Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

“Det er sjokkerende å høre at mennesker som allerede har lidd så mye under Boko Haram, skal oppleve slike fryktelige overgrep fra Nigerias militærvesen,» sier direktøren for Amnesty International i Nigeria, Osai Ojigho. «I stedet for å oppleve beskyttelse fra myndighetene, er kvinnene og jentene blitt tvunget til å bli voldtatt for å unngå sult og annen nød.»

Rapport fra Amnesty International: "De har forrådt oss"

24. mai, fire dager etter mitt opphold i Nigeria, refererer World Watch Monitor til en rapport («They betrayed us») fra Amnesty International. Den sier: «Kvinner og jenter som er blitt reddet ut av fangenskap hos Boko Haram, blir voldtatt av sine «redningsmenn». Amnesty har foretatt 250 intervjuer over en toårsperiode. De nigerianske troppene skiller kvinnene fra mennene deres i flyktningeleirer og voldtar dem, noen ganger i bytte for mat.

“Det er sjokkerende å høre at mennesker som allerede har lidd så mye under Boko  Haram, skal oppleve slike fryktelige overgrep fra Nigerias militærvesen,» sier direktøren for Amnesty International i Nigeria, Osai Ojigho. «I stedet for å oppleve beskyttelse fra myndighetene, er kvinnene og jentene blitt tvunget til å bli voldtatt for å unngå sult og annen nød.»

Nigerias militære har avvist anklagene fra Amnesty som falske, selv om det er blitt rapportert slike hendelser over lang tid.

Christian Association in Nigeria

Stemmer Amnesty International sin rapport med det kristne selv fortalte? Én ting blir tydeliggjort gjennom historiene som blir fortalt oss: Dette er en form for jihad.

Christian Association of Nigeria, CAN, er en paraplyorganisasjon for fem kirkesamfunn og organisasjoner: Evangelical Church Winning All (ECWA), Organisation of African Institutional Churches (OAIC), det karismatiske Pentecostal Fellowship of Nigeria (PFN), Christian Pentecostal Churches of Nigeria (CPFN) og Catholic Church of Nigeria (CCN).

Lederen av CAN heter Ishaque Muhammed Ibrahim. Han begynner med å fortelle om de tolv shariastatene nord i landet. Sharilovgivning er bare én av mange måter kristne opplever forfølgelse og diskriminering i landet som topper World Watch List 2018 med hensyn til vold og drap. Den verste volden og de fleste drapene finner imidlertid sted andre steder i landet, nemlig i Nigerias midtbelte der muslimske fulaninomader brenner ødelegger, dreper og voldtar, forteller Ishaque.

 

Hjelp til å bearbeide traumer

Den neste i CAN-staben som presenterer seg, er lederen for Socio Economic Development (SED). Spesielt i de nordøstlige regionene, der Boko Haram er den verste forfølgeren, underviser han i Stå Sterke i Stormen-seminarer og legger til rette for ungdomsprogram og traumebehandling. Det bygges et nytt traumesenter i et naturskjønt område, men på grunn av trusler, har senteret ikke kunnet blitt tatt i bruk. Ingen vet når det vil kunne skje, for jihadistene kan slå til når som helst og hvor som helst. Det er ingen beskyttelse å få fra myndighetene.

SED-programmet innebærer også hjelp til gjenoppbygging, for eksempel av nedbrente landsbyer og ødelagte kirker. De gir økonomisk hjelp, som mikrofinanslån til kristne enker slik at de kan starte en liten forretning. Videre gis det økonomisk støtte til utdannelse for ungdommer. Analfabetismen er stor blant de kristne som i hovedsak er bønder. Barna er med i arbeidet på markene gjennom hele oppveksten. I leseopplæringen bruker en ofte Bibelen. Disippeltrening er enda en del av SED, og den er særlig viktig for nye kristne med muslimsk bakgrunn. De trenger hjelp til å forandre sitt verdensbilde. Disippeltreningen har et holistisk perspektiv ved at den skal ha både åndelige og praktiske elementer.

Har rike kristne i sør glemt oss som blir forfulgt?
 

Kontoret til CAN i byen Yola er et resultat av forfølgelsen av kristne.

I store deler av landet opplever de kristne både politisk og økonomisk diskriminering, også der de utgjør opp mot 70 % av befolkningen. De fleste kristne i disse områdene er fattige, til forskjell fra kristne i sør, som i Lagos.  Og de føler seg ofte glemt av sine søsken i sør. De spør: «Vi hører og vet om de ressurssterke menighetene i sør. Vi vet om veldig rike pastorer som gir seg selv fine titler. Men har de glemt oss fattige og forfulgte som også er deres søsken?»  

 

«Muslimer bruker alle anledninger til å diskriminere oss,» sier de. «Og det ser ut som om de fleste kristne ikke forstår muslimenes strategi. Når myndighetene ansetter folk, er det alltid muslimer som får de beste jobbene som gir mest makt og innflytelse. Også mediene domineres av muslimer. Muslimske hendelser, fester og personer er i fremste rekke. De kristne må finne seg i å stå lengre bak. Under muslimenes fastemåned, Ramadan, er det ikke tillatt i det hele tatt å sende kristne radio- og TV-program.»

Når noen taler ut om forfølgelsen, slik for eksempel nyhetsbyrået World Watch Monitor gjør, kan det få både positive og negative følger. Derfor er det overmåte viktig at en kjenner samfunnets politiske, sosiale og religiøse landskap. Det positive er at det internasjonale samfunnet får rede på hva som foregår.   Da kjenner de forfulgte kristne at de ikke er glemt. Men det negative er ofte at jakten på kristne som protesterer, blir enda mer intens.  Drap, kidnappinger, ødeleggelser og vold skjer i et uhyggelig stort omfang.

 

Hva er viktigst å forstå om forfølgelsen?

Vi forflytter oss fra kontoret til CAN til en ECWA-kirke der vi møter flere pastorer og kristne enker. Femten av pastorene er menn, to er kvinner. De representerer kirkene som er med i CAN. Vi som er på besøk, spør om hva som er viktigst å forstå om situasjonen for kristne i landet.

Den første pastoren som reiser seg for å besvare spørsmålet vårt, heter Timothy. «Vi har opplevd så mye smerte og problemer,» sier han. «Bekymringene er store og mange. For det første representerer ikke mediene oss kristne. Alle, med ett unntak, er muslimske. Derfor forteller de heller ikke den sanne historien om hva som skjer med oss. Men vi takker Gud for CAN. Og vi takker AS (Åpne Dørers samarbeidspartner) som hjelper oss på så mange ulike måter og informerer om hva som skjer. Det er få andre troverdige kilder.»

Pastor Maxwell istemmer: «Kristne i Nigeria har ikke en stemme som blir hørt, verken hos myndighetene eller internasjonalt.» Han nevner et eksempel: «I byen Jos ble mange kristne studenter drept. Én muslim ble drept. Reportasjene fortalte at det var et sammenstøt mellom studenter med forskjellig religiøs tilhørighet. Sannheten var at kristne ble angrepet og prøvde å forsvare seg. Muslimene får ofte støtte fra myndigheter og politi. Be for oss, slik at vi kan holde ut i forfølgelsen. Og be om fred i nasjonen vår. Lederne våre tillater folk å drepe oss kristne. Det kan se kritisk ut, men samtidig blir kristne sterkere.»

Lederen for de kristne i området forteller at den siste uken ble fire kristne landsbyer fullstendig ødelagt. I en region der nitti prosent er kristne, angripes de regelmessig av muslimske soldater. De fleste av soldatene kommer fra andre land som Kamerun, Tsjad og Niger. «Hvordan kan de komme med helikopter til landet vårt uten å bli stanset av militæret eller myndighetene våre,» spør han oppgitt. «Vi har vært vitne til at terrorister har feiret at de har drept så og så mange. I ett tilfelle mobiliserte kristne ungdommer for å stanse de muslimske soldatene, men da ble de kristne drept av militæret!»

Frykt - Neste natt kan det skje hos oss

«Disse hendelsene skaper frykt over alt. Neste natt kan det være vår landsby som blir brent, våre menn som blir drept, våre kvinner som blir voldtatt og våre ungdommer som blir skutt.»

Han forteller videre om mediene, slik mange andre har gjort. «Myndigheten tillater aldri mediene å fortelle sannheten om det som skjer.»

En kvinnelig pastor forteller med stort engasjement og dypt alvor. «Nigeria er på randen av sammenbrudd!» sier hun.

«Vi har ikke en organisasjon som kan møte den massive islamske propagandaen,» fortsetter hun. «Vi trenger en stemme! Vi må fortsette å bygge et sterkt kristent nettverk. Våre kristne brødre i regjeringen og parlamentet kan ikke eller tør ikke tale ut om den religiøse forfølgelsen og religiøse rensingen. Men det finnes noen som er villige til å ødelegge alt i islams navn! Presidenten vår sier at de eneste våpen fulanerne bruker, er stokker. Men sannheten er at de har dødelige våpen i store mengder og mye ammunisjon. Det er ikke vanskelig for dem å bringe det over grensen fra naboland.»

Enker

Etter at pastorene har fortalt om sin nød, er turen kommet til en gruppe enker.  Den første enken som forteller sin historie, er Helena. Hun kommer fra en landsby som har opplevd mange Boko Haram-angrep. Hun husker spesielt én dato tydelig: Det var 26. januar 2013. Boko Haram ødela kirken og drepte hennes mann. Hun gråter mens hun forteller videre. Hun hadde fem barn, og hun og barna måtte flykte. Men hvor skulle de flykte? Det ble en kamp for å holde familien i live. Takket være organisasjonen Åpne Dører samarbeider med kan nå alle barna gå på skole.

Hawa er fra en annen landsby. Mannen hennes var formann i menigheten. «Gud velsignet oss ikke med barn,» sier hun. «og derfor adopterte vi et barn. Da ble jeg gravid. Men mens jeg var gravid, ble mannen min drept av Boko Haram. Hawa flyktet til Yola der hun fødte en datter. Mannens familie ville ha en gutt. Siden Hawa hadde født en jente, fikk hun ingen hjelp fra mannens familie. «Men nå takker jeg AS for all den hjelpen den har gitt. De er som «far og mor» til jenten min,» sier hun.

Esthers mann ble drept for fem år siden. Rett foran øyne hennes ble han regelrett slaktet ned. Tilbake satt hun med åtte barn. En av vennene hennes hjalp henne med penger slik at den eldste datteren kunne fullføre skolegangen. Hun kan ikke få takket Åpne Dørers samarbeidspartner nok for hjelpen hun har fått slik at også de sju andre barna kunne få utdannelse. Den ene sønnen hennes er politirekrutt. Men for å kunne få jobb, må han betale – fordi han er kristen! Han må ha en jobb for å kunne hjelpe sine yngre søsken. «Det er også en form for forfølgelse å kreve penger av kristne for at de skal kunne få jobb,» sukker Esther.

 

Maryams mann ble drept 14. april 2014 klokken 6 om kvelden. (Jeg tenker: Klokkeslett og dato står spikret for dem. Det er hendelser, dager og tider de aldri vil glemme.)  Mannen var fisker. Boko Haram angrep ham og tre andre fiskere, og alle ble drept fordi de var kristne.  Maryam og hennes tre barn flyktet til Yola. Mannens eldste bror som tok seg av Maryam og hennes barn.  Han og de tre barna ble senere bortført av Boko Haram, og Maryam har aldri sett dem igjen.

 

I dag driver Maryam en liten forretning, men hun er blitt syk og vet ikke hvordan hun kan klare seg videre. «AS har vært som en engel fra Gud for meg,» sier hun.

En annen kvinne som også heter Hawa, forteller at mannen hennes reiste til Yola for å besøke broren. På vei hjem tok Boko Haram bilen hans og drepte ham. Det skjedde 7. februar 2013. De hadde fire barn, og hun var gravid med den femte. Hun flyktet opp i fjellene på grensen mot Kamerun med barna sine.

Da mannen levde, hadde de tett kontakt med hans brødre. Men etter at han ble drept, har de holdt seg borte. Hawa var igjen uten økonomisk livsgrunnlag. Med hjelp fra Åpne Dørers samarbeidspartner har hun imidlertid fått mulighet til å starte en liten forretning, og barna har fått mulighet til å gå på skole.

Caraba forteller at landsbyen hennes har opplevd mange angrep fra Boko Haram. Hun selv flyktet til storbyen Yola etter at mannen hennes ble drept.

Tidspunktet mannen ble drept, var søndag formiddag. Det var gudstjeneste i kirken og tid for å ta opp offeret. Så hørte de geværskudd. Kirken ble angrepet. Kvinnene tok barna med seg ut av kirken og flyktet til hjemmene sine. Mennene flyktet inn i skogen. Caraba fulgte etter sammen med sine fire gutter og ene datter. Da barna ble sultne, våget mannen å gå tilbake til hjemmet for å hente noe å lage mat i. En av sønnene fulgte etter faren, selv om moren advarte ham. Men i hjemmet deres var det soldater. De sa til faren: «Vil du at vi skal slakte deg eller skyte deg?» Sønnen holdt rundt faren og gråt. Boko Haram valgte den mest brutale drapsmåten. Gutten bandt de bak på en sykkel. Caraba så det som skjedde og ropte: «Ikke drep sønnen min!» «Vi svarer ikke en kvinne,» svarte Boko Haram-soldaten brutalt. Carabas datter var også på vei til huset, men mor og datter skjønte at de måtte flykte for å redde livet. Men hvor skulle de flykte? Boko Haram-soldatene oppholdt seg fortsatt i skogen.

Da angrepet var over, var det ikke bare Carabas mann som var drept. Hans fem brødre og Carabas ene søster og to brødre var også blant de drepte. En av mannens venner ga henne penger, og hun flyktet sammen med barna til en flyktningeleir i Yola. En slektning i Yola eide et hus i Yola. Det ga han til dem. Snart var også Åpne Dørers samarbeidspartner på plass og ga dem hjelp. Mange andre som hørte hennes tragiske historie, ga sine økonomiske bidrag. Det gjorde at hun kunne åpne en liten butikk, men nå har hun ikke kapital til å fortsette. Stress har ført til at hun har fått svært høyt blodtrykk og derfor ikke kan arbeide så mye.

Hun setter seg ned etter å ha fortalt sin historie, men like etter er hun det sentrale midtpunktet i flokken av enker. Hun bringer håp og livsmot til de andre, midt i egen tragedie.

 

Gå til innlegget

Islamisering av Nigeria - forfølgelse av kristne

Publisert 28 dager siden - 414 visninger

I 1989 vedtok islamske land i Afrika, inkludert land med tilnærmet muslimsk majoritet eller stor minoritet, at deres mål er å gjøre Afrika til verdens første islamske kontinent. Flere islamske grupper, både terroristgrupper som Boko Haram i det nordøstlige Nigeria og al Shabaab i Somalia, og islamske regimer, som i Sudan, gjør sitt ytterste for å virkeliggjøre Abuja-erklæringens visjon, med støtte fra Saudi-Arabia. Støtten består i alt fra finansiering av skoler, gedigne islamske kultursentre og moskeer og radikal islamistisk undervisning til forretningsforetak. Når myndighetene åpner dørene -eller i alle fall ikke stenger dem – er islamister klare til å gå inn.

I to artikler vil jeg fokusere på islamiseringen i Nigeria og forfølgelsen av kristne som en konsekvens. Denne første artikkelen ble skrevet da jeg var på vei til Nigeria i begynnelsen av mai 2018. Den er i hovedsak basert på informasjon fra Åpne Dører, World Watch Research Unit og World Watch Monitor. (Den andre artikkelen vil være basert på egne observasjoner og informasjon gitt fra ulike personer på forskjellige steder i det store, etnisk mangfoldige og folkerike landet.)

Artikkel 1: NIGERIA - PÅ BRISTEPUNKTET?

Jeg er på flyet til Lagos i Nigeria. Det er en spesiell opplevelse å høre passasjerer si «God bless you» til hverandre. En tenker umiddelbart at det skal være flott å komme til et land med en stor, vital og mangfoldig kirke. I storbyen Lagos er det kirker som teller titusener.  Mange av de kristne i sør tenker ikke på at deres søsken i andre deler av landet blir alvorlig fotfulgt på grunn av sin tro på Jesus. Nigeria har Afrikas største befolkning, omtrent 180 millioner. Befolkningen er religiøst sett delt i to: Halvdelen er kristne og den andre halvdelen er muslimer.

Samtidig leser jeg en artikkel fra World Watch Research Unit. Den beskriver et annet bilde enn «God blest you»-hilsenen av Afrikas mest folkerike land som er nummer fjorten på Åpne Dørers oversikt over hvor forfølgelsen av kristne var verst i 2017 (World Watch List 2018).  Denne oversikten tegner ikke hele bildet av forholdene for kristne i landet. Den fokuserer på forfølgelsen som spesielt finner sted i nordøst og i regionen midt i landet, både i det såkalte "midtbeltet" og i de 12 shari-styrte delstatene.

Abuja-erklæringen


I 1989 vedtok islamske land i Afrika, inkludert land med tilnærmet muslimsk majoritet eller stor minoritet, at deres mål er å gjøre Afrika til verdens første islamske kontinent. Flere islamske grupper, både terroristgrupper som Boko Haram i det nordøstlige Nigeria og al Shabaab i Somalia, og islamske regimer, som i Sudan, gjør sitt ytterste for å virkeliggjøre Abuja-erklæringens visjon, med støtte fra Saudi-Arabia. Støtten består av alt fra finansiering av skoler, gedigne islamske kultursentre og moskeer og radikal islamistisk undervisning til forretningsforetak. Når myndighetene åpner dørene - eller i alle fall ikke stenger dem – er islamister klare til å gå inn.

Blant fattige familier og grupper er fristelsen stor til å bli muslimer slik at de kan få del i skolegang og økonomisk fremgang.

Hausa-fulanere


De fleste vil forbinde forfølgelse av kristne i Nigeria med den voldelige jihadistgruppen Boko Haram, kjent blant annet for fryktelige terrorangrep, hat mot all vestlig kultur og bortføring av hundrevis av kristne jenter i den hensikt å tvangskonvertere dem til islam. Jentene  tvangsgiftes med ledere og soldater. 

Langt mindre kjent er forfølgelsen og den ekstreme volden nomader blant Hausa-fulanere står bak. Fulanere er verdens største nomadefolk. De holder til nitten land. Det er bare én prosent kristne blant dem. 99 prosent er muslimer, og mange av dem er svært radikale.

Nigerias «midtbelte» består av flere folkegrupper og kulturer og er slik sett en etnisk og religiøs smeltedigel. Denne regionen kalles også Nigerias «brødboks». De fleste innbyggerne er bønder som produserer mat for hele landet. Blant de fastboende er mange kristne, i noen områder hundre prosent, men fulaninomadene er nesten uten unntak muslimer. 

Men nettopp hit kommer de muslimske fulaninomadene med dyrene sine.  Mens det andre steder er tørke og knapt med mat, er det rikelig her. Det leder til jihad: De muslimske nomadene fører krig for å overta landområder.  Dessverre slutter fastboende muslimer seg ofte til dem. Volden i form av drap, voldtekter, bortføringer av kvinner, brenning av kirker og hjem er formidabel.

Religiøst motiv


Selv om konflikten kan se ut som en kamp om land, er den like mye motivert av religion. Når en landsby blir angrepet, blir som regel muslimers eiendom og liv spart, mens kristne angripes, fordrives og drepes og eiendommer ødelegges. I staten Benue er 88 prosent av ofrene kristne (oversikt fra april 2018).

Fulanernes historie


Det er ikke noe nytt at en bølge av religiøs radikalisering blant fulanere fører til jihad for å erobre land. I perioden 1804-1815 var det en fulansk revolusjon.  Den innebar hellig krig (jihad) med erobring av deler av «midtbeltet» som ble omgjort til en muslimsk stat, Sokoto-kalifatet. Det eksisterte til 1903. De senere tiårene har fulanerne i økende grad blitt radikale muslimer, ikke minst på grunn av misjonærer/koranlærere fra Saudi-Arabia og Iran.

Jihad i dag er en fortsettelse av tidligere tiders kamp for å gjøre hele Nigeria til en islamsk stat.

Den katolske biskopen i Kaduna sier: «Fulanerne vil at kristne skal underlegges islam. De har en strategi for å svekke kirkens innflytelse og ødelegge det sosiale og økonomiske livet til kristne Denne Jihad er godt planlagt og finansiert. Målet er å destabilisere samfunnet. Ifølge den islamske tanken om «Dar al Islam» tilhører alle ting, også eiendommer og land, Allah, og dermed også muslimene.»

En av Åpne Dørers Afrika-eksperter sier: «De tenker at det er deres rett å ta disse ressursene med makt fra de ureine og vantro.»

Brutale angrep


Forsvarsdepartementet i USA sin avdeling for strategiske studier i Afrika skriver i en rapport i januar 2018 at over 60 000 mennesker er drept i voldshandlinger i Nigeria siden 2001.  Hundrevis av kvinner er kidnappet.

Åpne Dører sine undersøkelser viser at volden har eskalert fra tiden forut for presidentvalget i 2015. Muhammadu Buhari som selv er fulaner, ble valgt til president. Han lovet fred og stabilitet i landet. Men det motsatte har skjedd.  I perioden 2013-2015 ble minst 6500 mennesker drept i delstatene Kaduna, Plateau, Nasarawa,  Benue og Taraba. Åpne Dørers kilder sier at 50 landsbyer ble angrepet i løpet av de siste tolv månedene.

Myndighetene svikter

Kristne er frustrerte over myndighetenes manglende beskyttelse. Et bredt spekter av kristne ledere har uttalt at myndighetene neglisjerer dem og til og med støtter de bevæpnede nomadene.

I mars 2018 uttalte Forum for kristne ledere i Nigeria: «Vi er fortvilet over de føderale myndighetenes manglende beskyttelse av eiendommene til legitime eiere og bønder. I mange år har fulanske nomader myrdet uskyldige nigerianere uten å bli straffet. Myndighetenes respons har til denne dag vært tafatt.»

En biskop i Sør-Kordofan legger til: «I de fleste av disse angrepene står militæret på avstand og ser på at mennesker blir massakrert. Da byene Godogodo og Pasakori ble angrepet, bare overvåket militæret nedbrenningen av husene våre. Da ungdommer prøvde å stanse angriperne, ble de hindret av militæret.» En pastor sier: «Mange landsbyer er tømt for folk, og de som er tilbake i andre landsbyer, er fylt av frykt og fullstendig uten beskyttelse fra myndighetene.»

I en rapport fra Åpne Dører fra 2016 sier Yonas Dembele, talsmann for FNs  Menneskerettighetsråd: «En regjering kan ikke løse et problem som den ikke gir oppmerksomhet. Det at den neglisjerer situasjonen har medført at fulanernes angrep har blitt mer dødelige og sofistikerte. Regjeringen evner ikke å kontrollere strømmen av våpen over grensene og gi beskyttelse til samfunn som systematisk blir utryddet. Det har tragiske konsekvenser.»

Presidentvalg


I 2019 er det presidentvalg.  Volden fulanerne står bak, er blitt et viktig tema i forkant.  Kritikere av president Muhammadu Buhari anklager ham for ikke å ha gjort nok for å stanse volden.  I forbindelse med en massebegravelse etter et angrep (73 døde ble begravet) i Benue ble det ropt slagord mot presidenten: «President,  handle nå!»

President Buhari handler raskt når det skjer noe i fjerntliggende regioner, men i sitt eget område er han stille.  Det truer stabiliteten og enheten i Nigeria. Han har prioritert bekjempelse av Boko Haram og andre militante grupper.

Åpne Dørers arbeid


Kristne i disse områdene opplever støtte fra kristne i andre deler av verden. Det oppmuntrer, styrker og trøster dem. De vet at de ikke er glemt.

«Huset mitt var helt nedbrent,» forteller Mary Lumumba. «Jeg gikk fra hus til hus for å tigge om litt mel til mat til mine barn.  Så kom Åpne Dører og ga meg 100 kilo mais. Gud er virkelig trofast. Må Gud velsigne alle som gav slik at vi kunne bli hjulpet!»

Åpne Dører har mange ulike prosjekter i Nigeria som kan hjelpe både enkeltmennesker, kirker og lokalsamfunn.

 

 

Gå til innlegget

Tro som trosser trengsler

Publisert rundt 2 måneder siden - 271 visninger

Helen Berhane var en av en av dem som opplevde dette. Arrestert, dømt og fengslet fordi hun ikke kunne la være å vitne og synge om Ham som hadde frelst henne og som hun elsket; Jesus. Hun fortsatte å synge og vitne i den overfylte skipskontaineren, til oppmuntring og trøst for de andre fangene. Derfor ble hun nesten torturert til døde, ødelagt på kroppen, men styrket i ånden.

(Foredrag i Ytre Enebakk NLM 1. mai)

INDIA

Filmen “I have decided to follow Jesus (se www.opendoors.no/kortfilmer).

Hvorfor er det kristen vekkelse blant kasteløse og lavkaste i India når de blir alvorlig forfulgt? De må ha funnet og opplevd noe som trosser forfølgelsen. De har fått en ny verdi som mennesker gjennom det kristne budskapet om alle menneskers likeverd. De har fått sine synder tilgitt - ikke gjennom karma, men i Jesus. Og de slipper å tenke på tusener av miserable reinkarnasjoner fordi de har fått evig liv ved Jesu oppstandelse. Hindufundamentalistene kan forfølge dem, men deres nye tro trosser trengslene.

I Romerbrevet 5,3-4 skriver Paulus: «Vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp

New International Version sier: «… trengslene skaper karakter

Paulus skriver videre (Romerbrevet 8,28ff): «Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud … Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet eller sverd? … Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt … skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Apostelen Peter skriver: «Derfor kan dere juble, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser … Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild; troen som er så mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg … Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord; for dere når troens mål …»

Og videre: «Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet.» Sterke ord!

 

DANIEL

Det er mange troshelter og forbilder i Bibelen.  Bibelen taler ærlig om dem. Verken Abraham, Moses, Isak, Jakob eller David fremstilles som perfekte. De har sine svakheter og tvil, fall og nederlag – som deg og meg. Men noen av dem som fremstår som store forbilder midt i trengsler, er Daniel og hans venner.

Lederen i Mekane Yesus-kirken i Etiopia under kommunisttiden, Gudina Tumsa, forkynte ofte ut fra Daniels bok. Han talte ikke direkte om trengslene kristne opplevde i Etiopia, men alle som hørte ham, visste hva han mente. Derfor ble de oppmuntret til å holde ut under forfølgelsen. Men også kommunistregimet forsto hva han mente selv om han aldri nevnte dem direkte. Derfor tok de til sist livet av ham. Men som så ofte ellers: Budbæreren kunne de drepe, men budskapet kunne de ikke ta livet av.

Vennene til Daniel sa da de ble truet med å bli brent i ildovnen: «Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss og frelse oss fra den glødende ovnen og din hånd, konge. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gudebildet du har reist

Daniel og vennene hans levde så rettferdig og gudfryktig som det var mulig. «Det var ikke noe å utsette på dem,» heter det. Det var ikke kritikkverdige ting ved deres liv som gjorde at de ble forfulgt og opplevde trengsler, men nettopp det at de elsket Gud over alle ting og levde rettferdig.

HELEN BERHANE

I Etiopias naboland Eritrea forfølges kristne brutalt, ofte med lange fengselsstraffer i skipskontainere, tettpakket med fanger, med elendige  sanitærforhold, glovarmt om dagen og isende kaldt om nettene, med insekter og infeksjoner. Helen Berhane var en av en av dem som opplevde dette. Arrestert, dømt og fengslet fordi hun ikke kunne la være å vitne og synge om Ham som hadde frelst henne og som hun elsket; Jesus. Hun fortsatte å synge og vitne i den overfylte skipskontaineren, til oppmuntring og trøst for de andre fangene. Derfor ble hun nesten torturert til døde, ødelagt på kroppen, men styrket i ånden.

Hun er et sterkt eksempel på det Paulus krev: «Trengslene skaper karakter.» Og Peter: «Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser. Selv forgjengelig gull må prøves i ild; hvor mye mer da deres tro!»

 

JESUS

Jesus visste fra Skriftene hvordan hans liv ville være. Hans blikk var på en måte alltid vendt mot begivenhetene i Jerusalem. Under den store høytiden, på langfredag, var alle jordiske makter samlet mot ham: De religiøse lederne var rasende på ham og oppsatt på å få ham dømt til døden. De sendte soldater for å arrestere ham da han var i bønn. Jesus ble forhørt og dømt som en forbryter. Han ble ført fram for kongen, Herodes, som hånte ham. Jesus hadde tilsynelatende ingen makt, Herodes oppførte seg som han hadde all makt. Så bar det fram for den store verdensmaktens representant, Pilatus. Mens folkemengden med religiøse ledere i spissen ropte «Korsfest!», bøyde Pilatus av og dømte Jesus til døden. Soldater pisket ham før han ble tvunget til å bære korset til retterstedet Golgata. Det så ut som Jesus hadde tapt, som om Gud hadde tapt. Beseiret, knust.

Men Gud kan ikke beseires. Jesus Kristus kunne ikke beseires. Den sanne kirke kan heller ikke beseires! Den person som har Jesus som Frelser, kan heller ikke beseires! For som Jesus vant seier ved sin oppstandelse, slik skal den kristne kirke seire ved Ham!

En kirkehistoriker har beskrevet kirkens tre første århundrer på denne måten: «Det var som en langvarig korsfestelse som endte i en triumferende oppstandelse

 

ROMANIA

Traian Dorz var en kjent poet og leder av en evangelisk bevegelse ("Herrens armé") i den ortodokse kirken. Kommunistregimet ville ha ham til å skrive dikt som opphøyet kommunismen. De truet og torturerte ham, men Dorz skrev like fullt bare dikt som opphøyet Jesus. Han ble slått til blods mange ganger. Det var særlig én politioffiser (fra Securitate) som oppførte seg brutalt mot ham. Men Traian Dorz ba til Jesus for politimennene: «Herre, jeg ber om at de folkene som var her for noen minutter siden for å gjøre meg vondt, vil se det gale de gjør. Vil du velsigne dem og frelse dem fra deres onde ferd. Gud, jeg vet at du elsker dem. Vil du ordne det slik at jeg vil være i stand til å dele evangeliet med dem når de kommer tilbake om noen dager.»

En dag kom politioffiseren til ham. Traian Dorz forventet mer tortur, men i stedet sa politimannen: «Herr Dorz. Det vil ikke være lenge før jeg skal stå for Guds trone. Jeg har kreft og har kun noen få uker igjen å leve. Så jeg ønsker å si at jeg er lei meg for alt det vonde jeg har gjort mot deg. Du rørte meg med din kjærlighet, og jeg spør deg nå om du vil be for meg slik at jeg kan ta imot Jesus. Når jeg står for Guds trone, ønsker jeg å være på din side.» - Og Traian Dorz viste det samme sinnelag som Jesus: Han tilga, og han ba for ham som hadde vært hans fiende. Slik skulle de to få være sammen i Guds himmel.

En ung, nyutdannet lege (Paul Negrut, som siden ble leder for den evangeliske allianse i Romania) ble plassert som lege på et psykiatrisk sykehus og sperret inne sammen med pasientene. Da han en dag fikk noen timers permisjon, besøkte han Traian Dorz. Han fant den gamle poeten sittende på gulvet, blødende. Noen timer før hadde politiet vært på besøk. Traian Dorz sa de forløsende ordene til sin unge venn: «Det er så vidunderlig å lide for Jesus!» De ordene forandret den unge legens liv.

I 17 år satt denne Gudsmannen i fengsel fordi han elsket Jesus høyere enn noe annet. Han valgte å lovprise Jeus gjennom sine dikt, selv om det innebar tortur og fengsel, fremfor å få ære og nytelse ved å hylle kommunismen. Helsen hans var ødelagt, men helt fram til sin dødsdag i 1989 fortsatte han å vitne om Guds kjærlighet.

En annen av Romanias kjente kristne fra denne grusomme tiden, er Richard Wurmbrand. Hans opplevelse av Jesus forvandlet livet. Jøden Wurmbrand var en hard ateist. Men i Romanias fjell satt en gammel snekker og ba om at han skulle få føre en jøde til tro på Jesus før han døde. Han fikk bønnesvar, og jøden var Richard Wurmbrand. Snekkeren ga Wurmbrand en Bibel. Wurmbrand forteller: «Jeg kunne knapt lese i den. Jeg kunne bare gråte mens jeg sammenlignet mitt eget liv med Jesu liv …» Slik ble Richard Wurmbrand et nytt menneske som siden skulle tåle alt for Jesu navns skyld. Først under nazismen, med arrestasjoner og tortur som skulle forberede for det som skulle komme: kommunismens forfølgelse av sanne kristne.

Wurmbrand ble luthersk prest. Under en av kommunistpartiets kongresser var også prester og biskoper invitert. Alle skulle hylle Stalin, lederen av de gudløses verdensbevegelse. Den ene biskopen etter den andre reiste seg og hyllet ham. Men Wurmbrand gikk på talerstolen og talte om Jesus til kongressen og hele det rumenske folk som lyttet på radio. Han visste det ville bety arrestasjon, tortur og kanskje martyrium. Men han var som en Daniel som ikke fryktet løvehulen.  Konsekvensen ble 14 år i fengsel. En av dem Wurmbrand møtte i fengsel, var en han hadde ledet til tro på Jesus. Wurmbrand forteller: «Han hadde seks barn og var satt i fengsel for sin kristne tro. Kona og barna sultet. Kanskje fikk han aldri se dem igjen. Jeg spurte ham: «Har du noe imot at jeg førte deg til Kristus, nå som familien din lider nød på grunn av det?» Han svarte: «Jeg har ikke ord for min takknemlighet for at du førte meg til troen på min herlige Frelser. Jeg vil ikke ha det på noen annen måte.»

 

IRAN

Iran er landet der den største kristne vekkelse skjer i vår tid. En av dem som tidlig etter den islamske revolusjonen ble arrestert og dømt for å ha forlatt islam og blitt kristen, var Hamid Pourmand. Han ledet mange til tro på Jesus. En dag da han ble flyttet fra ett fengsel til et annet, fikk han ha en kort samtale med sin sønn. Han sa: «Si ikke til Gud: Jeg har så store problemer. Si heller til problemene: Jeg har så stor Gud!»

 

EGYPT

Til sist noe fra Egypt: Kirken i Egypt kan i sannhet kalle seg «martyrenes kirke». Evangelisten Markus, Alexandrias første biskop, led martyrdøden på grunn av sin frimodige forkynnelse om Jesus. Faren til den store teologen og kirkefaderen Origenes led martyrdøden, og Origenes selv forberedte seg på å dø for Jesu navns skyld. Den kjente biskopen i Alexandria, Athanasius, opplevde at tusener av kristne ble drept.  Kirkehistorikeren Eusebius skriver om egyptiske kristne i denne tiden: «De ble skinnende lys. Jeg har selv sett disse martyrenes mot og den guddommelige kraften fra nærværet til Den ene som de bekjenner, vår Frelser. Vi kunne se ham klart i disse martyrene … Jeg så en sterk tro hos dem som hadde satt sitt håp til Kristus. Så snart én gruppe hadde blitt dømt til døden, sprang en ny gruppe opp på plattformen for å fortelle at de var kristne. De var fullstendig overgitt til Gud.»

Så kom araberne med islam til Egypt. De kristne har lært å leve med forfølgelse og diskriminering i 1400 år under islam. For litt over et år siden gikk en selvmordsbomber inn i en kirke i Alexandria. En diakon skjønte hva som holdt på å skje. Han hindret selvmordsbomberen i å ta livet av mange, men selv ble han drept. Da enken hans en tid senere ble intervjuet på egyptisk TV av en kjent programleder, ble hun spurt hva hun tenkte og følte. Hun fortalte at hun hadde tilgitt selvmordsbomberen. Om mannen sin sa hun: «Han er i himmelen nå, men vi tilhører den samme kirke, den himmelske kirke – bare at han er der, mens jeg er her.» Den kjente programlederen så ned og fram for seg lenge før han utbrøt: «Hva slags materiale er disse kristne laget av?» «Trengslene skaper karakter,» skrev Paulus.  

For noen år siden ble en nyoppusset kirke i Minya i det øvre Egypt bombet og helt ødelagt innvendig. Hvordan reagerte de kristne? Hvilke holdninger hadde den unge generasjon kristne fått? Det uttrykkes i sangen «Et budskap om kjærlighet»:

Film: Et budskap om kjærlighet (Egypt) (www.opendoors.no/kortfilmer)

 

Gå til innlegget

Det er dypt opprørende å registrere at kristne kvinner utsettes for nesten dobbelt så mange forfølgelsesformer som menn. Jeg ber mine medarbeidere i både Åpne Dører og i andre sammenhenger om å tenke på hva vi kan gjøre for å styrke disse forfulgte kvinnene og gi beskyttelse til de mest sårbare, slik som enker, enslige kvinner og jenter. Må Gud bevege oss til å be mer, å tale deres sak og gjøre disse kvinnenes situasjon til en prioritert sak i vår tjeneste for den forfulgte kirke.

(En rapport skrevet av Helene Fischer og Elizabeth Miller, Åpne Dører. Oversatt til norsk av Stig Magne Heitmann, Åpne Dører.)

To av disse jentene ble bortført av den islamistiske geriljagruppen Boko Haram i Chibok i Nigeria. (Foto: World Watch Monitor)

For første gang har World Watch List 2018 fra Åpne Dører spesifikt analysert forfølgelsen av kristne kvinner. Listen er et resultat av undersøkelser utført av Open Doors International i over femti land der kristne forfølges for sin tro. Undersøkelse av kjønnsbasert forfølgelse påviser at kristne kvinner er spesielt sårbare. De eksponeres for dobbelt så mange forfølgelsesfaktorer som menn.

83 prosent av kvinner i verden identifiserer seg med en religiøs tro, mens 79 prosent av menn gjør det. Kristne er den religiøse gruppen som forfølges mest. 215 millioner kristne erfarer høy, svært høy eller ekstremt høy risiko for å bli forfulgt, ifølge World Watch List.

I forbindelse med innsamling av informasjon til World Watch List 2018 ble det gjort en særskilt undersøkelse for å finne ut mer om det komplekse presset som kristne kvinner regelmessig opplever, ofte i de verste former. De er annerledes enn den forfølgelsen kristne menn erfarer.

 

 

 Moren til en av de savnede jentene i Chibok. (Foto: World Watch Monitor)

Det vanlige presset forfulgte kristne kvinner forteller om, er overveldende. De lever i samfunn der kvinner generelt er diskriminert og undertrykket. Kristne kvinner erfarer ofte tvangsekteskap, voldtekt og andre former for seksuell trakassering.

Til sammenligning nevner kristne menn følgende forfølgelsesformer: de blir trakassert og diskriminert i forbindelse med arbeid, de opplever angrep fra politi og soldater og fysisk vold (men sjelden seksuell vold).

Derfor kan en konkludere med at måten forfølgelse av kvinner og menn skjer på, er forskjellig. Men uansett hvilken form den tar, så er den kjønnsbaserte forfølgelsen en måte å ødelegge de kristne samfunnene på, slik det blant annet fremkommer i rapporten om de bortførte Chibok-jentene i 2014.

Generalsekretæren i Open Doors International, Dan Ole Shani, sier: «Det er dypt opprørende å registrere at kristne kvinner utsettes for nesten dobbelt så mange forfølgelsesformer som menn. Jeg ber mine medarbeidere i både Åpne Dører og i andre sammenhenger om å tenke på hva vi kan gjøre for å styrke disse forfulgte kvinnene og gi beskyttelse til de mest sårbare, slik som enker, enslige kvinner og jenter. Må Gud bevege oss til å be mer, å tale deres sak og gjøre disse kvinnenes situasjon til en prioritert sak i vår tjeneste for den forfulgte kirke.»

Forfølgelse er ikke kjønnsblind

Forfølgelsens kjønnsprofil viser at det er en myte at forfølgere er kjønnsblinde. Selv om forfølgelse er forferdelig og uakseptabel, uansett hvem den rammer, er forfølgelsen av sårbare kvinner et ekstra stort problem.

Forfølgelsen er absolutt ikke kjønnsblind. Den resulterer i en rekke ulike forfølgelsesformer. I juli 2017 publiserte den amerikanske kommisjonen for internasjonal religionsfrihet (USCIRF) en rapport kalt Women and Religious Freedom: Synergies and Opportunities. Funnene den presenterer forteller at det er en sammenheng mellom mangelen på kvinners rettigheter, likestilling og trosfrihet.

 

  En tenåringsjente i Usbekistan. Kristne kvinner og jenter i dette landet opplever mange former for overgrep.  (Foto: World Watch Monitor)

 

Denne sammenhengen av undertrykkelse av menneskerettighetene skaper et miljø der det er enkelt for mennesker å angripe både kvinner og menn med en annen tro, men angrepene på kvinner er annerledes enn angrepene på menn.

 

Undersøkelsen viser til et eksempel på denne dynamikken i Usbekistan. «Det forventes at kvinner skal underkaste seg sine foreldre fullstendig, og – om de er gift – sine ektemenn.» Rapporten sier videre: «Dette gjør kvinner mer utsatt for forfølgelse – både som kristne og som kvinner som utfordrer den eksisterende orden. Kristne kvinner og jenter lider fra verbale og fysiske overgrep, trusler, fysiske slag, arrestasjoner og fengslinger, forhør, beslagleggelse av eiendeler, bøter, tap av arbeid, diskriminering, husarrest i eget hjem, tvangsekteskap, familievold og voldtekt, skam, utestengelse fra familie og samfunn, skilsmisse og tap av eiendom.» Med så mange ulike former for potensielt press blir forfølgelsesbildet komplekst. En faktor kan føre til at forfølgelsen øker i omfang og styrke.

 

På samme måte kan juridisk diskriminering føre til forfølgelse. Ifølge en rapport fra Jordan «risikerer kvinner som er gift med ikke-kristne menn og konverterer til kristen tro å bli utsatt for drapstrusler og overgrep. Æresdrap er ikke uvanlig. Det gjør at mange må flykte. De opplever også reiserestriksjoner. Både myndighetene og familiene kan pålegge kvinner reiseforbud for at kvinner som har blitt kristne, ikke skal forlate landet. En domstol kan dømme kvinner for å ha reist uten tillatelse.  Rapporten konkluderer med at menneskerettighetene brytes på grunn av religiøs tro og at det fører til forfølgelse.

 

Mange ganger er forfølgelsen skjult under dekke av «kultur». Når kristne kvinner bor i et samfunn der verdisystemet ser forskjellig på menn og kvinner (for eksempel under islamsk lov, sharia), opplever de et system der kvinner og menn behandles forskjellig. Det kan gjelde polygami, barneekteskap og omskjæring av jenter. En undersøkelse i Nigeria sier: «Mange kristne kvinner og jenter tvinges inn i ekteskap med ikke-kristne. Det faktum at det eksisterer lover i noen delstater som tillater barneekteskap, så vel som kulturelle normer som hindrer jenter å gå på skole, forsterker problemet.»

Alle former for sårbarhet kan utnyttes til å kontrollere og hindre mennesker i å tro og praktisere sin tro. Rapporten forteller om hvor vanskelig det er å være en enslig kristen kvinne og den komplekse diskrimineringen og forfølgelsen mot kvinner rundt om i verden.

 

Kjønnsbasert forfølgelse resulterer i ulike former for vold

Forfølgelsestaktikkene avslører et stygt bilde: Kvinner opplever mer fysisk vold enn menn, bade kvantitativt og i flere former. Rapporten løfter fram fem kategorier av vold mot kvinner: Voldtekt, andre seksuelle overgrep, vold i hjemmet, ikke-seksuell fysisk vold og verbal trakassering. Disse eksemplene viser et bilde av former for forfølgelse av kvinner som oftest er forskjellige fra menns opplevelser. 

Voldshandlinger mot menn kan være ekstreme. En rapportør fra Libya sier: «Tvangsarbeid og ulike former for slaveri er vidt utbredte former for overgrep mot kristne menn. Det innbefatter ofte fysisk vold, tortur og nedverdigende behandling.» Men kristne kvinner opplever mange flere former for overgrep. De har ikke mulighet til å stå fram som #metoo-ofre, men de lider massivt under dette dag etter dag, år etter år.

Det er individer som lider, men det er del av et samfunnsproblem

Samtidig som forfølgelse av kristne kvinner og menn er forskjellig, er hensikten til forfølgerne å ødelegge de kristne samfunnene. Noen ganger lykkes de i å skape store ødeleggelser, dype sår og fordrive kristne. En nigeriansk forsker forklarer det slik: «Forfølgelsen av kvinner og jenter har en svært negativ effekt på kirken og de kristne familiene. I tillegg til den store emosjonelle belastningen og de sosiale omkostningene, så har det store økonomiske konsekvenser i samfunnet når det er enker som må forsørge familiene.»

En undersøkelse i Turkmenistan konkluderer: «Når en kristen mann blir utsatt for forfølgelse, blir bøtelagt eller fengslet, vil hele familien lide. Å miste sitt arbeid er en katastrofe for hele familien.»

Andre ganger er det usynlige ettervirkninger av et trauma, slik det eksemplifiseres fra Libya: «Den formen for forfølgelse som rammer kristne kvinner og jenter spesielt, er voldtekt og andre seksuelle overgrep. Men i tillegg til den fysiske smerten og skaden på ofrene, er de store traumer og emosjonelle vanskelighetene for hele familien, venner og det kristne fellesskapet svært store.»

 

Gå til innlegget

Fra Uganda til Stord

Publisert 4 måneder siden - 2031 visninger

Vi vil fortsette å kjempe så sterkt vi kan for trosfrihet og menneskerettigheter, for rettferdighet og muligheten til å søke asyl. Men om myndighetene lar makten gå foran rett og rettferdighet, så bekjenner vi like frimodig: De som tror på Jesus, vinner mer enn seier.

Jeg har nettopp besøkt Uganda der jeg mange ganger samtalte med kristne om historien til kirken i landet. Den er ikke gammel, bare 140 år, men en majoritet av landets befolkning tror i dag på Jesus.

En konge inviterte i 1877 kristne misjonærer sammen med muslimske lærde. Han ville finne ut hva disse religionene gikk ut på. De første årene ble budskapet kun forkynt for kongen og hans hoff. Men da en ny konge kom til makten i 1884, fikk den lille kirken sine tre første martyrer. Snart fulgte flere etter. Den øverste tjeneren ved hoffet var også blitt kristen. Da han ble dømt til døden, svarte han: «En kristen som har gitt sitt liv til Gud, er ikke redd døden.»

Hvert martyrium ble et vitnesbyrd om den kristne troens overlevelse. Hvert martyrium førte til at mange ble frelst. Den voksende gruppen kristne ble til sist samlet ført mot henrettelsesstedet Namugongo, like utenfor Kampala. For første gang ble evangeliet forkynt utenfor slottets område. Martyrene sang lovsanger, ba og vitnet om sin tro på vegen mot døden. Mange ble grepet av deres tro og glede, og innen få år var antallet kristne mangedoblet.

I dette landet prøvde Idi Amin hundre år senere å utrydde kristendommen. Men kirken kunne ikke knekkes. Kristne på flukt samlet seg i jungelmenigheter, konstant i bønn. En av dem som sto i fremste rekke, var biskop Festo Kivengere. Gjennom hans tjeneste kom det store vekkelser. I en av sine kjente taler sa Kivengere: «Korset taler om et liv i konflikt med døden, men livet overvinner døden. Den kristne tro ble født midt under en voldshandling. Den kristne blir ikke skremt når nasjoner reiser seg eller endog hele verden rystes. Vår tro ble født på Golgata – derfor kan den utholde alt. Den er en allværstro.» (Stig M. Heitmann: «Men Gud er ikke beseiret. Den forfulgte kirkes historie.» Lunde forlag. 2008.)

Nettopp: «Den kristne tro ble født under en voldshandling.» Det religiøse lederskapet arresterte Jesus. Kongen lot ham mishandle, hånte ham og overlot ham til de romerske styresmaktene. Pilatus som hadde makten i sine hender, var feig. Han overlot Jesus til tortur og korsfestelse. Folkemengden ropte «korsfest!». En liten disippelflokk var redd. Det var ikke rare støtten Jesus fikk. Derimot så det ut som om alle makt var imot ham. Retten gikk tapt, og den urettferdige makten vant. Men det skulle bare gå et par døgn før Gud viste at det er Han som har all makt.

En kirkehistoriker har sagt: «Kirkens tre første århundrer var som en langvarig korsfestelse som endte i en triumferende oppstandelse.»

 

Stord 2018

Så er vi på Stord våren 2018. En afghansk familie har søkt kirkeasyl. De har forlatt islam og er blitt kristne, og de vet konsekvensene hvis de blir returnert til Afghanistan. Loven er klar: «Frafall fra islam er forræderi og straffes med døden.» (Stig M. Heitmann: «Konvertittene». Lunde forlag 2017 / «Kampen for trosfriheten». Åpne Dører 2016.) Men 1) norske utlendingsmyndigheter vil ikke tro at de er reelle konvertitter, 2) norske utlendingsmyndigheter sier at de kan rekonvertere til islam i hjemlandet, og 3) de har ikke rett på beskyttelse i Norge = de får heller akseptere forfølgelse i Afghanistan, fra familie, samfunn, moske og stat.

Apostelen Paulus skriver: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse … eller sverd? … I alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv … skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.» (Romerbrevet kap. 8)

Vi vil fortsette å kjempe så sterkt vi kan for trosfrihet og menneskerettigheter, for rettferdighet og muligheten til å søke asyl. Men om myndighetene lar makten gå foran rett og rettferdighet, så bekjenner vi like frimodig: De som tror på Jesus, vinner mer enn seier. Er det ikke det vi ser nettopp i et land som Afghanistan i vår tid: Aldri tidligere har det vært en slik kristen vekst i landet. Blant afghanske flyktninger, blant annet i Europa, er det tusener som kommer til tro på Jesus.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Riv kirkens pyramider
av
Gunnar A Nordby
rundt 1 time siden / 40 visninger
0 kommentarer
Talenten
av
Trygve Skogrand
rundt 1 time siden / 79 visninger
0 kommentarer
Jo, Listhaug er politiker
av
Arne D. Danielsen
rundt 2 timer siden / 57 visninger
1 kommentarer
Ute av verden
av
Andreas Ribe
rundt 3 timer siden / 586 visninger
0 kommentarer
Ikke frykt
av
Joel Halldorf
rundt 4 timer siden / 177 visninger
1 kommentarer
HVEM HAR SKYLDA?
av
Levi Fragell
rundt 4 timer siden / 252 visninger
5 kommentarer
Smart kirketrim
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 118 visninger
0 kommentarer
Sannhetsbegrepet
av
Gunnar Hopen
rundt 16 timer siden / 105 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
2 minutter siden / 303 visninger
Levi Fragell kommenterte på
HVEM HAR SKYLDA?
3 minutter siden / 252 visninger
Levi Fragell kommenterte på
HVEM HAR SKYLDA?
17 minutter siden / 252 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
HVEM HAR SKYLDA?
28 minutter siden / 252 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
HVEM HAR SKYLDA?
43 minutter siden / 252 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 1 time siden / 303 visninger
Alf-Erik Hallert kommenterte på
Det blir ikke perfekt ved evolusjon
rundt 1 time siden / 1510 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
rundt 1 time siden / 57 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 1 time siden / 303 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 1 time siden / 303 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 1 time siden / 303 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 1 time siden / 303 visninger
Les flere