Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Hvorfor forfølges Jesus i India?

Publisert 11 dager siden - 572 visninger

De siste tiårene har den hindufundamentalistiske bevegelsen i India vokst seg stor og mektig. Hindutva-ideologien har fått gjennomslag, den har fått økende politisk makt, og den er blitt svært radikal. Den har ett hovedmål: India skal være en hindustat med én religion – hinduismen. Ordene India og hinduisme har samme språklige rot, og derfor er en bare en ekte inder om en også er hindu, mener hindutvatilhengerne. En radikal stemme har uttalt at målet er at det ikke skal være noen kristne i India i 2020.

I november måned arrangeres det fakkeltog for forfulgte kristne. Hindunasjonalismen i India er særlig i fokus. I samme måned markeres Søndag for forfulgte kristne, og på ny settes det søkelys på India. Dessverre, ikke uten grunn.

Hvorfor forfølges Jesus?

Da fariseeren Saulus var på vei til Damaskus for å arrestere dem som trodde på Jesus, møtte Jesus ham i et syn. Jesus sa ikke: «Hvorfor forfølger du dem som tror noe annet enn deg?» Han sa: «Hvorfor forfølger du meg? Jeg er Jesus, ham som du forfølger.»

Saulus hadde kort tid før vært sentral i steiningen av Stefanus, den første Jesus-troende martyren. Da hadde han også fått oppleve styrken i martyrens tro og ordene om tilgivelse av forfølgerne. Før Stefanus´ martyrium var det stor kirkevekst i Jerusalem. Etter martyriet spredte kirkeveksten seg til nye områder, blant annet Damaskus. For Saulus var det nødvendig å intensivere forfølgelsen av de Jesus-troende, for de var en trussel mot den tradisjonelle og dominerende religionen.

Er det noen likhetstrekk mellom ideologien til Saulus og hindufundamentalismen?

Hindufundamentalistene

De siste tiårene har den hindufundamentalistiske bevegelsen i India vokst seg stor og mektig. Hindutva-ideologien har fått gjennomslag, den har fått økende politisk makt, og den er blitt svært radikal. Den har ett hovedmål: India skal være en hindustat med én religion – hinduismen. Ordene India og hinduisme har samme språklige rot, og derfor er en bare en ekte inder om en også er hindu, mener hindutvatilhengerne. En radikal stemme har uttalt at målet er at det ikke skal være noen kristne i India i 2020.

Tradisjonen forteller at apostelen Tomas kom til Kerala i det sørlige India for å forkynne evangeliet. Senere kom persiske kristne misjonærer. Derfor er det en myte at kristendommen først kom til India med kolonimakten England. Tomas´ evangelieforkynnelse møtte to forskjellige reaksjoner, slik det er vanlig der det kristne budskapet blir forkynt. På den ene siden opplevde noen det som det glade budskapet. Blant dem var flere i den lokale kongens familie. På den andre siden ble budskapet opplevd som en trussel mot den eksisterende religiøse makten. Noen prester drepte Tomas. De drepte Tomas, men de kunne ikke drepe budskapet om Jesus.

I 1999 var allerede hindufundamentalismen sterk. I begynnelsen av det året ble den australske misjonæren Graham Staines og hans to små sønner drept i Orissa. Hvorfor? Han gjorde gjerninger som var forbudt ifølge hinduismen. For det første hadde han en barmhjertighetstjeneste blant utstøtte spedalske lavkaste- og kasteløse hinduer. Ifølge hinduismen var det deres egen karma som gjorde at de var født, dvs. reinkarnert, til et miserabelt liv som spedalske kasteløse eller lavkaste. Det var konsekvensen av at de ikke hadde levd etter den darma som var foreskrevet i tidligere liv. De skulle selv, uten hjelp fra andre, komme seg ut av karmas konsekvenser. Men det som provoserte aller mest, var at Graham Staines fortalte at alle mennesker ifølge kristen lære har samme verdi og at Jesus setter mennesket fri fra deres dårlige karma/synd. Ingen behøver å frykte en ny reinkarnasjon til enda et miserabelt liv – eller tusen nye reinkarnasjoner før en endelig kan nå fram til moksha – paradiset. Jesus åpner døren for alle inn i Guds rike. Den tanken førte mange til kristen tro. De ble nye kristne med hindubakgrunn. Det provoserte.

Da Graham Staines´ kone, Gladys, og datter ble gjort oppmerksom på de grufulle drapene, svarte Gladys på direkte-TV: «Vi tilgir dem som drepte min mann og mine sønner, Elisabeths far og brødre.» Det var et budskap som sendte bølger gjennom hele den indiske nasjonen. En kirkeleder sa: «Denne ene uttalelsen har gjort mer for evangeliets gjennombrudd i India enn mange tiårs misjonsarbeid.»

Kirkeveksten provoserer

Ifølge Operation World var det litt over 2 prosent kristne i India i år 2000. I 2016 var det 5,8 prosent, over 70 millioner.

Kirkeveksten provoserer. At det i hovedsak er kasteløse (daliter) og lavkaste (sudraer) som blir kristne, provoserer ikke mindre. Ifølge én retning i hinduismen springer kastesystemet ut av en guddommelig skaperordning. Fra guden Purushas munn kommer den øverste og mest privilegerte kasten, Brahminene, prestekasten. De utgjør ikke mer enn 3 prosent av hinduene. Ut av armene kommer den nest mest privilegerte, krigerkasten. Fra hoftene kommer de som arbeider med handel og næringsvirksomhet. De øverste kastene er de hvite ariene. Men den laveste kasten, sudraene, er oppkalt etter føttene eller fotsålene. De har ingen privilegier. De har ingen rett til å være noe annet enn fattige tjenere uten utdannelse. De kan tråkkes på. De er de svarte. Sudraene utgjør 52 prosent av hinduene. Utenfor kastesystemet finnes de elendige dalitene.

En sudra og dalit som blir kristne, sier: «Vi har like mye verdi som brahminene og de andre kastene. Vi tror ikke lenger på kastesystemets lære.» Dermed forkaster de hele det hinduistiske systemet. Selvsagt provoserer det. Og skulle sudraer og daliter i enda større antall forlate hinduismen, så har de hinduradikale grunn til å skjelve.

Antikonverteringslover og rekonvertering

Det ble nylig kjent at det i Nepal, også et land med en stor hindumajoritet, er vedtatt en lov som forbyr konvertering fra hinduismen til en annen religion. Både den som konverterer og den som påvirker til konvertering kan straffes. I India har åtte delstater vedtatt en slik lov. 65 prosent av Indias befolkning bor i delstater med slik lovgivning.

Hinduradikaliseringen har medført at forfølgelsen av og volden mot sårbare religiøse minoriteter har økt. 2016 var et rekordår med hensyn til vold mot kristne. Det ble registrert over 400 voldelige angrep av ulikt slag mot kristne, utført av radikale hinduer. Det dreier seg om alt fra fysisk vold mot pastorer og deres familier, drap av folk som forlater hinduismen og blir kristne til ødeleggelse av de kristnes hjem og kirkebygninger. I tillegg nektes kristne adgang til landsbyens vannkilder, til markedene og arbeidsmuligheter. Noen ganger blir de fordrevet. I løpet av det første halvåret i 2017 var det et like høyt antall voldshandlinger som hele det foregående året. World Watch List fra Åpne Dører kaller det «ekstrem vold». Noe av det skremmende i dette bildet er at politiet nesten alltid tar parti for voldsutøverne mot dem som utsettes for volden. «Det er de kristne som provoserer.» Indias statsminister, Modi, som representerer det nasjonalistiske partiet BJP, er gjentatte ganger blitt utfordret på å tale mot forfølgelsen av religiøse minoriteter, men hans svar er uklare.

En av metodene hindufundamentalistene bruker for å presse kristne med hindubakgrunn tilbake, er såkalte rekonverteringer. Det er ikke enkelt for fattige kasteløse og lavkaste som kanskje ikke kan lese og skrive, å stå imot. De trenger vår støtte, våre fakler og bønner.

 

Gå til innlegget

Den skitneste form for forfølgelse: Kristne jenter bortføres

Publisert rundt 1 måned siden - 2759 visninger

Mediene har fortalt mye om Boko Harams bortføring av kristne jenter i Nigeria og IS brutale fremferd mot yezidiske og kristne jenter i Irak. Mindre oppmerksomhet får det at 700 kristne jenter – én og én – bortføres av muslimer, tvangskonverteres og tvangsgiftes i Pakistan årlig. Det er få som vet at det samme er en nesten dagligdags hendelse i Egypt. Mediene i Vesten er tause. Er det ingen som hører deres rop om hjelp? Hører og ser Utenriksdepartementet det som kanskje er den mest skitne form for forfølgelse?

Det har vært stor medieoppmerksomhet rundt Boko Harams bortføring av to hundre kristne jenter i Nigeria. IS sin brutale fremferd i Irak, som også omfattet bortføring, tvangskonvertering, salg, overgrep og tvangsgifting av yezidiske og kristne jenter, har sjokkert verden. Mindre oppmerksomhet får det at 700 kristne jenter – én og én – bortføres av muslimer, tvangskonverteres og tvangsgiftes i Pakistan årlig. Det er få som vet at det samme er en nesten dagligdags hendelse i Egypt. Mediene i Vesten er tause. Er det ingen som hører deres rop om hjelp? Hører og ser Utenriksdepartementet det som kanskje er den mest skitne form for forfølgelse? 

I en hjerteskjærende artikkel i Åpne Dørers «Stories of Persecution» skriver Sarah Cunningham 2. oktober 2017 om kristne jenter som blir bortført av muslimer i Egypt – og aldri blir gjenforent med sin familie.

Romanse-taktikk

«En muslimsk gutt kan fortelle en kristen jente at han er forelsket i henne og ønsker å konvertere til kristen tro på grunn av sin kjærlighet til henne,» skriver Sarah Cunningham. Slik innleder de et romantisk forhold. Så en dag foreslår han at de skal «stikke av» sammen. Men det den kristne jenten ikke forstår, er at hun faktisk blir bortført. Kidnapperen har ikke hatt til hensikt å gifte seg med henne. I stedet blir hun gitt til en annen muslimsk mann.

En egyptisk mann, Gahiji, var tidligere med i et nettverk som drev slik virksomhet. Nå forteller han hvordan nettverket planmessig bortførte kristne koptiske jenter for å tvangskonvertere dem til islam. «Jeg husker en koptisk jente fra en godt kjent familie i Minya,» sier han. «Hun ble bortført av fem muslimske menn. De holdt henne fanget i et hjem der de kledde henne naken og filmet henne. Også en av mennene tok av seg klærne. Så truet de henne med at hvis hun ikke giftet seg med denne mannen, ville de publisere videoen.»

Det er mange som kjenner seg igjen i Gahijis beskrivelse. En familie opplevde nylig at deres 16 år gamle datter, Maat, ble bortført gjennom en slik «romanse-taktikk». Presten i kirken familien tilhører, sier: «Onsdag kveld 28. juli 2017 forsvant Maat. Moren hennes lette etter henne, men kunne ikke finne henne noe sted. Noen fortalte at hun var blitt kidnappet av en ung mann som het Tor. Han hadde brakt henne til en gård der han arbeidet.» Familien og presten fikk kontakt med en etterforsker. Han bekreftet ryktet og fortalte at Maat hadde blitt forført av en ung mann som var rekruttert av en salafist-organisasjon (en radikal islamsk retning). Hun hadde latt seg lokke inn i et romantisk forhold og hadde dratt av gårde med kjæresten.

Maat var under 18 år. Selv om hun av fri vilje hadde blitt med Tor, sier egyptisk lov at bortføring av en mindreårig er en kriminell handling. Men Maats kristne foreldre opplever at det er svært vanskelig å få politiet til å ta deres sak alvorlig. «Jeg har skrevet en rapport på politistasjonen der jeg har oppgitt navnet på kidnapperen og fortalt hvor Maat holdes,» sier hennes far. «Men politiet bryr seg ikke om å arrestere kidnapperen. De har ikke en gang tatt kontakt med Tor sin bror som bor i den samme landsbyen og som jevnlig har kontakt med Tor.»

Ikke enestående

Maats historie er dessverre ikke enestående. I Kairo ble 15 år gamle Nabirye bare en uke før Maats bortførelse med makt tvunget inn i en bil av to menn. En av dem, en 38 år gammel mann, har erkjent at han fylte ut noen papirer og giftet seg med henne.

Gahiji som kjenner disse kidnappergruppene fra innsiden, er ikke overrasket. «Kidnapperne mottar store pengesummer. Noen ganger hjelper politimenn dem og får som belønning en del av pengene. Jo høyere posisjon den kristne jenta har, jo høyere er betalingen for kidnappingen. For eksempel betales det mer dersom jentas far er en koptisk prest eller hun kommer fra en familie som har en form for lederposisjon.»

Muslim eller kristen?

En muslimsk jente ble bortført i Balansora på samme tid som Nabirye. Da grep politiet straks inn, og innen 24 timer var jenta befridd og gjenforent med sin familie. Når det derimot gjelder kristne jenter, gjør politiet ingenting. De er tvert imot med på trakasseringen av de kristne familiene. «Politiet rapporterer det ikke som kidnapping, men beskriver det som at jenta er savnet,» sier Gahiji. «De dekker over disse kriminelle handlingene fordi de er utført av deres muslimske brødre. Politiet hjelper kidnapperne på ulike måter, og når de gjør det, mottar de en del av belønningen islamistorganisasjonene betaler kidnapperne. I noen tilfeller skaffer politiet kidnapperne narkotika. Denne blir brukt til å dope ned de bortførte jentene slik at de ikke har kraft til å yte motstand. Jeg kjenner til tilfeller der politiet hjalp til med å slå jentene for å tvinge dem til å resitere den islamske trosbekjennelsen.»

Mange av disse jentene blir overgitt i ekstremisters hender. «Den salafistgruppen jeg kjente leide leiligheter forskjellige steder i Egypt for å skjule de bortførte koptiske jentene,» fortsetter Gahiji.  «De truet dem til å konvertere til islam. Og så snart de har nådd den alderen da de selv kan bestemme over sine liv, kommer en muslimsk offentlig tjenesteperson og forandrer deres religion til islam.

Hvis alt går etter planen til de islamistiske kidnapperne, blir jentene tvunget inn i ekteskap med ekstreme muslimer. Men som regel gifter ikke mennene seg med dem på grunn av kjærlighet. Deres eneste mål er å konvertere så mange kristne jenter som mulig til islam. Jentene vil bli slått og fornedret. Prøver de å rømme eller vende tilbake til kristen tro, vil de bli drept.

Det er et sjokk for mange av disse jentene som blir tvangskonvertert og tvangsgiftet, å oppleve at de er mennenes andre kone. De blir behandlet som dyr. Noen sendes til Saudi-Arabia eller Golfstatene for å arbeide som tjenere eller sex-slaver. De opplever ofte å bli alvorlig fysisk mishandlet.

En anonym etterforsker bekrefter Gahijis opplysninger. «Dette skjer omtrent hver eneste dag i Egypt,» sier han. «Men i 80 prosent av tilfellene velger familiene å ikke snakke om det offentlig. Det følger så stor skam med disse sakene, og det kan også medføre at de andre døtrene deres ikke finner en god partner å gifte seg med.»

Maat holdes mot sin vilje

Kidnapperne til Maat har nylig publisert en video der Maat forteller at hun har konvertert til islam av fri vilje. I en videosnutt holder hun opp Koranen. I en annen bærer hun slør, og hun gjentar noe som blir sagt til henne gjennom en øretelefon. Men hennes mor, Hafsah, hevder at det er åpenbart at datteren er tvunget til å si det hun sier på videoen. «Jeg kan se at hun er under press. Min datter er mindreårig og vet ikke noe om det hun snakker om. Hvorfor gjør ikke myndighetene noe for å hjelpe henne?» spør moren i fortvilelse.

Familiens prest bekrefter at politiet henla Maats sak i august. «Vi har gjort alt vi kunne for å få jenta tilbake. Vi har til og med sendt en klage til president Sisi, innenriksministeren og mange andre høytstående personer. Familien hennes har det forferdelig vondt, men vi vet ikke hva mer vi kan gjøre. Vi vet rett og slett ikke!»

Gjenopprettelse og helbredelse er vanskelig

Når noen av disse jentene kommer tilbake til familiene og landsbyene sine, er gjenopprettelse en lang og vanskelig prosess. En koptisk prest som holder til i Øvre Egypt, har brukt de siste ti årene på å hjelpe bortførte jenter tilbake til familiene. Hans egen datter på 14 år ble nesten kidnappet i 2011, midt under den første revolusjonen. Noen menn brøt seg inn i huset deres. «Fordi jeg taler disse jentenes sak, blir jeg truet på livet,» forteller han. «De sier at hvis jeg ikke stopper, vil de også ta min datter. Men jeg frykter ikke noen. Jeg stoler på Gud. Truslene deres kan ikke stoppe meg.»

Da hans egen datter ble forsøkt bortført, måtte han gripe til våpen for å hindre kidnapperne i å utføre sin onde gjerning. I hans eget område blir omtrent 15 jenter bortført årlig. Men i løpet av alle de årene han har engasjert seg i disse sakene, har han bare klart å få åtte jenter tilbake. «Det kjennes som jeg mister en datter selv hver gang noen jenter blir bortført og ikke får komme tilbake,» sier han.

Så beskriver han hvor vanskelig det er å forhandle med politiet. «Dersom vi tar sakene til dem, opplever vi at de i de fleste tilfellene ikke gjør noe som helst. Jeg prøver å få jentene tilbake før de fyller 18 år, den dagen de etter loven selv kan forandre sin religion uten at foreldrene samtykker. Kidnapperne holder jentene skjult inntil jentene fyller 18. Jeg går til politiet gang på gang for å anmelde saker. Noen ganger oppsøker jeg kidnappernes familier for å forhandle om at de må sette jentene fri. På denne måten har jeg fått fri åtte jenter, noen ganger ved politiets hjelp, andre ganger ved å betale penger.»

Kidnapping er en konverteringstaktikk

Gahiji bekrefter at kidnappernes mål er å styrke islam og svekke den kristne befolkningen. Nettverkene har titusener av medlemmer og er finansiert av rike muslimer, for det meste fra Saudi-Arabia. Noen ganger plyndrer eller stjeler de fra kristne firmaer for å finansiere planene sine.

Kidnapperne angriper de mest sårbare, forteller presten: «De velger ut kristne familier som allerede har problemer. For eksempel der en far arbeider et annet sted. De er enkle mål.» Han håper at de unge kristne jentene skal oppleve seg elsket både i hjemme sine og i kirken. Det gjør dem mindre sårbare.

Åpne Dører oppfordrer alle til å be for jentene, familiene deres og prestene som prøver å hjelpe. Nettverkene som bortfører unge kristne jenter, ødelegger de kristne samfunnene. Prestene risikerer ofte sitt eget og familiemedlemmenes liv når de prøver å hjelpe de bortførte jentenes familier. Be om at Gud må gi dem styrke til å fortsette, selv om de ofte blir skuffet og nedbrutt. Og be om at myndighetene og politiet må begynne å ta bortføringene på alvor og sørge for beskyttelse av jentene.

 

 

Gå til innlegget

Hvorfor forfølges de som tror på Jesus?

Publisert rundt 2 måneder siden - 594 visninger

«Vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod (altså mennesker), men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet,» skriver apostelen Paulus. Han hadde selv hatt en religiøs «festning» mot sannheten.

Festningsverk og forfølgelse

«Vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod (altså mennesker), men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet,» skriver apostelen Paulus. Han hadde selv hatt en religiøs «festning» mot sannheten. Da han hadde fullmakt fra religiøse ledere til å nedkjempe dem som hevdet at Jesus og evangeliet var sannheten, var det en religiøs åndsmakt som styrte ham. I sin apostel- og misjonærtjeneste møtte han mange motstandere og mye motstand av både politisk og religiøs art. Også de var styrt av en «åndehær i himmelrommet».

Paulus lærte gjennom alt dette en sannhet som han underviser menigheten i Efesos i: «Vi har ikke en kamp mot mennesker, men mot ondskapens åndehær.» Til menigheten i Korint skriver han: «Våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud.» Tankebygninger er en slags «festningsverk», eller på engelsk «strongholds».

Hvordan gir dette seg til kjenne i dag? Vi spør ikke om det viser seg, for vi vet at åndehæren er virksom til alle tider. Men vi spør hvordan!

1.       Forfølgelse i hinduismens festning / «stronghold»

Nylig viste BBC en dokumentar om hinduismen i India. I en by var det «rotteguden» som ble tilbedt. Det betyr at rottene blir sett på som hellige, som barn av rotteguden. Rottene har høyere status enn mennesker, umåtelig høyere status enn lavkasten, sudraene, disse fattige og utstøtte. Den åndelige lederen, brahminpresten, hadde et ønske for sin reinkarnasjon; at han skulle bli gjenfødt som en rotte. I en annen by tilba de apeguden. Flokker av apekatter terroriserte byen og ble samtidig æret og beskyttet. Apekatter hadde langt høyere status enn fattige mennesker.

Hinduismens inndeling av mennesker i ulike kaster og læren om karma, dharma og reinkarnasjon er forkastelig, vil ikke-hinduer mene. Problemet er at ondskapens åndehær har forført hinduer i tusener av år til å tro at dette er sannheten. Det har så dype åndelige røtter at det krever et enormt arbeid å få rykket det opp og ryddet det av veien.

Kristne i India opplever i dag en skremmende økning i forfølgelse fra hindufundamentalister. Hvorfor? Fordi det er en stor kristen vekst. I løpet av noen tiår med kristen vekkelse er antall kristne blitt minst 80 millioner. De fleste nye kristne kommer fra den laveste kasten (sudraene) eller fra de kasteløse (dalitene). De omfavner frigjøringen i det kristne evangeliet og forkaster hinduismens fascisme og falske tro.

Dette er «forfølgelsens psykologi»: Der evangeliet går fram og festningene til djevelen angripes, der går «ondskapens åndehær» til motangrep gjennom forfølgelse. Er det rart «ondskapens åndehær» reiser seg til motstand når dens festning angripes? Hindutvabevegelsen i India og Nepal kjemper for et reint hindusamfunn. Hindureligionens og hindutvafilosofiens tilhengere angriper dem som tror på Jesus og friheten i ham – en frihet «ondskapens åndehær» hater. Djevelen ønsker bare å holde mennesker i mørkets fangenskap. Er det rart at kristne angripes og forfølges? Er det å undre seg over at evangeliet hates?

2.       Forfølgelse i islams festning /»stronghold»

Islams røtter er 1400 år gamle. De er ikke så gamle som hinduismens, men de er sterke og dype nok til at det skal mye kraft til for å rykke dem opp. Etter 70 år ble kommunismens røtter revet opp de fleste steder der denne ideologien hadde forfulgt kristne og forsøkt å bekjempe kristen tro. Det var en tid med mye kristen bønn. 1400 år er 20 ganger mer enn 70 år. Derfor trengs det kanskje 20 ganger så mye bønn for å rykke opp islams røtter?

I dag skjer det underlige ting i den muslimske verden. Ayatollah Khomeini lovet et sjiaislamsk paradis i Iran etter revolusjonen i 1979. Da kirken ikke kunne underordne seg hans befalinger fordi den var bundet til Guds ord, drepte det islamske vokterrådet kirkens prester og stengte dens dører. Men det kristne budskapet hadde fått tak i nye mennesker. Islams festningsverk begynte å slå sprekker. Gud reiste opp nye ledere i en undergrunnskirke som i dag kanskje teller rundt en million nye kristne med muslimsk bakgrunn. Kanskje tre ganger så mange? En bok bærer tittelen «Too many to jail» - det er for mange nye kristne til at det er plass i fengslene for dem. Likevel gjør de religiøse myndighetene alt som står i deres makt for å knekke kirken og evangeliets fremgang. Men det er evangeliet som seirer i Iran nå, og festningen til «ondskapens åndehær» slår sprekker.

Tom Doyle har skrevet et par bøker om hvordan Jesus møter muslimer i syner og drømmer. Nabeel Qureshi har skrevet boken om seg selv, «Søkte Allah, fant Jesus». På Youtube-videoer forteller mange tidligere muslimer om sitt møte med Jesus. Tusener av iranske og afghanske flyktninger kommer til tro på Jesus i Europa, Tyrkia, Australia og Amerika. Noen hundre også i Norge. I Syria søker mange Jesus. Det er en bevegelse av muslimer på vei bort fra islam til Jesus.

Er det å undre seg over at forfølgelsen øker? «Ondskapens åndehær» holder på å miste sin festning.

3.       Forfølgelse i diktaturets festning

To av verdens verste diktaturer forfølger kristne brutalt: Nord-Korea og Eritrea. På World Watch List 2017 fra Åpne Dører er Nord-Korea nummer 1, så følger 8 muslimske land før Eritrea på 10. plass.

I Korea fant det sted store kristne vekkelser for vel hundre år siden. Samtidig med vekkelsene var det brutal forfølgelse av de kristne, særlig iverksatt av den japanske okkupasjonsmakten som ville tvinge de kristne til å tilbe i Shinto-templene og bøye seg for den japanske keiseren. Før Japans kapitulasjon i 1945 hadde de planlagt å utrydde enhver kristen og alle spor av kristendommen i Korea. Den nye makthaveren i Nord-Korea, Kim il Sung, fortsatte i dette sporet: Kristne måtte nedkjempes. Han anså kristendommen som vestlig imperialisme og en utålelig religion. Fortsatt hater regimet Bibelen og dens frigjørende budskap.

Mens kristne forfølges på alle tenkelige måter i Nord-Korea i dag, blomstrer kirkene i Sør-Korea. Festningen til «ondskapens åndehær» består i Nord-Korea, men en dag vil også den falle. Vi kan være med på å slå sprekker i den og gjøre den porøs ved å be.

I Eritrea er det også svært alvorlig forfølgelse av kristne. Regimet ser på de Bibelens evangelium som sin verste fiende. Like fullt fortsetter veksten i antall kristne. Evangeliets ild brenner på samme måte som på oldkirkens tid da evangeliet vant seier etter seier midt under forferdelige trengsler.

4.       Forfølgelse i sekularismens festning

Hvorfor forfølges ikke kirken i Norge og Europa i større grad? Er det fordi vi ikke er en trussel mot festningsverkene til «ondskapens åndehær»? I hele verden foregår det et «holocaust» uten sidestykke: Ufødte barn drepes i mors liv. Forskere finner nye metoder for å finne ut hvem som ikke bør bli født. Oppegående mennesker og ellers fornuftige politikere lar det bare skje. Det vedtas partiprogram og lover som tillater utryddelse av de uønskede. Disse barna er ikke bare mors og fars barn. De er Guds barn! For meg som arbeider for forfulgte kristne, er det en helt naturlig konsekvens også be for de forfulgte, ufødte barna.

Gå til innlegget

Retur av kristne til forfølgelse i Irak

Publisert 3 måneder siden - 455 visninger

En professor i politisk vitenskap ved universitetet i Rabat i Marokko, Khaled Yamout, skriver i en artikkel i avisen Asharq Al-aawsat, at IS og deres ideologi vil ikke forsvinne selv om de blir militært nedkjempet. Hans begrunnelse er at den politikken som skapte grobunn for IS, fortsatt er til stede.

Norge vil være «best i klassen» med hensyn til retur av asylsøkere. Blant asylsøkerne er kristne fra tradisjonelle kirkesamfunn i Midtøsten, men i enda større grad konvertitter fra islam. Den som kjenner til hva islam lærer om frafall og konvertering til en annen tro, vet hva konsekvensene av retur kan være. Den som kjenner til forfølgelse og diskriminering av kristne (dhimmier), ikke minst nyere historie i Syria og Irak, vet enda mer om den risikoen det er å være kristen i disse samfunnene.

I løpet av et par uker er jeg innkalt som vitne i tre saker der utlendingsmyndighetene krever at kristne skal returneres til Iran (2 saker) og Irak. Den første saken som allerede har blitt ført i retten, vitner om at utlendingsmyndighetene på en skremmende måte bagatelliserer faren for forfølgelse.

Irak

De siste årene er det i Norge utgitt tre informative bøker om forfølgelsen av kristne i Midtøsten. Den første er skrevet av den danske journalisten Klaus Wivel. Bokens tittel er «Den siste nattverd». Wivel skriver om vår tids største menneskerettskrenkelser, «en virkelighet som mange godtroende folk i vesten benekter», skriver forlaget. «Kristne i den arabiske verden er vår tids paria.»

Den andre boken ble skrevet av redaktør Kari Fure med tittelen «Flukten fra Syria og Irak». Den forteller historien om hvordan kristne drives bort fra de områdene der den kristne kirke først etablerte seg. Hun drar også linjer til folkemordet mot kristne armenere i Tyrkia for hundre år siden.

Den tredje boken er skrevet av Lars Akerhaug etter mange års undersøkelser. Bokens tittel er «Siste jul i Kairo», men innholdet dekker store deler av Midtøsten, også Irak. Forlaget skriver:

I Midtøsten rager alltid minaretene høyere enn kirketårnene. Mange steder har klokkene sluttet å ringe inn på søndager. På reise i Egypt, Irak og Libanon møter forfatteren kristne som forfølges på grunn av sin tro. De fordrives og drepes av radikale islamistgrupper som Islamsk Stat. Men også av gamle naboer og myndighetene som skulle beskytte dem. Dette er historien om hvordan urkirkene i Midtøsten er i ferd med å bli borte. Det er liten eller ingen grunn til optimisme. I denne boken tar Lars Akerhaug opp ubehagelige historier som sjelden fortelles i norsk presse, om hvordan kristne forfølges systematisk i muslimske land. Man kan bare spørre seg hvorfor ingen reagerer.

World Watch List

På Åpne Dørers World Watch List 2017 (med data fra 2016) er Irak nummer 7 på listen. I 2016 var landet nummer 2, og det forteller om en noe bedre situasjon etter at IS ble drevet på defensiven. Men bare noe bedre, for situasjonen er fortsatt dramatisk vanskelig. Fortsatt beskrives forfølgelsen mot kristne, og særlig voldsnivået, for ekstrem.

Ved utgangen av 2016 regnet en med at det var 230 000 kristne i Iran. Det betyr en halvering av den kristne befolkningen i løpet av noen tiår. Situasjonen har selvsagt vært mest ekstrem etter at IS startet sin offensiv, men de kristne er vel kjent med forfølgelse og diskriminering lang tid forut for IS. Men blant dem som er igjen i landet, har de fleste kristne måttet flykte internt. Tradisjonelle kristne områder, som kristne bydeler i Bagdad og kristne byer og landsbyer på Ninivesletten, er nesten tømt for kristne. Hjemmene deres er ødelagt, kirkene er brent ned og bombet i stykker. Noen hjem er overtatt av muslimer, og kirker er gjort om til moskeer.

 

 

«Radikale islamistiske grupper ønsker en religiøs utrenskning av Irak for å på den måten å gjøre landet utelukkende islamsk,» skriver Åpne Dørers nyhetstjeneste, World Watch Monitor.

Hva er forfølgelsens primære drivkrefter?

Den primære drivkraften bak forfølgelsen er islamsk ekstremisme. Det har selvsagt vært tydelig etter at IS kom på banen, men det er ikke et nytt fenomen, og mange tegn tilsier at det vil være tilfelle etter at IS er drevet bort. IS-ideologien lever nemlig videre.

En annen drivkraft er naturligvis det som alltid er islams lære og ligger dypt i islamsk kultur, at kristne og jøder er «dhimmi» med alt det innebærer av diskriminering. Islamsk lov, sharia, gjenspeiles i kultur, politikk og lovverk. Derfor kan ikke kristne regne med at menneskerettigheter skal gjelde dem på lik linje med muslimer. De er alltid annenrangs borgere i en kultur og nasjon med muslimsk majoritet. En har sett det tydelig de siste årene at regjeringen har vært ute av stand til å opprettholde rettssikkerhet og yte et minimum av beskyttelse.

Sekteriske oppdelinger har ytterligere fragmentert det irakske samfunn under innflytelse av islamske militante, ikke minst i forbindelse med etableringen av kalifatet Islamsk Stat (IS).

Historiske kristne kirker og ikke-tradisjonelle protestantiske kristne menigheter forfølges i alvorlig grad, særlig av radikale islamske bevegelser, myndigheter og ikke-kristne ledere.

Menigheter bestående av kristne konvertitter (her med muslimsk bakgrunn) lider voldsomt under forfølgelsen, særlig fra familiemedlemmer, men også fra samme aktører som de historiske kristne menigheter.

Halvparten av kristne har flyktet fra Irak

Siden 2011 er den kristne befolkningen i Irak redusert til det halve, meldte World Watch Monitor i juni 2017.  «IS fremtreden på arenaen var bare et nytt stadium i de kristnes flukt. Allerede i mange år hadde de opplevd at håpet om en trygg fremtid i Irak var historie,» heter det i en rapport fra Åpne Dører, hjelpeorganisasjonen Server og Middle East Concern. Rapportens tittel er «Understanding the recent movements of Christians leaving Syria and Iraq».   «Det er få som tar initiativ til å vende tilbake, og de fleste som er intervjuet, sier at Midtøsten ikke lenger er et trygt sted å bo for kristne,» heter det videre. «Det må skapes nasjonale mekanismer som på lang sikt kan sikre alle religiøse og etniske minoritetsgrupper de samme rettighetene som majoritetsbefolkningen.» De tradisjonelle kristne samfunnene må bygges opp helt fra grunnen på nytt, sies det. Det gjelder ikke bare ødelagte bygninger, men også alle utdannelsesmuligheter.

I en periode før IS angrep og tok kontroll over kristne områder, flyktet kristne i titusentalls fra Irak til Syria og Libanon. Under IS-offensiven i Syria måtte mange irakere flykte på nytt. Men hvor? Noen tusener har kommet til Europa, særlig Sverige og Tyskland. Andre har bosatt seg i Tyrkia og Jordan, USA, Canada og Australia. Et lite antall assyriske og kaldeiske kristne har kommet til Norge. 

Retur

Om det er mulig, vil de aller fleste reise hjem. Det gjelder selvsagt ikke minst alle som er internflyktninger i Irak og ellers i Midtøsten. Men hva har de å reise hjem til? Menneskerettighetsadvokaten Ewelina Ochab har vurdert dette spørsmålet for dem som opprinnelig bodde i de kristne områdene på Ninivesletten.  Ochab sier at bare et svært lite antall anser det som mulig å returnere. De ser ingen fremtid for seg selv og sine barn der. Det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til sikkerhet og den politiske utviklingen, ikke minst på grunn av konflikten mellom ledelsen for den kurdiske befolkningen og den arabiske delen av Irak. Gjenoppbyggingen av alt som er ødelagt vil ta lang tid og koste store summer.

IS vil fortsatt være der

En professor i politisk vitenskap ved universitetet i Rabat i Marokko, Khaled Yamout, skriver i en artikkel i avisen Asharq Al-aawsat, at IS og deres ideologi vil ikke forsvinne selv om de blir militært nedkjempet. Hans begrunnelse er at den politikken som skapte grobunn for IS, fortsatt er til stede. Han skriver også at den religiøse intoleransen som IS-retorikken skapte, har slått rot i deler av den muslimske befolkningen og ikke minst blant muslimske ledere.

Også den kaldeiske erkebiskopen Amel Nona har nylig hevdet at IS vil overleve fordi IS ikke bare er en militant islamistisk gruppe, men representerer en mer utbredt måte å tenke og handle på.

I en liten by 30 km øst for Mosul er gjenoppbyggingen i gang. Men Åpne Dørers nyhetstjeneste World Watch Monitor forteller i en artikkel i juni 2017 om den frykten som rår. Det er frykt for at IS har skjult bomber, men det er også frykt for at mennesker med IS-sympatier skal angripe på nytt.

IS skyld i folkemord

Det overrasket neppe noen at den amerikanske administrasjonen ved Rex Tillerson 17. august 2017 uttalte at IS er skyld i folkemord, særlig mot yezidier og kristne. «IS er skyldig i etnisk rensing rettet mot disse gruppene,” het det i rapporten han la fram. USAs tidligere utenriksminister, John Kerry, hevdet det samme ett år tidligere. Særlig holdt han fram den brutale fremferden mot dem som hadde forlatt islam og konvertert til kristen tro.

Lord Alton, medlem av det britiske parlamentet, utfordret både irakiske politikere og det internasjonale samfunnet ved å kreve at må gjøre «en realitetssjekk ved å se til at en oppfyller Menneskerettighetserklæringens ord om retten til å skifte tro – en glemt og undervurdert rettighet». Også USCIRF (US Commission on International Religious Freedom) understreker det samme poenget: Truslene mot dem som forlater islam og blir kristne, er store i ethvert muslimsk samfunn og enorme i et samfunn som har antatt IS-ideologien.

Kurdiske trusler

Så er det et annen trusselbilde som skremmer de kristne. I den irakiske konflikten der bekjempelsen av IS har vært sentral, har det kurdiske samfunnet på mange måter vært beskytter av de kristne – som har kirker både i den arabiske og kurdiske befolkningen. Men i kampen om herredømme i «det nye Irak» er kurderne blitt en trussel også mot kristne.

Nylig ble en assyrisk kristen ordfører i byen Alqosh i det nordlige Irak fjernet av de kurdiske myndighetene og erstattet av en kurdisk ordfører. Det hele skjedde på udemokratisk vis. Assyriske kristne frykter at dette bare er begynnelsen på en ny form for undertrykkelse og at de vil miste all politisk innflytelse. Faktisk er det nå slik at flere assyriske kristne foretrekker å være under styre av regjeringen i Bagdad enn under de kurdiske myndighetene. De minnes kurdernes delaktighet i folkemordet på assyriske kristne for hundre år siden.

Også i undervisningen i skolene er den kurdiske innflytelsen blitt merkbar. Assyrisk kristen tro og kultur må vike.

IS-ideologien

Alternativene for kristne i Irak er kompliserte. Hvor skal de gjøre av seg? Har de i det hele tatt noen å stole på? I Bagdad er åtte kirker stengt i løpet av kort tid, melder World Watch Monitor 2. august i år. Blant annet fordi truslene fortsatt er så store at kristne ikke våger å gå til gudstjeneste, men fremfor alt selvsagt fordi så stort antall kristne har flyktet. Alle husker da 58 mennesker ble drept i den syrisk-katolske kirken i Bagdad i 2010. Dette terrorangrepet skapte en frykt som ennå sitter dypt i.

En av grunnene til å frykte for et konstant press og nye voldelige angrep mot kristne er at bildet har skiftet noe karakter. Den sekteriske konflikten mellom sunni- og sjia-muslimer, har mer blitt en samlet front mot kristne etter 2007. Kristne er nemlig en «myk» målgruppe som ikke slår tilbake. Den siste faktoren er at IS-ideologien har slått rot ikke bare blant sunnimuslimer, men også blant sjiamuslimer.

Den tidligere erkebiskopen Nona, som nå lever som flyktning i Australia, sier: «IS representerer en måte å tenke på. Ideologien har ført til at det muslimske samfunnet tenker at det har alle rettigheter, mens ikke-muslimer som kristne ikke har noe rettigheter. Kristne kan overhode ikke forvente å få leve normale liv under en slik ideologi.»

Et eksempel på hvor utbredt denne religiøse ideologien er blitt, er uttalelser fra en den sjiamuslimske lederen Sjeik Alaa al-Mousawi som nettopp er utnevnt av irakiske myndigheter. I en video annonserer han jihad mot de irakiske kristne. Han sier at kristne er vantro og må vende om til islam. Hvis de ikke gjør det, skal de drepes eller betale beskyttelsesskatt (jizya). På denne måten uttrykker han fundamental sharia-teologi. Og med slike uttalelser og holdninger fra en regjeringsutnevnt muslimsk leder har kristne alt å frykte.

Slutten for kirken?

Men betyr det at kirkens tid i Irak er forbi. Nei, slår mange kristne ledere fast. Men kirken vil forandre karakter. 2000 år gamle historiske kirkesamfunn trues, men samtidig vokser det fram en ny kirke som består av mennesker som er ferdige med islam og kommer til tro på Jesus Kristus. Sannsynligvis er denne nye kirken snart like stor som de historiske kirkene. Allerede nå utgjør kristne med muslimsk bakgrunn 45 prosent av de kristne i landet, sier en kirkeleder. «Nytt blod skaper en ny kirke,» sier han.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Hvordan reagerer vi når vi blir urettferdig behandlet?

Publisert 3 måneder siden - 1142 visninger

Det er ikke alltid kjekt å lese kommentarer fra kristne på sosiale medier. Det er heller ikke alltid greit å se hvordan kristne ledere, som har et spesielt ansvar i å være forbilder, reagerer på krenkelser.

Det er ikke alltid kjekt å lese kommentarer fra kristne på sosiale medier. Det er heller ikke alltid greit å se hvordan kristne ledere, som har et spesielt ansvar i å være forbilder, reagerer på krenkelser. Ikke-kristne viser ikke sjelden en mer kristelig oppførsel enn det mange kristne gjør. Som kristne er vi kalt til å leve mer og mer hellig, i tanker, ord og gjerninger. «Dere er verdens lys,» sa Jesus. Men hvordan kan vi være det samtidig som vi forbanner. Det hjelper ingenting om vi sier om oss selv at vi er verdens lys hvis mennesker omkring oss opplever at vi ikke er det.

Jeg tenker ofte på eksempelet til den rumenske dikteren Traian Dorz. Han levde i Romania i den tøffe kommunisttiden. Jeg har skrevet om ham i min bok «Men Gud er ikke beseiret» under overskriften «Det er så vidunderlig å lide for Kristus»:

Etter å ha fullført medisinstudiene ble den unge Paul Negrut innkalt til militærtjeneste. Som lege ventet han å bli plassert i et legeteam. Men da han ankom sin «avdeling», viste det seg å være et psykiatrisk fengsel for soldater. Den unge legen fikk ikke lov til å ha kontakt med noen utenfor fengselet. Etter sin kristne omvendelse hadde Paul Negrut blitt et aktivt medlem av sin menighet og hadde fått ansvar for hjelpearbeidet overfor fattige. Men nå var han, en kristen lege, fanget blant sinnslidende soldater.

En dag ble han oppsøkt av en offiser som sa: «Jeg har også kristne i min familie. Derfor vil jeg gjerne hjelpe deg. Hvis du lover meg å være tilbake om to timer, skal jeg la deg få gå ut.»

Hvor skulle han dra? Plutselig husket han adressen til en velkjent kristen, Traian Dorz. Han var en av de mest berømte dikterne i Romania og leder for Herrens Armé, en vekkelsesbevegelse innen den ortodokse kirke. Paul Negrut var selv protestant, men han hadde dyp respekt for de ortodokse «ostasier» - soldatene i Herrens Armé.

«Det er så vidunderlig å lide for Kristus»

Det var maksimum femten minutters gange til Traian Dorz sitt hjem. Da han kom dit, sto døren på gløtt. Han skjøv den forsiktig opp og kikket inn. Han ble stående og stirre. Lederen for Herrens Armé satt på gulvet. Han holdt hodet mellom hendene mens blodet rant nedover kinnene. Paul Negrut presenterte seg og spurte hva som hadde hendt. Dikteren smilte, og uten spor av sinne i stemmen fortalte han at han nettopp hadde hatt besøk av Securitate, det rumenske hemmelige politiet.

Nå forsto Paul hvorfor han hadde fått fri noen timer. Han stelte sårene Traian Dorz hadde fått. Han var ikke bare skadet i hodet, men over hele kroppen. Bare en time tidligere hadde Paul syntes synd på seg selv på grunn av den tøffe behandlingen han som ung lege hadde gjennomgått. Men nå skammet han seg over sin holdning og lyttet til Traian Dorz´ ord: «Bror Paul, det er så vidunderlig å lide for Kristus. Vi er ikke her for å klage, men for å forherlige Gud. La oss knele og be sammen.»

«Velsign dem som forbanner dere!»

Traian Dorz ba: «Herre, jeg ber deg om at de folkene som var her for noen minutter siden for å gjøre meg vondt, vil se den gale måten de lever på. Vil du velsigne dem og frelse dem fra deres onde ferd! Gud, du vet at jeg elsker dem. Vil du ordne det slik at jeg vil være i stand til å dele evangeliet med dem når de kommer tilbake om noen dager.»

Etter denne bønnen fortalte Dorz at Securitate besøkte ham to ganger i uken for å tvinge ham til å arbeide for kommunistmyndighetene. De ønsket at han skulle opphøye kommunismen og partiet gjennom diktene sine. Mange ville bli vunnet for deres sak hvis lederen for Herrens Armé arbeidet for dem. Men hver gang de kom, få dager etter at de hadde truet ham, oppdaget de at Dorz bare skrev om sin kristne tro, til ære for Gud. Hver gang Securitate forlot hjemmet hans, sa Dorz til politifullmektigen: «Ikke glem dette: Jeg elsker deg. Når vi står foran Guds trone og du blir dømt til helvete, så vil det ikke være fordi jeg hatet deg, men fordi du har avvist Guds kjærlighet.»

En kveld kom Securitatemannen igjen hjem til Traian Dorz. Dorz så at han var alene, men forberedte seg likevel på det verste. Men til hans forundring var politifullmektigen svært vennlig. Han sa: «Herr Dorz. Det vil ikke være lenge til jeg skal stå for Guds trone. Så jeg ønsket å si at jeg er lei meg for alt det vonde jeg har gjort mot deg. Du rørte meg med din kjærlighet, og jeg spør meg nå om du vil be for meg slik at jeg kan ta imot Jesus. For få dager siden fikk jeg greie på at har kreft og kun har noen få uker igjen å leve. Når jeg står for Guds trone, ønsker jeg å stå på din side.»

Men dette betydde ikke slutten på forfølgelsen. Den gang Paul Negrut møtte Traian Dorz, hadde han sittet i fengsel i 16 år. I 1982, da han var 67 år gammel, kom han innenfor murene igjen. Helsen hans var helt ødelagt, men helt til sin dødsdag, 20. juni 1989, fortsatte han å vitne om Guds kjærlighet.

Paul Negrut ble leder av den evangeliske alliansen i Romania, men han viste til Traian Dorz og Herrens Armé når han snakket om hva som ville bringe vekkelse til folket.

---

Ønsker vi å følge Traian Dorz sitt eksempel? Eller Josefs eksempel fra 1. Mosebok? Ønsker vi å velsigne dem som forbanner oss? Ønsker vi å gjengjelde ondt med godt? Og et spørsmål til: Hva tror vi vil gi ære til Jesus og bringe vekkelse til folket vårt?

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6319 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6760 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2202 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3552 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 474 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7987 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2659 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 14 timer siden / 332 visninger
2 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 15 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 15 timer siden / 160 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 18 timer siden / 215 visninger
1 kommentarer
Ledsagere som ikke lytter
av
Øyvind Håbrekke
rundt 21 timer siden / 804 visninger
6 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 81 visninger
1 kommentarer
Evig prøvekanin
av
Solveig-Marie Oma
1 dag siden / 165 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjetil Nilsen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
3 minutter siden / 804 visninger
Odd Sverre Hove kommenterte på
Midtøstens nye urokråke
rundt 1 time siden / 332 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4402 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4402 visninger
Lukas F. Olsnes-Lea kommenterte på
Klart nei til dødsstraff
rundt 1 time siden / 237 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Midtøstens nye urokråke
rundt 1 time siden / 332 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 1 time siden / 756 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 2 timer siden / 804 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4402 visninger
Kjell Sørsdal kommenterte på
til krig mot frelsesbønn!
rundt 4 timer siden / 76 visninger
Les flere