Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Sterke gudstjenesteopplevelser

Publisert over 1 år siden

Et lite gudstjenesterom i Istanbul. Alle tilstedeværende var førstegenerasjonskristne fra forskjellige land i Sentral-Asia. Pastoren var som ung kristen i sitt hjemland blitt alvorlig torturert. Det fantes bare én kristen i hans folkegruppe fra før. I dag forkynner han evangeliet via radio for millioner i Sentral-Asia. I denne gudstjenesten ble fem unge menn døpt.

Det er tidlig søndag morgen. Seks timer til menighetens gudstjeneste. I går hadde jeg seminar i en menighet om «en flerkulturell menighet». På en vanlig gudstjeneste er over halvparten av deltakerne fra andre nasjoner og kontinenter. Vi snakket om «velsignede utfordringer».

Denne søndagsmorgenen tenker på hvilke gudstjenester som har gjort dypest inntrykk på meg.

Nummer 9: En liten og annerledes menighet i Norge 

Menigheten var ganske ung. Gudstjenestene var ikke alltid strukturerte. Lovsangslederne var nye og unge, og musikken var deretter. Jentene i menigheten elsket å danse til lovsangen. Noen beboere fra et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede var alltid med. En av dem, «Steffen», spurte hver gang om han kunne få synge «Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare». Ekstra stas var det når han kunne få synge duett med «Britt», konen til en av eldstebrødrene. "Randi" snek seg bak pastoren og gikk fram til alterbordet når hun syntes gudstjenesten ble for lang. Der blåste hun ut lysene og proklamerte: «Kirkekaffi no!»

Nummer 8: Bønnekvinnene i Kina

Etter møysommelig leting fant en liten gruppe norske menn kirkerommet i den lille husmenigheten vi hadde hørt om. Midt i en kinesisk millionby. Da vi kom inn, lå alle kvinnene på kne, med ansiktet mot gulvet, i bønn. I inderlig bønn. Vi satt stille og så på eller ba med dem. Etter lang tid reiste de seg. Da de oppdaget oss, strålte ansiktene. De omfavnet oss. Vi burde egentlig ha forlatt dem da gudstjenesten endelig var slutt, men de nødet oss til å bli. Den ene matretten etter den andre ble satt fram for oss. De kinesiske bønnekvinnene klemte hende våre. Til slutt måtte vi gå, men jeg glemmer dem aldri.

Nummer 7: Nye kristne feirer dåp

Et lite gudstjenesterom i Istanbul. Alle tilstedeværende, unntatt meg, var førstegenerasjonskristne fra forskjellige land i Sentral-Asia. Pastoren var som ung kristen i sitt hjemland blitt alvorlig torturert. Han var blitt frelst sammen med en liten gruppe andre unge. Det fantes bare én kristen i hans folkegruppe fra før. I dag forkynner han evangeliet via radio for millioner i Sentral-Asia. I denne gudstjenesten ble fem unge menn døpt. Det kunne betyr nye problemer, men ingenting kunne stanse dem. De elsket Jesus.

Nummer 6: Ungdom med hvite skjorter i Ho Chi Minh-byen

Kirken var bygget før kommunistene tok makten. Kirkerommet var smekkfullt av folk, særlig ungdommer. Alle de unge mennene og guttene var kledd i hvite skjorter. Det var forbudt for ungdom under 18 år å delta på gudstjenestene, men de trosset forbudet. De visste det kunne ha konsekvenser. Blant alle som var til stede, var det også agenter for myndighetene. Gjesten fra Norge ble presentert, men han fikk ikke si noe selv. Pastoren fryktet at utlendingen skulle si ett ord for mye. Agentene rapporterte alt de hørte og så. Lydanlegget i kirken pep og skrek. Rett utenfor var det et stort marked, åpent om søndagene også selvsagt. Hundrevis av høner kaklet og hylte, særlig før de fikk hodet kuttet av. Motorsyklene ga ikke mindre lyd fra seg. Etter gudstjenesten samlet flere titalls ungdommer seg rundt den norske gjesten. Sjelden har jeg sett så mange glade ansikter. Men de visste at deres deltakelse i menigheten kunne få konsekvenser for utdannelse, jobbmuligheter og tilgang til goder i samfunnet. I verste fall et fengselsopphold. Pastoren visste hvilke konsekvenser det kunne få for ham. På pastorsamlingene hadde de lært seg å snakke stille om de pastorene som var fengslet siden sist de var sammen og om dem som hadde vært i fengsel i mange år.

Nummer 5: I en leilighet med utsikt over Kairo

«Den arabiske våren» hadde nådd Kairo. Hundretusener var samlet på Tahrirplassen. Kristne og muslimer side om side. De ropte på menneskerettigheter, trosfrihet og fred. De ba. I en leilighet i en høyblokk var et par titalls mennesker, de fleste unge, samlet til bønn. Noen kom rett fra Tahrirplassen. En av dem hadde ferske skuddskader. En eldre kristen sto ved vinduet, ba og gråt. Ba for sin by og sitt land. Gråt over konfliktene mellom religiøse grupper og undertrykkelsen av de kristne. Vi, en gruppe norske kristne, ba og gråt sammen med dem. En av de unge egyptiske lederne bøyde seg ned framfor føttene mine, la hende på føttene og velsignet meg.

Nummer 4: I krigens Damaskus

Far, pastoren, fortalte om menigheten som kom sammen til gudstjeneste hver søndag og bønnemøte én time hver uke i stua deres. Slik hadde det vært i mange år. Det hadde gått greit. De hadde to soverom på den ene siden av stua og kjøkken og toalett på den andre siden. Men så kom krigen. Mange lunkne menighetsmedlemmer kom tilbake. Nå trengte de omsorg, forbønn og bibelundervisning. Bibler som hadde vært lite brukt, ble nå lest og studert. Snart begynte det å komme folk fra andre menigheter. «Gi oss undervisning, pastor,» ba de. Folk strømmet til bønnemøtene. Det ble bønn både dag og natt. Gudstjenestene varte lenge. Det var nesten ikke mulig for de to små jentene i pastorfamilien å komme seg på toalettet. Folk hadde bruk for hjelp. Menigheten begynte å gi bort brune kartonger med soyamelk, mel, bleier og hygieneartikler. Snart kom muslimene og sa: «Vi har 200 militsgrupper som slåss mot hverandre. Dere kristne har ingen militsgruppe. Kan vi også få høre fra Bibelen?» Muslimer ble kristne og ble døpt. Mange kristne flyktet fra Syria, men denne menigheten ble fylt opp av nye mennesker, ex-muslimer. De to små pastordøtrene begynte å studere Bibelen. Lærte utenat hele salmer. Det ble deres styrke og fred i en by fylt av terror, granater, døde mennesker, bortførte mennesker.

Nummer 3: Første gudstjeneste etter at kirken var ødelagt av terrorister

Langt vest i Den sentralafrikanske republikk hadde opprørere drept menn, lemlestet barn, voldtatt kvinner, brent ned hus og ødelagt kirkene. Jeg var på besøk. Lokalbefolkningen var fylt av frykt. Menigheten også. De hadde ikke vært sammen på et par måneder, men nå våget de seg tilbake for å feire gudstjeneste i ruinene. Frykten satt i øynene og ansiktene deres. Kvinnene gråt. Men så begynte sangen. Barna slo på de små primitive trommene. Pastoren reiste seg og begynte å bevege seg til sangen. Snart var det noen kvinner som sang på tradisjonelt afrikansk vis. Noen begynte å danse. Smilene og gleden kom tilbake. Etter gudstjenesten snakket vi med noen kvinner om deres traumatiske opplevelser. De orket ikke å si mye. De gråt mer enn de snakket. Hva kunne vi gjøre annet enn å be med og for dem?

Nummer 2: Fange nummer 42 og en bedende kvinne under et laken

Hun hadde flyktet til Kina fra Nord-Korea. I Kina besøkte hun en kristen menighet med kjærlige og omsorgsfulle mennesker før hun ble arrestert og transportert tilbake til hjemlandet. I det nordkoreanske fengselet ble hun bare kalt «nummer 42». Hun arvet klærne til tidligere fange «nummer 42» som trolig var drept eller død av sult, og hun tenkte at etter hennes egen død ville en ny fange bli kalt «nummer 42» og overta hennes klær. I ett år var hun i fengsel, alene i en celle som ikke var stor nok til å ligge i. Hun sov i sittende stilling. Hver dag ble hun forhørt og torturert. Etter fengselsoppholdet ble hun overført til en fangeleir. En dag oppdaget hun at noe beveget seg under et laken. Hun gikk bort til det underlige fenomenet og hørte en kvinne be til Gud. «Nummer 42» hadde forstått at hun selv kom fra en kristen familie, og nå dannet disse to kvinnene en menighet. De ba stille sammen, Fader vår og trosbekjennelsen. Den andre kvinnen kunne noen bibelvers. De hvisket navnet Jesus. Den andre kvinnen fortalte også andre fanger om Jesus. Da det ble oppdaget, ble hun hentet – og henrettet. «Nummer 42» var alene i menigheten, bare hun og Jesus og den himmelske menigheten.

Nummer 1: Alene som dødsdømt slave i en mørk gruve

I en mørk gruve, som dødsdømt slavearbeider, uten fellesskap med noen andre, uten lovsang, satt den aldrende apostelen Johannes. Ingen Bibel, ingen å samtale med, be eller synge sammen med. Ingen gudstjenestefeiring. Der fikk han åpenbaringer. Av Jesus, i all hans herlighet. Av de seirende martyrene og vitnene. Av himmelen. Av den himmelske menighet. Av det nye Jerusalem, den nye himmel og den nye jord. Der hørte han lovsang som var mektigere enn noen menighet på jorden kan vise maken til.

Gå til innlegget

Broder Andreas har sagt at når han hører ordet «islam», vil han tenke: «I Sincerely Love All Muslims». Åpne Dører ønsker å løfte fram Jesu ord: «Velsign dem som forbanner dere, elsk dem som hater dere, be for dem som forfølger dere.»

Åpne Dører bestreber seg på å bringe sannferdig og etterrettelig informasjon om forfølgelse av kristne. Årets World Watch List forteller om økende forfølgelse, både i styrke og i globalt omfang. De mest markante «drivkreftene» bak forfølgelsen er islamsk ekstremisme, religiøs nasjonalisme og diktaturer.

Når vi formidler denne type informasjon, ser vi et dilemma. Vi forteller om ekstreme islamister som utfører terror og muslimske miljøer som diskriminerer. Vi forteller om intolerante religiøse hindufundamentalister som truer og utøver vold. Vi skriver om diktaturene i Nord-Korea, Eritrea og Sudan. All denne saklige og sanne informasjonen er selvsagt med på å skape holdninger.

Men vi ønsker ikke at det skal skape hatefulle holdninger. Vi ønsker å fremme Jesu ord: «Velsign dem som forbanner dere, elsk dem som hater dere, be for dem som forfølger dere.»

Broder Andreas har sagt at når han hører ordet «islam», vil han tenke: «I Sincerely Love All Muslims». Broder Andreas er ikke naiv. Han har i sitt liv opplevd nazismens grusomheter, fulgt med på kommunismens forfølgelse av kristne og vært tettere på muslimers forfølgelse av kristne enn de fleste. Han kjenner den ødeleggende ideologien bak alle disse politiske og religiøse retningene.

En forkynner i Åpne Dører uttrykte det slik: «At Gud elsker verden, betyr også at han elsket Nero, Muhammed, Stalin, Hitler, Mao og at han elsker Kim Jong-un, IS-folkene og voldelige islamister og hinduekstremister. Men han hater de gjerningene de gjør. Satan, derimot, hatet og hater alle – inkludert forfølgerne. Men han elsker de gjerningene de gjør.»

Hvordan kan vi være et folk som gjenspeiler at «Så høyt har Gud elsket verden»? Hvordan kan vi vise kjærlighet til alle mennesker samtidig som vi sannferdig og tydelig beskriver forfølgelsen av kristne? Åpne Dører ønsker, sammen med våre forfulgte kristne søstre og brødre, å formidle kjærlighet til forfølgerne.

Våre holdninger kommer fram i det vi sier og skriver, det vi gjør og ikke gjør. I nabolaget, på arbeidsplassen og bussen. Og ikke minst i kommentarfeltene på sosiale medier. Åpne Dører ønsker både å gi saklig basert informasjon og å fremme kjærlighet, forbønn og velsignelse. Vi tror at forbønn som også omfavner forfølgerne, vil skape kjærlighet. Vi gjør det fordi vi tror at «Så høyt har Gud elsket verden».

Gå til innlegget

16. januar publiseres World Watch List 2019. Den forteller om forfølgelsen av millioner av kristne i vår tid. Mange av dem opplever Guds nærhet på en forunderlig måte midt i forfølgelsen. Andre stiller "hvorfor-spørsmålet". Det store spørsmålet som er tema i Jobs bok, er også deres: Hvordan kan det ha seg at de gudfryktige og rettferdige må lide så mye? Var det ikke heller de gudløse og urettferdige som skulle lide hvis Gud er god og rettferdig? Hvorfor griper ikke Gud inn?

Om noen dager presenteres World Watch List 2019 fra Åpne Dører. Et stort antall mennesker, noen på grasrota og noen eksperter på fagfeltet, har samlet og systematisert data om forfølgelse av kristne. Av alt innsamlet materiale får vi et bilde av hvordan kristne blir forfulgt, drept, diskriminert og trakassert i 75 land. 50 land kommer på den endelige «Forfølgelseslisten». I noen land karakteriseres forfølgelsen som «ekstrem». I andre er den «svært høy» eller «høy». Forfølgelsen har mange ansikter. Drivkreftene og hvem som forfølger er også svært forskjellige.

Bibelsk perspektiv

Men uansett hvordan forfølgelsen arter seg og hvem og hva som er bak forfølgelsen, så gir Bibelen noen perspektiver som vi i Åpne Dører gjerne vil ha med. Bibelen forteller at den egentlige drivkraften bak forfølgelse av Guds folk er Guds motstander, djevelen. Selv om det er mennesker – som ugudelige og maktkjære diktatorer, radikale islamister, religiøse nasjonalister, etniske grupper eller ens egen familie – som står for voldshandlinger, fengslinger, diskriminering og trakassering, så er apostelen Paulus sin påminnelse viktig: «Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot … ondskapens åndehær.» (Efes. kap. 6)

Job 

Vi har mye viktig å lære fra historien om Job. Job var en hederlig og rettferdig mann som fryktet Gud og holdt seg borte fra det som var ondt (1,8). Det var Guds perspektiv. Job var velsignet med mye jordisk gods og mange barn. Det så virkelig ut som det var en sammenheng mellom Jobs gudsfrykt og velsignelsene. Men Anklageren, Satan, mente at om bare velsignelsene ble tatt fra Job, så ville han vende seg bort fra Gud. Ja, ikke bare bort fra Gud, men mot Gud.

Så begynte den ene ulykken etter den andre å ramme Job. Alle barna hans omkom. Han mistet all sin rikdom. Så ble kroppen hans angrepet, og livet ble uutholdelig. Job hadde grunn til å klage, og han gjorde det. Likevel vendte han seg ikke bort fra Gud, heller ikke da hans kone sa: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!»

Tre venner kom på besøk. Tre kloke og lærde menn. Da de så hvor mye Job led, satt de der tause. Men da Job begynte å klage sin nød og fortalte at han ikke kunne forstå hvorfor dette skjedde ham, da begynte Elifas, Bildad og Sofar å bære fram argumenter fra sin fornuftige filosofi og teologi. De sier mye sant, og likevel bommer de så totalt. Deres teologi og filosofi er enkel: Det går godt for den gode, rettferdige og gudfryktige, men det går ille for den onde, urettferdige og gudløse. Derfor må det være noe galt med Jobs liv og gudsforhold. Hør bare på klagen hans og alle hvorfor-spørsmålene han skriker ut mot Gud! Det er det verste med Job at han på en måte går i rette med sin Skaper, mener de.

Herlighetsteologi og lidelse

Også i dag har mange en herlighetsteologisk tilnærming til det kristne livet.  Noen lager et teologisk system av det: Den rettferdige som er sterk i sin tro, velsignes, men den urettferdige og vantro får ikke del i velsignelsene. (Det lyder til forveksling likt en hinduistisk karma-filosofi.) Andre kristne lager ikke system av det, men liker likevel bare å holde seg til oppmuntrings- og velsignelsesordene i Bibelen. De vanskelige ordene legger en til side. Kristne skal vel alltid gå fra herlighet til herlighet? Denne type teologi rakner når den møter stormene.

Også her kan Paulus korrigere oss: I Romerbrevet (kapittel 8) skriver han at Guds barn angripes på mange måter gjennom nød, angst, forfølgelse, nakenhet og sverd. «Vi regnes som slaktesauer!» En sterk tro på Gud gjør ikke at Guds barn unngår dette. Det var Paulus sin egen erfaring. Men sann herlighetsteologi er at «det vi må lide her i tiden ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår». «I alt dette vinner vi mer enn seier,» tilføyer han triumferende. Ingenting kan nemlig skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Et lite poeng til: I den bønnen Jesus lærte disiplene, sa han ikke «frels oss fra det vonde» (= det smertefulle og vanskelige), men fra det kvalifisert onde (= synd, frafall og fortapelse) eller fra Den onde (= Satan, djevelen).

Job og forfulgte kristne ydmyker Satan

Det som er den store hemmeligheten i Jobs bok, er veddemålet mellom Gud og Satan.  Job ydmyker Satan ved at han holder fast på Gud gjennom alle trengslene. Gjennom all lidelse holdt Job fast ved troen på Gud. Satans påstander og strategi holdt ikke, og han ble ydmyket!

På samme måte vil den lidende kirke, forfulgte kristne, ydmyke Satan, Guds og vår motstander. Den koptiske (egyptiske) kirke har vært både en lidende martyrkirke og en seirende kirke i hele kirkens historie. Mange ganger har den ydmyket Satan, og til sist vil Satans ydmykelse være fullstendig. Kristne i Pakistan ydmykes daglig, på mange måter. Men om de holder ut, skal de på den siste dag ydmyke Satan. Han greidde ikke å skille dem fra Jesus Kristus. Denne sannheten gjelder den enkelte kristne og hele den del av kirken som forfølges. Kristne i Nord-Korea ydmykes av det mektige regimet på alle mulige måter, men hver dag ydmykes Satan ved at forfulgte og fornedrede kristne tilber Gud i fangeleirenes latriner.

Hva med oss som ikke forfølges?

Hva med oss som tilhøre den delen av kirken som ikke forfølges av Guds motstander? Det første vi må huske, er at Kirken er én. Det er ikke «den forfulgte kirke» og «den frie kirke». Vi tilhører den samme kirke og det ene Kristi legeme. Så når ett lem lider, lider hele legemet. Derfor kalles vi «ikke-forfulgte» til å være ett med de forfulgte gjennom bønn og omsorg. Hvis jeg ikke bryr meg om dem som lider for Jesu skyld, bryr jeg meg da om Jesus?

For det andre kan vi være med å seire over Satan ved å støtte og styrke våre søsken som Satan akkurat i dag herjer med og ydmyker, trakasserer, diskriminerer og dreper. Det er vårt kall i Åpne Dører.  Mitt håp er at World Watch List 2019 skal vekke oss til akkurat det.

Gå til innlegget

16. januar publiseres World Watch List 2019. Den forteller om forfølgelsen av millioner av kristne i vår tid. Mange av dem opplever Guds nærhet på en forunderlig måte midt i forfølgelsen. Andre stiller "hvorfor-spørsmålet". Det store spørsmålet som er tema i Jobs bok, er også deres: Hvordan kan det ha seg at de gudfryktige og rettferdige må lide så mye? Var det ikke heller de gudløse og urettferdige som skulle lide hvis Gud er god og rettferdig? Hvorfor griper ikke Gud inn?

Om noen dager presenteres World Watch List 2019 fra Åpne Dører. Et stort antall mennesker, noen på grasrota og noen eksperter på fagfeltet, har samlet og systematisert data om forfølgelse av kristne. Av alt innsamlet materiale får vi et bilde av hvordan kristne blir forfulgt, drept, diskriminert og trakassert i 75 land. 50 land kommer på den endelige «Forfølgelseslisten». I noen land karakteriseres forfølgelsen som «ekstrem». I andre er den «svært høy» eller «høy». Forfølgelsen har mange ansikter. Drivkreftene og hvem som forfølger er også svært forskjellige.

Bibelsk perspektiv

Men uansett hvordan forfølgelsen arter seg og hvem og hva som er bak forfølgelsen, så gir Bibelen noen perspektiver som vi i Åpne Dører gjerne vil ha med. Bibelen forteller at den egentlige drivkraften bak forfølgelse av Guds folk er Guds motstander, djevelen. Selv om det er mennesker – som ugudelige og maktkjære diktatorer, radikale islamister, religiøse nasjonalister, etniske grupper eller ens egen familie – som står for voldshandlinger, fengslinger, diskriminering og trakassering, så er apostelen Paulus sin påminnelse viktig: «Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot … ondskapens åndehær.» (Efes. kap. 6)

Job 

Vi har mye viktig å lære fra historien om Job. Job var en hederlig og rettferdig mann som fryktet Gud og holdt seg borte fra det som var ondt (1,8). Det var Guds perspektiv. Job var velsignet med mye jordisk gods og mange barn. Det så virkelig ut som det var en sammenheng mellom Jobs gudsfrykt og velsignelsene. Men Anklageren, Satan, mente at om bare velsignelsene ble tatt fra Job, så ville han vende seg bort fra Gud. Ja, ikke bare bort fra Gud, men mot Gud.

Så begynte den ene ulykken etter den andre å ramme Job. Alle barna hans omkom. Han mistet all sin rikdom. Så ble kroppen hans angrepet, og livet ble uutholdelig. Job hadde grunn til å klage, og han gjorde det. Likevel vendte han seg ikke bort fra Gud, heller ikke da hans kone sa: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!»

Tre venner kom på besøk. Tre kloke og lærde menn. Da de så hvor mye Job led, satt de der tause. Men da Job begynte å klage sin nød og fortalte at han ikke kunne forstå hvorfor dette skjedde ham, da begynte Elifas, Bildad og Sofar å bære fram argumenter fra sin fornuftige filosofi og teologi. De sier mye sant, og likevel bommer de så totalt. Deres teologi og filosofi er enkel: Det går godt for den gode, rettferdige og gudfryktige, men det går ille for den onde, urettferdige og gudløse. Derfor må det være noe galt med Jobs liv og gudsforhold. Hør bare på klagen hans og alle hvorfor-spørsmålene han skriker ut mot Gud! Det er det verste med Job at han på en måte går i rette med sin Skaper, mener de.

Herlighetsteologi og lidelse

Også i dag har mange en herlighetsteologisk tilnærming til det kristne livet.  Noen lager et teologisk system av det: Den rettferdige som er sterk i sin tro, velsignes, men den urettferdige og vantro får ikke del i velsignelsene. (Det lyder til forveksling likt en hinduistisk karma-filosofi.) Andre kristne lager ikke system av det, men liker likevel bare å holde seg til oppmuntrings- og velsignelsesordene i Bibelen. De vanskelige ordene legger en til side. Kristne skal vel alltid gå fra herlighet til herlighet? Denne type teologi rakner når den møter stormene.

Også her kan Paulus korrigere oss: I Romerbrevet (kapittel 8) skriver han at Guds barn angripes på mange måter gjennom nød, angst, forfølgelse, nakenhet og sverd. «Vi regnes som slaktesauer!» En sterk tro på Gud gjør ikke at Guds barn unngår dette. Det var Paulus sin egen erfaring. Men sann herlighetsteologi er at «det vi må lide her i tiden ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår». «I alt dette vinner vi mer enn seier,» tilføyer han triumferende. Ingenting kan nemlig skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Et lite poeng til: I den bønnen Jesus lærte disiplene, sa han ikke «frels oss fra det vonde» (= det smertefulle og vanskelige), men fra det kvalifisert onde (= synd, frafall og fortapelse) eller fra Den onde (= Satan, djevelen).

Job og forfulgte kristne ydmyker Satan

Det som er den store hemmeligheten i Jobs bok, er veddemålet mellom Gud og Satan.  Job ydmyker Satan ved at han holder fast på Gud gjennom alle trengslene. Gjennom all lidelse holdt Job fast ved troen på Gud. Satans påstander og strategi holdt ikke, og han ble ydmyket!

På samme måte vil den lidende kirke, forfulgte kristne, ydmyke Satan, Guds og vår motstander. Den koptiske (egyptiske) kirke har vært både en lidende martyrkirke og en seirende kirke i hele kirkens historie. Mange ganger har den ydmyket Satan, og til sist vil Satans ydmykelse være fullstendig. Kristne i Pakistan ydmykes daglig, på mange måter. Men om de holder ut, skal de på den siste dag ydmyke Satan. Han greidde ikke å skille dem fra Jesus Kristus. Denne sannheten gjelder den enkelte kristne og hele den del av kirken som forfølges. Kristne i Nord-Korea ydmykes av det mektige regimet på alle mulige måter, men hver dag ydmykes Satan ved at forfulgte og fornedrede kristne tilber Gud i fangeleirenes latriner.

Hva med oss som ikke forfølges?

Hva med oss som tilhøre den delen av kirken som ikke forfølges av Guds motstander? Det første vi må huske, er at Kirken er én. Det er ikke «den forfulgte kirke» og «den frie kirke». Vi tilhører den samme kirke og det ene Kristi legeme. Så når ett lem lider, lider hele legemet. Derfor kalles vi «ikke-forfulgte» til å være ett med de forfulgte gjennom bønn og omsorg. Hvis jeg ikke bryr meg om dem som lider for Jesu skyld, bryr jeg meg da om Jesus?

For det andre kan vi være med å seire over Satan ved å støtte og styrke våre søsken som Satan akkurat i dag herjer med og ydmyker, trakasserer, diskriminerer og dreper. Det er vårt kall i Åpne Dører.  Mitt håp er at World Watch List 2019 skal vekke oss til akkurat det.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere