Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Det ser ut som ekstrem islamisme har vokst på rekordtid i Burkina Faso. I løpet av ett år har det vært sjudobling av terrorangrep. Sju jihadistgrupper, de fleste med tilknytning til al Qaida og IS, er registrert i landet. Burkina Faso var inntil nylig sett på som et land der religiøse grupper levde i fred med hverandre. Det sufimuslimske flertallet forsøkte å demme opp mot radikal islamisme, påvirket av wahhabisme.

Mange - både internasjonalt og i Burkina Faso - er overrasket over "eksplosjonen av islamsk terrorisme i Burkina Faso i løpet av kort tid. Tallet på jihadistgrupper har økt radikalt og teller nå sju. De er tilknytt både IS og al Qaida (AQIM - Al Qaida i Maghreb). Mens islams terror ble femdoblet i Niger i 2019 og tredoblet i Mali, var det 70 ganger så mange angrep i Burkina Faso. Mens landet ikke var med i Åpne Dørers oversikt i 2019 over de 50 landene der kristne forfølges mest (World Watch List 2019), var landet nummer 28 på WWL 2020. 

Er fremveksten av islamsk ekstremisme overraskende? Både ja og nei. Tendensen har en sett lenge, men nå har det blitt mer enn synlig. Det er nyttig å se situasjonen i Burkina Faso i en større sammenheng: Noe dramatisk skjer i hele Sahel og Sub-Sahara. Islamistisk vold er merkbar fra Mauritania og Mali i vest til Kongo, Tanzania og Mosambik i øst. 

I en artikkel «Saudi Extremism to Sahel and back», skrevet i 2009, tar Christopher Boucek, Jane´s Islamic Affairs Analyst, opp temaet om Saudiarabisk innflytelse i Sahel (landene sør for Sahara i Afrika). (https://carnegieendowment.org/2009/03/26/saudi-extremism-to-sahel-and-back-pub-22891)

Det er ni år siden artikkelen ble skrevet. Den er enda mer aktuell i 2018. 

Boucek oppsummerer situasjonen slik:

Det er liten tvil om at det eksisterer en forbindelse mellom militante islamister i sahel-landene og Saudi-Arabia. Mens Saudi-Arabia finansierer og eksporterer religiøse dogmer som spiller en viktig rolle i Sahel, er innbyggere fra regionen mer og mer synlige i Saudi-Arabias militante grupper. 

Mauritania

Det religiøse livet i Mauritania er blitt mer synlig. Det gjør landet til et primært mål for rekruttering av jihadister gjennom al-Qaida. Samtidig er mennesker fra Sahel, særlig fra Tsjad og utdannede, arabisktalende mauritanere svært velkomne i islamistorganisasjonene i Saudi-Arabia. Over 700 militante jihadister tilknyttet al-Qaida ble arrestert i Saudi-Arabia de seks første månedene i 2008, ifølge informasjon fra saudiske myndigheter.

Saudiarabiske myndigheter mener også at de mistenkte er involvert i et utall aktiviteter som produksjon av propagandamateriell, spredning av ekstrem sunni-ideologi (takfiri), rekruttering av selvmordsbombere, finansiering av terrorangrep i Saudi-Arabia og i å samle inn penger til martyrers familier i Afghanistan og Pakistan.

Saudiske medier rapporterte at mennesker fra Mauritania hadde vært involvert i et planlagt angrep på en oljeinstallasjon i den østlige provinsen i juni 2008. Det gjorde myndighetene på nytt oppmerksom på den rollen islamske ekstremister fra Afrikas Sahel-region spiller i Saudi-Arabia. De kommer fra blant annet Mauritania, Mali, Niger og Tsjad. Men fortsatt er det få som forstår hvilken rolle de spiller.


Militante bevegelser i Mauritania

Islamsk ekstremisme øker i Mauritania, og det er selvsagt bekymringsfullt. Landet har opplevd en serie angrep som kan knyttes til al-Qaida og den regionale al-Qaidagruppen i det islamske Maghreb (AQIM). Flere av angrepene var rettet mot mauritanske militære enheter, noen mot franskmenn og ett mot den israelske ambassaden i 2007. Angrepene avslørte Mauritanias sårbarhet. Mange afrikanske ledere har tatt opp problemet som islamsk ekstremisme representerer i Mauritania.

Mer aktivt religiøst liv

Det er mange indikasjoner på at religionens rolle øker blant Mauritanias befolkning. Budsjettet for departementet for islamske saker har hatt en kraftig vekst. De siste ti årene (fram til 2008) vokste antall moskeer i hovedstaden fra færre enn 60 til over 900. Å bære slør ble mer vanlig blant kvinner. Det samme gjelder overholdelse av fasten (Ramadan). En regjeringstalsmann kommenterte at innbyggere som ikke overholder islamsk religiøsitet og moral i det offentlige rom, blir utsatt for kritikk av sine muslimske medborgere. 

Etter kuppet i 2008 sa et stort antall av vestlige terrorforskere at tidligere president Sidi Ould Cheick Abdhallahis administrasjon hadde vært relativt tilbakeholdne i kampen mot islamistene. Avisen The Guardian skrev at regjeringen ble kritisert for dialogen de førte med de mest ytterliggående islamistene. Regjeringen hadde også satt fri mange fengslede terrorister.

Vestlige observatører bemerket også at saudiarabisk støtte til moskeer og madraser I Mauritania forverret situasjonen, selv om det er uklart i hvilken grad det har ført til veksten i ekstremisme. Men etter et terrorangrep i 2005 arresterte mauritanske sikkerhetsstyrker ledere i flere moskeer som er støttet av Saudi-Arabia og andre Gulf-stater. Et par år tidligere ble flere titalls mennesker som hadde tilknytning til skoler og islamske institusjoner finansiert av Saudi-Arabia, arrestert og anklaget for konspirasjon mot regjeringen.  Det er uklart om saudiaraberne som ble fengslet, var offisielle utsendinger eller privatpersoner. Det er også rike borgere fra Gulf-statene som finansierer slike institusjoner.

Saudi-Arabia hevder at det ikke er dets politikk å sende saudiske imamer til andre land for å drive proselyttvirksomhet. Derimot tar landet imot mauritanske borgere som gis opplæring i wahhabisme. Disse returnerer til Mauritania som ledere i moskeene.

I tillegg har terrorforskere observert at mauritanere drar til al-Qaidas treningssentre i det nordlige Mali og sørlige Algerie. Mauritanere blir rekruttert til AQIM i Mauritania, og noen reiser til andre land for videre trening. Det hevdes at rekrutteringen oftest skjer innen politiet eller militæret.

Voldelig ekstremisme ser oftest ut til å være inspirert fra Algerie. AQIM har etablert celler i flere byer i Mauritania.

Den rollen fremmedkrigere fra nordafrikanske land som Marokko, Algerie, Tunisia og Libya spilte i krigen i Irak, er grundig dokumentert. Det er også trolig at mauritanere og andre fra land i Sahel-regionen dro til Irak for å kjempe. Etter at de ble drevet ut fra Irak, er det sannsynlig at de har tatt med seg ideologien og returnert til hjemlandene sine. Det vekker bekymring hos relativt svake myndigheter som har vanskelig for å holde kontroll over hele det nasjonale territoriet.

Innbyggere fra Sahel-regionen i Saudi-Arabia

Det er ikke stor kunnskap om den ekstremistiske aktiviteten mennesker fra Sahel-regionen er involvert i i Saudi-Arabia. De er borgere fra Tsjad, Nigeria, Niger, Mali og Mauritania og har vært delaktige i en rekke terrorhandlinger og annen ekstremistisk og kriminell aktivitet. Mennesker fra Tsjad er blitt rekruttert i Saudi-Arabia for å krige i Irak. De har også deltatt i al-Qaidas planer for å befri ekstremister fra fengsel i Jeddah. Personer fra Tsjad og Mauritania har stått på saudiske myndigheters liste over de mest ettersøkte terroristene. En av dem er registrert drept i Irak.

Mennesker med opprinnelse i Sahel og med opphold i Saudi-Arabia kan deles i to grupper: Den første gruppen er mauritanere.  De snakker som regel flytende arabisk og blir rekruttert i sitt hjemland av saudiarabere som fremmedarbeidere. Mauritania er medlem av Den arabiske liga, og mauritanske borgere kan derfor fritt reise inn i Saudi-Arabia. Mauritania har en rik islamsk historie med blant annet et av islams eldste læresteder.   Saudiarabiske militante tenker at mauritanerne har bedre utdannelse enn andre fra Sahel. Mauritanere anses også som gode og effektive ledere. Av denne grunn rekrutteres mauritanere til å organisere og administrere ekstremistgrupper, sier saudisk etterretningstjeneste. Mauritanere blir ofte rekruttert når de er på pilegrimsreise, Hajj, til Mekka, ifølge sikkerhetstjenesten. Deres språkkunnskaper og teologiske kunnskaper er blant elementene som verdsettes av muslimske ekstremistledere. Derfor kan de også brukes til å rekruttere andre arabere og muslimer så vel som mindre religiøse saudiarabere.

Den andre gruppen består av folk fra andre land i Sahel-regionen, blant annet Tsjad. Disse rekrutteres for å delta i operasjoner. Mange av dem kom legalt til Saudi-Arabia. Deres barn rekrutteres ofte til ekstremistgrupper.

Islamister er svært aktive i å påvirke i Sahel blant en befolkning som i økende grad er mottakelige for deres budskap. Støtten de får i Mauritania og andre Sahel-land kan ikke ignoreres. AQIM ser en klar mulighet til å ekspandere i regionen.

IS

Etter at denne artikkelen ble publisert i 2008 vokste IS fram. Mange av fremmedkrigerne i Irak kom fra Tsjad og vestafrikanske land. De er tilbake i hjemlandene sine. Ideologien har de tatt med samt store mengder våpen fra Libya. Resultatet ser en blant annet i Mali og Burkina Faso. World Watch List 2020 gir en god oversikt over utviklingen og situasjonen i dag. 









Gå til innlegget

IS henretter kristne i Nigeria

Publisert 11 måneder siden

«IS er nedkjempet,» lød optimistiske toner for en tid tilbake. Det gjaldt Irak og Syria. Nei, IS var visst likevel ikke nedkjempet, måtte en erkjenne noen måneder senere. IS-ideologien er i alle fall ikke er nedkjempet. Den har blitt omfavnet av islamistgrupper fra Filippinene i øst til Burkina Faso og Nigeria i vest.

«IS er nedkjempet,» lød optimistiske toner for en tid tilbake. Det gjaldt Irak og Syria. Nei, IS var visst likevel ikke nedkjempet, måtte en erkjenne noen måneder senere. Og hadde en fulgt med, så visste en at IS-ideologien i alle fall ikke er nedkjempet. Den ble omfavnet av islamistgrupper fra Filippinene i øst til Nigeria i vest. En fraksjon av den fryktede og radikale terrorgruppen Boko Haram kalte seg Islamsk stat i den vestafrikanske provins (ISWAP). Andre islamistgrupper i Afrika angriper kristne på samme vis, som al Shabaab i Somalia, selv om de er tilknyttet den litt mer moderate al Qaida.

Det området en kaller Sahel, vest i Afrika og sør for Sahara, har opplevd en eksplosiv vekst i islamsk terror. Den kan ramme alle som ikke har samme forståelse av islam som de radikale gruppene, som sufimuslimer, men de verste og mest målrettede angrepene har skjedd mot kristne. Det siste året har det vært hyppige angrep i Burkina Faso der det har vært tradisjon for at muslimer og kristne har levd fredelig sammen. Over en halv million mennesker er drevet på flukt, og hjelpeorganisasjoner rømmer landet. Det har oppstått flere radikale jihadistgrupper i Burkina Faso, og utviklingen  beskrives som skremmende. (Se blant annet artikler fra The New Humanitarian.)Også Niger, Tsjad og Kamerun har opplevd denne type terror. Mange kristne er drept, andre er bortført.

Hvordan har IS kunnet få fotfeste i Afrika sør for Sahara? På to måter: Den ene er at ideologien har spredd seg. Den spør ikke om tillatelse til å krysse landegrenser. Det har lenge vært agendaen til radikale muslimske ledere, spesielt i Nigeria og Mauritania, å forkynne for muslimer at de må gå fra å være nominelle muslimer til å bli radikale – til å ta islam på alvor og aktiv utbre religionen på alle måter, med fredelige eller voldelige midler. Den andre måten IS har kommet på, er mer fysisk. IS-soldater som reiste fra Syria og Irak, dro til Afrika. Ideologien tok de med seg. Våpnene fikk de med seg i rikelige mengder fra Libya.

Terror i julen

I julehøytiden fant det sted to terrorhandlinger i Nigeria. Den ene tok Boko Haram ansvar for. Angrepet skjedde om kvelden 24. desember mot en kristen landsby i delstaten Borno i nordøst. Sju kristne ble drept, og en kristen tenåringsjente ble bortført. I tillegg brente de ned de kristnes hjem. Dette var det andre angrepet samme år. Tidligere hadde de fullstendig rasert hele landsbyen. I Borno sier de kristne: For en uke siden var det en annen landsby som ble angrepet. Neste gang kan det være vår. I kveld legger vi oss til å sove. Vi vet ikke om vi våkner i live.

To dager senere, 26. april, henrettet ISWAP elleve kristne som de hadde tatt som fanger tidligere. De publiserte en 56 sekunders video som viste halshoggingen av de kristne og fortalte at det var hevn for drapet som USA utførte i Syria av IS’ øverste leder, Abu Bakr al-Baghdadi. BBC skrev: «Analytikere mener at det valgte tidspunktet, kristnes feiring av Jesu fødsel, var nøye planlagt.» Julen er uten tvil den farligste tiden for kristne, både i Nigeria og i mange andre land.

En spør seg naturligvis: Hvordan kan en hevne seg på uskyldige kristne i Nigeria for den amerikanske henrettelsen av IS sin brutale leder i Syria?»

Nigerias president Buhari, som er muslim og tilhører fulanifolket, har tat sterk avstand fra disse siste terrorhandlingene . Like etter at han ble valgt til president lovet han å gjøre slutt på Boko Haram. Det har hans regime åpenbart ikke klart. Tvert imot, Boko Haram / ISWAP har dukket opp igjen. Kristne i områder der Boko Haram og ISWAP befinner seg, kan ikke kjenne seg trygge, for sikkerhetsstyrkene er enten ikke til stede eller til liten nytte.

Etnisk rensing

På World Watch List 2019 var Nigeria nummer 12. Landet hadde det desidert høyeste antall kristne som var drept for sin tro. Jubilee Campaign kaller det som skjer i ulike deler av landet for etnisk rensing på grensen til folkemord. Da inkluderer de ikke bare ISWAP og Boko Haram, men også fulaninomadenes systematiske angrep på kristne i Nigerias «midtbelte». De muslimske fulaninomadene har ødelagt flere kristne landsbyer enn Boko Haram, brent flere kirker og hjem, ødelagt mer avling og fordrevet mange flere kristne enn det Boko Haram har gjort. Og om president Buhari har tatt avstand fra Boko Haram, har han benektet at fulaninomadene forfølger kristne. Også andre kaller det en etnisk konflikt. 

Christian Association of Nigeria (CAN) og Christian Post forteller at også i sør pågår det en intens islamisering. Den er ikke-voldelig, men like fullt merkbar på flere områder. Institusjoner og medier preges mer og mer av islam. I nord har tolv delstater vedtatt sharialovgivning, og kristne underlegges slike lover. Det gjør livet så vanskelig for kristne at de til sist står overfor to valg: Enten å dra fra området eller konvertere til islam. Aller mest utsatt for forfølgelse er den som har konvertert fra islam til kristen tro.

De kan ikke ta fra oss Kristus

 Midt i dette uttaler en pastor, Marco, etter de to siste terrorhandlingene noe som er representativt for mange kristne i landet: «De kan ødelegge markene våre, rive ned kirkene, brenne husene våre, men de kan ikke ta fra oss Kristus.» Samtidig roper de til oss: «Stå sammen med oss. Tal vår sak! Og be for oss!” De har ikke gitt opp, for midt i terror, drap, bortføring av unge jenter, etnisk rensing og fordrivelse, så vokser kirken. De ser muslimer som ikke tåler mer av volden og hatet, komme til tro på Jesus.

Det var oppmuntrende å høre prins Charles’ og den britiske statsministerens taler til det britiske folk i julen. De var godt informert om forfølgelsen av kristne og sto tydelig opp for dem. Mitt håp er at norske politikere må være like godt informerte og stå like tydelige opp. Men minst like viktig er det at kristne og menigheten vi tilhører, ber for våre søsken. Vi må ikke sove eller tie, for det gjelder våre søsken.

Gå til innlegget

Opplevelse av Guds nærvær

Publisert rundt 1 år siden

Tre kristne studenter fortalte hvordan de forberedte seg på å gå med evangeliet om Jesus til nabolandet som er et av verdens mest fiendtlige land mot Jesus og hans disipler. Boken «Guds galskap» handler om dette landet. De unge studentene visste at det kunne bety slutten for dem.

Vi, noen gode venner som ville oppmuntre hverandre, samtalte om å oppleve Guds nærvær. Noen hadde vært på et senter i Wales som er blitt kjent for et spesielt nærvær av Guds velsignelse. Det er blitt et kjært reisemål for mange kristne.

Jeg var nettopp kommet hjem etter noen uker i Afrika, og mine opplevelser var av en annen karakter. Om jeg fortalte, ville det bli fullstendig skjæring? Jeg lot det stå til.

Den første opplevelsen av Guds nærvær var da vi sto foran monumentet med navnene på 147 kristne studenter som var blitt drept i en terrorhandling utført av en islamistisk terrorgruppe. Jeg hadde ikke ord, og tårene sprengte på. Vi fikk høre i detalj hvordan det hadde skjedd. Vi bøyde hodene våre, ba – og kjente Guds nærvær. Jeg ba ordene i Romerbrevet: «For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss …» Fullt overbevist om at det ikke finnes noen makt som kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Tre kristne studenter fortalte hvordan de forberedte seg på å gå med evangeliet om Jesus til nabolandet som er et av verdens mest fiendtlige land mot Jesus og hans disipler. Boken «Guds galskap» handler om dette landet. De unge studentene visste at det kunne bety slutten for dem. Men i kjærlighet til Jesus og dette folket var det misjon blant de unådde de brant for. Jeg tenkte på ordene i Åpenbaringsboken om at «De har seiret ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet, og de hadde ikke livet så kjært at de ikke ville gå i døden.» Jeg kjente Guds hellige nærvær.

Lederen for de sosiale tjenestene ved universitetet er kristen. Han sa: «Universitets ledelse er muslimer. Når noen forfremmes, er det alltid muslimer. Når noen får høyere lønn, er det alltid muslimer. Men jeg er ikke her for å forfremmes eller få høyere lønn. Jeg er her for å reflektere Jesus.» Jeg tenkte på hymnen om Kristus i Filipperbrevet: «Han ga avkall på sitt eget … og fornedret seg selv … Derfor har Gud opphøyd ham.» Jeg kjente Guds hellige nærvær.

En kveld kom to unge kvinner til pastorens hus. De hadde forlatt islam og begynt å følge Jesus, med den følge at ektemennene deres truet med å ta barna fra dem og drepe dem. En besøkende fra en annen del av landet der kristne ikke forfølges, spurte om de ville bli døpt. Han forsto nok ikke helt hvilken situasjon de var i. De to kvinnene så ned, vel vitende at deres bloddåp – martyriet – kunne komme før vanndåpen. «Men tilbake til islam går vi aldri,» sa de. Jeg kjente Guds hellige nærvær.

Pastoren og hans familie hadde startet en menighet i en slum der mange flyktninger bodde. Pastorens hus, kjøkken, bakgård og latrine var omtrent som ellers i slummen. Men hans vennlige ansikt og smil tiltalte andre mennesker. Han gikk omkring i slummen, talte vennlig med voksne og barn, så med kjærlighet på grupper av menn som satt og tygde khat fordi de ikke hadde annet å ta seg til, ga noen shilling til en kvinne med et stort sår på foten. Jeg tenkte på Jesu programtale: «Herrens ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige.» Og Jesu inderlige kjærlighet til de forkomne og hjelpeløse. Jeg kjente Guds hellige nærvær.

Jeg besøkte biskopen, og jeg hadde med meg mine forestillinger om hvordan en biskop bor. Han hadde gledet seg til å vise meg skolen han startet for fire år siden. Jeg hadde aldri akseptert at mine barn skulle sitte på slike stoler i et klasserom, sove i slike elendige senger i overfylte, skitne sovesaler bak bølgeblikkplater, for ikke å snakke om gå til slike latriner. En av lærerne viste meg rundt. Hun viste kjærlighet til hver eneste elev. Jeg tror ikke hun får lønn. Dette var biskopens kjærlighetshandling til foreldreløse barn i bispedømmet. Jeg tenkte på Jesu ord i dommen: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere … Det dere gjorde mot en av disse mine minste, har dere gjort mot meg.» Jeg kjente Guds hellige nærvær.  

Slik fortsatte det dag etter dag. Jeg har vært i berøring med den hellige Gud, kjærlighetens Far. Jeg har kjent hans nærvær. Jeg søker ikke gode opplevelser, men jeg har sett ham som sier: «I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi hjertet liv hos dem som er knust.» Jeg har sett Jesus i livene til dem som følger ham, de som tenner opp igjen lys som holder på å slukne og gjør hele igjen brukne kvister.

Gå til innlegget

Charmaine Hedding som leder den humanitære organisasjonen Shai Fund, sier: «Kanskje vil Vestens kvinner en gang forstå hva som skjer her i Egypt. Da kan vi forhåpentligvis oppleve mer engasjement og omsorg for de traumatiserte kvinnene som opplever både religiøse og seksuelle overgrep.»


Moderne slavehandel får heldigvis stor oppmerksomhet i vår tid. De moderne slavene er ikke minst kvinner og jenter. IS' systematiske bortføring av jezidiske jenter og kvinner er vel dokumentert. Det gjelder også kvinner og jenter fra de kristne samfunnene, men det har fått mye mindre oppmerksomhet. Kvinnene og jenter ned i småbarnsalder er blitt solgt og kjøpt gjentatte ganger, tvangsgiftet og voldtatt. Beretningene er grusomme.

Boko Harams massebortføring av tenåringsjenter, de fleste kristne, i det nordøstlige Nigeria har også fått store overskrifter. Når mindre grupper av jenter blir bortført, får det ikke samme oppmerksomhet, men summerer en disse, er tallene mye, mye større enn massebortføringene. Disse unge jentene blir voldtatt, tvangskonvertert til islam og tvangsgiftet til Boko Haram-soldater. Og enda mer grusomt: De blir tvunget til å bli selvmordsbombere. Det siste gjelder også unge gutter. Nylig gikk en jente inn på et marked i en by i Tsjad, nær grensen til Nigeria, og sprengte seg selv i luften. Hun tok 6 andre med seg i døden.

Vi kjenner taktikken fra geriljagruppen LRA i grenseområdene mellom det nordvestlige Uganda, det sørvestlige Sudan og Den demokratiske republikk Kongo. Historiene om hva LRA gjorde med jenter og gutter, er hjerteskjærende og uvirkelige. Jentenes skjebner rammet dem fordi de var jenter: Det innebar voldtekter og all slags misbruk.

Nyhetstjenesten World Watch Monitor og organisasjoner som Åpne Dører/Open Doors har lenge fortalt historiene om jenter og unge kvinner som kidnappes, voldtas, selges, tvangskonverteres og tvangsgiftes. Men det har aldri skapt mye medieomtale, på tross av at antallet er uhyre stort i land som Egypt og Pakistan. Det er ikke mange jenter på én gang, men én og én. Like fullt er det en systematisk strategi. I Pakistan regner en at det i gjennomsnitt skjer én kidnapping av kristne jenter per dag, eller omtrent 400 per år. Når jentenes familier finner ut hvem som har bortført jentene og anmelder saken, kommer gjerne en motanmeldelse og trusler. Motanmeldelsen inneholder gjerne anklager om blasfemi eller at familiene plager en jente som «frivillig har konvertert til islam og nå tilhører sin muslimske ektemann».

På nettsiden www.hudson.org kalles det i en artikkel «Egypt’s silent epidemic of kidnapped Christian girls». Det er en epidemi som de færreste snakker om. Familiene, jentene, kirkene og de kristne landsbyene lider. Gjerningsmennene kan fortsette sin virksomhet fordi politiet er på deres side. Målet er å trakassere og svekke de kristne familiene og samfunnene. Slik beskrives «den skjulte epidemien» i den nevnte artikkelen:

Egypts kristne samfunn møter en fare som de fleste andre egyptere ikke trenger å frykte. Trusler om vold mens kristne feirer gudstjeneste, angrep mot busser fylt av pilegrimer og deres barn, samt angrep mot suksessrike kristne bedrifter skjer altfor ofte. Men bare sjelden hører vi om dem i vestlige medier.

Massekidnappinger, slik som Boko Haram utfører i Nigeria, blir det fortalt om i vestlige medier. Også bortføring av kristne jenter i Pakistan får vi høre om fra tid til tid. Men det marerittet som skjer kontinuerlig i Egypt hører vi ingenting om. Det er helt stille. Myndighetenes blinde øye for religiøst motiverte kidnappinger gjør at det er ekstremt vanskelig å dokumentere omfanget.

Men sannheten er at kristne kvinner i Egypt opplever en epidemi av kidnappinger, voldtekter, overgrep og tortur. Utallige jenter og kvinner forsvinner for alltid. Om de blir reddet, er historiene deres så skamfulle for familiene at de blir skjult som familiens hemmelighet. Leger reparerer skader for å gjenopprette jomfrudommen til mange jenter som har vært bortført og voldtatt. Prester må hjelpe familiene til å gjenopprette familiens ære og enhet. Men jenter og kvinner som har opplevd det traumatiske, blir aldri det de var.

Bortføringene skjer på ulike måter. Noen skjer spontant, som når en sårbar kvinne går alene på en sti. Andre er nøye planlagt av organiserte muslimske grupper som betaler kidnappere opp til 30 000 kroner per jente. Jentene voldtas og blir holdt i fangenskap. Så tvinges de forskremte jentene til å konvertere til islam. Ofte blir de utsatt for skremsler og vold inntil de samtykker.

Slike hendelser er særlig vanlige i landsbyer utenfor Egypts store byer. Radikale grupper kan operere uten å bli rettsforfulgt.

World Watch Monitor intervjuet en mann som selv en gang hadde vært en av dem som drev med denne virksomheten. Han fortalte: «En gruppe menn møtes i moskeene for å kartlegge potensielle ofre. De holder øye med de kristnes hus og overvåker alt som skjer. Slik vever de et nett rundt jentene. Straks en kidnappet jente er gitt over til en islamistorganisasjon, settes det en pris på henne. Det skjer over alt i Egypt. Kidnapperne er lykkelige for det de får betalt. Men de radikale islamistene har et høyere formål, og det er å styrke islam og svekke kristendommens kraft. Taktikken varierer. Noen av jentene har blitt forført av kidnapperen. Den unge kvinnen blir forelsket i sin «mystiske» beiler som lover at han vil konvertere til kristendommen hvis hun stikker av sammen med ham. Men alt for ofte skjer det at familien aldri hører fra henne igjen.»

Andre unge kvinner blir bortført på gaten. En egyptisk tenåringsjente – vi kaller henne Samia – vokste opp i et koptisk hjem. Moren hennes var en overgitt koptisk kristen, men faren var voldelig når han drakk alkohol. Samia bestemte seg for å dra fra hjemmet i landsbyen i Minya for å begynne et nytt liv i Alexandria. Hun nådde fram til den ukjente storbyen, men da hun vandret gatelangs, ble hun dratt inn i en bil av to unge menn. Noen fryktelige timer fulgte. De voldtok henne mens de gjorde narr av det tatoverte korset på håndleddet hennes.

Samia klarte å flykte og dro hjem igjen. Hun hadde blitt slått, korset på håndleddet var brent bort med syre – og hun var gravid. Moren og søsteren tok henne til et kloster. Noen måneder senere vendte hun hjem etter at nonnene hadde tatt imot det nyfødte barnet som hun aldri fikk se. Hennes far fikk aldri vite noe om det skamfulle som hadde skjedd med hans datter.

Abdel Fatah al-Sisi ble valgt til president i 2014. Flertallet i Egypt ønsket ham velkommen. Det gjorde også kristne ledere, inkludert den koptiske patriarken. Men fikk de kristne det lettere? På høyt politisk nivå er det gitt løfter til koptiske kristne, men på lokalt nivå fortsetter diskriminering og forfølgelse. Lokale myndigheter og politi vender fortsatt det blinde øyet til forfølgelsen.

Og særlig forsvarsløse er de kristne kvinnene og jentene som blir trakassert og bortført i islams navn. Kristne samfunn lider. Kristne kvinner og jenter bortføres, voldtas, tvangskonverteres og tvangsgiftes. Kristne forretningsmenn arresteres når de krever betaling fra muslimer. I stedet for å få betalt for varer og tjenester anklages de for å ha hatt seksuelle relasjoner til muslimske kvinner eller andre skandaløse handlinger. Noen ganger dømmes de til lange fengselsstraffer.

Charmaine Hedding som leder den humanitære organisasjonen Shai Fund, sier: «Kanskje vil Vestens kvinner en gang forstå hva som skjer her i Egypt. Da kan vi forhåpentligvis oppleve mer engasjement og omsorg for de traumatiserte kvinnene som opplever både religiøse og seksuelle overgrep.»

Gå til innlegget

10 år med Boko Haram

Publisert over 1 år siden

Bevegelsens opprinnelige navn var “Mennesker som er overgitt til å propagandere profetens lære og jihad”. Det var først senere den ble kjent som Boko Haram, som betyr at vestlig lære er forbannet. Bevegelsen hevdet at innflytelsen fra vestlig kultur og undervisning førte til korrupsjon. Derfor krevde den implementering av Sharialov for å hindre all vestlig innflytelse. Bare islam og Sharia skulle gjelde. Bevegelsens ideologi ble sett på som en “hellig revolusjon”.

Det er 10 år siden den islamske terrorbevegelsen Boko Haram ble startet i Nigeria. Det hele begynte med et dødelig sammenstøt mellom den islamske «karismatiske» lederen Muhammed Yusuf, kalt Yusufia, og nigerianske sikkerhetsstyrker ved den sentrale moskeen i Maiduguri, hovedstaden i delstaten Borno 26. juli 2009. Mellom sju og åtte hundre mennesker ble drept, de fleste medlemmer av Boko Haram. Blant de drepte var også Muhammed Yusuf.

Organisasjonen The New Humanitarian beskriver i artikkelen “A decade of Boko Haram violence, and no end in sight” at det er vanskelig å se hvordan Boko Haram kan bekjempes og deres terror vil ta slutt. Artikkelen beskriver hvordan en religiøs sekt kunne utvikle seg til å bli en av verdens mest dødelige terrorbevegelser. 

Bevegelsens opprinnelige navn var “Mennesker som er overgitt til å propagandere profetens lære og jihad”. Det var først senere den ble kjent som Boko Haram, som betyr at vestlig lære er forbannet. Bevegelsen hevdet at innflytelsen fra vestlig kultur og undervisning førte til korrupsjon. Derfor krevde den implementering av Sharialov for å hindre all vestlig innflytelse. Bare islam og Sharia skulle gjelde. Bevegelsens ideologi ble sett på som en “hellig revolusjon”.

Etter flere konflikter med lokale myndigheter utførte Boko Haram, under ledelse av Muhammed Yusuf, flere koordinerte voldelige angrep mot det lokale politiet og regjeringsbygninger i fire delstater nordøst i Nigeria. Etter at stifteren Muhammed Yusuf ble drept, har Boko Haram blit enda mer radikal og brutal. Den har også spredd seg til nye områder.

Det voldelige sammenstøtet den dagen skulle bare bli en skygge av det som skulle komme. Yusuf ble æret som martyr, og mange desillusjonerte og indoktrinerte ungdommer sluttet seg til Boko Haram. Etter hvert ble Boko Haram mer sofistikert med hensyn til ideologi og målrettede angrep mot dem de beskrev som fiender. Titusener er drept, tusener er blitt bortført og islamisert ved tvang, og millioner har flyktet.

I 2014 var Boko Harams terror på det verste. Soldatene inntok store områder nordøst i Nigeria. I april det året skjedde hendelsen som virkelig satte Boko Haram på kartet: Nesten 300 kristne jenter fra en skole i Chibok ble bortført. Fortsatt er over 100 av dem i Boko Harams fangenskap.

I mars 2015 sverget lederen Abubakar Shekau troskap mot Den islamske stat (ISIL). Men allerede i august 2016 ble hans lederskap utfordret. IS erklærte at Abu Musab al-Barnawi var utpekt som leder for IS sin vestafrikanske avdeling (ISWAP – IS i den vestafrikanske provins). Det er denne fraksjonen som kidnappet Leah Sharibu og 104 andre skolejenter fra en skole i Dapchi i 2018. Mens 103 av jentene ble løslatt en måned seinere, ble Leah holdt tilbake fordi hun nektet å gi opp sin kristne tro. Én av jentene døde i fangenskapet.

I dag er ISWAP den største IS-enheten utenfor Midtøsten. En antar at gruppen har over 3000 soldater. Nigerianske myndigheter har gjentatte ganger hevdet at Boko Haram er beseiret, men sikkerhetssituasjonen er fortsatt uholdbar, og over 7 millioner mennesker er avhengige av matvarehjelp utenfra.

Dessverre gjelder ikke den vanskelige situasjonen bare Nigeria. Etter at president Buhari erklærte at Boko Haram var beseiret, opplever Tsjad, Niger og Kamerun  Boko Harams tilstedeværelse. 50 prosent av Boko Harams angrep finner sted i disse landene.

Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær hjelp (OCHA) trenger nær halvparten av befolkningen, ca. 10 millioner, rundt Tsjadsjøen humanitær hjelp på grunn av den langvarige konflikten. Omkring to og en halv millioner mennesker er internflyktninger. Sult og underernæring er betydelig.


Åpne Dører er til stede for å hjelpe med mat, medisiner og steder å bo. Videre hjelper Åpne Dører med traumebehandling, for eksempel etter angrep fra Boko Haram, og hjelp til å møte forfølgelse på en rett måte.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere