Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Ramadan og radikal islamisme

Publisert 3 måneder siden

Kristne over hele verden ber for muslimer i fastemåneden Ramadan. Vi vil be for dem fordi Gud elsker dem og vi kristne er kalt til å gjøre det samme. Det er mange vitnesbyrd om muslimer som møter Jesus i denne tiden. Men det er også et annet perspektiv som blir tydelig i denne tiden, nemlig radikal islamisme.

Kristne over hele verden ber for muslimer i fastemåneden Ramadan. Vi vil be for dem fordi Gud elsker dem og vi kristne er kalt til å gjøre det samme. I en bønneguide som Åpne Dører, Frontiers og andre organisasjoner presenterer, blir vi kjent med ulike grupper muslimer, både som folk og de ulike retningene innen islam. Islam er mye mer mangfoldig enn de fleste tenker. Det er for eksempel stor forskjell på jihadisme i IS og jihad-forståelse blant sufier.

Ramadan

Fra et kristent perspektiv er det to aspekter som trer fram under Ramadan. Det ene er de mange vitnesbyrdene om muslimer som møter Jesus på ulike måter, blant annet gjennom syner og drømmer. Ikke få muslimer har hatt åndelige møter med Jesus mens de har vært pilegrimer i Mekka. Ramadan er tid for bønn. Muslimer lengter etter nærhet til Allah, åndelige opplevelser og velsignelse over seg selv og sine familier. Kristne ber om at muslimer skal få møte Gud som Far og Fredsfyrsten Jesus.

Men det er også et annet, og ikke like hyggelig, fenomen knyttet til Ramadan. Imamer kan bli veldig «ildfulle» i sine taler til åndelig åpne muslimer som ønsker å ære Allah på en spesiell måte i denne tiden. Radikale islamister kan egge til jihad for å ære Allah. Det ropes mye «Allahu Akbar».

På nettsiden www.religionofpeace ble det nylig publisert en oversikt over islamistisk vold og terror mot kristne i perioden 2001 til og med 20. april 2020. Det er trist og informativ lesning. Studerer en informasjonen nøye, vil en se at mange terrorangrep skjer i tilknytning til kristne høytider som jul og påske og den islamske fastemåneden. Informasjonen fra www.religionofpeace bekreftes, utdypes, debatteres og forklares av mange andre kilder, som The New Humanitarian, East African Center of Law and Justice (EACLJ) i Nairobi, og Åpne Dører (Open Doors)/World Watch List.

Fra Indonesia til Afrika

Et annet markant bilde tegner seg. I den første perioden fra og med 2001 skjedde de fleste terrorangrep i Indonesia, noe færre i Pakistan og Egypt, og få i Afrika. Beveger en seg ti år fram i tid, er det Midtøsten og Egypt som dominerer, men en ser også en økning i Afrika sør for Sahara, spesielt i Nigeria og der al Shabaab opererer i Somalia og Kenya. De siste årene er imidlertid bildet et helt annet. Ikke noe annet land kan sammenlignes med Nigeria. Antall store og små terrorangrep er mye høyere enn i andre land. Men det er enda mer trist å registrere at flere andre land i regionen følger etter. Det gjelder Mali, Niger, Den sentralafrikanske republikk, Den demokratiske republikk Kongo, Kamerun, Burkina Faso og senest Guinea. Også lenger øst og sør, i Uganda, Kenya, Somalia og Mosambik, skjer islamistisk terror og vold. Vest i Afrika er den al Qaida-tilknyttede gruppen AQIM (al Qaida i Maghreb) aktiv. I noen av disse landene er kristne en minoritet (som Mali, Niger og Burkina Faso), i andre land er det omtrent like mange kristne som muslimer (som Nigeria), og i den siste kategorien er kristne en stor majoritet, opp til 80-90 prosent (som Uganda og Kongo).

Radikal islamisme og voldshandlingene arter seg på svært ulike måter. I noen land står (eller har stått) myndighetene sentralt eller regionalt for radikal islamisering. Sudan er et eksempel på en stat der regjeringen under ledelse av al-Bashir prøvde å islamisere landet med hard hånd. Sharia gjaldt, og det hadde konsekvenser for de kristne. Kirker ble revet og stengt. Pastorer og kristne som evangeliserte, ble fengslet. Konvertitter fra islam til kristen tro, ble fengslet og dømt til lange fengselsstraffer eller døden. Det ble ført islamsk jihad mot kristne folkegrupper som ikke lot seg islamisere.

I Nigeria er bildet sammensatt, men at det finner sted både politiske, ideologiske og voldelige forsøk på å islamisere landet, er åpenbart. Abuja-erklæringen av 1989, vedtatt av IAO (organisasjonen for islam i Afrika), presenterer en plan om å gjøre Afrika til verdens første islamske kontinent. Møtet som vedtok denne erklæringen, ble holdt i Nigerias hovedstad. To år senere (1991) kom en uoffisiell Abuja-erklæring som er mye mer «islamistisk». Midt i Nigeria lå det tidligere islamske Sokotokalifatet. Islamistene drømmer om å gjenopprette det og utvide dets grenser. Christian Association of Nigeria (CAN) har skrevet flere erklæringer som uttrykker dyp bekymring for en utvikling som truer ikke bare de kristne, men hele nasjonens enhet. 

Religionskrig

I 1989 var islam Afrikas største religion. Det bildet har endret seg. I dag er andelen kristne større. En konsekvens er at islamske ledere oppfordrer muslimer til innsats for islam og proselyttering («da’wah»). En av de mange nye terrorgruppene i Burkina Faso kaller seg «Ansar ul islam» som betyr «venner av islam». 12 av Nigerias nordlige delstater har innført sharia selv om det flere steder er en betydelig kristen minoritet. Om ikke sharia direkte skal gjelde kristnes liv, har det likevel store konsekvenser for dem. Den radikale islamismen kjenner ikke vanlige demokratiske regler og ivaretar ikke minoriteters rettigheter og trosfrihet.

Den gruppen flest kjenner til i Nigeria, er Boko Haram. Det som begynte som en bevegelse mot korrupsjon, har endt opp som en av verdens mest voldelige jihadistgrupper. Rekken av voldelige terrorangrep og bortføringer av kristne, særlig kristne jenter, er vond og lang. En fraksjon innen Boko Haram kaller seg IS i den vestafrikanske provins (ISWAP), og det forteller sitt. Nigerias regjering lovet å bekjempe Boko Haram. Det har den ikke klart eller villet, noe myndigheten i nabolandet Tsjad anklager Nigeria for. Også Tsjad og Kamerun har opplevd Boko Harams terror mange ganger. Terrorangrep i Tsjad har for eksempel vært gjennomført av barn som tvinges til å bli selvmordsbombere.

Men den mest dødelige islamske gruppen i Nigeria de siste årene har vært fulaninomader. Offisielt heter det at når fulaninomadene begår vold mot kristne fastboende bønder, er det en kamp om land. Men både kirken i Nigeria, Åpne Dører og mange andre organisasjoner beskriver det som jihad mot den kristne befolkningen, ved siden av det sosioøkonomiske aspektet. Organisasjonen Jubilee Campaign beskriver det som etnisk rensing og folkemord. Målrettede angrep skjer svært hyppig. Hele kristne landsbyer er ødelagt og titusener kristne er på flukt.

Jeg har fulgt med på nettsidene til flere kirkesamfunn i Nigeria, blant annet Evangelical Church Winning All (ECWA) og Christian Association of Nigeria (CAN), og det er ikke tvil om hva kristne nigerianere oppfatter dette som, nemlig organisert og målrettet islamsk jihad.

Vi nevnte Burkina Faso. En muslimsk predikant fra fulanifolket begynte i 2016 å rette sterke angrep mot uretten i landet. Han fikk en stor tilhengerskare, og da det utviklet seg til vold og terror, var det straks mange unge som sluttet seg til. Landets navn forteller at det er et folk med forbrødring mellom ulike etniske og religiøse grupper, og slik har det vært lenge. Det sufimuslimske flertallet har levd i fred med kristne og animister, og selv om det har vært konflikter mellom etniske grupper, har lojaliteten til landet vært sterkest. I løpet av et par år er denne idyllen forvandlet til kaos, terror og intern flukt av enorme dimensjoner. Selvforsvarsgrupper kjemper mot jihadistene. Jihadistene angriper målrettet kirker. Mange prester og diakoner og deres familier og medhjelpere er drept. En frykter at terroren og forfølgelsen, som inntil nå har vært sterkest nord og øst i landet, vil spre seg til hele landet og til flere naboland. 

Den sentralafrikanske republikk har i flere år vært rammet av opprør og terror. Det begynte med den muslimske Seleka-bevegelsens opprør. Fra nordøst, med støtte fra grupper i Sudan og Tsjad, beveget den seg sørover mot hovedstaden Bangui. Underveis terroriserte den befolkningen. Jeg har aldri sett så mye lidelse på så kort tid som i Den sentralafrikanske republikk. Animister og delvis kristne organiserte seg i en motstandsbevegelse, anti-Balaka. Både den romersk-katolske og de protestantiske kirkene gjør det de kan for å hindre vold og gjengjeldelse og skape forsoning, men det er utfordrende.

Også Den demokratiske republikk Kongo og Mosambik opplever kristne ekstrem terror fra islamistgrupper, selv om det geografisk og i antall er mer avgrenset. I Tanzania, som totalt sett har kristen majoritet, er kristne på øygruppa Zanzibar, som har muslimsk majoritet, spesielt utsatt for islamsk forfølgelse.

Jihad i familien

I Uganda er det ikke tale om islamske terrorgrupper. Der er jihad mer et familiefenomen. Når en eller noen i familien vender seg bort fra islam og blir kristne, griper den muslimske familien inn. Jihad kan bestå i angrep med syre, frihetsberøvelse – som for eksempel å stenge apostaten inne uten vann og mat, forgiftning eller annen form for drap, nedbrenning av hjem mens konvertittene sover osv. Det samme er tilfelle i andre land.

Jihadistene i Al Shabaab har to strategier, én i Somalia og i flyktningeleirer der antall kristne er lite og en annen når de angriper i Kenya der antall kristne er høyt. Strategien inne i Somalia og i flyktningeleirer i Kenya er å finne enkeltpersoner og familier som i hemmelighet har forlatt islam og blitt kristne, har en bibel, ber til Jesus eller samles i små husmenigheter, for å drepe dem på stedet eller henrette dem offentlig til skrekk og advarsel for andre. Familie- og klanstrukturer støtter opp om denne tenkningen. Å forlate islam og bli kristen (apostasi og konvertering) betraktes som forræderi. Den holdningen er basert i både kultur og islam.

Angrepene utført av al Shabaab i Kenya har en annen karakter. Eksempler er angrepet mot universitetet i Garissa i 2015 der 147 kristne studenter ble drept, mange angrep mot kirker i Garissa der mange er drept og såret, angrep på busser der kristne henrettes og muslimer går fri osv.

Mens de fleste afrikanske land sør for Sahara har en kirkehistorie som ikke er mer enn et par hundre år gammel, har kirken i Etiopia røtter tilbake til urkirkens tid. Men i noen regioner er også den muslimske befolkningen betydelig. Der kristne er i minoritet opplever de forfølgelse og terror fra muslimer.

Årsaker

Alle statistikker og prognoser peker i én retning: Kirken vokser sterkt i denne delen av Afrika. Et stort antall muslimer konverterer til kristen tro. Det bekreftes av islamske ledere. Afrika er ikke i ferd med å gjøres om til et islamsk kontinent, slik Organisasjonen for islam i Afrika (IAO) har som mål. I stedet er Afrika i ferd med å bli kontinentet med flest kristne. Kirkeveksten er særlig stor der forfølgelsen fra islam er sterkest.

Sammenligner vi med den kristne vekkelsen og den islamistiske terroren mot kristne i Indonesia de siste tiårene av 1900-tallet, er parallellen slående. Det var en tid med stor kristen vekst, og det fortsetter. Der det er sterk kristen vekst ikke minst ved at muslimer konverterer til kristen tro, er også forfølgelse av og terror mot kristne stor. Derfor er ikke forfølgelsen et signal om at den kristne kirke holder på å gå under, men heller et signal om dens vitalitet. Og tilsvarende, slik en afrikansk kristen sa det: «Like før en stjerne dør, lyser den ekstra sterkt. Slik er det med islam.»

Gå til innlegget

Når vi er opptatt av kristne, er det fordi de ofte er de mest sårbare. Om en landsby i India blir rammet av epidemien, får da de kristne lov til å hente vann fra vannkilden? Om pesten brer seg i muslimske land, må da kristne finne seg i å stille bakerst i køen for å få helsehjelp? Om den er i Nord-Korea, vil myndighetene bare glede seg over alle kristne som blir syke og dør?

Alle døgnets timer får vi nyheter om Corona-viruset. I norske medier dreier det seg nesten bare om Norge, eller om land som vi er nær, som vi kan sammenlignes med eller nordmenn har vært i. Det er sannsynligvis også slik at italienere er mest opptatt av det som skjer i Italia osv. Det er naturlig og forståelig.

                Bård Vegar Solhjell og utviklingsminister Dag Inge Ulstein har minnet oss på at situasjonen er så mye mer utfordrende for fattige i Afrika. Det kan bli katastrofe om pandemien kommer dit. Jan Egeland har minnet oss om hva som kan skje i tettbefolkede flyktningeleirer i Midtøsten.  Rune Edvardsen skriver på Facebook om barn på barnehjem i Afrika som er i stor fare. Jeg takker Gud for hver av disse røstene, men føler at de ikke når gjennom i det store mediebildet. Kanskje heller ikke i kirken?

                I Dagen 19. mars er det en artikkel om kirkens rolle i tidligere tider med pest. Det er lærerikt. Som kirke må vi være opptatt av alle mennesker. Vi bekjenner at vi tror på én kirke – en global kirke. Vi bekjenner at vi er ett Jesu legeme – ikke bare i Norge, men globalt. Bibelen oppfordrer oss til å gjøre godt mot alle mennesker og mest mot våre søsken i troen. Merk at det heter våre søsken. I Åpne Dører er vi opptatt av marginaliserte og forfulgte kristne. Vi ser ikke forbi andre mennesker, for alle er like mye elsket av Gud. Men når vi er opptatt av kristne, er det fordi de ofte er de mest sårbare. Om en landsby i India blir rammet av epidemien, får da de kristne lov til å hente vann fra vannkilden? Om pesten brer seg i muslimske land, må da kristne finne seg i å stille bakerst i køen for å få helsehjelp? Om den er i Nord-Korea, vil myndighetene bare glede seg over alle kristne som blir syke og dør?

                For snart 30 år siden besøkte jeg en landsby i Vietnam. Den var opprettet av en norsk legemisjonær to tiår tidligere. Da var alle innbyggerne spedalske. Nå bodde de der med sine familier. Og alle var blitt kristne. De hadde sett Jesus gjennom misjonæren. Ingen av barna var spedalske, men de kunne ikke flytte til andre steder på grunn av fordommer folk hadde mot dem. De fikk ikke arbeid andre steder når det ble kjent hvor de kom fra. Den norske legemisjonæren derimot hadde gått til dem, bodd blant dem og hjulpet dem på alle de måter han kunne, med fare for egen helse. De hadde fått medisinsk hjelp. Den eldste generasjonen var spedalske, men ikke barna. Da jeg skulle reise ut av Vietnam med filmmateriale med hilsener fra de spedalske til den norske misjonslegen, nektet myndighetene meg å ta filmene med. De ville ikke at verden skulle vite om deres manglende omsorg og hjelp. Hva lærte jeg? Det er vi kristne som kan gjøre en forskjell!

                Den australske misjonæren Graham Staines begynte et arbeid blant spedalske i India. Han elsket dem, enda de var kasteløse og lavkaste. Hindufundamentalister fra de høyeste kastene likte dårlig at misjonæren hjalp disse forkomne, for i deres øyne var det deres egen skyld at de var lavkaste og kasteløse og i tillegg spedalske. Den kristne misjonæren elsket dem, og gjennom ham fikk de se Jesus. Det førte bokstavelig til at han døde for dem da hindufundamentalistene drepte ham.

                For noen år siden besøkte jeg flyktningeleirer i Den sentralafrikanske republikk og i Libanon. Tettpakket, enkle telt å bo i, traumatiserte barn, dårlige sanitærforhold, lite mat, mangel på vann. Og hvor var helsepersonell, medisiner og sykestuer? Men det var fantastisk å oppleve hvordan kristne, som ofte selv var fattige og uten mye ressurser, investerte sine liv i å hjelpe. Jeg tenker: Hva om Corona-viruset når dem?

                Min venn Dennis, som selv måtte flykte fra Sør-Sudan som ung foreldreløs gutt, har begynt et arbeid for å hjelpe dem som bor i flyktningeleirer og marginaliserte folkegrupper nord i Uganda. I Norge snakker vi om at det kan bli langt til sykehus, og i disse tider frykter vi at det ikke skal være nok helsepersonell, nok medisinsk utstyr og nok medisiner. Men vår situasjon og deres tåler ikke sammenligning. Det som kan sammenlignes er kristen nestekjærlighet. I Sør-Sudan kan det være flere dagsmarsjer å gå til et sykehus. Vil en syk klare det? Jeg tenker: Hva om pesten bryter ut blant dem?

                For fem måneder siden besøkte jeg min venn biskopen i Kenya. Hans største kjærlighet var til foreldreløse barn. Derfor hadde han startet en internatskole. Jeg tror ikke mange i Norge kan forestille seg hvordan internatene ser ut, hvordan madrassene er å ligge på, hvordan sanitærforholdene er, eller at de små barna må gå flere kilometer tre ganger om dagen for å hente reint vann. Barna fikk være på skolen, men de har ingen familie å reise hjem til om pandemien skulle nå dem.

                På den samme reisen var jeg i slummen i Garissa. Folk bor tett i tett i elendige boliger. Barna har ikke skole. De har neppe såpe og mangler reint vann. Når det er kraftig nedbør, står alt under vann. Den fattige pastoren vandrer daglig blant dem. Men der er ingen til å hjelpe de syke. Hva om pesten når dem?

                Når vi i Norge oppmuntrer og trøster hverandre med løftene i Guds ord – som Salme 23, 91 og 121, profetens ord om ikke å frykte eller med Jesu ord om ikke å være bekymret –, kan vi da samtidig løfte alle medmennesker og våre søsken i den globale kirke – den samme kirke som vi tilhører – fram for Gud i bønn? Når pastorer taler til sine menigheter, kan vi da samtidig minne om å be for dem rundt om i verden som har så mye mer å frykte? Når vi ber om nok medisinsk utstyr, kan vi da tenke på om det er noen måter vi kan hjelpe til andre steder i verden?

                Gud, hjelp oss å løfte blikket slik Jesus gjorde når han møtte forkomne og hjelpeløse!

Gå til innlegget

Det ser ut som ekstrem islamisme har vokst på rekordtid i Burkina Faso. I løpet av ett år har det vært sjudobling av terrorangrep. Sju jihadistgrupper, de fleste med tilknytning til al Qaida og IS, er registrert i landet. Burkina Faso var inntil nylig sett på som et land der religiøse grupper levde i fred med hverandre. Det sufimuslimske flertallet forsøkte å demme opp mot radikal islamisme, påvirket av wahhabisme.

Mange - både internasjonalt og i Burkina Faso - er overrasket over "eksplosjonen av islamsk terrorisme i Burkina Faso i løpet av kort tid. Tallet på jihadistgrupper har økt radikalt og teller nå sju. De er tilknytt både IS og al Qaida (AQIM - Al Qaida i Maghreb). Mens islams terror ble femdoblet i Niger i 2019 og tredoblet i Mali, var det 70 ganger så mange angrep i Burkina Faso. Mens landet ikke var med i Åpne Dørers oversikt i 2019 over de 50 landene der kristne forfølges mest (World Watch List 2019), var landet nummer 28 på WWL 2020. 

Er fremveksten av islamsk ekstremisme overraskende? Både ja og nei. Tendensen har en sett lenge, men nå har det blitt mer enn synlig. Det er nyttig å se situasjonen i Burkina Faso i en større sammenheng: Noe dramatisk skjer i hele Sahel og Sub-Sahara. Islamistisk vold er merkbar fra Mauritania og Mali i vest til Kongo, Tanzania og Mosambik i øst. 

I en artikkel «Saudi Extremism to Sahel and back», skrevet i 2009, tar Christopher Boucek, Jane´s Islamic Affairs Analyst, opp temaet om Saudiarabisk innflytelse i Sahel (landene sør for Sahara i Afrika). (https://carnegieendowment.org/2009/03/26/saudi-extremism-to-sahel-and-back-pub-22891)

Det er ni år siden artikkelen ble skrevet. Den er enda mer aktuell i 2018. 

Boucek oppsummerer situasjonen slik:

Det er liten tvil om at det eksisterer en forbindelse mellom militante islamister i sahel-landene og Saudi-Arabia. Mens Saudi-Arabia finansierer og eksporterer religiøse dogmer som spiller en viktig rolle i Sahel, er innbyggere fra regionen mer og mer synlige i Saudi-Arabias militante grupper. 

Mauritania

Det religiøse livet i Mauritania er blitt mer synlig. Det gjør landet til et primært mål for rekruttering av jihadister gjennom al-Qaida. Samtidig er mennesker fra Sahel, særlig fra Tsjad og utdannede, arabisktalende mauritanere svært velkomne i islamistorganisasjonene i Saudi-Arabia. Over 700 militante jihadister tilknyttet al-Qaida ble arrestert i Saudi-Arabia de seks første månedene i 2008, ifølge informasjon fra saudiske myndigheter.

Saudiarabiske myndigheter mener også at de mistenkte er involvert i et utall aktiviteter som produksjon av propagandamateriell, spredning av ekstrem sunni-ideologi (takfiri), rekruttering av selvmordsbombere, finansiering av terrorangrep i Saudi-Arabia og i å samle inn penger til martyrers familier i Afghanistan og Pakistan.

Saudiske medier rapporterte at mennesker fra Mauritania hadde vært involvert i et planlagt angrep på en oljeinstallasjon i den østlige provinsen i juni 2008. Det gjorde myndighetene på nytt oppmerksom på den rollen islamske ekstremister fra Afrikas Sahel-region spiller i Saudi-Arabia. De kommer fra blant annet Mauritania, Mali, Niger og Tsjad. Men fortsatt er det få som forstår hvilken rolle de spiller.


Militante bevegelser i Mauritania

Islamsk ekstremisme øker i Mauritania, og det er selvsagt bekymringsfullt. Landet har opplevd en serie angrep som kan knyttes til al-Qaida og den regionale al-Qaidagruppen i det islamske Maghreb (AQIM). Flere av angrepene var rettet mot mauritanske militære enheter, noen mot franskmenn og ett mot den israelske ambassaden i 2007. Angrepene avslørte Mauritanias sårbarhet. Mange afrikanske ledere har tatt opp problemet som islamsk ekstremisme representerer i Mauritania.

Mer aktivt religiøst liv

Det er mange indikasjoner på at religionens rolle øker blant Mauritanias befolkning. Budsjettet for departementet for islamske saker har hatt en kraftig vekst. De siste ti årene (fram til 2008) vokste antall moskeer i hovedstaden fra færre enn 60 til over 900. Å bære slør ble mer vanlig blant kvinner. Det samme gjelder overholdelse av fasten (Ramadan). En regjeringstalsmann kommenterte at innbyggere som ikke overholder islamsk religiøsitet og moral i det offentlige rom, blir utsatt for kritikk av sine muslimske medborgere. 

Etter kuppet i 2008 sa et stort antall av vestlige terrorforskere at tidligere president Sidi Ould Cheick Abdhallahis administrasjon hadde vært relativt tilbakeholdne i kampen mot islamistene. Avisen The Guardian skrev at regjeringen ble kritisert for dialogen de førte med de mest ytterliggående islamistene. Regjeringen hadde også satt fri mange fengslede terrorister.

Vestlige observatører bemerket også at saudiarabisk støtte til moskeer og madraser I Mauritania forverret situasjonen, selv om det er uklart i hvilken grad det har ført til veksten i ekstremisme. Men etter et terrorangrep i 2005 arresterte mauritanske sikkerhetsstyrker ledere i flere moskeer som er støttet av Saudi-Arabia og andre Gulf-stater. Et par år tidligere ble flere titalls mennesker som hadde tilknytning til skoler og islamske institusjoner finansiert av Saudi-Arabia, arrestert og anklaget for konspirasjon mot regjeringen.  Det er uklart om saudiaraberne som ble fengslet, var offisielle utsendinger eller privatpersoner. Det er også rike borgere fra Gulf-statene som finansierer slike institusjoner.

Saudi-Arabia hevder at det ikke er dets politikk å sende saudiske imamer til andre land for å drive proselyttvirksomhet. Derimot tar landet imot mauritanske borgere som gis opplæring i wahhabisme. Disse returnerer til Mauritania som ledere i moskeene.

I tillegg har terrorforskere observert at mauritanere drar til al-Qaidas treningssentre i det nordlige Mali og sørlige Algerie. Mauritanere blir rekruttert til AQIM i Mauritania, og noen reiser til andre land for videre trening. Det hevdes at rekrutteringen oftest skjer innen politiet eller militæret.

Voldelig ekstremisme ser oftest ut til å være inspirert fra Algerie. AQIM har etablert celler i flere byer i Mauritania.

Den rollen fremmedkrigere fra nordafrikanske land som Marokko, Algerie, Tunisia og Libya spilte i krigen i Irak, er grundig dokumentert. Det er også trolig at mauritanere og andre fra land i Sahel-regionen dro til Irak for å kjempe. Etter at de ble drevet ut fra Irak, er det sannsynlig at de har tatt med seg ideologien og returnert til hjemlandene sine. Det vekker bekymring hos relativt svake myndigheter som har vanskelig for å holde kontroll over hele det nasjonale territoriet.

Innbyggere fra Sahel-regionen i Saudi-Arabia

Det er ikke stor kunnskap om den ekstremistiske aktiviteten mennesker fra Sahel-regionen er involvert i i Saudi-Arabia. De er borgere fra Tsjad, Nigeria, Niger, Mali og Mauritania og har vært delaktige i en rekke terrorhandlinger og annen ekstremistisk og kriminell aktivitet. Mennesker fra Tsjad er blitt rekruttert i Saudi-Arabia for å krige i Irak. De har også deltatt i al-Qaidas planer for å befri ekstremister fra fengsel i Jeddah. Personer fra Tsjad og Mauritania har stått på saudiske myndigheters liste over de mest ettersøkte terroristene. En av dem er registrert drept i Irak.

Mennesker med opprinnelse i Sahel og med opphold i Saudi-Arabia kan deles i to grupper: Den første gruppen er mauritanere.  De snakker som regel flytende arabisk og blir rekruttert i sitt hjemland av saudiarabere som fremmedarbeidere. Mauritania er medlem av Den arabiske liga, og mauritanske borgere kan derfor fritt reise inn i Saudi-Arabia. Mauritania har en rik islamsk historie med blant annet et av islams eldste læresteder.   Saudiarabiske militante tenker at mauritanerne har bedre utdannelse enn andre fra Sahel. Mauritanere anses også som gode og effektive ledere. Av denne grunn rekrutteres mauritanere til å organisere og administrere ekstremistgrupper, sier saudisk etterretningstjeneste. Mauritanere blir ofte rekruttert når de er på pilegrimsreise, Hajj, til Mekka, ifølge sikkerhetstjenesten. Deres språkkunnskaper og teologiske kunnskaper er blant elementene som verdsettes av muslimske ekstremistledere. Derfor kan de også brukes til å rekruttere andre arabere og muslimer så vel som mindre religiøse saudiarabere.

Den andre gruppen består av folk fra andre land i Sahel-regionen, blant annet Tsjad. Disse rekrutteres for å delta i operasjoner. Mange av dem kom legalt til Saudi-Arabia. Deres barn rekrutteres ofte til ekstremistgrupper.

Islamister er svært aktive i å påvirke i Sahel blant en befolkning som i økende grad er mottakelige for deres budskap. Støtten de får i Mauritania og andre Sahel-land kan ikke ignoreres. AQIM ser en klar mulighet til å ekspandere i regionen.

IS

Etter at denne artikkelen ble publisert i 2008 vokste IS fram. Mange av fremmedkrigerne i Irak kom fra Tsjad og vestafrikanske land. De er tilbake i hjemlandene sine. Ideologien har de tatt med samt store mengder våpen fra Libya. Resultatet ser en blant annet i Mali og Burkina Faso. World Watch List 2020 gir en god oversikt over utviklingen og situasjonen i dag. 









Gå til innlegget

IS henretter kristne i Nigeria

Publisert 7 måneder siden

«IS er nedkjempet,» lød optimistiske toner for en tid tilbake. Det gjaldt Irak og Syria. Nei, IS var visst likevel ikke nedkjempet, måtte en erkjenne noen måneder senere. IS-ideologien er i alle fall ikke er nedkjempet. Den har blitt omfavnet av islamistgrupper fra Filippinene i øst til Burkina Faso og Nigeria i vest.

«IS er nedkjempet,» lød optimistiske toner for en tid tilbake. Det gjaldt Irak og Syria. Nei, IS var visst likevel ikke nedkjempet, måtte en erkjenne noen måneder senere. Og hadde en fulgt med, så visste en at IS-ideologien i alle fall ikke er nedkjempet. Den ble omfavnet av islamistgrupper fra Filippinene i øst til Nigeria i vest. En fraksjon av den fryktede og radikale terrorgruppen Boko Haram kalte seg Islamsk stat i den vestafrikanske provins (ISWAP). Andre islamistgrupper i Afrika angriper kristne på samme vis, som al Shabaab i Somalia, selv om de er tilknyttet den litt mer moderate al Qaida.

Det området en kaller Sahel, vest i Afrika og sør for Sahara, har opplevd en eksplosiv vekst i islamsk terror. Den kan ramme alle som ikke har samme forståelse av islam som de radikale gruppene, som sufimuslimer, men de verste og mest målrettede angrepene har skjedd mot kristne. Det siste året har det vært hyppige angrep i Burkina Faso der det har vært tradisjon for at muslimer og kristne har levd fredelig sammen. Over en halv million mennesker er drevet på flukt, og hjelpeorganisasjoner rømmer landet. Det har oppstått flere radikale jihadistgrupper i Burkina Faso, og utviklingen  beskrives som skremmende. (Se blant annet artikler fra The New Humanitarian.)Også Niger, Tsjad og Kamerun har opplevd denne type terror. Mange kristne er drept, andre er bortført.

Hvordan har IS kunnet få fotfeste i Afrika sør for Sahara? På to måter: Den ene er at ideologien har spredd seg. Den spør ikke om tillatelse til å krysse landegrenser. Det har lenge vært agendaen til radikale muslimske ledere, spesielt i Nigeria og Mauritania, å forkynne for muslimer at de må gå fra å være nominelle muslimer til å bli radikale – til å ta islam på alvor og aktiv utbre religionen på alle måter, med fredelige eller voldelige midler. Den andre måten IS har kommet på, er mer fysisk. IS-soldater som reiste fra Syria og Irak, dro til Afrika. Ideologien tok de med seg. Våpnene fikk de med seg i rikelige mengder fra Libya.

Terror i julen

I julehøytiden fant det sted to terrorhandlinger i Nigeria. Den ene tok Boko Haram ansvar for. Angrepet skjedde om kvelden 24. desember mot en kristen landsby i delstaten Borno i nordøst. Sju kristne ble drept, og en kristen tenåringsjente ble bortført. I tillegg brente de ned de kristnes hjem. Dette var det andre angrepet samme år. Tidligere hadde de fullstendig rasert hele landsbyen. I Borno sier de kristne: For en uke siden var det en annen landsby som ble angrepet. Neste gang kan det være vår. I kveld legger vi oss til å sove. Vi vet ikke om vi våkner i live.

To dager senere, 26. april, henrettet ISWAP elleve kristne som de hadde tatt som fanger tidligere. De publiserte en 56 sekunders video som viste halshoggingen av de kristne og fortalte at det var hevn for drapet som USA utførte i Syria av IS’ øverste leder, Abu Bakr al-Baghdadi. BBC skrev: «Analytikere mener at det valgte tidspunktet, kristnes feiring av Jesu fødsel, var nøye planlagt.» Julen er uten tvil den farligste tiden for kristne, både i Nigeria og i mange andre land.

En spør seg naturligvis: Hvordan kan en hevne seg på uskyldige kristne i Nigeria for den amerikanske henrettelsen av IS sin brutale leder i Syria?»

Nigerias president Buhari, som er muslim og tilhører fulanifolket, har tat sterk avstand fra disse siste terrorhandlingene . Like etter at han ble valgt til president lovet han å gjøre slutt på Boko Haram. Det har hans regime åpenbart ikke klart. Tvert imot, Boko Haram / ISWAP har dukket opp igjen. Kristne i områder der Boko Haram og ISWAP befinner seg, kan ikke kjenne seg trygge, for sikkerhetsstyrkene er enten ikke til stede eller til liten nytte.

Etnisk rensing

På World Watch List 2019 var Nigeria nummer 12. Landet hadde det desidert høyeste antall kristne som var drept for sin tro. Jubilee Campaign kaller det som skjer i ulike deler av landet for etnisk rensing på grensen til folkemord. Da inkluderer de ikke bare ISWAP og Boko Haram, men også fulaninomadenes systematiske angrep på kristne i Nigerias «midtbelte». De muslimske fulaninomadene har ødelagt flere kristne landsbyer enn Boko Haram, brent flere kirker og hjem, ødelagt mer avling og fordrevet mange flere kristne enn det Boko Haram har gjort. Og om president Buhari har tatt avstand fra Boko Haram, har han benektet at fulaninomadene forfølger kristne. Også andre kaller det en etnisk konflikt. 

Christian Association of Nigeria (CAN) og Christian Post forteller at også i sør pågår det en intens islamisering. Den er ikke-voldelig, men like fullt merkbar på flere områder. Institusjoner og medier preges mer og mer av islam. I nord har tolv delstater vedtatt sharialovgivning, og kristne underlegges slike lover. Det gjør livet så vanskelig for kristne at de til sist står overfor to valg: Enten å dra fra området eller konvertere til islam. Aller mest utsatt for forfølgelse er den som har konvertert fra islam til kristen tro.

De kan ikke ta fra oss Kristus

 Midt i dette uttaler en pastor, Marco, etter de to siste terrorhandlingene noe som er representativt for mange kristne i landet: «De kan ødelegge markene våre, rive ned kirkene, brenne husene våre, men de kan ikke ta fra oss Kristus.» Samtidig roper de til oss: «Stå sammen med oss. Tal vår sak! Og be for oss!” De har ikke gitt opp, for midt i terror, drap, bortføring av unge jenter, etnisk rensing og fordrivelse, så vokser kirken. De ser muslimer som ikke tåler mer av volden og hatet, komme til tro på Jesus.

Det var oppmuntrende å høre prins Charles’ og den britiske statsministerens taler til det britiske folk i julen. De var godt informert om forfølgelsen av kristne og sto tydelig opp for dem. Mitt håp er at norske politikere må være like godt informerte og stå like tydelige opp. Men minst like viktig er det at kristne og menigheten vi tilhører, ber for våre søsken. Vi må ikke sove eller tie, for det gjelder våre søsken.

Gå til innlegget

Opplevelse av Guds nærvær

Publisert 10 måneder siden

Tre kristne studenter fortalte hvordan de forberedte seg på å gå med evangeliet om Jesus til nabolandet som er et av verdens mest fiendtlige land mot Jesus og hans disipler. Boken «Guds galskap» handler om dette landet. De unge studentene visste at det kunne bety slutten for dem.

Vi, noen gode venner som ville oppmuntre hverandre, samtalte om å oppleve Guds nærvær. Noen hadde vært på et senter i Wales som er blitt kjent for et spesielt nærvær av Guds velsignelse. Det er blitt et kjært reisemål for mange kristne.

Jeg var nettopp kommet hjem etter noen uker i Afrika, og mine opplevelser var av en annen karakter. Om jeg fortalte, ville det bli fullstendig skjæring? Jeg lot det stå til.

Den første opplevelsen av Guds nærvær var da vi sto foran monumentet med navnene på 147 kristne studenter som var blitt drept i en terrorhandling utført av en islamistisk terrorgruppe. Jeg hadde ikke ord, og tårene sprengte på. Vi fikk høre i detalj hvordan det hadde skjedd. Vi bøyde hodene våre, ba – og kjente Guds nærvær. Jeg ba ordene i Romerbrevet: «For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss …» Fullt overbevist om at det ikke finnes noen makt som kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Tre kristne studenter fortalte hvordan de forberedte seg på å gå med evangeliet om Jesus til nabolandet som er et av verdens mest fiendtlige land mot Jesus og hans disipler. Boken «Guds galskap» handler om dette landet. De unge studentene visste at det kunne bety slutten for dem. Men i kjærlighet til Jesus og dette folket var det misjon blant de unådde de brant for. Jeg tenkte på ordene i Åpenbaringsboken om at «De har seiret ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet, og de hadde ikke livet så kjært at de ikke ville gå i døden.» Jeg kjente Guds hellige nærvær.

Lederen for de sosiale tjenestene ved universitetet er kristen. Han sa: «Universitets ledelse er muslimer. Når noen forfremmes, er det alltid muslimer. Når noen får høyere lønn, er det alltid muslimer. Men jeg er ikke her for å forfremmes eller få høyere lønn. Jeg er her for å reflektere Jesus.» Jeg tenkte på hymnen om Kristus i Filipperbrevet: «Han ga avkall på sitt eget … og fornedret seg selv … Derfor har Gud opphøyd ham.» Jeg kjente Guds hellige nærvær.

En kveld kom to unge kvinner til pastorens hus. De hadde forlatt islam og begynt å følge Jesus, med den følge at ektemennene deres truet med å ta barna fra dem og drepe dem. En besøkende fra en annen del av landet der kristne ikke forfølges, spurte om de ville bli døpt. Han forsto nok ikke helt hvilken situasjon de var i. De to kvinnene så ned, vel vitende at deres bloddåp – martyriet – kunne komme før vanndåpen. «Men tilbake til islam går vi aldri,» sa de. Jeg kjente Guds hellige nærvær.

Pastoren og hans familie hadde startet en menighet i en slum der mange flyktninger bodde. Pastorens hus, kjøkken, bakgård og latrine var omtrent som ellers i slummen. Men hans vennlige ansikt og smil tiltalte andre mennesker. Han gikk omkring i slummen, talte vennlig med voksne og barn, så med kjærlighet på grupper av menn som satt og tygde khat fordi de ikke hadde annet å ta seg til, ga noen shilling til en kvinne med et stort sår på foten. Jeg tenkte på Jesu programtale: «Herrens ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige.» Og Jesu inderlige kjærlighet til de forkomne og hjelpeløse. Jeg kjente Guds hellige nærvær.

Jeg besøkte biskopen, og jeg hadde med meg mine forestillinger om hvordan en biskop bor. Han hadde gledet seg til å vise meg skolen han startet for fire år siden. Jeg hadde aldri akseptert at mine barn skulle sitte på slike stoler i et klasserom, sove i slike elendige senger i overfylte, skitne sovesaler bak bølgeblikkplater, for ikke å snakke om gå til slike latriner. En av lærerne viste meg rundt. Hun viste kjærlighet til hver eneste elev. Jeg tror ikke hun får lønn. Dette var biskopens kjærlighetshandling til foreldreløse barn i bispedømmet. Jeg tenkte på Jesu ord i dommen: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere … Det dere gjorde mot en av disse mine minste, har dere gjort mot meg.» Jeg kjente Guds hellige nærvær.  

Slik fortsatte det dag etter dag. Jeg har vært i berøring med den hellige Gud, kjærlighetens Far. Jeg har kjent hans nærvær. Jeg søker ikke gode opplevelser, men jeg har sett ham som sier: «I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi hjertet liv hos dem som er knust.» Jeg har sett Jesus i livene til dem som følger ham, de som tenner opp igjen lys som holder på å slukne og gjør hele igjen brukne kvister.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
22 dager siden / 2889 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
28 dager siden / 2065 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
10 dager siden / 1101 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
24 dager siden / 613 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
9 dager siden / 573 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
3 dager siden / 463 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere