Simon Kulberg

Alder:
  RSS

Om Simon

Selvutdannet og deprogrammert offer for globalisering, sosialisme og politisk korrekthet. Min eneste ambisjon er å uttrykke min frustrasjon og voksende indignasjon i et egnet forum, i optimistisk håp om at noen vil forstå hva jeg prøver å si.

Følgere

Verdien av et liv

Publisert rundt 9 år siden

Når vi beveger oss inn i måned nummer to av påtvunget, kollektiv sorg over terrorangrepet 22/7 vil jeg gjøre meg noen betraktninger over hvilke verdier det egentlig er Norge representerer, hvis noen i det hele tatt. Ikke slik å forstå at angrepet på Utøya ikke var en gedigen forbrytelse, noe det utvilsomt var. Men i en verden der millioner har blitt drept siden Andre verdenskrig i utallige kriger og bombeangrep i demokratiets navn, både av Sovjetunionen og NATO, er det vanskelig å ikke se på medias arrangerte sorgpsykose med skepsis. Når uanriket uran ble dumpet på Basra eller Beograd, når tusenvis ble utlevert til, innesperret og torturert av amerikanerne eller når norske raketter tok livet av kvinner og barn i Libya før, under og etter Utøya fantes det knapt en eneste nordmann som reagerte med mer enn et skuldertrekk. De av oss som fant alt dette forkastelig og uakseptabelt ble ledd av, kalt konspirasjonsteoretikere eller verre. Og ikke nok med det: det var nærmest umulig å finne troverdig informasjon i pressen fordi den enten løy eller foretrakk å skrive om fotball. For de av oss som fra før av var i sorg over dette og et utall andre ugjerninger begått av NATOs medlemmer de siste 20 årene er Utøya jævlig men der stopper det. Det er ingen som har bombet regjeringskvartalet med radioaktivt avfall slik at det er ubeboelig i milliarder av år, slik det ble gjort i Irak, Gaza eller Serbia. Og det satt ingen på en båt i Skagerrak og skjøt raketter på sivilistene på Utøya, slik det blir gjort i Tripoli og andre steder i verden i vårt navn.

Et godt eksempel er dette fra forrige uke, der 85 libyske sivilister ble drept av NATO:

http://beforeitsnews.com/story/944/398/Libya:_NATO_Massacred_85_Civilians,_33_Children.html

http://www.youtube.com/watch?v=C3Zt18n_Fwo

Man kan lete seg ihjel etter informasjon i norsk presse uten å finne denne hendelsen nevnt med så mye som ett eneste ord. Likevel ble det jo drept flere mennesker her enn  i Oslo og på Utøya. Burde det ikke da være mer nødvendig å skrive om dette enn den norske massakren? Selvfølgelig ikke. Mord er bare når det skjer med oss og aldri når det skjer med brune mennesker, og ifølge media er det ikke mord når vestlige myndigheter gjør det men bare når de vi skal invadere og undertrykke gjør det. Dessuten skal vi bare bli lei oss over det media forteller oss at vi må være lei oss over, og hvis de ikke snakker om ting er det fordi de ikke er viktige eller fordi vi ikke må være lei oss over dem. Denne forkastelige barnehagementaliteten er jeg inderlig lei av, men det ville ikke plaget meg noe videre hvis det ikke var for at en tv, McDonalds og flatfyllinfisert norsk befolkning aksepterer å få sin virkelighet diktert på denne måten av slimete løgnere og kriminelle i politikerklassen og media. Selv i debatter der det tilsynelatende opptrer rimelig intelligente mennesker dreier samtalen seg som oftest om meningsløsheter som homofilt ekteskap eller kvinnelige prester, som om dette betyr det minste i en forbrytersk verden som har gått helt av lage. Alle som er så forvirrede eller tankeløse at de ikke ser dette er en betydelig del av problemet, uansett hvilken akademisk grad de brisker seg med.

I min mening er enhver norsk "leder" med noe som helst ansvar for ugjerningene og krigsforbrytelsene i Libya er en morder av verste sort, uansett hvilke rasjonaliseringer han eller hun ønsker å prøve seg på. Man går ikke til agressive, uprovoserte kriger av denne og utallige andre grunner. Dessuten er enhver person i media som dekker over denne virkeligheten eller distraherer ved å skrive om nonsens en løgner og medskyldig i forbrytelsene, eller medvirkende til drap om man vil holde seg til juridisk terminologi. De samme menneskene som tok livet av 85 uskyldige mennesker og Gud vet hvor mange hundre eller tusen andre i Libya er det vi nå blir tvunget til å se simulere sorg på fjernsyn der de gråter sine obligatoriske krokodilletårer over ofrene på Utøya. Men de er selv langt større massemordere enn Breivik, hvis de ikke har prøvd av alle krefter å stanse blodbadet i Libya eller i det minste jobbet for å få Norge ut, og må snarest stilles ansvarlig for sine forbrytelser. Som en konsekvens av dette, om det er av uvitenhet eller likegyldighet, er alle nordmenn også medskyldige til mord, hvis de ikke høylydt motsetter seg den pågående krigføringen og enda viktigere de illegitime styringsprosessene som førte til at Norge brutalt overfalt et selvstendig land som ikke utgjorde den minste trussel mot oss eller våre interesser.

Og for de som har svelget den elendige krigspropagandaen og mediejingoismen om onde Ghadaffi og de undertrykte libyerne er det lite håp. Men det meste av denne propagandaen var helt eller delvis fabrikert, inkludert de vanvittige påstandene om folkemord samt at Ghadaffis tropper var utstyrt med viagra. Hvorfor noen i hele Norge tar media alvorlig etter at de fremsatte disse uhørte løgnene er et mysterium for meg. Er det noen som bør bombes for forsøk på folkemord er det NATO, som blant annet har ødelagt vannforsyningen til store deler av Libya.

http://www.youtube.com/watch?v=lTM1gLu4Vkc

http://www.setyoufreenews.co.uk/nato-bombs-the-great-man-made-river-in-libya-cutting-water-supply-to-people/

http://lizziesliberation.wordpress.com/2011/07/31/nato-continues-to-bomb-civilian-sites/

Og for hva? For å innsette de mest middelalderske fanatikere en kan tenke seg i form av "opprørsalliansen" i Benghazi, bestående av Al Qaida og andre terrorister. Denne uhellige alliansen er det media prøver å selge som "demokratiets triumf" i Libya, mens minst 2/3 av befolkningen nå støtter Ghadaffi implisitt etter å ha blitt bombet og massakrert av NATO og deres terroristallierte. For et eksempel på hvor humane disse forbryterne er bør politisk korrekte nordmenn merke seg at de i månedsvis har lynsjet svarte libyere og fremmedarbeidere fra Sahara.

http://saharareporters.com/article/world-and-press-watch-africans-are-lynched-libya

På grunn av dette og annet er Norge desverre en terroristnasjon med liten troverdighet når det nå sutrer over tragedien i juli. Enten må et liv telle like mye uavhengig av hudfarge, religion og nasjonalitet og et mord være et mord uavhengig av om det blir begått av Anders Breivik eller Anders Fogh Rasmussen, eller vi blir pent nødt til å holde tåta til vi har fikset våre egne holdninger. Hadde det vært rettferdighet i verden hadde NATO bombet Oslo fra flyplasser i Danmark og sendt raketter etter Stoltenberg med familie, mens tusenvis av nordmenn ble drept eller fratatt livsnødvendigheter. Om ikke annet ville dette kanskje ha fått folk til å våkne opp til hva som har blitt gjort av NATO på deres vegne.

Jeg vil ikke ta livet av noen, uansett hvem de er, men tilsynelatende er jeg i mindretall. Mange har åpenbart ingen problemer med at tusenvis blir drept over olje, globalisering eller i den fiktive "krigen mot terrorisme" over hele verden, og gjentar med glede alle løgnene fra NATOs regjeringer som skal legitimere forbrytelsene.  Problemet er at store deler av Norges befolkning tilsynelatende ikke gir fem flate øre for hva som foregår i verden i det hele tatt, men gladelig lar seg manipulere inn i den mest motbydelige emosjonelle kollektivisme med en gang media og politikere ber dem om det. Denne holdningsløse apatien, uansett hva den kommer av, har tydeligvis blitt tolket som stilltiende aksept til mord og agressiv krigføring i Libya. Derfor er dette noe jeg mener vi ikke bare bør men må endre på før det er for sent, og vi blir løyet inn i enda flere ulovlige kriger og folkemord.

Gå til innlegget

Terrorens vesen

Publisert rundt 9 år siden

Det er vanlig i dannede kretser å si at siviliasjonen startet ca 5000 år før Kristus, da overgangen fra små jakt og samlersamfunn til jordbrukssamfunn og byer etter sigende ble fullført. Der små, selvstendige samfunn som regel ble styrt av de sterkeste var det likevel endel frihet fordi de fleste mennesker i hvert enkelt samfunn var nødvendige for helheten, selv de som ikke var de sterkeste. For eksempel har nærsynthet overlevd, enda så lite praktisk dette kan virke for folk som jaktet mammut, fordi de som så dårlig fant seg andre nødvendige jobber utenfor jaktpraksisen. På grunn av denne pragmatismen og på grunn av ustabilitet var ursamfunnet, og derfor menneskets naturlige tilstand, begrenset frihet i meningsfull og livsviktig samhandling med sitt lille samfunn. Ethvert primitivt regime må derfor ha blitt styrt av det nødvendige og ikke av ideologi eller religiøs dogmatikk.

Etter overgangen til jordbruk og bysamfunn forandret denne situasjonen seg grunnleggende. Ikke bare førte den til en kraftig økning i befolkningstettheten, men det økte potensialet for matproduksjon førte til opprettelsen av byer, med en uproduktiv befolkning og ikke minst skatter, toll, overklasser, prestekaster, konger og familiedynastier med nedarvede priviliegier, finansiert ved undertrykkelse. For å herske over denne institusjonaliserte urettferdigheten og plyndringen av den produktive delen av befolkningen ble noen enkle teknikker oppfunnet, og gradvis perfeksjonert i løpet av århundrene. I min mening er det bare tre slike teknikker, bortsett fra skrevne lovverk som fordi de er legitime ikke er av interesse i denne teksten, og de blir brukt fremdeles med enorm effekt, nemlig penger, kjærlighet og først og fremst frykt.

Ned gjennom historien finner man disse teknikkene benyttet av regjeringer av alle slag. De rike kan kjøpe seg politisk innflytelse, politikere demoniserer fiender, virkelige eller innbilte, og ønsker å posere som redningsmenn for å oppnå folkets beundring. Ikke sjelden betaler rike mennesker kontrollerte eller oppkonstruerte fiender som kan skremme befolkningen, for deretter å opptre med løsningen og bli beundret. Et svært godt eksempel på herkere som greide å benytte alle tre teknikker er Caesar eller Alexander, mens andre, som Vlad Tepez eller Stalin baserte seg nesten utelukkende på frykt. Igjen andre, som det Norske Arbeiderpartiet, forsøker å styre kun gjennom folkets kjærlighet og naivitet, noe som ikke har særlig gode forutsentinger for å lykkes, siden de aldri har noen troverdige fiender de kan redde oss fra. Nok om det. I ethvert samfunn man studerer vil man finne disse teknikkene i bruk, men spesielt frykt, som er mitt tema: Slaver ble korsfestet hvis de forsøkte å flykte, både som rituell ofring til solguden og for å straffe med så mye smerte som mulig, men enda viktigere for å terrorisere resten av slavene; kjettere ble brent offentlig etter anonyme vitnemål i Middelalderen, slik at en lammende atmosfære av teologisk korrekthet gjennomsyret samfunnet, ikke fordi det var noe sant i anklagen eller for den saks skyld i teologien, men fordi det ga de herskende kontroll over samfunnet. Uendelig med eksempler på det samme kan finnes, uten at jeg trenger dem. Det er uansett fra denne herskertradisjonen dagens politiske situasjon har utviklet seg, likegyldig av om man lever i et diktatur eller et representativt demokrati. Derfor er det her man i min mening må lete etter forklaringen på terrorisme, i motsetning til for eksempel i huler i Afghanistan eller låver utenfor Rena. På bakgrunn av den dynamikken jeg har forsøkt å beskrive, der penger kjøper virkelige eller innbilte fiender man bruker til å skremme befolkningen med, før man med brask og bram presenterer sin "modige" og ganske sikkert forhåndsplanlagte løsning på problemet, vil man kunne forstå moderne regimers dilemma i en verden uten troverdige fiender å mobilisere mot. Man blir i en slik verden tvunget til å produsere fiender, eller resignere som leder og akseptere at befolkningen lever i fred. Det bør være unødvendig å si at dagens eliter ikke har valgt det siste alternativet.

Etter omtrent 70 år i den kunstige dialektikken mellom kommunisme og fascisme/kapitalisme var denne krisen uungåelig fra de herskendes perspektiv, når tiden kom til å avslutte det sosiologiske eksperimentet vi pleide å kalle Sovjetunionen. Hvor skulle man lete etter en ny fiende, når vesten og Sovjeunionen hadde rustet opp så til de grader at ikke et eneste annet maktsentrum kunne stille opp med noe som helst? Et av svarene hadde Stalin allerede gitt, da han flyttet fokuset til den Røde Hær og KGB over fra forsvar mot de Hvite og polske aristokrater til det som deretter ble kalt "kontrarevolusjonære" og "terrorister", og satte store deler av befolkningen i gulag eller til tvangsarbeider som Neva kanalen, i den grad han ikke bare skjøt dem i hodet. Hitler gjorde senere nøyaktig tilsvarende når han fokuserte på Jødene som den store trusselen innad. Selv i fredstid ble det gjennom denne taktikken mulig å føre konstant krig mot ens egen befolkning, eller rettere sagt å herske gjennom frykt. Livredde for å bli hengt ut eller straffet for "kontrarevolusjonær aktivitet" eller "Jødevennlighet" sluttet folk å prate sammen i frykt for angivere, og ingen våget å klage på noe av det mydighetene gjorde. I begge regimer ble etterhvert enhver motstand mot undertrykkelsen stemplet som "terrorisme" og hardt straffet. etter at krigen startet ble en dobbel krig ført, mot opprørere og protester hjemme, og mot nazistdjevelen eksternt, og nøyaktig det samme ble gjort på andre siden av konflikten. Slik ble det etablert to fronter på begge sider av krigen mellom USSR og Tyskland, og nøyaktig det samme er i ferd med å skje i vesten i dag. Den indre motstanden i vesten består av alle som ikke er enige i gjeldende politikk, alle som ønsker individualitet, frihet og økonomisk utvikling, alle som protesterer mot oligarki, globalisering og imperialisme og alle selvstendig tenkende mennesker. Og de vil bli undertrykket på nøyaktig den samme måten.

Men hvem skulle den sekulære globalismen fokusere på eksternt, når alle imperiene var forsvunnet, og et unipolart samfunn hadde blitt etablert med Sovjetunionens fall? Svaret var Muslimene, som har blitt skjevt fremstilt så langt tilbake som den Første Verdenskrig, som snuskete kamelrøvere med ville øyne og bart. En kraftig demonisering av Muslimer har siden foregått fra og med slutten av 70 tallet, da folk som Khomeini bevisst ble benyttet til å gi Muslimer sitt bad guy image i vestlig presse. Går man hans og andre slike menneskers karrierer noe mer etter i sømmene finner man ut at de har blitt satt ved makten av vesten, akkurat slik bolsjevikene hadde blitt det. Den beste fiende er den man har betalt for, og som man kontrollerer direkte eller vet at man kan bombe ihjel uten det minste problem når tiden er inne. Det viktigste er at man kan bruke ham til å skremme sin egen befolkning, noe Khomeini og Bin Laden greide. Overgangen fra den statlige Muslimdemonen til den mytologiske huleboermuslimen med uendelige ressurser, overmenneskelig intelligens og endeløs ondskap gikk såpeglatt. Alt man trengte å gjøre var å hjernevaske noen beduiner og gi dem våpen, og få dem til å angripe noen busslaster med turister, for derette å lage et stort nummer av det i vestlig presse. Etter en stund med denne fremgangsmåten var befolkningen i vesten tilstrekkelig redde for de onde Muslimene til at man kunne iverksette de virkelig store angrepene, som kunne sjokkere blekfete europeere og amerikanere med på krigføring og overtakelse av Midtøsten og de øvrige Muslimske landene. Etter 9/11 var det nærmest helsefarlig å forsvare Frankensteins Monster, den medieskapte versjonen av Islam man med store anstrengelser, og ikke så få bomber og terrorangrep, hadde lyktes å få folk til å ta seriøst. Helt siden dette har en totalt ensidig fremstilling blitt gjennomført i pressen, helt til svært mange har en enorm paranoia for Islam og nå sier seg villig til å forby både den ene og den andre delen av religionen, og det lille som er igjen av Kristendommen er på vei ned i det samme dragsuget. Det som kalles asymmetrisk krigføring ble oppfunnet som de Muslimske terroristenes doktrine, og det vil bli de hvite terroristenes doktrine på nøyaktig samme måte, men med en annen retorikk for a rasjonalisere hendelsene for publikum.

---------------------------------------------------------------------

Jeg har valgt denne lange innledningen før jeg forklarer terrorangrepene i Norge sist fredag, med full forståelse for at det ikke nødvendigvis vil gjøre meg populær. Men jeg tror at det jeg oppfatter som sannheten angående terrorisme må snakkes om enda mer enn før, uansett hvilke reaksjoner det forårsaker. Dersom jeg skal være redd for dette kan jeg like godt bare gi opp fullstendig, og det har jeg ikke tenkt til.

-----------------------------------------------------------------------

Fordi terroragitasjonen mot Muslimene ikke lenger gjorde sin virkning gjeldende slik som før, i en atmosfære av voksende økonomisk ustabilitet og nedgang, og ikke minst avsløringer av snusk fra statlige institusjoner ved hvert eneste terrorangrep fra og med 9/11 på nettet, var det nødvendig for eliten å flytte terrorfokuset over på den opposisjonen som hadde vokst fram mot dem siden 9/11, eller siden Waco i USA. I denne opposisjonen er virkelige eller statsanimerte nazistprovokatører kun en liten gruppe. Også konstitusjonalister, kristne, liberale, anti-imperialister, nasjonalister, isolasjonister, New Age bevegelser av forskjellig slag og en gjengrodd flora av mer eller mindre troverdige konspirasjonsteoretiske skoler og eskapistmiljøer har grodd opp de siste 10 årene, stort sett som en reaksjon mot den stadig mer ekstreme korrupsjonen i vestlige regimer, og ikke minst mot syntetisk terror som 9/11. Fredagens angrep markerte overgangen fra det evinnelige fokuset på Islam til et langt mer skremmende fokus på nettopp denne opposisjonen, som stort sett har blitt ekskludert fra den politiske arenaen av etablerte institusjoner. Det som har skjedd er med andre ord at "krigen mot terror" fra nå av vil bli flyttet innover, til en Stalinistisk krig mot egen befolkning. Man kan vente seg regler for sensur av politisk ukorrekte ytringer, full sensur og kontroll av Internett og avgiftsbasert nettilgang, ytterligere svekkelser av folkeretten og demokratiske prinsipper om representasjon. Vi kan i årene fremover vente oss en mengde tilsvarende angrep, og særlig på land som ikke er entusiastiske i sin innsats i den falske "krigen mot terror". Sveits, Nederland, Danmark, Italia og Tyrkia er bare noen sansynlige muligheter.

Foreløpig har jeg ingen klare beviser for at fredagens katalyserende hendelse i terrormytologiens falske virkelighet var planlagt. Men overgangen var ventet etter de forfalskede påstandene om Bin Ladens død. Faktisk hadde jeg trodd den ville komme allerede i vinter, når jeg bestemte meg for å slutte å ta t-banen i Oslo etter å ha fulgt med på skremselspropagandaen fra blant andre Obama, og regnet med at Oslo var et forestående mål for syntetisk terror. Uansett kommer Breiviks angrep som bestilt for statlige dystopikere på begge sider av Atlanteren, og vestlige regimer har nå fått sin busemann for kapittel 2 av terrorkrigen. Men det jeg vet er at vitner snakket om en gjerningsmann nr 2 på Utøya, at det er vanskelig å få gjødselbomber til å virke, og særlig en på flere tonn, at det ikke er mulig å trene med gevær eller teste bomber på en gård innen hørevidde for vakta på Rena leir uten å bli anmeldt eller oppdaget osv. For meg er Breivik en ferdigkonstruert patsy det er befolkningens rolle å hate, slik at de ikke tar seg bryet med å undersøke saken nærmere. Dette gir closure for alle som er rammet og for de som naturlig nok er rasende over det som har skjedd. Samtidig gir det et enkelt og lettforståelig perspektiv på det inntrufne, slik at vi alle glade og fornøyde kan gå tilbake til fotballkamper og moteblader uten å ha blitt tvunget til å tenke. Det eneste som har endret seg er at vi nå har blitt skeptiske til alle, og ikke bare de med turban og mørk hud, og i fremtiden vil akseptere undertrykkelse, sensur og brudd på grunnleggende rettsprinsipper, bare våre heroiske ledere kan beskytte oss fra de onde ekstremistene. Enhver reell opposisjon vil bli kvalt, bortsett fra de statsstyrte demonene, som vil brukes til å forsterke mytologien helt til vi sier at vi har fått nok, eller går under i totalitaristisk undertrykkelse.

Men skal det være mulig å bryte denne kriminelle dynamikken i internasjonal politikk må vi våkne opp og slutte å være naive. Reaksjonene siden fredag gir liten grunn til optimisme. Konstruert terror har blitt brukt mot oss, og responsen er en kvalmende samling rundt korrupte politikere, som om man sto på Forum Romanum under Caesars triumf, og en direkte skremmende folkebevegelse for sensur, for hva det skal være så lenge dette ikke skjer igjen. Men det er ikke i våre lederes interesse å forhindre slik hendelser, snarere tvert imot vil de nå ønske å bruke det inntrufne til å gjennomføre endringer av samfunnet. Og selv om det hadde vært i deres interesse å stanse terror er det ikke mulig å forhindre det uansett, siden forbrytere pr definisjon opererer på utsiden av loven og bare vil ignorere forbud og reguleringer. Selv med en total overvåkning som ville fått STASI til å rødme vil det ikke bli mulig å forhindre vold og terrorangrep som det på fredag. Det eneste fornuftige svaret er derfor mer frihet, mer demokrati, mer lokalt selvstyre, mer variasjon i offentlig debatt og i media og mer toleranse, slik Stoltenberg til min store forbløffelse sa på fredag, om han mener det eller ikke. Motsatt er svaret ikke politistaten og den endeløse overvåkningen vi nå gradvis vil forsvinne i hvis vi ikke gjør motstand.

Men det er ikke meningen at vi skal respondere fornuftig på det som har skjedd med oss, men med frykt og blind overgivelse til undertrykkeren, akkurat slik vanlige mennesker bestandig har reagert. Bare ved et slikt angrep kan vi tvinges til å forandre oss og våre meninger slik at vi går med på illegal adferd fra både nasjonale og internasjonale regimer vi er underkastet, og vestlige "myndigheter" kan ha håp om å få oss med på krig og folkemord i alle NATOs konflikter. Det er så en stakkar kan miste motet fullstendig. Men før jeg gjør det ville jeg skrive noen ord uansett, om det jeg mener er virkeligheten, bak all den blomstrete retorikken, alle frasene, all ideologi, teologi og politisk korrekthet. Om det er støtende får dere ha meg unnskyldt, det er uansett bare mine tanker som ville vært der selv om det var forbudt å ha dem, og tar jeg feil er skaden minimal, og personlig vil jeg trekke et lettelsens sukk hvis jeg tar feil. Men har jeg rett er vi nå i en krise langt utover den pågående sorgbearbeidelsen i det norske samfunnet.

Gå til innlegget

Frykt og sosial kontroll

Publisert over 9 år siden

Når man ser på nærmest enhver politisk eller sosial utvikling er det, på det mest grunnleggende nivå, to mulige tilnærminger: Man kan anta at endringene er spontane og gradvis finner sted; at formelle og uformelle maktsentre deretter reagerer som best de kan på kriser og problemer, eller man kan anta at endringene er planlagte og at formelle og uformelle maktsentre benytter disse planlagte krisene til å gjennomføre politiske og sosiale agendaer. Jeg vil heretter kalle disse to motsatte og ukompatible sosiologiske og politiske perspektivene for den naive tilnærming og den paranoide tilnærming. Hvis man vil snakke pent om dem kan man kalle dem den Optimistiske Skole og den Realistiske Skole, men dette er egentlig ikke det vesentligste ved saken.

Den naive tilnærming kjennetegnes ved at alle hendelser eller sosiale utviklinger må kunne forklares som tilfeldige, organiske, uunngåelige og ikke minst usammenhengende. Enhver sammenheng må tilsløres, benektes eller ignoreres, gjerne ved å kalle de som mener å se sammenhenger for "konspirasjonsteoretikere". Fokuserer på enkeltstående hendelser eller svært korte prosesser, aller helst katastrofer.

Den paranoide tilnærming antyder at slike hendelser tvert i mot stort sett, eller i det minste ofte, er planlagte og sammenhengende; for eksempel som deler av den samme politiske agendaen. Enhver tilsynelatende mangel på sammenheng tolkes gjerne som en foreløpig mangel på kunnskap, som vil bli klarere etterhvert som man lærer mer om saken. Fokuserer på lange til svært lange prosesser og utviklinger, ofte i århundrer, for å forklare dagens hendelser.

Det bør være klart for de fleste at den såkalte korporatistpressen, også kalt dinosaurmedia, samt politikere og akademikere, nærmest unisont slutter seg til den naive skole, mens store deler av alternativ media slutter seg til den paranoide skole. Dette er interessant og indikerer enten et generasjonskifte og en permanent overgang fra kontrollert media, forskning og offentlig kommuniksajon til desentralisert media og kunnskapsdannelse, eller et informasjonsbasert opprør mot vestlige regjeringer. Uansett forårsaker denne tendensen til medieprodusert polarisering av samfunnsdebatten til at de samme skillelinjene forplanter seg i befolkningen generelt. Det er stor sannsynlighet for at en normal person som får sin informasjon fra korporatistpressen vil ende opp med en grunnleggende naiv tilnærming til samfunnet, men en som følger det alternative media vil ende opp med en grunnleggende paranoid tilnærming. Begge vil føle seg truet av det motsatte perspektivet, og hardnakket motsette seg det, mens det utelukkende søker argumenter for sin egen versjon.

Uansett er det tilgjengelige fakta som bør være det utslagsgivende, og ikke forutintatte meninger, eller indoktrinering fra presse, politikere og akademia. Dersom vi forutsetter sosial og politisk kontroll og manipulasjon vil følgende virke fornuftig, dersom vi nekter for at politisk og sosial kontroll finner sted vil det ikke gjøre det. Dette er med vilje det mest trivielle eksemplet jeg kunne komme på i farten, slik at noen enkle prinsipper kan nevnes, uten å antagonisere noen.

1: Problem.

Reidar kaster viskelær på læreren.

2: Reaksjon.

Læreren blir sint på Reidar.

3: Utfall.

Reidar får dårlig ordenskarakter.

Dersom man tar for seg de to ulike tilnærmingene til samfunnet, med eller uten sosial manipulasjon, kan denne konflikten bli skapt på foskjellige måter: Enten er det Reidar som blir rastløs av å være på skolen, kaster viskelær og derfor fortjent får dårlig ordenskarakter; eller det kan være Benny som kaster viskelær, for deretter å peke på Reidar med en uskyldig mine. Dersom læreren på forhånd misliker Reidar, vil ha ham flyttet til første rekke, kastet ut av klasserommet eller ganske enkelt mistenker Reidar for å være typen til å kaste viskelær, er sjansen god for at han vil kaste seg over denne konklusjonen. Hvis Benny i tillegg ønsker å komme på god fot med læreren, misliker Reidar eller bare er en drittsekk har han derfor motiv til å oppføre seg ulovlig, for å velte skylden over på Reidar. Og jo større håp Benny har for å slippe unna med bedraget jo større er sjansen for at han vil forsøke. Med dette kjedelige utgangspunktet kan man forsøke å analysere dagsaktuelle saker eller historie; Hva er problemet det må reageres mot, hvem har motiv for å skape problemet, midler til å skape det og hvem kontrollerer offentlig oppfatning av saken etterpå. Hvilke reaksjoner er sannsynlige før en bestemt handling eller utvikling finner sted, og hvem har motiv for å framprovosere disse reaksjonene. Hva blir utfallet; hvem hadde motiv for å søke dette utfallet eller har tjent på det i ettertid.

Jo mer jeg tilnærmer meg internasjonal politikk fra det paranoide perspektivet jo mer overbevist blir jeg om at de som vanligvis anklages for uheldige politiske og sosiale hendelser og utviklinger ikke er de som virkelig har skylden; enten det dreier seg om miljøspørsmål eller terrorisme. Som bildet på starten indikerer er det mye som tyder på at angrepet i Mumbai i 2008 ikke ble gjennomført av hverken Al Qaida eller pakistansk etteretning, men av CIA. Den utpekte lederen for angrepet viste seg å være CIA agent, og sjefen for indisk etteretning gikk ut offentlig med dette samtidig som terroristpropagandaen satte i gang i vesten. Deretter døde han, som mange andre som har avslørt slike ting de siste ti årene. Siden denne opplysningen spredte seg rundt hele verden i rasende fart, ble hele historien droppet i media, og vi har nærmest ikke hørt ett ord om saken etter at den inntraff. Med andre ord hadde CIA og USA et motiv for å begå en kriminell handling de kunne besklyde Al Qaida for å ha utført, slik at de kunne presentere sin reaksjon og det påfølgende utfallet. Det ville vært fint med rettsaker og Senatshøringer for å bringe klarhet i saker som denne, men man må tydeligvis smøre seg med tålmodighet når man er opptatt av internasjonal politikk. En tilsvarende analyse av mange av de andre kjente terrorangrepene de siste tyve årene vil også føre til svært mange ubesvarte spørsmål, fysiske umuligheter og mistenkelige aktiviteter. Men siden media som sagt systematisk representerer den naive tilnærmingen kan man ikke forvente en slik innsats derfra, siden en god naivist aldri kan innrømme sammenhenger, planer eller sosial manipulasjon.

Når det gjelder terrorismefetisjismens store julepølse, 9/11, vil jeg bare nevne en liten detalj som er svært signifikant fra det paranoide perspektivet, men entusiastisk ignoreres av alle naivistene og tilfeldighetsteoretikerne; Det ble den 11 september 2001, eller rundt denne datoen, avholdt et sted mellom 20 og 30 militærøvelser av forskjellig slag i USA, flere enn på noen annen dag i nyere amerikansk historie. Noen av dem var NATO-øvelser som sendte det meste av flystyrken til Alaska, Island og Nordpolen; noen var radarøvelser der man introduserte falske radarsignaler som forvirret kriseresponsen under angrepet; noen var antiterrorøvelser som mer eller mindre nøyaktig representerte angrepene som virkelig fant sted denne dagen, mens atter andre dreide seg om ting som å holde brannøvelse ved NROs kontorer (National Reconnaissance Office) slik at vi ikke har satelittbilder av angrepene osv. Det er to ulike måter å tilnærme seg denne informasjonen på: enten ble hele det amerikanske forsvarsetablissementet overvåket og infiltrert av desentraliserte terrorister, styrt av en troglodytt med laptop i Afghanistan, eller øvelsene ble organisert av de samme som arrangerte angrepene, fra innsiden av det amerikanske regimet. Tilfeldighetsteoretikerne, som freidig mener at alle disse underlige sammentreffene er irrellevante, insisterer på at at en slik veldig konspirasjon ikke kunne funnet sted, til tross for at vestlige myndigheter rutinemessig har hemmeligholdt langt mer alvorlige hendelser, som at Wall Street finansierte Sovjetunionen under hele dens eksistens, eller at samme Wall Street finansierte Nazi-Tyskland fram til 1942 når Hoover konfiskerte de mistenkte bankene. Dessuten har de hemmeligholdt i 50 år at Tonkin-angrepet aldri fant sted, holdt med hell utviklingen av atombomben hemmelig i årevis og har i 50 år greid å unngå en virkelig etterforskning av Kennedy-attentatet. Dessuten er problemet at det ikke finnes en tilfeldighetsanalyse av situasjonen for naivistene, siden historien om AQ og OBL er en konspirasjonsteori i seg selv. Dette benektes furtent av tildeldighetsteoretikerne, men ut i fra definisjonen av ordene konspirasjon og teori er det liten tvil om at dette er tilfellet. Det er så og si umulig å konstruere en tilfeldighetsteoretisk analyse av 9/11, som kanskje er en del av grunnen til at detaljer om episoden stort sett ikke diskuteres i pressen, ut over de formelpregede forsterkningsarbeidene som publiseres ved ujevne mellomrom. I disse hymnene til patriotisk jingoisme finner man ortodoksien gjentatt i stadig mer utbrodert form, med Lex Luthor-aktige baser i fjellene i Afghanistan som ikke eksisterer, planer om å forgifte all aspargesen i verden osv. Enhver saklig debatt, for eksempel for å få en forklaring på alle militærøvelsene, er strengt forbudt og vil ikke finne sted i korporatistpressen, som i stedet er opptatt med å utvikle mytologien om de utspekulerte terroristene.

Uansett må man konkludere med at 9/11 var en konspirasjon (uten teori), og at det ble hemmeligholdt av noen hundre mennesker før hendelsen hvis man tror på Troglodytthypotesen, eller av noen hundre andre mennesker etter hendelsen hvis man abonnerer på CIA/CFR/NATO-hypotesen.

Bildet under viser forsiden på en treningsmanual for føderale institusjoner fra 1997, der et kikkertsikte vises over WTC-tårnene. Hvem hadde motivet, midlene og ønsket de endringene som har funnet sted siden denne hendelsen? Hvem trente de som eventuellt gjennomførte angrepet, hvem finansierte dem og hvem hadde offentliggjorte planer for hvordan dette problemet måtte besvares klare mange år på forhånd? Svaret er, slik det nesten bestandig er, at den paranoide tilnærmingen er nærmest virkeligheten, bortimot som en selvfølgelighet, noe som enten tyder på systematisk nedarvet kriminalitet i vestlige styringsorganer eller at større deler av samfunnsutviklingen er planlagt og styrt i detalj i langt større grad enn vi blir fortalt, inkludert terrorisme. Faktisk kan begge deler være sant. Men uansett bør man ha det motsatte perspektivet i bakhodet til enhver tid: En paranoid analytiker må huske på at ting noen ganger kan forekomme spontant, tilfeldig eller organisk, mens en naiv analytiker må huske på at hendelser kan være sammenhengende, planlagt og styrt. Bare ved å ha begge perspektivene tilgjengelige på et intellektuelt og analytisk nivå kan man danne seg et balansert bilde av hva som foregår, eller i det minste ha et håp om å oppnå dette. Dersom man finner noen som systematisk tjener på kriser av alle slag bør vel disse menneskene uansett være øverst på listen over mistenkte, og ikke kategorisk skjermes av media bak politisk korrekthet og propaganda. Kriseproduksjon er Big Business for mange og en tradisjonell form for politisk styring. Naivister er i fare for å ikke se dette elementære perspektivet, til stor skade for deres forståelse av verden.

Gå til innlegget

Historieforfalskning for nybegynnere

Publisert over 9 år siden

Jeg vil kort ta for meg forskjellige måter å forfalske historie på, slik at de som er interessert enten kan forfalske sin egen historie, eller unngå å selv bli et offer for historieforfalskning.

Det finnes 4 ulike former for løgner som kan anvendes for å forfalske historie, eller pågående hendelser, selv om det siste forutsetter en stor grad av sentralisert kontroll over media. Jeg vil derfor ikke ta for meg hvordan man forfalsker nyhetsbildet, siden jeg ikke regner med at det er mange lesere som er i besittelse av et medieimperium.

Type A:

Positiv løgn. Her påstår man frekt at noe som ikke er sant er sant, og fortsetter å insistere på dette så høylydt som mulig helt til ingen orker å diskutere mer.

Type B:

Negativ løgn. Historieforfalskeren benekter at noe som virkelig forekom har skjedd, og som ved type A er det en fordel å benekte dette så høylydt og uhøflig som mulig, slik at folk mister lysten til å debattere saken.

Type C:

Unnlatelse. Man forteller deler av sannheten men utelater vesentlige deler av den. Dette er en meget effektiv måte å forfalske historie på, faktisk er det sannsynlig at man etter etpar tiår med unnlatelse vil ha etablert en offisiell historie som ikke inkluderer de uønskede hendelsene.

Type D:

Forvrengning. Den mest raffinerte formen for forfalskning, siden man faktisk tar for seg alle deler av det aktuelle temaet, men på en slik måte at leseren liker de personene eller hendelsene man ønsker at de skal liike, men forakter de man ikke ønsker at de skal like. Man kan til og med omtale noe eller noen som stikk motsatt av hvordan de i virkeligheten var, og overdreven demonisering eller idolisering er en sentral del av denne prosessen.

PS: Alle former for historieforfalskning er avhengige av gjentagelser. I en innkjøringsfase kan det også være nødvendig med fornærmelser, personangrep, hysteriske utbrudd og i det hele tatt en stridbar tilnærming til enhver debatt. Hvis man slurver med dette er det mulig at andre vil få mer korrekte, men uønskede forklaringer på trykk, til skade for ens forfalskningsinnsats. Etter noen år med iherdig forsterkning av ale løgnene er det gode muligheter for at man kan kose seg resten av livet med en offisiellt stemplet og sanksjonert forfalskning.

I utdanningsformål vil jeg ta for meg en antikt og forholdsvis ukontroversiellt eksempel. Jeg vil først skrive et kort referat av vesentlige deler av den historiske sannheten, og deretter en løgnanalyse som vil illustrere hvordan hendelsen kan forfalskes.

Hendelse: Julius Caesar og erobringen av Gallia.

Julius Caesar var en forgjeldet og uendelig forfengelig general og elitist som uprovosert angrep Gallia i 58 fkr, og gjennom diplomati, folkemord og plyndring raserte den keltiske kulturen permanent i det meste av dagens Frankrike. Det har blitt anslått at så mange som 3,5 millioner gallere ble drept under erobringen, og et uvisst antall andre ble solgt som slaver, mens alt som var av ressurser ble plyndret eller ødelagt. Dessuten avsluttet han ødeleggelsen av den Romerske Replublikken og forårsaket en lang borgerkrig samt en lang rekke psykopater på keisertronen.

Dette høres ikke det minste lovende ut. Her er det virkelig på sin plass med litt historieforfalskning!

I stedet for forgjeldet og forfengelig bør vi her skrive stor statsmann, mens ordet general kan stå som det gjør, kanskje med det tillegg at han var genial. Her kan man se hvor effektiv en type C løgn kan være, hele den første delen av setningen ser nå blankpolert og fin ut.

I stedet for uprovosert, bør vi skrive at han angrep for å beskytte Helvetierne. Dette er ikke sant i det hele tatt, og er derfor en Type A løgn, noe som er meget dristig i den første setningen, men med nok gjentagelse vil man sikkert få en historisk skole eller to til å klamre seg fast, i et håp om stipender og professorstillinger.

At den keltiske kulturen ble ødelagt bør man ikke nevne, dersom man vil produsere en real hagiografi. Derfor er en Type C løgn på sin plass her, i håp om at ingen vil legge merke til noe. Hvis vi blir fersket må vi umiddelbart gå over til en agressiv Type B strategi. Vi kan også bytte ut utsagnet med en rosende omtale av hvordan han spredte romersk sivilisasjon, ved å bygge veier, noe som vil være en type A eller D-løgn, avhengig av hvordan man ser saken. Siden veiene og alt annet utelukkende ble anlagt av militære årsaker tror jeg det er en type A løgn, men det kan diskuteres.

For enhver pris må ikke ett ord nevnes om antallet døde eller antallet på dem som ble solgt som slaver, siden dette vil være meget skadelig for objektets status hos offentligheten. Det beste her er helt klart en ubestemt Type 2-løgn, der man benekter hele sakskomplekset med henvisning til manglende bevismateriale. Enhver påstand om temaet må hardnakket avvises med personangrep mot kilder, skjellsord og hånlige flir. Dette er meget effektivt mot ærlige mennesker. Det er heller ikke ønskelig å tematisere plyndring, i det minste ikke med det ordet. Materiell konfiskasjon, skatter, veiavgift eller frivillig veldedighet er brukbare evfemismer hvis man ikke vil ta sjansen på en Type B. Men det beste er kanskje å avlede oppmerksomheten ved å snakke om at objektet utryddet barbariske kulturaktiviteter blant kelterne, og slik gjorde sivilisasjonen en tjeneste.

I den siste setningen er det vanskelig å kamuflere detaljen om ødeleggelsen av republikken. Man kan for eksempel helt enkelt skylde alt på Crassus eller Pompeius, eller hvis man er desperat på Sulla og Marius, men det er bestandig en fare for at denne påstanden vil dukke opp. Mitt forslag er her en type D løgn, der man utspekulert insinuerer at objektet hadde unik innsikt og visste at republikken ikke kunne overleve, og derfor instituerte keiserdømmet i sin uendelige visdom. Dette er heller ikke sant, men det er tilstrekkelig diffust til å forvirre meningsmotstandere. De kan uansett ikke motbevise noe av det, så det er helt trygt.

At de fleste av etterfølgerne var psykopatiske massemordere er det verre med, men igjen kan evfemismer som hensynsløs, visjonær, en handlingens mann eller herskertalent brukes med fordel. Uansett kan man trygt si at selv om etterfølgerne var rablende gale har ikke dette noe med Caesar å gjøre. Igjen ikke helt sant og minst en type D, siden han var ansvarlig for at republikken kollapset totalt, men igjen er det tilstrekkelig udokumenterbart til at man vil slippe unna med det.

Etter dette er det en fordel om man ornamenterer sin historieforfalskning med detaljer som kan gi den troverdighet. Det beste er sitater som kan underbygge den versjonen av objektet vi ønsker å etablere, men anekdoter er også bra, spesiellt fra barndommen. Hvis man ikke finner egnede sitater eller anekdoter er det mulig å finne opp noen og gjenta dem så ofte man kan. Selv om noen få kanskje vil finne ut av saken er det sannsynlig at flertallet vil ta et kjent sitat for god fisk etter at de har hørt det en 4 - 5 ganger. Det som er enda mer effektivt er om man kan grave fram en eller annen statistikk til støtte for forfalskningen, som man siden kan gjenta så ofte som mulig. Det er en viss mulighet for at det eneste folk vil huske om saken etter en stund med denne strategien er det forfalskede tallet fra statistikken.

Jeg håper denne elementære innføringen vil hjelpe slik at dere kan forfalske historie med liv og lyst fremover. Dersom man er en ærlig person håper jeg dette kan hjelpe til med å gjennomskue andre historieforfalskninger. Vær på utkikk etter stereotype presentasjoner, hissige debattanter, diffus språkbruk og personangrep. Gjentakelser av narrasjoner kan også være et avslørende tegn på forfalskning, selv om man kanskje kan se for seg tilfeller der sannheten må gjentas mekanisk uten å tenke seg om. Men man må betsandig være observant på mulige propagandavinkler og folk som tilsynelatende har et mulig motiv for å forvrenge eller endre historien. Jeg vil derfor be leserne være på utkikk etter mistenkelige gjentakelser for sikkerhets skyld.

Lykke til!

Gå til innlegget

Historieforfalskning for nybegynnere

Publisert over 9 år siden

Jeg vil kort ta for meg forskjellige måter å forfalske historie på, slik at de som er interessert enten kan forfalske sin egen historie, eller unngå å selv bli et offer for historieforfalskning.

Det finnes 4 ulike former for løgner som kan anvendes for å forfalske historie, eller pågående hendelser, selv om det siste forutsetter en stor grad av sentralisert kontroll over media. Jeg vil derfor ikke ta for meg hvordan man forfalsker nyhetsbildet, siden jeg ikke regner med at det er mange lesere som er i besittelse av et medieimperium.

Type A:

Positiv løgn. Her påstår man frekt at noe som ikke er sant er sant, og fortsetter å insistere på dette så høylydt som mulig helt til ingen orker å diskutere mer.

Type B:

Negativ løgn. Historieforfalskeren benekter at noe som virkelig forekom har skjedd, og som ved type A er det en fordel å benekte dette så høylydt og uhøflig som mulig, slik at folk mister lysten til å debattere saken.

Type C:

Unnlatelse. Man forteller deler av sannheten men utelater vesentlige deler av den. Dette er en meget effektiv måte å forfalske historie på, faktisk er det sannsynlig at man etter etpar tiår med unnlatelse vil ha etablert en offisiell historie som ikke inkluderer de uønskede hendelsene.

Type D:

Forvrengning. Den mest raffinerte formen for forfalskning, siden man faktisk tar for seg alle deler av det aktuelle temaet, men på en slik måte at leseren liker de personene eller hendelsene man ønsker at de skal liike, men forakter de man ikke ønsker at de skal like. Man kan til og med omtale noe eller noen som stikk motsatt av hvordan de i virkeligheten var, og overdreven demonisering eller idolisering er en sentral del av denne prosessen.

PS: Alle former for historieforfalskning er avhengige av gjentagelser. I en innkjøringsfase kan det også være nødvendig med fornærmelser, personangrep, hysteriske utbrudd og i det hele tatt en stridbar tilnærming til enhver debatt. Hvis man slurver med dette er det mulig at andre vil få mer korrekte, men uønskede forklaringer på trykk, til skade for ens forfalskningsinnsats. Etter noen år med iherdig forsterkning av ale løgnene er det gode muligheter for at man kan kose seg resten av livet med en offisiellt stemplet og sanksjonert forfalskning.

I utdanningsformål vil jeg ta for meg en antikt og forholdsvis ukontroversiellt eksempel. Jeg vil først skrive et kort referat av vesentlige deler av den historiske sannheten, og deretter en løgnanalyse som vil illustrere hvordan hendelsen kan forfalskes.

Hendelse: Julius Caesar og erobringen av Gallia.

Julius Caesar var en forgjeldet og uendelig forfengelig general og elitist som uprovosert angrep Gallia i 58 fkr, og gjennom diplomati, folkemord og plyndring raserte den keltiske kulturen permanent i det meste av dagens Frankrike. Det har blitt anslått at så mange som 3,5 millioner gallere ble drept under erobringen, og et uvisst antall andre ble solgt som slaver, mens alt som var av ressurser ble plyndret eller ødelagt. Dessuten avsluttet han ødeleggelsen av den Romerske Replublikken og forårsaket en lang borgerkrig samt en lang rekke psykopater på keisertronen.

Dette høres ikke det minste lovende ut. Her er det virkelig på sin plass med litt historieforfalskning!

I stedet for forgjeldet og forfengelig bør vi her skrive stor statsmann, mens ordet general kan stå som det gjør, kanskje med det tillegg at han var genial. Her kan man se hvor effektiv en type C løgn kan være, hele den første delen av setningen ser nå blankpolert og fin ut.

I stedet for uprovosert, bør vi skrive at han angrep for å beskytte Helvetierne. Dette er ikke sant i det hele tatt, og er derfor en Type A løgn, noe som er meget dristig i den første setningen, men med nok gjentagelse vil man sikkert få en historisk skole eller to til å klamre seg fast, i et håp om stipender og professorstillinger.

At den keltiske kulturen ble ødelagt bør man ikke nevne, dersom man vil produsere en real hagiografi. Derfor er en Type C løgn på sin plass her, i håp om at ingen vil legge merke til noe. Hvis vi blir fersket må vi umiddelbart gå over til en agressiv Type B strategi. Vi kan også bytte ut utsagnet med en rosende omtale av hvordan han spredte romersk sivilisasjon, ved å bygge veier, noe som vil være en type A eller D-løgn, avhengig av hvordan man ser saken. Siden veiene og alt annet utelukkende ble anlagt av militære årsaker tror jeg det er en type A løgn, men det kan diskuteres.

For enhver pris må ikke ett ord nevnes om antallet døde eller antallet på dem som ble solgt som slaver, siden dette vil være meget skadelig for objektets status hos offentligheten. Det beste her er helt klart en ubestemt Type 2-løgn, der man benekter hele sakskomplekset med henvisning til manglende bevismateriale. Enhver påstand om temaet må hardnakket avvises med personangrep mot kilder, skjellsord og hånlige flir. Dette er meget effektivt mot ærlige mennesker. Det er heller ikke ønskelig å tematisere plyndring, i det minste ikke med det ordet. Materiell konfiskasjon, skatter, veiavgift eller frivillig veldedighet er brukbare evfemismer hvis man ikke vil ta sjansen på en Type B. Men det beste er kanskje å avlede oppmerksomheten ved å snakke om at objektet utryddet barbariske kulturaktiviteter blant kelterne, og slik gjorde sivilisasjonen en tjeneste.

I den siste setningen er det vanskelig å kamuflere detaljen om ødeleggelsen av republikken. Man kan for eksempel helt enkelt skylde alt på Crassus eller Pompeius, eller hvis man er desperat på Sulla og Marius, men det er bestandig en fare for at denne påstanden vil dukke opp. Mitt forslag er her en type D løgn, der man utspekulert insinuerer at objektet hadde unik innsikt og visste at republikken ikke kunne overleve, og derfor instituerte keiserdømmen i sin uendelige visdom. Dette er heller ikke sant, men det er tilstrekkelig diffust til å forvirre meningsmotstandere. De kan uansett ikke motbevise noe av det, så det er helt trygt.

At de fleste av etterfølgerne var psykopatiske massemordere er det verre med, men igjen kan evfemismer som hensynsløs, visjonær, en handlingens mann eller herskertalent brukes med fordel. Uansett kan man trygt si at selv om etterfølgerne var rablende gale har ikke dette noe med Casar å gjøre. Igjen ikke helt sant og minst en type D, siden han var ansvarlig for at republikken kollapset totalt, men igjen er det tilstrekkelig udokumenterbart til at man vil slippe unna med det.

Etter dette er det en fordel om man ornamenterer sin historieforfalskning med detaljer som kan gi den troverdighet. Det beste er sitater som kan underbygge den versjonen av objektet vi ønsker å etablere, men anekdoter er også bra, spesiellt fra barndommen. Hvis man ikke finner egnede sitater eller anekdoter er det mulig å finne opp noen og gjenta dem så ofte man kan. Selv om noen få kanskje vil finne ut av saken er det sannsynlig at flertallet vil ta et kjent sitat for god fisk etter at de har hørt det en 4 - 5 ganger. Det som er enda mer effektivt er om man kan grave fram en eller annen statistikk til støtte for forfalskningen, som man siden kan gjenta så ofte som mulig. Det er en viss mulighet for at det eneste folk vil huske om saken etter en stund med denne strategien er det forfalskede tallet fra statistikken.

Jeg håper denne elementære innføringen vil hjelpe slik at dere kan forfalske historie med liv og lyst fremover. Dersom man er en ærlig person håper jeg dette kan hjelpe til med å gjennomskue andre historieforfalskninger. Vær på utkikk etter stereotype presentasjoner, hissige debattanter, diffus språkbruk og personangrep. Gjentakelser av narrasjoner kan også være et avslørende tegn på forfalskning, selv om man kanskje kan se for seg tilfeller der sannheten må gjentas mekanisk uten å tenke seg om. Men man må betsandig være observant på mulige propagandavinkler og folk som tilsynelatende har et mulig motiv for å forvrenge eller endre historien. Jeg vil derfor be leserne være på utkikk etter mistenkelige gjentakelser for sikerhets skyld.

Lykke til!

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3815 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
16 dager siden / 1244 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
22 dager siden / 898 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
14 dager siden / 850 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
14 dager siden / 646 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 579 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
26 dager siden / 571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere