Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Hvorfor forsvant kirken?

Publisert over 2 år siden

Dagfinn Stærks kirkehistoriske bok «Steinene roper – Kirkens røtter i Nord-Afrika» er en bok jeg har måttet lese langsomt. Jeg har ikke kunnet lese den bare som en beretning om hva som skjedde, men jeg har tatt med meg min historielærers utfordring og spurt: «Hvorfor skjedde det?».

For lenge siden syntes jeg historie bare var sånn passe interessant. Det var da jeg trodde at de mest interessante begivenhetene i hele historien skjedde akkurat nå. Men historielæreren lærte meg i alle fall å stille spørsmålet «hvorfor skjedde det?» om alle historiske begivenheter. Så kom en tid da historie ble interessant. Det var kjekt å vite hva som hadde skjedd før i tiden og forstå at vår tid kanskje ikke er så enestående.  Nå er jeg blitt mye mer interessert i hva som har skjedd gjennom tidene for å forstå mekanismene som fører til endringer, både til det bedre og til det verre.

Steinene roper

Dagfinn Stærks kirkehistoriske bok «Steinene roper – Kirkens røtter i Nord-Afrika» er en bok jeg har måttet lese langsomt. Jeg har ikke kunnet lese den bare som en beretning om hva som skjedde, men jeg har tatt med meg min historielærers utfordring og spurt: «Hvorfor skjedde det?». Hvorfor hadde kirken en slik veldig vekst og kraft i seg i de første århundrene etter Kristus? Hvorfor gikk ikke kirken under når forfølgelsen var så intens over så lang tid og martyrene så mange? Hvorfor var det Kartago i Nord-Afrika og ikke Rom i Italia som ble den vestlige kirkes kraftsentrum. Hvorfor var noen av kirkens fremste ledere og teologer nordafrikanere? Og når kirkens livsvilkår på en måte snudde etter at keiser Konstantin anerkjente den, gjorde den til statskirke og til og med ga den privilegier, hvorfor begynte kirkens tilbakegang i Nord-Afrika, både med hensyn til dens kraft og antall kristne? Skyldtes det lettere forhold, skyldtes det indre stridigheter mellom donatister og katolikker, strid mellom kirkeledere i Nord-Afrika og i Roma, skyldtes det heresi og teologiske stridsspørsmål, eller skyldtes det ytre press fra nye makthavere, som vandalene eller til sist den nye religionen islam? Hvordan kunne kristendommen være så svekket at majoriteten ser ut til å ha sluttet seg til islam? Hadde de helt mistet taket på den grunnleggende kristne troslæren om den treene Gud, om frelse osv? Hvorfor var ikke den ilden som brant blant de første kristne, den som gjorde at tusener valgte martyrdøden fremfor å fornekte sin kristne tro, lenger til stede?

Dagfinn Stærk er klok når han sier at den som gir et lettvint og ensidig svar på disse spørsmålene, ikke forstår hele bildet. Men vi gjør likevel klokt i å stille de viktige hvorfor-spørsmålene. De kan hjelpe oss til å se på utviklingen av kirken i vår tid med alvor.  

Kirken i Europa

På samme måte som det ikke er mulig å tegne ett bilde av kirken i Nord-Afrika i dens første århundrer, først i dens oppgangstider og så i dens nedgangstider, er det heller ikke mulig å tegne ett bilde av kirken i Europa og i Vesten i vår tid. Men likevel; er det noen overordnede og dominerende trekk? Det er i alle fall mulig å se noen forskjeller på – på den ene siden -  de kirkene i Asia og Afrika som har stor vekst og styrke og – på den andre siden – de kirkene i Vesten som har betydelig svekket styrke og innflytelse. Det kan være at min analyse og mine tanker er feilaktige, men det er ikke det viktige. Det viktige er at vi prøver å lære av historien. Men her følger uansett noen av mine tanker. Jeg inviterer gjerne andre inn i samtalen. La oss bare stanse opp og tenke etter, for dette er viktig for kirkens fremtid.

-          Min første påstand er at Kirken i Vesten tåler så mye mer av forførelse enn forfølgelse. Djevelen har to strategier for å knekke den kristne kirke. Han lykkes sjelden særlig godt med forfølgelse. Selv om det finnes unntak, viser kirkehistorien at kirken stort sett blir sterkere og tydeligere og vokser tallmessig under forfølgelse. Derimot lykkes han med forførelse, ikke minst når kirkens teologer og ledere gir etter, blir svake og forsiktige, og slik leder kirken bort fra troskap mot Bibelen. Sendebrevene i Åpenbaringsboken er en alvorlig påminnelse om hvordan det går med menigheter som har mistet sin første kjærlighet til Jesus og Guds ord eller som kompromisser. Mange av kirkens ledere i dag er politisk korrekte. De ønsker å være det for å være relevante og ikke være i strid med den moderne kulturen, men de utarmer det folket de er satt til å lede.

-          Da er vi over i det neste punktet. Det er ikke bare den store folkekirken som vil være relevant for folket, og dermed mer blir en folkets kirke enn Guds kirke i folket. Også mange frikirkemenigheter er fokusert på å være relevante – i form og forkynnelse. Jeg har hørt populære pastorer i store menigheter si at de ikke tar opp kontroversielle spørsmål i forkynnelsen, for det kan føre til splittelse. Men Jesus var absolutt ikke redd for å ta tak i kontroversielle spørsmål. Han var og er Sannheten, og han forkynte og forkynner sannheten. Han var ikke redd for å bli upopulær. Det hendte at han mistet storparten av dem som var blitt begeistret av ting han hadde sagt eller gjort. Til og med i synagogen der hans familie hørte til, provoserte han så sterkt at de ville drepe ham. Paulus visste også at det var nødvendig å ta opp, muntlig og skriftlig, de vanskelige spørsmålene med menighetene. Han visste at han kom til å bli upopulær hos noen, men han kunne for sannhetens skyld ikke la det være.

-          Kirken har glemt eller forlatt mye av sin rike arv. Jeg har det privilegiet å besøke mange flotte forsamlinger og møte mange gode ledere. Men igjen og igjen sitter jeg med en opplevelse av hvor fattige møter og gudstjenester er. Det var trolig en tid da Åndens vind blåste friskt og nådegaver, levende vitnesbyrd og sterk bønn gjorde møtene til sterke samlinger. Men nå kjenner jeg på et savn etter den slitesterke liturgien, med sentrale og innholdsrike sanger og salmer, nådehilsen, syndsbekjennelse og tilgivelse i Jesu navn, forsakelse av djevelen og trosbekjennelse til den treene Gud, en fyldig og gjennomtenkt bønnedel, nattverden og avslutningen med den aronittiske velsignelsen. Og ser en kirkeåret i sin helhet, er det mange forsamlinger som har mistet den rikdommen også. Kirkens høytider er nesten avlyst av noen menigheter, særlig de moderne og relevante. Den systematiske opplæringen som skjer gjennom kirkens liturgi og kirkeåret, blir borte, og menigheten mister grunnleggende kunnskap om kristen tro. I stedet må en anstrenge seg for å skape noen opplevelsesmessige høydepunkter.

-          Det sentrale i den kristne tro kan gjerne uttrykkes med «den lille Bibel». I et selskap der det bare var kristne til stede, fortalte de fleste at det var lenge siden de hadde hørt det bibelordet sitert i noe møte eller i en åndelig samtale. Derimot hørte de ofte ord om velsignelse, fremgang og trøst. En kirke som vil vokse og overleve, må besinne seg på forkynnelsen om «ordet om korset», om Jesu oppstandelse og om de sentrale trossannhetene. Det kan være så mange flotte taler det vil, men uten det sentrale bibelske budskapet forsvinner kraften og livet.

-          Evangelisering, misjon og diakoni er tre sentrale elementer i kirkens liv. Jesus var tydelig på at utbredelse av evangeliet var livsnødvendig for hans kirke, men at det også var utfordrende og kunne være farlig. Da han ga sin Ånd til kirken på pinsedag, var det ingenting som kunne stanse de første kristne i å fortelle det glade budskapet videre. Slik var det også med kirken i Nord-Afrika de første århundrene. Men så ble kirken priviligert statskirke, og det var ikke lenger en pris å betale for å være kristen. Når du har keiserens beskyttelse, trenger du da Guds beskyttelse? Løfter vi blikket og ser til de kirkene som har sterkest Åndskraft og mest vekst i vår tid, finner vi dem nesten uten unntak i områder der omgivelsene i stor grad er fiendtlige. Det kan være myndighetene, som i Kina, Cuba, Laos, Vietnam, Iran, Afghanistan Eritrea eller India. Det kan være religiøs nasjonalisme som i India. Det kan være religiøs ekstremisme som i Iran, Afghanistan, Syria, Egypt og Nigeria. Se selv hva som preger kulturene i land der kirken går tilbake i antall og innflytelse! Hvorfor er det slik? Jo, fordi djevelen ikke bruker ressursene sine på å angripe en kirke uten evangeliseringsiver og Åndskraft, men en kirke som har denne kraften, vil han prøve å bekjempe på alle måter.

-          Til slutt: Det siste året har jeg besøkt noen menigheter i Europa der konvertitter fra islam utgjør et betydelig innslag. Jeg har intervjuet mange konvertitter. De kan fortelle om hva som er blitt nytt og hva som er annerledes enn det de hadde lært tidligere. Deres vitnesbyrd er kraftfulle og sentrale. I sommer har jeg hørt taler og vitnesbyrd fra Evangeliesentrene. Der får en også høre om det sentrale i evangeliet, om den livsforvandlende kraften i Kristi kors. Jeg har sagt mange ganger gjennom flere år til dem som reiser til «sensasjonsmenighetene» i Amerika: Hvorfor ikke heller dra til Kina? I dag vil jeg si: Ta kontakt med konvertittene med muslimsk bakgrunn eller lytt til vitnesbyrdene på Evangeliesentrene.

-          Det er ikke muslimsk innvandring eller humanetisk propaganda som svekker kirken i Norge. Den sekulære, antikristne kulturen kan ikke knekke kirken. Det er ikke manglende forståelse fra politikere for kirkens mangfoldige og viktige arbeid, men det er vi selv, som Kirke og kristne, som er den avgjørende faktoren for Kirkens fremtid. Ved Guds nåde.

Hvorfor forsvant kirken i Nord-Afrika? Det har vi ikke noe enkelt svar på. Men vi kan i alle fall spørre for å hjelpe Kirken i Vesten til å leve videre i Guds kraft.

 

Gå til innlegget

Den siste uken i ramadan

Publisert over 2 år siden

Hjertet mitt slår enda sterkere under de siste ramadan-uken, ikke på grunn av frykt, men fordi jeg kjenner meg så trist. Når jeg tenker på de mange menneskene rundt om i verden som prøver å tilfredsstille Gud på denne måten, blir mitt hjerte sønderknust.

 

- Skrevet av Åpne Dørers medarbeider i Egypt.


Nå er det bare én uke igjen av ramadan, muslimenes fastemåned. Den siste uken er vanligvis den vanskeligste av alle. I løpet av denne uken ønsker mange muslimer som ikke har tatt faste og bønn så seriøst de første ukene, å gjøre noe som viser at de tar sin religion på alvor. Det betyr at mange muslimer faktisk utøver de religiøse ritualene med enda større alvor. En konsekvens av det er at den anti-kristne holdningen tennes. I mange tilfeller betyr det at de «vantro» kristne blir minnet om at de er vantro og annenklasses innbyggere og skal straffes for det på en eller annen måte. Det kan inkludere voldelige angrep.

De siste dagene har en sett angrep fra radikale muslimer på kristne jenter som går i bukser i Kairo. De mange angrepene er nesten identiske, noe som vitner om at de er samordnet. En motorsykkel kommer i full fart bak jentene som lett kan identifiseres som kristne på grunn av måten de kler seg på. Angriperne kaster klor eller en lignende væske på dem. Jentene blir ikke sterkt fysisk skadet, men de opplever det som et sjokk og fylles av frykt.  

Det er vanskelig, ja nærmest umulig, å forstå at det å angripe, skade eller drepe mennesker kan være en måte å ære Gud på. Men det er altså likevel noen som tenker slik.

Hjertet mitt slår enda sterkere under de siste ramadan-uken, ikke på grunn av frykt, men fordi jeg kjenner meg så trist. Når jeg tenker på de mange menneskene rundt om i verden som prøver å tilfredsstille Gud på denne måten, blir mitt hjerte sønderknust.

Derfor ber jeg dere, søstre og brødre i den verdensvide kirke om å stå sammen med meg i bønn for våre kjære muslimske venner som nidkjært prøver å være til behag for Den allmektige gud.  La oss be om at de må få møte Jesus, han som er Veien, Sannheten og Livet. La oss be om at de må få forstå hvor høyt Gud elsker hver eneste en av dem. La oss be om at hver eneste av dem kan søke den sanne Gud i oppriktighet. Be om at Han vil gjøre seg selv kjent for dem gjennom drømmer, visjoner, åpenbaringer eller ganske enkelt gjennom vitnesbyrdene til kristne naboer og venner. La oss be om at lyset fra Jesus vil lyse i deres liv slik at de ser det sanne lyset midt i sitt religiøse mørke.

 

 

Gå til innlegget

Martyrene og martyriet

Publisert over 2 år siden

Etter de mange angrepene på kristne i Egypt, der mange ble drept, har Åpne Dører publisert flere artikler og filmer på sin Facebookside. I flere av disse artiklene og filmene forteller familiemedlemmer av de drepte om hvordan de tilgir drapsmennene.

De som dør for Jesus

Etter de mange angrepene på kristne i Egypt, der mange ble drept, har Åpne Dører publisert flere artikler og filmer på sin Facebookside. I flere av disse artiklene og filmene forteller familiemedlemmer av de drepte om hvordan de tilgir drapsmennene. Ett av de sterke innslagene bærer tittelen «den himmelske kirken» fordi enken etter den drepte sier at vi tilhører en himmelsk kirke og mannen nå er hos Jesus. Den kjente TV-reporteren sitter stille en stund før han spør hvilket materiale disse kristne er laget av, siden de kan tilgi dem som utførte de grusomme handlingene.

På Facebook-siden vår kritiserer en følger oss og spør om vi ikke glorifiserer martyrene. Hun er sterkt kritisk til ordene vi bruker og måten vi omtaler martyrene på.

Med denne artikkelen ønsker jeg å si noe om hvordan Bibelen og oldkirken tenker om spørsmålet.  Må vi kristne – martyrer, deres nærmeste og deres kirker - i vår tid tenke på samme måte? Tenker kristne i Norge bibelsk omkring dette? Reflekterer vi i de hele tatt omkring det, og er det noen taler i kristne sammenhenger som berører spørsmålet?

Det nye testamentet

Det greske ordet «martys» betyr et vitne. Verbet «martyrein» betyr å vitne. «Dere skal være mine vitner,» sa Jesus da han tok avskjed med disiplene. På gresk står det «martyres» (flertall av «martyr»). «Livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det», skriver apostelen Johannes. Han bruker verbet «martyrein». Johannes Døperen vitnet («martyrei») om Jesus (Johannes 1,15). Et vitnesbyrd i Det nye testamentet er «martyria». På latin vil det bli «martyrium».

Når ordet «martyr» blir brukt i Det nye testamentet, betyr det rett og slett vitne. Stefanus (Apostlenes gjerninger 6-7) ble ikke en «martyr» fordi han ble drept for Jesu skyld. Han var en «martys» fordi han vitnet om Jesus. Når Paulus skal ofres (2. Timoteus 4,6), kaller han ikke seg selv en «martys». Det hadde han vært hele livet etter at han ble frelst og kalt til å forkynne evangeliet om Jesus. Når Hebreerbrevet (kap. 11) omtaler den lange rekken av vitner, heter det at alle disse fikk godt vitnesbyrd («martyria»)for sin tro. Disse blir kalt «en stor sky av vitner» («martys» i flertall). Avsnittet forteller at en stor del av dem ble drept på grunn av sin tro. Men ikke alle. Likevel blir alle kalt «martys».

Dette er bare et lite utvalg av alle «martys-/martyrein-/martyria»-ordene i Det nye testamentet.  Konklusjonen er likevel ganske grei: Ordet betyr opprinnelig vitne. Det er først senere det spesifikt blir brukt om «blodvitner», dem som blir drept på grunn av sitt vitnesbyrd om og sin tro på Jesus. Derfor er Johannes Døperen en martyr, Stefanus en martyr, Jakob en martyr (Apg 12,2) ikke bare på grunn av sin død for vitnesbyrdet, men rett og slett fordi de vitnet.

Åpenbaringsboken

Det er først når vi kommer til Åpenbaringsboken at vi finner omtale av «blodvitnene». Johannes ser «sjelene til dem som var blitt slått i hjel for Guds ords og for det vitnesbyrdet («martyria») de hadde» (6,9). Videre skriver Johannes (12,11): «De har seiret over djevelen i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om («martyria»); de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i døden.» I avsnittet om «den store skjøgen» som forfølger de kristne (kap. 17), heter det: «Kvinnen var beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner («martys» i flertall). Og i «Babylon», senteret for forfølgelsen av kristne, ser Johannes «blod av profeter og hellige, ja av alle dem som er blitt myrdet på jorden». Når tusenårsriket kommer, ser Johannes «sjelene til dem som har blitt halshogd fordi de hadde holdt fast på Jesu vitnesbyrd («martyria») og på Guds ord» (20,4). Han som gir dette vitnesbyrdet («martyria»), er Jesus selv (22,20). Johannes kaller Jesus ofte «Lammet» i Åpenbaringsboken. Jesus er det store vitnet («martys») og derfor forbildet for alle andre vitner («martyres»), enten det skjer i livet eller som blodvitner.

Ble Johannes en «martyr»? Han var den eneste av Jesu apostler som ikke led martyrdøden selv om han opplevde rikelig av lidelse og forfølgelse. Men det som gjør ham til en «martys» i nytestamentlig mening, er at han vitnet om Jesus.

Oldkirken

Om apostlene og andre i urkirken som ble drept for sin tro på og vitnesbyrd (martyria) om Jesus, har jeg skrevet i boken «Derfor kan dere juble av glede». (Den utgis av Åpne Dører i revidert utgave i august.) Det er lærerikt å se hvordan urkirken og oldkirken tenkte om sammenhengen mellom vitnesbyrdet og martyriet. Martyriet var ingen overraskende sak, for Jesus selv gikk gjennom det, og han hadde gjentatte ganger undervist om at det kan skje hans etterfølgere og vitner («martyres»). Paulus skriver til Timoteus at martyriet («Jeg skal nå ofres») ikke er det siste. I den samme stund skal han nemlig få seierskransen (2. Tim. 4,6ff).

Kirkehistorikeren Eusebius referer biskop Clement slik om apostelen Peters martyrium (se min bok «Men Gud er ikke beseiret»): Peter opplevde den smerte, før han skulle dø, å være vitne til noe som må ha vært verre enn hans egen død. Apostelen Paulus forteller at Peters hustru fulgte ham på hans misjonsreiser. Hun har trolig også vært med da Peter kom til Rom. Der opplevde hun martyriet før ham … Peter har kanskje sett sin hustru bli tatt fra ham for å drepes. Og på tross av det han så, kjente han en glede i sitt hjerte og sa: «Hun er kalt til å komme hjem.»

Biskop Clement skriver videre om de lidelsene kristne gikk igjennom, særlig om apostlene Peter og Paulus som led martyrdøden omtrent på samme tid: «De er seierherrer i vår tid, edle eksempler i vår egen generasjon. Paulus har vist oss hva som er belønningen for å holde tålmodig ut …»

Oldkirken regner ti store forfølgelsesbølger rettet mot kristne i de tre første århundrene. Kristendommen var en «religio illecita» (ulovlig religion) helt fram til keiser Konstantin. Kirkehistorikeren Eusebius har skrevet utfyllende om dette. «Martyriologien» har vært en viktig del av kirkens historie og teologi, og den er det fortsatt i store deler av den universelle kirke. Men i den vestlige, «frie» kirke er den stort sett et ikke-tema.

En av de mest kjente, tidlige kristne martyrene var Polykarp (år 156), biskop i Smyrna og disippel av apostelen Johannes. Da forfølgelsen kom til Smyrna, hadde han anledning til å flykte, men han ville det ikke og sa: «Guds vilje må skje.» Justin «Martyren» led martyrdøden sammen med seks av studentene sine omtrent på samme tid.

Noen av de verste forfølgelsene fant sted i Nord-Afrika. Antall martyrer var ufattelig stort. Den mest kjente historien handler om katekumenene Perpetua og Felicitas som ble martyrer i år 193 i Kartago. Under den åttende forfølgelsesbølgen skrev biskopen i Kartago, Cyprian, i et skriv kalt «Til martyrene og bekjennerne»: «Elskede brødre. Jeg har lært fra de tapre og velsignede brødre om den herlighet som omgir deres tro. Jeg gleder meg stort, for vår Herre Jesus Kristus har forberedt dem for kronen gjennom bekjennelsen av hans navn. For dere har satt standarden for den himmelske strid … Dette er det å være en bekjenner av Herren, en Kristi martyr.» Cyprian led selv martyrdøden.

En av oldkirkens og Nord-Afrikas store teologer og tenkere, Tertullian, ble ikke selv martyr. Men han observerte én ting: «Jo mer de dreper oss, jo flere blir vi. Martyrenes blod er den kristne kirkes såkorn.»

Egyptiske kristne

Mange hundre tusen koptiske (= egyptiske) kristne led martyrdøden. Evangelisten Markus var blitt martyr i Alexandria. Siden fulgte bølge på bølge av forfølgelser. Derfor er det ikke å undres over at teologien om martyriet er sterk blant egyptiske kristne. Athanasius var biskop for de kristne som led under forfølgelsen iverksatt av arianske heretikere. Om Athanisius heter det: «Hans tilfluktssted var hos Gud alene.»  Han skriver selv: «Djevelen angriper og knuser dørene hos dem som står ham imot. Men vår frelser er så mild at han inviterer enhver til å følge ham … Sannheten kan ikke forkynnes med sverd eller gjennom soldater.» Athanasius bruker David som eksempel. Liksom han ikke gikk til motangrep mot Saul som forfulgte ham og ønsket å drepe ham, slik skal heller ikke de sanne troende gå til motangrep.

Konklusjon

Martyriet og martyrene glorifiseres ikke, men både Jesu undervisning, Det nye testamentet, urkirken og oldkirken regner med at det å være Jesu vitner («martyres») også kan føre til martyrdøden. Eksemplene er mange fra de første kristne århundrer.

Eksemplene er mange fra vår egen tid også. Det er de har lært fra kirkens teologi og vitnesbyrd om dette, som er best forberedt når forfølgelsen kommer. De har ikke bare lært at forfølgelse er en naturlig del av det å følge Jesus, men også hvordan de skal reagere på forfølgelse. Helt fra Jesu ord på korset og Stefanus´ ord har de lært: «Far, tilgi dem!» Slik blir Guds vesen og kirkens vitnesbyrd synlig og kraftfullt.

Skal vi forstå de egyptiske kristne sine reaksjoner, må vi kjenne både Det nye testamentets undervisning og deres egen historie. Vi som vestlige kristne kan og bør lære av dem, disse edle kristne søstrene og brødrene våre som lutres i ilden.

 

Gå til innlegget

Konvertitter utfordrer teologien

Publisert nesten 3 år siden

Konvertittene uttrykker en kjærlighet til Bibelen som Guds ord som ofte dessverre er tragisk fraværende i mange tradisjonelle menigheter. Når de har bakgrunn i islam, begeistres de av Bibelens frigjørende budskap på så mange områder.

Jeg skrev nylig en artikkel med overskriften «Konvertitter fornyer europeiske menigheter». På bakgrunn av egne observasjoner, en artikkel i Fox News fra mars 2017 og flere andre kilder viste jeg hvordan skrantende kristne menigheter i Europa blir fornyet tallmessig og åndelig ved at mange nye kristne med muslimsk bakgrunn finner sin plass i menighetene.

Men det er ikke bare på det kvantitative området menigheter blir fornyet. Også kvaliteten i teologien utfordres.

Liberal teologi utfordres

For det første utfordres den liberale teologien og forkynnelsen i folkekirkene og tradisjonelle kirkesamfunn. Liberalteologi har ingen kraft – heller ingen tiltrekningskraft. Konvertittene uttrykker en kjærlighet til Bibelen som Guds ord som ofte dessverre er tragisk fraværende i mange folkekirke-menigheter. Når de har bakgrunn i islam, begeistres de av Bibelens frigjørende budskap på så mange områder. Bibelens undervisning om ekteskap og familie er ett av dem. Bibelens bilde av forholdet mellom kvinne og mann og mellom foreldre og barn blir en frigjørende åpenbaring. De oppdager Bibelens renhet og hellighet.

Det samme gjelder Bibelens budskap om enkeltmenneskets frihet. Her finner de retten til trosfrihet, meningsfrihet, ytringsfrihet, frihet til å velge sin ektefelle og mange andre friheter. «Jesus er den største menneskerettighetsaktivist,» sa lederen for en kristen iransk organisasjon. Jesus og islam var for ham rake motsetninger.

I Bibelen finner de et totalt annet Gudsbilde enn i koranen og islam. Bibelens Gud er kjærlighet, og han kalles Far. Det har de aldri hørt om i islam. Rett nok nevner koranen Allahs vidunderlige navn og egenskaper, men at han er deres kjærlige, nærværende og omsorgsfulle far, har de verken hørt eller erfart. Bibelens hovedbudskap er kjærlighet, frelse, frihet, glede, tilgivelse, forsoning og mer av slike positive ting. Det er jo motsatt av islams budskap om lover og bud, sverd, straff, fortapelse, helvete og alt det andre de har hørt.

"Som muslim fikk jeg aldri bønnesvar fra Allah. Men nå, som kristen, opplever jeg Guds nærhet og får mange svar på mine bønner," hører jeg stadig disse nye kristne fortelle.

Johannes 3,16

Johannes 3,16 er et bibelord som ofte nevnes når de skal trekke fram ett ord som har betydd mye for deres vei til kristen tro. Hvert enkelt ord i verset har betydning. «Så høyt har Gud elsket – at Han ga sin Sønn (Jesus) – for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt – men ha evig liv.» Alt dette er annerledes enn islam. Når de ser islam i lyset fra sin nye kristne tro, er de ikke i tvil om at islam er «fortapelsens religion». Nå har de opplevd at Jesus har frelst dem fra dommen, straffen og fortapelsen. De kan virkelig synge «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann. Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.»

Tidsriktige menigheter utfordres

Dette betyr at konvertittenes tro og fokus også utfordrer mange karismatiske, «tidsriktige» og «søkersensitive» menigheters fokus i forkynnelsen. De vil ha, og de trenger, sentral bibelsk forkynnelse og undervisning. Det vil si temaer om hvem Gud er, hvordan forstår vi treenigheten, hvordan forstår vi at Jesus er sann Gud og sant menneske osv. De vil ha undervisning om synd og nåde, rettferdiggjørelse og helliggjørelse, om hva frelse er. De vil høre om korset og oppstandelsen. De vil synge sanger med temaer om de grunnleggende kristne sannhetene. Det er forunderlig å se hvordan mange nye kristner med muslimsk bakgrunn finner sin plass i konservative menigheter med klassisk kristen forkynnelse og liturgi.

Fast rytme og gjentakelse søndag etter søndag av de samme ledd i gudstjenesten er viktig. Nådehilsen, syndsbekjennelse, syndstilgivelse, Fader vår og andre bønner, trosbekjennelsen og velsignelsen hører med som faste ledd. Skriftemål og nattverd blir virkelig hellige handlinger.

Ekte fellesskap

Sist, men ikke minst, utfordres det eksisterende menighetslivet. Det holder ikke lenger å komme til gudstjeneste klokken 10.59 – eller fem minutter for sent – og så gå fra kirken umiddelbart etter postludiet og siste sang. Menigheten må være et fellesskap der folk ser hverandre, snakker sammen, inviterer hverandre og tar del i hverandres liv. Konvertittene har ofte mistet sine familier, sitt nettverk og sin kultur på grunn av at de har forlatt islam, og de trenger en ny familie. De trenger noen å dele sorger og gleder med, noen å be sammen med og spise sammen med. Menigheten må med andre ord drives til å bli som menigheten i urkirken der de trofast samlet seg i både kirkerom og i hjemmene og der det var like naturlig å spise sammen som å be sammen, like naturlig å dele livet sammen som å lovsynge.

Konvertitter kan fornye europeiske menigheter – tallmessig og innholdsmessig. Ta imot, velsign og bli velsignet!

Gå til innlegget

Be for Pakistan

Publisert nesten 3 år siden

Hver dag hører vi på nyhetene om nye ofre for denne fryktelige loven. Ingen hjelper kristne. Mediene hjelper bare muslimer. Hvem vil peke på den trusselen som rettes mot våre barn?

En av Åpne Dørers medarbeidere har sendt oss en bønneoppfordring. Brevet hennes forteller om en dyp nød. Hun peker særlig på de alvorlige konsekvensene blasfemiloven i landet har.

Situasjonen i Pakistan med hensyn til den omfattende, omdiskuterte og ofte misbrukte blasfemiloven blir bare vanskeligere og vanskeligere. Det hevdes at det er terrorister som har som sin første oppgave å drepe Asia Bibi, den kristne kvinnen som er dømt til døden og har sittet syv år på dødscelle anklaget for blasfemi mot profeten Muhammed. «Vær så snill å be for hennes sikkerhet og om at drapsplanene ikke må lykkes,» skriver Åpne Dørers medarbeider.

Langfredag ble en gruppe terrorister oppdaget. Blant dem var en ung kvinne som ble arrestert og forhørt. Hun fortalte iskaldt at hun hadde latt seg rekruttere via sosiale medier til å bli med i en gruppe som skulle til Syria for å kjempe for IS. Det er uklart om hun allerede hadde vært i Syria. Hennes far, som også ble intervjuet, var sjokkert over at hans datter som studerer medisin, var blitt indoktrinert og hjernevasket. Det fremkom i avhøret at hun var i Lahore fordi hun hadde planer om å utføre et selvmordsangrep mot en kirke der. Flere terrorister ble stanset før de fikk utført dette angrepet. Vi takker Gud for at han reddet mange kristne fra et ødeleggende angrep av store dimensjoner.

Kort før denne hendelsen ble en ung muslimsk mann i Mardan, Mashal Khan, lynsjet av en rasende mobb. Et rykte hadde spredt seg om at han hadde begått blasfemi. Den forferdelige historien har på nytt vekket en debatt om blasfemiloven og de konsekvenser den fører til.

Sist onsdag banket tre kvinner kledd i burka på døren i et hus i Punjab og ba om å få snakke med kvinnene som bodde der. Da de kom inn, skjøt og drepte de mannen i huset. Han hadde nettopp kommet tilbake til Pakistan etter å ha vært tvunget i eksil ti åt tidligere fordi han var anklaget for blasfemi. Kvinnene som oppsøkte huset, var lærere ved en lokal islamsk skole. Etter drapet ventet de i huset til politiet kom og arresterte dem.

Det fortelles om foreldre i Pakistan som er livredde for hva som kan skje med dem og barna deres på grunn av radikale muslimers forståelse av blasfemi. «Barnet mitt har en talefeil,» sier en far. Han er engasjert i et kristent opplæringsprogram. «Det er vanskelig for gutten vår å uttale enkelte ord. Jeg er redd for at han kan komme til å si noe som blir oppfattet som blasfemi. Hver dag hører vi på nyhetene om nye ofre for denne fryktelige loven. Ingen hjelper kristne. Mediene hjelper bare muslimer. Hvem vil peke på den trusselen som rettes mot våre barn?» spør han.

«Hold ut i bønn for oss i denne tiden,» sier Åpne Dørers medarbeider. «Be for lovgivere, domstoler og myndighetene. Be om fred slik at terrorister og mobben ikke tar saker i sine egne hender. Be om at de som tør å diskutere loven, blir beskyttet. Be om at mange må bli kjent med Jesus og begynne å følge ham. Be om visdom og forstand for oss, slik at vi kan forkynne evangeliet og styrke kirken midt i dette mørket, til Guds ære.»




 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere