Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Noen av oss som kjenner Sri Lanka, tenkte umiddelbart at denne terroren var et nytt nivå av radikale buddhistmunkers vrede og aggresjon mot forhatte kristne som de mener ødelegger landets kultur og tradisjoner. Så kommer meldinger om at det sannsynligvis er en forholdsvis ukjent islamistgruppe som står bak. Hvis det er slik, må vi spørre: Hva får rike, velutdannede unge islamister til å bli selvmordsbombere og tro at de gjør en god og rett gjerning i religionens navn! Hva i all verden kan få dem til å gjøre slikt?

De fryktelige terrorangrepene i Sri Lanka første påskedag gjør oss enda en gang sorgfulle, sinte og redde. Hvem er det som kan utføre slike grufulle handlinger mot medmennesker? Hvordan kan så ekstreme holdninger gang på gang vokse fram i alle deler av verden? Er det virkelig religiøse ideologier som har slike handlinger som konsekvens, eller må en se etter andre årsaker?

Noen av oss som kjenner Sri Lanka, tenkte umiddelbart at denne terroren var et nytt nivå av radikale buddhistmunkers vrede og aggresjon mot forhatte kristne som de mener ødelegger landets kultur og tradisjoner. Så kommer meldinger om at det sannsynligvis er en forholdsvis ukjent islamistgruppe som står bak. Hvis dette stemmer, må vi spørre: Rike, velutdannede unge islamister velger å bli selvmordsbombere, og de tror de gjør en god og rett gjerning i religionens navn! Hva i all verden kan få dem til å gjøre slikt? De drepte og skadet uskyldige mennesker, til og med mange barn!

Hvor og hvorfor?

Om folk i Norge på 1970-tallet hørte om forfølgelse av kristne, tenkte en umiddelbart på kommuniststatene i Øst-Europa, Kina og Cuba. Når vi i Åpne Dører i 2008 snakker med folk om organisasjonens arbeid for forfulgte kristne, tenker nesten alle umiddelbart på ekstrem islamisme – IS og Boko Haram. Mange nevner Egypt og Saudi-Arabia når de skal si navn på land hvor de tror kristne blir forfulgt.

Når vi får tid til å gå gjennom World Watch List fra Åpne Dører, nikker de fleste forståelsesfullt over at Nord-Korea er på topp. De forstår at både Afghanistan, Sudan, Pakistan og andre islamske stater er langt oppe på listen. Men når vi så kommer til India og Eritrea, ser de spørrende på oss. Enda mer forundret blir de når vi kommer lenger ned og nevner Kenya, Mexico og Colombia.  Når vi nevner hinduistisk og buddhistisk religiøs nasjonalisme i tillegg til radikal islamisme, er det på nytt forundring å spore.

Historisk perspektiv

Når vi i 2019 opplever at forfølgelsesspiralen av kristne øker, så er det klokt å se forfølgelsen i et historisk perspektiv. Det har alltid vært forfølgelse av kristne. Det begynte i Jerusalem like etter den første kristne pinsen. Det vil si: Det begynte med Jesus selv. Det var noe ved de kristnes budskap de religiøse og politiske lederne, eller også en del av befolkningen generelt, ikke likte. Særlig provoserende var det når noen lot seg overbevise av det kristne budskapet, forlot sin gamle tro og ble med i kirken. Konvertering har alltid vært provoserende – for familien, lokalsamfunn og etniske grupper. Det var ikke bare utfordrende i egen nasjon. Også det at noen kom som fremmede til nye områder og snakket om Jesus, provoserte. For eksempel led apostelen Tomas martyrdøden i Kerala i India, evangelisten Markus i Alexandria i Egypt, apostelen Matteus ved Det kaspiske hav, evangelisten Filip i Akaia, apostlene Paulus og Peter i Rom.

Det er ikke nytt at både muslimer, buddhister, hinduer og asiater generelt sier at kristendommen utgjør en trussel mot deres kultur og religion. De sa det i India for 2000 år siden, i Japan for 500 år siden, og de sier det i Kina, Bhutan og Sri Lanka i dag. Dette fortsatte i Romerriket. I hele Romerriket, både nord og sør for Middelhavet. Til tider var kristne forfulgt i hele Romerriket, i andre tider i deler av riket. Den egyptiske (koptiske) kirke har vært forfulgt i 2000 år!

Grunnen til at kirken vant nytt terreng sørover fra Egypt og inn i Nubia/Sudan og Etiopia for 1400 år siden, var muslimers forfølgelse av egyptiske kristne. Det er ikke nytt at muslimer fordriver kristne.

Kanskje ble evangeliet forkynt i Kina allerede i det første århundre, og i alle fall fra det femte. Kinesisk kirkehistorie er en historie om forfølgelse. Evangeliet ble forkynt i Japan på 1500-tallet. Den første tiden er en historie om overraskende sterk kirkevekst og intens forfølgelse. Like tydelig er Koreas kirkehistorie fra slutten av 1700-tallet. Det er vekkelser og forfølgelse side om side. Forfølgelsen av kristne startet ikke med Kim il-Sung. Den var nesten like intens under den japanske okkupasjonen fram til 1945.

Vender vi oss til vår egen verdensdel, Europa, har forfølgelse også her fulgt kirken fra dens fødsel. I varierende grad og i ulike former. Reformasjonstiden på 1400- og 1500-tallet var preget av forfølgelse av dem som kjempet fram en bibelsk kristendom. Martyrene er svært mange. Da var det den etablerte kirke med sterke bånd til politiske herskere som forfulgte. I forrige århundre er det nazismens, fascismens og kommunismens forfølgelse av sanne kristne som ikke ville kompromisse, som vil huskes.

Når de kommunistiske styresmaktene i Kina igjen, om enn på en annen måte enn under Maos kulturrevolusjon, prøver å kneble kirken med trusler og tvang, så la oss huske at det var i de verste trengselstidene den kinesiske kirken var verdens hurtigst voksende kirke og ble den mest vitale kirke vi kan tenke oss.

Persiske kristne led under forfølgelse fra styresmakter og religiøse motstandere for 1500 år siden. I dag er det andre, muslimske styresmakter som forfølger. Men den iranske kirke viser seg som en av verdens mest vitale og den hurtigst voksende.

Derfor: Når vi ser islamistisk, hinduistisk og buddhistisk terror mot kristne i dag, la oss se det i perspektiv. Det viktigste vi kan lære er at Kirken ikke er blitt knekt av forfølgelse, selv om vi noen steder nesten bare har historiske minner om en levende kirke.

Teologisk perspektiv

Det andre metaperspektivet vi må ha, er det teologiske. Da Gud felte dommen over slangen etter syndefallet (1. Mosebok 3,15), sa han at slangen kom til å hogge kvinnens ætt i hælen, men kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Det er ikke plass for en grundig teologisk drøfting av ordet her, men vi tror det gjelder både Israel/det jødiske folk, Jesus Kristus og Jesu Kristi kirke. Det er jo heller ingen tvil om at slangen hogger hele menneskeheten i hælen. Men frelsesløftet forteller at slangens hode skal knuses. Slangen tapte mot Jesus ved hans død på Golgata – nettopp der det så ut som han vant det endelige slaget. Så tapte han på nytt ved Jesu oppstandelse. Resten av Det nye testamentet, helt fram til avslutningsordene i Åpenbaringsboken, forteller om kampen mellom djevelen og Kirken. Men begivenhetene gjennom historien og ikke minst historiens ende forteller om Kirkens endelige og knusende seier over djevelen, ifølge Åpenbaringsboken. Om det som skjer ved de kristnes liv og gjennom Kirkens historie, skriver Paulus: «Vi vinner mer enn seier!» (Romerbrevet 8)

Denne lærdommen kan europeiske kristne lære fra våre forfulgte trossøsken i andre verdensdeler. De forfølges, men de er seiersvinnere. Vi ser det glimtvis i Iran og Afghanistan, Syria og Irak, Egypt og Etiopia, India og Nepal, Sri Lanka og Indonesia, Kina og Vietnam, Nigeria og Uganda, ja så mange, mange steder. Derfor gjør vi som Jesus sier: «Når dere ser alt dette skje, da løft blikket og rett dere opp …!»

Gå til innlegget

Kirken vinner full seier

Publisert rundt 2 måneder siden

Kirkehistorien forteller at forfølgelse av kirken ofte fører til kirkens vekst, både i kvalitet og kvantitet. Den forteller også at forførelse fører til svekkelse. Hva enn de kalles, de krefter i kirken som setter Guds ord til side eller er unnfallende, så vil de svekke kirken. Men den kirke som står imot forførelse og står sterk i forfølgelse, skal seire. For Gud kan aldri beseires.

Apostelen Paulus skriver til menigheten i Rom at «i alt dette vinner vi full seier ved ham som elsket oss». Det finnes ingen sterkere makt enn Guds kjærlighet i Jesus Kristus.

Jeg er invitert til å tale i en forsamling i morgen over temaet «Men Gud er ikke beseiret». Lederen har lest min bok med denne tittelen og ønsker at forsamlingen skal få høre budskapet.

Uganda

En bok om den anglikanske kirke i Uganda sitt 100-årsjubileum i 1977 bar tittelen «But God is not defeated». De første kristne i kirken var alle unge menn. Og alle sammen led martyrdøden etter ordre fra en ung konge som hatet kristne og kristendommen. Hans egen livsførsel ble nemlig på det sterkeste utfordret av det kristne budskapet. Som følge av de unge mennenes martyrium kom det en kristen vekkelse i kongedømmet. Som mange ganger før og senere ble martyrenes blod kirkens sæd.

I 1971 kom Idi Amin til makten. Diktatoren og despoten prøvde med alle midler å gjøre Uganda til en islamsk stat, og det på tross av at muslimene bare utgjorde 5 prosent av befolkningen. Forfølgelsen av kristne var brutal. Men kristne ledere som biskop Festo Kivengere inspirerte kristne til å møte hat med kjærlighet. «La det ikke være gjengjelder. Vi skal bygge vår nasjon på Guds kjærlighet,» sa han. Etter at han måtte flykte fra Uganda for å redde livet, skrev han boken «I love Idi Amin». Da den ble lest i Uganda, var en nasjonal vekkelse et faktum. I dag er 85 prosent av Ugandas befolkning kristne.

Sudan

Ezra Baya var biskop i Ugandas naboland i nord, Sudan. Befolkningen i sør hadde i mange tiår vært utsatt for militære angrep fra det islamske og arabiske regimet i Khartoum. Den afrikanske befolkningen i sør skulle islamiseres og «arabiseres». Det skulle bli én nasjon med én religion, én kultur og ett språk. Men jo mer brutalt regimet gikk fram, jo sterkere var kirkeveksten. Biskop Ezra Baya sa alltid når det kom et angrep: «Men Gud er ikke beseiret!» I 2002 ble byen hans igjen angrepet. Han ropte: «Men Gud er ikke beseiret!» Like etter ble han skutt og drept. 10 år senere måtte det islamske regimet trekke sine soldater tilbake, men den kristne menigheten fortsetter å vokse. Gud er ikke beseiret!

En av de største kristne lederne i Sudan på denne tiden var Yohanna Tia Kuwa fra Nuba. Det han utrettet i Den hellige ånds kraft, er enormt. Han hadde et sterkt bønneliv og en modig forkynnertjeneste. Bare 31 år gammel ble han drept i 1996, men frukten av hans tjeneste er tydelig også i dag.

Etiopia

En av de afrikanske kirkelederne som berører meg aller mest, er Gudina Tumsa i Mekane Yesu-kirken i Etiopia. Han var blitt radikalt omvendt til kristen tro, og han levde og forkynte radikalt inntil han led martyrdøden. Hans radikale omvendelse førte til at han ble utstøtt av egen familie som praktiserte både islam og åndetro. Han talte uretten under keiser Haile Selassie rett imot. Da kommunistene tok makten og med alle midler prøvde å knekke kirken, var han fortsatt en uredd kirkeleder. Hvordan det ville gått med kirken uten en slik leder kan vi ikke vite. Men at han inspirerte unge og gamle til helhjertet tro og etterfølgelse av Jesus er det ikke tvil om. Forfølgelsen av unge kristne var aller verst, men det var også der en kunne finne størst kristen frimodighet og vekst. På den tiden var Mekane Yesu-kirken den hurtigst voksende i verden – midt under enorm forfølgelse!

Iran

Biskopen i den armenske Assemblies of God-kirken i Iran, Hajk Hovsepian, ble drept av det islamske regimet i januar 1994, men etter sin død har han vært hele den iranske kirkes biskop gjennom mektige sanger han skrev og sang, åndsfylte taler han holdt og ikke minst det motet han viste gjennom sin ledelse av den forfulgte kirken. Han nølte aldri med å stå opp for andre kristne som ble forfulgt av det onde regimet. Det kostet ham til slutt livet å stå opp for sin venn Mehdi Dibaj, en evangelist og pastor som hadde konvertert fra islam til kristen tro.

Den iranske kirke har mange martyrer etter den islamske revolusjonen i 1979. Men veksten i kirken har vært formidabel. Ikke i noe annet land er det så sterk prosentvis kirkevekst som i Iran. Det er ikke få, både pastorer og nye unge kristne som er fengslet og torturert på grunn av frafall fra islam og helhjertede overgivelse til Jesus. Men de er så mange at det er «Too many to jail» som en boktittel lyder.

Europa

Er det slike forbilder og troshelter og slike vekkelser i Europa? Jeg berøres av livet til mange av de kristne lederne på reformasjonstiden, som John Wycliffe (1328-1384) i England, Johann Huss fra Bohemia (martyr i 1414, bare 42 år gammel), Sir John Oldcastle i England – tilhenger av Wycliffe, martyr i 1417, William Tyndale, bibeloversetter, martyr i 1536, og Thomas Cranmer, erkebiskop, martyr i 1556. Mange flere kunne nevnes. Hva kjennetegnet alle disse trosheltene? En stor kjærlighet til Guds ord – Bibelen, og en overgivelse til Jesus Kristus. Å kompromisse med Bibelens budskap var utenkelig. Når kirke eller konge lærte og handlet mot Guds ord, sto de opp for det Gud har sagt i sitt ord. Så viktig var det for dem at de tålte kirkelederes og politiske myndigheters vrede like inn i martyrdøden.

Kirken fortjener å ha slike ledere. Noen ganger er bakteppet for modige kristne ledere, antikristne ideologier og religioner – som kommunisme og islam. Andre ganger er det forførte kristne ledere og kirker. Kirkehistorien forteller at forfølgelse av kirken ofte fører til kirkens vekst, både i kvalitet og kvantitet. Den forteller også at forførelse fører til svekkelse. Hva enn de kalles, de krefter i kirken som setter Guds ord til side eller er unnfallende, så vil de svekke kirken. Men den kirke som står imot forførelse og står sterk i forfølgelse, skal seire. For Gud kan aldri beseires.

Gå til innlegget

Sterke gudstjenesteopplevelser

Publisert rundt 2 måneder siden

Et lite gudstjenesterom i Istanbul. Alle tilstedeværende var førstegenerasjonskristne fra forskjellige land i Sentral-Asia. Pastoren var som ung kristen i sitt hjemland blitt alvorlig torturert. Det fantes bare én kristen i hans folkegruppe fra før. I dag forkynner han evangeliet via radio for millioner i Sentral-Asia. I denne gudstjenesten ble fem unge menn døpt.

Det er tidlig søndag morgen. Seks timer til menighetens gudstjeneste. I går hadde jeg seminar i en menighet om «en flerkulturell menighet». På en vanlig gudstjeneste er over halvparten av deltakerne fra andre nasjoner og kontinenter. Vi snakket om «velsignede utfordringer».

Denne søndagsmorgenen tenker på hvilke gudstjenester som har gjort dypest inntrykk på meg.

Nummer 9: En liten og annerledes menighet i Norge 

Menigheten var ganske ung. Gudstjenestene var ikke alltid strukturerte. Lovsangslederne var nye og unge, og musikken var deretter. Jentene i menigheten elsket å danse til lovsangen. Noen beboere fra et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede var alltid med. En av dem, «Steffen», spurte hver gang om han kunne få synge «Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare». Ekstra stas var det når han kunne få synge duett med «Britt», konen til en av eldstebrødrene. "Randi" snek seg bak pastoren og gikk fram til alterbordet når hun syntes gudstjenesten ble for lang. Der blåste hun ut lysene og proklamerte: «Kirkekaffi no!»

Nummer 8: Bønnekvinnene i Kina

Etter møysommelig leting fant en liten gruppe norske menn kirkerommet i den lille husmenigheten vi hadde hørt om. Midt i en kinesisk millionby. Da vi kom inn, lå alle kvinnene på kne, med ansiktet mot gulvet, i bønn. I inderlig bønn. Vi satt stille og så på eller ba med dem. Etter lang tid reiste de seg. Da de oppdaget oss, strålte ansiktene. De omfavnet oss. Vi burde egentlig ha forlatt dem da gudstjenesten endelig var slutt, men de nødet oss til å bli. Den ene matretten etter den andre ble satt fram for oss. De kinesiske bønnekvinnene klemte hende våre. Til slutt måtte vi gå, men jeg glemmer dem aldri.

Nummer 7: Nye kristne feirer dåp

Et lite gudstjenesterom i Istanbul. Alle tilstedeværende, unntatt meg, var førstegenerasjonskristne fra forskjellige land i Sentral-Asia. Pastoren var som ung kristen i sitt hjemland blitt alvorlig torturert. Han var blitt frelst sammen med en liten gruppe andre unge. Det fantes bare én kristen i hans folkegruppe fra før. I dag forkynner han evangeliet via radio for millioner i Sentral-Asia. I denne gudstjenesten ble fem unge menn døpt. Det kunne betyr nye problemer, men ingenting kunne stanse dem. De elsket Jesus.

Nummer 6: Ungdom med hvite skjorter i Ho Chi Minh-byen

Kirken var bygget før kommunistene tok makten. Kirkerommet var smekkfullt av folk, særlig ungdommer. Alle de unge mennene og guttene var kledd i hvite skjorter. Det var forbudt for ungdom under 18 år å delta på gudstjenestene, men de trosset forbudet. De visste det kunne ha konsekvenser. Blant alle som var til stede, var det også agenter for myndighetene. Gjesten fra Norge ble presentert, men han fikk ikke si noe selv. Pastoren fryktet at utlendingen skulle si ett ord for mye. Agentene rapporterte alt de hørte og så. Lydanlegget i kirken pep og skrek. Rett utenfor var det et stort marked, åpent om søndagene også selvsagt. Hundrevis av høner kaklet og hylte, særlig før de fikk hodet kuttet av. Motorsyklene ga ikke mindre lyd fra seg. Etter gudstjenesten samlet flere titalls ungdommer seg rundt den norske gjesten. Sjelden har jeg sett så mange glade ansikter. Men de visste at deres deltakelse i menigheten kunne få konsekvenser for utdannelse, jobbmuligheter og tilgang til goder i samfunnet. I verste fall et fengselsopphold. Pastoren visste hvilke konsekvenser det kunne få for ham. På pastorsamlingene hadde de lært seg å snakke stille om de pastorene som var fengslet siden sist de var sammen og om dem som hadde vært i fengsel i mange år.

Nummer 5: I en leilighet med utsikt over Kairo

«Den arabiske våren» hadde nådd Kairo. Hundretusener var samlet på Tahrirplassen. Kristne og muslimer side om side. De ropte på menneskerettigheter, trosfrihet og fred. De ba. I en leilighet i en høyblokk var et par titalls mennesker, de fleste unge, samlet til bønn. Noen kom rett fra Tahrirplassen. En av dem hadde ferske skuddskader. En eldre kristen sto ved vinduet, ba og gråt. Ba for sin by og sitt land. Gråt over konfliktene mellom religiøse grupper og undertrykkelsen av de kristne. Vi, en gruppe norske kristne, ba og gråt sammen med dem. En av de unge egyptiske lederne bøyde seg ned framfor føttene mine, la hende på føttene og velsignet meg.

Nummer 4: I krigens Damaskus

Far, pastoren, fortalte om menigheten som kom sammen til gudstjeneste hver søndag og bønnemøte én time hver uke i stua deres. Slik hadde det vært i mange år. Det hadde gått greit. De hadde to soverom på den ene siden av stua og kjøkken og toalett på den andre siden. Men så kom krigen. Mange lunkne menighetsmedlemmer kom tilbake. Nå trengte de omsorg, forbønn og bibelundervisning. Bibler som hadde vært lite brukt, ble nå lest og studert. Snart begynte det å komme folk fra andre menigheter. «Gi oss undervisning, pastor,» ba de. Folk strømmet til bønnemøtene. Det ble bønn både dag og natt. Gudstjenestene varte lenge. Det var nesten ikke mulig for de to små jentene i pastorfamilien å komme seg på toalettet. Folk hadde bruk for hjelp. Menigheten begynte å gi bort brune kartonger med soyamelk, mel, bleier og hygieneartikler. Snart kom muslimene og sa: «Vi har 200 militsgrupper som slåss mot hverandre. Dere kristne har ingen militsgruppe. Kan vi også få høre fra Bibelen?» Muslimer ble kristne og ble døpt. Mange kristne flyktet fra Syria, men denne menigheten ble fylt opp av nye mennesker, ex-muslimer. De to små pastordøtrene begynte å studere Bibelen. Lærte utenat hele salmer. Det ble deres styrke og fred i en by fylt av terror, granater, døde mennesker, bortførte mennesker.

Nummer 3: Første gudstjeneste etter at kirken var ødelagt av terrorister

Langt vest i Den sentralafrikanske republikk hadde opprørere drept menn, lemlestet barn, voldtatt kvinner, brent ned hus og ødelagt kirkene. Jeg var på besøk. Lokalbefolkningen var fylt av frykt. Menigheten også. De hadde ikke vært sammen på et par måneder, men nå våget de seg tilbake for å feire gudstjeneste i ruinene. Frykten satt i øynene og ansiktene deres. Kvinnene gråt. Men så begynte sangen. Barna slo på de små primitive trommene. Pastoren reiste seg og begynte å bevege seg til sangen. Snart var det noen kvinner som sang på tradisjonelt afrikansk vis. Noen begynte å danse. Smilene og gleden kom tilbake. Etter gudstjenesten snakket vi med noen kvinner om deres traumatiske opplevelser. De orket ikke å si mye. De gråt mer enn de snakket. Hva kunne vi gjøre annet enn å be med og for dem?

Nummer 2: Fange nummer 42 og en bedende kvinne under et laken

Hun hadde flyktet til Kina fra Nord-Korea. I Kina besøkte hun en kristen menighet med kjærlige og omsorgsfulle mennesker før hun ble arrestert og transportert tilbake til hjemlandet. I det nordkoreanske fengselet ble hun bare kalt «nummer 42». Hun arvet klærne til tidligere fange «nummer 42» som trolig var drept eller død av sult, og hun tenkte at etter hennes egen død ville en ny fange bli kalt «nummer 42» og overta hennes klær. I ett år var hun i fengsel, alene i en celle som ikke var stor nok til å ligge i. Hun sov i sittende stilling. Hver dag ble hun forhørt og torturert. Etter fengselsoppholdet ble hun overført til en fangeleir. En dag oppdaget hun at noe beveget seg under et laken. Hun gikk bort til det underlige fenomenet og hørte en kvinne be til Gud. «Nummer 42» hadde forstått at hun selv kom fra en kristen familie, og nå dannet disse to kvinnene en menighet. De ba stille sammen, Fader vår og trosbekjennelsen. Den andre kvinnen kunne noen bibelvers. De hvisket navnet Jesus. Den andre kvinnen fortalte også andre fanger om Jesus. Da det ble oppdaget, ble hun hentet – og henrettet. «Nummer 42» var alene i menigheten, bare hun og Jesus og den himmelske menigheten.

Nummer 1: Alene som dødsdømt slave i en mørk gruve

I en mørk gruve, som dødsdømt slavearbeider, uten fellesskap med noen andre, uten lovsang, satt den aldrende apostelen Johannes. Ingen Bibel, ingen å samtale med, be eller synge sammen med. Ingen gudstjenestefeiring. Der fikk han åpenbaringer. Av Jesus, i all hans herlighet. Av de seirende martyrene og vitnene. Av himmelen. Av den himmelske menighet. Av det nye Jerusalem, den nye himmel og den nye jord. Der hørte han lovsang som var mektigere enn noen menighet på jorden kan vise maken til.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere