Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Opplevelse av Guds nærvær

Publisert 9 dager siden

Tre kristne studenter fortalte hvordan de forberedte seg på å gå med evangeliet om Jesus til nabolandet som er et av verdens mest fiendtlige land mot Jesus og hans disipler. Boken «Guds galskap» handler om dette landet. De unge studentene visste at det kunne bety slutten for dem.

Vi, noen gode venner som ville oppmuntre hverandre, samtalte om å oppleve Guds nærvær. Noen hadde vært på et senter i Wales som er blitt kjent for et spesielt nærvær av Guds velsignelse. Det er blitt et kjært reisemål for mange kristne.

Jeg var nettopp kommet hjem etter noen uker i Afrika, og mine opplevelser var av en annen karakter. Om jeg fortalte, ville det bli fullstendig skjæring? Jeg lot det stå til.

Den første opplevelsen av Guds nærvær var da vi sto foran monumentet med navnene på 147 kristne studenter som var blitt drept i en terrorhandling utført av en islamistisk terrorgruppe. Jeg hadde ikke ord, og tårene sprengte på. Vi fikk høre i detalj hvordan det hadde skjedd. Vi bøyde hodene våre, ba – og kjente Guds nærvær. Jeg ba ordene i Romerbrevet: «For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss …» Fullt overbevist om at det ikke finnes noen makt som kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Tre kristne studenter fortalte hvordan de forberedte seg på å gå med evangeliet om Jesus til nabolandet som er et av verdens mest fiendtlige land mot Jesus og hans disipler. Boken «Guds galskap» handler om dette landet. De unge studentene visste at det kunne bety slutten for dem. Men i kjærlighet til Jesus og dette folket var det misjon blant de unådde de brant for. Jeg tenkte på ordene i Åpenbaringsboken om at «De har seiret ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet, og de hadde ikke livet så kjært at de ikke ville gå i døden.» Jeg kjente Guds hellige nærvær.

Lederen for de sosiale tjenestene ved universitetet er kristen. Han sa: «Universitets ledelse er muslimer. Når noen forfremmes, er det alltid muslimer. Når noen får høyere lønn, er det alltid muslimer. Men jeg er ikke her for å forfremmes eller få høyere lønn. Jeg er her for å reflektere Jesus.» Jeg tenkte på hymnen om Kristus i Filipperbrevet: «Han ga avkall på sitt eget … og fornedret seg selv … Derfor har Gud opphøyd ham.» Jeg kjente Guds hellige nærvær.

En kveld kom to unge kvinner til pastorens hus. De hadde forlatt islam og begynt å følge Jesus, med den følge at ektemennene deres truet med å ta barna fra dem og drepe dem. En besøkende fra en annen del av landet der kristne ikke forfølges, spurte om de ville bli døpt. Han forsto nok ikke helt hvilken situasjon de var i. De to kvinnene så ned, vel vitende at deres bloddåp – martyriet – kunne komme før vanndåpen. «Men tilbake til islam går vi aldri,» sa de. Jeg kjente Guds hellige nærvær.

Pastoren og hans familie hadde startet en menighet i en slum der mange flyktninger bodde. Pastorens hus, kjøkken, bakgård og latrine var omtrent som ellers i slummen. Men hans vennlige ansikt og smil tiltalte andre mennesker. Han gikk omkring i slummen, talte vennlig med voksne og barn, så med kjærlighet på grupper av menn som satt og tygde khat fordi de ikke hadde annet å ta seg til, ga noen shilling til en kvinne med et stort sår på foten. Jeg tenkte på Jesu programtale: «Herrens ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige.» Og Jesu inderlige kjærlighet til de forkomne og hjelpeløse. Jeg kjente Guds hellige nærvær.

Jeg besøkte biskopen, og jeg hadde med meg mine forestillinger om hvordan en biskop bor. Han hadde gledet seg til å vise meg skolen han startet for fire år siden. Jeg hadde aldri akseptert at mine barn skulle sitte på slike stoler i et klasserom, sove i slike elendige senger i overfylte, skitne sovesaler bak bølgeblikkplater, for ikke å snakke om gå til slike latriner. En av lærerne viste meg rundt. Hun viste kjærlighet til hver eneste elev. Jeg tror ikke hun får lønn. Dette var biskopens kjærlighetshandling til foreldreløse barn i bispedømmet. Jeg tenkte på Jesu ord i dommen: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere … Det dere gjorde mot en av disse mine minste, har dere gjort mot meg.» Jeg kjente Guds hellige nærvær.  

Slik fortsatte det dag etter dag. Jeg har vært i berøring med den hellige Gud, kjærlighetens Far. Jeg har kjent hans nærvær. Jeg søker ikke gode opplevelser, men jeg har sett ham som sier: «I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi hjertet liv hos dem som er knust.» Jeg har sett Jesus i livene til dem som følger ham, de som tenner opp igjen lys som holder på å slukne og gjør hele igjen brukne kvister.

Gå til innlegget

Charmaine Hedding som leder den humanitære organisasjonen Shai Fund, sier: «Kanskje vil Vestens kvinner en gang forstå hva som skjer her i Egypt. Da kan vi forhåpentligvis oppleve mer engasjement og omsorg for de traumatiserte kvinnene som opplever både religiøse og seksuelle overgrep.»


Moderne slavehandel får heldigvis stor oppmerksomhet i vår tid. De moderne slavene er ikke minst kvinner og jenter. IS' systematiske bortføring av jezidiske jenter og kvinner er vel dokumentert. Det gjelder også kvinner og jenter fra de kristne samfunnene, men det har fått mye mindre oppmerksomhet. Kvinnene og jenter ned i småbarnsalder er blitt solgt og kjøpt gjentatte ganger, tvangsgiftet og voldtatt. Beretningene er grusomme.

Boko Harams massebortføring av tenåringsjenter, de fleste kristne, i det nordøstlige Nigeria har også fått store overskrifter. Når mindre grupper av jenter blir bortført, får det ikke samme oppmerksomhet, men summerer en disse, er tallene mye, mye større enn massebortføringene. Disse unge jentene blir voldtatt, tvangskonvertert til islam og tvangsgiftet til Boko Haram-soldater. Og enda mer grusomt: De blir tvunget til å bli selvmordsbombere. Det siste gjelder også unge gutter. Nylig gikk en jente inn på et marked i en by i Tsjad, nær grensen til Nigeria, og sprengte seg selv i luften. Hun tok 6 andre med seg i døden.

Vi kjenner taktikken fra geriljagruppen LRA i grenseområdene mellom det nordvestlige Uganda, det sørvestlige Sudan og Den demokratiske republikk Kongo. Historiene om hva LRA gjorde med jenter og gutter, er hjerteskjærende og uvirkelige. Jentenes skjebner rammet dem fordi de var jenter: Det innebar voldtekter og all slags misbruk.

Nyhetstjenesten World Watch Monitor og organisasjoner som Åpne Dører/Open Doors har lenge fortalt historiene om jenter og unge kvinner som kidnappes, voldtas, selges, tvangskonverteres og tvangsgiftes. Men det har aldri skapt mye medieomtale, på tross av at antallet er uhyre stort i land som Egypt og Pakistan. Det er ikke mange jenter på én gang, men én og én. Like fullt er det en systematisk strategi. I Pakistan regner en at det i gjennomsnitt skjer én kidnapping av kristne jenter per dag, eller omtrent 400 per år. Når jentenes familier finner ut hvem som har bortført jentene og anmelder saken, kommer gjerne en motanmeldelse og trusler. Motanmeldelsen inneholder gjerne anklager om blasfemi eller at familiene plager en jente som «frivillig har konvertert til islam og nå tilhører sin muslimske ektemann».

På nettsiden www.hudson.org kalles det i en artikkel «Egypt’s silent epidemic of kidnapped Christian girls». Det er en epidemi som de færreste snakker om. Familiene, jentene, kirkene og de kristne landsbyene lider. Gjerningsmennene kan fortsette sin virksomhet fordi politiet er på deres side. Målet er å trakassere og svekke de kristne familiene og samfunnene. Slik beskrives «den skjulte epidemien» i den nevnte artikkelen:

Egypts kristne samfunn møter en fare som de fleste andre egyptere ikke trenger å frykte. Trusler om vold mens kristne feirer gudstjeneste, angrep mot busser fylt av pilegrimer og deres barn, samt angrep mot suksessrike kristne bedrifter skjer altfor ofte. Men bare sjelden hører vi om dem i vestlige medier.

Massekidnappinger, slik som Boko Haram utfører i Nigeria, blir det fortalt om i vestlige medier. Også bortføring av kristne jenter i Pakistan får vi høre om fra tid til tid. Men det marerittet som skjer kontinuerlig i Egypt hører vi ingenting om. Det er helt stille. Myndighetenes blinde øye for religiøst motiverte kidnappinger gjør at det er ekstremt vanskelig å dokumentere omfanget.

Men sannheten er at kristne kvinner i Egypt opplever en epidemi av kidnappinger, voldtekter, overgrep og tortur. Utallige jenter og kvinner forsvinner for alltid. Om de blir reddet, er historiene deres så skamfulle for familiene at de blir skjult som familiens hemmelighet. Leger reparerer skader for å gjenopprette jomfrudommen til mange jenter som har vært bortført og voldtatt. Prester må hjelpe familiene til å gjenopprette familiens ære og enhet. Men jenter og kvinner som har opplevd det traumatiske, blir aldri det de var.

Bortføringene skjer på ulike måter. Noen skjer spontant, som når en sårbar kvinne går alene på en sti. Andre er nøye planlagt av organiserte muslimske grupper som betaler kidnappere opp til 30 000 kroner per jente. Jentene voldtas og blir holdt i fangenskap. Så tvinges de forskremte jentene til å konvertere til islam. Ofte blir de utsatt for skremsler og vold inntil de samtykker.

Slike hendelser er særlig vanlige i landsbyer utenfor Egypts store byer. Radikale grupper kan operere uten å bli rettsforfulgt.

World Watch Monitor intervjuet en mann som selv en gang hadde vært en av dem som drev med denne virksomheten. Han fortalte: «En gruppe menn møtes i moskeene for å kartlegge potensielle ofre. De holder øye med de kristnes hus og overvåker alt som skjer. Slik vever de et nett rundt jentene. Straks en kidnappet jente er gitt over til en islamistorganisasjon, settes det en pris på henne. Det skjer over alt i Egypt. Kidnapperne er lykkelige for det de får betalt. Men de radikale islamistene har et høyere formål, og det er å styrke islam og svekke kristendommens kraft. Taktikken varierer. Noen av jentene har blitt forført av kidnapperen. Den unge kvinnen blir forelsket i sin «mystiske» beiler som lover at han vil konvertere til kristendommen hvis hun stikker av sammen med ham. Men alt for ofte skjer det at familien aldri hører fra henne igjen.»

Andre unge kvinner blir bortført på gaten. En egyptisk tenåringsjente – vi kaller henne Samia – vokste opp i et koptisk hjem. Moren hennes var en overgitt koptisk kristen, men faren var voldelig når han drakk alkohol. Samia bestemte seg for å dra fra hjemmet i landsbyen i Minya for å begynne et nytt liv i Alexandria. Hun nådde fram til den ukjente storbyen, men da hun vandret gatelangs, ble hun dratt inn i en bil av to unge menn. Noen fryktelige timer fulgte. De voldtok henne mens de gjorde narr av det tatoverte korset på håndleddet hennes.

Samia klarte å flykte og dro hjem igjen. Hun hadde blitt slått, korset på håndleddet var brent bort med syre – og hun var gravid. Moren og søsteren tok henne til et kloster. Noen måneder senere vendte hun hjem etter at nonnene hadde tatt imot det nyfødte barnet som hun aldri fikk se. Hennes far fikk aldri vite noe om det skamfulle som hadde skjedd med hans datter.

Abdel Fatah al-Sisi ble valgt til president i 2014. Flertallet i Egypt ønsket ham velkommen. Det gjorde også kristne ledere, inkludert den koptiske patriarken. Men fikk de kristne det lettere? På høyt politisk nivå er det gitt løfter til koptiske kristne, men på lokalt nivå fortsetter diskriminering og forfølgelse. Lokale myndigheter og politi vender fortsatt det blinde øyet til forfølgelsen.

Og særlig forsvarsløse er de kristne kvinnene og jentene som blir trakassert og bortført i islams navn. Kristne samfunn lider. Kristne kvinner og jenter bortføres, voldtas, tvangskonverteres og tvangsgiftes. Kristne forretningsmenn arresteres når de krever betaling fra muslimer. I stedet for å få betalt for varer og tjenester anklages de for å ha hatt seksuelle relasjoner til muslimske kvinner eller andre skandaløse handlinger. Noen ganger dømmes de til lange fengselsstraffer.

Charmaine Hedding som leder den humanitære organisasjonen Shai Fund, sier: «Kanskje vil Vestens kvinner en gang forstå hva som skjer her i Egypt. Da kan vi forhåpentligvis oppleve mer engasjement og omsorg for de traumatiserte kvinnene som opplever både religiøse og seksuelle overgrep.»

Gå til innlegget

10 år med Boko Haram

Publisert 2 måneder siden

Bevegelsens opprinnelige navn var “Mennesker som er overgitt til å propagandere profetens lære og jihad”. Det var først senere den ble kjent som Boko Haram, som betyr at vestlig lære er forbannet. Bevegelsen hevdet at innflytelsen fra vestlig kultur og undervisning førte til korrupsjon. Derfor krevde den implementering av Sharialov for å hindre all vestlig innflytelse. Bare islam og Sharia skulle gjelde. Bevegelsens ideologi ble sett på som en “hellig revolusjon”.

Det er 10 år siden den islamske terrorbevegelsen Boko Haram ble startet i Nigeria. Det hele begynte med et dødelig sammenstøt mellom den islamske «karismatiske» lederen Muhammed Yusuf, kalt Yusufia, og nigerianske sikkerhetsstyrker ved den sentrale moskeen i Maiduguri, hovedstaden i delstaten Borno 26. juli 2009. Mellom sju og åtte hundre mennesker ble drept, de fleste medlemmer av Boko Haram. Blant de drepte var også Muhammed Yusuf.

Organisasjonen The New Humanitarian beskriver i artikkelen “A decade of Boko Haram violence, and no end in sight” at det er vanskelig å se hvordan Boko Haram kan bekjempes og deres terror vil ta slutt. Artikkelen beskriver hvordan en religiøs sekt kunne utvikle seg til å bli en av verdens mest dødelige terrorbevegelser. 

Bevegelsens opprinnelige navn var “Mennesker som er overgitt til å propagandere profetens lære og jihad”. Det var først senere den ble kjent som Boko Haram, som betyr at vestlig lære er forbannet. Bevegelsen hevdet at innflytelsen fra vestlig kultur og undervisning førte til korrupsjon. Derfor krevde den implementering av Sharialov for å hindre all vestlig innflytelse. Bare islam og Sharia skulle gjelde. Bevegelsens ideologi ble sett på som en “hellig revolusjon”.

Etter flere konflikter med lokale myndigheter utførte Boko Haram, under ledelse av Muhammed Yusuf, flere koordinerte voldelige angrep mot det lokale politiet og regjeringsbygninger i fire delstater nordøst i Nigeria. Etter at stifteren Muhammed Yusuf ble drept, har Boko Haram blit enda mer radikal og brutal. Den har også spredd seg til nye områder.

Det voldelige sammenstøtet den dagen skulle bare bli en skygge av det som skulle komme. Yusuf ble æret som martyr, og mange desillusjonerte og indoktrinerte ungdommer sluttet seg til Boko Haram. Etter hvert ble Boko Haram mer sofistikert med hensyn til ideologi og målrettede angrep mot dem de beskrev som fiender. Titusener er drept, tusener er blitt bortført og islamisert ved tvang, og millioner har flyktet.

I 2014 var Boko Harams terror på det verste. Soldatene inntok store områder nordøst i Nigeria. I april det året skjedde hendelsen som virkelig satte Boko Haram på kartet: Nesten 300 kristne jenter fra en skole i Chibok ble bortført. Fortsatt er over 100 av dem i Boko Harams fangenskap.

I mars 2015 sverget lederen Abubakar Shekau troskap mot Den islamske stat (ISIL). Men allerede i august 2016 ble hans lederskap utfordret. IS erklærte at Abu Musab al-Barnawi var utpekt som leder for IS sin vestafrikanske avdeling (ISWAP – IS i den vestafrikanske provins). Det er denne fraksjonen som kidnappet Leah Sharibu og 104 andre skolejenter fra en skole i Dapchi i 2018. Mens 103 av jentene ble løslatt en måned seinere, ble Leah holdt tilbake fordi hun nektet å gi opp sin kristne tro. Én av jentene døde i fangenskapet.

I dag er ISWAP den største IS-enheten utenfor Midtøsten. En antar at gruppen har over 3000 soldater. Nigerianske myndigheter har gjentatte ganger hevdet at Boko Haram er beseiret, men sikkerhetssituasjonen er fortsatt uholdbar, og over 7 millioner mennesker er avhengige av matvarehjelp utenfra.

Dessverre gjelder ikke den vanskelige situasjonen bare Nigeria. Etter at president Buhari erklærte at Boko Haram var beseiret, opplever Tsjad, Niger og Kamerun  Boko Harams tilstedeværelse. 50 prosent av Boko Harams angrep finner sted i disse landene.

Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær hjelp (OCHA) trenger nær halvparten av befolkningen, ca. 10 millioner, rundt Tsjadsjøen humanitær hjelp på grunn av den langvarige konflikten. Omkring to og en halv millioner mennesker er internflyktninger. Sult og underernæring er betydelig.


Åpne Dører er til stede for å hjelpe med mat, medisiner og steder å bo. Videre hjelper Åpne Dører med traumebehandling, for eksempel etter angrep fra Boko Haram, og hjelp til å møte forfølgelse på en rett måte.

Gå til innlegget

Antisemittismen lever, den øker i styrke, og den er global. Hvorfor forfølges jødene – igjen? Hvorfor hates Israel? Forfølgelsen av kristne øker, og den er global. Hvorfor forfølges kristne – slik de har blitt i to tusen år? Og så er det en ting til: Forførelsen er like gammel og like omfattende som forfølgelsen.

Stadig oftere hører vi om angrep på jøder, verbalt og fysisk. Antisemittismen lever, den øker i styrke, og den er global. Noen ganger henger den sammen med hatet mot Israel.

Daglig får jeg inn meldinger om ulike former for forfølgelse av kristne. Diskriminering, trusler og vold. Alt for ofte fryktelige terrorhandlinger. Forfølgelsen av kristne øker, og den er global (slik det fremgår av Åpne Dørers World Watch List).

Hvorfor forfølges jødene – igjen? Hvorfor hates Israel? Svarene kan være mange. Hamas vil svare én ting, regimet i Iran noe lignende, mens nazister, høyreekstreme og «venstreradikale» - og også fagforeninger og alminnelige folk – forener sine stemmer. Mye virker så irrasjonelt.

Hvorfor forfølges kristne – slik de har blitt i to tusen år? Spør vi samfunnsvitere, historikere og politikere, vil vi få en type forklaringer. Spør vi dem som forfølger, vil vi få flere ulike svar, alt etter om de er religiøse hinduekstremister i India, radikale buddhistmunker, jihadister og islamister, salafister og Taliban, regimet i Iran, familiemedlemmer som skal gjenopprette æren, myndighetene i Kina, aggressive ateister … Listen kan gjøres lang.

Jeg tror Bibelen har et svar. For meg er det det eneste svaret som gir mening, og også håp. Den ene siden av svaret er dyster, den andre oppmuntrende. I Bibelens første fortelling etter skapelsen, i syndefallsberetningen, feller Gud en dom over Satan. Gud sier at «slangen (Satan, djevelen) kommer til å hogge kvinnens ætt i hælen, men kvinnens ætt skal knuse slangens hode». (Dette er én blant andre mulige oversettelser.)

Kvinnens ætt er etter min mening, en «han», et individ av hankjønn. Alle Bibelens Messiasprofetier peker fram mot «Han», og de er oppfylt i Jesus. Det er ikke vanskelig å se hvordan både profeti og oppfyllelse beskriver at slangen hogg ham i hælen, men også at Jesus knuste dens hode. Langfredag var alle makter samlet mot ham: De religiøse lederne, de politiske lederne, soldatene og folkemengden. Alle ropte «korsfest!», og de fikk det som de ville. Men tre dager senere «knuste Jesus slangens hode».

Men om vi nå, som både jødisk og kristne teologer har tenkt, tenker på Guds folk som «kvinnens ætt», da begynner vi å få et svar på hatets og forfølgelsens årsak.

Fra Gud utvalgte Israel som sitt spesielle paktsfolk, har det vært angrepet. Det gamle testamentet forteller om farao i Egypt som planla å utrydde Israel, om filisterne og andre nabofolk som var en konstant trussel og plage og om Haman som hatet jøden Mordekai og fikk kongen til å utstede et skriv om at alle jøder i alle provinser kunne drepes.  Israels ti stammer ble beseiret av assyrerne og bortført til en rekke land, for så å forsvinne/bli assimilert. Jødene ble bortført til Babylon. I mellomtestamentlig tid prøvde assyrerkongen Antiokos IV Epifanes ulike strategier. Han truet jødene med utryddelse dersom de ikke sluttet å tilbe Israels Gud og begynte å tilbe hellenistiske guder.

Holocaustforsøkene har vært mange gjennom historien. «Slangen» har vært utrettelig i å hogge jødene og Israel i hælen. Det er et mirakel at det jødiske folk finnes og at staten Israel er gjenopprettet. Og siden historiens ende ikke er kommet, vil det fortsette inntil slangens hode er knust.

Historien er ikke mindre dramatisk for den nye pakts folk, Kirken. Helt fra begynnelsen har det vært slik. I Jerusalem først, og siden i tre hundre år i det romerske riket. Siden har det skjedd alle steder der evangeliet har blitt forkynt. «Slangen» var utrettelig i å «hogge kvinnens ætt, Kirken, i hælen». Og siden historiens ende ikke er kommet, vil det fortsette inntil slangens hode er knust.

Profetien står skrevet helt i begynnelsen av Bibelens første bok. Oppfyllelsen er beskrevet gjennom hele Bibelen helt enden av Bibelens siste bok, Åpenbaringsboken.

Men det er ett spørsmål som ikke blir belyst og nevnt i mediene daglig, men som like fullt er tydelig, og det er den strategien lykkes best med når han hogger kvinnens ætt i hælen, nemlig forførelse. Det var den strategien han brukte mot Eva og Adam. De ga etter. Det var den samme han brukte mot Israel gjentatte ganger, slik det er beskrevet i Bibelen. Derfor tapte Israel. De kunne ikke knuse slangens hode når de lot seg forføre.

Det var denne strategien djevelen brukte mot Jesus. Men Jesus besto prøven og vant. Derfor knuste han slangens hode – gjennom hele sitt jordiske liv, på «hodeskallestedet» Golgata og i oppstandelsen. Og slik han endelig skal gjøre det ved sin gjenkomst og dom.

Djevelens fremste strategi mot Kirken er å forføre den. Klarer han det, har han vunnet. Står Kirken imot forførelsen, vil djevelen bruker sin andre strategi, forfølgelse. Gjennom forførelsen vinner han, men gjennom forfølgelsen skjer det veldig ofte at han taper. Forførelse fører uten unntak bort fra Gud. Forfølgelse fører nesten alltid nærmere Gud og til Kirkens vekst.

Det er et tankekors: Hvorfor vokser og vitaliseres Kirken i Kina, India, Iran og Afrika, mens den i «Vesten» svekkes i styrke og antall? Hva vil skje med Kirken i Vesten og i Norge hvis vi på alvor avviser djevelens forførelsesstrategi?  Tror for alvor at vi skal få vekkelse og kirkevekst samtidig som vi aksepterer forførelse?

Jeg har lagt merke til en ting som både har forundret, men som også synes naturlig: Blant kristne i vekkelseskirker, enten det er i Brasil, Nigeria, Ghana, Uganda, Filippinene eller blant iranske kristne vaier det israelske flagget på kontorpulter og plattformer. De som elsker Jesus, elsker også jødene og Israel. 

Gå til innlegget

Noen av oss som kjenner Sri Lanka, tenkte umiddelbart at denne terroren var et nytt nivå av radikale buddhistmunkers vrede og aggresjon mot forhatte kristne som de mener ødelegger landets kultur og tradisjoner. Så kommer meldinger om at det sannsynligvis er en forholdsvis ukjent islamistgruppe som står bak. Hvis det er slik, må vi spørre: Hva får rike, velutdannede unge islamister til å bli selvmordsbombere og tro at de gjør en god og rett gjerning i religionens navn! Hva i all verden kan få dem til å gjøre slikt?

De fryktelige terrorangrepene i Sri Lanka første påskedag gjør oss enda en gang sorgfulle, sinte og redde. Hvem er det som kan utføre slike grufulle handlinger mot medmennesker? Hvordan kan så ekstreme holdninger gang på gang vokse fram i alle deler av verden? Er det virkelig religiøse ideologier som har slike handlinger som konsekvens, eller må en se etter andre årsaker?

Noen av oss som kjenner Sri Lanka, tenkte umiddelbart at denne terroren var et nytt nivå av radikale buddhistmunkers vrede og aggresjon mot forhatte kristne som de mener ødelegger landets kultur og tradisjoner. Så kommer meldinger om at det sannsynligvis er en forholdsvis ukjent islamistgruppe som står bak. Hvis dette stemmer, må vi spørre: Rike, velutdannede unge islamister velger å bli selvmordsbombere, og de tror de gjør en god og rett gjerning i religionens navn! Hva i all verden kan få dem til å gjøre slikt? De drepte og skadet uskyldige mennesker, til og med mange barn!

Hvor og hvorfor?

Om folk i Norge på 1970-tallet hørte om forfølgelse av kristne, tenkte en umiddelbart på kommuniststatene i Øst-Europa, Kina og Cuba. Når vi i Åpne Dører i 2008 snakker med folk om organisasjonens arbeid for forfulgte kristne, tenker nesten alle umiddelbart på ekstrem islamisme – IS og Boko Haram. Mange nevner Egypt og Saudi-Arabia når de skal si navn på land hvor de tror kristne blir forfulgt.

Når vi får tid til å gå gjennom World Watch List fra Åpne Dører, nikker de fleste forståelsesfullt over at Nord-Korea er på topp. De forstår at både Afghanistan, Sudan, Pakistan og andre islamske stater er langt oppe på listen. Men når vi så kommer til India og Eritrea, ser de spørrende på oss. Enda mer forundret blir de når vi kommer lenger ned og nevner Kenya, Mexico og Colombia.  Når vi nevner hinduistisk og buddhistisk religiøs nasjonalisme i tillegg til radikal islamisme, er det på nytt forundring å spore.

Historisk perspektiv

Når vi i 2019 opplever at forfølgelsesspiralen av kristne øker, så er det klokt å se forfølgelsen i et historisk perspektiv. Det har alltid vært forfølgelse av kristne. Det begynte i Jerusalem like etter den første kristne pinsen. Det vil si: Det begynte med Jesus selv. Det var noe ved de kristnes budskap de religiøse og politiske lederne, eller også en del av befolkningen generelt, ikke likte. Særlig provoserende var det når noen lot seg overbevise av det kristne budskapet, forlot sin gamle tro og ble med i kirken. Konvertering har alltid vært provoserende – for familien, lokalsamfunn og etniske grupper. Det var ikke bare utfordrende i egen nasjon. Også det at noen kom som fremmede til nye områder og snakket om Jesus, provoserte. For eksempel led apostelen Tomas martyrdøden i Kerala i India, evangelisten Markus i Alexandria i Egypt, apostelen Matteus ved Det kaspiske hav, evangelisten Filip i Akaia, apostlene Paulus og Peter i Rom.

Det er ikke nytt at både muslimer, buddhister, hinduer og asiater generelt sier at kristendommen utgjør en trussel mot deres kultur og religion. De sa det i India for 2000 år siden, i Japan for 500 år siden, og de sier det i Kina, Bhutan og Sri Lanka i dag. Dette fortsatte i Romerriket. I hele Romerriket, både nord og sør for Middelhavet. Til tider var kristne forfulgt i hele Romerriket, i andre tider i deler av riket. Den egyptiske (koptiske) kirke har vært forfulgt i 2000 år!

Grunnen til at kirken vant nytt terreng sørover fra Egypt og inn i Nubia/Sudan og Etiopia for 1400 år siden, var muslimers forfølgelse av egyptiske kristne. Det er ikke nytt at muslimer fordriver kristne.

Kanskje ble evangeliet forkynt i Kina allerede i det første århundre, og i alle fall fra det femte. Kinesisk kirkehistorie er en historie om forfølgelse. Evangeliet ble forkynt i Japan på 1500-tallet. Den første tiden er en historie om overraskende sterk kirkevekst og intens forfølgelse. Like tydelig er Koreas kirkehistorie fra slutten av 1700-tallet. Det er vekkelser og forfølgelse side om side. Forfølgelsen av kristne startet ikke med Kim il-Sung. Den var nesten like intens under den japanske okkupasjonen fram til 1945.

Vender vi oss til vår egen verdensdel, Europa, har forfølgelse også her fulgt kirken fra dens fødsel. I varierende grad og i ulike former. Reformasjonstiden på 1400- og 1500-tallet var preget av forfølgelse av dem som kjempet fram en bibelsk kristendom. Martyrene er svært mange. Da var det den etablerte kirke med sterke bånd til politiske herskere som forfulgte. I forrige århundre er det nazismens, fascismens og kommunismens forfølgelse av sanne kristne som ikke ville kompromisse, som vil huskes.

Når de kommunistiske styresmaktene i Kina igjen, om enn på en annen måte enn under Maos kulturrevolusjon, prøver å kneble kirken med trusler og tvang, så la oss huske at det var i de verste trengselstidene den kinesiske kirken var verdens hurtigst voksende kirke og ble den mest vitale kirke vi kan tenke oss.

Persiske kristne led under forfølgelse fra styresmakter og religiøse motstandere for 1500 år siden. I dag er det andre, muslimske styresmakter som forfølger. Men den iranske kirke viser seg som en av verdens mest vitale og den hurtigst voksende.

Derfor: Når vi ser islamistisk, hinduistisk og buddhistisk terror mot kristne i dag, la oss se det i perspektiv. Det viktigste vi kan lære er at Kirken ikke er blitt knekt av forfølgelse, selv om vi noen steder nesten bare har historiske minner om en levende kirke.

Teologisk perspektiv

Det andre metaperspektivet vi må ha, er det teologiske. Da Gud felte dommen over slangen etter syndefallet (1. Mosebok 3,15), sa han at slangen kom til å hogge kvinnens ætt i hælen, men kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Det er ikke plass for en grundig teologisk drøfting av ordet her, men vi tror det gjelder både Israel/det jødiske folk, Jesus Kristus og Jesu Kristi kirke. Det er jo heller ingen tvil om at slangen hogger hele menneskeheten i hælen. Men frelsesløftet forteller at slangens hode skal knuses. Slangen tapte mot Jesus ved hans død på Golgata – nettopp der det så ut som han vant det endelige slaget. Så tapte han på nytt ved Jesu oppstandelse. Resten av Det nye testamentet, helt fram til avslutningsordene i Åpenbaringsboken, forteller om kampen mellom djevelen og Kirken. Men begivenhetene gjennom historien og ikke minst historiens ende forteller om Kirkens endelige og knusende seier over djevelen, ifølge Åpenbaringsboken. Om det som skjer ved de kristnes liv og gjennom Kirkens historie, skriver Paulus: «Vi vinner mer enn seier!» (Romerbrevet 8)

Denne lærdommen kan europeiske kristne lære fra våre forfulgte trossøsken i andre verdensdeler. De forfølges, men de er seiersvinnere. Vi ser det glimtvis i Iran og Afghanistan, Syria og Irak, Egypt og Etiopia, India og Nepal, Sri Lanka og Indonesia, Kina og Vietnam, Nigeria og Uganda, ja så mange, mange steder. Derfor gjør vi som Jesus sier: «Når dere ser alt dette skje, da løft blikket og rett dere opp …!»

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1725 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1659 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
22 dager siden / 1505 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
20 dager siden / 1455 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
24 dager siden / 1380 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1362 visninger
Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1273 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 976 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere