Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Trosfrihet i Russland 2016

Publisert over 4 år siden

Den russiske dumaen vedtok 29. juni en religionslov som sterkt innskrenker religionsfriheten i landet. Loven er den mest alvorlige siden Nikita Khrusjtsjov truet med å utrydde all kristendom i Sovjetunionen.

Den russiske dumaen vedtok 29. juni en religionslov som sterkt innskrenker religionsfriheten i landet.Loven er den mest alvorlige siden Nikita Krutsjov lovet å utrydde all kristendom i Sovjetunionen, hevder kritikere.Hensikten er, sies det, å demme opp for radikal islamisme og andre ekstreme og fremmede trosretninger. Konsekvensen er imidlertid at trossamfunn som vi anser som både normale og fredelige, blir forbudt og forfulgt. Det gjelder helt vanlig evangelisk kristendom.

Trosfriheten før kommunismen

Den russisk-ortodokse kirke har vært Russlands folkekirke i mange hundre år. Før den kommunistiske revolusjonen for hundre år siden, var andre kirker i perioder og i vekslende grad utestengt, diskriminert og forfulgt. Det hendte at kristne ble deportert. Den russisk-ortodokse kirke ble av både tsaren, samfunnets elite og folket – og selvsagt av den ortodokse kirkes ledelse – ansett som det eneste legitime uttrykk for kristen tro.

Kommunisttiden

Ikke lenge etter at den kommunistiske Sovjetunionen var etablert i 1917, annonserte kommunistlederen Lenin at “religion er opium for folket». Lenin arbeidet for at ateismen skulle være den rådende livsanskuelse, og slik ble den offisielle politikken. Stalin fulgte opp med hard forfølgelse, med unntak i en periode under 2. verdenskrig da han hadde nytte av samarbeid med kirken. Ingen medlemmer av kommunistpartiet kunne ha en religiøs tro eller være med i en religiøs sammenheng. Også den russisk-ortodokse kom til å bli forfulgt av den politiske eliten, men i folket hadde den fortsatt stor støtte. Forfølgelsen av ikke-ortodokse kristne, som baptistene, var imidlertid generelt langt hardere. Det er en forfølgelsestid kristne i Russland ikke glemmer.

Det nye Russland

Er det «nye Russland» på vei tilbake til «det gamle» - til tiden før kommunismen da ikke-ortodokse kristne ble forfulgt?

Da Sovjetunionen brøt samen i 1991, spurte mange seg: Vil vi nå se religionen blomstre i landet? Det ville være en overdrivelse å si at det har skjedd. Mange vestlige misjoner og misjonærer kom til landet, og rapporter fortalte om stor framgang. Men var det reelt? Det er vel bare Den russisk-ortodokse kirke som virkelig er blitt en synlig, stor og akseptert religion, sammen med noen islamske grupper.

Undertrykkelsen i kommunisttiden inkluderte kirkesamfunn som katolikker, baptister, pinsevenner, metodister, lutheranere og presbyterianere, for å nevne de største. Det triste er at denne undertrykkelsen og diskrimineringen, og til dels kriminaliseringen, fortsetter i det nye Russland. Og Russland fører an i de nye landene som før var en del av Sovjetunionen. Det gjelder land som Hviterussland, Kasakhstan, andre sentralasiatiske land og Armenia. Noen har ortodokse kirker, andre har muslimsk majoritet.

Registrering

I utgangspunktet virker det ikke unaturlig at myndighetene ønsker registrering av religiøse grupper. Men i denne sammenhengen må en spørre: Hva er hensikten med registreringen? En lov som ble vedtatt i Russland allerede i 1997 gjorde det svært vanskelig for andre religiøse grupper og trossamfunn utenom russisk-ortodoks kristendom, ikke bare å bli registrert, men også å drive sin virksomhet. En ny lov fra 2001 gjorde det svært vanskelig å bli registrert. Omkring 2000 trossamfunn oppfylte ikke kravene for registrering og ble dermed ulovlige.

Også Den russisk-ortodokse kirke måtte registreres. Men fordi den ble gitt spesiell status som Russlands tradisjonelle tro og fordi regjeringen anså den for å være landets eneste legitime religion, hadde den selvsagt ingen problemer med å bli registrert. Samtidig som den ortodokse kirken nyter godt av privilegier, er den taus med hensyn til diskriminering og forbud mot andre kirkesamfunn. Å kjempe for andres rett til trosfrihet kjennetegner ikke den store kirken, dessverre. 

Vladimir Putins posisjon siden år 2000 har gitt den russisk-ortodokse kirken en stadig sterkere posisjon i landets religiøse bilde. Han har kalt kirken en vital del av livet og kulturen i Russland. Det er derfor ikke overraskende at lederne i den russisk-ortodokse kirken hyller ham som en stor leder.

Russland vedtok i 2002 og 2007 lover som omhandler anti-terrorisme, men kritikere hevder at lovene blir brukt til å undertrykke ikke-ortdokse trosretninger. Lovenes intensjon var å slå ned på ekstremiste, men de er blir brukt også mot fredelige tilhengere av andre trosretninger. Slik manipuleres befolkningen til å tro at evangelisk kristendom er en fare for samfunnet.

“Anti-misjons-lov”

Den nye loven vedtatt 29. juni karakteriseres som en “anti-misjons-lov” av Sergey Bakhuba i organisasjonen Mission Eurasia. Han sier: “Loven forbyr evangelisk misjonsvirksomhet og begrenser misjonærer til å arbeide kun gjennom registrerte grupper. Enhver person som taler på vegne av en kirke eller organisasjon, må til enhver tid ha med seg dokumentasjon på at gruppen er registrert. Loven som ble vedtatt 29. juni er den mest alvorlige siden Nikita Khrusjtsjov lovet å utrydde all kristendom i Sovjetunionen. I flere år har vi observert store endringer i Russland under det diktatoriske styret til president Putin. Religionsfrihet ser ut til å representere en trussel mot den politisk korrekte agendaen. I dag har bare noen få, om noen, utenlandske kristne misjonsgrupper lov til å drive virksomhet i Russland. De er gjort ulovlige gjennom anti-evangeliske reguleringer. “ (Kilde: World Watch Monitor / Open Doors 4. Juli 2016.)

Forum 18 skriver om loven: Dersom president Vladimir Putin signerer loven, vil følgende straffer bli konsekvensen: Bøter på mellom 400 000 og 800 000 rubler, eller 2 til 4 års lønn, eller 6 til 10 års fengsel med forbud mot å arbeide med sin profesjon I 10 år og frihetsrestriksjoner i 1 til 2 år.

Det henger mørke skyer over trosfrihetens kår i vår store nabo i øst. Enda en gang.

Stig Magne Heitmann

Faglig leder,  Åpne Dører

Gå til innlegget

Ramadan er den viktigste tiden i hele året for muslimer – en tid for faste, bønn og avholdenhet. En tid for barmhjertige handlinger, en tid der en søker Gud. Faste, bønn og gode gjerninger denne tiden gir ekstra favør hos Allah.

 

Sentral-Asia 2016

 

6. juni, den første dagen i muslimenes fastemåned ramadan, kom en nyhetsmelding om et angrep mot en militærbase i Kasakhstan. Flere mennesker tilknyttet basen ble drept, men det ble også noen av angriperne. Angriperne var radikale islamister. De ønsker på sin måte å markere sin reservasjonsløse hengivelse til islam ved å angripe frafalne og lunkne muslimske styresmakter og sekulære institusjoner. Radikal islamisme vokser også i Sentral-Asia, og mange fra landene i regionen har sluttet seg til IS. Åpne Dører (Open Doors International) skriver i en melding at en er bekymret for angrep også mot kristne som i stor grad er første generasjons konvertitter fra islam.

 

Indonesia 2005

 

Fire kristne tenåringsjenter var på vei til skolen i Poso på Sulawesi i Indonesia 29. oktober 2005. En gruppe unge jihadister angrep dem med macheter og drepte tre av jentene. Theresia, Alfita og Yarni ble halshogd. Noviana overlevde, men ble alvorlig skadet. Resten av livet må hun bære et stort arr over ansikt og hals som en påminnelse om det som skjedde. De tre jentenes hoder ble pakket inn i plastsekker. Den ene jentens hode ble plassert utenfor en kirke i landsbyen Kasiguncu. I sekkene lå det en beskjed der det sto skrevet: «Vi vil myrde 100 flere kristne tenåringer. Blod for blod, liv for liv, et hode for et annet hode.»

 

Sju unge menn ble arrestert noen måneder senere. De tilhørte islamistgruppen Jemaah Islamiyah. Under rettssaken vedgikk den ene at han hadde vært med på planleggingen og gjennomføringen av mordene. Det var ment som en «gave» i forbindelse med feiringen av Idul Fitri, festen som markerer avslutningen på ramadan. Han hadde sagt til sine medsammensvorne: «Vi må finne noen kristne som vi kan være vår Idul Fitri-gave. Gå og let etter dem!»

 

Lederne i Jemaah Islamiyah har fått opplæring i den ekstreme Moro Islamske Frigjøringsfronten på Mindanao i Filippinene.

 

Da foreldrene til de fire kristne jentene møtte de unge islamistene i retten, sa foreldrene at de ville tilgi, og en av de unge mennene responderte med å si at han angret og ba om tilgivelse. De kristne foreldrenes handlemåte berørte både kristne og muslimer i Indonesia.

Kristen bønn

Muslimenes fastemåned ramadan minner om at det var i denne perioden Muhammed mottok åpenbaringene fra Allah. Kristne i den universelle kirke vil i denne tiden være i bønn om at muslimer må få møte Jesus. Vi vet det skjer, og at det ser ut til å øke. Jesus åpenbarer seg i syner og drømmer, og til og med muslimer som drar på pilegrimsreise til Mekka, får et møte med Jesus. Muslimer er søkende og åndelig åpne på en spesiell måte i fastemåneden.

 

Alle muslimer ønsker å leve rett etter islam, koranen og Muhammeds eksempel. Dessverre er det noen som tar dette ut i hellig krig, jihad, mot andre mennesker. Derfor ser det ut til at forfølgelse av ikke-muslimer, som kristne, også øker under ramadan.

 

I 2011 skrev Åpne Dører: I 30 dager, i måneden ramadan, ser det ut til at forfølgelsen av kristne i muslimske områder øker. I hele verden. Kristne blir marginalisert, forfulgt og drept for sin tro på Jesus. Derfor må vi nettopp nå omslutte dem i bønn. «Nettopp nå har vi en stor mulighet til å be for våre trossøsken som opplever forfølgelse i land som ikke har samme religionsfrihet som vi nyter godt av,» sa grunnleggeren av Movieguide, dr. Ted Baehr. Movieguide oppmuntrer til 30 dagers bønnekampanje for kristne søstre og brødre som opplever forfølgelse for sin tro.

 

På Åpne Dørers «Forfølgelsesliste», World Watch List, er det store flertall av land og områder islamske. Forfølgelsen preges av islamsk ekstremisme. Dessverre er det ikke uvanlig at radikal grupper under ramadan planlegger angrep mot kristne. Kristne er ofte under press til å følge de praktiske forskriftene for ramadan og er usikre på hvordan de skal forholde seg. Konvertitter fra islam til kristen tro har det særlig utfordrende. En kristen fremmedarbeider i Saudi Arabia fortalte hvordan kristne der forbereder seg til ramadan: «Vi intensiverer bønnene våre. Vi ser hvordan våre saudiske venner og arbeidskamerater har det, og vi ønsker å vise dem mer kjærlighet, forstå dem bedre og vise dem sympati. Under ramadan blir muslimer mer trøtte og irritable. Vi må forstå dem, elske dem og be for dem. De siste årene har vi sett en økning i trafikkulykker under ramadan. Trøttheten og sulten gjør at folk blir uoppmerksomme. Mens mange muslimer under ramadan har kortere arbeidstid, må ikke-muslimer, det vil si kristne, gjerne arbeide 11 timer daglig. For oss kristne betyr det at vi ikke har tid og overskudd til å ha kristne gudstjenester og bønnesamlinger.» Men på tross av utfordringene er den kristne fremmedarbeideren klar på at ramadan byr på helt spesielle muligheter til å dele evangeliet med muslimer.

 

Egypt 2016

 

I en artikkel (Egypt, Ramadan and Persecution) publisert 6. juni 2016, skriver Beth Stolicker: «I dagene før ramadan har det vært en vekst i det anti-kristne segmentet i Egypt.» Hun har intervjuet presidenten i Åpne Dører (Open Doors). Han sier blant annet: «Jeg har vært i Egypt mange ganger. Jeg er imponert over hvordan kristne takler de ulike periodene i landet. Men det er en bekymring for at forfølgelsen kan øke på nytt. IS og andre radikale grupper ønsker å overta landet. Disse gruppene vil skape motsetninger mellom gruppene i landet, og under den hellige måneden ramadan ser vi en betydelig økning av vold og forfølgelse av kristne.» Men på tross av forfølgelse, vokser den kristne kirken i Egypt. Antall konvertitter fra islam er økende. Til slutt kommer lederen i Åpne Dører med denne oppfordringen: «Vi vil stå sammen med kristne i Egypt i denne tiden. De er mer opptatt av at egyptere må få møte Jesus enn av forfølgelsen de opplever fra militante og radikale muslimer. Derfor bruker de ramadan til å be ekstra mye for sine muslimske venner, naboer og studie- og arbeidskamerater.»

 

Bli med

 

Åpne Dører kunne ha fokusert på den økte forfølgelsen av kristne under ramadan. Vi kommer til å fortelle om det. Men vi ønsker først og fremst å lære av forfulgte kristne som ikke fokuserer mest på forfølgelse og diskriminering, men på bønn for sine naboer og for alle verdens muslimer – at de må få møte Jesus. Derfor vil vi være med i bønn, og derfor oppmuntrer vi alle kristne til å bli med i bønn for verdens muslimer. Bruk bønnematerialet i www.30dagersbonn.no. Dette materialet forteller om Jesus-vekkelsen blant muslimer i hele verden, fra Indonesia og Bangladesh i øst til det vestlige Afrika, fra Sentral-Asia i nord til Somalia i sør.

 

Gå til innlegget

Religionskritikk

Publisert over 4 år siden

Jesus ba ikke disiplene om å gå ut i verden og utøve religionskritikk, selv om det kunne virke like nødvendig og naturlig da som nå. Han valgte en helt annen metode, nemlig forkynnelsen av det glade budskap, sannhetens evangelium.

Ut fra bibelsk skapelsesteologi burde det være mer religionskritikk. Bibelen sier at ethvert menneske er skapt i Guds bilde og at alle mennesker har har lik verdi.  Menneskesynet i Bibelen og i FN´s Menneskerettighetserklæring er på flere måter sammenfallende. Menneskerettighetene fremholder for eksempel retten for individet til selv å velge hva en vil tro, retten til å samles i frihet med dem en deler troen med og retten til å vitne om sin tro.  Videre hevder erklæringen kvinners og menns likeverd. I religionenes verden er det mye som er på kollisjonskurs med denne måten å tenke menneskerettigheter på.  Det gjelder ikke bare islam. Hinduismens kastesystem er en integrert del av hinduistisk religion og tekning, men det er klart på kollisjonskurs med det bibelske gudsbilde og menneskesyn, likesom det er på kollisjonskurs med Menneskerettighetserklæringen at noen  holdes fanget livet gjennom som sudra (lavkaste) og dalit (kasteløs), og at slike ifølge hindureligiøs tenkning kan marginaliseres og diskrimineres.

Når det gjelder islam er det ut fra menneskerettighetene, slik FN har definert dem, uakseptabelt med dhimmiregler og diskriminering slik det praktiseres etter sharia. Derimot sier islams «menneskerettigheter» at denne diskrimineringen er tillatt. Retten til å tro som en selv ønsker, retten til å skifte tro (apostasi fra islam og konvertering til annen religion) osv. brytes konsekvent i de fleste muslimske samfunn. Blasfemitenkning er et annet eksempel på brudd på ytrings- og religionsfriheten.

Men gjennom Bibellesing observerer en en annen tilnærming til spørsmålet om religionskritikk. Rett nok finnes det i Det gamle testamentet profetisk ramsalt kritikk av religionene, og også ironi, men det er en annen kategori det meste og det sterkeste av profetenes kritikk rammer, nemlig frafallet fra Gud og det moralske forfallet som skjer hos Bibelens folk. Jesus vokste opp i Galilea, grenselandet til Fønikia. Men vi finner ikke religionskritikk av fønikisk religion i evangeliene. Jesus levde i et land med romersk okkupasjon, men det er ikke noe spor av religionskritikk mot romersk gudelære og religion for øvrig. Derimot ytrer han gjentatte ganger sterkt kritikk mot utøvelsen av tro og moral hos de jødiske religiøse lederne.

I resten av Det nye testamentet, som er skrevet i en misjonskontekst, er religionskritikken så å si fraværende. I Apostlenes gjerninger 17 diskuterer Paulus religiøse spørsmål med filosofer i Aten. Selv om Paulus´ observasjoner fører til sorg, er ikke tilnærmingen i samtalen kritikk.

Jesus ba ikke disiplene om å gå ut i verden og utøve religionskritikk, selv om det kunne virke like nødvendig og naturlig da som nå. Han valgte en helt annen metode, nemlig forkynnelsen av det glade budskap, sannhetens evangelium. Og han sa at dette var oppdraget like i til jordens ende, i alle etniske grupper, like til tidenes ende.

Den tilnærming gjelder også i dag for kirken og den kristne som kaller seg Jesu etterfølger. Det gjelder uansett om vi betrakter religioner på avstand eller er nær innpå mennesker og miljøer som bekjenner seg som eksempelvis hinduer og muslimer, ateister, mormonere og Jehovas Vitner. Hvis en kirke og enkeltkristne er mer opptatt av religionskritikk enn det vitneoppdraget Jesus ga, da er noe feil.

Kristne minoriteter i samfunn der andre religioner er rådende, som hinduisme, buddhisme og islam, opplever ofte diskriminering, marginalisering og forfølgelse. Hvordan skal de balansere religionskritikk og forkynnelse av det kristne budskapet? Jeg lærer mye av personer som Nabeel Qureshi, tidligere muslim, og den koptiske presten Zakaria Botros fra Egypt hvordan en utøver religionskritikk på en verdig måte. De er lærde menn og fremragende apologeter som viser hvordan en kan møte muslimer med respekt og kjærlighet, samtidig som de er tydelige på hva de mener er sannhet. Fremfor alt holder de fram et sterkt og levende vitnesbyrd om Jesus og kristen tro.

Nå er det selvsagt forskjell på hvem som gjør hva i ulike sammenhenger. Samtidig som det finnes felles etiske regler, bør kristne medier presentere religionskritikken annerledes enn allmenne (sekulære) medier. Det samme gjelder en kristen skole i forhold til en allmenn skole, selv om læreplaner er de samme. Som kristne må vi alltid tenke gjennom hvem vi representerer og hvordan han vil møte mennesker. For en kristen og for kirken er det helt klart hva som er hovedsaken; vitnesbyrdet om Jesus. Kristen misjon vet mye om dette. Hvis den begynner med å kritisere, stenger den selv døren. Kirken må leve som misjonen. Hvis kirken og kristne først og fremst oppleves som kritikere, stenger vi selv døren. Vi er ikke kalt til å kritisere, men til å forkynne evangeliet.

 

 

Stig Magne Heitmann

Faglig leder, Åpne Dører

Gå til innlegget

Elske muslimer, kritisere islam.

Publisert over 4 år siden

Mange muslimer som kommer til tro på Jesus, forteller at de i moskeene og i kulturen sin ble opplært til å hate og diskriminere kristne. De kristne i disse kulturene opplever nettopp det på kroppen.

Mange muslimer som kommer til tro på Jesus, forteller at de i moskeene og i kulturen sin ble opplært til å hate og diskriminere kristne. De kristne i disse kulturene opplever nettopp det på kroppen. Men i kirkene sine blir de fortalt at de som Jesu etterfølgere skal elske dem som hater dem.  Det er mer aktuelt og radikalt i Nigeria, Den Sentralafrikanske Republikk, Egypt, Pakistan osv. enn vi i den vestlige kristenhet aner.

Men hva sier vi i menighetene våre? Har vi som tema at vi er kalt til å elske muslimene? 

Vi har fått en ny debatt om islamkritikk og islamhat der også spørsmålet om holdningene vi møter muslimer med blir et utfordrende tema.

Islamkritikk

I muslimske miljøer og land kan det være forbundet med den største fare å fremsette kritikk mot islam. Muslimer som våger å sette spørsmålstegn ved koranen og islams lære, risikerer forfølgelse fra egen familie og kultur og fatwaer fra religiøse ledere. I Pakistan er det flere muslimer enn kristne som anklages og dømmes for blasfemi mot (profeten) Muhammed, koranen og Allah. Domstolene dømmer etter islams lov, sharia. Sharia er vedtatt som gjeldende lov av parlamentet. Følgene er at hele samfunnet er gjennomsyret av islamsk kultur og tankesett. Mer eller mindre er dette regelen i alle land med muslimsk majoritet og islamsk styre.

Hat kjennetegner islams historie og kultur. Det gjelder forholdet mellom fredens hus (muslimene) og krigens hus (ikke-muslimer). Religiøse lærebøker i Saudi Arabia lærer alle barn å hate ikke-muslimer. Egyptiske kristne kjenner daglig på alle livsområder diskrimineringen og marginaliseringen. I Afghanistan, Somalia, Jemen og på Maldivene – for å nevne noen steder – er det knapt mulig å være kristen. Til og med i muslimske familier utstøter og dreper en frafalne familiemedlemmer.

Men hatet gjør seg også gjeldende innad i islam. Shia- og sunni-muslimer bekjemper hverandre gjensidig i Syria og Irak og i hele den muslimske verden, slik de har gjort fra de første generasjoner i islams historie. Rettroende sunni-lærde fordømmer sufistene. Ahmadiyyamuslimer har ikke lov å kalle seg selv muslimer i Pakistan.

Når islamkritikk utløser forfølgelse

Fordi religionskritikk som en side av ytringsfriheten er fraværende i disse miljøene, er det desto viktigere at vi som bor i demokratiske land, gjør bruk av den. Men vi må likevel alltid stille oss selv spørsmålet hvorfor vi gjør det og hvordan vi gjør det. Vi må spørre etter våre egne motiver og hva som er hensikten med religionskritikken. Og sist, men ikke minst, må vi spørre hvilken effekt den har; hvordan den påvirker livene til dem vi kanskje ønsker å være talspersoner for. Den som gjør ytringsfriheten til en agenda, kan gjøre umåtelig mye skade mot dem en egentlig skulle hjelpe. For eksempel: Når vi som kristne hyller dem som uttaler ting som oppleves blasfemisk eller gjør krenkende gjerninger mot islam, da er det som regel kristne i muslimske land som må betale omkostningene. Med vår islamkritikk og vårt islamhat utløser vi forfølgelse av våre kristne søsken.  Og de kristne føler seg sviktet av oss! De lærer å gjengjelde ondt med godt, men vi vestlige kristne samfunn gjør det vanskeligere for dem gjennom vårt behov for å bruke ytringsfriheten!

Er hat akseptabelt?

Som kristen spør jeg meg: Selv om jeg kan uttrykke islamkritikk, kan jeg også uttrykke islamhat? Er hat akseptabelt? Den kjente ugandiske bskopen Festo Kivengere sa om sitt forhold til diktatoren Idi Amin: «Jeg elsker Idi Amin, fordi Jesus elsker ham, men jeg hater de onde gjerningene han gjør.» Vi kunne sagt: «Vi elsker nazistene, men vi hater nazismen. Vi elsker Kim Jong-un, men vi hater regimets ideologi og politikk. Vi elsker Brahminene i India, men vi hater det fascistiske kastesystemet. Vi elsker soldatene i IS, Boko Haram og al Shabaab, men selvsagt hater vi de grufulle gjerningene de gjør.» Som kristen hater jeg djevelen og alle hans løgner og grufulle gjerninger.

Elske muslimer

Men som kristen kan ikke hatet være dominerende. Heller ikke behovet for ytringsrett i forhold til de onde tingene i verden. Det fremste kjennetegnet på Gud i forhold til en ond verden, er kjærlighet. Det var kjærlighet som førte til Guds Sønns inkarnasjon og som drev ham til korset. Det er Jesu kjærlighet til en forført og villfaren verden som gjør at han sender sine venner til verden. Vi er kalt til å gå med et kjærlighetsbudskap til alle, også dem vi vil definere som fiender av kristendommen, demokrati og vestlige verdier.

Ikke en gang forfatterne av Salmens bok i Bibelen (de fleste salmene er skrevet av David) hadde full forståelse av dette med Guds radikale kjærlighet i Jesus Kristus. Når det oppleves at kristne gir uttrykk for muslimhat i ulike valører, lever de mer i den ufullstendige åpenbaringen enn i Jesu radikale og fullkomne åpenbaring. Jesus lærte sine disipler å «be for dem som forfølger dere, tilgi dem som gjør vondt mot dere og elske dem som hater dere». Han selv ba på korset: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Visste de ikke? Jo, på en måte visste både Herodes, Pilatus, øversteprestene, fariseerne og de romerske soldatene hva de gjorde. De er uten unnskyldning. Men Jesus så dypere; det var noe de likevel ikke visste.

Disse radikale muslimske terroristene som vil ødelegge vestlige samfunn og verdier, disse hatefulle og ytterliggående imamene, denne muslimske mobben som forfølger annerledestroende, de vet selvsagt hva de gjør. Samtidig forstår de ikke at de er forført og drevet av en ond åndsmakt som stammer fra djevelen. De forstår ikke at koranens gudsbilde er fullstendig forvrengt.  Men Gud vil redde dem. Og til det vil han bruke kristne, mennesker som har fått nåde til å se inn i evangeliets fullkomne frihet.

Hat kan ikke fordrive hat.

Hat kan aldri fordrive hat. Bare kjærlighet kan fordrive hat. Gjengjeldelse kan aldri gjøre slutt på onde gjerninger. Bare gode gjerninger kan det. Mørke kan aldri overvinne mørke. Bare lyset kan det. Kan bomber gjøre slutt på selvmordsbombing? Har ikke krigene som Vesten har involvert seg i, bare medført mer lidelse og hat? Derfor må kristne aldri tenke at vi må ta igjen med samme mynt.

Kristne må også forstå at selv om menneskerettigheter og demokrati er så verdifulle for oss, så er de ikke mer verdt enn sølv sammenlignet med det gullet vi har fått, kjærlighetens evangelium. Så hva gjør vi mest bruk av; ytringsfriheten til å kritisere, eller friheten til å forkynne kjærlighetens evangelium?

Politisk program

Det kristne evangeliet kan ikke være et politisk program. Det vet jeg. Jeg vet at det verdslige regimentet må utføre de oppgaver som er det gitt, og det åndelige regimentet – evangeliets regimente, den kristne kirke – må forkynne og handle i samsvar med det som er gitt det. Men evangeliets prinsipper kan også anvendes i politikken og har kraft i seg til å bekjempe onde ideologier og handlinger. 

Gå til innlegget

En glad, frimodig bibelbekjennelse

Publisert nesten 5 år siden

I et TV-program sa Gerry Adams, lederen av Sinn Fein i Nord-Irland: "Teologer mener så mye og stiller så mange spørsmål, men jeg opplever kraften i Bibelen når jeg leser den.»

Et program på TV nylig berørte meg. Det ble tegnet et sterkt portrett av Gerry Adams, lederen av Sinn Fein i Nord-Irland. Han har opplevd en livsreise som er sterkt påvirket av Bibelens innflytelse i hans liv. Vi fikk flere ganger se ham fordypet i bibelstudium. Han dro også til Bibelens land, og på reisen snakket han med flere eksperter på historie og teologi. Til sist i programmet sier han noe slikt som dette: «Disse ekspertene mener så mye og stiller mange spørsmål, men jeg opplever kraften i Bibelen når jeg leser den.» Det minner meg om de to disiplene som på veien mot Emmaus fikk følge av Jesus: De sa: «Brant ikke hjertene i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss?»

I vår tid opplever vi en bibelteologisk rutsjebane. Det gamle klassiske spørsmålet stilles på alle områder: «Har Gud virkelig sagt» eller: «Har Gud virkelig ment?» Det var djevelen som stilte spørsmålet første gang, og han er på banen i dag også. Han har ikke større respekt for dagens teologer enn for Eva og Adam. Taktikken er klar: Får han først noen til å bevege seg ut på sklien, er det vanskelig å stanse. Og fortere og fortere går det.

Fortere og fortere går det. Da jeg ble ordinert til prestetjeneste i Den norske kirke i 1979, måtte jeg først ha en lengre samtale med biskop Thor With. Jeg holdt fram min prinsipielle motstand mot statskirkeordningen og min anfektelse i forhold til folkekirkeideologien. Biskop With ville likevel ordinere meg, og jeg gikk til studentpresttjeneste i NKSS. I 1996 ble jeg kalt til pastortjeneste i Frikirken. Jeg måtte på nytt ha en samtale med biskopen som hadde ordinert meg. Han velsignet mitt kall og sa: «Jeg kjenner ikke Den norske kirke igjen.» Det var i 1996. Nå skriver vi 2016. På bare 20 år er det blitt et teologisk hav mellom Bibelens autoritet den gang og i dag.

Jeg hadde studert teologi på MF i seks år. Jeg takker i dag for det jeg lærte, men allerede da så jeg bekymringsfulle sprekker i bibeltroskapen. I dag er det store kløfter, og jeg sørger.

Lausannepakten står for en glad, frimodig og sterk bibelbekjennelse. I avsnittet om «Bibelens autoritet og kraft» står det: «Vi fastholder både Det gamle- og Det nye testamentets guddommelig inspirasjon, sannhet og autoritet. I sin helhet er disse skrifter det eneste skrevne Guds ord, uten feil i alt det slår fast og den eneste ufeilbarlige norm for lære og liv. Vi slår også fast at Guds ord har kraft til å fullføre hans frelsesplan. Bibelens budskap er rettet til hele menneskeheten. For Guds åpenbaring i Kristus og i Skriften er uforanderlig. Gjennom den taler Den Hellige Ånd også i dag. Han opplyser Guds folk i enhver kultur, slik at det med egne øyne påny kan oppfatte Ordets sannhet. På den måten avdekkes stadig mer av Guds mangesidige visdom for hele kirken.»Så følger en rekke bibelhenvisninger. Tydelig og frimodig tale.

Den svenske presten og doktor i teologi Dag Sandahl skrev i 1973 en bok om den svenske folkekirken. Han kalte den:«Vida hon famlar». Det spiller selvsagt på det folkekirkelige mantra «Vida hon famnar». Illustrasjonsbildet på bokens omslag var av ruinene av en kirke. I folkekirkeideologien drives en fra skanse til skanse. Alt som er anstøtelig (skandaløst) for det moderne opplyste menneske, tas bort. Det opplyste menneske vet jo bedre enn Guds ord. Den kirke som sier nei takk til Bibelen som autoritet, blir til sist en ruinkirke. Den prest og biskop som har satt seg på rutsjebanen, sklir fortere og fortere. Til sist er det ikke noe igjen av Bibelglede eller Åndskraft, bare mennesketanker.

Hvor går kirken mest tilbake i vår tid? Og hvorfor? Hvor er det sterkest kirkevekst i vår tid? Hvorfor? Kristne i Kina risikerte livet under Maos kulturrevolusjon for å få tak i en bibel, for å gi en til de menighetene som ikke hadde og for å forkynne Bibelens budskap. I dag dør mennesker for Bibelen i mange land. I dag er unge mennesker fengslet i Eritrea bare fordi de elsker Bibelen. I Norge – og Vesten – er det mange kristne som ikke leser i Bibelen hele uka, men heller bruker tiden til all verdens ting. Jeg forkynner i mange menigheter, men mange steder har folk «glemt» å ta med Bibelen sin. Men det er også mange gledelige trekk. Mange unge ønsker å gå på bibelskole. Det er mange flotte initiativ til bibelstudium.

Kjære medkristne, la oss vende om til en glad, frimodig bibelbekjennelse og bibelbruk. Hilsen en som har sett ekte Bibelglede i «den forfulgte, seirende kirke».

 

Stig Magne Heitmann

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere