Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Antisemittismen lever, den øker i styrke, og den er global. Hvorfor forfølges jødene – igjen? Hvorfor hates Israel? Forfølgelsen av kristne øker, og den er global. Hvorfor forfølges kristne – slik de har blitt i to tusen år? Og så er det en ting til: Forførelsen er like gammel og like omfattende som forfølgelsen.

Stadig oftere hører vi om angrep på jøder, verbalt og fysisk. Antisemittismen lever, den øker i styrke, og den er global. Noen ganger henger den sammen med hatet mot Israel.

Daglig får jeg inn meldinger om ulike former for forfølgelse av kristne. Diskriminering, trusler og vold. Alt for ofte fryktelige terrorhandlinger. Forfølgelsen av kristne øker, og den er global (slik det fremgår av Åpne Dørers World Watch List).

Hvorfor forfølges jødene – igjen? Hvorfor hates Israel? Svarene kan være mange. Hamas vil svare én ting, regimet i Iran noe lignende, mens nazister, høyreekstreme og «venstreradikale» - og også fagforeninger og alminnelige folk – forener sine stemmer. Mye virker så irrasjonelt.

Hvorfor forfølges kristne – slik de har blitt i to tusen år? Spør vi samfunnsvitere, historikere og politikere, vil vi få en type forklaringer. Spør vi dem som forfølger, vil vi få flere ulike svar, alt etter om de er religiøse hinduekstremister i India, radikale buddhistmunker, jihadister og islamister, salafister og Taliban, regimet i Iran, familiemedlemmer som skal gjenopprette æren, myndighetene i Kina, aggressive ateister … Listen kan gjøres lang.

Jeg tror Bibelen har et svar. For meg er det det eneste svaret som gir mening, og også håp. Den ene siden av svaret er dyster, den andre oppmuntrende. I Bibelens første fortelling etter skapelsen, i syndefallsberetningen, feller Gud en dom over Satan. Gud sier at «slangen (Satan, djevelen) kommer til å hogge kvinnens ætt i hælen, men kvinnens ætt skal knuse slangens hode». (Dette er én blant andre mulige oversettelser.)

Kvinnens ætt er etter min mening, en «han», et individ av hankjønn. Alle Bibelens Messiasprofetier peker fram mot «Han», og de er oppfylt i Jesus. Det er ikke vanskelig å se hvordan både profeti og oppfyllelse beskriver at slangen hogg ham i hælen, men også at Jesus knuste dens hode. Langfredag var alle makter samlet mot ham: De religiøse lederne, de politiske lederne, soldatene og folkemengden. Alle ropte «korsfest!», og de fikk det som de ville. Men tre dager senere «knuste Jesus slangens hode».

Men om vi nå, som både jødisk og kristne teologer har tenkt, tenker på Guds folk som «kvinnens ætt», da begynner vi å få et svar på hatets og forfølgelsens årsak.

Fra Gud utvalgte Israel som sitt spesielle paktsfolk, har det vært angrepet. Det gamle testamentet forteller om farao i Egypt som planla å utrydde Israel, om filisterne og andre nabofolk som var en konstant trussel og plage og om Haman som hatet jøden Mordekai og fikk kongen til å utstede et skriv om at alle jøder i alle provinser kunne drepes.  Israels ti stammer ble beseiret av assyrerne og bortført til en rekke land, for så å forsvinne/bli assimilert. Jødene ble bortført til Babylon. I mellomtestamentlig tid prøvde assyrerkongen Antiokos IV Epifanes ulike strategier. Han truet jødene med utryddelse dersom de ikke sluttet å tilbe Israels Gud og begynte å tilbe hellenistiske guder.

Holocaustforsøkene har vært mange gjennom historien. «Slangen» har vært utrettelig i å hogge jødene og Israel i hælen. Det er et mirakel at det jødiske folk finnes og at staten Israel er gjenopprettet. Og siden historiens ende ikke er kommet, vil det fortsette inntil slangens hode er knust.

Historien er ikke mindre dramatisk for den nye pakts folk, Kirken. Helt fra begynnelsen har det vært slik. I Jerusalem først, og siden i tre hundre år i det romerske riket. Siden har det skjedd alle steder der evangeliet har blitt forkynt. «Slangen» var utrettelig i å «hogge kvinnens ætt, Kirken, i hælen». Og siden historiens ende ikke er kommet, vil det fortsette inntil slangens hode er knust.

Profetien står skrevet helt i begynnelsen av Bibelens første bok. Oppfyllelsen er beskrevet gjennom hele Bibelen helt enden av Bibelens siste bok, Åpenbaringsboken.

Men det er ett spørsmål som ikke blir belyst og nevnt i mediene daglig, men som like fullt er tydelig, og det er den strategien lykkes best med når han hogger kvinnens ætt i hælen, nemlig forførelse. Det var den strategien han brukte mot Eva og Adam. De ga etter. Det var den samme han brukte mot Israel gjentatte ganger, slik det er beskrevet i Bibelen. Derfor tapte Israel. De kunne ikke knuse slangens hode når de lot seg forføre.

Det var denne strategien djevelen brukte mot Jesus. Men Jesus besto prøven og vant. Derfor knuste han slangens hode – gjennom hele sitt jordiske liv, på «hodeskallestedet» Golgata og i oppstandelsen. Og slik han endelig skal gjøre det ved sin gjenkomst og dom.

Djevelens fremste strategi mot Kirken er å forføre den. Klarer han det, har han vunnet. Står Kirken imot forførelsen, vil djevelen bruker sin andre strategi, forfølgelse. Gjennom forførelsen vinner han, men gjennom forfølgelsen skjer det veldig ofte at han taper. Forførelse fører uten unntak bort fra Gud. Forfølgelse fører nesten alltid nærmere Gud og til Kirkens vekst.

Det er et tankekors: Hvorfor vokser og vitaliseres Kirken i Kina, India, Iran og Afrika, mens den i «Vesten» svekkes i styrke og antall? Hva vil skje med Kirken i Vesten og i Norge hvis vi på alvor avviser djevelens forførelsesstrategi?  Tror for alvor at vi skal få vekkelse og kirkevekst samtidig som vi aksepterer forførelse?

Jeg har lagt merke til en ting som både har forundret, men som også synes naturlig: Blant kristne i vekkelseskirker, enten det er i Brasil, Nigeria, Ghana, Uganda, Filippinene eller blant iranske kristne vaier det israelske flagget på kontorpulter og plattformer. De som elsker Jesus, elsker også jødene og Israel. 

Gå til innlegget

Noen av oss som kjenner Sri Lanka, tenkte umiddelbart at denne terroren var et nytt nivå av radikale buddhistmunkers vrede og aggresjon mot forhatte kristne som de mener ødelegger landets kultur og tradisjoner. Så kommer meldinger om at det sannsynligvis er en forholdsvis ukjent islamistgruppe som står bak. Hvis det er slik, må vi spørre: Hva får rike, velutdannede unge islamister til å bli selvmordsbombere og tro at de gjør en god og rett gjerning i religionens navn! Hva i all verden kan få dem til å gjøre slikt?

De fryktelige terrorangrepene i Sri Lanka første påskedag gjør oss enda en gang sorgfulle, sinte og redde. Hvem er det som kan utføre slike grufulle handlinger mot medmennesker? Hvordan kan så ekstreme holdninger gang på gang vokse fram i alle deler av verden? Er det virkelig religiøse ideologier som har slike handlinger som konsekvens, eller må en se etter andre årsaker?

Noen av oss som kjenner Sri Lanka, tenkte umiddelbart at denne terroren var et nytt nivå av radikale buddhistmunkers vrede og aggresjon mot forhatte kristne som de mener ødelegger landets kultur og tradisjoner. Så kommer meldinger om at det sannsynligvis er en forholdsvis ukjent islamistgruppe som står bak. Hvis dette stemmer, må vi spørre: Rike, velutdannede unge islamister velger å bli selvmordsbombere, og de tror de gjør en god og rett gjerning i religionens navn! Hva i all verden kan få dem til å gjøre slikt? De drepte og skadet uskyldige mennesker, til og med mange barn!

Hvor og hvorfor?

Om folk i Norge på 1970-tallet hørte om forfølgelse av kristne, tenkte en umiddelbart på kommuniststatene i Øst-Europa, Kina og Cuba. Når vi i Åpne Dører i 2008 snakker med folk om organisasjonens arbeid for forfulgte kristne, tenker nesten alle umiddelbart på ekstrem islamisme – IS og Boko Haram. Mange nevner Egypt og Saudi-Arabia når de skal si navn på land hvor de tror kristne blir forfulgt.

Når vi får tid til å gå gjennom World Watch List fra Åpne Dører, nikker de fleste forståelsesfullt over at Nord-Korea er på topp. De forstår at både Afghanistan, Sudan, Pakistan og andre islamske stater er langt oppe på listen. Men når vi så kommer til India og Eritrea, ser de spørrende på oss. Enda mer forundret blir de når vi kommer lenger ned og nevner Kenya, Mexico og Colombia.  Når vi nevner hinduistisk og buddhistisk religiøs nasjonalisme i tillegg til radikal islamisme, er det på nytt forundring å spore.

Historisk perspektiv

Når vi i 2019 opplever at forfølgelsesspiralen av kristne øker, så er det klokt å se forfølgelsen i et historisk perspektiv. Det har alltid vært forfølgelse av kristne. Det begynte i Jerusalem like etter den første kristne pinsen. Det vil si: Det begynte med Jesus selv. Det var noe ved de kristnes budskap de religiøse og politiske lederne, eller også en del av befolkningen generelt, ikke likte. Særlig provoserende var det når noen lot seg overbevise av det kristne budskapet, forlot sin gamle tro og ble med i kirken. Konvertering har alltid vært provoserende – for familien, lokalsamfunn og etniske grupper. Det var ikke bare utfordrende i egen nasjon. Også det at noen kom som fremmede til nye områder og snakket om Jesus, provoserte. For eksempel led apostelen Tomas martyrdøden i Kerala i India, evangelisten Markus i Alexandria i Egypt, apostelen Matteus ved Det kaspiske hav, evangelisten Filip i Akaia, apostlene Paulus og Peter i Rom.

Det er ikke nytt at både muslimer, buddhister, hinduer og asiater generelt sier at kristendommen utgjør en trussel mot deres kultur og religion. De sa det i India for 2000 år siden, i Japan for 500 år siden, og de sier det i Kina, Bhutan og Sri Lanka i dag. Dette fortsatte i Romerriket. I hele Romerriket, både nord og sør for Middelhavet. Til tider var kristne forfulgt i hele Romerriket, i andre tider i deler av riket. Den egyptiske (koptiske) kirke har vært forfulgt i 2000 år!

Grunnen til at kirken vant nytt terreng sørover fra Egypt og inn i Nubia/Sudan og Etiopia for 1400 år siden, var muslimers forfølgelse av egyptiske kristne. Det er ikke nytt at muslimer fordriver kristne.

Kanskje ble evangeliet forkynt i Kina allerede i det første århundre, og i alle fall fra det femte. Kinesisk kirkehistorie er en historie om forfølgelse. Evangeliet ble forkynt i Japan på 1500-tallet. Den første tiden er en historie om overraskende sterk kirkevekst og intens forfølgelse. Like tydelig er Koreas kirkehistorie fra slutten av 1700-tallet. Det er vekkelser og forfølgelse side om side. Forfølgelsen av kristne startet ikke med Kim il-Sung. Den var nesten like intens under den japanske okkupasjonen fram til 1945.

Vender vi oss til vår egen verdensdel, Europa, har forfølgelse også her fulgt kirken fra dens fødsel. I varierende grad og i ulike former. Reformasjonstiden på 1400- og 1500-tallet var preget av forfølgelse av dem som kjempet fram en bibelsk kristendom. Martyrene er svært mange. Da var det den etablerte kirke med sterke bånd til politiske herskere som forfulgte. I forrige århundre er det nazismens, fascismens og kommunismens forfølgelse av sanne kristne som ikke ville kompromisse, som vil huskes.

Når de kommunistiske styresmaktene i Kina igjen, om enn på en annen måte enn under Maos kulturrevolusjon, prøver å kneble kirken med trusler og tvang, så la oss huske at det var i de verste trengselstidene den kinesiske kirken var verdens hurtigst voksende kirke og ble den mest vitale kirke vi kan tenke oss.

Persiske kristne led under forfølgelse fra styresmakter og religiøse motstandere for 1500 år siden. I dag er det andre, muslimske styresmakter som forfølger. Men den iranske kirke viser seg som en av verdens mest vitale og den hurtigst voksende.

Derfor: Når vi ser islamistisk, hinduistisk og buddhistisk terror mot kristne i dag, la oss se det i perspektiv. Det viktigste vi kan lære er at Kirken ikke er blitt knekt av forfølgelse, selv om vi noen steder nesten bare har historiske minner om en levende kirke.

Teologisk perspektiv

Det andre metaperspektivet vi må ha, er det teologiske. Da Gud felte dommen over slangen etter syndefallet (1. Mosebok 3,15), sa han at slangen kom til å hogge kvinnens ætt i hælen, men kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Det er ikke plass for en grundig teologisk drøfting av ordet her, men vi tror det gjelder både Israel/det jødiske folk, Jesus Kristus og Jesu Kristi kirke. Det er jo heller ingen tvil om at slangen hogger hele menneskeheten i hælen. Men frelsesløftet forteller at slangens hode skal knuses. Slangen tapte mot Jesus ved hans død på Golgata – nettopp der det så ut som han vant det endelige slaget. Så tapte han på nytt ved Jesu oppstandelse. Resten av Det nye testamentet, helt fram til avslutningsordene i Åpenbaringsboken, forteller om kampen mellom djevelen og Kirken. Men begivenhetene gjennom historien og ikke minst historiens ende forteller om Kirkens endelige og knusende seier over djevelen, ifølge Åpenbaringsboken. Om det som skjer ved de kristnes liv og gjennom Kirkens historie, skriver Paulus: «Vi vinner mer enn seier!» (Romerbrevet 8)

Denne lærdommen kan europeiske kristne lære fra våre forfulgte trossøsken i andre verdensdeler. De forfølges, men de er seiersvinnere. Vi ser det glimtvis i Iran og Afghanistan, Syria og Irak, Egypt og Etiopia, India og Nepal, Sri Lanka og Indonesia, Kina og Vietnam, Nigeria og Uganda, ja så mange, mange steder. Derfor gjør vi som Jesus sier: «Når dere ser alt dette skje, da løft blikket og rett dere opp …!»

Gå til innlegget

Kirken vinner full seier

Publisert 4 måneder siden

Kirkehistorien forteller at forfølgelse av kirken ofte fører til kirkens vekst, både i kvalitet og kvantitet. Den forteller også at forførelse fører til svekkelse. Hva enn de kalles, de krefter i kirken som setter Guds ord til side eller er unnfallende, så vil de svekke kirken. Men den kirke som står imot forførelse og står sterk i forfølgelse, skal seire. For Gud kan aldri beseires.

Apostelen Paulus skriver til menigheten i Rom at «i alt dette vinner vi full seier ved ham som elsket oss». Det finnes ingen sterkere makt enn Guds kjærlighet i Jesus Kristus.

Jeg er invitert til å tale i en forsamling i morgen over temaet «Men Gud er ikke beseiret». Lederen har lest min bok med denne tittelen og ønsker at forsamlingen skal få høre budskapet.

Uganda

En bok om den anglikanske kirke i Uganda sitt 100-årsjubileum i 1977 bar tittelen «But God is not defeated». De første kristne i kirken var alle unge menn. Og alle sammen led martyrdøden etter ordre fra en ung konge som hatet kristne og kristendommen. Hans egen livsførsel ble nemlig på det sterkeste utfordret av det kristne budskapet. Som følge av de unge mennenes martyrium kom det en kristen vekkelse i kongedømmet. Som mange ganger før og senere ble martyrenes blod kirkens sæd.

I 1971 kom Idi Amin til makten. Diktatoren og despoten prøvde med alle midler å gjøre Uganda til en islamsk stat, og det på tross av at muslimene bare utgjorde 5 prosent av befolkningen. Forfølgelsen av kristne var brutal. Men kristne ledere som biskop Festo Kivengere inspirerte kristne til å møte hat med kjærlighet. «La det ikke være gjengjelder. Vi skal bygge vår nasjon på Guds kjærlighet,» sa han. Etter at han måtte flykte fra Uganda for å redde livet, skrev han boken «I love Idi Amin». Da den ble lest i Uganda, var en nasjonal vekkelse et faktum. I dag er 85 prosent av Ugandas befolkning kristne.

Sudan

Ezra Baya var biskop i Ugandas naboland i nord, Sudan. Befolkningen i sør hadde i mange tiår vært utsatt for militære angrep fra det islamske og arabiske regimet i Khartoum. Den afrikanske befolkningen i sør skulle islamiseres og «arabiseres». Det skulle bli én nasjon med én religion, én kultur og ett språk. Men jo mer brutalt regimet gikk fram, jo sterkere var kirkeveksten. Biskop Ezra Baya sa alltid når det kom et angrep: «Men Gud er ikke beseiret!» I 2002 ble byen hans igjen angrepet. Han ropte: «Men Gud er ikke beseiret!» Like etter ble han skutt og drept. 10 år senere måtte det islamske regimet trekke sine soldater tilbake, men den kristne menigheten fortsetter å vokse. Gud er ikke beseiret!

En av de største kristne lederne i Sudan på denne tiden var Yohanna Tia Kuwa fra Nuba. Det han utrettet i Den hellige ånds kraft, er enormt. Han hadde et sterkt bønneliv og en modig forkynnertjeneste. Bare 31 år gammel ble han drept i 1996, men frukten av hans tjeneste er tydelig også i dag.

Etiopia

En av de afrikanske kirkelederne som berører meg aller mest, er Gudina Tumsa i Mekane Yesu-kirken i Etiopia. Han var blitt radikalt omvendt til kristen tro, og han levde og forkynte radikalt inntil han led martyrdøden. Hans radikale omvendelse førte til at han ble utstøtt av egen familie som praktiserte både islam og åndetro. Han talte uretten under keiser Haile Selassie rett imot. Da kommunistene tok makten og med alle midler prøvde å knekke kirken, var han fortsatt en uredd kirkeleder. Hvordan det ville gått med kirken uten en slik leder kan vi ikke vite. Men at han inspirerte unge og gamle til helhjertet tro og etterfølgelse av Jesus er det ikke tvil om. Forfølgelsen av unge kristne var aller verst, men det var også der en kunne finne størst kristen frimodighet og vekst. På den tiden var Mekane Yesu-kirken den hurtigst voksende i verden – midt under enorm forfølgelse!

Iran

Biskopen i den armenske Assemblies of God-kirken i Iran, Hajk Hovsepian, ble drept av det islamske regimet i januar 1994, men etter sin død har han vært hele den iranske kirkes biskop gjennom mektige sanger han skrev og sang, åndsfylte taler han holdt og ikke minst det motet han viste gjennom sin ledelse av den forfulgte kirken. Han nølte aldri med å stå opp for andre kristne som ble forfulgt av det onde regimet. Det kostet ham til slutt livet å stå opp for sin venn Mehdi Dibaj, en evangelist og pastor som hadde konvertert fra islam til kristen tro.

Den iranske kirke har mange martyrer etter den islamske revolusjonen i 1979. Men veksten i kirken har vært formidabel. Ikke i noe annet land er det så sterk prosentvis kirkevekst som i Iran. Det er ikke få, både pastorer og nye unge kristne som er fengslet og torturert på grunn av frafall fra islam og helhjertede overgivelse til Jesus. Men de er så mange at det er «Too many to jail» som en boktittel lyder.

Europa

Er det slike forbilder og troshelter og slike vekkelser i Europa? Jeg berøres av livet til mange av de kristne lederne på reformasjonstiden, som John Wycliffe (1328-1384) i England, Johann Huss fra Bohemia (martyr i 1414, bare 42 år gammel), Sir John Oldcastle i England – tilhenger av Wycliffe, martyr i 1417, William Tyndale, bibeloversetter, martyr i 1536, og Thomas Cranmer, erkebiskop, martyr i 1556. Mange flere kunne nevnes. Hva kjennetegnet alle disse trosheltene? En stor kjærlighet til Guds ord – Bibelen, og en overgivelse til Jesus Kristus. Å kompromisse med Bibelens budskap var utenkelig. Når kirke eller konge lærte og handlet mot Guds ord, sto de opp for det Gud har sagt i sitt ord. Så viktig var det for dem at de tålte kirkelederes og politiske myndigheters vrede like inn i martyrdøden.

Kirken fortjener å ha slike ledere. Noen ganger er bakteppet for modige kristne ledere, antikristne ideologier og religioner – som kommunisme og islam. Andre ganger er det forførte kristne ledere og kirker. Kirkehistorien forteller at forfølgelse av kirken ofte fører til kirkens vekst, både i kvalitet og kvantitet. Den forteller også at forførelse fører til svekkelse. Hva enn de kalles, de krefter i kirken som setter Guds ord til side eller er unnfallende, så vil de svekke kirken. Men den kirke som står imot forførelse og står sterk i forfølgelse, skal seire. For Gud kan aldri beseires.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
rundt 19 timer siden / 2500 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2325 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
30 dager siden / 2053 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1643 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1444 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1364 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1295 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1202 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 1151 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere