Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

I 1989 vedtok islamske land i Afrika, inkludert land med tilnærmet muslimsk majoritet eller stor minoritet, at deres mål er å gjøre Afrika til verdens første islamske kontinent. Flere islamske grupper, både terroristgrupper som Boko Haram i det nordøstlige Nigeria og al Shabaab i Somalia, og islamske regimer, som i Sudan, gjør sitt ytterste for å virkeliggjøre Abuja-erklæringens visjon, med støtte fra Saudi-Arabia. Støtten består i alt fra finansiering av skoler, gedigne islamske kultursentre og moskeer og radikal islamistisk undervisning til forretningsforetak. Når myndighetene åpner dørene -eller i alle fall ikke stenger dem – er islamister klare til å gå inn.

I to artikler vil jeg fokusere på islamiseringen i Nigeria og forfølgelsen av kristne som en konsekvens. Denne første artikkelen ble skrevet da jeg var på vei til Nigeria i begynnelsen av mai 2018. Den er i hovedsak basert på informasjon fra Åpne Dører, World Watch Research Unit og World Watch Monitor. (Den andre artikkelen vil være basert på egne observasjoner og informasjon gitt fra ulike personer på forskjellige steder i det store, etnisk mangfoldige og folkerike landet.)

Artikkel 1: NIGERIA - PÅ BRISTEPUNKTET?

Jeg er på flyet til Lagos i Nigeria. Det er en spesiell opplevelse å høre passasjerer si «God bless you» til hverandre. En tenker umiddelbart at det skal være flott å komme til et land med en stor, vital og mangfoldig kirke. I storbyen Lagos er det kirker som teller titusener.  Mange av de kristne i sør tenker ikke på at deres søsken i andre deler av landet blir alvorlig fotfulgt på grunn av sin tro på Jesus. Nigeria har Afrikas største befolkning, omtrent 180 millioner. Befolkningen er religiøst sett delt i to: Halvdelen er kristne og den andre halvdelen er muslimer.

Samtidig leser jeg en artikkel fra World Watch Research Unit. Den beskriver et annet bilde enn «God blest you»-hilsenen av Afrikas mest folkerike land som er nummer fjorten på Åpne Dørers oversikt over hvor forfølgelsen av kristne var verst i 2017 (World Watch List 2018).  Denne oversikten tegner ikke hele bildet av forholdene for kristne i landet. Den fokuserer på forfølgelsen som spesielt finner sted i nordøst og i regionen midt i landet, både i det såkalte "midtbeltet" og i de 12 shari-styrte delstatene.

Abuja-erklæringen


I 1989 vedtok islamske land i Afrika, inkludert land med tilnærmet muslimsk majoritet eller stor minoritet, at deres mål er å gjøre Afrika til verdens første islamske kontinent. Flere islamske grupper, både terroristgrupper som Boko Haram i det nordøstlige Nigeria og al Shabaab i Somalia, og islamske regimer, som i Sudan, gjør sitt ytterste for å virkeliggjøre Abuja-erklæringens visjon, med støtte fra Saudi-Arabia. Støtten består av alt fra finansiering av skoler, gedigne islamske kultursentre og moskeer og radikal islamistisk undervisning til forretningsforetak. Når myndighetene åpner dørene - eller i alle fall ikke stenger dem – er islamister klare til å gå inn.

Blant fattige familier og grupper er fristelsen stor til å bli muslimer slik at de kan få del i skolegang og økonomisk fremgang.

Hausa-fulanere


De fleste vil forbinde forfølgelse av kristne i Nigeria med den voldelige jihadistgruppen Boko Haram, kjent blant annet for fryktelige terrorangrep, hat mot all vestlig kultur og bortføring av hundrevis av kristne jenter i den hensikt å tvangskonvertere dem til islam. Jentene  tvangsgiftes med ledere og soldater. 

Langt mindre kjent er forfølgelsen og den ekstreme volden nomader blant Hausa-fulanere står bak. Fulanere er verdens største nomadefolk. De holder til nitten land. Det er bare én prosent kristne blant dem. 99 prosent er muslimer, og mange av dem er svært radikale.

Nigerias «midtbelte» består av flere folkegrupper og kulturer og er slik sett en etnisk og religiøs smeltedigel. Denne regionen kalles også Nigerias «brødboks». De fleste innbyggerne er bønder som produserer mat for hele landet. Blant de fastboende er mange kristne, i noen områder hundre prosent, men fulaninomadene er nesten uten unntak muslimer. 

Men nettopp hit kommer de muslimske fulaninomadene med dyrene sine.  Mens det andre steder er tørke og knapt med mat, er det rikelig her. Det leder til jihad: De muslimske nomadene fører krig for å overta landområder.  Dessverre slutter fastboende muslimer seg ofte til dem. Volden i form av drap, voldtekter, bortføringer av kvinner, brenning av kirker og hjem er formidabel.

Religiøst motiv


Selv om konflikten kan se ut som en kamp om land, er den like mye motivert av religion. Når en landsby blir angrepet, blir som regel muslimers eiendom og liv spart, mens kristne angripes, fordrives og drepes og eiendommer ødelegges. I staten Benue er 88 prosent av ofrene kristne (oversikt fra april 2018).

Fulanernes historie


Det er ikke noe nytt at en bølge av religiøs radikalisering blant fulanere fører til jihad for å erobre land. I perioden 1804-1815 var det en fulansk revolusjon.  Den innebar hellig krig (jihad) med erobring av deler av «midtbeltet» som ble omgjort til en muslimsk stat, Sokoto-kalifatet. Det eksisterte til 1903. De senere tiårene har fulanerne i økende grad blitt radikale muslimer, ikke minst på grunn av misjonærer/koranlærere fra Saudi-Arabia og Iran.

Jihad i dag er en fortsettelse av tidligere tiders kamp for å gjøre hele Nigeria til en islamsk stat.

Den katolske biskopen i Kaduna sier: «Fulanerne vil at kristne skal underlegges islam. De har en strategi for å svekke kirkens innflytelse og ødelegge det sosiale og økonomiske livet til kristne Denne Jihad er godt planlagt og finansiert. Målet er å destabilisere samfunnet. Ifølge den islamske tanken om «Dar al Islam» tilhører alle ting, også eiendommer og land, Allah, og dermed også muslimene.»

En av Åpne Dørers Afrika-eksperter sier: «De tenker at det er deres rett å ta disse ressursene med makt fra de ureine og vantro.»

Brutale angrep


Forsvarsdepartementet i USA sin avdeling for strategiske studier i Afrika skriver i en rapport i januar 2018 at over 60 000 mennesker er drept i voldshandlinger i Nigeria siden 2001.  Hundrevis av kvinner er kidnappet.

Åpne Dører sine undersøkelser viser at volden har eskalert fra tiden forut for presidentvalget i 2015. Muhammadu Buhari som selv er fulaner, ble valgt til president. Han lovet fred og stabilitet i landet. Men det motsatte har skjedd.  I perioden 2013-2015 ble minst 6500 mennesker drept i delstatene Kaduna, Plateau, Nasarawa,  Benue og Taraba. Åpne Dørers kilder sier at 50 landsbyer ble angrepet i løpet av de siste tolv månedene.

Myndighetene svikter

Kristne er frustrerte over myndighetenes manglende beskyttelse. Et bredt spekter av kristne ledere har uttalt at myndighetene neglisjerer dem og til og med støtter de bevæpnede nomadene.

I mars 2018 uttalte Forum for kristne ledere i Nigeria: «Vi er fortvilet over de føderale myndighetenes manglende beskyttelse av eiendommene til legitime eiere og bønder. I mange år har fulanske nomader myrdet uskyldige nigerianere uten å bli straffet. Myndighetenes respons har til denne dag vært tafatt.»

En biskop i Sør-Kordofan legger til: «I de fleste av disse angrepene står militæret på avstand og ser på at mennesker blir massakrert. Da byene Godogodo og Pasakori ble angrepet, bare overvåket militæret nedbrenningen av husene våre. Da ungdommer prøvde å stanse angriperne, ble de hindret av militæret.» En pastor sier: «Mange landsbyer er tømt for folk, og de som er tilbake i andre landsbyer, er fylt av frykt og fullstendig uten beskyttelse fra myndighetene.»

I en rapport fra Åpne Dører fra 2016 sier Yonas Dembele, talsmann for FNs  Menneskerettighetsråd: «En regjering kan ikke løse et problem som den ikke gir oppmerksomhet. Det at den neglisjerer situasjonen har medført at fulanernes angrep har blitt mer dødelige og sofistikerte. Regjeringen evner ikke å kontrollere strømmen av våpen over grensene og gi beskyttelse til samfunn som systematisk blir utryddet. Det har tragiske konsekvenser.»

Presidentvalg


I 2019 er det presidentvalg.  Volden fulanerne står bak, er blitt et viktig tema i forkant.  Kritikere av president Muhammadu Buhari anklager ham for ikke å ha gjort nok for å stanse volden.  I forbindelse med en massebegravelse etter et angrep (73 døde ble begravet) i Benue ble det ropt slagord mot presidenten: «President,  handle nå!»

President Buhari handler raskt når det skjer noe i fjerntliggende regioner, men i sitt eget område er han stille.  Det truer stabiliteten og enheten i Nigeria. Han har prioritert bekjempelse av Boko Haram og andre militante grupper.

Åpne Dørers arbeid


Kristne i disse områdene opplever støtte fra kristne i andre deler av verden. Det oppmuntrer, styrker og trøster dem. De vet at de ikke er glemt.

«Huset mitt var helt nedbrent,» forteller Mary Lumumba. «Jeg gikk fra hus til hus for å tigge om litt mel til mat til mine barn.  Så kom Åpne Dører og ga meg 100 kilo mais. Gud er virkelig trofast. Må Gud velsigne alle som gav slik at vi kunne bli hjulpet!»

Åpne Dører har mange ulike prosjekter i Nigeria som kan hjelpe både enkeltmennesker, kirker og lokalsamfunn.

 

 

Gå til innlegget

Tro som trosser trengsler

Publisert nesten 2 år siden

Helen Berhane var en av en av dem som opplevde dette. Arrestert, dømt og fengslet fordi hun ikke kunne la være å vitne og synge om Ham som hadde frelst henne og som hun elsket; Jesus. Hun fortsatte å synge og vitne i den overfylte skipskontaineren, til oppmuntring og trøst for de andre fangene. Derfor ble hun nesten torturert til døde, ødelagt på kroppen, men styrket i ånden.

(Foredrag i Ytre Enebakk NLM 1. mai)

INDIA

Filmen “I have decided to follow Jesus (se www.opendoors.no/kortfilmer).

Hvorfor er det kristen vekkelse blant kasteløse og lavkaste i India når de blir alvorlig forfulgt? De må ha funnet og opplevd noe som trosser forfølgelsen. De har fått en ny verdi som mennesker gjennom det kristne budskapet om alle menneskers likeverd. De har fått sine synder tilgitt - ikke gjennom karma, men i Jesus. Og de slipper å tenke på tusener av miserable reinkarnasjoner fordi de har fått evig liv ved Jesu oppstandelse. Hindufundamentalistene kan forfølge dem, men deres nye tro trosser trengslene.

I Romerbrevet 5,3-4 skriver Paulus: «Vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp

New International Version sier: «… trengslene skaper karakter

Paulus skriver videre (Romerbrevet 8,28ff): «Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud … Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet eller sverd? … Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt … skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Apostelen Peter skriver: «Derfor kan dere juble, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser … Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild; troen som er så mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg … Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord; for dere når troens mål …»

Og videre: «Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet.» Sterke ord!

 

DANIEL

Det er mange troshelter og forbilder i Bibelen.  Bibelen taler ærlig om dem. Verken Abraham, Moses, Isak, Jakob eller David fremstilles som perfekte. De har sine svakheter og tvil, fall og nederlag – som deg og meg. Men noen av dem som fremstår som store forbilder midt i trengsler, er Daniel og hans venner.

Lederen i Mekane Yesus-kirken i Etiopia under kommunisttiden, Gudina Tumsa, forkynte ofte ut fra Daniels bok. Han talte ikke direkte om trengslene kristne opplevde i Etiopia, men alle som hørte ham, visste hva han mente. Derfor ble de oppmuntret til å holde ut under forfølgelsen. Men også kommunistregimet forsto hva han mente selv om han aldri nevnte dem direkte. Derfor tok de til sist livet av ham. Men som så ofte ellers: Budbæreren kunne de drepe, men budskapet kunne de ikke ta livet av.

Vennene til Daniel sa da de ble truet med å bli brent i ildovnen: «Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss og frelse oss fra den glødende ovnen og din hånd, konge. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gudebildet du har reist

Daniel og vennene hans levde så rettferdig og gudfryktig som det var mulig. «Det var ikke noe å utsette på dem,» heter det. Det var ikke kritikkverdige ting ved deres liv som gjorde at de ble forfulgt og opplevde trengsler, men nettopp det at de elsket Gud over alle ting og levde rettferdig.

HELEN BERHANE

I Etiopias naboland Eritrea forfølges kristne brutalt, ofte med lange fengselsstraffer i skipskontainere, tettpakket med fanger, med elendige  sanitærforhold, glovarmt om dagen og isende kaldt om nettene, med insekter og infeksjoner. Helen Berhane var en av en av dem som opplevde dette. Arrestert, dømt og fengslet fordi hun ikke kunne la være å vitne og synge om Ham som hadde frelst henne og som hun elsket; Jesus. Hun fortsatte å synge og vitne i den overfylte skipskontaineren, til oppmuntring og trøst for de andre fangene. Derfor ble hun nesten torturert til døde, ødelagt på kroppen, men styrket i ånden.

Hun er et sterkt eksempel på det Paulus krev: «Trengslene skaper karakter.» Og Peter: «Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser. Selv forgjengelig gull må prøves i ild; hvor mye mer da deres tro!»

 

JESUS

Jesus visste fra Skriftene hvordan hans liv ville være. Hans blikk var på en måte alltid vendt mot begivenhetene i Jerusalem. Under den store høytiden, på langfredag, var alle jordiske makter samlet mot ham: De religiøse lederne var rasende på ham og oppsatt på å få ham dømt til døden. De sendte soldater for å arrestere ham da han var i bønn. Jesus ble forhørt og dømt som en forbryter. Han ble ført fram for kongen, Herodes, som hånte ham. Jesus hadde tilsynelatende ingen makt, Herodes oppførte seg som han hadde all makt. Så bar det fram for den store verdensmaktens representant, Pilatus. Mens folkemengden med religiøse ledere i spissen ropte «Korsfest!», bøyde Pilatus av og dømte Jesus til døden. Soldater pisket ham før han ble tvunget til å bære korset til retterstedet Golgata. Det så ut som Jesus hadde tapt, som om Gud hadde tapt. Beseiret, knust.

Men Gud kan ikke beseires. Jesus Kristus kunne ikke beseires. Den sanne kirke kan heller ikke beseires! Den person som har Jesus som Frelser, kan heller ikke beseires! For som Jesus vant seier ved sin oppstandelse, slik skal den kristne kirke seire ved Ham!

En kirkehistoriker har beskrevet kirkens tre første århundrer på denne måten: «Det var som en langvarig korsfestelse som endte i en triumferende oppstandelse

 

ROMANIA

Traian Dorz var en kjent poet og leder av en evangelisk bevegelse ("Herrens armé") i den ortodokse kirken. Kommunistregimet ville ha ham til å skrive dikt som opphøyet kommunismen. De truet og torturerte ham, men Dorz skrev like fullt bare dikt som opphøyet Jesus. Han ble slått til blods mange ganger. Det var særlig én politioffiser (fra Securitate) som oppførte seg brutalt mot ham. Men Traian Dorz ba til Jesus for politimennene: «Herre, jeg ber om at de folkene som var her for noen minutter siden for å gjøre meg vondt, vil se det gale de gjør. Vil du velsigne dem og frelse dem fra deres onde ferd. Gud, jeg vet at du elsker dem. Vil du ordne det slik at jeg vil være i stand til å dele evangeliet med dem når de kommer tilbake om noen dager.»

En dag kom politioffiseren til ham. Traian Dorz forventet mer tortur, men i stedet sa politimannen: «Herr Dorz. Det vil ikke være lenge før jeg skal stå for Guds trone. Jeg har kreft og har kun noen få uker igjen å leve. Så jeg ønsker å si at jeg er lei meg for alt det vonde jeg har gjort mot deg. Du rørte meg med din kjærlighet, og jeg spør deg nå om du vil be for meg slik at jeg kan ta imot Jesus. Når jeg står for Guds trone, ønsker jeg å være på din side.» - Og Traian Dorz viste det samme sinnelag som Jesus: Han tilga, og han ba for ham som hadde vært hans fiende. Slik skulle de to få være sammen i Guds himmel.

En ung, nyutdannet lege (Paul Negrut, som siden ble leder for den evangeliske allianse i Romania) ble plassert som lege på et psykiatrisk sykehus og sperret inne sammen med pasientene. Da han en dag fikk noen timers permisjon, besøkte han Traian Dorz. Han fant den gamle poeten sittende på gulvet, blødende. Noen timer før hadde politiet vært på besøk. Traian Dorz sa de forløsende ordene til sin unge venn: «Det er så vidunderlig å lide for Jesus!» De ordene forandret den unge legens liv.

I 17 år satt denne Gudsmannen i fengsel fordi han elsket Jesus høyere enn noe annet. Han valgte å lovprise Jeus gjennom sine dikt, selv om det innebar tortur og fengsel, fremfor å få ære og nytelse ved å hylle kommunismen. Helsen hans var ødelagt, men helt fram til sin dødsdag i 1989 fortsatte han å vitne om Guds kjærlighet.

En annen av Romanias kjente kristne fra denne grusomme tiden, er Richard Wurmbrand. Hans opplevelse av Jesus forvandlet livet. Jøden Wurmbrand var en hard ateist. Men i Romanias fjell satt en gammel snekker og ba om at han skulle få føre en jøde til tro på Jesus før han døde. Han fikk bønnesvar, og jøden var Richard Wurmbrand. Snekkeren ga Wurmbrand en Bibel. Wurmbrand forteller: «Jeg kunne knapt lese i den. Jeg kunne bare gråte mens jeg sammenlignet mitt eget liv med Jesu liv …» Slik ble Richard Wurmbrand et nytt menneske som siden skulle tåle alt for Jesu navns skyld. Først under nazismen, med arrestasjoner og tortur som skulle forberede for det som skulle komme: kommunismens forfølgelse av sanne kristne.

Wurmbrand ble luthersk prest. Under en av kommunistpartiets kongresser var også prester og biskoper invitert. Alle skulle hylle Stalin, lederen av de gudløses verdensbevegelse. Den ene biskopen etter den andre reiste seg og hyllet ham. Men Wurmbrand gikk på talerstolen og talte om Jesus til kongressen og hele det rumenske folk som lyttet på radio. Han visste det ville bety arrestasjon, tortur og kanskje martyrium. Men han var som en Daniel som ikke fryktet løvehulen.  Konsekvensen ble 14 år i fengsel. En av dem Wurmbrand møtte i fengsel, var en han hadde ledet til tro på Jesus. Wurmbrand forteller: «Han hadde seks barn og var satt i fengsel for sin kristne tro. Kona og barna sultet. Kanskje fikk han aldri se dem igjen. Jeg spurte ham: «Har du noe imot at jeg førte deg til Kristus, nå som familien din lider nød på grunn av det?» Han svarte: «Jeg har ikke ord for min takknemlighet for at du førte meg til troen på min herlige Frelser. Jeg vil ikke ha det på noen annen måte.»

 

IRAN

Iran er landet der den største kristne vekkelse skjer i vår tid. En av dem som tidlig etter den islamske revolusjonen ble arrestert og dømt for å ha forlatt islam og blitt kristen, var Hamid Pourmand. Han ledet mange til tro på Jesus. En dag da han ble flyttet fra ett fengsel til et annet, fikk han ha en kort samtale med sin sønn. Han sa: «Si ikke til Gud: Jeg har så store problemer. Si heller til problemene: Jeg har så stor Gud!»

 

EGYPT

Til sist noe fra Egypt: Kirken i Egypt kan i sannhet kalle seg «martyrenes kirke». Evangelisten Markus, Alexandrias første biskop, led martyrdøden på grunn av sin frimodige forkynnelse om Jesus. Faren til den store teologen og kirkefaderen Origenes led martyrdøden, og Origenes selv forberedte seg på å dø for Jesu navns skyld. Den kjente biskopen i Alexandria, Athanasius, opplevde at tusener av kristne ble drept.  Kirkehistorikeren Eusebius skriver om egyptiske kristne i denne tiden: «De ble skinnende lys. Jeg har selv sett disse martyrenes mot og den guddommelige kraften fra nærværet til Den ene som de bekjenner, vår Frelser. Vi kunne se ham klart i disse martyrene … Jeg så en sterk tro hos dem som hadde satt sitt håp til Kristus. Så snart én gruppe hadde blitt dømt til døden, sprang en ny gruppe opp på plattformen for å fortelle at de var kristne. De var fullstendig overgitt til Gud.»

Så kom araberne med islam til Egypt. De kristne har lært å leve med forfølgelse og diskriminering i 1400 år under islam. For litt over et år siden gikk en selvmordsbomber inn i en kirke i Alexandria. En diakon skjønte hva som holdt på å skje. Han hindret selvmordsbomberen i å ta livet av mange, men selv ble han drept. Da enken hans en tid senere ble intervjuet på egyptisk TV av en kjent programleder, ble hun spurt hva hun tenkte og følte. Hun fortalte at hun hadde tilgitt selvmordsbomberen. Om mannen sin sa hun: «Han er i himmelen nå, men vi tilhører den samme kirke, den himmelske kirke – bare at han er der, mens jeg er her.» Den kjente programlederen så ned og fram for seg lenge før han utbrøt: «Hva slags materiale er disse kristne laget av?» «Trengslene skaper karakter,» skrev Paulus.  

For noen år siden ble en nyoppusset kirke i Minya i det øvre Egypt bombet og helt ødelagt innvendig. Hvordan reagerte de kristne? Hvilke holdninger hadde den unge generasjon kristne fått? Det uttrykkes i sangen «Et budskap om kjærlighet»:

Film: Et budskap om kjærlighet (Egypt) (www.opendoors.no/kortfilmer)

 

Gå til innlegget

Det er dypt opprørende å registrere at kristne kvinner utsettes for nesten dobbelt så mange forfølgelsesformer som menn. Jeg ber mine medarbeidere i både Åpne Dører og i andre sammenhenger om å tenke på hva vi kan gjøre for å styrke disse forfulgte kvinnene og gi beskyttelse til de mest sårbare, slik som enker, enslige kvinner og jenter. Må Gud bevege oss til å be mer, å tale deres sak og gjøre disse kvinnenes situasjon til en prioritert sak i vår tjeneste for den forfulgte kirke.

(En rapport skrevet av Helene Fischer og Elizabeth Miller, Åpne Dører. Oversatt til norsk av Stig Magne Heitmann, Åpne Dører.)

To av disse jentene ble bortført av den islamistiske geriljagruppen Boko Haram i Chibok i Nigeria. (Foto: World Watch Monitor)

For første gang har World Watch List 2018 fra Åpne Dører spesifikt analysert forfølgelsen av kristne kvinner. Listen er et resultat av undersøkelser utført av Open Doors International i over femti land der kristne forfølges for sin tro. Undersøkelse av kjønnsbasert forfølgelse påviser at kristne kvinner er spesielt sårbare. De eksponeres for dobbelt så mange forfølgelsesfaktorer som menn.

83 prosent av kvinner i verden identifiserer seg med en religiøs tro, mens 79 prosent av menn gjør det. Kristne er den religiøse gruppen som forfølges mest. 215 millioner kristne erfarer høy, svært høy eller ekstremt høy risiko for å bli forfulgt, ifølge World Watch List.

I forbindelse med innsamling av informasjon til World Watch List 2018 ble det gjort en særskilt undersøkelse for å finne ut mer om det komplekse presset som kristne kvinner regelmessig opplever, ofte i de verste former. De er annerledes enn den forfølgelsen kristne menn erfarer.

 

 

 Moren til en av de savnede jentene i Chibok. (Foto: World Watch Monitor)

Det vanlige presset forfulgte kristne kvinner forteller om, er overveldende. De lever i samfunn der kvinner generelt er diskriminert og undertrykket. Kristne kvinner erfarer ofte tvangsekteskap, voldtekt og andre former for seksuell trakassering.

Til sammenligning nevner kristne menn følgende forfølgelsesformer: de blir trakassert og diskriminert i forbindelse med arbeid, de opplever angrep fra politi og soldater og fysisk vold (men sjelden seksuell vold).

Derfor kan en konkludere med at måten forfølgelse av kvinner og menn skjer på, er forskjellig. Men uansett hvilken form den tar, så er den kjønnsbaserte forfølgelsen en måte å ødelegge de kristne samfunnene på, slik det blant annet fremkommer i rapporten om de bortførte Chibok-jentene i 2014.

Generalsekretæren i Open Doors International, Dan Ole Shani, sier: «Det er dypt opprørende å registrere at kristne kvinner utsettes for nesten dobbelt så mange forfølgelsesformer som menn. Jeg ber mine medarbeidere i både Åpne Dører og i andre sammenhenger om å tenke på hva vi kan gjøre for å styrke disse forfulgte kvinnene og gi beskyttelse til de mest sårbare, slik som enker, enslige kvinner og jenter. Må Gud bevege oss til å be mer, å tale deres sak og gjøre disse kvinnenes situasjon til en prioritert sak i vår tjeneste for den forfulgte kirke.»

Forfølgelse er ikke kjønnsblind

Forfølgelsens kjønnsprofil viser at det er en myte at forfølgere er kjønnsblinde. Selv om forfølgelse er forferdelig og uakseptabel, uansett hvem den rammer, er forfølgelsen av sårbare kvinner et ekstra stort problem.

Forfølgelsen er absolutt ikke kjønnsblind. Den resulterer i en rekke ulike forfølgelsesformer. I juli 2017 publiserte den amerikanske kommisjonen for internasjonal religionsfrihet (USCIRF) en rapport kalt Women and Religious Freedom: Synergies and Opportunities. Funnene den presenterer forteller at det er en sammenheng mellom mangelen på kvinners rettigheter, likestilling og trosfrihet.

 

  En tenåringsjente i Usbekistan. Kristne kvinner og jenter i dette landet opplever mange former for overgrep.  (Foto: World Watch Monitor)

 

Denne sammenhengen av undertrykkelse av menneskerettighetene skaper et miljø der det er enkelt for mennesker å angripe både kvinner og menn med en annen tro, men angrepene på kvinner er annerledes enn angrepene på menn.

 

Undersøkelsen viser til et eksempel på denne dynamikken i Usbekistan. «Det forventes at kvinner skal underkaste seg sine foreldre fullstendig, og – om de er gift – sine ektemenn.» Rapporten sier videre: «Dette gjør kvinner mer utsatt for forfølgelse – både som kristne og som kvinner som utfordrer den eksisterende orden. Kristne kvinner og jenter lider fra verbale og fysiske overgrep, trusler, fysiske slag, arrestasjoner og fengslinger, forhør, beslagleggelse av eiendeler, bøter, tap av arbeid, diskriminering, husarrest i eget hjem, tvangsekteskap, familievold og voldtekt, skam, utestengelse fra familie og samfunn, skilsmisse og tap av eiendom.» Med så mange ulike former for potensielt press blir forfølgelsesbildet komplekst. En faktor kan føre til at forfølgelsen øker i omfang og styrke.

 

På samme måte kan juridisk diskriminering føre til forfølgelse. Ifølge en rapport fra Jordan «risikerer kvinner som er gift med ikke-kristne menn og konverterer til kristen tro å bli utsatt for drapstrusler og overgrep. Æresdrap er ikke uvanlig. Det gjør at mange må flykte. De opplever også reiserestriksjoner. Både myndighetene og familiene kan pålegge kvinner reiseforbud for at kvinner som har blitt kristne, ikke skal forlate landet. En domstol kan dømme kvinner for å ha reist uten tillatelse.  Rapporten konkluderer med at menneskerettighetene brytes på grunn av religiøs tro og at det fører til forfølgelse.

 

Mange ganger er forfølgelsen skjult under dekke av «kultur». Når kristne kvinner bor i et samfunn der verdisystemet ser forskjellig på menn og kvinner (for eksempel under islamsk lov, sharia), opplever de et system der kvinner og menn behandles forskjellig. Det kan gjelde polygami, barneekteskap og omskjæring av jenter. En undersøkelse i Nigeria sier: «Mange kristne kvinner og jenter tvinges inn i ekteskap med ikke-kristne. Det faktum at det eksisterer lover i noen delstater som tillater barneekteskap, så vel som kulturelle normer som hindrer jenter å gå på skole, forsterker problemet.»

Alle former for sårbarhet kan utnyttes til å kontrollere og hindre mennesker i å tro og praktisere sin tro. Rapporten forteller om hvor vanskelig det er å være en enslig kristen kvinne og den komplekse diskrimineringen og forfølgelsen mot kvinner rundt om i verden.

 

Kjønnsbasert forfølgelse resulterer i ulike former for vold

Forfølgelsestaktikkene avslører et stygt bilde: Kvinner opplever mer fysisk vold enn menn, bade kvantitativt og i flere former. Rapporten løfter fram fem kategorier av vold mot kvinner: Voldtekt, andre seksuelle overgrep, vold i hjemmet, ikke-seksuell fysisk vold og verbal trakassering. Disse eksemplene viser et bilde av former for forfølgelse av kvinner som oftest er forskjellige fra menns opplevelser. 

Voldshandlinger mot menn kan være ekstreme. En rapportør fra Libya sier: «Tvangsarbeid og ulike former for slaveri er vidt utbredte former for overgrep mot kristne menn. Det innbefatter ofte fysisk vold, tortur og nedverdigende behandling.» Men kristne kvinner opplever mange flere former for overgrep. De har ikke mulighet til å stå fram som #metoo-ofre, men de lider massivt under dette dag etter dag, år etter år.

Det er individer som lider, men det er del av et samfunnsproblem

Samtidig som forfølgelse av kristne kvinner og menn er forskjellig, er hensikten til forfølgerne å ødelegge de kristne samfunnene. Noen ganger lykkes de i å skape store ødeleggelser, dype sår og fordrive kristne. En nigeriansk forsker forklarer det slik: «Forfølgelsen av kvinner og jenter har en svært negativ effekt på kirken og de kristne familiene. I tillegg til den store emosjonelle belastningen og de sosiale omkostningene, så har det store økonomiske konsekvenser i samfunnet når det er enker som må forsørge familiene.»

En undersøkelse i Turkmenistan konkluderer: «Når en kristen mann blir utsatt for forfølgelse, blir bøtelagt eller fengslet, vil hele familien lide. Å miste sitt arbeid er en katastrofe for hele familien.»

Andre ganger er det usynlige ettervirkninger av et trauma, slik det eksemplifiseres fra Libya: «Den formen for forfølgelse som rammer kristne kvinner og jenter spesielt, er voldtekt og andre seksuelle overgrep. Men i tillegg til den fysiske smerten og skaden på ofrene, er de store traumer og emosjonelle vanskelighetene for hele familien, venner og det kristne fellesskapet svært store.»

 

Gå til innlegget

Fra Uganda til Stord

Publisert nesten 2 år siden

Vi vil fortsette å kjempe så sterkt vi kan for trosfrihet og menneskerettigheter, for rettferdighet og muligheten til å søke asyl. Men om myndighetene lar makten gå foran rett og rettferdighet, så bekjenner vi like frimodig: De som tror på Jesus, vinner mer enn seier.

Jeg har nettopp besøkt Uganda der jeg mange ganger samtalte med kristne om historien til kirken i landet. Den er ikke gammel, bare 140 år, men en majoritet av landets befolkning tror i dag på Jesus.

En konge inviterte i 1877 kristne misjonærer sammen med muslimske lærde. Han ville finne ut hva disse religionene gikk ut på. De første årene ble budskapet kun forkynt for kongen og hans hoff. Men da en ny konge kom til makten i 1884, fikk den lille kirken sine tre første martyrer. Snart fulgte flere etter. Den øverste tjeneren ved hoffet var også blitt kristen. Da han ble dømt til døden, svarte han: «En kristen som har gitt sitt liv til Gud, er ikke redd døden.»

Hvert martyrium ble et vitnesbyrd om den kristne troens overlevelse. Hvert martyrium førte til at mange ble frelst. Den voksende gruppen kristne ble til sist samlet ført mot henrettelsesstedet Namugongo, like utenfor Kampala. For første gang ble evangeliet forkynt utenfor slottets område. Martyrene sang lovsanger, ba og vitnet om sin tro på vegen mot døden. Mange ble grepet av deres tro og glede, og innen få år var antallet kristne mangedoblet.

I dette landet prøvde Idi Amin hundre år senere å utrydde kristendommen. Men kirken kunne ikke knekkes. Kristne på flukt samlet seg i jungelmenigheter, konstant i bønn. En av dem som sto i fremste rekke, var biskop Festo Kivengere. Gjennom hans tjeneste kom det store vekkelser. I en av sine kjente taler sa Kivengere: «Korset taler om et liv i konflikt med døden, men livet overvinner døden. Den kristne tro ble født midt under en voldshandling. Den kristne blir ikke skremt når nasjoner reiser seg eller endog hele verden rystes. Vår tro ble født på Golgata – derfor kan den utholde alt. Den er en allværstro.» (Stig M. Heitmann: «Men Gud er ikke beseiret. Den forfulgte kirkes historie.» Lunde forlag. 2008.)

Nettopp: «Den kristne tro ble født under en voldshandling.» Det religiøse lederskapet arresterte Jesus. Kongen lot ham mishandle, hånte ham og overlot ham til de romerske styresmaktene. Pilatus som hadde makten i sine hender, var feig. Han overlot Jesus til tortur og korsfestelse. Folkemengden ropte «korsfest!». En liten disippelflokk var redd. Det var ikke rare støtten Jesus fikk. Derimot så det ut som om alle makt var imot ham. Retten gikk tapt, og den urettferdige makten vant. Men det skulle bare gå et par døgn før Gud viste at det er Han som har all makt.

En kirkehistoriker har sagt: «Kirkens tre første århundrer var som en langvarig korsfestelse som endte i en triumferende oppstandelse.»

 

Stord 2018

Så er vi på Stord våren 2018. En afghansk familie har søkt kirkeasyl. De har forlatt islam og er blitt kristne, og de vet konsekvensene hvis de blir returnert til Afghanistan. Loven er klar: «Frafall fra islam er forræderi og straffes med døden.» (Stig M. Heitmann: «Konvertittene». Lunde forlag 2017 / «Kampen for trosfriheten». Åpne Dører 2016.) Men 1) norske utlendingsmyndigheter vil ikke tro at de er reelle konvertitter, 2) norske utlendingsmyndigheter sier at de kan rekonvertere til islam i hjemlandet, og 3) de har ikke rett på beskyttelse i Norge = de får heller akseptere forfølgelse i Afghanistan, fra familie, samfunn, moske og stat.

Apostelen Paulus skriver: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse … eller sverd? … I alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv … skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.» (Romerbrevet kap. 8)

Vi vil fortsette å kjempe så sterkt vi kan for trosfrihet og menneskerettigheter, for rettferdighet og muligheten til å søke asyl. Men om myndighetene lar makten gå foran rett og rettferdighet, så bekjenner vi like frimodig: De som tror på Jesus, vinner mer enn seier. Er det ikke det vi ser nettopp i et land som Afghanistan i vår tid: Aldri tidligere har det vært en slik kristen vekst i landet. Blant afghanske flyktninger, blant annet i Europa, er det tusener som kommer til tro på Jesus.

Gå til innlegget

Luther alene?

Publisert rundt 2 år siden

Det er underlig å registrere at reformasjonsjubileet er så ensidig «teoretisk» og teologisk. Det er en slags herlighetsteologisk slør over reformasjonsjubileet. Burde vi ikke også snakke om hva reformasjonen i bestemt form og reformasjon generelt kan koste? La oss være ærlige og si at reformasjon og vekkelse også i vår tid vil komme til å koste.

Markeringen av at det er 500 år siden Martin Luther skrev 95 teser mot avlatshandelen og dermed skapte et gjennombrudd for den protestantiske reformasjonen, har blitt behørig markert på flere måter. I Norge er det utgitt flere bøker om Martin Luther, og både lutherske og andre kirker har markert «Nåden aleine» som reformasjonsjubileets slagord og hatt det som tema for teologisk drøfting og forkynnelse. Diskusjon om hva «nåden alene» betyr, har også gått i sosiale medier, og den har avdekket en bekymringsfull forståelse i enkelte kretser av hva det betyr. Men det er ikke tema for denne artikkelen.

«Nåde aleine» (latin: sola gratia) er ett av fem reformatoriske «sola»-begreper: Sola fide (troen alene), sola gratia (nåden alene), Skriften alene (sola scriptura), Kristus alene (solus Christus) og Guds ære alene (sola Deo gloria). Videre omtale av disse er heller ikke tema for denne artikkelen.

 

Solus Luther?

Men temaet er: Sitter vi igjen med et inntrykk av at det var Martin Luther alene (solus Luther) som skapte reformasjonen? For det første: Reformasjonstiden varte mye lenger enn Martin Luthers levetid. Det hadde skjedd mye før hans tid. Dernest: Det var mange andre som bar på de samme tankene og kjempet den samme kampen samtidig med ham. Og for det tredje: Det var mange som betalte en mye høyere personlig pris for å stå for de reformatoriske ideene. Disse ideene ble betraktet som heresi av den herskende kirke, og mange måtte betale martyriets pris.

Derfor er det underlig å registrere at reformasjonsjubileet er så ensidig «teoretisk» og teologisk. Det er en slags herlighetsteologisk slør over reformasjonsjubileet. Burde vi ikke også snakke om hva reformasjonen i bestemt form og reformasjon generelt kan koste? La oss være ærlige og si at reformasjon og vekkelse også i vår tid vil komme til å koste.

Jeg bekjenner meg som lutheraner. Jeg slutter meg til de lutherske bekjennelsesskriftene. Jeg tror at Martin Luther var et redskap utvalgt av Gud til å bli en nøkkelperson i den sårt tiltrengte reformasjonen. Jeg tror at Gud brukte Luther på en spesiell måte på det riktige tidspunkt. Men jeg synes det er på sin plass å løfte fram også andre reformasjonsskikkelser.

Anonyme reformatorer

Mange bibellesere hadde allerede før Luther, Calvin og Zwingli oppdaget at pavekirken ikke sto for sentrale bibelske sannheter. Det er snakk om waldensere, lollarder, husitter, utraquister, taboritter og moravianere/brødremenigheter. De forkynte og underviste om sine nye oppdagelser – privat, i menigheter og ved universiteter. Ikke få ble grepet av det bibelske og evangeliske budskapet disse presenterte, men mange ble også alvorlig forfulgt av både kirke og statsmakt. Noen ble avsatt fra sine stillinger, andre led martyrdøden fordi de ikke kunne fornekte sannhetene de hadde funnet i Bibelen.

Anabaptistene ble først en stor bevegelse i senreformatorisk tid med størst utbredelse i Sveits, Tyskland og Nederland. Men allerede en samtidig av Luther, den tyske teologen Balthasar Hubmaier, forkynte det anabaptiske standpunktet, og på grunn av det ble han forfulgt og til sist henrettet. Anabaptistene ble svært radikale, og forfølgelsen derfor hardere og hardere. Tallet på martyrer blant disse anonyme reformatorene er enormt stort.

John Wycliffe

må regnes som en av reformasjonens forløpere. Han ble født i 1328 i Yorkshire i England. Som ansatt ved universitetet i Oxford var han en glitrende teolog og respektert debattant. Han mente kirken trengte en reformasjon for at det skulle bli slutt på dens rikdom, korrupsjon og maktmisbruk. Prester og munker reiste seg mot ham og hans voksende gruppe av etterfølgere, lollardene. Menneskelige tradisjoner og seremonier og falsk lære hadde fortrengt sann omvendelse og etterfølgelse av Jesus i kirken. Siden det ikke var mulig for lekfolket å få kunnskap fra Bibelen – både fordi få kunne lese og fordi den bare var tilgjengelig på latin, ble de ledet inn i et åndelig mørke.

Erkebiskopen av Sadbury hadde makt til å avsette Wycliffe fra hans embete ved Oxford universitet. Mens verdslige ledere stilte opp for Wycliffe, sto de geistlige imot ham. Paven utstedte en bannbulle mot Oxford universitet der det blant annet heter: «Disse (Wycliffe og hans tilhengere) har som mål å ta fra Kirken dens status, ja til og med dens verdslige makt … Disse synspunktene strider mot den klare og sanne kunnskap i Skriftene.»

Erkebiskopen av Canterbury kalte sammen til et møte der teologiske doktorer og professorer og jurister forbød enhver å forkynne og lære i samsvar med Wycliffes oppdagelser av de bibelske sannhetene. De mente at lollardene «forvirret gode kristne angående den katolske lære». Wycliffes lære var som slangens gift, sa de. Etter at Wycliffe døde i 1384, fortsatte opposisjonen mot ham. Levningene ble fjernet fra graven og brent. Motstanderne trodde de kunne gjøre slutt på innflytelsen hans, men i stedet økte innflytelsen, og Wycliffes gjerning ble til stor inspirasjon for reformatorene.

Johann Huss

ble født i Bohemia i 1372. Etter teologistudier i Praha, ble han prest og fra 1409 rektor ved universitetet. Han var sterkt påvirket av skriftene til Wycliffe. Som Wycliffe hevdet han at bare Skriftene skulle ha autoritet i de saker som gjaldt kirkens lære og liv. Og som Wycliffe var Johann Huss opptatt av at kristne måtte få Bibelen på sitt eget språk.

Paven og geistligheten reagerte kraftig, men Huss-tilhengerne, reformistene, økte sterkt i antall. Paven utstedte en bannbulle mot skriftene fra reformistene. Huss og de som fulgte ham, fikk forbud mot å forkynne og undervise. Huss selv ble innkalt til et møte i Köln der han ble beskyldt for heresi. Huss ble først ekskommunisert fra kirken. I 1414 var det et nytt konsil i Konstantz. Der ble Huss ydmyket, hånet og fysisk avstraffet. Han ble kalt «ringlederen for heretikerne». De skar av ham håret, og på det blodige hodet satte de en papirhatt med bilder av demoner. Men Huss svarte: «For min skyld bar Herren Jesus en tornekrone. Så hvorfor skulle ikke jeg for hans skyld bære den lette kronen, selv om den er en skammelig ting.»

Da hertugen av Bavaria prøvde å få ham til å trekke tilbake sin lære, svarte Huss: «Nei! Aldri har jeg lært noe som var galt, og det jeg har forkynt med mine lepper, skal nå forsegles med mitt blod.» Før han led martyrdøden ved å bli brent på bålet, sa motstanderne: «Nå overgir vi din sjel til helvetet.» Men Huss løftet øynene mot himmelen og sa: «Men jeg overgir min sjel som du har frelst, Herre Jesus Kristus, i dine hender.» Ikke bare Huss ble brent på bålet, men også alle bøkene han hadde skrevet.

Reformatoren Johann Huss ble brent og asken kastet på Rhinen, men reformasjonens kraft kunne ingen stanse. Ved sin død ble Huss en større trussel mot paveveldet enn han hadde vært i løpet av sitt liv, heter det.

William Tyndale og mange andre i England

På 1300-tallet florerte det med overtro, vranglære og moralsk forfall i den engelske kirken. Lollardene opplevde økt forfølgelse. De geistlige ville at kongen skulle dømme lollardene til å brennes. Loven om brenning av heretikere, «De heretico coburendo», ble vedtatt i 1401. Den første som ble brent, var presten og Wycliffe-tilhengeren William Sartree. En annen var Sir John Oldcastle. Da han ble ført til retterstedet, ba han Gud tilgi fiendene. Han formante folket til å følge det som står skrevet i Skriftene og holde seg borte fra lærere som levde i strid med Kristi lære.

William Tyndale (1494-) «var utvalgt av Gud til å grave opp røttene og fundamentet til pavens herrevelde,» står det i «Foxe´s Book of Martyrs». Hans livsgjerning var å oversette Bibelen til engelsk. På glimrende vis avslørte han pavekirkens vranglære, noe som naturligvis vakte geistlighetens vrede. «Vi vil heller ha paven enn Guds lov,» sa disse. Men Tyndale svarte: «Jeg forsaker paven og alle hans lover! Om Gud bevarer mitt liv, så skal det ikke gå mange år før enhver gutt som arbeider på markene, vil kjenne mer til Skriftene enn det paven gjør!»

Tyndale oversatte Bibelen til engelsk. De hellige bøkene åpnet øynene på hele den engelske nasjonen. Men i 1536, etter at Tyndale hadde flyktet fra England til Nederland, ble han arrestert, hengt og brent til døde. Da han ble brent, ba han: «Herre, åpne øynene til Englands konge!» Biblene han hadde fått trykket, ble spredt over hele England. Det nye testamentet på folkets språk ble snart Englands mest leste bok.

Mange, mange flere reformatorer i England og Skottland kunne vært omtalt, som Thomas Cranmer (1489-1556), Patrick Hamilton (1504-1527) og George Wishart (1513-1546).

De franske protestantene, hugenottene, hadde fortjent omtale. De ble utsatt for massedrap iverksatt av den katolske dronningmoren, Catherine de Medici.

Bibelen

Det viktigste resultatet av reformasjonen er at vi har tilgang til Bibelen på våre egne språk. Men de første oversettelsene kostet blod og forfølgelse. Når vi i dag har tilgang til flere oversettelser på norsk og engelsk og andre språk, må vi ikke da tenke i takknemlighet på de som valgte å gå smertens vei for å gi oss denne muligheten?

Bibeloversetterorganisasjonen Wycliffe forteller i dag at noen av deres oversettere trues på livet i landene de arbeider i. Åpne Dører begynte med smugling av Bibelen inn i land der den var en forbudt bok. I enkelte land er det forbundet med dødsstraff å eie en Bibel eller forkynne dens budskap.

Det vil alltid være kamp der Bibelens budskap forkynnes. Det kan faktisk også være kamp og strid innad i kirken. Vi gjør klokt i å se hen til reformatorene for å få mot og kraft til å stå for de bibelske sannhetene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
20 dager siden / 2105 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
18 dager siden / 1767 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1765 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1260 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
11 dager siden / 1096 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
21 dager siden / 1018 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
26 dager siden / 973 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
14 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere