Mens tusenvis av godt voksne nordmenn søker havn hos Gaither Homecoming, stevner unge norske lovsangartister ut i nye farvann.

Lørdagens Gaither Homecoming-fest i Oslo Spektrum viste det amerikanske fenomenets unike posisjon i Norge. Det  profesjonelle, men samtidig litt løst-i-snippen-aktige konseptet med tradisjonelle og folkelige kristelige sanger, gjerne kalt «southern gospel», kombinert med små vitnesbyrd og lun humor, har for mange blitt et kjærkomment menighetssupplement – for noen en menighets-erstatning.

Det er mye positivt i det. Menighetsstrukturene her i landet er ikke som de en gang var. Folk farter mer rundt, de finner oftere sine egne kristne fora ut i fra tiden de har til rådighet, venner og interesser – ikke minst musikalsk. DVD-er og og CD-er med Gaither blir et hendig lite «treningsapparat» man kan hente fram når det passer. Enten alene eller sammen med andre Gaither-fans.  Og det virker! Virker det som.

Samtidig kan Gaither Homecoming bli så hyggelig og hjemmekjært at en hver utfordring ut over egen trivsel og oppbyggelse, forsvinner i hjemmets lune ro. Selv om dette er et 40 pluss-konsept, er det ingen grunn til å fire seilet, og legge seg på svai i Gaither-familiens lune havn.

Gaither Homecomings enorme kommersielle suksess er hyggelig, men også en utfordring: Å kombinere big business og evangelisk kristendom er en særdeles vanskelig øvelse!

Et nokså nytt norsk lovsangsmiljø som er frontet av musikalske folk i 20-årene, er basert på visjoner og ungdommelig pågangsmot. Der tendensen tidligere har vært å ligge i kjølvannet av en slags vedtatt lovsangsmal, krysser den nye generasjon utøvere stadig nye musikalske farvann. Se opp for Ungfila, snart klare med ny CD, Paul Grønseth, aktuell med Harper og lyrer, og David Østbys med den internasjonale sastsningen Because Of You.  Rudi Myntevik, Glenn Gulli og Impuls er andre navn å merke seg.

Flere av disse er også  lovsangsledere, med en stadig sterkere predikantrolle. Det er betryggende at de, i motsetning til flere av sine forgjengere, ikke bare er opptatt av å fylle seilene med vind fra Den hellige ånd, men også ser nødvendigheten av å ha så dyp kjøl at de kan ri av en heftig storm på tros- og livsferden.

Gårsdagens 50-årsjubilant var i egne øyne pop-stjerne lenge før han ble det. Derfor skrev A-ha pop-historie.

Selv om Pal Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen har vært sjefslåtskriverne i Norges ubestridt største pop-eksport, hadde aldri A-ha kommet seg utenfor Norges grenser - kanskje ikke en gang utenfor Asker og Bærum - hvis ikke Morten Harket fra første sekund hadde båret i seg drømmen om «det umulige». 

Det var ikke «Take On Me» som knekte pop-koden for A-ha, selv om det er en flott låt som rettferdig nok er blitt kåret til tidenes norske pop-låt. Det var gutten som sang den med en makeløs stemme, og et utseende som fikk tenåringsjenter verden over til å erstatte George Michael-plakaten med pop-posøren fra Asker. Det var det som utløste popularitetsbølgen og salgsskredet.

Lang vei. Veien til stjernene var lang for Morten Harket, men veien var også målet. Han var så sikker på det store gjennombruddet at det ikke bekymret ham at det tok sin tid. Først som 26-åring, 19. oktober 1985, gikk A-ha til topps på Billboard-lista i USA med «Take On Mre». Måneden etter var låten nummer 2 i England. Alle som hadde flirt  av posøren med det høye håret og de enda høyere ambisjonene, fikk nå tørket av seg fliret. 

Jeg husker Morten Harket kom innom lokalene til Vårt Land på Tveita en desemberdag i 1983. Han så ut som et vandrende juletre, med tjukk sminke, skinnbukser med lange, hvite strømper opp til knærne, blå metallic-lakk i håret, og et tjukt flettetau rundt livet på en kjortelaktig og istykkerrevet jakke. Han hadde tatt T-banen til Tveita, og sansynligvis nytt hvert eneste blikk fra sjokkerte medpassasjerer. 

I veska si hadde han en kassett. På et kontor med kassettspiller satt et par Vårt Land-journalister sammen med ham og lyttet til den spretne, men litt merkelige låten som het «Take On Me». Den skulle ta A-ha (navnet virket også litt rart) til topps på all verdens pop-lister, sa Morten Harket dønn alvorlig. Warner Brothers i England hadde bitt på kroken. I motsetning til så godt som samtlige norske plateselskapssjefer, som hadde returnert kassetten med beskjeden; «Sorry, dette er ikke noe for oss.»

Utedassens storebror. I London leide A-ha-karene et krypinn som Mortens bror Håkon kalte «utedassens storebror». Der skrev de låter, der øvde de, og der bodde de så godt de kunne. Kverna malte, men den malte langsomt, for de norske pop-Askeladdene,

Nesten et år etter Vårt Land-besøket, traff jeg Morten i Asker sentrum. «Take On Me» var gitt ut to ganger i England, men hadde floppet begge gangene. Det så ikke ut til å bekymre han: «Nå smeller det snart!» forsikret han. Nok en ny versjon av låten var nemlig klar, og dessuten jobbet de med en helt spesiell video. Han hadde med seg noen tegninger fra videoen, og dessuten tapen til debutalbumet deres. Jeg kunne stikke innom ham samme kveld.

I tillegg til kake bakt av moren Henny, endte kveldsbesøket opp med et intervju med Morten og faren Reidar. Sistnevnte var overlege på Drammen sentralsykehus, og dessuten en en meget habil pianist som blant annet akkompagnerte den kristne sangeren Ola Valland.

Morten spilte tapen til albumet Hunting High And Low, og viste tegningene fra videoen til «Take On Me». Far og sønn diskuterte pop og klassisk musikk. Faren virket særdeles avslappet til sønnens pop-ambisjoner. «Når kommer du hjem neste gang», spurte moren. «Når jeg får råd», svarte sønnen. «Vi får vel sende rundt kurven her hjemme, da», sa far Reidar.

Kjøpte orgel til 20.000.Jeg kjente til Morten Harket lenge før han ble pop-stjerne. Han kledde seg annerledes, og var annerledes, enn de andre kameratene til broren min. En periode transporterte Harket senior ungdommer til kristne skolelagsmøter i hjemmet deres hver torsdag kveld. 

Morten Harket kunne ikke noter, men han kunne alt om sommerfugler og orkideer. Likevel skulle han bli pop-stjerne! Sett utenfra virket den veien lang for en som fremdeles sang i ten sing-koret Anthem i Asker menighet. 

19 år gammel debuterte Morten som pop-sanger under en nyttårstilstelning på Asker Gymnas. Han startet deretter gruppa Laelia Anceps, oppkalt etter favoritt-orkideen hans. De drev mest med cover-versjoner av Uriah Heep. Morten brukte 20.000 kroner av lønna fra vaktene på Dikemark sykehus til å kjøpe hammondorgel til bandets keyboardist. Samme type orgel som Ken Hensley i Uriah Heep hadde. Likevel kom bandet aldri høyere opp enn øvingslokalet i bomberommet på Bondi skole i Asker.

Men gi opp? Tanken slo ham ikke. Det var jo bare snakk om tid, smilte han.  Et nytt band, med blant annet broren Håkon i rekkene, stilte nyttårsaften 1978 på Askertun menighetshus med parykker, sminke, et  sært utvalg  Genesis-låter, og Morten på trommer(!) De som ikke holdt seg for ørene, holdt seg utenfor. Få andre enn Morten Harket opplevde dette som et karriereløft. Men da han spilte Judas i musikalen «Vitnet» med Østenstad Ten Sing, skjønte vi at fyren virkelig kunne synge. Kanskje var han ikke bare en drømmer? 

Etter flere andre litt snodige band-fremstøt, blant annet i bluesbandet Souldier Blue, traff han Magne Furuholmen og Pål Waaktaar  som hadde solgt 600 eksemplarer med bandet Bridges. De trengte ny vokalist, og Morten Harket lovte dem «verdens beste vokal» for låtene deres . Det ble starten på begynnelsen på «det umulige» pop-eventyret.

Spilte fpr 150.000 - i Norge. Da jeg snakket med Morten Harket før A-ha skulle spille i Frognerparken i Oslo i 2005, slo det meg at gutten ikke hadde forandret seg så mye siden den selsomme konserten på Askertun 27 år tidligere. Bortsett fra at  han hadde solgt omlag 25 millioner album med A-ha, og ingen lenger trengte å sende rundt kurven for å få ham hjem til Norge, snakket han fremdeles med drømmende blikk om å samle 150.000 nordmenn til A-ha-konsert i Oslo. Også den drømmen gikk i oppfyllelse. 

Låtene var finsiktet, men det virket likevel som The Beatles skjøt fra hofta på Revolver og andre tidløse pop-utgivelser. Hvem bryr seg da om lyddetaljer?

The Beatles er tidenes beste pop-band, vår tids Mozart. Denne uka gir EMI ut samtlige Beatles-album i remastret versjon, altså i tilnærmet digitalisert form. Lyden skal  visstnok være betydelig forbedret, etter fire års «foredling» av råmaterialet fra originaltapene. Som om dét skulle bety så mye, sammenlignet med det som virkelig betyr noe når det gjelder The Beatles.

Naturlig og spontant

Ingen klaget på lyden på The Beatles´ studioinnspillinger da de kom ut på 1960-tallet. Etter datidens teknologiske forhold, blant annet et begrenset antall analoge lydspor, var de George Martin-produserte vinyl-utgivelsene i det øverste lydsjiktet. Senere har heller ikke lyden vært noe viktig tema. Hos The Beatles er det alltid sangene som har stått i sentrum: «All My Loving», «Help», «She Loves You». «A Hard Days Night»...

Det var de unike låtskriveregenskapene, supplert med måten «The fab four» presenterte dem musikalsk og visuelt., som skapte pop-historie. Med bunnsolide instrumentale og vokale ferdigheter, pluss en solid dose  sjarm, fikk de allerede perfekte pop-låtene en like perfekt innramming. Alt var gjennomarbeidet, men likefullt med et naturlig preg. Det var finsiktet, men det virket som de skjøt fra hofta. Spontan perfeksjonisme som utløste et skred; beatlemania. 

Uvesntlige detaljer

De remastrede versjonene viser muligens noen lydmessige detaljer vi ikke la merke til på vinyl-versjonene og de første CD-utgavene. Men de tilfører ikke noe viktig. Kanskje snarere tvert imot? Forskere på lyd har funnet ut at man mister litt av «den gode varme lyden» på digitale innspillinger. Så kan man naturligvis diskutere hva som er «god lyd»? Et eksepsjonelt sterkt låtmateriale gjør uansett lydnyanser til  små detalje med et band som The Beatles. Hos Pink Floyd vil derimot selve lydbiten være viktigere, med deres vektlegging av effekter i musikken. Bortsett fra Stg. Peppers Lonely Heart Club Band-albumet, var utgivelsene til The Beatles i liten grad eksperimentelle og konseptpreget - de lagde hits! Du verden for noen hits! 

Tilstedeværelse

The Beatles´ låter har en helt spesiell tilstedeværelse og atmosfære. Det høres, og det kjennes i alle kroppens fibre. Det kan skyldes litt nostalgi, men først og fremst miljøet og tidsånden sangene ble laget i. Det ble skapt noe nytt, ikke bare musikalsk på 1960-tallets. Pop ble en livsstil som syntes på klær, frisyre, væremåte og meninger.

Liverpool-kvartetten sugde inn slike impulser i London, fra midten av 1960-tallet kalt Swinging London! Det var der det skjedde! Musikere og kunstnere møttes på Carnaby Street, datidens senter for mote og kultur, for å få inspirasjon og nye venner. Her kunne Kinks´ Ray Davies, Mick Jagger, David Bowie og Beatles-karene utveksle nye låt-ideer over en kopp te. Kreativiteten blomstret. Nye låter kom som pop-perler på en snor. Og «perlene» fra  The Beatles skinte aller mest. Med mindre man ikke var Rolling Stones-fan, da. De to bandene var de største, og mest ulike, på den tiden.

Paul McCartney har fortalt hvordan han og Mick Jagger i en periode kunne ringe hverandre for å bli enige om når de skulle gi ut sine respektive nye singler. De trengte jo ikke å  å konkurrere med hverandre. 

En ny duggfrisk  The Beatles eller Stones -plate, var uansett en stor begivenhet. Uten internett, mobiltelefon, og alskens TV-kanaler, fikk stiften på platespilleren virkelig kjørt seg. 

Lennon/McCartney

Med all respekt for de respektive The Beatles-medlemmenes senere solokarrierer, er de ikke i nærheten av den totale mengden kvalitetslåter de  skapte som band. John Lennons «Imagine»  er definitivt et blinkskudd, Paul McCartneys mange solo-album har sine klare høydepunkter. Men sistnevntes uovertrufne og «søte» melodiøse teft kombinert med Lennons «salte» og kreative «galskap», fins bare på Beatles-låter signert Lennon/McCartney. 

Som for eksempel på innertieren Revolver, jeg vil hevde deres beste album, fra 1966. Her er «Eleanor Rigby», «Here There Everywhere» og «Good Day Sunshine». Selv om George Harrison åpner ballet med «Taxman», og  senere på albumet bidrar med «Love You To» og «I Want To Tell You», er han ikke på Lennon/McCartney-nivå.  Det var han strengt tatt bare på «Something».

Nå skrev også John Lennon og Paul McCartney enkelte Beatles-låter hver for seg, som ble  signert Lennon/McCartney (for eksempel McCartneys «Yesterday»). Det var likefullt den unike, ikke sjelden anstrengte, kjemien dem imellom som var The Beatles´gullkantede suksessoppskrift. 

Da McCartney satt og nynnet og klimpret fram låten «Getting better»; getting better, better better..., skal plutselig Lennon ha kommet inn i rommet og skjært inn med «can´t get no worse...»

Det var slik de jobbet. Slik skapte de pop historie, drøye 200 år etter Mozart.