Stig Magne Heitmann

Alder:
  RSS

Om Stig Magne

Følgere

Hvorfor forfølges de som tror på Jesus?

Publisert rundt 19 timer siden - 392 visninger

«Vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod (altså mennesker), men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet,» skriver apostelen Paulus. Han hadde selv hatt en religiøs «festning» mot sannheten.

Festningsverk og forfølgelse

«Vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod (altså mennesker), men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet,» skriver apostelen Paulus. Han hadde selv hatt en religiøs «festning» mot sannheten. Da han hadde fullmakt fra religiøse ledere til å nedkjempe dem som hevdet at Jesus og evangeliet var sannheten, var det en religiøs åndsmakt som styrte ham. I sin apostel- og misjonærtjeneste møtte han mange motstandere og mye motstand av både politisk og religiøs art. Også de var styrt av en «åndehær i himmelrommet».

Paulus lærte gjennom alt dette en sannhet som han underviser menigheten i Efesos i: «Vi har ikke en kamp mot mennesker, men mot ondskapens åndehær.» Til menigheten i Korint skriver han: «Våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud.» Tankebygninger er en slags «festningsverk», eller på engelsk «strongholds».

Hvordan gir dette seg til kjenne i dag? Vi spør ikke om det viser seg, for vi vet at åndehæren er virksom til alle tider. Men vi spør hvordan!

1.       Forfølgelse i hinduismens festning / «stronghold»

Nylig viste BBC en dokumentar om hinduismen i India. I en by var det «rotteguden» som ble tilbedt. Det betyr at rottene blir sett på som hellige, som barn av rotteguden. Rottene har høyere status enn mennesker, umåtelig høyere status enn lavkasten, sudraene, disse fattige og utstøtte. Den åndelige lederen, brahminpresten, hadde et ønske for sin reinkarnasjon; at han skulle bli gjenfødt som en rotte. I en annen by tilba de apeguden. Flokker av apekatter terroriserte byen og ble samtidig æret og beskyttet. Apekatter hadde langt høyere status enn fattige mennesker.

Hinduismens inndeling av mennesker i ulike kaster og læren om karma, dharma og reinkarnasjon er forkastelig, vil ikke-hinduer mene. Problemet er at ondskapens åndehær har forført hinduer i tusener av år til å tro at dette er sannheten. Det har så dype åndelige røtter at det krever et enormt arbeid å få rykket det opp og ryddet det av veien.

Kristne i India opplever i dag en skremmende økning i forfølgelse fra hindufundamentalister. Hvorfor? Fordi det er en stor kristen vekst. I løpet av noen tiår med kristen vekkelse er antall kristne blitt minst 80 millioner. De fleste nye kristne kommer fra den laveste kasten (sudraene) eller fra de kasteløse (dalitene). De omfavner frigjøringen i det kristne evangeliet og forkaster hinduismens fascisme og falske tro.

Dette er «forfølgelsens psykologi»: Der evangeliet går fram og festningene til djevelen angripes, der går «ondskapens åndehær» til motangrep gjennom forfølgelse. Er det rart «ondskapens åndehær» reiser seg til motstand når dens festning angripes? Hindutvabevegelsen i India og Nepal kjemper for et reint hindusamfunn. Hindureligionens og hindutvafilosofiens tilhengere angriper dem som tror på Jesus og friheten i ham – en frihet «ondskapens åndehær» hater. Djevelen ønsker bare å holde mennesker i mørkets fangenskap. Er det rart at kristne angripes og forfølges? Er det å undre seg over at evangeliet hates?

2.       Forfølgelse i islams festning /»stronghold»

Islams røtter er 1400 år gamle. De er ikke så gamle som hinduismens, men de er sterke og dype nok til at det skal mye kraft til for å rykke dem opp. Etter 70 år ble kommunismens røtter revet opp de fleste steder der denne ideologien hadde forfulgt kristne og forsøkt å bekjempe kristen tro. Det var en tid med mye kristen bønn. 1400 år er 20 ganger mer enn 70 år. Derfor trengs det kanskje 20 ganger så mye bønn for å rykke opp islams røtter?

I dag skjer det underlige ting i den muslimske verden. Ayatollah Khomeini lovet et sjiaislamsk paradis i Iran etter revolusjonen i 1979. Da kirken ikke kunne underordne seg hans befalinger fordi den var bundet til Guds ord, drepte det islamske vokterrådet kirkens prester og stengte dens dører. Men det kristne budskapet hadde fått tak i nye mennesker. Islams festningsverk begynte å slå sprekker. Gud reiste opp nye ledere i en undergrunnskirke som i dag kanskje teller rundt en million nye kristne med muslimsk bakgrunn. Kanskje tre ganger så mange? En bok bærer tittelen «Too many to jail» - det er for mange nye kristne til at det er plass i fengslene for dem. Likevel gjør de religiøse myndighetene alt som står i deres makt for å knekke kirken og evangeliets fremgang. Men det er evangeliet som seirer i Iran nå, og festningen til «ondskapens åndehær» slår sprekker.

Tom Doyle har skrevet et par bøker om hvordan Jesus møter muslimer i syner og drømmer. Nabeel Qureshi har skrevet boken om seg selv, «Søkte Allah, fant Jesus». På Youtube-videoer forteller mange tidligere muslimer om sitt møte med Jesus. Tusener av iranske og afghanske flyktninger kommer til tro på Jesus i Europa, Tyrkia, Australia og Amerika. Noen hundre også i Norge. I Syria søker mange Jesus. Det er en bevegelse av muslimer på vei bort fra islam til Jesus.

Er det å undre seg over at forfølgelsen øker? «Ondskapens åndehær» holder på å miste sin festning.

3.       Forfølgelse i diktaturets festning

To av verdens verste diktaturer forfølger kristne brutalt: Nord-Korea og Eritrea. På World Watch List 2017 fra Åpne Dører er Nord-Korea nummer 1, så følger 8 muslimske land før Eritrea på 10. plass.

I Korea fant det sted store kristne vekkelser for vel hundre år siden. Samtidig med vekkelsene var det brutal forfølgelse av de kristne, særlig iverksatt av den japanske okkupasjonsmakten som ville tvinge de kristne til å tilbe i Shinto-templene og bøye seg for den japanske keiseren. Før Japans kapitulasjon i 1945 hadde de planlagt å utrydde enhver kristen og alle spor av kristendommen i Korea. Den nye makthaveren i Nord-Korea, Kim il Sung, fortsatte i dette sporet: Kristne måtte nedkjempes. Han anså kristendommen som vestlig imperialisme og en utålelig religion. Fortsatt hater regimet Bibelen og dens frigjørende budskap.

Mens kristne forfølges på alle tenkelige måter i Nord-Korea i dag, blomstrer kirkene i Sør-Korea. Festningen til «ondskapens åndehær» består i Nord-Korea, men en dag vil også den falle. Vi kan være med på å slå sprekker i den og gjøre den porøs ved å be.

I Eritrea er det også svært alvorlig forfølgelse av kristne. Regimet ser på de Bibelens evangelium som sin verste fiende. Like fullt fortsetter veksten i antall kristne. Evangeliets ild brenner på samme måte som på oldkirkens tid da evangeliet vant seier etter seier midt under forferdelige trengsler.

4.       Forfølgelse i sekularismens festning

Hvorfor forfølges ikke kirken i Norge og Europa i større grad? Er det fordi vi ikke er en trussel mot festningsverkene til «ondskapens åndehær»? I hele verden foregår det et «holocaust» uten sidestykke: Ufødte barn drepes i mors liv. Forskere finner nye metoder for å finne ut hvem som ikke bør bli født. Oppegående mennesker og ellers fornuftige politikere lar det bare skje. Det vedtas partiprogram og lover som tillater utryddelse av de uønskede. Disse barna er ikke bare mors og fars barn. De er Guds barn! For meg som arbeider for forfulgte kristne, er det en helt naturlig konsekvens også be for de forfulgte, ufødte barna.

Gå til innlegget

Retur av kristne til forfølgelse i Irak

Publisert rundt 1 måned siden - 432 visninger

En professor i politisk vitenskap ved universitetet i Rabat i Marokko, Khaled Yamout, skriver i en artikkel i avisen Asharq Al-aawsat, at IS og deres ideologi vil ikke forsvinne selv om de blir militært nedkjempet. Hans begrunnelse er at den politikken som skapte grobunn for IS, fortsatt er til stede.

Norge vil være «best i klassen» med hensyn til retur av asylsøkere. Blant asylsøkerne er kristne fra tradisjonelle kirkesamfunn i Midtøsten, men i enda større grad konvertitter fra islam. Den som kjenner til hva islam lærer om frafall og konvertering til en annen tro, vet hva konsekvensene av retur kan være. Den som kjenner til forfølgelse og diskriminering av kristne (dhimmier), ikke minst nyere historie i Syria og Irak, vet enda mer om den risikoen det er å være kristen i disse samfunnene.

I løpet av et par uker er jeg innkalt som vitne i tre saker der utlendingsmyndighetene krever at kristne skal returneres til Iran (2 saker) og Irak. Den første saken som allerede har blitt ført i retten, vitner om at utlendingsmyndighetene på en skremmende måte bagatelliserer faren for forfølgelse.

Irak

De siste årene er det i Norge utgitt tre informative bøker om forfølgelsen av kristne i Midtøsten. Den første er skrevet av den danske journalisten Klaus Wivel. Bokens tittel er «Den siste nattverd». Wivel skriver om vår tids største menneskerettskrenkelser, «en virkelighet som mange godtroende folk i vesten benekter», skriver forlaget. «Kristne i den arabiske verden er vår tids paria.»

Den andre boken ble skrevet av redaktør Kari Fure med tittelen «Flukten fra Syria og Irak». Den forteller historien om hvordan kristne drives bort fra de områdene der den kristne kirke først etablerte seg. Hun drar også linjer til folkemordet mot kristne armenere i Tyrkia for hundre år siden.

Den tredje boken er skrevet av Lars Akerhaug etter mange års undersøkelser. Bokens tittel er «Siste jul i Kairo», men innholdet dekker store deler av Midtøsten, også Irak. Forlaget skriver:

I Midtøsten rager alltid minaretene høyere enn kirketårnene. Mange steder har klokkene sluttet å ringe inn på søndager. På reise i Egypt, Irak og Libanon møter forfatteren kristne som forfølges på grunn av sin tro. De fordrives og drepes av radikale islamistgrupper som Islamsk Stat. Men også av gamle naboer og myndighetene som skulle beskytte dem. Dette er historien om hvordan urkirkene i Midtøsten er i ferd med å bli borte. Det er liten eller ingen grunn til optimisme. I denne boken tar Lars Akerhaug opp ubehagelige historier som sjelden fortelles i norsk presse, om hvordan kristne forfølges systematisk i muslimske land. Man kan bare spørre seg hvorfor ingen reagerer.

World Watch List

På Åpne Dørers World Watch List 2017 (med data fra 2016) er Irak nummer 7 på listen. I 2016 var landet nummer 2, og det forteller om en noe bedre situasjon etter at IS ble drevet på defensiven. Men bare noe bedre, for situasjonen er fortsatt dramatisk vanskelig. Fortsatt beskrives forfølgelsen mot kristne, og særlig voldsnivået, for ekstrem.

Ved utgangen av 2016 regnet en med at det var 230 000 kristne i Iran. Det betyr en halvering av den kristne befolkningen i løpet av noen tiår. Situasjonen har selvsagt vært mest ekstrem etter at IS startet sin offensiv, men de kristne er vel kjent med forfølgelse og diskriminering lang tid forut for IS. Men blant dem som er igjen i landet, har de fleste kristne måttet flykte internt. Tradisjonelle kristne områder, som kristne bydeler i Bagdad og kristne byer og landsbyer på Ninivesletten, er nesten tømt for kristne. Hjemmene deres er ødelagt, kirkene er brent ned og bombet i stykker. Noen hjem er overtatt av muslimer, og kirker er gjort om til moskeer.

 

 

«Radikale islamistiske grupper ønsker en religiøs utrenskning av Irak for å på den måten å gjøre landet utelukkende islamsk,» skriver Åpne Dørers nyhetstjeneste, World Watch Monitor.

Hva er forfølgelsens primære drivkrefter?

Den primære drivkraften bak forfølgelsen er islamsk ekstremisme. Det har selvsagt vært tydelig etter at IS kom på banen, men det er ikke et nytt fenomen, og mange tegn tilsier at det vil være tilfelle etter at IS er drevet bort. IS-ideologien lever nemlig videre.

En annen drivkraft er naturligvis det som alltid er islams lære og ligger dypt i islamsk kultur, at kristne og jøder er «dhimmi» med alt det innebærer av diskriminering. Islamsk lov, sharia, gjenspeiles i kultur, politikk og lovverk. Derfor kan ikke kristne regne med at menneskerettigheter skal gjelde dem på lik linje med muslimer. De er alltid annenrangs borgere i en kultur og nasjon med muslimsk majoritet. En har sett det tydelig de siste årene at regjeringen har vært ute av stand til å opprettholde rettssikkerhet og yte et minimum av beskyttelse.

Sekteriske oppdelinger har ytterligere fragmentert det irakske samfunn under innflytelse av islamske militante, ikke minst i forbindelse med etableringen av kalifatet Islamsk Stat (IS).

Historiske kristne kirker og ikke-tradisjonelle protestantiske kristne menigheter forfølges i alvorlig grad, særlig av radikale islamske bevegelser, myndigheter og ikke-kristne ledere.

Menigheter bestående av kristne konvertitter (her med muslimsk bakgrunn) lider voldsomt under forfølgelsen, særlig fra familiemedlemmer, men også fra samme aktører som de historiske kristne menigheter.

Halvparten av kristne har flyktet fra Irak

Siden 2011 er den kristne befolkningen i Irak redusert til det halve, meldte World Watch Monitor i juni 2017.  «IS fremtreden på arenaen var bare et nytt stadium i de kristnes flukt. Allerede i mange år hadde de opplevd at håpet om en trygg fremtid i Irak var historie,» heter det i en rapport fra Åpne Dører, hjelpeorganisasjonen Server og Middle East Concern. Rapportens tittel er «Understanding the recent movements of Christians leaving Syria and Iraq».   «Det er få som tar initiativ til å vende tilbake, og de fleste som er intervjuet, sier at Midtøsten ikke lenger er et trygt sted å bo for kristne,» heter det videre. «Det må skapes nasjonale mekanismer som på lang sikt kan sikre alle religiøse og etniske minoritetsgrupper de samme rettighetene som majoritetsbefolkningen.» De tradisjonelle kristne samfunnene må bygges opp helt fra grunnen på nytt, sies det. Det gjelder ikke bare ødelagte bygninger, men også alle utdannelsesmuligheter.

I en periode før IS angrep og tok kontroll over kristne områder, flyktet kristne i titusentalls fra Irak til Syria og Libanon. Under IS-offensiven i Syria måtte mange irakere flykte på nytt. Men hvor? Noen tusener har kommet til Europa, særlig Sverige og Tyskland. Andre har bosatt seg i Tyrkia og Jordan, USA, Canada og Australia. Et lite antall assyriske og kaldeiske kristne har kommet til Norge. 

Retur

Om det er mulig, vil de aller fleste reise hjem. Det gjelder selvsagt ikke minst alle som er internflyktninger i Irak og ellers i Midtøsten. Men hva har de å reise hjem til? Menneskerettighetsadvokaten Ewelina Ochab har vurdert dette spørsmålet for dem som opprinnelig bodde i de kristne områdene på Ninivesletten.  Ochab sier at bare et svært lite antall anser det som mulig å returnere. De ser ingen fremtid for seg selv og sine barn der. Det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til sikkerhet og den politiske utviklingen, ikke minst på grunn av konflikten mellom ledelsen for den kurdiske befolkningen og den arabiske delen av Irak. Gjenoppbyggingen av alt som er ødelagt vil ta lang tid og koste store summer.

IS vil fortsatt være der

En professor i politisk vitenskap ved universitetet i Rabat i Marokko, Khaled Yamout, skriver i en artikkel i avisen Asharq Al-aawsat, at IS og deres ideologi vil ikke forsvinne selv om de blir militært nedkjempet. Hans begrunnelse er at den politikken som skapte grobunn for IS, fortsatt er til stede. Han skriver også at den religiøse intoleransen som IS-retorikken skapte, har slått rot i deler av den muslimske befolkningen og ikke minst blant muslimske ledere.

Også den kaldeiske erkebiskopen Amel Nona har nylig hevdet at IS vil overleve fordi IS ikke bare er en militant islamistisk gruppe, men representerer en mer utbredt måte å tenke og handle på.

I en liten by 30 km øst for Mosul er gjenoppbyggingen i gang. Men Åpne Dørers nyhetstjeneste World Watch Monitor forteller i en artikkel i juni 2017 om den frykten som rår. Det er frykt for at IS har skjult bomber, men det er også frykt for at mennesker med IS-sympatier skal angripe på nytt.

IS skyld i folkemord

Det overrasket neppe noen at den amerikanske administrasjonen ved Rex Tillerson 17. august 2017 uttalte at IS er skyld i folkemord, særlig mot yezidier og kristne. «IS er skyldig i etnisk rensing rettet mot disse gruppene,” het det i rapporten han la fram. USAs tidligere utenriksminister, John Kerry, hevdet det samme ett år tidligere. Særlig holdt han fram den brutale fremferden mot dem som hadde forlatt islam og konvertert til kristen tro.

Lord Alton, medlem av det britiske parlamentet, utfordret både irakiske politikere og det internasjonale samfunnet ved å kreve at må gjøre «en realitetssjekk ved å se til at en oppfyller Menneskerettighetserklæringens ord om retten til å skifte tro – en glemt og undervurdert rettighet». Også USCIRF (US Commission on International Religious Freedom) understreker det samme poenget: Truslene mot dem som forlater islam og blir kristne, er store i ethvert muslimsk samfunn og enorme i et samfunn som har antatt IS-ideologien.

Kurdiske trusler

Så er det et annen trusselbilde som skremmer de kristne. I den irakiske konflikten der bekjempelsen av IS har vært sentral, har det kurdiske samfunnet på mange måter vært beskytter av de kristne – som har kirker både i den arabiske og kurdiske befolkningen. Men i kampen om herredømme i «det nye Irak» er kurderne blitt en trussel også mot kristne.

Nylig ble en assyrisk kristen ordfører i byen Alqosh i det nordlige Irak fjernet av de kurdiske myndighetene og erstattet av en kurdisk ordfører. Det hele skjedde på udemokratisk vis. Assyriske kristne frykter at dette bare er begynnelsen på en ny form for undertrykkelse og at de vil miste all politisk innflytelse. Faktisk er det nå slik at flere assyriske kristne foretrekker å være under styre av regjeringen i Bagdad enn under de kurdiske myndighetene. De minnes kurdernes delaktighet i folkemordet på assyriske kristne for hundre år siden.

Også i undervisningen i skolene er den kurdiske innflytelsen blitt merkbar. Assyrisk kristen tro og kultur må vike.

IS-ideologien

Alternativene for kristne i Irak er kompliserte. Hvor skal de gjøre av seg? Har de i det hele tatt noen å stole på? I Bagdad er åtte kirker stengt i løpet av kort tid, melder World Watch Monitor 2. august i år. Blant annet fordi truslene fortsatt er så store at kristne ikke våger å gå til gudstjeneste, men fremfor alt selvsagt fordi så stort antall kristne har flyktet. Alle husker da 58 mennesker ble drept i den syrisk-katolske kirken i Bagdad i 2010. Dette terrorangrepet skapte en frykt som ennå sitter dypt i.

En av grunnene til å frykte for et konstant press og nye voldelige angrep mot kristne er at bildet har skiftet noe karakter. Den sekteriske konflikten mellom sunni- og sjia-muslimer, har mer blitt en samlet front mot kristne etter 2007. Kristne er nemlig en «myk» målgruppe som ikke slår tilbake. Den siste faktoren er at IS-ideologien har slått rot ikke bare blant sunnimuslimer, men også blant sjiamuslimer.

Den tidligere erkebiskopen Nona, som nå lever som flyktning i Australia, sier: «IS representerer en måte å tenke på. Ideologien har ført til at det muslimske samfunnet tenker at det har alle rettigheter, mens ikke-muslimer som kristne ikke har noe rettigheter. Kristne kan overhode ikke forvente å få leve normale liv under en slik ideologi.»

Et eksempel på hvor utbredt denne religiøse ideologien er blitt, er uttalelser fra en den sjiamuslimske lederen Sjeik Alaa al-Mousawi som nettopp er utnevnt av irakiske myndigheter. I en video annonserer han jihad mot de irakiske kristne. Han sier at kristne er vantro og må vende om til islam. Hvis de ikke gjør det, skal de drepes eller betale beskyttelsesskatt (jizya). På denne måten uttrykker han fundamental sharia-teologi. Og med slike uttalelser og holdninger fra en regjeringsutnevnt muslimsk leder har kristne alt å frykte.

Slutten for kirken?

Men betyr det at kirkens tid i Irak er forbi. Nei, slår mange kristne ledere fast. Men kirken vil forandre karakter. 2000 år gamle historiske kirkesamfunn trues, men samtidig vokser det fram en ny kirke som består av mennesker som er ferdige med islam og kommer til tro på Jesus Kristus. Sannsynligvis er denne nye kirken snart like stor som de historiske kirkene. Allerede nå utgjør kristne med muslimsk bakgrunn 45 prosent av de kristne i landet, sier en kirkeleder. «Nytt blod skaper en ny kirke,» sier han.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Hvordan reagerer vi når vi blir urettferdig behandlet?

Publisert rundt 1 måned siden - 1110 visninger

Det er ikke alltid kjekt å lese kommentarer fra kristne på sosiale medier. Det er heller ikke alltid greit å se hvordan kristne ledere, som har et spesielt ansvar i å være forbilder, reagerer på krenkelser.

Det er ikke alltid kjekt å lese kommentarer fra kristne på sosiale medier. Det er heller ikke alltid greit å se hvordan kristne ledere, som har et spesielt ansvar i å være forbilder, reagerer på krenkelser. Ikke-kristne viser ikke sjelden en mer kristelig oppførsel enn det mange kristne gjør. Som kristne er vi kalt til å leve mer og mer hellig, i tanker, ord og gjerninger. «Dere er verdens lys,» sa Jesus. Men hvordan kan vi være det samtidig som vi forbanner. Det hjelper ingenting om vi sier om oss selv at vi er verdens lys hvis mennesker omkring oss opplever at vi ikke er det.

Jeg tenker ofte på eksempelet til den rumenske dikteren Traian Dorz. Han levde i Romania i den tøffe kommunisttiden. Jeg har skrevet om ham i min bok «Men Gud er ikke beseiret» under overskriften «Det er så vidunderlig å lide for Kristus»:

Etter å ha fullført medisinstudiene ble den unge Paul Negrut innkalt til militærtjeneste. Som lege ventet han å bli plassert i et legeteam. Men da han ankom sin «avdeling», viste det seg å være et psykiatrisk fengsel for soldater. Den unge legen fikk ikke lov til å ha kontakt med noen utenfor fengselet. Etter sin kristne omvendelse hadde Paul Negrut blitt et aktivt medlem av sin menighet og hadde fått ansvar for hjelpearbeidet overfor fattige. Men nå var han, en kristen lege, fanget blant sinnslidende soldater.

En dag ble han oppsøkt av en offiser som sa: «Jeg har også kristne i min familie. Derfor vil jeg gjerne hjelpe deg. Hvis du lover meg å være tilbake om to timer, skal jeg la deg få gå ut.»

Hvor skulle han dra? Plutselig husket han adressen til en velkjent kristen, Traian Dorz. Han var en av de mest berømte dikterne i Romania og leder for Herrens Armé, en vekkelsesbevegelse innen den ortodokse kirke. Paul Negrut var selv protestant, men han hadde dyp respekt for de ortodokse «ostasier» - soldatene i Herrens Armé.

«Det er så vidunderlig å lide for Kristus»

Det var maksimum femten minutters gange til Traian Dorz sitt hjem. Da han kom dit, sto døren på gløtt. Han skjøv den forsiktig opp og kikket inn. Han ble stående og stirre. Lederen for Herrens Armé satt på gulvet. Han holdt hodet mellom hendene mens blodet rant nedover kinnene. Paul Negrut presenterte seg og spurte hva som hadde hendt. Dikteren smilte, og uten spor av sinne i stemmen fortalte han at han nettopp hadde hatt besøk av Securitate, det rumenske hemmelige politiet.

Nå forsto Paul hvorfor han hadde fått fri noen timer. Han stelte sårene Traian Dorz hadde fått. Han var ikke bare skadet i hodet, men over hele kroppen. Bare en time tidligere hadde Paul syntes synd på seg selv på grunn av den tøffe behandlingen han som ung lege hadde gjennomgått. Men nå skammet han seg over sin holdning og lyttet til Traian Dorz´ ord: «Bror Paul, det er så vidunderlig å lide for Kristus. Vi er ikke her for å klage, men for å forherlige Gud. La oss knele og be sammen.»

«Velsign dem som forbanner dere!»

Traian Dorz ba: «Herre, jeg ber deg om at de folkene som var her for noen minutter siden for å gjøre meg vondt, vil se den gale måten de lever på. Vil du velsigne dem og frelse dem fra deres onde ferd! Gud, du vet at jeg elsker dem. Vil du ordne det slik at jeg vil være i stand til å dele evangeliet med dem når de kommer tilbake om noen dager.»

Etter denne bønnen fortalte Dorz at Securitate besøkte ham to ganger i uken for å tvinge ham til å arbeide for kommunistmyndighetene. De ønsket at han skulle opphøye kommunismen og partiet gjennom diktene sine. Mange ville bli vunnet for deres sak hvis lederen for Herrens Armé arbeidet for dem. Men hver gang de kom, få dager etter at de hadde truet ham, oppdaget de at Dorz bare skrev om sin kristne tro, til ære for Gud. Hver gang Securitate forlot hjemmet hans, sa Dorz til politifullmektigen: «Ikke glem dette: Jeg elsker deg. Når vi står foran Guds trone og du blir dømt til helvete, så vil det ikke være fordi jeg hatet deg, men fordi du har avvist Guds kjærlighet.»

En kveld kom Securitatemannen igjen hjem til Traian Dorz. Dorz så at han var alene, men forberedte seg likevel på det verste. Men til hans forundring var politifullmektigen svært vennlig. Han sa: «Herr Dorz. Det vil ikke være lenge til jeg skal stå for Guds trone. Så jeg ønsket å si at jeg er lei meg for alt det vonde jeg har gjort mot deg. Du rørte meg med din kjærlighet, og jeg spør meg nå om du vil be for meg slik at jeg kan ta imot Jesus. For få dager siden fikk jeg greie på at har kreft og kun har noen få uker igjen å leve. Når jeg står for Guds trone, ønsker jeg å stå på din side.»

Men dette betydde ikke slutten på forfølgelsen. Den gang Paul Negrut møtte Traian Dorz, hadde han sittet i fengsel i 16 år. I 1982, da han var 67 år gammel, kom han innenfor murene igjen. Helsen hans var helt ødelagt, men helt til sin dødsdag, 20. juni 1989, fortsatte han å vitne om Guds kjærlighet.

Paul Negrut ble leder av den evangeliske alliansen i Romania, men han viste til Traian Dorz og Herrens Armé når han snakket om hva som ville bringe vekkelse til folket.

---

Ønsker vi å følge Traian Dorz sitt eksempel? Eller Josefs eksempel fra 1. Mosebok? Ønsker vi å velsigne dem som forbanner oss? Ønsker vi å gjengjelde ondt med godt? Og et spørsmål til: Hva tror vi vil gi ære til Jesus og bringe vekkelse til folket vårt?

Gå til innlegget

Hvorfor forsvant kirken?

Publisert rundt 2 måneder siden - 1462 visninger

Dagfinn Stærks kirkehistoriske bok «Steinene roper – Kirkens røtter i Nord-Afrika» er en bok jeg har måttet lese langsomt. Jeg har ikke kunnet lese den bare som en beretning om hva som skjedde, men jeg har tatt med meg min historielærers utfordring og spurt: «Hvorfor skjedde det?».

For lenge siden syntes jeg historie bare var sånn passe interessant. Det var da jeg trodde at de mest interessante begivenhetene i hele historien skjedde akkurat nå. Men historielæreren lærte meg i alle fall å stille spørsmålet «hvorfor skjedde det?» om alle historiske begivenheter. Så kom en tid da historie ble interessant. Det var kjekt å vite hva som hadde skjedd før i tiden og forstå at vår tid kanskje ikke er så enestående.  Nå er jeg blitt mye mer interessert i hva som har skjedd gjennom tidene for å forstå mekanismene som fører til endringer, både til det bedre og til det verre.

Steinene roper

Dagfinn Stærks kirkehistoriske bok «Steinene roper – Kirkens røtter i Nord-Afrika» er en bok jeg har måttet lese langsomt. Jeg har ikke kunnet lese den bare som en beretning om hva som skjedde, men jeg har tatt med meg min historielærers utfordring og spurt: «Hvorfor skjedde det?». Hvorfor hadde kirken en slik veldig vekst og kraft i seg i de første århundrene etter Kristus? Hvorfor gikk ikke kirken under når forfølgelsen var så intens over så lang tid og martyrene så mange? Hvorfor var det Kartago i Nord-Afrika og ikke Rom i Italia som ble den vestlige kirkes kraftsentrum. Hvorfor var noen av kirkens fremste ledere og teologer nordafrikanere? Og når kirkens livsvilkår på en måte snudde etter at keiser Konstantin anerkjente den, gjorde den til statskirke og til og med ga den privilegier, hvorfor begynte kirkens tilbakegang i Nord-Afrika, både med hensyn til dens kraft og antall kristne? Skyldtes det lettere forhold, skyldtes det indre stridigheter mellom donatister og katolikker, strid mellom kirkeledere i Nord-Afrika og i Roma, skyldtes det heresi og teologiske stridsspørsmål, eller skyldtes det ytre press fra nye makthavere, som vandalene eller til sist den nye religionen islam? Hvordan kunne kristendommen være så svekket at majoriteten ser ut til å ha sluttet seg til islam? Hadde de helt mistet taket på den grunnleggende kristne troslæren om den treene Gud, om frelse osv? Hvorfor var ikke den ilden som brant blant de første kristne, den som gjorde at tusener valgte martyrdøden fremfor å fornekte sin kristne tro, lenger til stede?

Dagfinn Stærk er klok når han sier at den som gir et lettvint og ensidig svar på disse spørsmålene, ikke forstår hele bildet. Men vi gjør likevel klokt i å stille de viktige hvorfor-spørsmålene. De kan hjelpe oss til å se på utviklingen av kirken i vår tid med alvor.  

Kirken i Europa

På samme måte som det ikke er mulig å tegne ett bilde av kirken i Nord-Afrika i dens første århundrer, først i dens oppgangstider og så i dens nedgangstider, er det heller ikke mulig å tegne ett bilde av kirken i Europa og i Vesten i vår tid. Men likevel; er det noen overordnede og dominerende trekk? Det er i alle fall mulig å se noen forskjeller på – på den ene siden -  de kirkene i Asia og Afrika som har stor vekst og styrke og – på den andre siden – de kirkene i Vesten som har betydelig svekket styrke og innflytelse. Det kan være at min analyse og mine tanker er feilaktige, men det er ikke det viktige. Det viktige er at vi prøver å lære av historien. Men her følger uansett noen av mine tanker. Jeg inviterer gjerne andre inn i samtalen. La oss bare stanse opp og tenke etter, for dette er viktig for kirkens fremtid.

-          Min første påstand er at Kirken i Vesten tåler så mye mer av forførelse enn forfølgelse. Djevelen har to strategier for å knekke den kristne kirke. Han lykkes sjelden særlig godt med forfølgelse. Selv om det finnes unntak, viser kirkehistorien at kirken stort sett blir sterkere og tydeligere og vokser tallmessig under forfølgelse. Derimot lykkes han med forførelse, ikke minst når kirkens teologer og ledere gir etter, blir svake og forsiktige, og slik leder kirken bort fra troskap mot Bibelen. Sendebrevene i Åpenbaringsboken er en alvorlig påminnelse om hvordan det går med menigheter som har mistet sin første kjærlighet til Jesus og Guds ord eller som kompromisser. Mange av kirkens ledere i dag er politisk korrekte. De ønsker å være det for å være relevante og ikke være i strid med den moderne kulturen, men de utarmer det folket de er satt til å lede.

-          Da er vi over i det neste punktet. Det er ikke bare den store folkekirken som vil være relevant for folket, og dermed mer blir en folkets kirke enn Guds kirke i folket. Også mange frikirkemenigheter er fokusert på å være relevante – i form og forkynnelse. Jeg har hørt populære pastorer i store menigheter si at de ikke tar opp kontroversielle spørsmål i forkynnelsen, for det kan føre til splittelse. Men Jesus var absolutt ikke redd for å ta tak i kontroversielle spørsmål. Han var og er Sannheten, og han forkynte og forkynner sannheten. Han var ikke redd for å bli upopulær. Det hendte at han mistet storparten av dem som var blitt begeistret av ting han hadde sagt eller gjort. Til og med i synagogen der hans familie hørte til, provoserte han så sterkt at de ville drepe ham. Paulus visste også at det var nødvendig å ta opp, muntlig og skriftlig, de vanskelige spørsmålene med menighetene. Han visste at han kom til å bli upopulær hos noen, men han kunne for sannhetens skyld ikke la det være.

-          Kirken har glemt eller forlatt mye av sin rike arv. Jeg har det privilegiet å besøke mange flotte forsamlinger og møte mange gode ledere. Men igjen og igjen sitter jeg med en opplevelse av hvor fattige møter og gudstjenester er. Det var trolig en tid da Åndens vind blåste friskt og nådegaver, levende vitnesbyrd og sterk bønn gjorde møtene til sterke samlinger. Men nå kjenner jeg på et savn etter den slitesterke liturgien, med sentrale og innholdsrike sanger og salmer, nådehilsen, syndsbekjennelse og tilgivelse i Jesu navn, forsakelse av djevelen og trosbekjennelse til den treene Gud, en fyldig og gjennomtenkt bønnedel, nattverden og avslutningen med den aronittiske velsignelsen. Og ser en kirkeåret i sin helhet, er det mange forsamlinger som har mistet den rikdommen også. Kirkens høytider er nesten avlyst av noen menigheter, særlig de moderne og relevante. Den systematiske opplæringen som skjer gjennom kirkens liturgi og kirkeåret, blir borte, og menigheten mister grunnleggende kunnskap om kristen tro. I stedet må en anstrenge seg for å skape noen opplevelsesmessige høydepunkter.

-          Det sentrale i den kristne tro kan gjerne uttrykkes med «den lille Bibel». I et selskap der det bare var kristne til stede, fortalte de fleste at det var lenge siden de hadde hørt det bibelordet sitert i noe møte eller i en åndelig samtale. Derimot hørte de ofte ord om velsignelse, fremgang og trøst. En kirke som vil vokse og overleve, må besinne seg på forkynnelsen om «ordet om korset», om Jesu oppstandelse og om de sentrale trossannhetene. Det kan være så mange flotte taler det vil, men uten det sentrale bibelske budskapet forsvinner kraften og livet.

-          Evangelisering, misjon og diakoni er tre sentrale elementer i kirkens liv. Jesus var tydelig på at utbredelse av evangeliet var livsnødvendig for hans kirke, men at det også var utfordrende og kunne være farlig. Da han ga sin Ånd til kirken på pinsedag, var det ingenting som kunne stanse de første kristne i å fortelle det glade budskapet videre. Slik var det også med kirken i Nord-Afrika de første århundrene. Men så ble kirken priviligert statskirke, og det var ikke lenger en pris å betale for å være kristen. Når du har keiserens beskyttelse, trenger du da Guds beskyttelse? Løfter vi blikket og ser til de kirkene som har sterkest Åndskraft og mest vekst i vår tid, finner vi dem nesten uten unntak i områder der omgivelsene i stor grad er fiendtlige. Det kan være myndighetene, som i Kina, Cuba, Laos, Vietnam, Iran, Afghanistan Eritrea eller India. Det kan være religiøs nasjonalisme som i India. Det kan være religiøs ekstremisme som i Iran, Afghanistan, Syria, Egypt og Nigeria. Se selv hva som preger kulturene i land der kirken går tilbake i antall og innflytelse! Hvorfor er det slik? Jo, fordi djevelen ikke bruker ressursene sine på å angripe en kirke uten evangeliseringsiver og Åndskraft, men en kirke som har denne kraften, vil han prøve å bekjempe på alle måter.

-          Til slutt: Det siste året har jeg besøkt noen menigheter i Europa der konvertitter fra islam utgjør et betydelig innslag. Jeg har intervjuet mange konvertitter. De kan fortelle om hva som er blitt nytt og hva som er annerledes enn det de hadde lært tidligere. Deres vitnesbyrd er kraftfulle og sentrale. I sommer har jeg hørt taler og vitnesbyrd fra Evangeliesentrene. Der får en også høre om det sentrale i evangeliet, om den livsforvandlende kraften i Kristi kors. Jeg har sagt mange ganger gjennom flere år til dem som reiser til «sensasjonsmenighetene» i Amerika: Hvorfor ikke heller dra til Kina? I dag vil jeg si: Ta kontakt med konvertittene med muslimsk bakgrunn eller lytt til vitnesbyrdene på Evangeliesentrene.

-          Det er ikke muslimsk innvandring eller humanetisk propaganda som svekker kirken i Norge. Den sekulære, antikristne kulturen kan ikke knekke kirken. Det er ikke manglende forståelse fra politikere for kirkens mangfoldige og viktige arbeid, men det er vi selv, som Kirke og kristne, som er den avgjørende faktoren for Kirkens fremtid. Ved Guds nåde.

Hvorfor forsvant kirken i Nord-Afrika? Det har vi ikke noe enkelt svar på. Men vi kan i alle fall spørre for å hjelpe Kirken i Vesten til å leve videre i Guds kraft.

 

Gå til innlegget

Den siste uken i ramadan

Publisert 3 måneder siden - 1145 visninger

Hjertet mitt slår enda sterkere under de siste ramadan-uken, ikke på grunn av frykt, men fordi jeg kjenner meg så trist. Når jeg tenker på de mange menneskene rundt om i verden som prøver å tilfredsstille Gud på denne måten, blir mitt hjerte sønderknust.

 

- Skrevet av Åpne Dørers medarbeider i Egypt.


Nå er det bare én uke igjen av ramadan, muslimenes fastemåned. Den siste uken er vanligvis den vanskeligste av alle. I løpet av denne uken ønsker mange muslimer som ikke har tatt faste og bønn så seriøst de første ukene, å gjøre noe som viser at de tar sin religion på alvor. Det betyr at mange muslimer faktisk utøver de religiøse ritualene med enda større alvor. En konsekvens av det er at den anti-kristne holdningen tennes. I mange tilfeller betyr det at de «vantro» kristne blir minnet om at de er vantro og annenklasses innbyggere og skal straffes for det på en eller annen måte. Det kan inkludere voldelige angrep.

De siste dagene har en sett angrep fra radikale muslimer på kristne jenter som går i bukser i Kairo. De mange angrepene er nesten identiske, noe som vitner om at de er samordnet. En motorsykkel kommer i full fart bak jentene som lett kan identifiseres som kristne på grunn av måten de kler seg på. Angriperne kaster klor eller en lignende væske på dem. Jentene blir ikke sterkt fysisk skadet, men de opplever det som et sjokk og fylles av frykt.  

Det er vanskelig, ja nærmest umulig, å forstå at det å angripe, skade eller drepe mennesker kan være en måte å ære Gud på. Men det er altså likevel noen som tenker slik.

Hjertet mitt slår enda sterkere under de siste ramadan-uken, ikke på grunn av frykt, men fordi jeg kjenner meg så trist. Når jeg tenker på de mange menneskene rundt om i verden som prøver å tilfredsstille Gud på denne måten, blir mitt hjerte sønderknust.

Derfor ber jeg dere, søstre og brødre i den verdensvide kirke om å stå sammen med meg i bønn for våre kjære muslimske venner som nidkjært prøver å være til behag for Den allmektige gud.  La oss be om at de må få møte Jesus, han som er Veien, Sannheten og Livet. La oss be om at de må få forstå hvor høyt Gud elsker hver eneste en av dem. La oss be om at hver eneste av dem kan søke den sanne Gud i oppriktighet. Be om at Han vil gjøre seg selv kjent for dem gjennom drømmer, visjoner, åpenbaringer eller ganske enkelt gjennom vitnesbyrdene til kristne naboer og venner. La oss be om at lyset fra Jesus vil lyse i deres liv slik at de ser det sanne lyset midt i sitt religiøse mørke.

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
rundt 3 timer siden / 68 visninger
0 kommentarer
Når 7 blir større enn 666
av
Didrik Søderlind
rundt 3 timer siden / 301 visninger
0 kommentarer
Israels hovedstad
av
Leif GuIIberg
rundt 4 timer siden / 56 visninger
1 kommentarer
BLIND HVERDAG
av
Heidi Halvorsen
rundt 4 timer siden / 46 visninger
1 kommentarer
Med blikket mot 2021
av
Berit Aalborg
rundt 14 timer siden / 732 visninger
1 kommentarer
To arbeidsgiverlinjer, ja takk!
av
Kjetil Haga
rundt 15 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
KrFs valgresultat i Oslo.
23 minutter siden / 210 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Israels hovedstad
30 minutter siden / 56 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
35 minutter siden / 6124 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 1 time siden / 6124 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 2 timer siden / 279 visninger
Hege Anita Aarvold Flottorp kommenterte på
BLIND HVERDAG
rundt 2 timer siden / 46 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6124 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6124 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 279 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
Objektiv moral – en moralsk styggedom
rundt 3 timer siden / 142 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 4 timer siden / 6124 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Med blikket mot 2021
rundt 5 timer siden / 732 visninger
Les flere