Evy Ellingvåg

Alder:
  RSS

Om Evy

Følgere

Rettsstaten, asylinstituttet og Arbeiderpartiet

Publisert rundt 2 år siden - 302 visninger

Arbeiderpartiet er fryktelig stille. Regjeringen med støtte av mellompartiene KrF og Venstre arbeider utrettelig for å forvitre vår rettsstat, og Arbeiderpartiet godkjenner stilltiende.

I går skrev jeg et innlegg og stilte to spørsmål på Arbeiderpartiets vegg på Facebook. Siden jeg fremdeles ikke har fått noe svar, eller noen reaksjoner fra partiet, admin på siden eller andre ansvarlige velger jeg å poste spørsmålene her i håp om at *dette* leses av partiet. Innlegg på deres egen side har vi ikke grunn til å tro fanges opp. 

Spørsmålene må svært gjerne besvares av KrFs politikere og medlemmer også, samt Venstres. 

"

Kjære Arbeiderparti-medlemmer og -politikere.

Kan jeg få en diskusjon omkring rettssikkerheten som unge afghanske gutter tilgodesees med i dagens asylpolitiske virkelighet?

To forhold jeg svært gjerne skulle visst hva Arbeiderpartiets medlemmer mener omkring:

1) Når aldersfastsettelse utelukkende (se eksempel i vedlagt fb-tråd/bilde) gjøres på bakgrunn av én manns vurderinger av røntgenbilder, og hvor selv ikke pass eller barnefaglig kompetentes vurderinger vektes tilstrekkelig til å overprøve dette, er det i tråd med medlemmenes og -politikernes oppfatning av "barnesensitiv" og rettssikkert? (Ta også med at Storbritannia nekter å anvende skjelettmodningstest og tanntest fordi resultatene er alt for upålitelige) .

2) Når barna som aldersfastsettes til over 18 år jfr ovenstående, klager på vedtaket i første instans (UDI), får avslaget fra UNE forkynt, ikke av sin advokat - men av Politiets Utlendingsenhet ved pågripelse for uttransport, når de ikke gis anledning til frivillig retur eller domstolsprøving av vedtaket, når pågripelse før forkynning hjemles i "fare for unndragelse" med skjematisk presisjon og ungdommene i praksis har mindre enn to døgn på seg til å avfinne seg med at deres klage på aldersfastsettelse og vedtak ikke har ført frem, de er nå voksne (eller "overårige", som er det retorisk valgte begrepet) og skal tvangsdeporteres....er det i tråd med hva medlemmene og politikerne oppfatter er Norges rettssikkerhetsstandard for mennesker som søker asyl hos oss?

Et premiss for at vi skal kunne føre en human, streng og rettferdig asylpolitikk er at vi med tyngde kan forsvare at systemet forholder seg til strenge rettssikkerhetsstandarder, og at vedtakene som fattes i forvaltningsleddene skal være i tråd med våre forpliktelser som rettsstat. Slik praksis har utviklet seg, og slik Storting og regjering ser ut til å tillate justisdepartementet å forvalte vår rettssikkerhetsstandard, er det grunn til å være meget bekymret.

Premisset uthules, og tilbake står en forvaltning som har mistet sin legitimitet på bakgrunn av manglende styrke i Storting og manglende vilje i regjering."

(https://www.facebook.com/Arbeiderpartiet/posts/10157778135100646)

Bakgrunnen for kritikken er denne saken: 

"

Gutt, 16 år sitter for øyeblikket på Trandum. Endelig avslag fra UNE ble forkynt av Politiets Utlendingsenhet etter at de avhentet ham. Den upresise, kontroversielle og faglig omstridte medisinske alderstesten legges fullt og helt til grunn for aldersfastsettelse. Pass fra den afghanske ambassaden teller ikke. Alle uttalelser fra politiet ved registrering, UDIs intervjuer, verge 1 og verge 2, mottaksansatte, lærere osv, som alle sammen - unisont - bekrefter at oppgitt alder (16-17) stemmer godt med deres faglige vurdering av modenhet og uttrykk - tillegges *ingen* vekt.

Jens Grøgaard er alene ansvarlig for å fastsette alder på alle EMA etter alderstest. Han har aldri møtt ungene, han kikker bare på røntgenbilder. Men UDIs folk har fått instruks i å bruke Grøgaard som fasit.

Vips, så er et barn aldersfastsatt til over 18, og vips - gir vi avslag og sender til Kabul.

Gutten har forøvrig ikke vært i Afghanistan siden han var baby. Han er vokst opp i Iran med foreldre på flukt. Han har to brødre. Begge bor her, i Norge.

Én skjebne.

Og vi skal ikke reagere? Vi er emosjonelle?

Hvem skal forsvare rettsstaten vår om ikke vi?"

Følgende bilde av klipp fra vedtaket er vedlagt:

Klipp fra vedtak med aldersfastsettelse

Gå til innlegget

Tilliten er tuftet på hva??

Publisert over 6 år siden - 30 visninger

Amnesty Internationals rapport om situasjonen for menneskerettighetsarbeidet i Etiopia kom i mars i år, og heter "Stifling human rights work". Det burde være et tankekors bare timer før vi kan tvangsreturnere barn og voksne?

I tiden siden det ble kjent at vår Norske regjering stolt og fornøyd erklærte av vi har inngått en returavtale med Etiopia, som også åpner for tvangsretur, har vår regjering gjort følgende;

  • Avvist tung landkjennskap fra forskere i Norge som Siegfred Pausewang og Kjetil Tronvoll
  • Avvist rapporter fra Human Right Watch om menneskerettighetssituasjonen i Etiopia
  • Unnlatt å inngå samarbeidsavtale om frivillig returprogram med International Organization for Migration (IOM), og heller inngått avtale med regimets eget ARRA, som ikke har noen erfaring med reintegreringsprogrammer.
  • Unnlatt å svare på konkrete spørsmål stilt av NOAS vedrørende konkrete punkter i avtalens innhold som direkte berører den enkelte returnertes sikkerhet.
  • Kalt Etiopia en «suksesshistorie» (Erik Solheim fra Stortingets talerstol som svar på spørsmål fra Ine Marie Eriksen Sørheim), til tross for at landet har mottatt massiv kritikk fra IMF vedrørende hvordan Etiopia fyller parametrene
  • Unnlatt å bekrefte at Etiopia ligger på bunnen av målingene for vekst og utvikling (Prosperity Index)
  • Unnlatt å bekrefte at en svært stor gruppe av «de som vil trasse seg til opphold» (nytale for «frykter for sitt liv») er Oromo,  folk fra områder i Etiopia som utsettes for landstjeling fra myndighetene, land som myndighetene leier ut eller selger til blant annet vestlige investorer
  • Unnlatt å sette fokus på norske interesser i Etiopia – norske vannkraftselskap som får betydelige kontrakter i utviklingen av vannkraft i landet, vannkraft som skal utvinnes fra omstridte damprosjekter.

Dette er bare noe av at som vår regjering ikke har snakket om. Det de harsnakket om, er «foreldre som skyver barna foran seg», folk som vil «trasse seg til opphold» og som ikke er levnet en unse menneskeverd etter mange år i landet som kollegaer, arbeidstakere, naboer og venner. Folk som skal finne seg i og ta til takke med at vi har holdt ut med dem så lenge som vi har mens vi har forsøkt å få Meles Zenawi til å ta dem tilbake. Solidaritet.

 

I morgen kan de returneres med tvang. Politiet kan komme om natta, med full støtte fra rettferdighetsminister Faremo og hente mennesker og med tvang føre dem til Etiopia. Noen av disse menneskene har aldri vært i Etiopia. De er født og har vokst opp i Norge. De skal «re-turneres» til et sted de aldri har vært. 

 

Den siste av mange meldinger omkring Etiopias menneskerettsstatus kommer som en fersk rapport fra Amnesty International, og er en rapport om hvordan lovgivningen i Etiopia kveler Menneskerettighetsarbeidet i landet. Rapporten ligger herhttp://files.amnesty.org/archives/afr250022012eng.pdf , heter «Stifling human rights work - the impact of civil society legislation in Ethiopia” og er fra mars 2012.

 

Jeg vil trekke ut noen få passuser, som skildrer hvordan menneskerettighetsarbeidet  er redusert til nærmest ikke-eksisterende i det trygge landet vi vil tvangsreturnere til fra i morgen; 

 

Om loven som ble implementert i  januar 2009:

«The law provides the Charities and Societies Agency with substantial powers to interfere in the running, administration and planning of organizations, which, among other concerns, jeopardises the security of victims of human rights violations. The law restricts the rights of freedom of expression and association of human rights defenders, and of the Ethiopian public, in violation of the Ethiopian government’s obligations under national and international law. Infringements of the law’s provisions could lead to heavy fines or imprisonment for NGO staff.”

 

Om effekten den har:

“The underlying impact of the Charities and Societies Proclamation has been to entrench still further, and even to institutionalise, the climate of fear pervading the work of human rights defenders in Ethiopia. A number of human rights defenders fled the country as soon as the law was passed. Organizations now significantly self-censor in their activities for fear of violating the law’s provisions. The significant majority of human rights defenders are too scared to speak out, or to have the experiences of their organization discussed or publicised.”

 

Foreløpig er jeg på innledningsteksten.

 

Om hvordan loven kan anvendes av CSA (Charity and Society Agency);

«For example, the provision confers the CSA with the power to order a human rights NGO to disclose the testimony of a victim of a human rights violation, which could include incidents where the violation reported involves a member of the authorities. Such disclosure would not only breach confidentiality, but would also potentially put the victim at risk of repercussions at the hands of the authorities.”

 

Om korrupsjon;

 “This ability of the Agency to transfer assets illustrates the arbitrary nature of the application of the law; for example, the Agency can decide that it is not permissible for one human rights organization to use funds it had collected from foreign sources for its work, but a “similar” organization hand-picked by the CSA would be permitted to use the same money,– from foreign sources, for a similar purpose – that is, human rights work. In practise this means that the Agency can arbitrarily decide which organizations are permitted to use funds from foreign sources for human rights work.”   

 

Om fengsling og forfølgelse;

“The law has also had a devastating impact on the staff of human rights organizations, the human rights defenders themselves. For many years human rights defenders have operated in a climate of fear in Ethiopia, subjected to regular harassment, arrest, detention and even violent attack. The underlying impact of the Charities and Societies Proclamation has been to entrench still further, and even to institutionalise, this fear pervading the work of human rights defenders. The majority of human rights defenders and development practitioners are now too scared to speak out, to have the experiences of their organization discussed or publicised, or to criticise government policy or practise. Many human rights organizations cannot communicate with Amnesty International because they fear the risk of repercussions is too great.”

 

Om monitorering av valg;

“The removal of election monitoring from HRCO’s mandate left a void, as no major national human rights organization is now engaged in election monitoring and work on associated human rights issues. Amnesty International requested statistics from the Charities and Societies Agency on how many organizations currently had election-monitoring in theirmandates, but the CSA did not provide information on this.”

 

Jeg går til slutten av rapporten (den er omfattende, på 34 sider), og

konklusjonsdelen;

«Three years after the law was passed, human rights civil society in Ethiopia is unrecognisable. Organizations which were internationally admired for their high-quality and independent work, and who were conducting vast programmes of essential human rights work across the country, are now barely functioning.” 

 

Og endelig – suksesshistorien til Erik Solheim beskrives slik;

«The government of Ethiopia continues to be responsible for widespread human rights violations. In this context, it is particularly concerning that the Charities and Societies Proclamation restricts human rights organizations from observing, monitoring, documenting and reporting on this reality, and therefore restricting the level of scrutiny or oversight the government is under.»

 

Dersom det er omforent enighet om at Amnesty International ikke har for vane å «slenge rundt seg med løse påstander om menneskerettighetsbrudd» (sit. Erik Solheim), vil jeg anta at rapporten blir tillagt avgjørende vekt – ikke bare «betydelig vekt», som er nytale for «vi kan se på den før vi legger den vekk».

Jeg vil avslutningsvis spørre Grete Faremo:  Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere til Etiopia. På hvilken måte mener du at vi har fylt beviskravene?  Og dersom vi ikke har fylt beviskravene, hva er det eneste rette å gjøre? Du har bare noen timer på deg .

Det er ditt ansvar, og bare ditt

Gå til innlegget

Faremos forskningskompetanse

Publisert over 7 år siden - 263 visninger

I Vårt Land i dag, 29. mars kan vi lese at konstituert justisminister Grete Faremo sier nei til å finne ut av hvordan det går med tvangsreturnerte asylsøkere. Hun mener det ville være uetisk.

Jeg er ikke imponert over Faremo i dag. Enten har hun hatt dårlige rådgivere i denne saken, eller så må hun være utsendt med bud fra regjeringskontorene om å kaste blår i øynene på Den Norske Leser.

Faremos kunnskap om  forskningsmetode strekker seg åpenbart kun til kjennskap til kvalitativ metode og intervju.

"Faremo skriver at det kan antas at informasjonen man vil få kan være farget av at de tidligere asylsøkerne oppfatter at de kan få en fornyet mulighet til opphold i Norge."

Da kan det se ut som hun har skapt et bilde i hodet på leseren, om den litt lillakledde, myke antropologen som reiser land og strand rundt for å intervjue de tvangsutsendte, og med sitt triste, men forståelsesfulle blikk forleder intervjuobjektet til å fatte håp om en ny framtid - bare for i neste øyeblikk, på den aller mest uetiske måte, å få håpet revet vekk mellom fingrene på seg.

Et elegant triks for å få leseren til å forstå at å sikre kunnskap om hvordan det faktisk går med tvangreturnerte, ja det vil kunne likestilles med et overgrep!

"Hun viser også til at mange returnerte vil være vanskelig å finne og at mange ikke vil ønske kontakt med landet de søkte asyl i."

Dette er helt klart utfordringer. Slike utfordringer må alle forskere finne veier imellom. Det er aldri beint fram og enkelt å få til reliable data, og det er derfor at forskningskompetanse er noe som ikke hives etter folk etter brevkurs.

I denne saken tar konstituert justisminister et magaplask. Hun forteller oss at fordi det kan være vanskelig å finne fram til mennesker som er tvangsreturnert, og fordi, om de blir spurt, at svarene kan farges av et håp om ny asylbehandling - derfor er det ikke vits i å prøve å finne ut om avgjørelsene tatt av våre myndigheter er gode eller dårlige avgjørelser.

Hva er hun redd for at man skal finne ut?

Atle Dyregrov er åpenbart mer kjent i forskningsmetodenens irrganger;

"Vi kan sette sammen en forskningsgruppe med metodiske tungvektere fra flere europeiske land slik at de problemer som departementet påpeker kan møtes med hjernekraft og ikke ignorans, sier Dyregrov."

Det ville være en vei å gå. Tenk, Faremo, hvor fantastisk det hadde vært for denne regjeringen dersom forskningsgruppa med metodiske tungvektere fra flere europeiske land etter et forskningsprosjekt produserte en rapport som viste at UDI/UNE aldri har tatt feil, og at det er risikofritt å fortsette tvangsutsending på måten vi gjør i dag!

For en fjær i hatten!

Dersom det viser seg, derimot, at det er grunn til å endre på praksis, regner jeg med at det er i Norges og dermed regjeringens, interesse å endre denne praksisen, og ta inn over seg at vi ikke har visst.

Kanskje det finnes flere saker der ute som saken til Rahim Rostami? Kanskje det finnes flere Yussuf Suleyman? Og kanskje det fins flere Dritan Kreshpaj?

Og å sende noen ut, uten å vite om det går bra, det er å gamble med sårbare mennesker for selv å ikke tape ansikt. Slik kan vi ikke ha det, for å sitere en statssekretær ved justisministerens kontor.

 

Gå til innlegget

Regimekritikk i Norge

Publisert over 7 år siden - 291 visninger

Dobbelt dømt og trippelt straffet - uten konsekvenser for oss....

En historie om en 17-åring;

I mitt hus bor en 16-åring. Han er barn, og han er av og til voksen. Han leker enda, og han har begynt å se livets alvor. Jeg kan glede meg over å se ham vokse, erfare, tabbe seg ut og rette seg opp igjen.

I Evin-fengslet i Iran sitter en 19-åring. Hans familie står utenfor, og spør alle som går inn eller ut av fengslet om de kan hjelpe dem å finne ut om han lever, om han blir torturert. Han blir torturert, med slag og psykisk vold. Dette får familien bekreftet av andre fangers familier som kommer ut og forteller.

Han rømte fra Iran da han var 17 år… litt eldre enn min 16-åring. Hans bekymringer var annerledes enn min 16-årings:  Min 16-åring bekymrer seg over hvilken moped han skal kjøpe, og om båten er tøff nok til en sommer til.  Rahim bekymret seg over at regimet i Iran ville ha ham drept. At han må forlate sin familie.

Rahim kom til Norge som asylsøker. Som 17-åring ble han tatt imot av Norge og sendt til mottaket Senjehesten – en gammel militærforlegning i ytterste Skrolsvik. Senjehesten Asylmottak var senter for to Brennpunkt-programmer i fjor høst, der vi fikk se forholdene Rahim og de andre levde i under “vår beskyttelse”. Rahim er intelligent. Han lærte seg norsk raskt, og kunne, som en av få på mottaket, formulere seg på folkemøtet i kjølvannet av Brennpunkt-saken. Rahim snakker fra 9:59 her

Rahim likte seg i Skrolsvik. Han likte seg så godt, at da UDI ville flytte ham og tre andre som også hadde uttalt seg kritisk til mottaket, fikk han flytte inn hos sin hjelpeverge i Skrolsvik, Frode Olsen og hans familie. Rahim fikk da ingen penger fra UDI lenger – fordi han ikke godtok tvangsflyttingen vekk fra Skrolsvik.  Frode Olsen og hans familie var blitt glad i gutten, og bygda var blitt glad i ham.

En måned etter folkemøtet i Skrolsvik fikk han brev fra UDI. I stedet for svar på brevet han hadde sendt hvor han etterspør hjelp fra UDI til å få en forsvarlig standard på kjøkken- og vaskemuligheter fikk han dette svaret fra UDIs seksjonsleder Bjørn Fridfeldt;  “UDI har fattet vedtak om at du skal flytte fra Senjehesten mottak til Oscarsgata mottak (i Vadsø…) Flyttingen skal skje innen 7 dager etter at du har mottatt dette brevet.  […]Vi gjør oppmerksom på at vedtak om plassering i statlig mottak ikke kan påklages, jf utlendingloven §41a tredje ledd.”

Du liker ikke forholdene på Senjehesten? Ok - istedet for å rette på forholdene, flytter vi på deg og skaper "ro"....

Jeg lurer på hvordan min 16-åring ville tålt å få en slik beskjed? 7 dager? Og ikke svar på spørsmål om defekte vaskemaskiner eller ødelagte komfyrer, manglende strøm eller låste nødutganger? Min 16-åring hadde blitt sjokkert over at noen ville komme på å behandle ham slik – han hadde blitt rasende! Og redd!

Min 16- åring stoler på Norge. Han stoler på at han vil få all mulig hjelp til å bevise sin uskyld, og at han er uskyldig til det motsatte er bevist i Norge, dersom noen skulle finne på å arrestere ham.

Rahim kommer fra Iran. Han er Kurder. Han er intelligent. Han er modig og talefør. Kan det være at Den Islamske republikken Iran har funnet det opportunt å sverte Rahim med en dom for voldtekt? Kan det være at myndighetene har fabrikkert en ugjerning, og fabrikkert en tilståelse, for så å dømme en ung gutt som har reist fra landet? For om de iranske myndighetene hadde pågrepet Rahim for en slik ugjerning, og fått en tilståelse av ham – hvordan kunne det da ha seg at Rahim ikke satt i fengsel allerede i påvente av sin dom? Hvordan kan det ha seg at han var istand til å flykte til Norge?

Vi har fulgt med på den Islamske Republikken Irans gjerninger i noen år nå – og ingen av oss bør bli overrasket om det viser seg at Rahim var en ung mann som våget å ytre seg mot regimet, og som ble straffet for dette.

Han fikk samme straff i Norge for å være regimekritisk. Han fikk brev om tvangsflytting, avslag og utsendelse.  Avslaget fattet av nemndsleder alene, altså var det ikke vesentlige tvilsspørsmål i saken, vurderte nemndsleder. Vesentlige tvilsspørsmål. Vedtaket er fattet - gutten sendes til Iran dagen etter.

Nå sitter han i Evin-fengselet. Norske myndigheter har ikke beskyttet ham. Han er 19 år og tortureres, familien står utenfor. Hans venner i Skrolsvik er hjelpeløse.

Hvem skal ta ansvar? Hvem kan reise og få en Iransk statsborger ut av et Iransk fengsel og ut av Iran? Hvor lenge skal vi tåle at Rahim må vente? Hvor lenge tåler Rahim?

Og hvor lenge tåler norske myndigheter å ha full tillit til vår utlendingsforvaltning?

Jeg avslutter innlegget her. Jeg trenger å gå og kikke på min 16-åring som sover. Så trygg han er….

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
2 minutter siden / 97 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
7 minutter siden / 97 visninger
Eddie Whyte kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
17 minutter siden / 406 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
18 minutter siden / 5796 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
39 minutter siden / 406 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 1 time siden / 1519 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
rundt 1 time siden / 406 visninger
Roger Johnsen kommenterte på
KrFs skjebnesvangre veivalg - et svik mot de svake i samfunnet
rundt 1 time siden / 849 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
La rett gå for nåde
rundt 1 time siden / 165 visninger
Roger Johnsen kommenterte på
KrF ble styrt inn i høyrefellen
rundt 1 time siden / 847 visninger
Les flere