever vi voksne mer av våre barn og ungdommer enn vi gjør av oss selv og andre voksne?

Det er en del av det som skrives på nett, eksempelvis så vil man også finne en del her på vd, som man aldri ville ha tillatt at en ungdom hadde hengt opp på en felles oppslagstavle på ungdomsskolen eller videregående (nå utelukker jeg barneskolen, for små barn har sjelden "slike" meninger).

Det siste året på FB så har anti-mobbekampanjer florert, og mange voksne og ungdommer har ønsket å slå hardt ned på mobbing. Null-tolleransegrens rett og slett.

Men hva er mobbing? Og stiller vi andre krav til hva som er mobbing blant ungdom, og hva som voksne må tåle? Gjør vi våre ungdommer forvirret med å fortelle dem en ting, men selv gjøre noe annet?

Og som voksen så forventer man jo at det normalt sett følger ansvar med frihet. Men det kan virke som at ytringsfriheten er en frihet for enkelte på lik linje med "nå er jeg endelig 18 og kan drikke meg fra sans og samling, fordi jeg har lyst og lov til det".

En annen ting er dette med ekstreme meninger. Enten de er høyre eller venstrevridd. Burde man ikke forvente at folk som vet at deres meninger kan være med å påvirke ekstremister (man trenger ikke særlig høy IQ for å skjønne det selv), tar et ansvar for sin ytringsfrihet og påpeker viktigheten av at det overhodet ikke er greit under noen omstendigheter å fremme sine politiske visjoner med vold, drap, terror og andre alvorlige lovbrudd? Og ta tydelig og sterkt avstand fra slikt?

I så fall ville jo det i det minste vært med å skille mellom dem som tar sin ytringsfrihet og sitt ansvar for sine meningers påvirkning av folk som ikke har rent mel i posen eller som er ustabile, og dem som bare gir F.... og kun tenker på å formidle sitt budskap uten å hvertfall gjøre det man kan for å fortelle at vold ikke er en del av noen løsning.

Jeg vet at man ikke kan kreve noe av noen, og at det er full frihet på dette med ytring. På samme måte så kan man heller ikke kreve at ungdom skal behandle hverandre med respekt og uten å mobbe. Men ønsker det norske folk å stå samlet mot slikt, så kan vi ikke bare ta de unge og glemme oss selv. Vi skal jo tross alt være forbilder for de kommende generasjoner.

Hva kan vi som voksne gjøre for å fremme ytringsfrihet og demokrati, men samtidig ta vise et modent ansvar for friheten vi er så heldige å ha?

Gå til innlegget

Usikkerhet skaper provokasjon

Publisert nesten 8 år siden

Man møter ofte en del usaklig kritikk og personangrep når man diskuterer med andre. Spesielt kanskje når man diskutere på nett. Står man ansikt til ansikt med en person så sitter ofte "stygge" ord litt lenger inne enn når man kan gjemme seg bak en pc.

En sjelden gang så treffer man på mennesker som ikke lar seg provosere, som ikke kommer med usaklig kritikk eller personangrep, og som virker så tvers igjennom solide, reflekterte og rolige, uansett sammenheng.

Jeg har en følelse av at disse menneskene er veldig trygge på seg selv og hva de står for. At uansett hva de møter av provokasjoner i livet, så er de så trygge inni seg at de fortsatt klarer å beholde roen og verdigheten. Samt at de også fortsatt klarer å behandle dem som evt provoserer også med verdighet.

De aller fleste andre (ja, jeg er blant dem) har en eller flere ting inni seg man er usikker på. Og når noen treffer denne usikkerheten så reagerer man. Reaksjonen kan være sinne, frustrasjon, irritasjon, osv).

Og det man da tar som en selvfølge, er at reaksjonen man får er et annet menneske sin feil. Det er den som provoserer som får skylden for at man reagerer som man gjør. Men egentlig så handler det jo om at den som provoserer trigger en ting man selv er usikker på inni seg. Så reaksjonen skyldes egentlig en selv. Hadde man vært trygg nok på seg selv og trygg nok inni seg selv, så ville man ikke latt seg påvirke av slike ytre faktorer.

Nå mener jeg ikke at man ikke har lov til å bli sint, frustrert, osv, dersom noen blir urettferdig behandlet, mobbet, osv. Det er klart at det å være trygg på seg selv også gjør at man faktisk reagerer når noen blir "tråkket på". Da er det på sin plass å si ifra. Vel og merke på en ordentlig og voksen måte.

Jeg merker feks at i enkelte tråder her inne så blir jeg frustrert og provosert. Kanskje jeg burde blitt flinkere til å ikke "ramle ut" med meningen min for å "ta" meningsmotstanderen før jeg kjente litt på hva inni meg som lot seg provosere. Hva er det i meg som gjør meg så usikker på akkurat dette at jeg ønsker å "gå i strupen" på vedkommende og fortelle en og annen "sannhet".

Dersom man tok seg litt mer tid til å tenke og føle litt på disse "følelsene" man faktisk får inni seg i en opphetet diskusjon, så ville kanskje det som kom ut bli mer og mer saklig, vennlig og konstruktivt med tanke på dialog.

Det samme gjelder jo også når man leser aviser, ser nyheter, og hører om hva kjente og ukjente har gjort. Noen ganger reagerer man på ting, egentlig kun basert på at det er noe man selv aldri selv ville ha funnet på. Og da blir det jo "automatisk" galt. Men kanskje i bunn og grunn så er det følelsen inni oss av at man kanskje egentlig gjerne skulle ha gjort noe slikt selv, men fordi livet har blitt som det har blitt, så kan man ikke. Og at dette godt kan være en tanke man ikke vil klare å innrømme ovenfor seg selv engang. Derfor ser man ikke sammenhengen, og blir provosert på en måte som tilsier at "problemet" ligger hos den andre. Men så ligger jo egentlig hele problemet og løsningen inni en selv.



Gå til innlegget

Er det bare meg, eller har andre her også problemer med å logge seg ut uten å måtte aktivere et annet vindu som åpner seg? En annonse for forskjellige ting (nå nettopp en annonse for å gi bor VL i julegave til noen) dekker nemlig over "logge ut" funksjonen min.

Men dersom jeg går inn på hovedsiden til VD, så får jeg logget ut. Derimot går det ikke å logge ut hvis jeg er på siden til en av trådene.

Er dette greit? Skal reklame ta plassen for funksjonaliteten her?

Og ikke la dette bli en diskusjon om at reklamen er gode ting å støtte. For det er helt greit at reklamen er på siden. Men den bør ikke dekke over logge ut funksjonen på en slik måte at man faktisk ikke kan få logget seg ut.

Gå til innlegget

Finnes det porno vi kan si ja til?

Publisert over 8 år siden

I det siste har det vært mange diskusjoner om sex, Gelius, porno, programmet Trekant, og hva som er rett og galt i forhold til dette.

Dette er debatter som tydeligvis engasjerer folk på mange måter.

Debatten om porno viser også stor uenighet på en del områder. Men jeg undrer meg litt om man fort kan diskutere litt forbi hverandre på dette området.

Jeg lurer på hva den egentlige definisjonen av porno er? Og hvor går grensen mellom den pornoen som er industri og annen porno?

Fra et kristent ståsted vil mange mene at man ikke skal bruke porno fordi man da vil vekke begjær ovenfor en annen enn den man elsker. Dette kan sikkert også diskuteres, da noen kanskje vil hevde at begjæret egentlig fortsatt er rettet mot sin elskede. Og så finnes det jo mange som ikke har noen de er sammen med.

Men ser man bort fra dette med å ikke skulle begjære andre enn den man eventuelt er gift med, og tar utgangspunkt i at porno har kommet for å bli. Og at vi må godta at for en del mennesker, så er dette noe positivt. Samt noe som ikke automatisk gir noen form for avhengighet eller misbruk. Hvilken type porno kan da godkjennes, og hvilken ønsker vi ikke?

For meg er porno først og fremst det å se på. Å se på sex mellom mennesker, eller å se bilder av nakne mennesker. Det kan også være type lettkledde mennesker som “oser” av “kom og ta meg”.
Men her vil jo være gråsoner, og hvor noe går over til å bli kunst og bare vakre bilder.

Men det finnes jo et hav der ute av både typer porno, hvem som lager den, om man må betale for den eller ikke, om folk er med mer eller mindre frivillig på dette, osv.

Hva er egentlig greit? Og hva er ikke greit?
Å dra alt dette som kan dyttes inn under kategorien porno over en kam, og si ja eller nei, blir for enkelt.

Og det blir også for enkelt å si nei til pornoindustrien og ja til alt annet.

Men jeg ser at dette er vanskelige spørsmål, uten noe fasitsvar. Jeg ønsker bare andres tanker om dette, for å se om noen egentlig har tenkt over hva de mener og hvorfor? Og om folk har tenkt lenger enn kun for seg og sitt ståsted i livet?

 

Gå til innlegget

Trekant for to

Publisert over 8 år siden

Det har vært mange tråder om Nrk sitt nye program Trekant. Og jeg merker meg at det er en viss forskjell på hva de kristne, og hva ikke kristne mener om programmet. Spesielt når det kommer til det som går på moral.

Men dersom dette programmet hadde hatt et annet navn. Feks noe sånt som "En pluss en blir god sex". Og at programmet var vinklet mot sex mellom to personer som var glade i hverandre og i et forhold. Nå vil jeg ikke strekke det så langt som til at disse var gift, for da ville det fort blitt reaksjoner fra folk som var kjærester eller samboere, og som mente at de også hadde noe vakkert sammen. Og at programmet ikke hadde med slike ting som porno, og sex mellom flere enn de to som var i et seriøst forhold.

I tillegg ville programmet ha med opplysning om grensesetting for seg selv, og det å ikke presse andre til noe.

Ville det da vært et "godt" opplysningsprogram for kristen ungdom? For alt av sex som kun skal foregå mellom to voksne personer i et forhold, og som ikke inneholder porno eller noen tredje eller fjerdepart, må vel være greit å "foreslå" for alle?

Eller ville mange kristne også reagert på et slikt program?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
21 dager siden / 2236 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 1998 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
21 dager siden / 1615 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1385 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
8 dager siden / 1357 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
21 dager siden / 1272 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
24 dager siden / 1193 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
28 dager siden / 1124 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1114 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere