Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Det er dypt opprørende å registrere at kristne kvinner utsettes for nesten dobbelt så mange forfølgelsesformer som menn. Jeg ber mine medarbeidere i både Åpne Dører og i andre sammenhenger om å tenke på hva vi kan gjøre for å styrke disse forfulgte kvinnene og gi beskyttelse til de mest sårbare, slik som enker, enslige kvinner og jenter. Må Gud bevege oss til å be mer, å tale deres sak og gjøre disse kvinnenes situasjon til en prioritert sak i vår tjeneste for den forfulgte kirke.

(En rapport skrevet av Helene Fischer og Elizabeth Miller, Åpne Dører. Oversatt til norsk av Stig Magne Heitmann, Åpne Dører.)

To av disse jentene ble bortført av den islamistiske geriljagruppen Boko Haram i Chibok i Nigeria. (Foto: World Watch Monitor)

For første gang har World Watch List 2018 fra Åpne Dører spesifikt analysert forfølgelsen av kristne kvinner. Listen er et resultat av undersøkelser utført av Open Doors International i over femti land der kristne forfølges for sin tro. Undersøkelse av kjønnsbasert forfølgelse påviser at kristne kvinner er spesielt sårbare. De eksponeres for dobbelt så mange forfølgelsesfaktorer som menn.

83 prosent av kvinner i verden identifiserer seg med en religiøs tro, mens 79 prosent av menn gjør det. Kristne er den religiøse gruppen som forfølges mest. 215 millioner kristne erfarer høy, svært høy eller ekstremt høy risiko for å bli forfulgt, ifølge World Watch List.

I forbindelse med innsamling av informasjon til World Watch List 2018 ble det gjort en særskilt undersøkelse for å finne ut mer om det komplekse presset som kristne kvinner regelmessig opplever, ofte i de verste former. De er annerledes enn den forfølgelsen kristne menn erfarer.

 

 

 Moren til en av de savnede jentene i Chibok. (Foto: World Watch Monitor)

Det vanlige presset forfulgte kristne kvinner forteller om, er overveldende. De lever i samfunn der kvinner generelt er diskriminert og undertrykket. Kristne kvinner erfarer ofte tvangsekteskap, voldtekt og andre former for seksuell trakassering.

Til sammenligning nevner kristne menn følgende forfølgelsesformer: de blir trakassert og diskriminert i forbindelse med arbeid, de opplever angrep fra politi og soldater og fysisk vold (men sjelden seksuell vold).

Derfor kan en konkludere med at måten forfølgelse av kvinner og menn skjer på, er forskjellig. Men uansett hvilken form den tar, så er den kjønnsbaserte forfølgelsen en måte å ødelegge de kristne samfunnene på, slik det blant annet fremkommer i rapporten om de bortførte Chibok-jentene i 2014.

Generalsekretæren i Open Doors International, Dan Ole Shani, sier: «Det er dypt opprørende å registrere at kristne kvinner utsettes for nesten dobbelt så mange forfølgelsesformer som menn. Jeg ber mine medarbeidere i både Åpne Dører og i andre sammenhenger om å tenke på hva vi kan gjøre for å styrke disse forfulgte kvinnene og gi beskyttelse til de mest sårbare, slik som enker, enslige kvinner og jenter. Må Gud bevege oss til å be mer, å tale deres sak og gjøre disse kvinnenes situasjon til en prioritert sak i vår tjeneste for den forfulgte kirke.»

Forfølgelse er ikke kjønnsblind

Forfølgelsens kjønnsprofil viser at det er en myte at forfølgere er kjønnsblinde. Selv om forfølgelse er forferdelig og uakseptabel, uansett hvem den rammer, er forfølgelsen av sårbare kvinner et ekstra stort problem.

Forfølgelsen er absolutt ikke kjønnsblind. Den resulterer i en rekke ulike forfølgelsesformer. I juli 2017 publiserte den amerikanske kommisjonen for internasjonal religionsfrihet (USCIRF) en rapport kalt Women and Religious Freedom: Synergies and Opportunities. Funnene den presenterer forteller at det er en sammenheng mellom mangelen på kvinners rettigheter, likestilling og trosfrihet.

 

  En tenåringsjente i Usbekistan. Kristne kvinner og jenter i dette landet opplever mange former for overgrep.  (Foto: World Watch Monitor)

 

Denne sammenhengen av undertrykkelse av menneskerettighetene skaper et miljø der det er enkelt for mennesker å angripe både kvinner og menn med en annen tro, men angrepene på kvinner er annerledes enn angrepene på menn.

 

Undersøkelsen viser til et eksempel på denne dynamikken i Usbekistan. «Det forventes at kvinner skal underkaste seg sine foreldre fullstendig, og – om de er gift – sine ektemenn.» Rapporten sier videre: «Dette gjør kvinner mer utsatt for forfølgelse – både som kristne og som kvinner som utfordrer den eksisterende orden. Kristne kvinner og jenter lider fra verbale og fysiske overgrep, trusler, fysiske slag, arrestasjoner og fengslinger, forhør, beslagleggelse av eiendeler, bøter, tap av arbeid, diskriminering, husarrest i eget hjem, tvangsekteskap, familievold og voldtekt, skam, utestengelse fra familie og samfunn, skilsmisse og tap av eiendom.» Med så mange ulike former for potensielt press blir forfølgelsesbildet komplekst. En faktor kan føre til at forfølgelsen øker i omfang og styrke.

 

På samme måte kan juridisk diskriminering føre til forfølgelse. Ifølge en rapport fra Jordan «risikerer kvinner som er gift med ikke-kristne menn og konverterer til kristen tro å bli utsatt for drapstrusler og overgrep. Æresdrap er ikke uvanlig. Det gjør at mange må flykte. De opplever også reiserestriksjoner. Både myndighetene og familiene kan pålegge kvinner reiseforbud for at kvinner som har blitt kristne, ikke skal forlate landet. En domstol kan dømme kvinner for å ha reist uten tillatelse.  Rapporten konkluderer med at menneskerettighetene brytes på grunn av religiøs tro og at det fører til forfølgelse.

 

Mange ganger er forfølgelsen skjult under dekke av «kultur». Når kristne kvinner bor i et samfunn der verdisystemet ser forskjellig på menn og kvinner (for eksempel under islamsk lov, sharia), opplever de et system der kvinner og menn behandles forskjellig. Det kan gjelde polygami, barneekteskap og omskjæring av jenter. En undersøkelse i Nigeria sier: «Mange kristne kvinner og jenter tvinges inn i ekteskap med ikke-kristne. Det faktum at det eksisterer lover i noen delstater som tillater barneekteskap, så vel som kulturelle normer som hindrer jenter å gå på skole, forsterker problemet.»

Alle former for sårbarhet kan utnyttes til å kontrollere og hindre mennesker i å tro og praktisere sin tro. Rapporten forteller om hvor vanskelig det er å være en enslig kristen kvinne og den komplekse diskrimineringen og forfølgelsen mot kvinner rundt om i verden.

 

Kjønnsbasert forfølgelse resulterer i ulike former for vold

Forfølgelsestaktikkene avslører et stygt bilde: Kvinner opplever mer fysisk vold enn menn, bade kvantitativt og i flere former. Rapporten løfter fram fem kategorier av vold mot kvinner: Voldtekt, andre seksuelle overgrep, vold i hjemmet, ikke-seksuell fysisk vold og verbal trakassering. Disse eksemplene viser et bilde av former for forfølgelse av kvinner som oftest er forskjellige fra menns opplevelser. 

Voldshandlinger mot menn kan være ekstreme. En rapportør fra Libya sier: «Tvangsarbeid og ulike former for slaveri er vidt utbredte former for overgrep mot kristne menn. Det innbefatter ofte fysisk vold, tortur og nedverdigende behandling.» Men kristne kvinner opplever mange flere former for overgrep. De har ikke mulighet til å stå fram som #metoo-ofre, men de lider massivt under dette dag etter dag, år etter år.

Det er individer som lider, men det er del av et samfunnsproblem

Samtidig som forfølgelse av kristne kvinner og menn er forskjellig, er hensikten til forfølgerne å ødelegge de kristne samfunnene. Noen ganger lykkes de i å skape store ødeleggelser, dype sår og fordrive kristne. En nigeriansk forsker forklarer det slik: «Forfølgelsen av kvinner og jenter har en svært negativ effekt på kirken og de kristne familiene. I tillegg til den store emosjonelle belastningen og de sosiale omkostningene, så har det store økonomiske konsekvenser i samfunnet når det er enker som må forsørge familiene.»

En undersøkelse i Turkmenistan konkluderer: «Når en kristen mann blir utsatt for forfølgelse, blir bøtelagt eller fengslet, vil hele familien lide. Å miste sitt arbeid er en katastrofe for hele familien.»

Andre ganger er det usynlige ettervirkninger av et trauma, slik det eksemplifiseres fra Libya: «Den formen for forfølgelse som rammer kristne kvinner og jenter spesielt, er voldtekt og andre seksuelle overgrep. Men i tillegg til den fysiske smerten og skaden på ofrene, er de store traumer og emosjonelle vanskelighetene for hele familien, venner og det kristne fellesskapet svært store.»

 

Gå til innlegget

Fra Uganda til Stord

Publisert rundt 2 måneder siden - 2025 visninger

Vi vil fortsette å kjempe så sterkt vi kan for trosfrihet og menneskerettigheter, for rettferdighet og muligheten til å søke asyl. Men om myndighetene lar makten gå foran rett og rettferdighet, så bekjenner vi like frimodig: De som tror på Jesus, vinner mer enn seier.

Jeg har nettopp besøkt Uganda der jeg mange ganger samtalte med kristne om historien til kirken i landet. Den er ikke gammel, bare 140 år, men en majoritet av landets befolkning tror i dag på Jesus.

En konge inviterte i 1877 kristne misjonærer sammen med muslimske lærde. Han ville finne ut hva disse religionene gikk ut på. De første årene ble budskapet kun forkynt for kongen og hans hoff. Men da en ny konge kom til makten i 1884, fikk den lille kirken sine tre første martyrer. Snart fulgte flere etter. Den øverste tjeneren ved hoffet var også blitt kristen. Da han ble dømt til døden, svarte han: «En kristen som har gitt sitt liv til Gud, er ikke redd døden.»

Hvert martyrium ble et vitnesbyrd om den kristne troens overlevelse. Hvert martyrium førte til at mange ble frelst. Den voksende gruppen kristne ble til sist samlet ført mot henrettelsesstedet Namugongo, like utenfor Kampala. For første gang ble evangeliet forkynt utenfor slottets område. Martyrene sang lovsanger, ba og vitnet om sin tro på vegen mot døden. Mange ble grepet av deres tro og glede, og innen få år var antallet kristne mangedoblet.

I dette landet prøvde Idi Amin hundre år senere å utrydde kristendommen. Men kirken kunne ikke knekkes. Kristne på flukt samlet seg i jungelmenigheter, konstant i bønn. En av dem som sto i fremste rekke, var biskop Festo Kivengere. Gjennom hans tjeneste kom det store vekkelser. I en av sine kjente taler sa Kivengere: «Korset taler om et liv i konflikt med døden, men livet overvinner døden. Den kristne tro ble født midt under en voldshandling. Den kristne blir ikke skremt når nasjoner reiser seg eller endog hele verden rystes. Vår tro ble født på Golgata – derfor kan den utholde alt. Den er en allværstro.» (Stig M. Heitmann: «Men Gud er ikke beseiret. Den forfulgte kirkes historie.» Lunde forlag. 2008.)

Nettopp: «Den kristne tro ble født under en voldshandling.» Det religiøse lederskapet arresterte Jesus. Kongen lot ham mishandle, hånte ham og overlot ham til de romerske styresmaktene. Pilatus som hadde makten i sine hender, var feig. Han overlot Jesus til tortur og korsfestelse. Folkemengden ropte «korsfest!». En liten disippelflokk var redd. Det var ikke rare støtten Jesus fikk. Derimot så det ut som om alle makt var imot ham. Retten gikk tapt, og den urettferdige makten vant. Men det skulle bare gå et par døgn før Gud viste at det er Han som har all makt.

En kirkehistoriker har sagt: «Kirkens tre første århundrer var som en langvarig korsfestelse som endte i en triumferende oppstandelse.»

 

Stord 2018

Så er vi på Stord våren 2018. En afghansk familie har søkt kirkeasyl. De har forlatt islam og er blitt kristne, og de vet konsekvensene hvis de blir returnert til Afghanistan. Loven er klar: «Frafall fra islam er forræderi og straffes med døden.» (Stig M. Heitmann: «Konvertittene». Lunde forlag 2017 / «Kampen for trosfriheten». Åpne Dører 2016.) Men 1) norske utlendingsmyndigheter vil ikke tro at de er reelle konvertitter, 2) norske utlendingsmyndigheter sier at de kan rekonvertere til islam i hjemlandet, og 3) de har ikke rett på beskyttelse i Norge = de får heller akseptere forfølgelse i Afghanistan, fra familie, samfunn, moske og stat.

Apostelen Paulus skriver: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse … eller sverd? … I alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv … skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.» (Romerbrevet kap. 8)

Vi vil fortsette å kjempe så sterkt vi kan for trosfrihet og menneskerettigheter, for rettferdighet og muligheten til å søke asyl. Men om myndighetene lar makten gå foran rett og rettferdighet, så bekjenner vi like frimodig: De som tror på Jesus, vinner mer enn seier. Er det ikke det vi ser nettopp i et land som Afghanistan i vår tid: Aldri tidligere har det vært en slik kristen vekst i landet. Blant afghanske flyktninger, blant annet i Europa, er det tusener som kommer til tro på Jesus.

Gå til innlegget

Luther alene?

Publisert 5 måneder siden - 1345 visninger

Det er underlig å registrere at reformasjonsjubileet er så ensidig «teoretisk» og teologisk. Det er en slags herlighetsteologisk slør over reformasjonsjubileet. Burde vi ikke også snakke om hva reformasjonen i bestemt form og reformasjon generelt kan koste? La oss være ærlige og si at reformasjon og vekkelse også i vår tid vil komme til å koste.

Markeringen av at det er 500 år siden Martin Luther skrev 95 teser mot avlatshandelen og dermed skapte et gjennombrudd for den protestantiske reformasjonen, har blitt behørig markert på flere måter. I Norge er det utgitt flere bøker om Martin Luther, og både lutherske og andre kirker har markert «Nåden aleine» som reformasjonsjubileets slagord og hatt det som tema for teologisk drøfting og forkynnelse. Diskusjon om hva «nåden alene» betyr, har også gått i sosiale medier, og den har avdekket en bekymringsfull forståelse i enkelte kretser av hva det betyr. Men det er ikke tema for denne artikkelen.

«Nåde aleine» (latin: sola gratia) er ett av fem reformatoriske «sola»-begreper: Sola fide (troen alene), sola gratia (nåden alene), Skriften alene (sola scriptura), Kristus alene (solus Christus) og Guds ære alene (sola Deo gloria). Videre omtale av disse er heller ikke tema for denne artikkelen.

 

Solus Luther?

Men temaet er: Sitter vi igjen med et inntrykk av at det var Martin Luther alene (solus Luther) som skapte reformasjonen? For det første: Reformasjonstiden varte mye lenger enn Martin Luthers levetid. Det hadde skjedd mye før hans tid. Dernest: Det var mange andre som bar på de samme tankene og kjempet den samme kampen samtidig med ham. Og for det tredje: Det var mange som betalte en mye høyere personlig pris for å stå for de reformatoriske ideene. Disse ideene ble betraktet som heresi av den herskende kirke, og mange måtte betale martyriets pris.

Derfor er det underlig å registrere at reformasjonsjubileet er så ensidig «teoretisk» og teologisk. Det er en slags herlighetsteologisk slør over reformasjonsjubileet. Burde vi ikke også snakke om hva reformasjonen i bestemt form og reformasjon generelt kan koste? La oss være ærlige og si at reformasjon og vekkelse også i vår tid vil komme til å koste.

Jeg bekjenner meg som lutheraner. Jeg slutter meg til de lutherske bekjennelsesskriftene. Jeg tror at Martin Luther var et redskap utvalgt av Gud til å bli en nøkkelperson i den sårt tiltrengte reformasjonen. Jeg tror at Gud brukte Luther på en spesiell måte på det riktige tidspunkt. Men jeg synes det er på sin plass å løfte fram også andre reformasjonsskikkelser.

Anonyme reformatorer

Mange bibellesere hadde allerede før Luther, Calvin og Zwingli oppdaget at pavekirken ikke sto for sentrale bibelske sannheter. Det er snakk om waldensere, lollarder, husitter, utraquister, taboritter og moravianere/brødremenigheter. De forkynte og underviste om sine nye oppdagelser – privat, i menigheter og ved universiteter. Ikke få ble grepet av det bibelske og evangeliske budskapet disse presenterte, men mange ble også alvorlig forfulgt av både kirke og statsmakt. Noen ble avsatt fra sine stillinger, andre led martyrdøden fordi de ikke kunne fornekte sannhetene de hadde funnet i Bibelen.

Anabaptistene ble først en stor bevegelse i senreformatorisk tid med størst utbredelse i Sveits, Tyskland og Nederland. Men allerede en samtidig av Luther, den tyske teologen Balthasar Hubmaier, forkynte det anabaptiske standpunktet, og på grunn av det ble han forfulgt og til sist henrettet. Anabaptistene ble svært radikale, og forfølgelsen derfor hardere og hardere. Tallet på martyrer blant disse anonyme reformatorene er enormt stort.

John Wycliffe

må regnes som en av reformasjonens forløpere. Han ble født i 1328 i Yorkshire i England. Som ansatt ved universitetet i Oxford var han en glitrende teolog og respektert debattant. Han mente kirken trengte en reformasjon for at det skulle bli slutt på dens rikdom, korrupsjon og maktmisbruk. Prester og munker reiste seg mot ham og hans voksende gruppe av etterfølgere, lollardene. Menneskelige tradisjoner og seremonier og falsk lære hadde fortrengt sann omvendelse og etterfølgelse av Jesus i kirken. Siden det ikke var mulig for lekfolket å få kunnskap fra Bibelen – både fordi få kunne lese og fordi den bare var tilgjengelig på latin, ble de ledet inn i et åndelig mørke.

Erkebiskopen av Sadbury hadde makt til å avsette Wycliffe fra hans embete ved Oxford universitet. Mens verdslige ledere stilte opp for Wycliffe, sto de geistlige imot ham. Paven utstedte en bannbulle mot Oxford universitet der det blant annet heter: «Disse (Wycliffe og hans tilhengere) har som mål å ta fra Kirken dens status, ja til og med dens verdslige makt … Disse synspunktene strider mot den klare og sanne kunnskap i Skriftene.»

Erkebiskopen av Canterbury kalte sammen til et møte der teologiske doktorer og professorer og jurister forbød enhver å forkynne og lære i samsvar med Wycliffes oppdagelser av de bibelske sannhetene. De mente at lollardene «forvirret gode kristne angående den katolske lære». Wycliffes lære var som slangens gift, sa de. Etter at Wycliffe døde i 1384, fortsatte opposisjonen mot ham. Levningene ble fjernet fra graven og brent. Motstanderne trodde de kunne gjøre slutt på innflytelsen hans, men i stedet økte innflytelsen, og Wycliffes gjerning ble til stor inspirasjon for reformatorene.

Johann Huss

ble født i Bohemia i 1372. Etter teologistudier i Praha, ble han prest og fra 1409 rektor ved universitetet. Han var sterkt påvirket av skriftene til Wycliffe. Som Wycliffe hevdet han at bare Skriftene skulle ha autoritet i de saker som gjaldt kirkens lære og liv. Og som Wycliffe var Johann Huss opptatt av at kristne måtte få Bibelen på sitt eget språk.

Paven og geistligheten reagerte kraftig, men Huss-tilhengerne, reformistene, økte sterkt i antall. Paven utstedte en bannbulle mot skriftene fra reformistene. Huss og de som fulgte ham, fikk forbud mot å forkynne og undervise. Huss selv ble innkalt til et møte i Köln der han ble beskyldt for heresi. Huss ble først ekskommunisert fra kirken. I 1414 var det et nytt konsil i Konstantz. Der ble Huss ydmyket, hånet og fysisk avstraffet. Han ble kalt «ringlederen for heretikerne». De skar av ham håret, og på det blodige hodet satte de en papirhatt med bilder av demoner. Men Huss svarte: «For min skyld bar Herren Jesus en tornekrone. Så hvorfor skulle ikke jeg for hans skyld bære den lette kronen, selv om den er en skammelig ting.»

Da hertugen av Bavaria prøvde å få ham til å trekke tilbake sin lære, svarte Huss: «Nei! Aldri har jeg lært noe som var galt, og det jeg har forkynt med mine lepper, skal nå forsegles med mitt blod.» Før han led martyrdøden ved å bli brent på bålet, sa motstanderne: «Nå overgir vi din sjel til helvetet.» Men Huss løftet øynene mot himmelen og sa: «Men jeg overgir min sjel som du har frelst, Herre Jesus Kristus, i dine hender.» Ikke bare Huss ble brent på bålet, men også alle bøkene han hadde skrevet.

Reformatoren Johann Huss ble brent og asken kastet på Rhinen, men reformasjonens kraft kunne ingen stanse. Ved sin død ble Huss en større trussel mot paveveldet enn han hadde vært i løpet av sitt liv, heter det.

William Tyndale og mange andre i England

På 1300-tallet florerte det med overtro, vranglære og moralsk forfall i den engelske kirken. Lollardene opplevde økt forfølgelse. De geistlige ville at kongen skulle dømme lollardene til å brennes. Loven om brenning av heretikere, «De heretico coburendo», ble vedtatt i 1401. Den første som ble brent, var presten og Wycliffe-tilhengeren William Sartree. En annen var Sir John Oldcastle. Da han ble ført til retterstedet, ba han Gud tilgi fiendene. Han formante folket til å følge det som står skrevet i Skriftene og holde seg borte fra lærere som levde i strid med Kristi lære.

William Tyndale (1494-) «var utvalgt av Gud til å grave opp røttene og fundamentet til pavens herrevelde,» står det i «Foxe´s Book of Martyrs». Hans livsgjerning var å oversette Bibelen til engelsk. På glimrende vis avslørte han pavekirkens vranglære, noe som naturligvis vakte geistlighetens vrede. «Vi vil heller ha paven enn Guds lov,» sa disse. Men Tyndale svarte: «Jeg forsaker paven og alle hans lover! Om Gud bevarer mitt liv, så skal det ikke gå mange år før enhver gutt som arbeider på markene, vil kjenne mer til Skriftene enn det paven gjør!»

Tyndale oversatte Bibelen til engelsk. De hellige bøkene åpnet øynene på hele den engelske nasjonen. Men i 1536, etter at Tyndale hadde flyktet fra England til Nederland, ble han arrestert, hengt og brent til døde. Da han ble brent, ba han: «Herre, åpne øynene til Englands konge!» Biblene han hadde fått trykket, ble spredt over hele England. Det nye testamentet på folkets språk ble snart Englands mest leste bok.

Mange, mange flere reformatorer i England og Skottland kunne vært omtalt, som Thomas Cranmer (1489-1556), Patrick Hamilton (1504-1527) og George Wishart (1513-1546).

De franske protestantene, hugenottene, hadde fortjent omtale. De ble utsatt for massedrap iverksatt av den katolske dronningmoren, Catherine de Medici.

Bibelen

Det viktigste resultatet av reformasjonen er at vi har tilgang til Bibelen på våre egne språk. Men de første oversettelsene kostet blod og forfølgelse. Når vi i dag har tilgang til flere oversettelser på norsk og engelsk og andre språk, må vi ikke da tenke i takknemlighet på de som valgte å gå smertens vei for å gi oss denne muligheten?

Bibeloversetterorganisasjonen Wycliffe forteller i dag at noen av deres oversettere trues på livet i landene de arbeider i. Åpne Dører begynte med smugling av Bibelen inn i land der den var en forbudt bok. I enkelte land er det forbundet med dødsstraff å eie en Bibel eller forkynne dens budskap.

Det vil alltid være kamp der Bibelens budskap forkynnes. Det kan faktisk også være kamp og strid innad i kirken. Vi gjør klokt i å se hen til reformatorene for å få mot og kraft til å stå for de bibelske sannhetene.

Gå til innlegget

Hvorfor forfølges Jesus i India?

Publisert 6 måneder siden - 635 visninger

De siste tiårene har den hindufundamentalistiske bevegelsen i India vokst seg stor og mektig. Hindutva-ideologien har fått gjennomslag, den har fått økende politisk makt, og den er blitt svært radikal. Den har ett hovedmål: India skal være en hindustat med én religion – hinduismen. Ordene India og hinduisme har samme språklige rot, og derfor er en bare en ekte inder om en også er hindu, mener hindutvatilhengerne. En radikal stemme har uttalt at målet er at det ikke skal være noen kristne i India i 2020.

I november måned arrangeres det fakkeltog for forfulgte kristne. Hindunasjonalismen i India er særlig i fokus. I samme måned markeres Søndag for forfulgte kristne, og på ny settes det søkelys på India. Dessverre, ikke uten grunn.

Hvorfor forfølges Jesus?

Da fariseeren Saulus var på vei til Damaskus for å arrestere dem som trodde på Jesus, møtte Jesus ham i et syn. Jesus sa ikke: «Hvorfor forfølger du dem som tror noe annet enn deg?» Han sa: «Hvorfor forfølger du meg? Jeg er Jesus, ham som du forfølger.»

Saulus hadde kort tid før vært sentral i steiningen av Stefanus, den første Jesus-troende martyren. Da hadde han også fått oppleve styrken i martyrens tro og ordene om tilgivelse av forfølgerne. Før Stefanus´ martyrium var det stor kirkevekst i Jerusalem. Etter martyriet spredte kirkeveksten seg til nye områder, blant annet Damaskus. For Saulus var det nødvendig å intensivere forfølgelsen av de Jesus-troende, for de var en trussel mot den tradisjonelle og dominerende religionen.

Er det noen likhetstrekk mellom ideologien til Saulus og hindufundamentalismen?

Hindufundamentalistene

De siste tiårene har den hindufundamentalistiske bevegelsen i India vokst seg stor og mektig. Hindutva-ideologien har fått gjennomslag, den har fått økende politisk makt, og den er blitt svært radikal. Den har ett hovedmål: India skal være en hindustat med én religion – hinduismen. Ordene India og hinduisme har samme språklige rot, og derfor er en bare en ekte inder om en også er hindu, mener hindutvatilhengerne. En radikal stemme har uttalt at målet er at det ikke skal være noen kristne i India i 2020.

Tradisjonen forteller at apostelen Tomas kom til Kerala i det sørlige India for å forkynne evangeliet. Senere kom persiske kristne misjonærer. Derfor er det en myte at kristendommen først kom til India med kolonimakten England. Tomas´ evangelieforkynnelse møtte to forskjellige reaksjoner, slik det er vanlig der det kristne budskapet blir forkynt. På den ene siden opplevde noen det som det glade budskapet. Blant dem var flere i den lokale kongens familie. På den andre siden ble budskapet opplevd som en trussel mot den eksisterende religiøse makten. Noen prester drepte Tomas. De drepte Tomas, men de kunne ikke drepe budskapet om Jesus.

I 1999 var allerede hindufundamentalismen sterk. I begynnelsen av det året ble den australske misjonæren Graham Staines og hans to små sønner drept i Orissa. Hvorfor? Han gjorde gjerninger som var forbudt ifølge hinduismen. For det første hadde han en barmhjertighetstjeneste blant utstøtte spedalske lavkaste- og kasteløse hinduer. Ifølge hinduismen var det deres egen karma som gjorde at de var født, dvs. reinkarnert, til et miserabelt liv som spedalske kasteløse eller lavkaste. Det var konsekvensen av at de ikke hadde levd etter den darma som var foreskrevet i tidligere liv. De skulle selv, uten hjelp fra andre, komme seg ut av karmas konsekvenser. Men det som provoserte aller mest, var at Graham Staines fortalte at alle mennesker ifølge kristen lære har samme verdi og at Jesus setter mennesket fri fra deres dårlige karma/synd. Ingen behøver å frykte en ny reinkarnasjon til enda et miserabelt liv – eller tusen nye reinkarnasjoner før en endelig kan nå fram til moksha – paradiset. Jesus åpner døren for alle inn i Guds rike. Den tanken førte mange til kristen tro. De ble nye kristne med hindubakgrunn. Det provoserte.

Da Graham Staines´ kone, Gladys, og datter ble gjort oppmerksom på de grufulle drapene, svarte Gladys på direkte-TV: «Vi tilgir dem som drepte min mann og mine sønner, Elisabeths far og brødre.» Det var et budskap som sendte bølger gjennom hele den indiske nasjonen. En kirkeleder sa: «Denne ene uttalelsen har gjort mer for evangeliets gjennombrudd i India enn mange tiårs misjonsarbeid.»

Kirkeveksten provoserer

Ifølge Operation World var det litt over 2 prosent kristne i India i år 2000. I 2016 var det 5,8 prosent, over 70 millioner.

Kirkeveksten provoserer. At det i hovedsak er kasteløse (daliter) og lavkaste (sudraer) som blir kristne, provoserer ikke mindre. Ifølge én retning i hinduismen springer kastesystemet ut av en guddommelig skaperordning. Fra guden Purushas munn kommer den øverste og mest privilegerte kasten, Brahminene, prestekasten. De utgjør ikke mer enn 3 prosent av hinduene. Ut av armene kommer den nest mest privilegerte, krigerkasten. Fra hoftene kommer de som arbeider med handel og næringsvirksomhet. De øverste kastene er de hvite ariene. Men den laveste kasten, sudraene, er oppkalt etter føttene eller fotsålene. De har ingen privilegier. De har ingen rett til å være noe annet enn fattige tjenere uten utdannelse. De kan tråkkes på. De er de svarte. Sudraene utgjør 52 prosent av hinduene. Utenfor kastesystemet finnes de elendige dalitene.

En sudra og dalit som blir kristne, sier: «Vi har like mye verdi som brahminene og de andre kastene. Vi tror ikke lenger på kastesystemets lære.» Dermed forkaster de hele det hinduistiske systemet. Selvsagt provoserer det. Og skulle sudraer og daliter i enda større antall forlate hinduismen, så har de hinduradikale grunn til å skjelve.

Antikonverteringslover og rekonvertering

Det ble nylig kjent at det i Nepal, også et land med en stor hindumajoritet, er vedtatt en lov som forbyr konvertering fra hinduismen til en annen religion. Både den som konverterer og den som påvirker til konvertering kan straffes. I India har åtte delstater vedtatt en slik lov. 65 prosent av Indias befolkning bor i delstater med slik lovgivning.

Hinduradikaliseringen har medført at forfølgelsen av og volden mot sårbare religiøse minoriteter har økt. 2016 var et rekordår med hensyn til vold mot kristne. Det ble registrert over 400 voldelige angrep av ulikt slag mot kristne, utført av radikale hinduer. Det dreier seg om alt fra fysisk vold mot pastorer og deres familier, drap av folk som forlater hinduismen og blir kristne til ødeleggelse av de kristnes hjem og kirkebygninger. I tillegg nektes kristne adgang til landsbyens vannkilder, til markedene og arbeidsmuligheter. Noen ganger blir de fordrevet. I løpet av det første halvåret i 2017 var det et like høyt antall voldshandlinger som hele det foregående året. World Watch List fra Åpne Dører kaller det «ekstrem vold». Noe av det skremmende i dette bildet er at politiet nesten alltid tar parti for voldsutøverne mot dem som utsettes for volden. «Det er de kristne som provoserer.» Indias statsminister, Modi, som representerer det nasjonalistiske partiet BJP, er gjentatte ganger blitt utfordret på å tale mot forfølgelsen av religiøse minoriteter, men hans svar er uklare.

En av metodene hindufundamentalistene bruker for å presse kristne med hindubakgrunn tilbake, er såkalte rekonverteringer. Det er ikke enkelt for fattige kasteløse og lavkaste som kanskje ikke kan lese og skrive, å stå imot. De trenger vår støtte, våre fakler og bønner.

 

Gå til innlegget

Den skitneste form for forfølgelse: Kristne jenter bortføres

Publisert 7 måneder siden - 2901 visninger

Mediene har fortalt mye om Boko Harams bortføring av kristne jenter i Nigeria og IS brutale fremferd mot yezidiske og kristne jenter i Irak. Mindre oppmerksomhet får det at 700 kristne jenter – én og én – bortføres av muslimer, tvangskonverteres og tvangsgiftes i Pakistan årlig. Det er få som vet at det samme er en nesten dagligdags hendelse i Egypt. Mediene i Vesten er tause. Er det ingen som hører deres rop om hjelp? Hører og ser Utenriksdepartementet det som kanskje er den mest skitne form for forfølgelse?

Det har vært stor medieoppmerksomhet rundt Boko Harams bortføring av to hundre kristne jenter i Nigeria. IS sin brutale fremferd i Irak, som også omfattet bortføring, tvangskonvertering, salg, overgrep og tvangsgifting av yezidiske og kristne jenter, har sjokkert verden. Mindre oppmerksomhet får det at 700 kristne jenter – én og én – bortføres av muslimer, tvangskonverteres og tvangsgiftes i Pakistan årlig. Det er få som vet at det samme er en nesten dagligdags hendelse i Egypt. Mediene i Vesten er tause. Er det ingen som hører deres rop om hjelp? Hører og ser Utenriksdepartementet det som kanskje er den mest skitne form for forfølgelse? 

I en hjerteskjærende artikkel i Åpne Dørers «Stories of Persecution» skriver Sarah Cunningham 2. oktober 2017 om kristne jenter som blir bortført av muslimer i Egypt – og aldri blir gjenforent med sin familie.

Romanse-taktikk

«En muslimsk gutt kan fortelle en kristen jente at han er forelsket i henne og ønsker å konvertere til kristen tro på grunn av sin kjærlighet til henne,» skriver Sarah Cunningham. Slik innleder de et romantisk forhold. Så en dag foreslår han at de skal «stikke av» sammen. Men det den kristne jenten ikke forstår, er at hun faktisk blir bortført. Kidnapperen har ikke hatt til hensikt å gifte seg med henne. I stedet blir hun gitt til en annen muslimsk mann.

En egyptisk mann, Gahiji, var tidligere med i et nettverk som drev slik virksomhet. Nå forteller han hvordan nettverket planmessig bortførte kristne koptiske jenter for å tvangskonvertere dem til islam. «Jeg husker en koptisk jente fra en godt kjent familie i Minya,» sier han. «Hun ble bortført av fem muslimske menn. De holdt henne fanget i et hjem der de kledde henne naken og filmet henne. Også en av mennene tok av seg klærne. Så truet de henne med at hvis hun ikke giftet seg med denne mannen, ville de publisere videoen.»

Det er mange som kjenner seg igjen i Gahijis beskrivelse. En familie opplevde nylig at deres 16 år gamle datter, Maat, ble bortført gjennom en slik «romanse-taktikk». Presten i kirken familien tilhører, sier: «Onsdag kveld 28. juli 2017 forsvant Maat. Moren hennes lette etter henne, men kunne ikke finne henne noe sted. Noen fortalte at hun var blitt kidnappet av en ung mann som het Tor. Han hadde brakt henne til en gård der han arbeidet.» Familien og presten fikk kontakt med en etterforsker. Han bekreftet ryktet og fortalte at Maat hadde blitt forført av en ung mann som var rekruttert av en salafist-organisasjon (en radikal islamsk retning). Hun hadde latt seg lokke inn i et romantisk forhold og hadde dratt av gårde med kjæresten.

Maat var under 18 år. Selv om hun av fri vilje hadde blitt med Tor, sier egyptisk lov at bortføring av en mindreårig er en kriminell handling. Men Maats kristne foreldre opplever at det er svært vanskelig å få politiet til å ta deres sak alvorlig. «Jeg har skrevet en rapport på politistasjonen der jeg har oppgitt navnet på kidnapperen og fortalt hvor Maat holdes,» sier hennes far. «Men politiet bryr seg ikke om å arrestere kidnapperen. De har ikke en gang tatt kontakt med Tor sin bror som bor i den samme landsbyen og som jevnlig har kontakt med Tor.»

Ikke enestående

Maats historie er dessverre ikke enestående. I Kairo ble 15 år gamle Nabirye bare en uke før Maats bortførelse med makt tvunget inn i en bil av to menn. En av dem, en 38 år gammel mann, har erkjent at han fylte ut noen papirer og giftet seg med henne.

Gahiji som kjenner disse kidnappergruppene fra innsiden, er ikke overrasket. «Kidnapperne mottar store pengesummer. Noen ganger hjelper politimenn dem og får som belønning en del av pengene. Jo høyere posisjon den kristne jenta har, jo høyere er betalingen for kidnappingen. For eksempel betales det mer dersom jentas far er en koptisk prest eller hun kommer fra en familie som har en form for lederposisjon.»

Muslim eller kristen?

En muslimsk jente ble bortført i Balansora på samme tid som Nabirye. Da grep politiet straks inn, og innen 24 timer var jenta befridd og gjenforent med sin familie. Når det derimot gjelder kristne jenter, gjør politiet ingenting. De er tvert imot med på trakasseringen av de kristne familiene. «Politiet rapporterer det ikke som kidnapping, men beskriver det som at jenta er savnet,» sier Gahiji. «De dekker over disse kriminelle handlingene fordi de er utført av deres muslimske brødre. Politiet hjelper kidnapperne på ulike måter, og når de gjør det, mottar de en del av belønningen islamistorganisasjonene betaler kidnapperne. I noen tilfeller skaffer politiet kidnapperne narkotika. Denne blir brukt til å dope ned de bortførte jentene slik at de ikke har kraft til å yte motstand. Jeg kjenner til tilfeller der politiet hjalp til med å slå jentene for å tvinge dem til å resitere den islamske trosbekjennelsen.»

Mange av disse jentene blir overgitt i ekstremisters hender. «Den salafistgruppen jeg kjente leide leiligheter forskjellige steder i Egypt for å skjule de bortførte koptiske jentene,» fortsetter Gahiji.  «De truet dem til å konvertere til islam. Og så snart de har nådd den alderen da de selv kan bestemme over sine liv, kommer en muslimsk offentlig tjenesteperson og forandrer deres religion til islam.

Hvis alt går etter planen til de islamistiske kidnapperne, blir jentene tvunget inn i ekteskap med ekstreme muslimer. Men som regel gifter ikke mennene seg med dem på grunn av kjærlighet. Deres eneste mål er å konvertere så mange kristne jenter som mulig til islam. Jentene vil bli slått og fornedret. Prøver de å rømme eller vende tilbake til kristen tro, vil de bli drept.

Det er et sjokk for mange av disse jentene som blir tvangskonvertert og tvangsgiftet, å oppleve at de er mennenes andre kone. De blir behandlet som dyr. Noen sendes til Saudi-Arabia eller Golfstatene for å arbeide som tjenere eller sex-slaver. De opplever ofte å bli alvorlig fysisk mishandlet.

En anonym etterforsker bekrefter Gahijis opplysninger. «Dette skjer omtrent hver eneste dag i Egypt,» sier han. «Men i 80 prosent av tilfellene velger familiene å ikke snakke om det offentlig. Det følger så stor skam med disse sakene, og det kan også medføre at de andre døtrene deres ikke finner en god partner å gifte seg med.»

Maat holdes mot sin vilje

Kidnapperne til Maat har nylig publisert en video der Maat forteller at hun har konvertert til islam av fri vilje. I en videosnutt holder hun opp Koranen. I en annen bærer hun slør, og hun gjentar noe som blir sagt til henne gjennom en øretelefon. Men hennes mor, Hafsah, hevder at det er åpenbart at datteren er tvunget til å si det hun sier på videoen. «Jeg kan se at hun er under press. Min datter er mindreårig og vet ikke noe om det hun snakker om. Hvorfor gjør ikke myndighetene noe for å hjelpe henne?» spør moren i fortvilelse.

Familiens prest bekrefter at politiet henla Maats sak i august. «Vi har gjort alt vi kunne for å få jenta tilbake. Vi har til og med sendt en klage til president Sisi, innenriksministeren og mange andre høytstående personer. Familien hennes har det forferdelig vondt, men vi vet ikke hva mer vi kan gjøre. Vi vet rett og slett ikke!»

Gjenopprettelse og helbredelse er vanskelig

Når noen av disse jentene kommer tilbake til familiene og landsbyene sine, er gjenopprettelse en lang og vanskelig prosess. En koptisk prest som holder til i Øvre Egypt, har brukt de siste ti årene på å hjelpe bortførte jenter tilbake til familiene. Hans egen datter på 14 år ble nesten kidnappet i 2011, midt under den første revolusjonen. Noen menn brøt seg inn i huset deres. «Fordi jeg taler disse jentenes sak, blir jeg truet på livet,» forteller han. «De sier at hvis jeg ikke stopper, vil de også ta min datter. Men jeg frykter ikke noen. Jeg stoler på Gud. Truslene deres kan ikke stoppe meg.»

Da hans egen datter ble forsøkt bortført, måtte han gripe til våpen for å hindre kidnapperne i å utføre sin onde gjerning. I hans eget område blir omtrent 15 jenter bortført årlig. Men i løpet av alle de årene han har engasjert seg i disse sakene, har han bare klart å få åtte jenter tilbake. «Det kjennes som jeg mister en datter selv hver gang noen jenter blir bortført og ikke får komme tilbake,» sier han.

Så beskriver han hvor vanskelig det er å forhandle med politiet. «Dersom vi tar sakene til dem, opplever vi at de i de fleste tilfellene ikke gjør noe som helst. Jeg prøver å få jentene tilbake før de fyller 18 år, den dagen de etter loven selv kan forandre sin religion uten at foreldrene samtykker. Kidnapperne holder jentene skjult inntil jentene fyller 18. Jeg går til politiet gang på gang for å anmelde saker. Noen ganger oppsøker jeg kidnappernes familier for å forhandle om at de må sette jentene fri. På denne måten har jeg fått fri åtte jenter, noen ganger ved politiets hjelp, andre ganger ved å betale penger.»

Kidnapping er en konverteringstaktikk

Gahiji bekrefter at kidnappernes mål er å styrke islam og svekke den kristne befolkningen. Nettverkene har titusener av medlemmer og er finansiert av rike muslimer, for det meste fra Saudi-Arabia. Noen ganger plyndrer eller stjeler de fra kristne firmaer for å finansiere planene sine.

Kidnapperne angriper de mest sårbare, forteller presten: «De velger ut kristne familier som allerede har problemer. For eksempel der en far arbeider et annet sted. De er enkle mål.» Han håper at de unge kristne jentene skal oppleve seg elsket både i hjemme sine og i kirken. Det gjør dem mindre sårbare.

Åpne Dører oppfordrer alle til å be for jentene, familiene deres og prestene som prøver å hjelpe. Nettverkene som bortfører unge kristne jenter, ødelegger de kristne samfunnene. Prestene risikerer ofte sitt eget og familiemedlemmenes liv når de prøver å hjelpe de bortførte jentenes familier. Be om at Gud må gi dem styrke til å fortsette, selv om de ofte blir skuffet og nedbrutt. Og be om at myndighetene og politiet må begynne å ta bortføringene på alvor og sørge for beskyttelse av jentene.

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Norge, en fredsnasjon?
10 minutter siden / 190 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
25 minutter siden / 9029 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
38 minutter siden / 356 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 356 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 356 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 356 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 356 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 356 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Gud hade en man, hans namn var Josef
rundt 2 timer siden / 179 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 3 timer siden / 9029 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 356 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 3 timer siden / 313 visninger
Les flere