Eskil Skjeldal

Alder: 43
  RSS

Om Eskil

Teolog med Ph.D. i teologisk etikk, master i faglitterær skriving. Forfatter, Den svake Gud, 2009, Eg slepper deg utan at du velsignar meg, 2017

Følgere

Sanger fra andre etasje

Publisert 7 dager siden - 1665 visninger

Forestillingen om at vi bare kan erfare Gud gjennom Jesus er dypt problematisk i et religionsdialogisk perspektiv. Videre er det problematisk rent vitenskapsteoretisk.

Tor B. Jørgensen har lest mine to bøker, Den svake Gud og Eg slepper deg utan at du velsignar meg, og hevder jeg ikke er opptatt av Jesus Kristus i bøkene (Vårt Land, 22. mai.). Han lurer på om det skyldes en grunnleggende skepsis til selve grunnlaget for vår kunnskap om Jesus.

Nei, det gjør det ikke. Det er ikke min mistillit til evangelienes faktisitet som fører til at Jesus ikke har en stor plass i bøkene mine.

I den første boka var Jesus Kristus utenfor mitt interessefelt, der jeg var på jakt etter spennende og friksjonsfylte gudsbilder i norsk skjønnlitteratur og jødisk teologi og filosofi. Evangelienes Jesus-bilde var så altfor tydelige og friksjonsløse.


Annen etasje. I den andre boka var Jesus sekundær, for det spørsmålet som plaget meg befant seg på etasjen over, så å si: Hva om Gud ikke finnes? Spørsmålet om Guds eksistens ble mer presserende enn spørsmålet om gudemennesket Jesus Kristus. For om Gud ikke finnes, kan Gud heller ikke ha en sønn.

Spørsmålet om hvordan Gud eksisterer er ikke et avgjørende dreiepunkt i verken Det gamle eller Det nye testamentet, og det av svært forståelige grunner: Bibelen ble til før den kristne metafysikken ble et selvstendig og etablert fagområde, med spørsmål om den første årsak, Guds vesen og energier eller ulike typer gudsbevis.


Slapp forklaring. Det som driver teksten i min siste bok framover er jakten på Gud. Forsøkte jeg å falle til ro med den litt slappe kristne forklaringen: Det eneste vi vet om Gud er det som Gud har åpenbart i Jesus Kristus? Ja, det gjorde jeg.

På spørsmålet om hvor Jesus Kristus i så fall er, har den kristne teologien en rekke ulike svar: I sakramentene, i de svake og trengende, i troen, i bønnen, i den troendes forsamling, i messen eller gudstjenesten osv. Men slike forklaringer var til liten trøst, for jeg erfarte ikke Jesus gjennom disse alternativene.


Nødløsninger om Jesus. Dessuten: Det er fullt mulig å tenke Gud uten Jesus. Den jødiske teologien har ingen plass til gudemennesket Jesus Kristus, men hevder samtidig Guds eksistens. Den jødiske teologien ble derfor til langt større hjelp, for der har man en mye sterkere og mer spennende tradisjon for å tenke omkring den skjulte Gud enn den kristne teologiens nødløsninger om Jesus.

Og om perspektivet er menneskets erfaringer, løser det lite med teoretiske utsagn om at det vi vet om Gud er det vi har fått gjennom Jesus Kristus, for man er akkurat like kort kommet. Spørsmålet om Gud finnes eller ikke, må kunne forventes å bli besvart i den kristne teologien slik at Guds eksistens er allment tilgjengelig. Det kan ikke være slik at man kun kan få tilgang til Gud gjennom Jesus Kristus. Dette fromme utsagnet bærer i tillegg på en stor arroganse: I én setning har man indirekte kalt muslimenes og jødenes tro for fullstendig feilslått.


Problematisk. Utsagnet om at vi bare kan erfare Gud gjennom Jesus er dermed dypt problematisk sett fra religionsdialogens perspektiv. Men det er også problematisk rent vitenskapsteoretisk: Om Gud finnes, finnes Gud nå. Om Gud i tillegg ønsker å kommunisere seg til mennesket, kan ikke en slik selvkommunikasjon gå på tvers av menneskets natur.

Vi vet nok om hvordan mennesket danner seg kunnskap gjennom erfaringer av verden rundt oss. Ingen mennesker har en egen kanal til Gud, som er helt annerledes eller bryter med alle andre måter vi erfarer verden på. Så det hjelper altså ikke med tydelige Jesus-bilder om et menneske ikke egentlig erfarer at Gud finnes. Jeg tviler i tillegg på om det finnes kristne som aldri har erfart Gud.

Derfor rommer mitt svar til Jørgensen to spørsmål, avslutningsvis: Hvordan erfarer mennesket (ikke biskop em.) Jørgensen Gud gjennom Jesus, og hvordan vet han at det er Jesus eller Gud han erfarer, og ikke noe annet?

Gå til innlegget

Hva er tro når troen kan opphøre?

KJELL A. NYHUS SPØR MEG om jeg ikke nå må mene at all teologi er semantiske øvelser, når jeg ikke lenger tror at Gud finnes. Det var et godt spørsmål. Nei, jeg mener ikke det. Det ville være rimelig arrogant om jeg, fordi jeg selv ikke tror lenger, dermed ­mener at all teologi er tåkeprat. Men jeg har kanskje blitt mer oppmerksom på kriteriene for å bedømme ulike typer teologi?

En stor del av den systematiske teologien bruker et påståelig språk, og forklarer hvem eller hva Gud er: Gud er kjærlighet, Gud er treenig, Gud er frelser, Gud er trøstens Gud og så videre. Dette er jo bibelsk ­tankegods, men slike påstander om Gud må brukes med klokskap og edruelighet. Her bør teologen stå i en kontinuerlig ­dekonstruksjon av sin egen teologi slik at ikke teologen påfører andre mennesker sine egne oppfatninger om Gud.

Lek med genitiv. Det er for mange ­spekulative gudsabstraksjoner som svever rundt i fagteologiske bøker. Nyhus brukte en slik type retorikk selv, og skrev at vi ikke skulle søke «Guds trøst», men heller «trøstens Gud». Det er, slik jeg ser det, kun en lek med genitiv. Den apofatiske teologien er egentlig like påståelig, og selv om den dekker seg bak en rekke negasjoner, er også denne type teologi lukkende: Gud er ikke slik og slik. Om Gud finnes så går vel han eller hun utenpå både språket og negasjonene av språket? I møte med så store mysterier som Gud er vel det beste å tie?

Men som prester kan man ikke søke tausheten hele tiden, det forstår jeg. Samtidig: Få mennesker søker tydelige teologiske svar fra presten. Jeg merket selv, da jeg var prest, at de troende som kom i sorg og fortalte om gudsfraværet fant en slags trøst, ja lettelse, i at heller ikke presten hadde gode teologiske svar på det de opplevde. «Jeg vet ikke, og det plager meg å ikke vite, men la oss snakke om det», kan oppleves mer sannferdig enn «Du har ikke tenkt på om du har et usunt gudsbilde?»

Sunnere gudsbilder. I møte med mennesker i troskriser nytter det sjelden å peke på sunnere gudsbilder. Modum bad har lang erfaring på dette området, og behandlingen er like gammel som diakonien: Omsorg og lyttende medmennesker kan sakte hjelpe den andre til å se seg selv i et nytt lys. Dette tar lang tid, kanskje mange år. Kanskje får den sorgfulle troen igjen, kanskje ikke.

Hele denne diskusjonen begynte med hva troen i et kristent menneske er for et fenomen, dersom en kristen kan slutte å tro. Hva er tro, sett fra et psykologisk perspektiv som også rommer menneskets dypeste behov, lengsler og begjær, uavhengig av livssyn?

Motiver for tro. For Nyhus virker det som om hans tro er et sett med briller, eller et fortolkningsgrep som han legger over alle erfaringer og fenomener. Det vil jeg aldri betvile, om han sier det er slik. Men jeg ønsket å løfte frem de mange ulike motivene for å tro (uavhengig av religion) – for motiver (bevisste, ubevisste) har selv den frommeste helgen. I siste instans er vi alle mennesker, enten vi tror på en gud ­eller ikke. I religionspsykologien kan troen også være mer enn en fortolkningsmodell: Troen er knyttet til det dypeste menneskelige begjær etter trøst, håp og eksistensiell mening. Gud blir en garantist for et mer meningsfullt liv.

Troen er i så måte også (men ikke nødvendigvis bare) noe den troende selv konstruerer og fyller med mening. Og om ­dette er tilfellet, er det slett ikke rart om troen kan bli borte, hvis den ikke lenger tilbyr deg trøst og mening, helt uavhengig av det gudsbildet du opererer med.

Truende tanke. For noen troende er det kanskje truende å åpne opp for tanken på at troen ikke først og fremst er «en gave fra Gud», likevel, men at troen kan skyldes langt mer verdslige motiver? Det forstår jeg i så fall. Men uinteressant blir det aldri, selv om det kan virke truende.

Eskil Skjeldal

Teolog

Gå til innlegget

Semantiske øvelser

Publisert 24 dager siden - 1541 visninger

Nyhus' apofatiske posisjon står i fare for å bli abstrakt inntil det meningsløse.

En del av meg har stor sans for Kjell A. ­Nyhus sitt innlegg den 29. april, «Uten noe hvorfor». Nyhus vender seg til poesien og den apofatiske teologi, der Gud nettopp ikke er slik eller slik, men kjennetegnes ved alt det han ikke er: Gud er ikke som alt annet som er, Gud er unndratt kausale sammenhenger, Gud er ikke en person med en vilje slik vi mennesker er det.

Mange har et slikt gudsforhold som Nyhus ­tydeligvis er velsignet med. Og salige er de, alle sammen.

Abstrakt inntil det meningsløse. Men alle mennesker har det ikke slik. For samtidig står Nyhus sin posisjon, som den apofatiske posisjonen, i fare for å bli abstrakt inntil det meningsløse. For hør bare hva Nyhus skriver: «Hvis ‘Gud’ overhodet skal ha noen mening, så er han den han er. Gud er virkelig virkelighet, han er liv og væren på en uendelig måte». Dette er fint å høre på. Men når stormen herjer, finnes det faktisk troende som mener at slike utsagn om Gud blir heller tynne greier.

Når gudsbegrepet eller troen ikke bare ikke ­bidrar til å fortolke den troendes liv i verden og heller ikke lenger styrker mennesket, men verre, ødelegger et menneskets muligheter og håp, hva da?

Nytter det da med setninger fra andre troende om at Gud er den han er og at han er liv og væren på en uendelig måte? Jeg tviler på det.

Og jeg tviler på det fordi jeg vet det: Slike setninger hjalp meg slett ikke i krisen. Jeg tror det finnes troende som har blitt tvilende som har et sterkt ønske om konklusjoner lenge før vi er framme ved endestasjonen. For mange troende er det slik at intellektet må henge om ikke helt med, så i alle fall ganske godt med.

Nyhus sier at vi heller skal søke «trøstens Gud» enn «Guds trøst». Hva skal det bety? Er ikke dette bare semantiske øvelser?

Gapet for stort. For mange troende er det slik at man ønsker en sterkere forbindelse mellom det man erfarer og det man tror på. Og hvis dette gapet blir for stort, så er det sjelden virkeligheten som må korrigeres. Da blir den troende sittende igjen med to alternativer: Enten må det være noe galt med en selv, eller med Gud. Og om du da ikke bare har lært, men også trodd, at Gud er det aldri noe galt med, står det bare ett alternativ igjen: Det er noe galt med troen min, med meg.

I møte med slike troende må kristne strekke seg lenger enn abstrakte setninger med liten eller ingen forbindelse mellom innholdet og den verden vi lever i.

Jeg har et sjelesørgerisk ideal, som jeg egentlig tror Nyhus praktiserer hver dag: Om du som kristen opplever at din egen tro blir utfordret fordi en annen troende plages av tvil basert på noe som vedkommende mener er gode spørsmål, bør du ikke dømme utsagnene om du ikke begriper dem eller er enig.

Med andre ord: Lytt til hva den andre beskriver. Vent med de normative utsagnene om Gud og tro. Dette er vanskelig. Men for den andre, kan tausheten din være viktigere enn klare eller uklare svar.

Gå til innlegget

Jobs ­venner

Publisert rundt 1 måned siden - 212 visninger

Åste Dokka mener at teologien gjør noe med erfaringene våre. Men teologien gjør ingen verdens ting. Teologi er ikke en ­objektiv størrelse som kan handle eller tenke.

JEG ER UTDANNET teolog med en doktorgrad i systematisk teologi. Jeg vil si at jeg har god oversikt over det fagteologiske landskapet. Men jeg er også mer enn dette: Jeg har skrevet en bok om hva som skjedde når dette teoretiske teologiuniverset kolliderte med den virkeligheten jeg opplevde og følte. Mange vil kalle en slik prosess en troskrise. Mange har opplevde dette.

Når jeg etter hvert landet på at jeg ikke tror at Gud finnes, ble det svært viktig å finne ut hva troen min da hadde vært i alle de årene jeg mente jeg trodde. Hva er tro, dersom et menneske kan slutte å tro? Gir det mening å si at man kan «miste troen»? Hadde jeg løyet for meg selv? Var gudserfaringene bare innbilninger?

Med andre ord: Hva skjer i et menneske når det tror, helt uavhengig av guden ­vedkommende tror på?

Nytteaspektet. Her har religionspsykologene bidratt med interessante og viktige refleksjoner. Et av disse er nytteaspektet: Hva vinner en troende på å holde seg med en tro? Svarene varierer, men religionspsykologene har funnet at troen sikrer den troende et meningsfullt liv, holder frykten for døden og det onde på avstand, gir håp og glede, motiverer til etiske refleksjoner og så videre.

Åste Dokka stusser over at jeg ikke så at jeg opererte med et lite «bærekraftig gudsbilde» når jeg hadde lest så mye teologi. Med andre ord: Jeg burde visst bedre, jeg burde brukt det jeg visste og skjerpet meg litt, lest litt mer, så troskrisen kunne vært avverget. Alle som leser boka vil se at jeg forsøkte nettopp det.

Teoretiserer Jobs lidelser. Denne holdningen hos Dokka er det jeg velger å kalle en livsfjern holdning til tro. Tanken om at kartet (teologisk teori) kan overstyre den virkeligheten man opplever, er like banal som den er brutal. Jeg tror at en kirke som møter mennesker i tvil med akademiske utsagn om Gud og mennesket gjør seg skyldig i manglende omsorg for medmennesket. Jeg klarer meg fint, for jeg ser hva som skjer. Men jeg mener likevel at kristne bør vokte seg vel for å bli som Jobs venner, som teoretiserer rundt Jobs lidelser der de i en intens redningsaksjon på Guds vegne forsøker å korrigere Jobs tvil og anfektelser med abstrakte teorier om Gud og Job.

Derfor tror jeg slett ikke på Dokka når hun påstår at teologien er normativ. Teologien som fag har også store muligheter som deskriptiv vitenskap. Den kan forklare og beskrive menneskelige erfaringer. Den bør vente i det lengste med å presse erfaringene inn i normative føringer, ja, kanskje fullstendig avstå fra det.

Akademisk arroganse. Dokka mener at teologien gjør noe med erfaringene våre. Men teologien gjør ingen verdens ting. Teologi er ikke en objektiv størrelse som kan handle eller tenke.

Teologer derimot kan gjøre både det ene og det andre. Så når Dokka mener at teologiens oppgave er å skjelne mellom hva som er dårlig og god kristendom i dag, så mener hun bare at hun som teolog ser det som en av hennes oppgaver, som teolog. En slik selvforståelse tolker jeg som akademisk arroganse.

Etterlysning. Jeg etterlyste hva hennes tro var basert på, når hun tok så sterk avstand fra spørsmålet om troens nytte for den troende. Svaret hennes er av en slik art at jeg må spørre igjen: «Troen skal bygges på alt det som allerede er gitt oss fra Guds hånd.» Hun tror med andre ord fordi hun tror. Det er et sirkelargument, og sirkelargumenter får den samme skjebnen hver gang, uavhengig av innholdet: De faller på sin egen urimelighet.

Eskil Skjeldal

Forfatter og Ph.D. 
i teologisk etikk

Gå til innlegget

Livsfjern teologi

Publisert rundt 1 måned siden - 6685 visninger

Åste Dokka vil gi slipp på investeringslogikken, men det er vanskelig å forstå hvilke andre mulige begrunnelser hun opererer med.

I kommentaren Nådens anstøt (VL, 21. april) kommenterer Åste Dokka én setning i boka mi, Eg slepper deg utan at du velsignar meg. På dette tidspunktet i boka skildrer jeg et klart øyeblikk, hvor jeg rett nok anlegger et nytteperspektiv på troen min: Om jeg ikke får noe ut av troen min, kan jeg vel droppe det? Dokka mener at dette vitner om et stort symptom i tiden: Gud er et middel, den troende gir bestillinger til Gud som så skal oppfylle bestillingene.

Troens nytte. I boka skildrer jeg hvor intenst opptatt jeg ble av alle mulige begrunnelser for hvorfor mennesker (inkludert meg selv) tror på den kristne Gud. De religionspsykologiske faktorene, som kartlegger troens nytte for enkeltindividet, ga svært interessante svar. Jeg tror at enhver troende, uansett kirkesamfunn, som ikke setter seg inn i alle mulige forklaringsmodeller på hva slags menneskelig fenomen troen er, gjør seg skyldig i en stor dumskap. Og jeg tror teologer som uttaler seg om hvordan troen bør og ikke bør være, gjør seg livsfjerne, ja, nettopp unyttige, i diskusjonen.

Overraskende posisjon. Dokka vil gi slipp på investeringslogikken, men det er vanskelig å forstå hvilke andre mulige begrunnelser for hvorfor et menneske tror, eller nettopp ikke tror, hun opererer med: Hun trekker Gud inn som et slags God-in-the-gaps: Gud er det ikke-forklarbare, Gud er anstøt. Hun mener hensikten med å tro på den kristne Gud bør ligge et godt stykke utenfor formålsrasjonaliteten. Det er en overraskende posisjon fra en TF-teolog, et fakultet der alle menneskets livserfaringer nettopp trekkes inn i den teologiske refleksjonen for å vise at det kristne livet ikke innebærer et annet eller parallelt liv til det livet vi alle lever, tro eller ikke-tro.

Men så var det altså slik at menneskets trang til nytte og et meningsfullt liv og refleksjoner om hva man vinner på å tro, kontra å ikke tro, måtte holdes utenfor?

I boken har jeg mange andre forståelsesmodeller for å forstå min egen tro. Men rett skal være rett: Et av dem er jakten på troens utbytte, ikke bare for meg og min person, men også andre troende. Jeg tviler på at det finnes troende som ikke en eller annen gang i livet med sin gud har stilt seg det samme spørsmålet.

Svarer ikke. Det som Dokka slett ikke svarer på, og som gjør at jeg blir nysgjerrig, er dette: Hvilke andre grunnlag mener hun at et gudsforhold skal bygges på? Mener hun at troen hennes er viktig for at barna våre skal sove godt om natta? Mener hun at troen hennes et motiv for å leve mest mulig moralsk? Mener hun at troen hennes er et motiv for å bli frelst? Mener hun at den kristne troen er en hyggelig kappe å drapere livet sitt i? Mener hun at hun er født troende, og nettopp ikke har motiver for å tro? Og: Mener hun virkelig at de mange ulike begrunnelsene for tro kan og bør underkastes normative kriterier, og at noen trosbegrunnelser nettopp bør utelukkes?

Mange motiver. Jeg har ikke forsøkt å være normativ i min bok, jeg er bare ute etter å skildre min egen og andres begrunnelser for å tro. Jeg tror disse motivene er like mange som troende, selv etter at Dokka lanserer sine normative kriterier for hvilke begrunnelser for å tro som bør være akseptert og ikke.

Jeg tror Dokka selv også vil finne nytteorienterte begrunnelser for egen kristentro, om hun bare sjekker grundig nok. Om hun ikke har det, er jeg spent på hvilke andre begrunnelser hun eventuelt måtte ha for hvorfor hun tror på Gud og Jesus i stedet for å nettopp ikke tro på Gud og Jesus.

Eskil Skjeldal

Forfatter og Ph.D. i teologisk etikk


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Naive konvertitter?
av
Frode Thorup
rundt 1 time siden / 42 visninger
0 kommentarer
Forakt for fakta
av
Une Bratberg
rundt 3 timer siden / 96 visninger
1 kommentarer
Svigermors abort-dillemma
av
Joanna Bjerga
rundt 6 timer siden / 307 visninger
1 kommentarer
Mer nyansert enn fryktet
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 105 visninger
3 kommentarer
Survival of the fittest
av
Arne Berggren
rundt 13 timer siden / 106 visninger
0 kommentarer
Angrep mot kristne
av
Ezzat Gaballa
rundt 15 timer siden / 105 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Rune Holt kommenterte på
Mer nyansert enn fryktet
7 minutter siden / 105 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Forakt for fakta
35 minutter siden / 96 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ja til aldersgrense for omskjæring av gutter.
rundt 1 time siden / 797 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Angrep mot kristne
rundt 1 time siden / 105 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ja til aldersgrense for omskjæring av gutter.
rundt 1 time siden / 797 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ja til aldersgrense for omskjæring av gutter.
rundt 1 time siden / 797 visninger
Sarah Nazeem Eriksen kommenterte på
Kjære psykolog, kjære psykiater
rundt 2 timer siden / 114 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Mer nyansert enn fryktet
rundt 2 timer siden / 105 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Finn-Erik Vinje og katolsk helgenforståelse
rundt 2 timer siden / 248 visninger
Torill Born kommenterte på
Kjære psykolog, kjære psykiater
rundt 2 timer siden / 114 visninger
Torill Born kommenterte på
Makt og avmakt i de foldede hender
rundt 2 timer siden / 95 visninger
Chris Svendsen kommenterte på
Ja til aldersgrense for omskjæring av gutter.
rundt 2 timer siden / 797 visninger
Les flere