Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

I sommer besøkte «Joo Eun» (pseudonym) UL på Ålgård i Rogaland. Mange hundre unge mennesker fikk høre henne fortelle om det vanskelige livet som barn og ungdom i Nord-Korea, om flukten til Kina der hun møtte Jesus, og om den tjenesten hun har i dag.

Joo Euns historie er sterk og gripende. Det hun opplevde som barn og ungdom er ikke enestående. Som mange andre flyktninger og avhoppere fra Nord-Korea som kommer til Kina, møtte hun kristne og ble etter en tid selv kristen. Men dessverre, langt de fleste kvinner og jenter ender opp som unge ulykkelige prostituerte eller konkubiner og hustruer til eldre kinesiske bønder. Som for Joo Eun synes alt likevel bedre enn å sulte og å leve under et skrekkregime.

I en presentasjon av Joo Eun fra Åpne Dører heter det: «Hvordan kan det ha seg at denne kvinnen – som har opplevd så mye død og lidelse – fortsatt har så mye liv og glede i seg?» Latteren og smilet sitter løst hos denne 38 år gamle kvinnen. Spørsmålet skal Joo Eun selv få svare på:

 «Jeg ble født for trettiåtte år siden (1975) i Nord-Korea. Min familie var svært fattig, som alle andre i landsbyen, og vi levde et vanskelig liv. Det eneste vi hadde å spise, var grøt, og jeg kan nesten ikke huske at vi spiste ris. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var mett. Naboer lånte mat av hverandre. Men på skolen fikk vi høre at det var verre i andre land. Sør-Korea var det verste av alle land, og i tillegg var de okkupert av amerikanerne, fikk vi høre.  Vi hadde ikke bøker på skolen. Jeg hadde ikke engang en skrivebok eller en blyant. Likevel fikk vi høre at vår gode «far», Kim Il Sung, gav oss alt vi hadde. 1994 var et fryktelig år. Kim Il Sung døde. Da jeg hørte nyheten, kunne jeg ikke tro det. Jeg var egentlig ikke lei meg, men jeg var veldig bekymret for fremtiden. Jeg begynte å tenke på hvor gammel sønnen hans, Kim Jong Il, var, for min skjebne var knyttet til hva han ville gjøre, siden han skulle overta makten etter sin far. Etter at «vår store leder» døde, kom det en stor hungersnød. Det fantes nesten ikke mat, og lederne våre sa: «Gå opp i fjellene og finn gress så dere kan lage suppe.» I 1996 fortalte de politiske lederne oss at vi ville overleve, for landet hadde atombomber. Alt lederne sa, var bare propaganda for å skjule den alvorlige virkeligheten. Men jeg var ikke sint på myndighetene våre for hungersnøden. De la alltid skylden på amerikanerne. I årene som fulgte ble hungersnøden bare verre og verre. Det var vanskelig å finne arbeid.

Jeg hadde ingen lykkelig barndom hjemme heller. Foreldrene mine kranglet mye, særlig om mat. På grunn av mangel på mat, døde min far. Om natten stjal jeg av avlingen på åkrene, og neste morgen reiste jeg til markedet for å selge det. Jeg fikk litt penger som jeg kunne kjøpe mat for, og jeg tenkte at jeg ville dele den med min familie. Men fordi jeg var så sulten, hadde jeg spist opp alt selv før jeg nådde hjem igjen.

Jeg bestemte meg for å ta mor med til markedet, men også hun døde av sult. Det var så mange som døde, at det ikke var nok kister til alle. Mor fikk ingen kiste, og vi gravla henne rett i jorden. I fangeleirene er det enda verre. Der kaster de mange lik i samme grav. Jeg dro til min tante i Pyongyang. En tid senere kom også min bror. Jeg ble forskrekket over å se hvordan han så ut. Mange ganger hadde han blitt banket opp fordi folk trodde han var en tyv. Klærne hans var filler, og han varfryktelig tynn. Han hadde ikke spist ordentlig mat på mange måneder. Da han kom til Pyongyang, hadde han nærmest krøpet fram til min tantes hus, så svak og utmattet var han. Jeg tok min bror med til jernbanestasjonen i en trillebår for å prøve å finne mat der. Andre mennesker lå døende på stasjonen, og også min bror døde der etter noen timer. Da jeg senere kom tilbake for å hente hans døde legeme, var det fjernet.

Etter å ha mistet hele familien, gikk Joo Eun til kommunen.Der fremførte hun sin klage: Dere har ansvar for å gi mat til meg. Joo Eun fikk arbeid i metallindustrien, men arbeidet bare en måned. Hun hadde kun vinterklær, og da våren kom hadde hun ikke andre klær. Hun eide absolutt ingenting.

Jeg reiste fra Pyongyang for å finne noen slektninger nord i landet. Togturen tok 24 timer. Av og til varer togturen en hel uke på grunn av strømbrudd, og mange utsultede mennesker døde på toget. Men jeg var heldig og kom levende fram. Da jeg kom frem, var slektningene mine dessverre  reist sin vei.

Mens jeg lå på en benk på stasjonen, kom en kvinne bort til meg og spurte om jeg ville følge henne til Kina. Gjennom kontaktene hun hadde, kunne hun finne en kinesisk mann til meg. Først svarte jeg nei. I Nord-Korea gikk det mange rykter at nordkoreanske kvinner som kom til Kina, ble voldtatt og noen ganger drept. Men jeg lengtet slik etter en bolle med ris at jeg var villig til å gjøre hva som helst for å få den. Jeg løp etter kvinnen og sa at jeg ville bli med henne likevel. Det spilte ingen rolle om jeg ble voldtatt, så desperat var jeg etter mat.

Den påfølgende dagen gikk jeg sammen med datteren hennes til grenseelven mellom Nord-Korea og Kina. Datteren var bare 16 år, men hun hadde allerede krysset grenseelven mange ganger. På den kinesiske siden holdt mennesker på med å vaske klærne sine. På den koreanske siden var det bevæpnede soldater. Vi lot også som vi holdt på med å vaske klær. I et gunstig øyeblikk krysset vi elven. Da vi kom over på den kinesiske siden, var det så tett tåke at vi ikke fant fram til stedet datteren skulle ta oss til. Vi visste vi ikke hvor vi skulle dra, men vi fant til sist et hus der slektninger av denne datteren bodde. Det var et rødt kors på huset, og jeg tenkte at de var katolikker. Plutselig fikk jeg en opplevelse av at nå kommer jeg til å overleve. Som barn hadde jeg sett en film fra Tyskland der katolske nonner hjalp jøder. Da hadde jeg sett et kors. Mine foreldre hadde fortalt historien om en stor flom som oversvømmet jorden, men jeg visste ikke at det var en fortelling fra de kristnes bok. Ellers visste jeg ingenting om kristendommen, for Kim Il Sung lærte oss at kristendommen var en forferdelig religion. Disse kristne møtte oss med stor kjærlighet. Jeg husker mitt første måltid hos dem. På bordet var det så mye mat som jeg aldri hadde sett før. Jeg var så sulten, men de sa: La oss først be! De ba lenge, men jeg skjønte ingenting av hva de sa. Til slutt begynte jeg også å bable masse ukjente ord, men da avsluttet de bønnen og sa: La oss spise!

En av kvinnene i huset fortalte meg om Paradis. Jeg trodde Paradis var et sted på jorden. Hun fortalte mye om gater av gull, edelsteiner, vann og overflod av frukt. Men jeg hadde ikke lyst på noe annet enn ris, så jeg ville ikke bli med til Paradis(!). Jeg syntes det var rart at det ikke var ris i Paradis.

Joo Eun husket et eventyr om regntid og flom. En rik mann tok med seg gullklumper da han klatret opp i et tre for å finne beskyttelse, men han kunne jo ikke spise gullet, så han døde. En fattig mann tok med seg bønner. Dem kunne han spise, så han overlevde. Joo Eun var ikke interessert i gull, men var kun opptatt av å få noe å spise.

Men senere fortalte disse menneskene oss om Jesus. Og dypt i mitt eget hjerte hadde jeg en lengsel etter Jesus. I Nord-Korea hadde jeg bare hørt negative ting om kristne og kristendom.  Jeg fikk en Bibel og begynte å lese i den – helt fra 1. Mosebok, men i begynnelsen forsto jeg ikke noe. Jeg begynte å be, og etter å ha lest i Bibelen i syv måneder kom jeg til tro. Da åpnet Bibelen seg for meg. Jeg leste i Matteusevangeliet om syke, blinde og lamme som ble brakt til Jesus. De ble helbredet. Jeg kjente at jeg var en synder som selv trengte helbredelse og tilgivelse. Jeg knelte ned og ba. Syndene mine var mange, for jeg hadde spist alt brødet selv og jeg hadde forlatt min bror slik at han døde. Etter at jeg hadde bedt, var jeg så lykkelig. Jeg hoppet omkring i glede. Jeg leste igjennom Bibelen mange ganger. I Nord-Korea var det bare Kim Il Sungs ord som gjaldt. Nå måtte jeg vaske dem bort med Bibelens ord. Jeg var så lykkelig for at Gud hadde frelst meg.

Mens hun var hos disse nye kristne vennene sine, måtte hun holde seg skjult i kjelleren. Et par ganger flyttet hun til nye skjulesteder.

I 1997 september ble det arrangert en Bibelsamling.  Jeg erfarte at Gud er kjærlighet og at han har skapt meg i sin kjærlighet. Han lot sin sønn dø for å frelse meg.  Jeg ble veldig, veldig glad. Jeg sov bare fire timer, for jeg leste bibelen resten av døgnet. Jeg slet ut to bibler. Fra 1997 til 1999 leste bibelen 300 ganger. Er det mulig? spør folk. Jeg leste fortere og fortere for hver gang. Jeg fikk en lengsel etter at Jesus må vokse og jeg avta. Gud sier: "Jeg er…» Guds identitet er at han leder sitt folk fra slaveri til frihet. Den Gud som frelste meg, en fattig jente fra Nord-Korea, er den sanne Gud. Selv om jeg aldri kjente Gud, tok han vare på meg. 

Jeg hadde så mye smerte og så mange sår i min sjel etter alt det vonde jeg hadde opplevd i mitt liv, men da jeg var i Nord-Korea hadde jeg ikke krefter nok til å anklage eller hate noen. Men da jeg møtte Jesus, gråt jeg en hel dag. Jeg gråt ut smerte og sorg. Jesus satte meg fri!

Jeg fikk begynne på bibelskole. Vi var ti jenter, de fleste fra Kina, men også flyktninger fra Nord-Korea. Vi hadde mange problemer og konflikter på grunn av kulturforskjellene, og min viktigste bønn ble at jeg måtte bli en person som virkelig hadde Guds kjærlighet i meg. Jeg lærte at jeg må dø for at Jesus skal vokse i mitt liv. Det grep meg at alle disse jentene hver morgen fastet og ba for Nord-Korea.

Jeg begynte å be om å få komme til Sør-Korea for å studere ved et Bibelseminar. Jeg ba om at Gud måtte gjøre større ting i mitt liv. Jeg ble gift med en av bibellærerne på skolen i Kina. Han hadde også familiebakgrunn fra Nord-Korea. På bryllupsdagen sang de andre studentene en sang om å gjøre kristen tjeneste i ødemarken. Slik startet tjenesten vår. Jeg hadde en stor frykt, og det var at jeg skulle bli arrestert av kinesisk politi og sendt tilbake til Nord-Korea. Men ferden vår gikk til Sør-Korea. Dit kom jeg i 2005 sammen med min mann og våre to barn.»

Jeg har en visjon, sier Joo Eun som nå gjør tjeneste sammen med sin mann et sted i Kina for å nå muslimer med i evangeliet. I Apostlenes gjerninger leser vi om kirkens vekst i den første tiden. Den måtte igjennom mange vanskeligheter. Kirken i Kina opplevde en veldig vekst under kulturrevolusjonen. Vi har opplevd store vekkelser i Korea også, men mange kristne har blitt drept eller har flyktet. Selv om kirken i Nord-Korea ikke er synlig, er jeg overbevist om det er en kirke der. Da det var hungersnød på 1990-tallet, var det mange som ble kristne. Folk flykter fra Nord-Korea, og mange av dem blir kristne. Drømmen min er å være misjonær i hjemlandet mitt, men nå er det umulig. Nå er det mange nordkoreanske kristne som er misjonærer blant muslimer. Vi har opplevd så mye at vi ikke frykter noen ting. Da jeg gikk over grenseelven fra Nord-Korea, var jeg redd. Men i dag er jeg ikke redd for å misjonere i muslimske miljøer. Du kan ikke være misjonær hvis du er redd mennesker! Nordkoreanske misjonærer passer godt inn der det er vanskelig. De har nøklene som skal til for å åpne dører i muslimske land. Min mann er pastor. Han forkynner, men to ganger er han blitt satt i fengsel. Min oppgave er å be, og jeg tror at Gud gjør store ting når vi ber.

En dag vil dørene åpnes i Nord-Korea også. Da er vi klare til å reise tilbake. Men jeg vil ikke gå foran Gud. Jeg venter på hans ledelse.

 

Jo Eun takker for at hun fikk oppleve lidelsen, for det førte henne til Gud. Om myndighetene sier hun: «De vet ikke hva de gjør. I bibelen stå det at Gud bruker de onde til å redde de rettferdige.»  «Jeg vil fokusere på Gud, ikke mennesker,» sier hun. Joo Eun kjenner ikke bitterhet, men er trist. Hvis hun snakker mer om det, vil hun gråte.  «Men Gud ser alt. Jesus er den store forskjellen,» sier hun.

Mange eldre koreanere er fortsatt sinte på Japan for det onde Japan påførte Korea i mange tiår. Joo Eun ber både for Nord-Korea og Japan - at de også må få kjenne Gud.

Joo Eun og hennes mann har fire barn, på 14,11, 5 og 3. Joo Eun har fortalt de største barna om sitt dramatiske liv, og de er veldig stolte av sin mor.

 

 

Stig Magne Heitmann

Informasjonsleder i Åpne Dører

Gå til innlegget

I en nyhetsartikkel om arbeid som bare de laveste i det pakistanske samfunnet vanligvis er satt til å gjøre, og som muslimer er unntatt fra, beskriver World Watch Monitor bakgrunnen for en slik tenkning og praksis.

Det var Pervez Khattak, minister i Khyber Pakhtunhwa-provinsen ved Pakistans grense mot Afghanistan, som kom med uttalelsen om at «bare ikke-muslimer vil bli rekruttert som gatefeiere». Dette har satt sinnene i kok blant de kristne. Khattak hevdet i ettertid at han var blitt misforstått. Han ønsket bare å understreke at minoritetene fortsatt måtte få ha de jobbene de tradisjonelt har hatt siden muslimer likevel ikke kan gjøre slikt «urent» arbeid. Partiet som Khattak tilhører, PTI, har som slagord «Rettferdighet, Humanitet og Verdighet».

Men de kristne reagerte uansett, og reaksjonen deres har fått stor nasjonal oppmerksomhet fordi den retter søkelyset mot en diskriminerende praksis som går ut over Pakistans kristne og lavkaste-hinduer. Kristne utgjør den største minoriteten, men det bor også et lite antall hinduer og sikher i delstaten. De kristne oppfattet ministerens uttalelse som direkte rettet til dem, selv om også andre etniske grupper som ikke tilhører Pashtun-flertallet, slik som den persisktalende Hazares, kan være blant dem ministeren har tenkt på.

En opposisjonspolitiker fra Pakistans Folkeparti, Napoleon Qayyum, beklaget og tok klar avstand fra Khattaks uttalelse i flere TV-program. Lederen i Pakistans forente Kristne Bevegelse, Albert David, ba Khattak klargjøre om han mente at muslimer ikke var kvalifisert for slikt arbeidet, og at det derfor bare er representanter for minoritetene som kunne utføre det.

Artikkel 27 i Pakistans grunnlov sier: «Ingen borger som ellers er kvalifisert til arbeid i Pakistan, skal diskrimineres på bakgrunn av rase, religion, kaste, kjønn, bosted eller fødested.»

World Watch Monitor har sett nærmere på bakgrunnen for uttalelsene til minister Khattak og hvorfor reaksjonene har vært så sterke blant Pakistans kristne:

Mange mennesker har blitt rekruttert av delstatens myndigheter til å gjøre rengjøringsarbeid, blant annet gatefeiing, men fordi muslimer har nektet å gjøre slikt arbeid, ble arbeidsløse kristne ansatt i stedet.

I delstaten Peshawar er det i dag 935 mennesker som arbeider med renhold av sanitære anlegg. 111 av dem er muslimer. Men presidenten i Arbeiderunionen, Mushtaq Masih, sier: «Muslimske renholdsarbeidere er som konger. De gjør ikke noe annet enn å heve lønn.» Ansettelser av muslimer er politisk motivert, men det er de kristne som utfører arbeidet. Masih understreker at han er trøtt av dette spillet.

Azeem som er utpekt av landets regjeringsparti Pakistan Muslim League-Nawaz (PML-N) for å representere landets minoriteter, sier: «Jeg har presentert 12 forslag, og de viktigste er: rengjøringsarbeiderne må få en pensjonsordning, lønnsutbetalingen må gå gjennom banksystemet, og muslimer bør ikke rekrutteres til arbeid innen rengjøring, for de vil ikke arbeide med dette.» Også en annen leder for minoritetene, sikhen Soran Singh, understreker at muslimer ikke bør ansettes innen renholdsarbeid. «Mitt hjerte omfavner det kristne samfunnet,» uttalte han, «og jeg ønsker å være med å forandre deres fremtid.» Flere andre har sluttet seg til disse uttalelsene og understreker at muslimer ikke ønsker å gjøre slike jobber.

De kristne utgjør omkring 2 %av Pakistans 180 millioner mennesker. Men deres representasjon blant renholdsarbeidere er ekstremt høy. Lahore er delstaten Punjabs hovedstad. Punjab er den mest folkerike delstaten i landet, med mer enn 10 millioner innbyggere. Nesten alle av de nærmere 8000 renholdsarbeiderne er kristne. I Pakistans hovedstad Islamabad er det 1500 sanitærarbeidere. Alle er kristne, ifølge opplysninger fra sanitetsdirektoratet ved hovedstadens utviklingsmyndigheter. Den samme tendensen gjelder alle andre steder. «Renholdsarbeidere ved de aller fleste institusjonene, slik som ved Karakoram universitet, distriktsfengselet i Gilgit, kontorer og skoler, er kristne,» sier Israr-ud-Din Israr som er provinskoordinator i Pakistans Menneskerettighetskommisjon.

Karachi er Pakistans største by med 23,5 millioner mennesker. Umar Baloch, en menneskerettighetsaktivist som har arbeidet for rengjøringsarbeideres rettigheter gjennom en kristen organisasjon, forteller at det i 1997 var ca 19000 offentlig ansatte rengjøringsarbeidere i Karachi. Over 80 % av dem var kristne.

I en av Karachis bydeler bor det 40 kristne familier. Alle er tvunget til å arbeide som rengjøringsarbeidere for å kunne overleve.

I alle institusjoner, som banker, fabrikker, flyplasser, sykehus, bussterminaler, jernbanestasjoner, dyrehager – over alt –  er det de kristne som står for rengjøringsarbeidet. Mange hundre tusen kristne jobber med dette i hele Pakistan.

Livet kan være enda vanskeligere i småbyene og landsbyene der kristne er behandlet som paria-kaste og «urørlige». En kristen leder fortalte World Watch Monitor: «Jeg kjemper for at kristne skal kunne få andre jobber enn renholdsarbeid, men det er så å si umulig. Selv for få en jobb som renholdsarbeider må vi betale minst 200 000 rupi (15 000 kroner) under bordet.»

Asia Bibis sak er en påminnelse om dette sosiale fenomenet. Asia Bibi er en kristen kvinne som er dømt til døden for blasfemi mot profeten Muhammed. Hun har sittet flere år i fengsel. Bakgrunnen er at hun som en kristen, «uren» kvinne hentet vann fra den samme kilden som muslimske kvinner. Det gjorde også vannkilden uren.

Akademikere ved universitetet i Edinburgh som er eksperter på forholdet mellom kristendom og kastesystemet, understreker at da kristne misjonærer forkynte evangeliet i det nordvestlige India, var det i hovedsak de fattigste blant de fattige blant lavkastehinduene som ble kristne.

En stor del av dem som da var rengjøringsarbeidere, ble kristne i disse masseomvendelsene.De fleste pakistanske kristne fortsetter med det samme arbeidet i dag som deres kasteløse, «urørlige» forfedre; feie gatene og gjøre arbeid som ingen andre vil gjøre, bedømt  av høykastehinduer som urene. En kristen, Afzal Masih, sier: «Jeg er en gatefeier, mine sønner vil bli gatefeiere, og i fremtiden vil mine barnebarn være gatefeiere.»

Professor Salamat Akhtar, historieprofessor ved Gordon College i Rawalpindi, forklarer hvorfor de kristnes representasjon er så høy blant renholdsarbeiderne: «Da India og Pakistan ble to atskilte stater i 1947, krysset hundretusener grensene. Før delingen arbeidet kristne på gårdene til sikher og hinduer. Da disse hadde flyttet, ble gårdene overtatt av muslimske innvandrere. Minst 50 000 kristne familier mistet arbeid og levebrød. De ble tvunget til å ta de jobbene som ingen andre ville ha.»

«Myndighetene ønsket også at det skulle være slik. De muslimske myndighetene fryktet at de kristne skulle få tilgang til gode jobber og utdannelse. Myndighetenes politikk gikk ut på at bare halvdelen av de kristne skulle få utdannelse, mens den andre halvdelen skulle fortsette med det arbeidet de hadde som gatefeiere,» sier professor Akhtar.

Rapport fra Kommisjonen for Minoritetsrettigheter, 2007

Kommisjonen for Minoritetsrettigheter publiserte i 2007 rapporten «Arbeidsforhold for renholds- og renovasjons-arbeidere». Den fortalte at mer enn 75 % av arbeiderne tilhørte kristne trossamfunn. Muslimer som var ansatt i denne bransjen, arbeidet ikke direkte med renhold, men gjorde tjeneste hos offentlig ansatte ledere.

Videre fortalte rapporten at 70 prosent av renholdsarbeiderne døde mellom 1998 og 2007 på grunn av manglende beskyttelsesutstyr. Ingen av de drepte var muslimer. Søppel- og kloakkarbeidere arbeider under ekstremt uhygienisk forhold. Søppel og skitt blir behandlet manuelt, og på grunn av dette utvikles sykdommer som tuberkulose, hepatitt B og C og hudinfeksjoner.

Kun 18 %av mannlige arbeidere I disse yrkene kunne lese og skrive, mens alle kvinnelige arbeiderne var analfabeter. Rapporten slår fast at det finnes ingen mulighet for forfremmelse eller forandring av yrke for disse arbeiderne.  De arbeider vanligvis 10-12 timer hver dag. Bare få av dem har fast jobb. De fleste  er innleid på 90 dagers-kontrakter og er daglønnet. Fordi de ikke er å anse som offentlig ansatte, har de heller ikke pensjonsrettigheter eller andre sosiale og medisinske behandlingsrettigheter.


Forholdene i dag.

Etter at denne rapporten ble skrevet, har det skjedd noen forandringer i Lahore. Renholdsarbeiderne mottar omtrent 8000 rupi (500 kroner) i månedslønn. Men Ahmed Rafay Alam, leder for en kristen organisasjon, sier at dette ikke er tilstrekkelig for å løfte det kristne samfunnet fra å bli behandlet som annenklasses borgere. Alam, jurist og menneskerettighetsforkjemper, sier at anstrengelsene for å bedre renholdsarbeidernes arbeidsvilkår, ikke er lett å få gjennnomslag for hos politiske myndigheter.

 

Holdninger overfor renholdsarbeidere

Å være renholdsarbeider og gatefeier betyr mer enn å være fattig og analfabet. Under det indiske kastesystemet var det bare de «urørlige» som ble satt til disse jobbene. Brahminene, den høyeste kasten, ønsket ikke å se disse i arbeid, så de befalte at de skulle bo utenfor landsbyene og feie veiene tidlig om morgenen. Det finnes ikke brahminer i Pakistan i dag, men det forventes fortsatt – av muslimene – at gatefeierne skal gjøre byen ren tidlig om morgenen. Det er ikke tilfeldig at de kristnes hus ligger utenfor landsbyene.

 

Shahid Farooq i organisasjonen for minoritetsrettigheter sier: «Jeg elsker og respekterer disse menneskene. Disse kristne gatefeierne er barn av denne jorden og arvinger til sivilisasjonen i Indus-dalen, men de blir behandlet som om de kommer fra en annen planet. En av mine underordnede uttrykte forbauselse over at jeg håndhilser på dem. Han fortalte at han aldri tok dem i hånden fordi det forårsaket kløe etterpå!»

 

Den kristne kolonien Josef i Islamabad ble plyndret og brent. En av dem som bodde der sa til avisen Express Tribune: «Den eneste belønningen vi får i dette landet er at muslimer enten kaller oss kafir (urene) og brenner hjemmene våre, eller at de kaller oss chuhra (urene) når vi arbeider med skitten deres.» Termen «chuhra» er den mest nedsettende og er reservert for gatefeiere og for noen synonymt med «kristen».  Andre nedsettende begreper som «bhangi» og «jamadar» blir også brukt om dem.

 

Mange steder nektes de kristne å klippe håret hos frisører fordi det betyr at frisørene må berøre håret deres. 15 kristne familier som bor i landsbyen Sikandarpura klipper hverandres hår fordi ingen frisør vil gjøre det. Et tehus i landsbyen har egne krus for kristne. De fleste krusene har skår. Kristne må holde koppene selv mens teen blir helt oppi fra så stor avstand som mulig. Etter at teen er drukket, må de kristne selv vaske krusene og sette dem på plass – på hyllen for de kristnes krus!

Kristne lederes respons


Jamshed Rehmatullah, leder av en kristen skole og minister for minoriteter og menneskerettigheter i Punjab og tidligere dommer i høyesterett i Lahore, sier at det er sannsynlig at de fleste renholdsarbeiderne er kristne, men at det ikke er riktig at de fleste kristne er gatefeiere.

 

Albert David i Pakistans Forente Kristne Bevegelse sier at hundrevis av kristne arbeider som profesjonelle i ulike organisasjoner og banker i Islamabad. Han er optimistisk med tanke på at det vil bli færre gatefeiere blant dem fordi flere får mulighet til utdannelse.

En suksesshistorie som fikk nasjonal oppmerksomhet, handler om Labha Masih, sønnen til et gatefeier-ektepar, som tok høyere utdannelse og fikk en høyere undervisningsstilling i Punjab. Mediefokuset på denne saken forteller på den annen side at det blir sett på som en sjeldenhet og raritet.


Hvordan forholder regjeringen seg til den diskriminerende praksisen?

I en utlysning av en jobb som rengjøringsarbeider som regjeringen satte inn i avisen Daily Express i Lahore 5. februar 2010, ble det kunngjort at søkerne måtte være kristne(!). På samme tid søkte en kristen, Naeem Nazeer, jobben som kontormedarbeider ved Helsedepartementet i byen Kasur i Punjab. Han ble innkalt til jobbsamtale, men kontraktsbrevet han siden mottok, fortalte at han var ansatt som rengjøringsarbeider, noe han aldri hadde søkt på. Nazeer har brakt saken sin for retten, men ingen dom har falt.

24. mai 2013 bemerket FN´s Menneskerettighetsråd (UNHCR) at «de urørlige» i Sørøst-Asia som er gatefeiere eller gjør annet renholdsarbeid, «opplever marginalisering og økonomisk diskriminering, segregering med hensyn til bosetting, begrenset tilgang til grunnleggende tjenester som vann og arbeid, tvang til å ta visse typer farlige jobber og arbeidsvilkår som ligner slaveri».

Pakistan på sin side hevdet i UNHCR´s «Universal Periodic Review» for 2008 at det er et muslimsk land og (derfor) ikke bruker termer som «dalit» (hinduistisk ord for lavkaste og «urørlige»). Landet er fri fra slike fordommer, og de eksisterende normene inneholder ikke diskriminering basert på kaste eller tro».

UNHCR  påpekte at diskrimineringen omfatter 2 millioner lavkaste-hinduer (daliter), men nevnte ikke behandlingen av de kristne. Alam, selv muslim men representant for de religiøse minoritetene, sa: «Det virker som det kristne samfunnet er blitt betraktet som en «urørlig» kaste. Dette er virkelig uakseptabelt. En gatefeier krever samme integritet og behandling som andre arbeidere i byen, slik som for eksempel trafikk-konstabler.»

For mange gatefeiere ser det dessverre ut som det er umulig å oppnå verdighet så lenge en har et arbeid som er blitt betraktet som rituelt urent i tusener av år.

En representant for Rådet for Minoritetsrettigheter har observert at gatefeieres barn ikke ønsker å fortsette foreldrenes arbeid, og at foreldrene gjør det de kan for at barna skal få utdannelse. Dessverre kan det være at heller ikke kirken alltid engasjerer seg for disse kristne «urørlige», for kirken ønsker ikke å bli assosiert med dem som er nederst på den sosiale stigen. Kirken har ikke gjort bevisste anstrengelser for å skape forandringer. Den bærer preg av en «depressiv psyke» som først må behandles, som en uttrykte det. Forandring er en tung og langvarig prosess. Det kreves mange tiår og stor overgivelse og store menneskelige og økonomiske ressurser.

Kristne utdanningsinstitusjoner

«Utdannelse er nøkkelen til å bringe en sosio-økonomisk forandring til de fattige kristne gatefeierne,» hevder Paul Bhatti, lederen av All Pakistan Minorities´ Alliance (APMA). Den tidligere ministeren for nasjonal harmoni og minoritetssaker gav tusenvis av utdanningsstipender, og APMA presenterte et arbeidstreningskurs slik at færre kristne ble tvunget inn i gatefeieryrket. Kristne utdanningsinstitusjoner kan og bør spille en betydelig rolle i denne sosio-økonomiske forandringen.

«Da jeg satt i regjeringen, ba jeg regjeringen om midler til utdannelse for de fattige kristne,» sier Bhatti. «Men de som formidlet økonomisk støtte, spurte alltid: Når de selv hadde fått sin gode utdannelse ved misjonens skoler, hvorfor klarer da ikke disse kristne misjonsskolene å gi utdannelse til sine egne?» Den nest største infrastrukturen innen utdannelse er drevet av kristen misjon, så hvorfor kan ikke disse institusjonene gi gratis utdannelse til fattige kristne? I det minste burde det være noen plasser satt av til dem i deres engelskspråklige eliteskoler. Hadde det skjedd, ville situasjonen vært en annen i dag.

Veeda Javaid, direktør ved det presbyterianske utdanningsrådet, mener at den rolle misjonsinstitusjonenes har spilt, ikke må undervurderes. «Jeg er den jeg er på grunn av min mor,» sier hun. «Min mor var en fattig jente som bodde på en kristen internatskole. Jeg ser min mors ansikt i hver eneste jente som kommer til skolen. Vi gir utdannelse til 2400 kristne skolebarn og 125 studenter innen høyere utdannelse.» Javaid påpeker at de fleste av 3000 skoler som ble nasjonalisert i 1972, hadde vært kristne skoler. På tross av at myndighetene igjen har åpnet for ikkestatlige skoler, strever kirken med å opprettholde tre skoler i Lahore, Rawalpindi og Sialkot. «Politikerne burde hjelpe til med å gi oss tilbake skolene, slik at vi kan sørge for utdannelse til de kristne,» sier Javaid.

Samtidig som utdannelse er viktig på lengre sikt, er det også viktig å øke verdigheten for dem som arbeider med manuelle yrker, påpeker Raheem-ul-Haq ved Senteret for offentlig politikk og styre. «Å sørge for utdannelse til alle er et langsiktig mål. I mellomtiden må vi sørge for å forbedre statusen til dem som arbeider i lavstatusyrker. Når det er et slikt misforhold mellom gruppene som arbeider med søppel og kloakkrensing, og muslimer ikke ønsker å arbeide med det, så må vi ha en nasjonal oppvåkning som krever like rettigheter, lik lønn, sosial forsikring og forandring i denne kaste-lignende holdningen til gatefeierne, et tabu som ennå eksisterer,» sier Haq. «Hvis disse arbeiderne organiserer seg, kan de bringe hele byer i kne.»

 

Oversatt av Stig Magne Heitmann, informasjonsleder i Åpne Dører

 


Gå til innlegget

Forfølgelse av religiøse minoriteter

Publisert over 6 år siden

Open Doors er en internasjonal NGO som i mer enn 50 år har arbeidet for forfulgte kristne i over 50 land, i nært samarbeid med kirkeledere og kristne som opplever forfølgelse på ulike måter.

Utenriksdepartementet har i økende grad tatt på alvor forfølgelse og diskriminering av religiøse minoriteter i verden, og dermed brudd på artikkel 18 i FN´s Menneskerettighetserklæring som lyder: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.» 

Utenriksdepartementet har utarbeidet retningslinjer for norsk utenrikstjeneste under tittelen «Protection and Promotion of the Rights and Freedoms of Persons belonging to Religious Minorities». All ære til Utenriksdepartementet!

Open Doors er en internasjonal NGO som i mer enn 50 år har arbeidet for forfulgte kristne i over 50 land, i nært samarbeid med kirkeledere og kristne som opplever forfølgelse på ulike måter. Organisasjonen har også arbeid i Norge under navnet Åpne Dører. Hvert år utarbeider Open Doors World Watch List som setter fokus på de femti landene der det er vanskeligst å være kristen. Forfølgelsesbildet endrer seg over tid. Mens forfølgelse av kristne var mest alvorlig i de kommunistiske landene – som i Øst-Europa – for 50 år siden, overtok Kina førsteplassen under kulturrevolusjonen. Nå er Kina helt nede på 37. plass på listen, mens Nord-Korea de siste ti årene har vært på den lite ærerike toppen. Mellom 50 og 70 000 kristne er fanger i arbeidsleirene i Nord-Korea kun på grunn av sin kristne tro, som av myndighetene anses som en alvorlig forbrytelse.

På de neste plassene på World Watch List ser en den alvorlige utviklingen med hensyn til rettighetene til religiøse minoriteter i islamske stater og muslimske land. Utviklingen peker i negativ retning spesielt i Midt-Østen, Sentral-Asia og flere afrikanske land.

Forfølgelsen øker

Ifølge PEW Forum´s rapport for 2012 ble det rapportert om forfølgelse fra myndigheters og sosiale gruppers side i 111 land i 2010, mens det tidligere høyeste antall var 107. PEW Forums undersøkelse støtter Open Doors´ rapporter fra 65 land. Utviklingen i Afrika gir grunn til bekymring. Islamsk ekstremisme har vært særlig synlig i Mali og Nord-Nigeria, og også i enkelte områder av Tanzania, Kenya, Uganda, Etiopia og Niger. Det er ikke mulig å identifisere én samlet islamsk strategi for hele Afrika, men en ser at islamistiske grupper viser sin makt når det er mulig. I tillegg til voldelige angrep, infiltrerer gruppene politiske miljøer, forretningsvirksomhet, politi og rettsvesen. Flere steder er det opprettet Shariabaserte domstoler for familiesaker.

Situasjonen i det nordlige Mali ble på et øyeblikk vendt fra fredelig eksistens til de alvorligste voldshandlinger. En kristen leder uttalte til Open Doors at han var blitt informert om at muslimske fundamentalister planla å drepe alle kristne. De klarte å flykte før massakren startet.

Situasjonen i Sudan er også kritisk og kan utvikle seg til en katastrofe for den kristne minoriteten. Kirken i Sudan opplevde gjennom flere tiår folkemord, da krigen mot det sørlige Sudan pågikk. Myndighetene bryter systematisk menneskerettighetsnormene, blant annet ved å kaste ut av landet utenlandske kristne og å tvinge mennesker med sørsudansk opprinnelse til å dra. Den kristne minoriteten blir trakassert og nektet fundamentale rettigheter.

Men forfølgelsen øker ikke bare i land der kristne er en minoritet. Trenden er at den øker også der muslimer og kristne utgjør ganske lik andel av befolkningen eller kristne er i flertall, slik som i Kenya, Uganda og Tanzania. Metoden er at grupper av radikale islamister definerer områder der ingen har rett til å bekjenne eller utøve en annen religion enn islam. Et eksempel er Kenyas grenseområder mot Somalia. Bakgrunnsmaterialet for World Watch List 2013 forteller at det er ikke bare Boko Harams terrorangrep mot kristne som skaper et mørkt bilde i Afrika, men like mye den systematiske radikale islamiseringen i enkelte områder.

Mer enn islamisering

Men det er ikke bare radikal islam som skaper forfølgelse i Afrika. I Eritrea forfølger myndighetene religiøse grupper som ikke er registrert innen en snever grense for godkjente religiøse samfunn. Omkring 2000 kristne er fengslet under særdeles vanskelige forhold. I 2012 ble det rapportert at 31 kristne døde i fengslene som følge av behandlingen de ble utsatt for.

Exodus fra Midt-Østen

«Den arabiske våren» har vært en katastrofe for kristne i Nord-Afrika og Midt-Østen. Irak hadde allerede opplevd det; en to tusen år gammel kirke er redusert til en brøkdel. Kristne er flyktninger i eget land, i nabolandene – ikke minst i Syria – og i mange vestlige land. Den koptiske kirke i Egypt er like gammel. Kristne har reist fra landet i tusentall. Forventningene revolusjonen skapte, er knust. Syria blør; 80 000 er drept. Folk er på flukt. Det er en ufattelig humanitær katastrofe. Her er igjen en to tusen år gammel kirke som angripes fra alle hold.

Forfølgelsens natur

Når kristne forfølges, definerer Open Doors det slik: «En fiendtlig erfaring som er et resultat av at en identifiserer seg med Kristus. Dette inkluderer fiendtlige holdninger, ord og handlinger.» Forfølgelse er derfor et brudd på Menneskerettserklæringens artikkel 18.

Forfølgelse kan fine sted på følgende områder: Det første området er den private sfære. «Så lenge en apostat (frafallen, i dette tilfelle fra islam) holder det for seg selv, gjør vi ikke noe,» uttalte Egypts president Morsi i et TV-intervju 19. mai 2012. «Men i det øyeblikk noen erklærer at en har forlatt islam og eventuelt sluttet seg til en annen tro, er det en fare for samfunnet. Da må han straffes i samsvar med islams lover angående apostasi.» Tusenvis av såkalte Muslim Background Believers lider under denne forståelsen. Du kan tro, men ikke på noen måte gjøre det kjent for andre!

Den andre sfæren er angrep fra ens nærmeste. Som regel er det største problemet reaksjonene fra familien, den utvidede familien og det større sosiale miljøet. Utstøtelse fra familien er mest vanlig, men æresdrap er heller ikke et ukjent fenomen.

Det tredje området er forfølgelse fra et videre miljø. Eksempelvis angrep fra den lokale moskeen etter oppfordring fra imamen. Det er et svært kjent fenomen i Pakistan, der blasfemilovgivning hyppig blir brukt og misbrukt. Men mest vanlig er diskriminering og utestengelse fra arbeidsmarkedet og utdanning, eller at en nektes tilgang til sosiale goder som rent vann og deltakelse i aktiviteter, og ulike former for trakassering både av barn og voksne. Lynsjing og drap, nedbrenning av de kristnes hjem, regelrette henrettelser og andre slike fenomener er det mange eksempler på fra alt for mange land. I Colombia jakter terrorgrupper bevisst på evangelist- og pastorfamilier.

Det fjerde området er det nasjonale plan og myndighetene. Eksempler på statlig forfølgelse er Iran, Saudi Arabia, Maldivene, Eritrea, Vietnam og Nord-Korea. Eksempler på manglende beskyttelse finner en i delstater i India og i delstater i det nordlige Nigeria. En forfølges både gjennom direkte angrep, som arrestasjoner og fengslinger, men også gjennom en diskriminerende lovgivning.

Forfølgelse forekommer ikke bare mot enkeltpersoner, men i forskjellige former mot hele kirken. De fleste muslimske land diskriminerer den kristne befolkningen ved å hindre registrering av menigheter eller muligheten til å samles. Ett eksempel er Algerie. Vietnam er et kommunistisk eksempel. Restriksjon på tilgang til Bibelen og kontroll av all forkynnelse og negativ registrering av kirkemedlemmer er et annet middel.

Vold

Vold, tortur, frihetsberøvelse, falske anklager og urettferdige dommer og drap er dessverre ikke ukjente forfølgelsesmetoder. Dette kan skje innen familien, fra nærmiljøet, politiet, i rettssystemet og fra myndighetene.

To myter

Det er to myter om forfølgelse. Den ene går på at jo flere voldelige hendelser som finner sted – slik som Boko Harams terror i det nordlige Nigeria, jo verre er forfølgelsen. Men det er viktig å se forskjellen på en systematisk undertrykkelse av hele den diskriminerte del av befolkningen og enkelthendelser mot deler av befolkningen. Kristne på Maldivene opplever et konstant press fra omgivelsene og myndighetene, som gjør at det ikke finnes noen måter å leve ut sin tro på. Men det rapporteres om få tilfeller av voldelige angrep. Noe av det samme kan sies om myndighetene i stater i Sentral-Asia. Det er ingen overdrivelse å si at mange forfølgere foretrekker å knekke kirken på en ikkevoldelig måte.

Den andre myten sier at det er de voldelige forfølgerne som er dens egentlige forfølgere. Men kristne i Afrika vil trolig si at den snikende kulturelle islamiseringen er en større trussel, eller i det minste annerledes, enn islamistgrupper som Boko Haram og Al Qaida-inspirerte grupper. Mange opplever at det som en gang var en vennligsinnet kultur, i dag er blitt fiendtlig innstilt.

Harde fakta

World Watch List 2013 bygger på informasjon fra perioden november 2011 til oktober 2012. 1201 kristne ble drept på grunn av sin kristne tro. Informasjon om Nord-Korea er umulig, så tall derfra vil komme i tillegg. I tallet er ikke inkludert i for eksempel bombeangrep som rammer alle eller ikrigshandlinger. 791 av drapene skjedde i delstatene Jos, Abuja, Kaduna og Bauchi i det nordlige Nigeria. 161 kristne ble drept i Irak, 89 i Syria, 44 i Kenya, 19 i Egypt, 15 i Pakistan, 2 i Indonesia, 5 i Mexico, 3 i Somalia og 3 i Burma.

Det ble rapportert om 2121 alvorlige fysiske angrep på kristne for deres tros skyld. 578 fant sted i Nigeria, 143 i Egypt, 205 i Kenya og 165 i Indonesia.

280 kirker, kristne skoler og sykehus ble brent eller ødelagt. 253 kirker ble forsøkt ødelagt, og 241 kirker ble stengt. 69 kirkebygg ble ødelagt i Egypt og 46 i Nigeria. Det høyeste tallet kirkebygninger blir angrepet, brent og ødelagt i desember i forbindelse med feiringen av Jesu fødsel. Slik sendes det et signal til de kristne: Vi ønsker ingen kristen markering! De kristne er ikke velkommen til å feire sine høytider.

Over 60 000 kristne ble på en eller annen måte direkte truet. I Mexico ble 40 kristne fordrevet fra Yashtinin-samfunnet under trusler om at ville bli drept. 1028 ble arrestert i land som Syria, Kina, Pakistan, Eritrea, Iran og Egypt.

279 kristne ble kidnappet. Voldtekt av kristne kvinner og unge jenter er et tragisk, men kjent våpen mot kristne. Slike rapporter kommer fra Pakistan, Iran, Burma og India. Kristne jenter kidnappes, tvangskonverteres og tvangsgiftes med menn fra majoritetsreligionen.

 

Vi ønsker Utenriksdepartements initiativ hjertelig velkommen.

 

Stig Magne Heitmann

Informasjonsleder i Åpne Dører

 

Gå til innlegget

Syria roper om hjelp

Publisert nesten 7 år siden

Syria er i kne. Det er blitt et sønderknust folk. Syria må reddes fra en total katastrofe. Jeg har mottatt en uttalelse fra Open Doors (Åpne Dører) som jeg gjerne videreformidler. Ledere for organisasjonene I FN har skrevet en felles uttalelse.

 Uttalelsen lyder slik (min oversettelse fra engelsk):

 

 

Nok! Nok!

Etter mer enn to års konflikt og flere enn 70 000 døde, inklusiv barn i tusentall…

Etter mer enn fem millioner som har blitt tvunget på flukt bort fra hjemmene sine, inkludert over en million flyktninger som lever i naboland der situasjonen også er svært vanskelig…

Etter at så mange familier er revet i stykker og lokalsamfunn er rasert, skoler og sykehus er ødelagt og forsyningssystemet for vann er brutt sammen…

Etter alt dette ser det fortsatt ut til at det er myndigheter og politiske partier som fortsatt ikke skjønner at en må handle raskt for å få en slutt på ondskapen og ødeleggelsene og den massive nedslaktingen som foregår i Syria.

Vi, ledere i FN-organisasjonene som arbeider med de menneskelige omkostningene i denne tragedien, appellerer til politiske ledere om å ta ansvar for folket i Syria og for regionens fremtid.

Vi ber dem bruke deres kollektive påvirkningsmuligheter til å insistere på en politisk løsning på denne fryktelige krisen før enda flere hundretusener mister sine hjem, sine liv og sin fremtid – i en region som allerede er på bristepunktet.

Våre organisasjoner og humanitære partnere har gjort alt vi kan. Men det har på langt nær vært nok. Behovene øker mens vår kapasitet til å gjøre mer minker på grunn av sikkerheten og praktiske begrensninger i Syria, i tillegg til begrensede økonomiske ressurser. Vi står i fare for, innen kort tid, å måtte avvikle humanitær hjelp.

Vår appell i dag gjelder ikke flere ressurser, selv om det er stort behov. Vi appellerer om noe som er viktigere enn økonomiske bidrag. Til alle som er involvert i denne brutale konflikten og alle myndigheter og alle som kan påvirke dem;

I navnet til alle som lider, og for de mange flere der livet henger I en tynn tråd: Det er nok! Stå opp og bruk deres innflytelse, nå, for å redde Syrias befolkning og hele regionen fra en katastrofe!

 

Hva gjør vi? Er vi handlingslammet i møte med slike enorme menneskeskapte katastrofer? Som kirke og som enkeltkristne har vi først og fremst én veg å gå: bønnens veg. Jeg oppfordrer alle menigheter, bønnegrupper og enkeltmennesker til å danne en bønnering rundt Syria og hele regionen. Det går også an å gi gjennom humanitære og kristne organisasjoner (Åpne Dører er en av dem) som bringer humanitær hjelp til mennesker i landet og dem som er i flyktningeleirer.

Gå til innlegget

Et sønderknust folk

Publisert nesten 7 år siden

«Har du noen gang sett et sønderknust folk?» spurte metodistpastoren Warren Candler da Korea var okkupert av Japan (1910-45). «Hvis du svarer benektende på spørsmålet, har du neppe vært i Korea.

Jeg har mange ganger sett sønderknuste enkeltmennesker, men aldri et helt folk som det koreanske,» skrev han. Japan terroriserte Koreas befolkning med sin «japaniseringspolitikk», også kulturelt og religiøst, i et halvt århundre.

Det er likevel dramatisk verre i dag etter snart 70 år med kommunisme, Kim Il Sung-isme og Juche.Bradley K. Martins bok «Under the loving care of the Fatherly Leader – North Korea and the Kim Dynasty” har et kapittel kalt “In a ruined country”.Et ruinert land økonomisk. Men mer enn det: Det store flertall er uten menneskerettigheter, uten rettssikkerhet og uten trosfrihet

I disse dager er hele verdens øyne rettet mot den koreanske halvøy. Vi forstår mer og mer at forhåpningene om at Kim Jong Un kunne bety en ny politisk retning i Nord-Korea ikke slår til. Hans maktmarkeringer og krigsretorikk står ikke noe tilbake for de foregående lederne i Kim-dynastiet, bestefar Kim Il Sung og far Kim Jong Il. Men mens Sør-Korea og verden for øvrig akkurat nå frykter Nord-Koreas militære angrep, vedblir forholdene for befolkningen i landet å være de samme. Kim-dynastiet begår kontinuerlig forbrytelser mot størstedelen av sitt eget folk. Rapporter som beskriver dette er blant annet «Failure to protect.A Call for the UN Security Council to Act in North Korea» (2006) og «United States Commission on International Religious Freedom» (2008).Filmen om Yodok (Yodok Stories, Piraya Film 2010) forteller den rystende sannheten, liksom flere bøker.

I tillegg til å være truende mot et annet land, fører myndighetene «krig» mot alle som anses som fiender av eller illojale mot Partiet. Etter krigen mot Sør-Korea (1950-53) måtte Kim Il Sung fjerne alle som stilte spørsmål ved hans versjon av historien og skremme alle andre til å akseptere løgnene. Bare dager etter våpenhvilen i 1953 ble det avholdt et skuespill av en rettssak mot partitillitsvalgte som var anklaget for å ha vært illojale. De ble henrettet. Av de første 22 medlemmene av regjeringen ble 17 henrettet eller sendt i fangeleir, en Kwan-li-so på koreansk! Utallige «illojale» med hele familien ble sendt til det økende antall av fangeleirer.

Beregninger sier at omkring en tredjedel av folket har privilegier som «lojale» tilhengere av Kim Il Sung og Juche-ideologien. Bare disse har rett til å bo i Pyongyang.De øvrige «klassene» er de usikre (vaklevorne) og de illojale fiendene. «Den illojale klassen» teller nærmere 30 prosent av folket, og de er under konstant overvåking av det hemmelige politiet. Hvert nabolag og hver arbeidsplass har sine spioner. Én av fem nordkoreanere jobber for det hemmelige politi. Når noen arresteres for illojalitet, blir de som regel ført til fangeleirene sammen med hele familien i tre generasjoner. Dette har pågått gjennom flere tiår, og det pågår fortsatt.

I årene 1958 til 1960 ble 9000 partimedlemmer avsatt. Mange ble henrettet. 600 000 partimedlemmer ble forhørt, og 450 000 ble straffet som illojale mot Partiet. Alle kristne var per definisjon reaksjonære og fiender av staten. Kim Il Sungs mål var å utrydde dem alle. I en tale i 1962 hevdet han at han hadde nådd målet; alle protestantiske og katolske prester var henrettet og alle andre kristne var sendt til fangeleirene. «Det er ikke behov for forhør når religiøse mennesker blir tatt. Vi anser dem som anti-revolusjonære elementer,» het det.

I 1966 ble 6000 mennesker blant «de illojale» henrettet, og 70 000 ble sendt til fangeleirene. I 1967 ble det opprettet en ny Kwan-li-so for «intellektuelle». Dit ble 90 000 koreanere som hadde kommet tilbake fra Japan for å støtte Kim Il Sung, sendt!

For litt over hundre år siden var det store kristne vekkelser i Korea, med utgangspunkt i Wonsan og Pyongyang. Hundretusener ble kristne. Pyongyang gikk fra å være en by med «kvinner, vin og sang» til å bli kalt «Østens Jerusalem». En tredjedel av Pyongyangs befolkning var kristne. Og nettopp dette faktum, at Jesus Kristus ble tilbedt, var utålelig for Kim Il Sung da han kom til makten, ved Stalins hjelp og med Stalin som forbilde. Ingen andre skulle æres som Nord-Koreas «sol og frelser» enn Kim Il Sung selv. Forfølgelsen av kristne ble brutal og total.

I dag regner vi med mellom 200 000 og 400 000 kristne i Nord-Korea. trolig er 70 000 av dem i fangeleirer (konsentrasjonsleirer). Å eie en bibel, dele sin tro med noen eller endog be til Gud medfører strengeste straff. Når avhoppere blir arrestert i Kina og deportert, blir de dømt til streng straff om de har hatt kontakt med sørkoreanere, kirker eller kristne hjelpeorganisasjoner.

Nord-Koreas folk og kristne i landet fortjener verdens oppmerksomhet, i tider med krigstilstand og i tider uten. Landet myndigheter er en permanent trussel mot store deler av sin egen befolkning. 

 

Stig Magne Heitmann

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere