Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

De som elsker Bibelen

Publisert rundt 4 år siden

Det er mange grunner til at jeg er glad i Bibelen, men jeg vil nevne én: Den er en ærlig bok, sikkert den mest ærlige i hele verdenslitteraturen.

Organisasjonen jeg arbeider i, Åpne Dører, er en Bibel-organisasjon. Stifteren av arbeidet, Broder Andreas, var en ivrig bibelskolestudent da han fikk kallet til å oppsøke forfulgte kristne. De kristne han møtte i kommunistlandene, ba fremfor alt om at han måtte bringe dem bibler. Så viktig ble det at han ble kjent som «Guds smugler». Han smuglet bibler til mennesker som hadde en desperat lengsel etter Guds ord. Disse kristne leste og studerte Guds ord så ofte de kunne, alene og i små fellesskap, på tross av at kommunistregimene fryktet Bibelen og bannlyste den. Kristne foreldre underviste sine barn i Bibelen på tross av at de visste det kunne innebære at barna ble tatt fra dem, at de selv kunne miste sitt arbeid, bli innlagt på psykiatrisk sykehus eller sendt til Sibir. Bibelens budskap var så viktig at de heller ville miste alt annet.

Jøden Richard Wurmbrand var ateist inntil han fikk et nytestamente av en fattig bonde. Wurmbrand forteller at han knapt kunne lese evangeliene, han bare gråt når han sammenlignet sitt liv med Jesus. Senere satt han fjorten år i fengsel i Romania og ble daglig torturert fordi han ikke kunne gi opp sin kjærlighet til Jesus, evangeliet og Bibelen. Kommunistlederne fryktet og hatet «den farlige boken».

Unge mennesker i Eritrea risikerer år i fengsel hvis de leser Bibelen, men de gjør det likevel - fordi de elsker dens budskap. Myndighetene i Nord-Korea frykter denne bokens innhold så sterkt at de sender hele familier i konsentrasjonsleirer bare fordi de har en Bibel gjemt i huset og leser den i smug.

På reformasjonstiden ble et stort antall kristne avsatt fra sine kirkelige embeter fordi de begynte å lese og forkynne det som står i Bibelen. Mange ble fengslet og drept av «papister» og verdslige myndigheter som ikke tålte dette budskapet som for så mange var det mest frigjørende de noen gang hadde hørt. Det levende ordet i Bibelen var virkelig en Guds kraft til frelse, et lys på veien og en lykt for foten.

Jeg snakker jevnlig med mennesker som har vendt om fra islam til kristen tro. De forteller om den store forskjellen på islams Allah og Bibelens Gud, deres himmelske Far, på islams budskap og Jesu evangelium, og ikke minst forskjellen på koranen og bibelen. De elsker Bibelens budskap så høyt at de er villige til å dø for det. Muslimske ledere og regimer frykter denne boken. Hvorfor? Foreldre kan finne på å få sine døtre og sønner drept hvis de oppdager at barna leser i «den forbudte boken». Hvorfor?

På en av Åpne Dørers filmer ser vi en utbrent kirke etter et terrorangrep. En liten jente leiter i askehaugen, og der finner hun noen sider fra Bibelen. Menigheten stimler sammen for å lese det som ennå er lesbart. De hjelper hverandre med å huske bibelversene, og det lyser i ansiktene for hvert enkelt bibelvers de leser. Bibelen gir dem nytt mot, ny kraft og trøst. Gjennom den møter de Jesus.

Jeg møtte en familie fra Damaskus. De opplevde borgerkrigens redsler. De to små jentene i familien var svært redde. Men da mor leste Salme 91 for dem, igjen og igjen, fylte Guds fred hjertene deres, og siden lærte jentene én ny salme utenat hver dag. Bibelen ble deres skjold og vern mot den skremmende krigen. I hjemmet til denne familien kom kristne fra de tradisjonelle kirkene. De sa: «Undervis oss i Bibelen. Kan dere skaffe oss bibler?» Senere kom muslimer og sa: «Kan dere undervise oss også i Bibelen. Vi ser at dere har et annet budskap enn islam.»

Jeg kunne nevne mange, mange flere eksempler på Bibelkjærlighet blant forfulgte kristne.

Min bibelkjærlighet

Det er mange grunner til at jeg er glad i Bibelen, men jeg vil nevne én: Den er en ærlig bok, sikkert den mest ærlige i hele verdenslitteraturen. Den taler ærlig om livet. Den lager ikke glansbilder av menneskene den omtaler. Og den lager ikke glansbilder av omstendighetene rundt livet til Guds kvinner og menn. Bibelen taler sant om livet, og det betyr alt for meg. Derfor stoler jeg på dens innhold.

Kontrasten

I dag står prestelærere, lærde teologer, biskoper og prester freidig fram og forteller at de fornekter Bibelens ord om både kristen dogmatikk og kristen etikk. Klare bibelord forties, fordreies eller fornektes, og menneskers tanker og erfaringer trumfer Guds ord.

Bibelen gjengir Jesu ord om at forfølgelse er en naturlig konsekvens av det å følge ham. Men like lite som forfølgelsen kunne knekke Jesus kan den knekke Jesu kirke. Martin Luther sa: «Hvis djevelen var klok nok til å stå stille og se på at evangeliet ble forkynt, ville han få atskillig mindre problemer. For når det ikke er noen strid for evangeliet, så ruster det og finner ikke noen anledning til å vise hvor levende og kraftig det er. Derfor er det ikke noe bedre som kan skje evangeliet enn at verden prøver å bekjempe det med makt og list.»

Bibelen gjengir også Jesu ord om at forførelser vil komme. Forførelsene kommer like gjerne innenfra som utenfra. Forførelsen innenfra arter seg ofte som den historien om en frosk som blir puttet i en kjele med vann. Den merker ikke at vannet varmes opp og til sist koker. Til sist dør den. De som ikke elsker Bibelen, blir enten redskap eller ofre for forførelsen. Det finnes kirkelige ledere som ikke lengre er kristne ledere.

Et valg

Nå må enkeltkristne og menigheter velge: Vil vi elske Guds ord og lyde det, eller skal vi sette våre egne tanker og meninger høyere enn Guds tanker? Det dreier seg ikke bare om en bok med gamle historier og ideer, det dreier seg om Gud og kjærlighet til Jesus. Den som forkaster Guds ord, forkaster Jesus. Så alvorlig er det. Jeg for min del vil si: Jeg vil heller bli forfulgt enn forført. Forfølgelsen fører oss nærmere Jesus, forførelsen fører oss bort fra Ham.

Åpne Dører utga for noen år siden en bok med tittelen «Stå Sterke i Stormen». Først fikk forfulgte kristne undervisning i dette stoffet. Men nå spør stadig flere menigheter som ikke opplever forfølgelse etter denne undervisningen. De sier til oss: «Vi kjenner ikke forfølgelsens stormer, men vi kjenner presset fra forførelsens vinder.»

Gå til innlegget

Informasjon om kirken i Iran

Publisert rundt 4 år siden

Når Landinfo sier noe om forholdene for kirken og forfølgelse av kristne, gjør det ofte vondt. Jeg tenker: Hvem har de informasjonen fra?

For en uke siden var jeg i Oslo Tingrett. Knapt en uke tidligere var jeg i Borgarting Lagmannsrett. Jeg var innkalt for å si det jeg (og Åpne Dører) vet om forholdene for kirken og kristne i Iran, og hvordan forfølgelse arter seg. Men jeg kan ikke svare på alle spørsmål som blir stilt. Noe ganger fordi jeg ikke vet, men ofte også fordi jeg ikke bør. Hvorfor?

Åpne Dørers informasjon

I Åpne Dører (Open Doors) opererer vi med flere sikkerhetsnivåer. Nivå 3 vil si at vi kan formidle informasjon i det offentlige rom. Vi skriver om det i bladet vårt, på nettsiden vår, på Facebook og i aviser, og vi forteller om det i TV-programmene, på møter i kirker så vel som i Utenriksdepartementet og Utenrikskomiteen på Stortinget. Det som er nivå 2, informerer vi kun internt i organisasjonen og i mindre grupper der vi vet at informasjonen ikke formidles videre til det offentlige. Nivå 1-informasjon er strengt unntatt enhver offentliggjøring. Men vi har også et nivå 0 (null) som bare et fåtalls folk i Open Doors kjenner til. Disse menneskene vet vi ikke engang det egentlige navnet på. Alt av sikkerhetshensyn.

I et stort antall land der vi har arbeid, brukes ikke betegnelsen Open Doors. Mange lands myndigheter ville selvsagt ikke tillate oss å være til stede. Vi er non grata. Ikke en gang de nærmeste medarbeiderne vet at de har å gjøre med Open Doors. Det er et helt annet navn på organisasjonen de samarbeider med og gir informasjon til. Sikkerhetshensyn gjør at vi ikke kan fortelle hvem vi er. Var vi der som Open Doors, ville sikkerhetspoliti, myndighetene og religiøse institusjoner følge med på enhver bevegelse og ethvert møte vi hadde med folk. Vi ville sette menneskers sikkerhet i stor fare.

Agenter

Jeg besøkte et kommunistland i Asia. Jeg bodde på hotell og reiste med sykkeldrosjer. Kristne ledere sa: «Vær forsiktig! Ikke fortell noen i hotellresepsjonen om hvorfor du er her. Ikke la sykkeldrosjeførerne bringe deg helt fram til adressene du skal til. Ikke fortell noen du ikke stoler hundre prosent på, hvem du har møtt. Skriv ikke navnene våre, og ta ikke bilder av oss. Du må vise alle bildene til sikkerhetspersonale før du får reise fra landet. Det er ikke av hensyn til deg vi sier dette, men av hensyn til vår sikkerhet.»

Forfatteren Klaus-Reiner Latke skrev en bok om kirken i Øst-Tyskland som han kalte «Stasi-Kirche». Han forteller at da arkivene ble åpnet etter kommunismens fall, fikk folk sjokk. Hver femte østtyske borger hadde vært angiver. Familiemedlemmer anga hverandre. Nære venner anga hverandre. Prester anga menighetsmedlemmer, og menighetsmedlemmer anga hverandre og sine prester. Biskoper anga prester. Men ingen visste hvem som var angivere. Det demagogiske regimet fikk til og med dem som hatet kommunismen, til å være angivere. Kirkeledere som fikk tillatelse til å reise utenlands for å delta på kirkekonferanser, var i kommunistledernes hender. Utenlandske kirkeledere som kom på besøk, fikk se et religiøst utstillingsvindu og høre om trosfrihet fra biskoper og prester som ikke våget å kritisere systemet.

Den lutherske biskopen i Ungarn, Zoltan Kaldy ble valgt til president for Det lutherske verdensforbundet i 1948. Han narret en internasjonal luthersk kirke til å tro at det kommunistiske regimet i Ungarn behandlet kirken vel. Han selv forfulgte enhver sann kristen prest i kirken. Han utviklet en «diakonal teologi» som skulle støtte opp under kommunistisk ideologi.

Tilbake til Iran

I sakene til asylsøkere som har konvertert fra islam til kristen tro, enten i hjemlandet eller etter at de kom til Norge, hører jeg ofte informasjon fra Landinfo som presenterer seg selv slik: «Landinfo er en faglig uavhengig enhet i utlendingsforvaltningen. Landinfo publiserer her egenproduserte rapporter om forhold i en rekke land. Publikasjonene er utarbeidet for norske utlendingsmyndigheter

Når Landinfo presenterer faktakunnskap om landene, er det som regel en glede å høre. Der er stor kunnskap og mye erfaring, og jeg lærer stadig noe nytt. Men når Landinfo sier noe om forholdene for kirken og forfølgelse av kristne, gjør det ofte vondt. Jeg tenker: Hvem har de informasjonen fra? Og der Landinfo (eller UDI) kritiserer iranske kristne organisasjoner som Elam Ministries, kristne menneskerettighetsorganisasjoner eller NOAS for synsing og feilinformasjon, opplever jeg at det er vel så mye synsing og mangelfull kunnskap på den andre siden. Pluss at det er en bagatellisering av forfølgelsen av kristne i landet og faren for forfølgelse om konvertitter sendes tilbake. 

Jeg må bekjenne at jeg aldri har besøkt Iran, og så lenge mitt navn settes i forbindelse med Åpne Dører, kan jeg ikke besøke landet. Av sikkerhetshensyn - ikke for meg selv, men for kristne jeg eventuelt skulle møte. Landinfos representant kan fortelle at hun har besøkt landet mangfoldige ganger. Da skulle vel Landinfo vite mye bedre enn Åpne Dørers talsperson hvordan forholdene er? Men hvem kan Landinfo ha kontakt med uten at myndighetene vet om det? Hvilken informasjon kan Landinfo få uten at mydighetene vet hver eneste detalj? Kan Landinfo ha kontakt med "undergrunnskirken" uten at det setter de kristne konvertittenes liv i fare?

Myndighetene i Iran truer

I Oslo Tingrett ble representanten fra Landinfo spurt om det islamske regimets drap av kristne ledere som jeg hadde fortalt om. Landinfos talsperson svarte at «myndighetene har tatt avstand fra disse drapene». I 1996 ble pastor Yussefi, en konvertitt fra islam til kristen tro, drept. Det var to år etter at biskop Hajk Hovsepian og pastor Mehdi Dibaj, også en konvertitt, var drept. Myndighetene ville ha Edward Hovsepian, leder av evangeliske kristne, til å skrive under på at Yussefi hadde begått selvmord. Edward protesterte og sa: «Aldri i verden om jeg skriver under. Dere drepte ham, og dere vet det.» «Du må samarbeide,» truet myndighetene, «ellers ville det gå ille med hele kirken.» Men Edward Hovsepian kunne ikke annet enn å stå for sannheten. «Dere kan drepe pastorene og stenge kirkene. Men kirken vil overleve,» sa han med overbevisning. Det er akkurat det som skjer.

Iran har den høyeste prosentvise kirkeveksten i hele verden, ifølge Operation World. Konservative anslag fra Open Doors og andre kristne organisasjoner sier at «undergrunnskirken» teller mellom 450 000 og 700 000 mennesker. Landinfo protesterer og sier at tallet er alt for høyt. Hvordan kan de bevise det? Landinfo bare synser.

Undergrunnskirke

Utlendingsmyndighetene bruker betegnelsen «hjemmekirker» for de små fellesskapene av farsi-kristne som har forlatt islam og blitt kristne. Noen i Norge vil kjenne betegnelsen «husmenigheter». Jeg bruker gjerne betegnelsen «undergrunnskirke». For det er det disse fellesskapene må være. Det var undergrunnskirker i Sovjetunionen, Albania og en rekke kommunistland. Det har vært undergrunnskirke i Kina. Det er undergrunnskirker i Nord-Korea, Maldivene, Sentral-Asia, Eritrea, Somalia, Libya og Saudi-Arabia. De må unngå myndighetenes og religiøse gruppers radar. De vet også at myndighetene prøver å plassere spioner i de små fellesskapene. De spør ikke etter hverandres fulle navn og identitet. De oppbevarer ikke sensitiv informasjon på datamaskinene eller hverandres telefonnumre.

Var jeg en av disse, ville jeg aldri gi informasjon til Landinfo. Derfor må heller ikke Landinfo tro at de har særlig peiling på «hjemmekirkene» og konvertittenes situasjon. Fordi Elam Ministries, Open Doors og andre kristne trosfrihets- og menneskerettighetsorganisasjoner har en helt annen tillit og kontaktmulighet innad i undergrunnskirken, kan vi også ha en helt annen informasjon enn det et norsk, statlig forvaltningsorgan kan ha. Jeg våger å si at Landinfo kan bli hørt i konvertittsaker om generell informasjon, men de bør ikke bli hørt i det som har å gjøre med undergrunnskirken og konvertittene. Det er katastrofalt når utlendingsmyndighetene legger denne informasjonen til grunn for sine avgjørelser.

 

Stig Magne Heitmann

Faglig leder i Åpne Dører, Norge

Gå til innlegget

Konvertitter forfølges av egne familier.

Publisert rundt 4 år siden

Åpne Dørers undersøkelser viser at det ofte er ens egen familie og sosiale nettverk som utgjør den første – og i mange tilfeller – den største trusselen. Det er i familiesammenheng de fleste voldshandlinger og æresdrap finner sted.

I Open Doors (Åpne Dører) sitt årlige arbeid med World Watch List (Forfølgeseslisten), undersøkes det hvilke drivkrefter som står bak forfølgelse av kristne. Noen av drivkreftene er det enkelt å definere, slik som myndigheter, politiske og ideologiske grupper, majoritetsreligioner og religiøse ekstremister. Andre drivkrefter kan være mer diffuse, og fremst blant disse er familie og slektninger. Men undersøkelsene våre viser at det ofte er ens egen familie og sosiale nettverk som utgjør den første – og i mange tilfeller – den største trusselen. Det er i familiesammenheng de fleste voldshandlinger og æresdrap finner sted. Ikke sjelden blir ens egne foreldre, søsken og onkler eller ens tidligere sosiale miljø angivere. De melder fra til myndighetene, lokale religiøse ledere, arbeidsplass og slektninger.

Familiens skam og ære

Grunnene til at det skjer, henger for det første sammen med en kultur preget av skam og ære. Det er forbundet med skam når ens egen sønn eller datter forlater familiens, slektens og samfunnets tradisjonelle tro og religion. Æren kan gjenopprettes når familien bryter alle bånd med den frafalne eller endog tar livet av ham eller henne. Den andre grunnen er at religionen sier at en frafallen skal forfølges, drepes eller anses som død. Familien er forpliktet til å gjøre alt som står i dens makt til å bringe den «villfarne» tilbake til fornuft og sann tro. Islamsk teologi er entydig klar på dette punktet. Men det er et lyspunkt at ledende muslimske miljøer i Norge anerkjenner muslimers rett til å forlate sin tro.

Denne problemstillingen gjør seg også gjeldende for tidligere muslimer som har falt fra islam (apostasi) og sluttet seg til kristen tro (konvertert). Noen har gått denne veien i sine hjemland. På grunn av forfølgelse fra en av gruppene nevnt ovenfor (familie, slekt eller sosiale, politiske eller religiøse grupper eller myndigheter) flykter de fra hjemlandet og søker asyl i et annet land. Andre forlater sin tidligere religion og blir kristne i det nye landet de er kommet til som for eksempel internasjonale studenter, flyktninger eller asylsøkere.

I Tyskland har Open Doors (Åpne Dører) gjennomført en undersøkelse av forfølgelse som konvertitter fra islam til kristen tro opplever på asyl- og flyktningemottak. Den gir urovekkende informasjon. Et stort antall opplever forfølgelse fra andre flyktninger og asylsøkere. I alt for stor grad erfarer konvertittene at deres valg og situasjon ikke blir forstått eller tatt på alvor av dem som arbeider ved mottakene. De er enten kunnskapsløse om problemstillingen eller ignorerer den. Mange konvertitter forteller at ansatte ved mottakene legger tilleggsbelastninger på dem, som for eksempel ved å kritisere dem for å ha blitt kristne.

I Norge

En ung mann fra Bangladesh gikk på kristen folkehøgskole i Norge. Foreldrene bekostet skolegang på ham. Han ble interessert i den kristne troen og Jesus og begynte å lese i Det nye testamentet. Da en eldre bror i Norge fikk høre om hans interesse for kristendommen, nektet han å kalle ham sin bror lenger. All økonomisk støtte ble trukket tilbake. Han rapporterte saken til sin familie i Bangladesh, og snart fikk han beskjed fra familien om at han var «død» for dem og at han ikke var velkommen hjem igjen.

En iransk jente i tenårene fikk lov å dra på kristen leir sammen med kristne venninner. Foreldrene så den moralske forskjellen på hennes kristne venner og de ikke-kristne vennene til en eldre datter. Hele familien hadde fått flyktningestatus fordi myndighetene i Norge forsto at sufiene, som de tilhørte, ble forfulgt av Khomeinys shia-regjering. Datteren fikk også lov av foreldrene til å lese i Bibelen sammen med vennene i det kristne skolelaget, og slik ble hun kjent med Jesus. Hun ville gjerne følge ham og kalle seg kristen, men hvordan ville foreldrene reagere? Jeg satt sammen med henne på indemisjonskontoret da hun skjelvende og gråtende ringte dem. Søsteren tok telefonen, og da hun hørte historien, skrek hun: «Jeg skal drepe deg!» Snart var far i telefonen og sa: «Kom aldri mer hjem igjen. Du er ikke min datter. Kommer du hjem, er du død.» I bakgrunnen ropte og skrek mor. Familiens sjokk besto i raseri, sorg og skam. Den nye kristne flyttet og ble boende hos venner. Dåpen skjedde i hemmelighet med et par venninner og innvandrerpresten til stede. «Får familien min vite om dette før dåpen, vil de kidnappe meg,» fryktet hun.

Den unge asylsøkeren fra Afghanistan hadde sett muslimer hate og drepe hverandre i hjemlandet. Der kjente han ingen kristne. Men i asylmottakets nabolag ble både han og andre asylsøkere kjent med kristne. De ble tiltrukket av de kristnes kjærlighet og ble med på et kurs i kristen tro. Da muslimer på mottaket fikk informasjon om det, begynte forfølgelsen. Hets og trusler var dagligdags. De hilste ikke på ham og ville ikke spise sammen med ham. Til sist ble han utsatt for alvorlig fysisk mishandling. Han meldte fra til mottaksledelsen, men de mente at han måtte ta ansvar for det som skjedde siden han nå åpent fornektet islam og bekjente kristen tro. Han meldte det alvorlige fysiske angrepet til politiet, men heller ikke der forsto de at det dreide seg om angrep på grunn av at han hadde forlatt islam og blitt kristen.

Flere historier

Det blir flere og flere historier. Det er grupper av konvertitter mange steder i Norge. Mange kan fortelle historier om forfølgelse fra familier, slektninger, sosiale og religiøse miljøer og myndigheter. Mange har opplevd enten selv eller andre i menigheten i hjemlandet bli arrestert, truet, torturert og fengslet. Noen har opplevd forfølgelse i Norge.

Åpne Dører vil fortelle om dem. Vi vil kalle kristne menigheter til forbønn, engasjement og omsorg. Vi vil formidle kunnskap til myndighetene. Vi gjør det med FN´s erklæring om menneskerettigheter og trosfrihet i den ene hånden og Bibelen i den andre. Ut fra Bibelen vet vi at forfølgelse er en del troen på Jesus, men vi vet også at forpliktelsen til å kjempe for rettferdighet og trygghet for alle mennesker er et bibelsk imperativ.

Gå til innlegget

Trosfrihet og asyl

Publisert over 4 år siden

“En streng og rettferdig innvandringspolitikk” er blitt mantraet i forbindelse med den store tilstrømmingen av asylsøkere. Og nå lyder det: “Det virker.” Men er nødvendigvis en streng politikk rettferdig?

FN´s Menneskerettighetserklæring sier: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.(Universal Declaration of Human Rights, artikkel 18).

Denne retten aksepteres ikke av islam, slik det kommer fram i Kairo-erklæringen.“Cairo Declaration on Human Rights in Islam”(CDHRI) er en erklæring fra medlemslandene i Organisation of the Islamic Conferencesom varsamlet iKairoi 1990. Den er en islamsk respons og reaksjon på FN´s Menneskerettigheterklæring. I islamsk kontekst er det kun akseptabelt å konvertere til islam fra annen tro, ikke fra islam. Individets samvittighets- og trosfrihet krenkes av totalitære myndigheter og religiøse institusjoner.

For et par måneder siden lyttet jeg til historiene til en ung kvinne og en ung mann som begge hadde kommet til tro på Jesus i Iran. Situasjonen i hjemlandet var blitt så truende at de måtte flykte. Alle de andre som hørte til i mannens husmenighet, var blitt arrestert. I Norge har de fått avslag på asylsøknadene. Begrunnelsen er at de selv ikke har vært arrestert eller torturert i Iran. Utlendingsmyndighetene mener at dersom de holder en lav profil med hensyn til sin kristne tro i Iran, er faren for forfølgelse liten. Jeg har hørt lignende historier mangfoldige ganger.

For få dager siden ble en iransk mann som også hadde konvert til kristen tro og blitt døpt, pågrepet av politiet etter pålegg fra norske utlendingsmyndigheter. Hans norske venner er fortvilet over at han er sendt tilbake til Iran.

Om et par dager skal jeg igjen vitne i retten i en konvertitt/asyl-sak. Vil vi møte forståelse for retten til å skifte tro? Vil min presentasjon av Åpne Dørers “World Watch List” og den omfattende dokumentasjonen av religiøs forfølgelse Human Rights Council ved FN´s Spesialrapportør har lagt fram, bli hørt? 

Bryter norske myndigheter Menneskerettighetserklæringen?

Hver høst arrangeres det fakkeltog for forfulgte kristne en rekke steder. I Oslo overrekkes et opprop til utenriksminister eller en representant fra Utenriksdepartementet. Hvert år høres mange honnørord for arrangementet. I januar presenterer Åpne Dører den årlige “Forfølgelseslisten” (World Watch List) blant annet i Stortingets Utenrikskomité og i Utenriksdepartementet. Det gis svært gode tilbakemeldinger på informasjonen. Det erkjennes at vi aldri kan gjøre nok for å verne om trosfriheten og arbeide mot trosrelatert forfølgelse.

“En streng og rettferdig innvandringspolitikk” er blitt mantraet i Norge i forbindelse med den store tilstrømmingen av asylsøkere. Og nå lyder det: “Det virker.” Men er nødvendigvis en streng politikk i saker der mennesker søker beskyttelse fra forfølgelse fordi de har konvertert fra én tro til en annen, rettferdig?

Jeg er fortvilet over det jeg har opplevd i mange konvertittsaker. Fortvilet over det jeg hører representanter fra utlendingsmyndighetene si i retten. Mange som har fulgt disse konvertittene lokalt, er også fortvilet.

I år er fakkeltogets tema “Retten til å skifte tro”. Jeg har arbeidet med tematikken lenge og skrevet et 70 siders notat om “Kampen for trosfrihet”. Eksempler fra historien og samtiden gjør det klart at kampen for trosfrihet ikke er vunnet en gang for alle gjennom FN´s Menneskerettighetserklæring. Den må kjempes også i dag og på arenaer vi kanskje ikke tenkte. Ett av kapitlene i dokumentet er skrevet i samarbeid med tankesmien Skaperkraft og har overskriften “Retur av konvertitter – retur til forfølgelse?» Dessverre er det en realitet for mange.

Norske myndigheter har dialog med iranske myndigheter om ulike ting. Men inntrykket er en uakseptabel tafatthet med hensyn til menneskerettighets- og trosfrihetsspørsmål. Og det gjelder ikke bare i møte med Iran.

Gå til innlegget

Kosmisk krig mot Guds barn

Publisert over 4 år siden

Det er 16. august 2016, og jeg er på jobb igjen i Åpne Dører etter sommerferien. Jeg leser gjennom de siste nyhetene på Open Doors´ interne informasjonsblogg. Vi hadde trengt en hel avis hver eneste dag for å kunne fortelle om all forfølgelse.

Det er 16. august 2016, og jeg er på jobb igjen i Åpne Dører etter sommerferien. Jeg leser gjennom de siste nyhetene på Open Doors´ interne informasjonsblogg. Noe er «nivå 1»; det vil si at informasjonen ikke kan deles med noen utenfor organisasjonen. Vi kan ikke fortelle om det, men vi kan be til Gud. Forteller vi om det, kan det gjøre stor skade for dem vi ønsker å hjelpe. For eksempel: Hvis rasende hindufundamentalister i India får vite at vi forsvarer at indere forlater hinduismen for å bli kristne, og slik bryter kastevesenets regler, kan en risikere at de hevner seg på nettopp de fattige, forsvarsløse kristne. Eller om radikale islamister som ikke tåler de kristnes nærvær i det øvre Egypt, får vite at vi hjelper barna med skolegang, kvinnene med å skaffe seg arbeid og familiene med å gjenoppbygge nedbrente hus, så kan de hevne seg dobbelt.

Be!

Noe er «nivå 2», og det deler vi i bønnegrupper. Tusener av kristne rundt om i verden ber for forfulgte og oftest vergeløse søstre og brødre i Nord-Korea,  Somalia, Sudan, Afghanistan og mange titalls andre land.

Fortell!

Mye er «nivå 3», og vi hadde trengt en hel avis hver eneste dag for å kunne fortelle om all forfølgelse og alle angrep på kristne som skjer daglig. Vi kunne skrive om global, radikal islamisme, om nasjonalistisk hinduisme i India og Nepal, om den ufattelige og demoniske forfølgelsen i Nord-Korea, om den ukjente forfølgelsen i enkelte områder i Colombia, om synkretismens hat mot evangeliske kristne i Mexico, om IS, al Shabaab i Somalia og Kenya, Abu Sayyaf i Filippinene, Boko Haram i Nigeria, om muslimske og buddhistiske og hinduistiske styresmakters manglende interesse av å beskytte den kristne befolkningen, om bruk og misbruk av blasfemilovgivningen i Pakistan, og veldig mye mer. Vi kunne skrevet om de mørke islamistiske og nasjonalistiske skyene som henger over den utsatte lille kristne minoriteten i Tyrkia og om fremveksten av radikal islamisme også i Sentralasia, eller om kinesiske myndigheters frykt for den kristne veksten og innstrammingene og forfølgelsen som følger av det. Og enda ville vi hatt et dusin saker som ikke kom med.

Hva kan vi gjøre for dere?

Vil du høre noe av hva jeg leste av det siste døgnets informasjon? En pastor, Yohan Vuyakka Marayya, i Odisha i Colombia ble bortført og drept av menn fra naxalit-stammen. Den døde kroppen hans ble funnet 30. juli i jungelen. En plakat festet til kroppen hans anklaget ham for å være en opprører mot naxalit-stammen. Men det eneste han hadde gjort, var å forkynne om Jesus. En medarbeider i Åpne Dører spør vår lokale medarbeider: «Hva kan vi gjøre for å hjelpe familien hans, kone og fire barn? En kvinne i menigheten min vil gjerne hjelpe.» Den lokale Åpne Dører-arbeideren svarer: «Vi besøker enken Mangal Devi og gir henne det hun trenger av umiddelbar hjelp. Vi vil hjelpe barna slik at de kan få god utdannelse. Og så vil vi bygge et nytt hus for dem. Husk på dem i bønn.»

"Al-Sisi kan ikke redde oss"

Den neste meldingen er fra Egypt, skrevet av min gode venn i Åpne Dører. Han og familien besøkte oss i Norge i sommer. Slik fikk de et lite avbrekk fra alle utfordringene som kristne og som kristne arbeidere i Egypt. Jeg kjenner ham så godt at jeg ser for meg hvordan han har grått mange tårer mens han har skrevet. Han skriver: «Det har gått tre år siden Det muslimske brorskapet mobiliserte og etterlot seg mange kirkebygg, kristne skoler, kristne bokhandlere og hus i ruiner og flammer. Den 15. august 2013 kunne vi fortsatt kjenne lukten fra brannene. Kristne gikk sørgende og desperate gjennom det som var igjen av nedbrente hjem og bygninger. De fant brente bibler der rasende angripere hadde ropt død over de kristne og revet ned kors. De etterlot seg et hat som ikke kunne komme fra noe annet sted enn onde makter og mørkets myndigheter. Mange kristne så på den nye sterke lederen, Al-Sisi, som en redningsmann. Han skulle redde Egypt fra jerngrepet til Det muslimske brorskapet, salafistene og radikal islamisme generelt. Men han har til denne tid ikke vært i stand til å beskytte de kristne fra angrep. Radikale muslimer angriper fremdeles regelmessig kristne og kirker.»

«Som kristne,» skriver vår medarbeider i Egypt, «har vi ingen garanti for at verdslige myndigheter vil beskytte oss. Vi tar feil om vi setter vårt håp til mennesker. Det er bare i Herren vår Gud vi har vårt håp. Han kan gi oss en herlig krone i stedet for aske, han kan overøse oss med glede når vi sørger, han kan gi oss lovsang når vi er mismodige.»

I en annen artikkel publisert samme dag, møter vi Salwa som bor i en by i det sørlige Egypt. Majoriteten av byens befolkning er muslimer, og noen av dem er fanatiske og voldelige. En fredag, etter muslimenes bønn i moskeen, gikk flere av dem til angrep på kristnes eiendom. De satte fyr på Salwas hus, og hun og datteren måtte flykte over flere hustak inntil de fant beskyttelse hos en vennlig muslimsk familie.

Salwa og hennes familie hadde mistet alt de eide, og hun kjente hatet mot muslimene vokse. Men noen dager senere ble hun invitert til et kurs der voksne kristne skulle lære hvordan de kunne lede unge fra kristne familier til personlig tro og frelse. Mens de kristne lederne underviste om vår himmelske Fars kjærlighet og sang lovsanger om frelsen i Jesus, berørte Den hellige ånd hennes hjerte så mektig at hun ble fylt av kjærlighet til de menneskene som hadde ønsket å ødelegge livet hennes. Ja, de hadde tatt fra henne den eneste materielle eiendommen hun og familien hadde, og de hatet de kristne i byen og landet. Men den opplevelsen hun hadde fått av sin Frelsers kjærlighet, fylte hennes hjerte. Den kunne de ikke ta fra henne, og de kunne ikke hindre henne i å elske dem som hatet henne.

Samme dag presenterer Åpne Dører en nyhetsartikkel fra Den demokratiske republikken Congo der det fortelles at en militant islamistisk bevegelse fordriver kristne fra de nordøstlige delene av landet gjennom vold, voldtekter, kidnappinger og drap.

De vender tilbake

Den alvorlige situasjonen for kristne nord og midt i Nigeria kjenner vi godt. Åpne Dører skriver: Målrettet vold fra Boko Haram har drept minst 11 500 kristne, men i tillegg er 1,3 millioner kristne på flukt internt. Noen av de kristne internflyktningene prøver å flytte hjem igjen for å være vitner om Jesus og hjelpe til med å bygge opp igjen menighetene og lokalsamfunnene.

Gina ber om forbønn for situasjonen i Sulu sør i Filippinene. Der er det kamper mellom landets hær og den militante islamistgruppen Abu Sayyaf som har sverget troskap til IS. De prøver særlig å rekruttere barn og ungdommer til å kjempe for islams sak. Abu Sayyaf har truet med å drepe 50 kristne som hevn for regjeringshærens offensiv. Det er mange nye kristne med muslimsk bakgrunn i området, og de er særlig truet på livet.

"Be nå, vær så snill!"

Be for en misjonærfamilie i en landsby i Usbekistan, står det i en annen nyhetsmelding denne dagen. «Majid» og «Hadija» er ansvarlige for misjonstjenesten i denne delen av Usbekistan. De opplever sammen med sine tre barn et stort press fra familiene sine fordi de har valgt å følge Jesus og tjene ham. Majids familie har truet med å anmelde ham for å drive ulovlig og ekstremistisk religiøs virksomhet, slik at politiet kan arrestere og fengsle ham. Av den grunn ble familien tvunget til å forlate landsbyen sin. Nå har de store økonomiske utfordringer. Hadija har funnet et arbeid, men hun tjener ikke nok til å kunne betale husleie og mat. På tross av problemene vil de fortsette tjenesten med å forkynne evangeliet for muslimer og starte nye husmenigheter. Vær så snill å be for Majid, Hadija og barna deres, avslutter denne meldingen. Majid og Hadija er forresten ikke deres egentlige navn. Det vil medføre større fare for dem om vi forteller hva de heter.

«Viktig: Be nå, vær så snill!» heter det i en annen melding. ZemZem er en kristen med muslimsk bakgrunn på Afrikas horn. Vi introduserte henne første gang i 2015. Hun kom til tro på Jesus etter å hatt kontakt med en kristen på et sykehus der hun skulle føde sitt barn. Etter omvendelsen kjente hun fred i hjertet, men hun opplevde alvorlig press fra familien til å fornekte sin nye tro. Hun sto imot presset, og i dag er hun en søyle i menigheten. Åpne Dører møter henne regelmessig for å oppmuntre henne.

Til sist forteller nyhetslisten om den uvanlige 12 år gamle jenten Hadija i Uganda. Hun begynte i hemmelighet å oppsøke en kirke. Da hennes muslimske far oppdaget det, straffet han henne alvorlig. En kristen kvinne hjalp imidlertid Hadija ut av fangenskapet og torturen faren påførte henne. Den kristne kvinnen har adoptert Hadija.

Vi vil møte de forfulgte

Ingen journalist vil kunne fange opp alle disse hendelsene av forfølgelse. Ingen Åpne Dører-medarbeider vil ha kunnskap om alt. Ingen bønnekjempe vil rekke å be for alle kristne søstre og brødre som lider for Jesu navns skyld. Det vi hører og leser om, er bare toppen av isfjellet. Men en dag, i evigheten, vil vi møte søstre og brødre fortelle sine historier. Mange fra Kina og Nord-Korea, noen fra Midtøsten, noen fra Sudan og Nigeria og resten av Afrika, noen fra Vietnam, noen fra Pakistan og Indonesia, noen fra Mexico, og mange, mange andre. Vil vi da kunne si: «Vi ba for deg i menigheten vår, jeg tenkte på deg og gråt sammen med deg, jeg reiste med et kurérteam så du skulle få en bibel, jeg skrev under på et opprop om beskyttelse, jeg ba for pastoren din.»

Kosmisk krig

Den som leser Åpenbaringsboken i Bibelen, forstår at forfølgelse av Guds barn ikke bare dreier seg om menneskerettigheter, religiøs fanatisme og politikk. Det handler om en åndelig, kosmisk krig mellom Satans rike og Guds rike. Vi kjenner utgangen på den krigen når Jesus vinner den endelige seieren og den onde åndsmakten er fullstendig beseiret. Men i mellomtiden har Gud gitt oss et mektig våpen: bønnen. Er du med? Er din menighet med? Og skal vi undres om vår fiende også angriper, åndelig og fysisk, dem som vier seg til kampen for dem som lider for Jesu navns skyld? Seieren tilhører uansett Jesus og hans menighet.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere