Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Det kan koste mye å feire jul

Publisert 5 dager siden - 105 visninger

Ifølge en lov fra 2015 er det forbud mot alle former for julefeiring i Tadsjikistan. Det er forbud mot kristne julesanger og juledekorasjoner, ja til og med å gi hverandre julegaver eller å feire et julemåltid! «Men vi kristne trenger ikke alt det ytre. Vi feirer Jesu fødsel i vårt hjerte,» sier en kristen i landet.

Hvis kjøpefesten i førjulstiden varer ved i år også, kan det bli dyrt å feire jul. I Norge og i andre rike vestlige land, her hvor de fleste har glemt Jesus. Men noen andre steder kan det koste dyrt på andre måter. Prisen en må betale er en annen. I den sammenhengen er det norske ordet «jul» uten mening, for det handler ikke om en alminnelig midtvintersfest med tre, gaver, god mat og lys, men om Jesu fødsel. Mysteriet Guds Sønns inkarnasjon.

For noen er det en trussel, for andre blasfemi. Og atter andre: Tull, nonsens, eventyr.

Det var en trussel for kong Herodes. Så desperat var Herodes at han drepte tusenvis av nyfødte gutter i Betlehem for å gjøre ende på Jesus. Det er en trussel for Kim Jong-un, ayatollahene i Iran. Det er blasfemi for etterfølgerne av Muhammed.

Bomber på juledagen

Jeg husker historiene fra de kristne områdene i Sudan. Jeg kjenner noen som opplevde det. På de kristne høytidsdagene kom den muslimske regjeringens bombefly og soldater og angrep kirkene. Spesielt på juledagen, for da var mye folk samlet. Sannsynligvis vil de kristne i Nuba-fjellene oppleve det også i år.

Nå til dags går selvmordsbombere inn i kirker i Egypt og Pakistan under julehøytidens gudstjenester for å drepe så mange som mulig, skade så mye de kan og skremme andre fra å feire Jesu fødsel.

Ikke bare muslimske ekstremister. Også hinduekstremister. I India gjør de det samme. Julen gir en utmerket anledning til å ydmyke de kristne.

I Nord-Korea og Eritrea

Kristendommen er ulovlig i Nord-Korea. Ulovlig til de grader. Å ha en julekrybbe med Jesus, Maria og Josef i hjemmet er ikke lovlig. Langt mindre på kjøpesenteret. Å spille en julesang på radio er utenkelig. Den som gjør slike ting, risikerer å bli arrestert, drept på stedet, torturert til døde. Eller bli stengt inne i en fangeleir på livstid. Sammen med hele familien og nære venner.

Men i arbeidsleiren er det fortsatt mulig å feire Jesu fødsel. Stedet er verre enn en stall. Kanskje i latrinen der stanken er så ille at vokterne ikke orker å gå inn. En sang synges så stille det er mulig. En ber en bønn, også det stille, bare leppene beveger seg. Det er årets julegudstjeneste.

Det blir nok ikke noe julemåltid eller gaver til dem som er fengslet i skipscontainere i Eritrea. Ingen julesanger heller. Ikke noe pyntet julebord. Julefeiringen blir svært stille. Det er ikke sikkert de kristne fangene vet hvilken dag det er i året, heller. Det er bare trusler. En moderne «kong Herodes» er ute etter dem.

I Saudi-Arabia, Somalia, Tadsjikistan, Iran og Brunei

Tro ikke at det er stort bedre i Saudi-Arabia. Du finner ikke en kirke å gå i til julegudstjeneste. Der er ingen julekonserter. All feiring av julens budskap er forbudt. I islams hjemland er Fredsfyrsten uønsket. Det finnes knapt den saudiarabiske familie som våger å feire jul. Ingen hemmelig kristen i noen familie som kan synge en kristen julesang eller lest høyt fra juleevangeliet. Blir du mistenkt for å feire Jesu fødsel, kan onkel, fetter eller bror drepe deg.  

Siden 2015 har det vært forbud mot å feire jul i Somalia. Offisielt. Farlig har det vært mye lenger. Livsfarlig! Islamistene i al-Shabaab følger nøye med om noen skulle ha antydning til å feire noe som helst som har med Jesus å gjøre. Familiemedlemmer følger med, imamene følger med, og klanen følger med. Blir du mistenkt for å feire jul, er du dødsdømt. Politiet har instruks om å forhindre all julefeiring.

Ifølge en lov fra 2015 er det forbud mot alle former for julefeiring i Tadsjikistan. Det er forbud mot kristne julesanger og juledekorasjoner, ja til og med å gi hverandre julegaver eller å feire et julemåltid! «Men vi kristne trenger ikke alt det ytre. Vi feirer Jesu fødsel i vårt hjerte,» sier en kristen i landet.

Jeg er sikker på at vi får mange meldinger om at sikkerhetspolitiet har trengt seg inn i private hjem i Iran og arrestert husmenighetene som har vært samlet for å feire Jesu fødsel.

Du risikerer fem år i fengsel og 20000 dollar i bot hvis du feirer jul i Brunei. Har du en Bibel som du leser juleevangeliet fra, kan du få ni års fengselsstraff.

Herodes og de andre

Hva har kong Herodes, Eritreas og Nord-Koreas diktatorer, ekstreme islamister og hinduer, prinsen av Saudi-Arabia og emiren av Brunei til felles? De frykter eller hater Fredsfyrsten og dem som vil synge julens sanger for å tilbe ham.

Gå til innlegget

Misjonærer kan drepes, men evangeliet lever!

Publisert 17 dager siden - 266 visninger

"Det er ikke tåpelig å gi det vi uansett ikke kan beholde, for å få noe vi ikke kan miste." (Misjonæren Jim Elliot)

John Allen Chau, 27 år gammel, elsket Gud og livet og ønsket å hjelpe mennesker i nød. "Han elsket også det sentinelesiske folket," sier familien hans. "Vi tilgir dem som er ansvarlige for hans død."

John Allen Chau ble drept med spyd da han kom folket på Sentinel-øyene i India. Han ønsket bare å fortelle dem om Jesus.

Denne hendelsen som skjedde for få dager siden, minner meg om tilsvarende hendelser tidligere i kirkens historie.

1. Apostelen Tomas ("Tvileren") kom helt til byen Madras i delstaten Kerala i India i år 52. Hvor gammel han var, vet vi ikke, men kanskje 45? Hvor han kom, forkynte han det glade budskap om Jesus. Tradisjonen forteller at han vant kong Misdais kone og sønn for evangeliet. Men han ble likevel dømt til døden og drept ved at hedenske prester stakk et spyd gjennom ham.

Apostelen - misjonæren - Tomas ble drept, men evangeliet om Jesus kunne ingen gjøre slutt på. I Kerala finnes Indias eldste kristne samfunn. En kirke ble bygget på stedet der Tomas ble drept.

2. Mange kjenner sangen "I have decided to follow Jesus" ("Mitt valg er gjort, jeg vil følge Jesus"). Mannen som skrev sangen, var sammen med sin familie blitt kristne. Landsbysjefen i India kalte sammen alle i landsbyen og stilte familien på valg: Enten måtte de fornekte sin kristne tro, eller så ville de bli drept. De valgte å dø fremfor å fornekte Jesus. Først ble barna drept, så kona, og til sist mannen. (Se film om sangen på Åpne Dørers nettside.)

Den kristne familien ble drept, men vitnesbyrdet deres begynte å brenne i landsbysjefens hjerte. Snart kalte han på nytt sammen landsbybefolkningen og ba dem alle om å vende om til tro på Jesus. Det ble kristen vekkelse!

3. Den australske misjonæren Graham Staines kom som ung til India for å tjene og hjelpe de kasteløse og spedalske (som høykaste og friske ikke ville berøre). Mange fattige kasteløse, lavkaste og spedalske fikk oppleve Guds kjærlighet og kom til tro på Jesus.

Men ikke alle like det som skjedde. En kveld tente de fyr på bilen der Graham Staines og hans to små sønner lå og sov etter å ha vært sammen med spedalske kasteløse. Pappa og de to guttene ble drept. Men da Grahams kone, Gladys, og deres datter, Elisabeth, på indisk TV fortalte at de tilga dem som drepte ektemann, pappa, sønner og brødre, brøt det løs en kristen vekkelse i India. En kirkeleder sa: "Gladys' og Elisabeths ord om tilgivelse har betydd mer for evangeliets fremgang i India enn mange tiårs misjonsarbeid."

Misjonæren ble drept, men det ga nytt liv til misjonsarbeidet.

4. Den unge misjonæren Robert J. Thomas fra Wales drømte om å få komme til Korea for å forkynne evangeliet. Han visste det innebar stor risiko, men etter flere års forberedelser i Kina, reiste han med skipet "General Sherman" til Korea i 1866. "Jeg er trygg på at jeg vil bli ønsket velkommen," skrev han til en venn. Men det ble han ikke. Da skipet nærmet seg hovedstaden Pyongyang, ble det angrepet. Hele mannskapet ble drept. Også passasjeren Thomas ble drept, før han hadde fått sagt et eneste ord om Jesus. Men han hadde med seg mange bibler, og de våte sidene av biblene ble klistret på husvegger. Noen lærde menn begynte å studere tekstene, og snart var flere av dem blitt kristne. Bibelen ble så oversatt til koreansk.

Thomas selv ble drept, men budskapet han kom for å forkynne, levde videre. 40 år senere ble Pyongyang og store områder av Korea berørt av mektige kristne vekkelser. Pyongyang ble kalt Østens Jerusalem på grunn av det store antall kristne og kirker der.

5. De unge amerikanske misjonærene Nate Saint, Jim Elliot, Peter Flemming, Ed McCully og Roger Youderian dro sammen med sine ektefeller og små barn til Ecuador for gi evangeliet om Jesus til waorani-stammen (auca-indianerne). Waoraniene var kjent for å være et krigersk og utilnærmelig folk. Gjester som kom til deres område, ble drept.

Noen år tidligere hadde Jim Elliot skrevet en bønn: "Gud, jeg ber deg om å tenne de delene av livet mitt som ennå ikke er i flamme, slik at jeg kan brenne helt og fullt for deg. Ta livet mitt, min Gud, for det er ditt. Jeg ber ikke om et langt liv, men et sterkt liv, på samme måte som ditt, Herre Jesus." Han sa også: "Det er ikke tåpelig å gi det vi uansett ikke kan beholde, for å få noe vi ikke kan miste."

De fem unge misjonærene ble drept med spyd. Men deres koner, blant dem den kjente Elisabeth Elliot, fortsatte misjonsarbeidet. Siden overtok barna deres. 7 av 9 drapsmenn ble kristne. Mange i waorani-stammen ble kristne. Livet ble fullstendig forvandlet. Det ble slutt på at de drepte hverandre og mennesker som prøvde å komme til dem.

De selv sa: "Misjonærene kom til oss med oss et nytt budskap. Den Gud som hadde skapt oss, ga sin egen Sønn i døden for å befri oss fra hat, frykt og hevn."

"Livet vårt var ille på den tiden, men når vi følger den stien Gud har skrevet ned på papir (Bibelen), går det bra for oss. Den fører oss til himmelen, selv om vi dør."

(Kilder: Stig Magne Heitmann: "Derfor kan dere juble av glede" / Stig M. Heitmann: "Men Gud er ikke beseiret" / Fure, Wegge og Heitmann: "Kims paradis - folkets tragedie")

Gå til innlegget

Kontekst og kompleksitet i Asia Bibi-saken

Publisert rundt 1 måned siden - 996 visninger

Alle land som respekterer trosfrihet, bør legge press på Pakistans myndigheter. Samtidig må en forstå hvilket dilemma landets ledelse står overfor. Det er lett å kreve at vestlige land må gi Asia Bibi og hennes familie asyl, men hva vil konsekvensene bli for de millioner av gjenværende kristne?

Asia Bibi har i ni år vært et symbol på den mørke siden av Pakistans blasfemilovgivning og ikke minst praktiseringen av den. Hennes sak har engasjert både nasjonalt og internasjonalt. Nasjonalt har den heldigvis ført til debatt om blasfemiloven og dens praktisering. De lavmælte røstene ser på loven som en trussel mot menneskerettigheter og rettssikkerhet. De høyrøstede som hører til i ekstreme, islamske retninger og partier, ikke bare støtter loven, men ser på den som en ufravikelig del av sharia.

Sharia og blasfemi

Blasfemilovgivningen i Pakistan bygger på islamsk lov – sharia. Ifølge islamsk teologi gjenspeiler den Allahs ufeilbarlige og uforanderlige åpenbaring, gjengitt i islams hellige bok, koranen. Videre bygger den på profeten Muhammeds ord (hadith) og liv (sunna).

Konkret sier blasfemilovene (paragraf 298 i straffeloven) i Pakistan at enhver ytring, lyd eller handling som har til hensikt å såre religiøse følelser, skal straffes med ett års fengsel og/eller bøter. Nedsettende bemerkninger om en hellig person (profet), straffes med tre års fengsel og/eller bøter.

Den som skader et sted forordnet til tilbedelse (moske) i den hensikt å skade religionen (islam), straffes med to års fengsel og/eller bøter.

Den som med hensikt utfører onde handlinger med den hensikt å provosere religiøse følelser, ved å håne religionen eller religiøs tro, straffes med inntil ti års fengsel og/eller bøter. Om noen ødelegger eller vanærer koranen, straffes en med fengsel på livstid.

Dersom noen kommer med nedsettende bemerkninger, skriftlig eller muntlig, direkte eller indirekte eller på noen måter ytrer seg negativt om Muhammed eller andre profeter, skal en dømmes til døden. En dom skal fattes av en domstol, og dommeren skal være muslim. (Paragraf 295.C) Det er denne forbrytelsen Asia Bibi ble anklaget og dømt for i to rettsinstanser.

For dem som tilhører ahmadiyya-retningen innen islam, gjelder spesielle blasfemilover. Ahmadiyya-muslimer regner seg selv som muslimer, men strenge sunnimuslimer ser det som blasfemi om de kaller seg muslimer. Om en ahmadiyya-muslim forkynner sin tro eller presenterer seg som muslim, krenker han muslimers følelser og er skyldig i blasfemi. Straffen er tre års fengsel og /eller bøter.

Kristne i Pakistan

De kristne utgjør mindre enn 2 prosent av Pakistans befolkning på omkring 200 millioner. Mange ble kristne på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Både anglikanske misjonærer fra England og romersk-katolske misjonærer fra Frankrike og Portugal gjorde en stor innsats innen evangelisering, utdannelse og humanitært arbeid. Senere har blant annet lutherske og metodistiske misjonærer etablert kirker.

De som ble kristne for over hundre år siden, hadde som regel bakgrunn som lavkastehinduer. De var undertrykket og sett ned på. De var i hovedsak analfabeter og hadde den laveste sosiale status. Men som kristne visste de at de fikk et nytt menneskeverd. Undertrykkelsen har like fullt fortsatt i det muslimske samfunnet. Både gjennom lover og tradisjon er det de kristne som må arbeide i kloakk og renovasjon. De bor ofte i egne, lutfattige kolonier. Rettsvernet er minimalt. Selv om en liten andel av de kristne har fått høyere utdannelse og gode stillinger, kan ingen kristen komme helt til topps i politikk eller rettsvesen. Den store majoriteten er marginalisert og holdt nede i fattigdom og regelrett slaveri. En følelse går igjen: «Mine oldeforeldre og besteforeldre arbeidet som kloakkarbeidere og gatefeiere, mine foreldre gjør det, min generasjon gjør det, og våre barn og barnebarn kommer til å gjøre det.» Forfølgelsen av kristne er satt i system. Den oppleves hver eneste dag. Ikke i noe annet land bortføres så mange kristne kvinner og jenter av muslimer. Noen ganger gir forfølgelsen seg fryktelige voldelige utslag. 

For og mot Asia Bibi

Asia Bibi arbeidet sammen med muslimske kvinner. Selv er hun og familien hennes romersk-katolske kristne. De muslimske kvinnene hadde lenge presset henne til å bli muslim, men hun sto imot. En dag gjorde hun noe som er imot muslimsk tenkning: Hun drakk fra den kilden som var forbeholdt muslimer. En kristens berøring av dette gjorde det urent. Da presset de Asia Bibi på nytt til å bli muslim, men hun svarte (ifølge anklagen): «Jesus døde for mine synder, hva har Muhammed gjort for dere?» Etter dette utsagnet forsøkte de muslimske kvinnene å drepe henne, men politiet kom til unnsetning, og Asia Bibi ble fengslet.

En imam som ikke var til stede, leverte inn anklagen om at hun hadde kommet med et blasfemisk utsagn mot profeten Muhammed. Det førte til at Asia Bibi i første rettsrunde ble dømt til døden. Andre rettsrunde bekreftet dommen.

Punjabs guvernør, Salman Taseer, tok imidlertid Asia Bibi i forsvar. Det gjorde han med stort mot og stor risiko. I 2011 ble han myrdet av en islamsk ekstremist som krevde at Asia Bibi skulle henrettes for blasfemi. Også en annen politiker, ministeren for Pakistans religiøse minoriteter Shahbaz Bhatti, argumenterte for at Asia Bibi måtte frifinnes. For dette modige standpunktet ble også han myrdet.

Høyesterett

En dødsdom kan ikke effektueres uten at den er bekreftet av Høyesterett. Første gang Høyesterett behandlet Asia Bibis anke, trakk høyesterettsdommere seg av frykt for at de kunne bli drept. Ekstreme islamske grupper har mange ganger vist at de tar loven i egne hender. Noen ganger myrder de dem som er frikjent, straks de er løslatt. Andre ganger kan de gå til angrep på forsvarsløse kristne bydeler eller bombe kirker. Det behøver ikke være noe sannhetsgehalt i blasfemiryktene, bare grunnløse rykter.

Da de tre dommerne i Høyesterett på ny behandlet Asia Bibis sak, brukte de lang tid. Dommen inneholder en rekke sitater fra koranen og andre islamske skrifter for å underbygge konklusjonen i dommen. Også anklagen mot den kristne kvinnen er underbygget med en rekke koransitater. Det beviser at det er sharia som er gjeldende lov.

Kort tid før dommen kom, var det valg i Pakistan. Imran Khan som er tilhenger av Pakistans blasfemilover, ble valgt til statsminister. To partier som begge gjenspeiler islamsk radikalisering i Pakistan, Pakistan Tehreek-e-Insaf og Pakistan Muslim League, ble de to største partiene.

Da dommen ble kjent, reagerte de ekstremistiske kreftene i Tehreek-i-Labaik under ledelse av Muhammad Afzal Qadri. De erklærte at høyesterettsdommerne og Asia Bibis forsvarer kunne drepes. De krevde opprør mot hærens øverste ledere, og de sa at alle som støttet blasfemikere, fortjente å dø. Det siste berører selvsagt alle kristne som per definisjon støtter Asia Bibi og som i tillegg er blasfemikere selv fordi de bekjenner Jesus som Guds Sønn, hvilket han ikke er ifølge islam.

Kompromiss

Verdens kristne og alle menneskerettighetsorganisasjoner gledet seg over frifinnelsen av Asia Bibi. Men Pakistan og ikke minst landets kristne befolkning hadde grunn til å skjelve. Landets regjering visste hva som sto på spill. Hvis Asia Bibi ble løslatt og fikk anledning til å forlate Pakistan, ville det høyst sannsynlig bli kaos og blodbad. Sporene fra andre muslimske land skremmer.

I alle fall ble det inngått et kompromiss mellom regjeringen og de kompromissløse ekstreme islamistgruppene. Det gikk ut på at Asia Bibi ikke ville kunne forlate Pakistan. De som vil ha henne dømt til døden, har fått rett til å anke Høyesteretts dom.

Et eksempel på islamsk ekstremisme kan en se på en liten film. Noen skolegutter fra en koranskole kommer med en dukke. Den får en løkke om halsen og henges på en grein. Mens guttene danser rundt den hengte dukken, roper de død over Asia Bibi. Ekstremisme er en del av undervisningen på titusener av koranskoler, finansiert og ideologisk styrt av Saudi-Arabia. Denne ekstremismen må Pakistans myndigheter stanse!

Uforsvarlige rykter

Asia Bibis forsvarer har flyktet fra Pakistan og søkt om asyl i Nederland. Han frykter for sitt liv. For få dager siden fortalte han at Asia Bibi var om bord i et fly. Han sa ingenting om destinasjonen som viste seg å være hovedstaden Islamabad. Noen reportere og en kristen organisasjon skrev at hun var på vei til et annet land. Eksperter på forholdene i Pakistan reagerte og sa at slike spekulasjoner var uforsvarlige. Når en vet hvordan rykter kan føre til opprør og vold i Pakistan, så forstår en at spekulasjoner av denne art er farlige. En liten gnist kan tenne en stor og ukontrollerbar brann. Ekstremistene kan ta i bruk alle midler. Vi vil ikke ha et nytt Libya, Syria eller Irak. Pakistan kan være farlig nær å bli som Afghanistan.

Alle land som respekterer trosfrihet, bør legge press på Pakistans myndigheter. Samtidig må en forstå hvilket dilemma landets ledelse står overfor. Det er lett å kreve at vestlige land må gi Asia Bibi og hennes familie asyl, men hva vil konsekvensene bli for de millioner av gjenværende kristne?

Be til Gud for Pakistan, myndighetene og folket. Be om at ekstremismen må miste sin kraft. Be for landets kristne. De har lidd nok. Og selvsagt: Be for Asia Bibi og hennes familie. De har lidd nok, mer enn nok.

 

 

Gå til innlegget

Barna i den forfulgte kirke

Publisert rundt 2 måneder siden - 95 visninger

Den lille datteren ropte til sin far: «Pappa, pappa, du må aldri slutte å fortelle om Jesus!» Da vendte de truende mennene seg mot henne og sa: «Hvis din pappa ikke slutter å fortelle om Jesus, dreper vi deg!»

I oktober og november arrangeres det fakkeltog for forfulgte kristne en rekke steder i Norge. I 2018 er det fokus på barn og unge. Jeg har møtt noen av disse barna. Andre har jeg hørt om, og historiene om dem har satt sterke, varige spor i hjertet mitt.

Sudan

Det er ikke unaturlig å begynne i det sørlige Sudan, for av alle barn i den forfulgte kirke er det en gutt derfra som står meg nærmest. Hans far var en brennende evangelist som dro fra landsby til landsby og forkynte evangeliet. Han elsket Jesus, mennesker og sin familie. Hans mor hadde bedt ham om ikke å reise og forkynne om Jesus, men kjærligheten til Jesus og mennesker drev ham. En dag la han og konen ut på en ny reise, og den eneste sønnen deres ble værende igjen hos bestemor. Det skulle bli den siste reisen og siste gangen gutten fikk se mor og far. Han ble drept av muslimske regjeringssoldater som så betraktet den kristne evangelisten som en fiende. Etter at foreldrene til gutten, Joshua (pseudonym), var drept, sa bestemor: «Din far ble drept fordi han elsket Jesus så høyt.»

Etter en tid ble den kristne landsbyen deres angrepet. Mange ble drept, og kirken og hyttene deres nedbrent. Bestemor tok Joshua med seg og flyktet til Uganda. Det gikk ikke lang tid før bestemor døde. Joshua var alene tilbake, tolv år gammel. En fremmed hjalp ham til å flykte på nytt, nå til et fremmed land langt borte.

Tapet av foreldre og bestemor, flukten og alt det andre vonde traumatiserte Joshua i mange år. I dag er Joshua en voksen mann. Han er gift og har tre flotte sønner. Med all sin erfaring er han en omsorgsfull hjelper for andre flyktninger og mennesker som lever i fattigdom og nød.

Gaza

Den unge kristne kvinnen Pauline giftet seg med Rami Ayyad. Han hadde et kall til å drive en bibelbutikk i Gaza, et av de farligste stedene i verden å forkynne det kristne budskapet. Han mottok mange trusler, men han ga seg ikke. Pauline var ofte redd at noe vondt skulle skje ham. De hadde en liten datter sammen, og Pauline var gravid. En dag i 2007 ringte Rami og sa: «Jeg er oppsøkt av noen unge menn og blir forsinket i dag, men ikke vær redd. Jeg kommer snart hjem.» Men timene gikk, og Rami kom ikke. En venn ringte og sa: «Rami er kidnappet, og vi vet ikke hvor han er.» Neste dag kom den sjokkerende meldingen: Rami er funnet død et annet sted i Gaza. Kroppen hans bærer merker etter mye vold.

Den gravide Pauline fikk hjelp til å flykte sammen med sin datter over grensen til Israel. Hun bosatte seg i bydelen Beit Yala ved Betlehem. Kristne venner viste sin omsorg, men hun var fortvilet og sint på Gud. Etter en tid begynte hun imidlertid som sjelesørger for andre kvinner som hadde opplevd vanskelige ting, og Pauline fant fred og mening med livet.

Jeg besøkte Pauline og barna. Etter en formidabel middag på en restaurant gikk vi til parken. Jeg lekte med barn, sprang og klatret. Den lille gutten som var født etter farens død, hadde ikke lekt mye med menn. Han krøp opp på fanget mitt og la armene sine rundt meg. Etter å ha tilbrakt noen timer sammen reiste jeg. Tilbake var to små barn som lengtet etter en pappa som var drept av terrorister. Drept fordi han ville vitne om Jesus.

Egypt

Bussen vår gjorde et stopp på veien mellom Minya og Kairo. Den kristne guiden pekte mot fjellene. I dalen mellom fjellene er det en liten by med en kristen menighet. En dag ble pastoren og hans familie tatt til fange og truet på livet av en gruppe radikale muslimer. De sa til pastoren: «Egypt er et muslimsk land. Hvis du ikke slutter å snakke om Jesus og få muslimer til å tro på ham, så dreper vi deg.» Den lille datteren ropte til sin far: «Pappa, pappa, du må aldri slutte å fortelle om Jesus!» Da vendte de truende mennene seg mot henne og sa: «Hvis din pappa ikke slutter å fortelle om Jesus, dreper vi deg!»

Den unge jenten så på sin mamma og pappa. De var skrekkslagne, men hun visste hva hun måtte svare: «Pappa kan aldri slutte å vitne om Jesus, så dere må ta livet av meg.» Så ble hun skutt.

Dette skjedde for mange år siden. Men vitnesbyrdet om den unge jenten lever. Og sannheten i Paulus sine ord til menigheten i Rom står fast: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: ‘For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer.’ Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv … skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Gå til innlegget

George Orwells roman «1984» om Den totalitære stat -Kina i dag?

Publisert rundt 2 måneder siden - 184 visninger

Myndighetenes mål er å eliminere enhver form for religiøs aktivitet på internett, Kommunistpartiet kaster nå sitt nett over all religiøs aktivitet. Det vil kontrollere alle ting. Ingen organisasjoner eller individer har lov til å publisere tekster, bilder, lydfiler eller videoer – for eksempel av kristne gudstjenester, dåpshandlinger eller andre religiøse aktiviteter – uten at tillatelse er innhentet.

«Nitten åttifire»

 

I 1949 skrev den britiske forfatteren George Orwell romanen “Nitten åttifire”[1].  Tittelen viser til årstallet 1984, og Orwell beskriver hvordan totalitære myndigheter gjennomfører total overvåkning av alt menneskene foretar seg. Myndighetene, kalt «Partiet», aksepterer eller tolererer ingen spørsmål omkring sin ideologiske propaganda. Innbyggerne skal hjernevaskes slik at de villig bøyer seg for Partiet og tenker nøyaktig likt om ethvert spørsmål. «Tankepolitiet» står for kontrollen. Partiets leder er «Storebror» som elsker å være gjenstand for personlig opphøyelse. En personkult brer om seg, og det er hensikten. Propagandaen forteller at «Storebror» er folkets frelser, og uten ham vil systemet bryte sammen.    


Til alle tider har det vært totalitære regimer og eneveldige og maktsyke herskere. Orwell levde i en tid da kommunismen var styreform i Øst-Europa. Kommunistisk ideologi ga ikke borgerne verken ytrings- eller trosfrihet. Kommunismen var den eneste tillatte politiske ideologi. Etter at Orwells roman ble skrevet og etter verdenskrigens slutt i 1945 erfarte en hvilke konsekvenser en totalitær ideologi kan ha. I for eksempel Øst-Tyskland søkte sikkerhetstjenesten Stasi å kontrollere hva hver eneste innbygger sa, skrev og mente, hvem de møtte og hva de foretok seg. Ektefeller, venner, naboer, foreldre, arbeidsgivere, medarbeidere – alle! – kunne være en spioner og angivere.

 

Det har ikke vært stort bedre i flere ex-Sovjetstater etter Sovjetunionens sammenbrudd. Stalins maktbegjær og den totalitære kommunistiske ideologien har fortsatt innflytelse. Myndighetene kontrollerer innbyggerne slik det skjedde under KGB. Diktatoren Turkmenbashi (=Turkmenistans far) hadde som mål gjennom propaganda å få alle innbyggere til å tilbe seg selv og kontrollere deres tanker, meninger og handlinger. Nord-Koreas diktator Kim il-Sung og Juche-ideologien er et enda mer skremmende eksempel.

 

Selvsagt sto ikke Hitlers nazi-Tyskland noe tilbake. Den som opponerte mot Hitler, var ille ute. Regimene i Nord-Korea, Eritrea, Saudi-Arabia, Iran, i sentralasiatiske land og andre steder har fulgt i samme spor. 

 

Den totalitære stat i dag

 

Er det noen forskjell på totalitære regimer før og nå? Ikke ideologisk, men i muligheten til virkelig å gjennomføre programmet om ensretting og undertrykking av alle andre tanker. Ikke minst er det den teknologiske revolusjonen som gjør det mulig. 

 


I en artikkel publisert av Åpne Dørers nyhetstjeneste World Watch Monitor[2] beskrives Kinas nye retningslinjer for bruk av internett. Det er ikke nytt at Kinas kommunistmyndigheter gjør alt for å kontrollere alle sider ved innbyggernes liv. Men der internett har åpnet mange dører og vinduer og gitt mennesker alle steder på jorden anledning til å søke informasjon, der strammer Kina dramatisk inn. World Watch Monitor (WWM) sammenligner utviklingen i Kina med Orwells roman om «nitten åttifire». 

 

4. oktober 2018 skriver WWM: «Kinas nye retningslinjer om religiøs aktivitet på internett vil stramme inn kristnes frihet i enda sterkere grad enn tidligere," sier professor Ying Fuk-tsang ved det kinesiske universitetet i Hong Kong. «Det er et alvorlig angrep på ytringsfriheten. Det viser enda en gang hvordan det samfunn som Orwell beskriver, har som mål å etablere en ordning der all religiøs aktivitet skal tjene Partiet.»

 

«Ifølge offisiell kinesisk statistikk var det i 2016 300 000 religiøse nettsider, og antallet har siden den gang økt. Nesten 58 prosent av Kinas 1,4 milliarder innbyggere bruker internett. Det gir dem muligheten til å søke informasjon og holde kontakt med andre. Det bekymrer åpenbart statens ledere,» sier professor Ying.

 

Helt fra Xi Jinping ble president i 2013 har han annonsert at han vil vie internett oppmerksomhet. Hans mål og plan er å «sinifisere» (kinafisere) alt i Kina. Det inkluderer også religionen. Med det menes det at kinesisk historie, tradisjon, kultur og filosofi må prege all religiøs utøvelse. Kristendommen ses på som en importert vestlig religion uten kinesiske røtter. Derfor må den tilpasse seg eller fjernes.

 

Under et møte om «internett og religiøs aktivitet» i desember 2017 uttalte direktøren for departementet for etniske og religiøse spørsmål i Fujian-provinsen at «målet med «sinifiseringen» må være å skape en politikk som kan fungere med hensyn til religion på internett. Partiet må i større grad styre den religiøse internettbruken.»

 

Regjeringen i Beijing presenterte i september et forslag til nye retningslinjer der en sier at situasjonen i dag med hensyn til religiøs internettbruk er kaotisk og ulovlig.

 

Ifølge de nye reglene må organisasjoner som ønsker å distribuere religiøs informasjon, søke om lisens fra religionsdepartementet. Ingen organisasjoner eller individer har lov til å publisere tekster, bilder, lydfiler eller videoer – for eksempel av kristne gudstjenester, dåpshandlinger eller andre religiøse aktiviteter – uten at tillatelse er innhentet.

 

"Det er forbudt å kritisere kommunistpartiet, underminere det sosialistiske systemet og å promotere ekstremisme og separatisme," heter det. 

 

«Myndighetenes mål er å eliminere enhver form for religiøs aktivitet på internett,» mener professor Ying. «Kommunistpartiet kaster nå sitt nett over all religiøs aktivitet. Det vil kontrollere alle ting.»

 

Overvåkning

 

Kinas myndigheter er listige. De forstår at forsøket på å utrydde Kinas kristne under Maos kulturrevolusjon ikke fungerte. «Korsfestelse» av kirken er ikke en god metode. I stedet kan kanskje kirken kontrolleres og tvinges til samarbeid. I flere år har pastorer rapportert om hvordan de blir innkalt av lokale myndigheter til å «drikke te». I slike samtaler blir de bedt om å fortelle om alle aktiviteter i kirken, om hva som forkynnes og om hvem som deltar.

 

Overvåkningen over Kinas innbyggere tiltar. Enhver innbyggers aktiviteter registreres. Det kan få konsekvenser for hvilke tjenester en kan få tilgang til. Det har følger for utdannelse og arbeid, bosted og sosiale ytelser. Den som ikke adlyder Partiet, må regne med konsekvenser.

 

Det sies at det overvåkingssystemet Kina har utviklet og tatt i bruk, også brukes i Nord-Korea og Iran. Orwells «profetier» er virkelighet.

 

  
 


[1] https://en.wikipedia.org/wiki/Nineteen_Eighty-Four

   

[2] https://www.worldwatchmonitor.org/coe/chinas-internet-guidelines-a-serious-violation-of-peoples-freedoms/

   

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77235 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43408 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34803 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27778 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22427 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20027 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19034 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 65 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 61 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 279 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 115 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 113 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 145 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 190 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 149 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 65 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 61 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 91 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
1 dag siden / 118 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
1 dag siden / 97 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 1041 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 213 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 198 visninger
Les flere