Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Den siste uken i ramadan

Publisert rundt 1 måned siden - 1130 visninger

Hjertet mitt slår enda sterkere under de siste ramadan-uken, ikke på grunn av frykt, men fordi jeg kjenner meg så trist. Når jeg tenker på de mange menneskene rundt om i verden som prøver å tilfredsstille Gud på denne måten, blir mitt hjerte sønderknust.

 

- Skrevet av Åpne Dørers medarbeider i Egypt.


Nå er det bare én uke igjen av ramadan, muslimenes fastemåned. Den siste uken er vanligvis den vanskeligste av alle. I løpet av denne uken ønsker mange muslimer som ikke har tatt faste og bønn så seriøst de første ukene, å gjøre noe som viser at de tar sin religion på alvor. Det betyr at mange muslimer faktisk utøver de religiøse ritualene med enda større alvor. En konsekvens av det er at den anti-kristne holdningen tennes. I mange tilfeller betyr det at de «vantro» kristne blir minnet om at de er vantro og annenklasses innbyggere og skal straffes for det på en eller annen måte. Det kan inkludere voldelige angrep.

De siste dagene har en sett angrep fra radikale muslimer på kristne jenter som går i bukser i Kairo. De mange angrepene er nesten identiske, noe som vitner om at de er samordnet. En motorsykkel kommer i full fart bak jentene som lett kan identifiseres som kristne på grunn av måten de kler seg på. Angriperne kaster klor eller en lignende væske på dem. Jentene blir ikke sterkt fysisk skadet, men de opplever det som et sjokk og fylles av frykt.  

Det er vanskelig, ja nærmest umulig, å forstå at det å angripe, skade eller drepe mennesker kan være en måte å ære Gud på. Men det er altså likevel noen som tenker slik.

Hjertet mitt slår enda sterkere under de siste ramadan-uken, ikke på grunn av frykt, men fordi jeg kjenner meg så trist. Når jeg tenker på de mange menneskene rundt om i verden som prøver å tilfredsstille Gud på denne måten, blir mitt hjerte sønderknust.

Derfor ber jeg dere, søstre og brødre i den verdensvide kirke om å stå sammen med meg i bønn for våre kjære muslimske venner som nidkjært prøver å være til behag for Den allmektige gud.  La oss be om at de må få møte Jesus, han som er Veien, Sannheten og Livet. La oss be om at de må få forstå hvor høyt Gud elsker hver eneste en av dem. La oss be om at hver eneste av dem kan søke den sanne Gud i oppriktighet. Be om at Han vil gjøre seg selv kjent for dem gjennom drømmer, visjoner, åpenbaringer eller ganske enkelt gjennom vitnesbyrdene til kristne naboer og venner. La oss be om at lyset fra Jesus vil lyse i deres liv slik at de ser det sanne lyset midt i sitt religiøse mørke.

 

 

Gå til innlegget

Martyrene og martyriet

Publisert rundt 2 måneder siden - 478 visninger

Etter de mange angrepene på kristne i Egypt, der mange ble drept, har Åpne Dører publisert flere artikler og filmer på sin Facebookside. I flere av disse artiklene og filmene forteller familiemedlemmer av de drepte om hvordan de tilgir drapsmennene.

De som dør for Jesus

Etter de mange angrepene på kristne i Egypt, der mange ble drept, har Åpne Dører publisert flere artikler og filmer på sin Facebookside. I flere av disse artiklene og filmene forteller familiemedlemmer av de drepte om hvordan de tilgir drapsmennene. Ett av de sterke innslagene bærer tittelen «den himmelske kirken» fordi enken etter den drepte sier at vi tilhører en himmelsk kirke og mannen nå er hos Jesus. Den kjente TV-reporteren sitter stille en stund før han spør hvilket materiale disse kristne er laget av, siden de kan tilgi dem som utførte de grusomme handlingene.

På Facebook-siden vår kritiserer en følger oss og spør om vi ikke glorifiserer martyrene. Hun er sterkt kritisk til ordene vi bruker og måten vi omtaler martyrene på.

Med denne artikkelen ønsker jeg å si noe om hvordan Bibelen og oldkirken tenker om spørsmålet.  Må vi kristne – martyrer, deres nærmeste og deres kirker - i vår tid tenke på samme måte? Tenker kristne i Norge bibelsk omkring dette? Reflekterer vi i de hele tatt omkring det, og er det noen taler i kristne sammenhenger som berører spørsmålet?

Det nye testamentet

Det greske ordet «martys» betyr et vitne. Verbet «martyrein» betyr å vitne. «Dere skal være mine vitner,» sa Jesus da han tok avskjed med disiplene. På gresk står det «martyres» (flertall av «martyr»). «Livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det», skriver apostelen Johannes. Han bruker verbet «martyrein». Johannes Døperen vitnet («martyrei») om Jesus (Johannes 1,15). Et vitnesbyrd i Det nye testamentet er «martyria». På latin vil det bli «martyrium».

Når ordet «martyr» blir brukt i Det nye testamentet, betyr det rett og slett vitne. Stefanus (Apostlenes gjerninger 6-7) ble ikke en «martyr» fordi han ble drept for Jesu skyld. Han var en «martys» fordi han vitnet om Jesus. Når Paulus skal ofres (2. Timoteus 4,6), kaller han ikke seg selv en «martys». Det hadde han vært hele livet etter at han ble frelst og kalt til å forkynne evangeliet om Jesus. Når Hebreerbrevet (kap. 11) omtaler den lange rekken av vitner, heter det at alle disse fikk godt vitnesbyrd («martyria»)for sin tro. Disse blir kalt «en stor sky av vitner» («martys» i flertall). Avsnittet forteller at en stor del av dem ble drept på grunn av sin tro. Men ikke alle. Likevel blir alle kalt «martys».

Dette er bare et lite utvalg av alle «martys-/martyrein-/martyria»-ordene i Det nye testamentet.  Konklusjonen er likevel ganske grei: Ordet betyr opprinnelig vitne. Det er først senere det spesifikt blir brukt om «blodvitner», dem som blir drept på grunn av sitt vitnesbyrd om og sin tro på Jesus. Derfor er Johannes Døperen en martyr, Stefanus en martyr, Jakob en martyr (Apg 12,2) ikke bare på grunn av sin død for vitnesbyrdet, men rett og slett fordi de vitnet.

Åpenbaringsboken

Det er først når vi kommer til Åpenbaringsboken at vi finner omtale av «blodvitnene». Johannes ser «sjelene til dem som var blitt slått i hjel for Guds ords og for det vitnesbyrdet («martyria») de hadde» (6,9). Videre skriver Johannes (12,11): «De har seiret over djevelen i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om («martyria»); de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i døden.» I avsnittet om «den store skjøgen» som forfølger de kristne (kap. 17), heter det: «Kvinnen var beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner («martys» i flertall). Og i «Babylon», senteret for forfølgelsen av kristne, ser Johannes «blod av profeter og hellige, ja av alle dem som er blitt myrdet på jorden». Når tusenårsriket kommer, ser Johannes «sjelene til dem som har blitt halshogd fordi de hadde holdt fast på Jesu vitnesbyrd («martyria») og på Guds ord» (20,4). Han som gir dette vitnesbyrdet («martyria»), er Jesus selv (22,20). Johannes kaller Jesus ofte «Lammet» i Åpenbaringsboken. Jesus er det store vitnet («martys») og derfor forbildet for alle andre vitner («martyres»), enten det skjer i livet eller som blodvitner.

Ble Johannes en «martyr»? Han var den eneste av Jesu apostler som ikke led martyrdøden selv om han opplevde rikelig av lidelse og forfølgelse. Men det som gjør ham til en «martys» i nytestamentlig mening, er at han vitnet om Jesus.

Oldkirken

Om apostlene og andre i urkirken som ble drept for sin tro på og vitnesbyrd (martyria) om Jesus, har jeg skrevet i boken «Derfor kan dere juble av glede». (Den utgis av Åpne Dører i revidert utgave i august.) Det er lærerikt å se hvordan urkirken og oldkirken tenkte om sammenhengen mellom vitnesbyrdet og martyriet. Martyriet var ingen overraskende sak, for Jesus selv gikk gjennom det, og han hadde gjentatte ganger undervist om at det kan skje hans etterfølgere og vitner («martyres»). Paulus skriver til Timoteus at martyriet («Jeg skal nå ofres») ikke er det siste. I den samme stund skal han nemlig få seierskransen (2. Tim. 4,6ff).

Kirkehistorikeren Eusebius referer biskop Clement slik om apostelen Peters martyrium (se min bok «Men Gud er ikke beseiret»): Peter opplevde den smerte, før han skulle dø, å være vitne til noe som må ha vært verre enn hans egen død. Apostelen Paulus forteller at Peters hustru fulgte ham på hans misjonsreiser. Hun har trolig også vært med da Peter kom til Rom. Der opplevde hun martyriet før ham … Peter har kanskje sett sin hustru bli tatt fra ham for å drepes. Og på tross av det han så, kjente han en glede i sitt hjerte og sa: «Hun er kalt til å komme hjem.»

Biskop Clement skriver videre om de lidelsene kristne gikk igjennom, særlig om apostlene Peter og Paulus som led martyrdøden omtrent på samme tid: «De er seierherrer i vår tid, edle eksempler i vår egen generasjon. Paulus har vist oss hva som er belønningen for å holde tålmodig ut …»

Oldkirken regner ti store forfølgelsesbølger rettet mot kristne i de tre første århundrene. Kristendommen var en «religio illecita» (ulovlig religion) helt fram til keiser Konstantin. Kirkehistorikeren Eusebius har skrevet utfyllende om dette. «Martyriologien» har vært en viktig del av kirkens historie og teologi, og den er det fortsatt i store deler av den universelle kirke. Men i den vestlige, «frie» kirke er den stort sett et ikke-tema.

En av de mest kjente, tidlige kristne martyrene var Polykarp (år 156), biskop i Smyrna og disippel av apostelen Johannes. Da forfølgelsen kom til Smyrna, hadde han anledning til å flykte, men han ville det ikke og sa: «Guds vilje må skje.» Justin «Martyren» led martyrdøden sammen med seks av studentene sine omtrent på samme tid.

Noen av de verste forfølgelsene fant sted i Nord-Afrika. Antall martyrer var ufattelig stort. Den mest kjente historien handler om katekumenene Perpetua og Felicitas som ble martyrer i år 193 i Kartago. Under den åttende forfølgelsesbølgen skrev biskopen i Kartago, Cyprian, i et skriv kalt «Til martyrene og bekjennerne»: «Elskede brødre. Jeg har lært fra de tapre og velsignede brødre om den herlighet som omgir deres tro. Jeg gleder meg stort, for vår Herre Jesus Kristus har forberedt dem for kronen gjennom bekjennelsen av hans navn. For dere har satt standarden for den himmelske strid … Dette er det å være en bekjenner av Herren, en Kristi martyr.» Cyprian led selv martyrdøden.

En av oldkirkens og Nord-Afrikas store teologer og tenkere, Tertullian, ble ikke selv martyr. Men han observerte én ting: «Jo mer de dreper oss, jo flere blir vi. Martyrenes blod er den kristne kirkes såkorn.»

Egyptiske kristne

Mange hundre tusen koptiske (= egyptiske) kristne led martyrdøden. Evangelisten Markus var blitt martyr i Alexandria. Siden fulgte bølge på bølge av forfølgelser. Derfor er det ikke å undres over at teologien om martyriet er sterk blant egyptiske kristne. Athanasius var biskop for de kristne som led under forfølgelsen iverksatt av arianske heretikere. Om Athanisius heter det: «Hans tilfluktssted var hos Gud alene.»  Han skriver selv: «Djevelen angriper og knuser dørene hos dem som står ham imot. Men vår frelser er så mild at han inviterer enhver til å følge ham … Sannheten kan ikke forkynnes med sverd eller gjennom soldater.» Athanasius bruker David som eksempel. Liksom han ikke gikk til motangrep mot Saul som forfulgte ham og ønsket å drepe ham, slik skal heller ikke de sanne troende gå til motangrep.

Konklusjon

Martyriet og martyrene glorifiseres ikke, men både Jesu undervisning, Det nye testamentet, urkirken og oldkirken regner med at det å være Jesu vitner («martyres») også kan føre til martyrdøden. Eksemplene er mange fra de første kristne århundrer.

Eksemplene er mange fra vår egen tid også. Det er de har lært fra kirkens teologi og vitnesbyrd om dette, som er best forberedt når forfølgelsen kommer. De har ikke bare lært at forfølgelse er en naturlig del av det å følge Jesus, men også hvordan de skal reagere på forfølgelse. Helt fra Jesu ord på korset og Stefanus´ ord har de lært: «Far, tilgi dem!» Slik blir Guds vesen og kirkens vitnesbyrd synlig og kraftfullt.

Skal vi forstå de egyptiske kristne sine reaksjoner, må vi kjenne både Det nye testamentets undervisning og deres egen historie. Vi som vestlige kristne kan og bør lære av dem, disse edle kristne søstrene og brødrene våre som lutres i ilden.

 

Gå til innlegget

Konvertitter utfordrer teologien

Publisert 3 måneder siden - 684 visninger

Konvertittene uttrykker en kjærlighet til Bibelen som Guds ord som ofte dessverre er tragisk fraværende i mange tradisjonelle menigheter. Når de har bakgrunn i islam, begeistres de av Bibelens frigjørende budskap på så mange områder.

Jeg skrev nylig en artikkel med overskriften «Konvertitter fornyer europeiske menigheter». På bakgrunn av egne observasjoner, en artikkel i Fox News fra mars 2017 og flere andre kilder viste jeg hvordan skrantende kristne menigheter i Europa blir fornyet tallmessig og åndelig ved at mange nye kristne med muslimsk bakgrunn finner sin plass i menighetene.

Men det er ikke bare på det kvantitative området menigheter blir fornyet. Også kvaliteten i teologien utfordres.

Liberal teologi utfordres

For det første utfordres den liberale teologien og forkynnelsen i folkekirkene og tradisjonelle kirkesamfunn. Liberalteologi har ingen kraft – heller ingen tiltrekningskraft. Konvertittene uttrykker en kjærlighet til Bibelen som Guds ord som ofte dessverre er tragisk fraværende i mange folkekirke-menigheter. Når de har bakgrunn i islam, begeistres de av Bibelens frigjørende budskap på så mange områder. Bibelens undervisning om ekteskap og familie er ett av dem. Bibelens bilde av forholdet mellom kvinne og mann og mellom foreldre og barn blir en frigjørende åpenbaring. De oppdager Bibelens renhet og hellighet.

Det samme gjelder Bibelens budskap om enkeltmenneskets frihet. Her finner de retten til trosfrihet, meningsfrihet, ytringsfrihet, frihet til å velge sin ektefelle og mange andre friheter. «Jesus er den største menneskerettighetsaktivist,» sa lederen for en kristen iransk organisasjon. Jesus og islam var for ham rake motsetninger.

I Bibelen finner de et totalt annet Gudsbilde enn i koranen og islam. Bibelens Gud er kjærlighet, og han kalles Far. Det har de aldri hørt om i islam. Rett nok nevner koranen Allahs vidunderlige navn og egenskaper, men at han er deres kjærlige, nærværende og omsorgsfulle far, har de verken hørt eller erfart. Bibelens hovedbudskap er kjærlighet, frelse, frihet, glede, tilgivelse, forsoning og mer av slike positive ting. Det er jo motsatt av islams budskap om lover og bud, sverd, straff, fortapelse, helvete og alt det andre de har hørt.

"Som muslim fikk jeg aldri bønnesvar fra Allah. Men nå, som kristen, opplever jeg Guds nærhet og får mange svar på mine bønner," hører jeg stadig disse nye kristne fortelle.

Johannes 3,16

Johannes 3,16 er et bibelord som ofte nevnes når de skal trekke fram ett ord som har betydd mye for deres vei til kristen tro. Hvert enkelt ord i verset har betydning. «Så høyt har Gud elsket – at Han ga sin Sønn (Jesus) – for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt – men ha evig liv.» Alt dette er annerledes enn islam. Når de ser islam i lyset fra sin nye kristne tro, er de ikke i tvil om at islam er «fortapelsens religion». Nå har de opplevd at Jesus har frelst dem fra dommen, straffen og fortapelsen. De kan virkelig synge «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann. Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.»

Tidsriktige menigheter utfordres

Dette betyr at konvertittenes tro og fokus også utfordrer mange karismatiske, «tidsriktige» og «søkersensitive» menigheters fokus i forkynnelsen. De vil ha, og de trenger, sentral bibelsk forkynnelse og undervisning. Det vil si temaer om hvem Gud er, hvordan forstår vi treenigheten, hvordan forstår vi at Jesus er sann Gud og sant menneske osv. De vil ha undervisning om synd og nåde, rettferdiggjørelse og helliggjørelse, om hva frelse er. De vil høre om korset og oppstandelsen. De vil synge sanger med temaer om de grunnleggende kristne sannhetene. Det er forunderlig å se hvordan mange nye kristner med muslimsk bakgrunn finner sin plass i konservative menigheter med klassisk kristen forkynnelse og liturgi.

Fast rytme og gjentakelse søndag etter søndag av de samme ledd i gudstjenesten er viktig. Nådehilsen, syndsbekjennelse, syndstilgivelse, Fader vår og andre bønner, trosbekjennelsen og velsignelsen hører med som faste ledd. Skriftemål og nattverd blir virkelig hellige handlinger.

Ekte fellesskap

Sist, men ikke minst, utfordres det eksisterende menighetslivet. Det holder ikke lenger å komme til gudstjeneste klokken 10.59 – eller fem minutter for sent – og så gå fra kirken umiddelbart etter postludiet og siste sang. Menigheten må være et fellesskap der folk ser hverandre, snakker sammen, inviterer hverandre og tar del i hverandres liv. Konvertittene har ofte mistet sine familier, sitt nettverk og sin kultur på grunn av at de har forlatt islam, og de trenger en ny familie. De trenger noen å dele sorger og gleder med, noen å be sammen med og spise sammen med. Menigheten må med andre ord drives til å bli som menigheten i urkirken der de trofast samlet seg i både kirkerom og i hjemmene og der det var like naturlig å spise sammen som å be sammen, like naturlig å dele livet sammen som å lovsynge.

Konvertitter kan fornye europeiske menigheter – tallmessig og innholdsmessig. Ta imot, velsign og bli velsignet!

Gå til innlegget

Be for Pakistan

Publisert 3 måneder siden - 676 visninger

Hver dag hører vi på nyhetene om nye ofre for denne fryktelige loven. Ingen hjelper kristne. Mediene hjelper bare muslimer. Hvem vil peke på den trusselen som rettes mot våre barn?

En av Åpne Dørers medarbeidere har sendt oss en bønneoppfordring. Brevet hennes forteller om en dyp nød. Hun peker særlig på de alvorlige konsekvensene blasfemiloven i landet har.

Situasjonen i Pakistan med hensyn til den omfattende, omdiskuterte og ofte misbrukte blasfemiloven blir bare vanskeligere og vanskeligere. Det hevdes at det er terrorister som har som sin første oppgave å drepe Asia Bibi, den kristne kvinnen som er dømt til døden og har sittet syv år på dødscelle anklaget for blasfemi mot profeten Muhammed. «Vær så snill å be for hennes sikkerhet og om at drapsplanene ikke må lykkes,» skriver Åpne Dørers medarbeider.

Langfredag ble en gruppe terrorister oppdaget. Blant dem var en ung kvinne som ble arrestert og forhørt. Hun fortalte iskaldt at hun hadde latt seg rekruttere via sosiale medier til å bli med i en gruppe som skulle til Syria for å kjempe for IS. Det er uklart om hun allerede hadde vært i Syria. Hennes far, som også ble intervjuet, var sjokkert over at hans datter som studerer medisin, var blitt indoktrinert og hjernevasket. Det fremkom i avhøret at hun var i Lahore fordi hun hadde planer om å utføre et selvmordsangrep mot en kirke der. Flere terrorister ble stanset før de fikk utført dette angrepet. Vi takker Gud for at han reddet mange kristne fra et ødeleggende angrep av store dimensjoner.

Kort før denne hendelsen ble en ung muslimsk mann i Mardan, Mashal Khan, lynsjet av en rasende mobb. Et rykte hadde spredt seg om at han hadde begått blasfemi. Den forferdelige historien har på nytt vekket en debatt om blasfemiloven og de konsekvenser den fører til.

Sist onsdag banket tre kvinner kledd i burka på døren i et hus i Punjab og ba om å få snakke med kvinnene som bodde der. Da de kom inn, skjøt og drepte de mannen i huset. Han hadde nettopp kommet tilbake til Pakistan etter å ha vært tvunget i eksil ti åt tidligere fordi han var anklaget for blasfemi. Kvinnene som oppsøkte huset, var lærere ved en lokal islamsk skole. Etter drapet ventet de i huset til politiet kom og arresterte dem.

Det fortelles om foreldre i Pakistan som er livredde for hva som kan skje med dem og barna deres på grunn av radikale muslimers forståelse av blasfemi. «Barnet mitt har en talefeil,» sier en far. Han er engasjert i et kristent opplæringsprogram. «Det er vanskelig for gutten vår å uttale enkelte ord. Jeg er redd for at han kan komme til å si noe som blir oppfattet som blasfemi. Hver dag hører vi på nyhetene om nye ofre for denne fryktelige loven. Ingen hjelper kristne. Mediene hjelper bare muslimer. Hvem vil peke på den trusselen som rettes mot våre barn?» spør han.

«Hold ut i bønn for oss i denne tiden,» sier Åpne Dørers medarbeider. «Be for lovgivere, domstoler og myndighetene. Be om fred slik at terrorister og mobben ikke tar saker i sine egne hender. Be om at de som tør å diskutere loven, blir beskyttet. Be om at mange må bli kjent med Jesus og begynne å følge ham. Be om visdom og forstand for oss, slik at vi kan forkynne evangeliet og styrke kirken midt i dette mørket, til Guds ære.»




 

Gå til innlegget

«Var kvinnen som salvet Jesus, en virkelig kristen?»

Publisert 4 måneder siden - 1283 visninger

Skal tro om de som har ansvar for asylsakene ville ha erkjent at denne kvinnen var en virkelig kristen? Hun bare elsket Jesus. Rett og slett elsket Jesus. Det var det! Og det er det de som forteller oss at disse menneskene ikke er kristne, ikke forstår.»

Det er palmesøndag. I den lutherske treenighetskirken i Berlin er over 200 mennesker samlet til skriftemålsgudstjeneste. Det er ordentlige saker. Ikke noe overflatisk syndsbekjennelse og absolusjon. Salmen som synges har både melodi og tekst fra 1600-tallet. Skriftstedet fra Matteus 18 om binde- og løsenøkkelen leses. Det mest spesielle med denne gudstjenesten er at nesten alle utenom den tyske presten, en finsk misjonær og en norsk gjest er iranere og afghanere. Noen har vært kristne i flere år, men de fleste er ganske nye som kristne. Tilgivelsen og nåden de får fra Gud gjennom skriftemålet, er imidlertid viktig for dem. De kommer fram og kneler ned. Pastoren legger hendene på hver enkelt. Til dem som allerede er døpt, sier han: «Dine synder er tilgitt i Jesus navn.» Han ber om velsignelse over dem som får undervisning før de skal døpes.

Etter skriftemålsgudstjenesten er det en kort pause før hovedgudstjenesten begynner. Prestens medhjelpere er iranere og afghanere. Søndagsskolelærerne sitter lengst fremme. De er også fra Iran. Jeg ser ingen andre barn i menigheten enn barna til familiene fra Iran og Afghanistan.

Tanken slår meg at dette trolig er en av de største samlingene av afghanske kristne i verden. I Afghanistan ville de blitt arrestert, fengslet og trolig drept. I Iran derimot er det så mange kristne husmenigheter at myndigheten ikke har kontroll lenger.  Vel, mange arresteres, fengsles og tortureres der også. Men de er blitt så mange og så frimodige, at bølgen ikke kan stanses. Det er som i Kina på Maos tid. Eller som i de første århundrene da kirkefader Tertullian sa: «Jo mer de dreper oss, jo flere blir vi. Martyrenes blod er den kristne kirkes sæd.»

Igjen er salmene hentet fra en salmebok som stort sett har tekster og melodier som er 4-500 år gamle. Innholdet er sterkt og sentralt. Her synges evangeliet inn i tanker og hjerter. Ikke noen lettvinte saker, nei. Liturgien likeså. Her er det godt bibelsk innhold. Hele gudstjenesten er som en katekisme. Den begynner med en nådehilsen som er en gjengivelse av Paulus sin hilsen i brevene, og den inneholder selvsagt både syndsbekjennelse, Fader vår, trosbekjennelse og den aronittiske velsignelsen. De nye kristne er med på det samme søndag etter søndag, og det betyr at de lærer grunnleggende kristne sannheter. Det eneste innslaget med litt mer moderne stil er en sang som en gruppe framfører på farsi. Herlig lovsang.

Så er det preken. Ganske kort, for den samme prekenen skal også leses på farsi. Pastoren leser fra Markusevangeliet om kvinnen som salvet Jesu føtter med det kosteligste hun hadde, den dyre nardussalven. I teksten fortelles det også at hun ble kritisert for handlingen. Også Jesus ble kritisert for denne sløsingen. Og så sier pastoren ut fra all den erfaringen han har med avslag på asylsøknader fra kristne konvertitter med muslimsk bakgrunn: «Skal tro om de som har ansvar for asylsakene i Tyskland ville ha erkjent at denne kvinnen var en virkelig kristen? Hun bare elsket Jesus. Rett og slett elsket Jesus. Det var det! Og det er det de som forteller oss at disse menneskene ikke er kristne, ikke forstår.»

Som i Tyskland, så også i Norge.

Etter prekene følger nattverden. Flere hundre afghanske og iranske kristne mottar Jesu legeme og blod i brødet og vinen. Ikke fordi de forstår alt, men fordi de trenger det. Det er ikke noen religionsvitenskapelig eller teologisk eksamen de er med på, men et dypt fellesskap med Frelseren deres.

Senere i påsken får vi høre om dem som hadde religiøs og politisk makt. De hadde ikke rett, men de hadde makt. De arresterte og torturerte Messias. De hånte ham. De korsfestet Guds Sønn. Han gjorde ikke bruk av sin makt. Han overlot sin sak til Far i himmelen. Gud lot det skje. Det var på en måte uforståelig at Gud lot det skje. Vi skjønner ikke at myndighetene og domstolene kan gjøre som de gjør. Men vi venter på en ny dag – en som ligner påskedagen. Gud har ikke mistet kontrollen.  

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 8 timer siden / 103 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 508 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 14 timer siden / 91 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 15 timer siden / 232 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 17 timer siden / 819 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 17 timer siden / 883 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 19 timer siden / 76 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Per Magne Lindseth kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
12 minutter siden / 5506 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Øverste muslimske råd: Først templet, så moskeene
rundt 1 time siden / 201 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5506 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 10 timer siden / 1855 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 11 timer siden / 508 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 11 timer siden / 808 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 684 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5506 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5506 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 684 visninger
Les flere