Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Kirken vinner full seier

Publisert over 1 år siden

Kirkehistorien forteller at forfølgelse av kirken ofte fører til kirkens vekst, både i kvalitet og kvantitet. Den forteller også at forførelse fører til svekkelse. Hva enn de kalles, de krefter i kirken som setter Guds ord til side eller er unnfallende, så vil de svekke kirken. Men den kirke som står imot forførelse og står sterk i forfølgelse, skal seire. For Gud kan aldri beseires.

Apostelen Paulus skriver til menigheten i Rom at «i alt dette vinner vi full seier ved ham som elsket oss». Det finnes ingen sterkere makt enn Guds kjærlighet i Jesus Kristus.

Jeg er invitert til å tale i en forsamling i morgen over temaet «Men Gud er ikke beseiret». Lederen har lest min bok med denne tittelen og ønsker at forsamlingen skal få høre budskapet.

Uganda

En bok om den anglikanske kirke i Uganda sitt 100-årsjubileum i 1977 bar tittelen «But God is not defeated». De første kristne i kirken var alle unge menn. Og alle sammen led martyrdøden etter ordre fra en ung konge som hatet kristne og kristendommen. Hans egen livsførsel ble nemlig på det sterkeste utfordret av det kristne budskapet. Som følge av de unge mennenes martyrium kom det en kristen vekkelse i kongedømmet. Som mange ganger før og senere ble martyrenes blod kirkens sæd.

I 1971 kom Idi Amin til makten. Diktatoren og despoten prøvde med alle midler å gjøre Uganda til en islamsk stat, og det på tross av at muslimene bare utgjorde 5 prosent av befolkningen. Forfølgelsen av kristne var brutal. Men kristne ledere som biskop Festo Kivengere inspirerte kristne til å møte hat med kjærlighet. «La det ikke være gjengjelder. Vi skal bygge vår nasjon på Guds kjærlighet,» sa han. Etter at han måtte flykte fra Uganda for å redde livet, skrev han boken «I love Idi Amin». Da den ble lest i Uganda, var en nasjonal vekkelse et faktum. I dag er 85 prosent av Ugandas befolkning kristne.

Sudan

Ezra Baya var biskop i Ugandas naboland i nord, Sudan. Befolkningen i sør hadde i mange tiår vært utsatt for militære angrep fra det islamske og arabiske regimet i Khartoum. Den afrikanske befolkningen i sør skulle islamiseres og «arabiseres». Det skulle bli én nasjon med én religion, én kultur og ett språk. Men jo mer brutalt regimet gikk fram, jo sterkere var kirkeveksten. Biskop Ezra Baya sa alltid når det kom et angrep: «Men Gud er ikke beseiret!» I 2002 ble byen hans igjen angrepet. Han ropte: «Men Gud er ikke beseiret!» Like etter ble han skutt og drept. 10 år senere måtte det islamske regimet trekke sine soldater tilbake, men den kristne menigheten fortsetter å vokse. Gud er ikke beseiret!

En av de største kristne lederne i Sudan på denne tiden var Yohanna Tia Kuwa fra Nuba. Det han utrettet i Den hellige ånds kraft, er enormt. Han hadde et sterkt bønneliv og en modig forkynnertjeneste. Bare 31 år gammel ble han drept i 1996, men frukten av hans tjeneste er tydelig også i dag.

Etiopia

En av de afrikanske kirkelederne som berører meg aller mest, er Gudina Tumsa i Mekane Yesu-kirken i Etiopia. Han var blitt radikalt omvendt til kristen tro, og han levde og forkynte radikalt inntil han led martyrdøden. Hans radikale omvendelse førte til at han ble utstøtt av egen familie som praktiserte både islam og åndetro. Han talte uretten under keiser Haile Selassie rett imot. Da kommunistene tok makten og med alle midler prøvde å knekke kirken, var han fortsatt en uredd kirkeleder. Hvordan det ville gått med kirken uten en slik leder kan vi ikke vite. Men at han inspirerte unge og gamle til helhjertet tro og etterfølgelse av Jesus er det ikke tvil om. Forfølgelsen av unge kristne var aller verst, men det var også der en kunne finne størst kristen frimodighet og vekst. På den tiden var Mekane Yesu-kirken den hurtigst voksende i verden – midt under enorm forfølgelse!

Iran

Biskopen i den armenske Assemblies of God-kirken i Iran, Hajk Hovsepian, ble drept av det islamske regimet i januar 1994, men etter sin død har han vært hele den iranske kirkes biskop gjennom mektige sanger han skrev og sang, åndsfylte taler han holdt og ikke minst det motet han viste gjennom sin ledelse av den forfulgte kirken. Han nølte aldri med å stå opp for andre kristne som ble forfulgt av det onde regimet. Det kostet ham til slutt livet å stå opp for sin venn Mehdi Dibaj, en evangelist og pastor som hadde konvertert fra islam til kristen tro.

Den iranske kirke har mange martyrer etter den islamske revolusjonen i 1979. Men veksten i kirken har vært formidabel. Ikke i noe annet land er det så sterk prosentvis kirkevekst som i Iran. Det er ikke få, både pastorer og nye unge kristne som er fengslet og torturert på grunn av frafall fra islam og helhjertede overgivelse til Jesus. Men de er så mange at det er «Too many to jail» som en boktittel lyder.

Europa

Er det slike forbilder og troshelter og slike vekkelser i Europa? Jeg berøres av livet til mange av de kristne lederne på reformasjonstiden, som John Wycliffe (1328-1384) i England, Johann Huss fra Bohemia (martyr i 1414, bare 42 år gammel), Sir John Oldcastle i England – tilhenger av Wycliffe, martyr i 1417, William Tyndale, bibeloversetter, martyr i 1536, og Thomas Cranmer, erkebiskop, martyr i 1556. Mange flere kunne nevnes. Hva kjennetegnet alle disse trosheltene? En stor kjærlighet til Guds ord – Bibelen, og en overgivelse til Jesus Kristus. Å kompromisse med Bibelens budskap var utenkelig. Når kirke eller konge lærte og handlet mot Guds ord, sto de opp for det Gud har sagt i sitt ord. Så viktig var det for dem at de tålte kirkelederes og politiske myndigheters vrede like inn i martyrdøden.

Kirken fortjener å ha slike ledere. Noen ganger er bakteppet for modige kristne ledere, antikristne ideologier og religioner – som kommunisme og islam. Andre ganger er det forførte kristne ledere og kirker. Kirkehistorien forteller at forfølgelse av kirken ofte fører til kirkens vekst, både i kvalitet og kvantitet. Den forteller også at forførelse fører til svekkelse. Hva enn de kalles, de krefter i kirken som setter Guds ord til side eller er unnfallende, så vil de svekke kirken. Men den kirke som står imot forførelse og står sterk i forfølgelse, skal seire. For Gud kan aldri beseires.

Gå til innlegget

Sterke gudstjenesteopplevelser

Publisert over 1 år siden

Et lite gudstjenesterom i Istanbul. Alle tilstedeværende var førstegenerasjonskristne fra forskjellige land i Sentral-Asia. Pastoren var som ung kristen i sitt hjemland blitt alvorlig torturert. Det fantes bare én kristen i hans folkegruppe fra før. I dag forkynner han evangeliet via radio for millioner i Sentral-Asia. I denne gudstjenesten ble fem unge menn døpt.

Det er tidlig søndag morgen. Seks timer til menighetens gudstjeneste. I går hadde jeg seminar i en menighet om «en flerkulturell menighet». På en vanlig gudstjeneste er over halvparten av deltakerne fra andre nasjoner og kontinenter. Vi snakket om «velsignede utfordringer».

Denne søndagsmorgenen tenker på hvilke gudstjenester som har gjort dypest inntrykk på meg.

Nummer 9: En liten og annerledes menighet i Norge 

Menigheten var ganske ung. Gudstjenestene var ikke alltid strukturerte. Lovsangslederne var nye og unge, og musikken var deretter. Jentene i menigheten elsket å danse til lovsangen. Noen beboere fra et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede var alltid med. En av dem, «Steffen», spurte hver gang om han kunne få synge «Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare». Ekstra stas var det når han kunne få synge duett med «Britt», konen til en av eldstebrødrene. "Randi" snek seg bak pastoren og gikk fram til alterbordet når hun syntes gudstjenesten ble for lang. Der blåste hun ut lysene og proklamerte: «Kirkekaffi no!»

Nummer 8: Bønnekvinnene i Kina

Etter møysommelig leting fant en liten gruppe norske menn kirkerommet i den lille husmenigheten vi hadde hørt om. Midt i en kinesisk millionby. Da vi kom inn, lå alle kvinnene på kne, med ansiktet mot gulvet, i bønn. I inderlig bønn. Vi satt stille og så på eller ba med dem. Etter lang tid reiste de seg. Da de oppdaget oss, strålte ansiktene. De omfavnet oss. Vi burde egentlig ha forlatt dem da gudstjenesten endelig var slutt, men de nødet oss til å bli. Den ene matretten etter den andre ble satt fram for oss. De kinesiske bønnekvinnene klemte hende våre. Til slutt måtte vi gå, men jeg glemmer dem aldri.

Nummer 7: Nye kristne feirer dåp

Et lite gudstjenesterom i Istanbul. Alle tilstedeværende, unntatt meg, var førstegenerasjonskristne fra forskjellige land i Sentral-Asia. Pastoren var som ung kristen i sitt hjemland blitt alvorlig torturert. Han var blitt frelst sammen med en liten gruppe andre unge. Det fantes bare én kristen i hans folkegruppe fra før. I dag forkynner han evangeliet via radio for millioner i Sentral-Asia. I denne gudstjenesten ble fem unge menn døpt. Det kunne betyr nye problemer, men ingenting kunne stanse dem. De elsket Jesus.

Nummer 6: Ungdom med hvite skjorter i Ho Chi Minh-byen

Kirken var bygget før kommunistene tok makten. Kirkerommet var smekkfullt av folk, særlig ungdommer. Alle de unge mennene og guttene var kledd i hvite skjorter. Det var forbudt for ungdom under 18 år å delta på gudstjenestene, men de trosset forbudet. De visste det kunne ha konsekvenser. Blant alle som var til stede, var det også agenter for myndighetene. Gjesten fra Norge ble presentert, men han fikk ikke si noe selv. Pastoren fryktet at utlendingen skulle si ett ord for mye. Agentene rapporterte alt de hørte og så. Lydanlegget i kirken pep og skrek. Rett utenfor var det et stort marked, åpent om søndagene også selvsagt. Hundrevis av høner kaklet og hylte, særlig før de fikk hodet kuttet av. Motorsyklene ga ikke mindre lyd fra seg. Etter gudstjenesten samlet flere titalls ungdommer seg rundt den norske gjesten. Sjelden har jeg sett så mange glade ansikter. Men de visste at deres deltakelse i menigheten kunne få konsekvenser for utdannelse, jobbmuligheter og tilgang til goder i samfunnet. I verste fall et fengselsopphold. Pastoren visste hvilke konsekvenser det kunne få for ham. På pastorsamlingene hadde de lært seg å snakke stille om de pastorene som var fengslet siden sist de var sammen og om dem som hadde vært i fengsel i mange år.

Nummer 5: I en leilighet med utsikt over Kairo

«Den arabiske våren» hadde nådd Kairo. Hundretusener var samlet på Tahrirplassen. Kristne og muslimer side om side. De ropte på menneskerettigheter, trosfrihet og fred. De ba. I en leilighet i en høyblokk var et par titalls mennesker, de fleste unge, samlet til bønn. Noen kom rett fra Tahrirplassen. En av dem hadde ferske skuddskader. En eldre kristen sto ved vinduet, ba og gråt. Ba for sin by og sitt land. Gråt over konfliktene mellom religiøse grupper og undertrykkelsen av de kristne. Vi, en gruppe norske kristne, ba og gråt sammen med dem. En av de unge egyptiske lederne bøyde seg ned framfor føttene mine, la hende på føttene og velsignet meg.

Nummer 4: I krigens Damaskus

Far, pastoren, fortalte om menigheten som kom sammen til gudstjeneste hver søndag og bønnemøte én time hver uke i stua deres. Slik hadde det vært i mange år. Det hadde gått greit. De hadde to soverom på den ene siden av stua og kjøkken og toalett på den andre siden. Men så kom krigen. Mange lunkne menighetsmedlemmer kom tilbake. Nå trengte de omsorg, forbønn og bibelundervisning. Bibler som hadde vært lite brukt, ble nå lest og studert. Snart begynte det å komme folk fra andre menigheter. «Gi oss undervisning, pastor,» ba de. Folk strømmet til bønnemøtene. Det ble bønn både dag og natt. Gudstjenestene varte lenge. Det var nesten ikke mulig for de to små jentene i pastorfamilien å komme seg på toalettet. Folk hadde bruk for hjelp. Menigheten begynte å gi bort brune kartonger med soyamelk, mel, bleier og hygieneartikler. Snart kom muslimene og sa: «Vi har 200 militsgrupper som slåss mot hverandre. Dere kristne har ingen militsgruppe. Kan vi også få høre fra Bibelen?» Muslimer ble kristne og ble døpt. Mange kristne flyktet fra Syria, men denne menigheten ble fylt opp av nye mennesker, ex-muslimer. De to små pastordøtrene begynte å studere Bibelen. Lærte utenat hele salmer. Det ble deres styrke og fred i en by fylt av terror, granater, døde mennesker, bortførte mennesker.

Nummer 3: Første gudstjeneste etter at kirken var ødelagt av terrorister

Langt vest i Den sentralafrikanske republikk hadde opprørere drept menn, lemlestet barn, voldtatt kvinner, brent ned hus og ødelagt kirkene. Jeg var på besøk. Lokalbefolkningen var fylt av frykt. Menigheten også. De hadde ikke vært sammen på et par måneder, men nå våget de seg tilbake for å feire gudstjeneste i ruinene. Frykten satt i øynene og ansiktene deres. Kvinnene gråt. Men så begynte sangen. Barna slo på de små primitive trommene. Pastoren reiste seg og begynte å bevege seg til sangen. Snart var det noen kvinner som sang på tradisjonelt afrikansk vis. Noen begynte å danse. Smilene og gleden kom tilbake. Etter gudstjenesten snakket vi med noen kvinner om deres traumatiske opplevelser. De orket ikke å si mye. De gråt mer enn de snakket. Hva kunne vi gjøre annet enn å be med og for dem?

Nummer 2: Fange nummer 42 og en bedende kvinne under et laken

Hun hadde flyktet til Kina fra Nord-Korea. I Kina besøkte hun en kristen menighet med kjærlige og omsorgsfulle mennesker før hun ble arrestert og transportert tilbake til hjemlandet. I det nordkoreanske fengselet ble hun bare kalt «nummer 42». Hun arvet klærne til tidligere fange «nummer 42» som trolig var drept eller død av sult, og hun tenkte at etter hennes egen død ville en ny fange bli kalt «nummer 42» og overta hennes klær. I ett år var hun i fengsel, alene i en celle som ikke var stor nok til å ligge i. Hun sov i sittende stilling. Hver dag ble hun forhørt og torturert. Etter fengselsoppholdet ble hun overført til en fangeleir. En dag oppdaget hun at noe beveget seg under et laken. Hun gikk bort til det underlige fenomenet og hørte en kvinne be til Gud. «Nummer 42» hadde forstått at hun selv kom fra en kristen familie, og nå dannet disse to kvinnene en menighet. De ba stille sammen, Fader vår og trosbekjennelsen. Den andre kvinnen kunne noen bibelvers. De hvisket navnet Jesus. Den andre kvinnen fortalte også andre fanger om Jesus. Da det ble oppdaget, ble hun hentet – og henrettet. «Nummer 42» var alene i menigheten, bare hun og Jesus og den himmelske menigheten.

Nummer 1: Alene som dødsdømt slave i en mørk gruve

I en mørk gruve, som dødsdømt slavearbeider, uten fellesskap med noen andre, uten lovsang, satt den aldrende apostelen Johannes. Ingen Bibel, ingen å samtale med, be eller synge sammen med. Ingen gudstjenestefeiring. Der fikk han åpenbaringer. Av Jesus, i all hans herlighet. Av de seirende martyrene og vitnene. Av himmelen. Av den himmelske menighet. Av det nye Jerusalem, den nye himmel og den nye jord. Der hørte han lovsang som var mektigere enn noen menighet på jorden kan vise maken til.

Gå til innlegget

Broder Andreas har sagt at når han hører ordet «islam», vil han tenke: «I Sincerely Love All Muslims». Åpne Dører ønsker å løfte fram Jesu ord: «Velsign dem som forbanner dere, elsk dem som hater dere, be for dem som forfølger dere.»

Åpne Dører bestreber seg på å bringe sannferdig og etterrettelig informasjon om forfølgelse av kristne. Årets World Watch List forteller om økende forfølgelse, både i styrke og i globalt omfang. De mest markante «drivkreftene» bak forfølgelsen er islamsk ekstremisme, religiøs nasjonalisme og diktaturer.

Når vi formidler denne type informasjon, ser vi et dilemma. Vi forteller om ekstreme islamister som utfører terror og muslimske miljøer som diskriminerer. Vi forteller om intolerante religiøse hindufundamentalister som truer og utøver vold. Vi skriver om diktaturene i Nord-Korea, Eritrea og Sudan. All denne saklige og sanne informasjonen er selvsagt med på å skape holdninger.

Men vi ønsker ikke at det skal skape hatefulle holdninger. Vi ønsker å fremme Jesu ord: «Velsign dem som forbanner dere, elsk dem som hater dere, be for dem som forfølger dere.»

Broder Andreas har sagt at når han hører ordet «islam», vil han tenke: «I Sincerely Love All Muslims». Broder Andreas er ikke naiv. Han har i sitt liv opplevd nazismens grusomheter, fulgt med på kommunismens forfølgelse av kristne og vært tettere på muslimers forfølgelse av kristne enn de fleste. Han kjenner den ødeleggende ideologien bak alle disse politiske og religiøse retningene.

En forkynner i Åpne Dører uttrykte det slik: «At Gud elsker verden, betyr også at han elsket Nero, Muhammed, Stalin, Hitler, Mao og at han elsker Kim Jong-un, IS-folkene og voldelige islamister og hinduekstremister. Men han hater de gjerningene de gjør. Satan, derimot, hatet og hater alle – inkludert forfølgerne. Men han elsker de gjerningene de gjør.»

Hvordan kan vi være et folk som gjenspeiler at «Så høyt har Gud elsket verden»? Hvordan kan vi vise kjærlighet til alle mennesker samtidig som vi sannferdig og tydelig beskriver forfølgelsen av kristne? Åpne Dører ønsker, sammen med våre forfulgte kristne søstre og brødre, å formidle kjærlighet til forfølgerne.

Våre holdninger kommer fram i det vi sier og skriver, det vi gjør og ikke gjør. I nabolaget, på arbeidsplassen og bussen. Og ikke minst i kommentarfeltene på sosiale medier. Åpne Dører ønsker både å gi saklig basert informasjon og å fremme kjærlighet, forbønn og velsignelse. Vi tror at forbønn som også omfavner forfølgerne, vil skape kjærlighet. Vi gjør det fordi vi tror at «Så høyt har Gud elsket verden».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere