Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Intoleranse truer trosfriheten

Publisert nesten 4 år siden

I forbindelse med presentasjonen av World Watch List 2017 fra Åpne Dører ble det blant annet vist til at religiøs nasjonalisme er en av drivkreftene bak forfølgelse av kristne i stadig flere land og i stadig sterkere grad. 15. februar presenteres dette i Stortingets Utenrikskomite og i Utenriksdepartementet.

215 millioner kristne forfølges på grunn av sin tro, melder den internasjonale organisasjonen Open Doors i sin årlige oppdatering, World Watch List (WWL) 2017 (publisert 11. januar 2017). Open Doors arbeider blant forfulgte kristne i mer enn 60 land. Den norske avdelingen, Åpne Dører, driver informasjonsarbeid i Norge. 

Menneskerettighetserklæringen

Artikkel 18 i FNs Menneskerettighetserklæring sier: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.»

Denne retten blir imidlertid krenket i en rekke land. World Watch List 2017 omtaler 50 land der 215 millioner kristne blir forfulgt. Det betyr at én av tolv kristne i verden blir forfulgt. Omtrent 100 millioner kristne forfølges i asiatiske land. Forfølgelse og diskriminering av Indias 64 millioner kristne tiltar. Indiske kristne teller i gjennomsnitt 40 voldelige angrep i måneden.

Voldshandlinger mot kristne er også på et ekstremt nivå i land som Pakistan, Afghanistan, Bangladesh, Somalia, Sudan og Nigeria. Men det er like gjerne den permanente overvåkningen, den daglige trakasseringen og utestengelsen, familiens drapstrusler, den systematiske diskrimineringen, de vilkårlige blasfemilovene, forbudene mot å bekjenne og praktisere sin tro osv. som oppleves som den tøffeste forfølgelsen.

Av de ti øverste landene på listen med alvorligst forfølgelse, er det 8 land med muslimsk majoritet eller islamsk konstitusjon (Somalia, Afghanistan, Pakistan, Sudan, Syria, Irak, Iran og Jemen). De to  andre er Nord-Korea (nr. 1) og Eritrea (nr. 10).

Drivkrefter bak forfølgelsen

Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam (CDHRI, 1990) sier at den islamske religion overstyrer FNs Menneskerettighetserklæring. Sharia bestemmer hva som er tillatt og ikke tillatt i et muslimsk samfunn. Islamsk ekstremisme og radikalisering av muslimske folkegrupper er en tydelig drivkraft bak forfølgelse av annerledestroende i et stort flertall av landene på WWL. Myndigheter – sentralt og lokalt – kan stå bak forfølgelsen. I stater med sharia-lovgivning kan frafall (apostasi) fra islam og konvertering til annen tro straffes på strengeste måte. I land som Afghanistan og Somalia står klan- og stammesamfunn sterkt. De er ofte radikalt intolerante mot andre religioner enn islam. I slike samfunn tolereres det ikke av klan og familie at noen blir kristne. Jihadistgrupper, som Boko Haram i det nordlige Nigeria og nabolandene, al Shabaab som opererer i Somalia og det nordlige Kenya og mange andre, er brutale forfølgere. Saudi-Arabia står bak finansiering av radikal wahhabisme-utbredelse i stadig større deler av Afrika og Asia. Det shia-muslimske regimet i Iran søker også makt i andre land. Radikale jihadister, som rekrutteres fra både sentralasiatiske land og hele den muslimske verden, får opplæring av Taliban i Pakistan.

Den andre store forfølgelsesdrivkraften er religiøs nasjonalisme. Hindufundamentalismens makt i India og Nepal er økende, noe som går ut over alle religiøse minoriteter. Også buddhistisk nasjonalisme er på fremmarsj, slik som i Sri Lanka, Myanmar og Bhutan.

Diktatoriske og kommunistiske regimer i Nord-Korea, Eritrea, Sentral-Asia, Vietnam, Laos og Kina kjemper imot alle ideologier og trosretninger som oppleves utfordrende. I Nord-Korea eksisterer det ingen trosfrihet, og ethvert avvik fra Kim Il Sung-ismen straffes på strengeste måte, med fangeleir eller henrettelse. Diktatorisk paranoia er også tydelig i sentralasiatiske land. Der vil kristne med muslimsk bakgrunn oppleve både myndighetenes overvåkning og trakassering og forfølgelse fra muslimske familier og samfunnet.

Organisert korrupsjon, kriminalitet og opprør er også trusler mot kristnes praktisering av sin tro. Når kristne ledere for eksempel taler mot narkotikakriminalitet i Mexico og Colombia, gjør de det med livet som innsats. I Mexico har et stort antall kristne blitt fordrevet fra sine hjem og landsbyer fordi de ikke deltar i synkretistiske fester. I Colombia er mange barn i kristne familier blitt foreldreløse fordi foreldrene har talt imot geriljaen.

Den siste drivkraften bak forfølgelse som WWL 2017 nevner, er aggressiv sekularisme og ateisme. Den er ikke synlig på World Watch List ennå (2017), men forskningsteamet bak WWL mener at dens intoleranse mot religiøse uttrykk i samfunnet vil bli mer synlig i fremtiden, med de konsekvenser det vil få for trosfriheten.

 

Gå til innlegget

215 millioner kristne forfølges

Publisert nesten 4 år siden

15. februar presenterer Åpne Dører World Watch List (Forfølgelseslisten) 2017 i Utenriksdepartementet og i Stortingets Utenrikskomite. Det er viktig for oss å løfte fram det globale omfanget av forfølgelse og at forfølgelse av kristne øker i mange deler av verden i dag.

215 millioner kristne forfølges for sin tro i 50 land som er presentert på World Watch List (WWL) 2017. WWL publiseres årlig av den kristne trosfrihetsorganisasjonen Open Doors, og den forteller i hvilke land forfølgelsen av kristne er hardest. Dokumentene som presenterer forskningen bak listen, forteller også hvilke drivkrefter som står bak forfølgelsen, på hvilke måter forfølgelsen skjer og på hvilke områder av livet den oppleves sterkest.

Av de 215 millioner kristne som forfølges, bor ca. 100 millioner i Asia. Omtrent halvparten av landene på WWL 2017 er asiatiske. Her finner en også de sterkeste drivkreftene bak forfølgelsen: islamsk ekstremisme, religiøs nasjonalisme (som hindufundamentalismen i India) og totalitær paranoia (som i Nord-Korea). En regner at halvparten av Indias 64 millioner kristne opplever forfølgelse og diskriminering i en eller annen form. Kinas 100 millioner kristne opplever innstramming og økt kontroll. I landene i Sentral-Asia er presset på kristne generelt stort, men kristne med muslimsk bakgrunn forfølges også av familie og samfunn.

Former for forfølgelse

WWL 2017 nevner en rekke eksempler på forfølgelse. Noen av dem er:

Det er farlig å eie en bibel i land som Nord-Korea, Somalia, Afghanistan, Jemen, Saudi-Arabia, Maldivene og Turkmenistan. I Nord-Korea vil en høyst sannsynlig bli sendt til en fangeleir, trolig sammen med hele familien, dersom en er i besittelse av en bibel eller en del av bibelen. I de muslimske landene som er nevnt og i andre muslimske samfunn vil også klanen eller familien anse det som sitt ansvar å utføre æresdrap av konvertitter til kristen tro eller dem som mistenkes for å ha konvertert. Dersom radikale muslimske samfunn oppdager at noen besitter eller leser i Bibelen, alene eller sammen med andre, vil en prøve å tvinge vedkommende tilbake til islam før en eventuelt utfører strengeste straff i samsvar med sharia. I sentralasiatiske land som Turkmenistan hindrer myndighetene noen i å eie en bibel, og den omfattende overvåkningen gjør livet svært vanskelig for kristne.
Det kan være umulig eller svært vanskelig å gjennomføre kristen begravelse i Nord-Korea, Somalia, Afghanistan, Jemen, Maldivene og Bhutan. I muslimske land gjelder det særlig dem som har konvertert fra islam til kristen tro. Frafall fra islam er en skam for familien, og i noen land en ulovlig handling og et forræderi mot samfunnet. I Nord-Korea kan en ikke utføre noen religiøse handlinger som strir mot statens ideologiske og kvasireligiøse fundament (Juche / Kim il Sung-ismen).
Det er stor fare for kristne kvinner og jenter å bli kidnappet og tvangsgiftet i land som Somalia, Afghanistan, Pakistan og Irak. I Pakistan blir i gjennomsnitt 2 kristne kvinner bortført, voldtatt, tvangskonvertert til islam og tvangsgiftet hver dag.
Nordkoreanske agenter kidnapper avhoppere fra Nord-Korea og kristne som arbeider blant flyktninger på den kinesiske siden av grensen. Disse blir ført til Nord-Korea. Noen blir henrettet, andre blir sendt i arbeidsleirer. I Irak og Syria har det vært et svært høyt tall av bortføringer der gjerningsmennene krever store løsesummer.
Blasfemianklager som ofte fører til vold og rettssaker, er ikke uvanlig i Nord-Korea, Somalia, Afghanistan, Pakistan, Sudan og Maldivene. I Nord-Korea tåles ikke avvik fra tilbedelsen av Kim-familien og Juche-ideologien. Somalia, Afghanistan, Sudan, Maldivene og Pakistan har egne blasfemilover. I andre land, der sharia er overordnet lov, er det også strenge straffer for blasfemi. Frafall fra islam som regnes som forræderi mot Allah, islam og profeten Muhammed, straffes for eksempel med pisking i Saudi-Arabia. I Pakistan er det årlig flere hundre anklager om blasfemi. Sett i forhold til andelen kristne i landet, rammer svært mange blasfemianklager dem. Den kristne kvinnen Asia Bibi ble i 2010 dømt til døden etter anklager om blasfemi. Hun har siden, i 7 år, sittet på dødscelle. To fremstående politikere som forsvarte henne og ba om at Pakistans blasfemilover måtte endres, Punjabs guvernør Salman Taseer og minoritetsministeren Shahbaz Bhatti, er blitt drept. Mange kristne anklages også for blasfemi i Mauritania, Egypt og Algerie.
I følgende land er det vanskeligst for kirker å bli offisielt godkjent eller registrert: Nord-Korea, Somalia, Afghanistan, Irak, Iran, Jemen, Maldivene, Saudi-Arabia, Turkmenistan, Brunei, Bhutan og Tadsjikistan. Å møtes til gudstjeneste i Nord-Korea uten noen statskontrollerte kirker i Pyongyang, er ensbetydende med å bli sendt i arbeidsleir. Overvåkningen i landet er total. Også i flere av de øvrige landene er det umulig for kristne å møtes offentlig. I noen land finnes ingen registrert nasjonal kirke. I Somalia, Afghanistan, Saudi-Arabia og Maldivene finnes det undergrunnskirker som består av kristne med muslimsk bakgrunn. De fleste av de kristne kan ikke møte andre kristne.
I mange land er det umulig eller forbud mot å drive kristent ungdoms- og barnearbeid. Det gjelder Nord-Korea, Somalia, Sudan, Jemen, Eritrea, Libya, Maldivene, Saudi-Arabia, Usbekistan, Turkmenistan, Tadsjikistan, Kuwait, Komorene, UAE, Bahrain og Oman. Forholdene for kristne i Nord-Korea er så ekstreme at det ikke er mulig å organisere noen kristne aktiviteter. Foreldre som underviser sine egne barn, risikerer å bli sendt i arbeidsleir med hele familien dersom de blir oppdaget. Derfor unnlater foreldre å si noe om Gud og Jesus til barna sine. Det samme gjelder Somalia. I Sentral-Asia er det innført lover (etter mønster fra Sovjetunionen og tidligere kommunistland i Øst-Europa) som forbyr kristent arbeid blant barn under 18 år. Det paranoide regimet i Eritrea hindrer evangelisk kristent arbeid blant ungdom. I flere muslimske land tvinges barn fra kristne familier til å delta i koran-undervisning og opplæring i islam. I Libya og andre muslimske land vil kristent arbeid blant ungdom føre til reaksjoner fra islamske grupper.
 

 

Gå til innlegget

Julehilsen til forfulgte kristne.

Publisert nesten 4 år siden

Kjære søstre og brødre som forfølges for Jesu navns skyld. Be for oss at vi ikke må glemme at julens budskap er noe annet enn et glansbilde.

 

Deres søstre og brødre hilser dere. Vi i vestlige land tenker at menneskerettighetene og trosfriheten som FN har formulert, er universelle rettigheter. Men vi vet at virkeligheten er helt annerledes for dere. Når vi (her i Vesten) snart skal lese juleevangeliet og feire fredelig jul i kirkene og hjemmene våre, høres det ut som en beskrivelse av et glansbilde. Vi trenger ikke å frykte for angrep. Her er ikke religionspoliti som kan bryte inn i julefeiringen. Her er ikke terrorister som elsker å bombe kirkene når vi feirer gledens høytid. De fleste av oss har også overflod på materielle goder. Julen fremstår for oss som en gledens og trygghetens høytid.

 

Når vi hører om enda et angrep på en kirke i Egypt – med mange døde –, ser bilder fra Syria, leser om kristne i det nordlige Nigeria eller tenker på fattige og forfulgte søsken i Pakistan og India, da vet vi at vi lever i to ulike verdener. Vi tenker også på dere som har møtt Jesus i Saudi Arabia, Afghanistan, Somalia og Maldivene, men som ikke kan feire Jesu fødsel sammen med noen fordi dere er helt alene i sine familier om å tro på ham. Forteller dere om Guds Sønns komme til jorden, risikerer dere å bli drept. Og ikke minst tenker vi på dere kjære kristne søsken som er i konsentrasjonsleirer i Nord-Korea. Dere får helt sikkert ikke noe julekort levert av en fangevokter, men dere får sikkert et spark fra en støvel. Dere får ingen julemiddag. Det kan være mange år siden dere opplevde frihet, og dere får sikkert aldri mer feire jul. Det er ikke noe forskjell på 25. desember og andre dager. Men vi, deres søsken, ber om at dere skal få oppleve hver dag at Jesus bor i deres hjerter med sin herlighet.

 

For oss i Vesten høres det fryktelig ut med denne forfølgelsen og mangelen på trosfrihet. Men når vi leser mer i evangeliene og reflekterer over Bibelens budskap om Guds Sønns komme til jorden, ser vi at dere kanskje er nærmere den realismen som beskrives der. Det var ikke plass til Maria og Josef i noe herberge i byen de kom til. At Jesus ble født i en stall illustrerer hvordan han tar plass blant fattige. Ikke lang tid etter at han var født startet kongen en storstilt jakt på ham. Jesus ble ikke tålt av makthaverne. Vi skjønner at det var en maktkamp som djevelen stod bak. Angrepet mot Jesus førte til en massakre av uskyldige små og en fryktelig nød. Evangelisten Matteus forteller at Maria og Josef måtte flykte med det nyfødte barnet til Egypt. Kanskje var det også mange andre foreldre med små barn som flyktet fra tyrannen.

 

Vi kjenner så utrolig mange slike flyktningehistorier fra vår tid også. Foreldre som flykter med sine barn. En av foreldrene som må flykte og la ektefelle og barn være tilbake. Barn og unge som flykter fordi foreldrene ønsker en tryggere framtid for dem, selv om de også kjenner farene som truer på fluktruten. De vet jo heller ikke om noen vil ta imot dem. Det er ikke alle land og byer som åpner sine herberger.

 

En kort tid etter Jesu fødsel profeterte den gudfryktige Simeon hvordan det ville gå med både Jesus og hans mor Maria. Profetien pekte mot langfredag. Det ble ikke bare himmelsk lovsang av englekor hele livet. Det var ikke hver dag at konger bøyde seg for Jesus i tilbedelse.

 

Når vi i de vestlige kirkene leser tekster fra Det gamle testamente i julen, leser vi stort sett de glade tekstene. Vi finner mange av dem hos profeten Jesaja. Men vi makter ikke å se tråden som går fra Messias´ fødsel til hans lidelse, slik Jesaja beskriver det i sangen om Herrens lidende tjener. Også den taler om Jesu fødsel.

 

2. juledag har etter tradisjonen vært kalt Stefanusdagen, til minne om den første martyren i den unge kristne menigheten i Jerusalem. Men mange menigheter hos oss i Vesten synes det blir for strevsomt å feire gudstjeneste også 2. juledag, så dermed mister vi dette budskapet. Så det blir bare «Glade jul» hele juleuken, ja til og med en hel måned før jul når vi bare fryder oss over «salig fred, himmelsk fred». En hel måned før jul har vi stappfulle kirker med vakre julekonserter, og i dagene etter jul har vi glade julefester. Med jublende røster og klappende hender.

 

Jeg ønsker at alle skulle få oppleve en gledelig og fredelig jul som vår. Men jeg vet at det er realistisk å oppleve julen, feiringen av Jesu fødsel, som dere, mine kjære søstre og brødre under helt andre forhold gjør.

 

Velsignet Jesu fødselsfest til alle dere som opplever trengsler for Hans navns skyld. Ham vi skal feire, vet av egen erfaring hva dere opplever.  Be for oss, kjære søsken, at vi ikke må glemme at julens budskap er noe annet enn et glansbilde.

 

Og så, helt til slutt, skulle jeg ønske jeg kunne si: Om dere må flykte, så er det rom i herberget hos oss.

 

 

 

Stig Magne Heitmann

 

Faglig leder i Åpne Dører  - i fredfylte og rike Norge.

 

Gå til innlegget

«Jeg elsker virkelig alle muslimer»

Publisert nesten 4 år siden

I Åpne Dører ønsker vi å skape positive holdninger til alle grupper av mennesker, men vi er smertelig klar over at informasjonen vi formidler om forfølgelse kan føre til det motsatte. Vi kjenner stadig på et dilemma: På den ene siden sannferdig informasjon, på den andre siden kjærlighet til dem som forfølger.



“I Sincerely Love All Muslims”


 

Åpne Dørers grunnlegger, “Broder Andreas” som han er blitt kalt fra den tiden han begynte å bringe bibler til kristne bak jernteppet, har sagt at han som kristen staver ISLAM på denne måten: «I Sincerely Love All Muslims» - Jeg elsker virkelig alle muslimer.

 

Da han møtte kristne som ble alvorlig forfulgt av kommunister i Øst-Europa, Cuba, Kina og andre sørøstasiatiske land, var han ikke opptatt av å angripe kommunistisk ideologi, og enda mindre mennesker med kommunistisk overbevisning. Han var opptatt av én ting: Å elske mennesker med Guds kjærlighet. Den kjærligheten skulle forfulgte kristne få oppleve. Men også de kommunistiske forfølgerne måtte få oppleve den, for også de er elsket av Gud. Det demoniske i kommunismen hadde forført dem, men Jesu død gjaldt like mye for dem som alle andre. Broder Andreas sin tjeneste var definert av hans tro på at Jesus lengtet etter å sette dem fri. Derfor var kjærlighet og bønn de to viktigste ingrediensene i Broder Andreas´ tjeneste.

 

Da forfølgelsens tyngdepunkt flyttet seg fra de tidligere kommunistlandene til muslimske områder, viste Broder Andreas den samme holdningen. Han la inn over medarbeiderne i Åpne Dører (Open Doors) at vi måtte tenke slik om islam og muslimer også. Jesus døde også for muslimske forfølgere. Han lengter etter å sette dem fri fra den åndsmakt som binder og forfører dem. Jesus vil ikke at en eneste muslim eller terrorist skal gå fortapt, men at de skal bli frelst. Hvordan kan vi i Åpne Dører leve slik at muslimer forstår at Jesus er bildet av Guds kjærlighet til dem? Hvordan kan vi hjelpe kristne som forfølges av muslimer til å leve ut kjærlighet, tilgivelse og forsoning i møte med dem? Hvordan kan hat møtes med kjærlighet, forbannelse med velsignelse, krig med fred, angrep med forsoning? Vi oppdager imidlertid raskt at det ikke er Åpne Dører eller kristne som ikke opplever forfølgelse, som kan lære forfulgte kristne dette. Det er forfulgte kristne som kan lære oss noen sannheter om tilgivelse, forsoning, velsignelse og kjærlighet. 

 

I Vietnam og Laos må kristne daglig trenes i å elske kommunistiske forfølgere. I India og Nepal må kristne daglig trenes i å elske hindufundamentalister som gjør livet vanskelig for dem. I møte med buddhistfundamentalister må kristne trenes i å elske dem. I møte med muslimske forfølgere og islamsk diskriminering er det nødvendig å skape et sinnelag som sier «I Sincerely Love All Muslims» - mine naboer og arbeidskamerater, imamen og den lokale moskeen, politiet, de lokale og de sentrale myndighetene, de hatefulle predikantene og jihadistene. I Vesten må vi trene oss i å uttrykke oss og handle slik at det blir klart at vi virkelig elsker aggressive sekularister, ateister og humanetikere med Jesu kjærlighet.

 

Hvordan opplever muslimer og humanetikere det når vi er mer opptatt av å snakke negativt om dem enn å velsigne dem, se stygt på dem mer enn å smile til dem? Hvordan kan de da erfare Guds kjærlighet? Er det ikke en fare for at kristnes negative holdninger gjør mye mer skade for kristendommens stilling i vårt land enn muslimers forfølgelse og humanetikeres angrep? Vi kan bare snu dette på én måte, nemlig ved å gjenspeile Guds kjærlighet.

 

Dilemma

 

Åpne Dørers oppgave og visjon er å tjene forfulgte kristne. Hvordan gjør vi det best? På den ene siden er det vår oppgave å rapportere om forfølgelse. Vår nyhetstjeneste World Watch Monitor forteller daglig om forfølgelse av kristne i Nord-Korea, Kina, Indonesia, Maldivene, India, Pakistan, Iran, Afghanistan, Irak, Syria, Saudi Arabia, Eritrea, Sudan, Egypt, Libya, Mexico, Colombia osv. Listen er smertelig lang. Vi legger vekt på å formidle fakta nøkternt og sannferdig. Men det fortelles om menneskers opplevelser, og det berører oss. Vi blir opprørt og sinte. Men hva gjør vi så? Møter vi det med bønn og forbønn?

 

Vi kan ikke feie forfølgelse og urett under teppet. Vi kan ikke la være å fortelle om brudd på menneskerettigheter og trosfrihet. Vi kan ikke holde munn når våre søsken – eller andre mennesker – opplever diskriminering, vold og urett på grunn av sin tro.

 

På den annen side må vi spørre oss: Hva tjener våre forfulgte søstre og brødre best? Og hvordan kan vi hjelpe forfølgerne til å høre den stemmen som talte til Saul på veien til Damaskus: «Saul, hvorfor forfølger du meg?» Da fariseeren Saul spilte en aktiv rolle i steiningen av diakonen Stefanus i Jerusalem, fortelles det ikke at Jesu disipler skjelte ham ut eller begynte å kaste steiner på ham igjen. Det som må ha gjort inntrykk på Saul, er Stefanus´ bønn for forfølgerne: «Far, tilregn dem ikke denne synden!» Saul opplevde ikke utskjelling eller hat fra Jesu disipler, men bønn om at han måtte få sin synd tilgitt.

 

Vi i Åpne Dører vet ikke om vi alltid lykkes med kombinasjonen av sann nyhetsformidling om forfølgelsen og kjærlighet til forfølgerne. Men vi vil strekke oss etter det. På samme måte vil vi be om at alle våre venner, som ofte skriver kommentarer i sosiale medier, strekker seg etter det samme. Det skader dessverre vår sak når noen går til personangrep eller beskriver andres tro og religion på en usaklig måte uten kjærlighet.

 

 

 

Linda Askeland

 

Informasjonsleder

 

 

 

Stig Magne Heitmann

 

Faglig leder

 

 

 

Gå til innlegget

«Jeg sa ingenting.»

Publisert rundt 4 år siden

Pastoren Martin Niemöller kjempet sammen med Bonhoeffer. Han uttalte de kjente ordene: «Først kom de (nazistene) for å ta jødene, men jeg sa ingenting, for jeg var ikke jøde. Så kom de for å ta kommunistene, men jeg sa ingenting.

En stor del av kirken i Tyskland var taus i forhold til naziideologien. Men noen modige mennesker sto opp mot dens uhyggelige menneskesyn. Den mest kjente var den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer. Prisen han måtte betale for sitt engasjement, var henrettelse. Pastoren Martin Niemöller kjempet sammen med Bonhoeffer. Han uttalte de kjente ordene: «Først kom de (nazistene) for å ta jødene, men jeg sa ingenting, for jeg var ikke jøde. Så kom de for å ta kommunistene, men jeg sa ingenting, for jeg var ikke kommunist. Så kom de for å ta dem som var organisert i arbeidersamfunn, men jeg sa ingenting, for jeg var ikke blant dem. Så kom de for å ta meg, og det var ingen tilbake som kunne stå opp for meg.»

Jeg arbeidet på 1970-tallet blant jøder som hadde overlevd holocaust. Deres historier slipper aldri tak i meg. Noen var norske jøder, andre var østerrikske, tyske, polske, ukrainske osv. De kunne fortelle de samme historiene om den tause majoriteten som ikke sto opp for dem. De sa ingenting. Noen av de tause var redde for at det skulle skje dem noe også.

Ti år senere arbeidet jeg blant flyktninger fra mange land – blant dem Vietnam, Chile, Sri Lanka, Etiopia, Iran, Somalia, Sudan. Mange ble tatt imot i Norge. Som nasjon sto vi opp for dem og anerkjente deres rett til asyl.

For en måned siden vitnet jeg i retten i saken til en ung kvinne fra Iran. Etter at hun ble kristen, har flere familiemedlemmer truet henne på livet, og iranske myndigheter tillater ikke frafall fra islam og konvertering til annen tro. I går leste jeg dommerens avgjørelse og begrunnelse for dommen. Kvinnen kan sendes tilbake til Iran, er konklusjonen. Eventuell forfølgelse er så ubetydelig at det ikke gir rett til beskyttelse i Norge. Dommerens ord er som en vond klump i magen min. Men kan vi tillate at denne dommen og tilsvarende dommer blir stående?

Avslag på asylsøknader for mennesker som med rette frykter forfølgelse både fra familie, muslimske grupper og myndigheter, fører til at de reiser fra Norge til andre land i Europa.

«Jeg sa ingenting,» skrev Niemöller. Heldigvis er det litt annerledes i Norge. Kristne ledere, menighetsmedlemmer og venner engasjerer seg hver gang en søster og bror får avslag på asylsøknaden for deretter å bli hentet av politiet for å returneres til hjemlandet – til en usikker fremtid fylt av frykt. Noen ganger kommer politiet midt på natten, akkurat som da de hentet jøder for 70 år siden. «Vi visste ikke hva som skulle skje med dem,» sa de den gangen.

De som forfattet «Kirkens grunn» da Norge var okkupert av nazister, vet at en kristen under normale omstendigheter er forpliktet til å lyde øvrigheten. Men det finnes en grense: Når myndighetene påbyr noe som Guds ord forbyr eller forbyr noe som Guds ord påbyr, da må en lyde Gud mer enn mennesker. Når myndighetene vil sende mennesker til forfølgelse, da må vi gjøre som Bonhoeffer og Niemöller. Da må vi stå opp, tale og om nødvendig betale en ubehagelig pris.

Jeg har skrevet bøker og artikler om forfølgelse av kristne gjennom 2000 år. Jeg engasjerer meg i arbeidet for forfulgte kristne i dag. Det meste dreier seg om forhold helt andre steder i verden. Men jeg kan ikke la være å engasjere meg når mennesker blir utsatt for urettferdig behandling også i Norge.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere