Eskil Skjeldal

Alder: 43
  RSS

Om Eskil

Teolog med Ph.D. i teologisk etikk, master i faglitterær skriving. Forfatter, Den svake Gud, 2009, Eg slepper deg utan at du velsignar meg, 2017

Følgere

En bønn fra kjelleren

Publisert 6 måneder siden - 440 visninger

Det var viktig for meg å skrive at selv om jeg ikke lenger trodde at Gud og Jesus finnes, så måtte selvsagt ikke det bety at andre kristne levde på en løgn.

Tor B. Jørgensen (27. mai) mener jeg fortsatt har et minimalistisk bilde av Jesus-skikkelsen i mitt svar til ham den 23. mai. Det har han rett i. I boka mi har jeg beskrevet det jeg opplevde da troen ble borte. Dette skjedde mot min vilje. Jeg ville virkelig ikke miste troen, jeg ønsket fortsatt å være en kristen.

Da jeg motvillig måtte kaste inn håndkleet, og forsøkte å beskrive tapet av troen, ble det viktig for meg å finne ut om Gud virkelig finnes eller ikke. Det kirkelige bildet av Jesus var ikke til hjelp, for den Jesus jeg mente jeg kjente, var borte, i meg. Det var viktig for meg å skrive at selv om jeg ikke lenger trodde at Gud og Jesus finnes, så måtte selvsagt ikke det bety at andre kristne levde på en løgn.

De konklusjoner jeg kommer til i boken, er helt subjektive. Det betyr at jeg fortsatt er interessert i hvordan andre troende erfarer Gud og Jesus. Derfor var jeg nysgjerrig på Jørgensens grunnlag for å tro på Gud og Jesus. Jeg tror egentlig alle kristne kan gi et svar på dette spørsmålet: Hvordan erfarer du Gud og Jesus i ditt liv, i din hverdag, når du er den du er?

Jørgensen sier at han ikke kan gi et fyllestgjørende eller allment svar, annet enn sin erfaring. Et slikt manglende svar har jeg ingen problemer med. Han sier også at han ikke vet om det er Gud eller Jesus han erfarer, eller noe annet. Det har jeg heller ingen problemer med. Han snakker om en indre samklang med Jesus. Det gjør inntrykk.

Tvilende troende kan bare misunne mennesker som har det slik, jeg kan godt begynne: Jeg bryter gjerne det niende bud med stil, i så måte. «Og lenger kommer vi vel ikke?» spør han. Jeg tror han har rett, om han tenker på dialogen oss to imellom: Lenger kommer vi ikke.

Men for min egen del faller jeg ikke til ro med å tenke at mennesket ikke kan komme lenger, i betydningen: å forstå mer. Jeg faller i hvert fall ikke til ro med såpass vage fornemmelser av Gud og Jesus når jeg til stadighet ser at troen på Gud og Jesus blir brukt som begrunnelse for å regulere andre menneskers liv. Da blir dette grunnlaget for tynt. Det er nok å referere til bruken av «Guds vilje» i konservative kristnes begrunnelser mot det de kaller «homofil praksis».

Jeg tror også at det er mulig å komme lenger i spørsmålet om Guds eksistens og menneskets erfaring av denne gudens eksistens. Jeg tror videre at dette er en type spørsmål som lengst mulig bør holdes unna den kristen-teologiske fagtradisjonen. Jeg tror at det er aller mest fruktbart å holde mennesket i sentrum, ikke Gud.

Dermed blir disse spørsmålene viktige: Hva er tro, som et menneskelig fenomen? Hva er tro når tro kan opphøre? Hva slags nytte har mennesket av å holde seg med en tro? Hvordan ser koblingen mellom menneskets psykologiske konstitusjon og det samme menneskets tro ut? Hvordan er mennesket selv aktivt i den prosessen som kalles tro?

Jeg ser at det ikke er tradisjon for å tenke såpass psykologiske spørsmål inn i fagteologien, men jeg insisterer, ikke overraskende, på at dersom den kristne troen virkelig mener at i Jesus så har Gud tatt opp i seg alt menneskelig, også tvilen, tenkningen, behovet for å forstå, menneskets psyke, behovet for håp og mening - alt dette som befinner seg i menneskets kjeller - så blir disse spørsmålene umulige å komme utenom dersom teologien skal ta den menneskelige erfaringen på alvor, nedenfra. Jeg jakter videre.


Gå til innlegget

Sanger fra andre etasje

Publisert 6 måneder siden - 1985 visninger

Forestillingen om at vi bare kan erfare Gud gjennom Jesus er dypt problematisk i et religionsdialogisk perspektiv. Videre er det problematisk rent vitenskapsteoretisk.

Tor B. Jørgensen har lest mine to bøker, Den svake Gud og Eg slepper deg utan at du velsignar meg, og hevder jeg ikke er opptatt av Jesus Kristus i bøkene (Vårt Land, 22. mai.). Han lurer på om det skyldes en grunnleggende skepsis til selve grunnlaget for vår kunnskap om Jesus.

Nei, det gjør det ikke. Det er ikke min mistillit til evangelienes faktisitet som fører til at Jesus ikke har en stor plass i bøkene mine.

I den første boka var Jesus Kristus utenfor mitt interessefelt, der jeg var på jakt etter spennende og friksjonsfylte gudsbilder i norsk skjønnlitteratur og jødisk teologi og filosofi. Evangelienes Jesus-bilde var så altfor tydelige og friksjonsløse.


Annen etasje. I den andre boka var Jesus sekundær, for det spørsmålet som plaget meg befant seg på etasjen over, så å si: Hva om Gud ikke finnes? Spørsmålet om Guds eksistens ble mer presserende enn spørsmålet om gudemennesket Jesus Kristus. For om Gud ikke finnes, kan Gud heller ikke ha en sønn.

Spørsmålet om hvordan Gud eksisterer er ikke et avgjørende dreiepunkt i verken Det gamle eller Det nye testamentet, og det av svært forståelige grunner: Bibelen ble til før den kristne metafysikken ble et selvstendig og etablert fagområde, med spørsmål om den første årsak, Guds vesen og energier eller ulike typer gudsbevis.


Slapp forklaring. Det som driver teksten i min siste bok framover er jakten på Gud. Forsøkte jeg å falle til ro med den litt slappe kristne forklaringen: Det eneste vi vet om Gud er det som Gud har åpenbart i Jesus Kristus? Ja, det gjorde jeg.

På spørsmålet om hvor Jesus Kristus i så fall er, har den kristne teologien en rekke ulike svar: I sakramentene, i de svake og trengende, i troen, i bønnen, i den troendes forsamling, i messen eller gudstjenesten osv. Men slike forklaringer var til liten trøst, for jeg erfarte ikke Jesus gjennom disse alternativene.


Nødløsninger om Jesus. Dessuten: Det er fullt mulig å tenke Gud uten Jesus. Den jødiske teologien har ingen plass til gudemennesket Jesus Kristus, men hevder samtidig Guds eksistens. Den jødiske teologien ble derfor til langt større hjelp, for der har man en mye sterkere og mer spennende tradisjon for å tenke omkring den skjulte Gud enn den kristne teologiens nødløsninger om Jesus.

Og om perspektivet er menneskets erfaringer, løser det lite med teoretiske utsagn om at det vi vet om Gud er det vi har fått gjennom Jesus Kristus, for man er akkurat like kort kommet. Spørsmålet om Gud finnes eller ikke, må kunne forventes å bli besvart i den kristne teologien slik at Guds eksistens er allment tilgjengelig. Det kan ikke være slik at man kun kan få tilgang til Gud gjennom Jesus Kristus. Dette fromme utsagnet bærer i tillegg på en stor arroganse: I én setning har man indirekte kalt muslimenes og jødenes tro for fullstendig feilslått.


Problematisk. Utsagnet om at vi bare kan erfare Gud gjennom Jesus er dermed dypt problematisk sett fra religionsdialogens perspektiv. Men det er også problematisk rent vitenskapsteoretisk: Om Gud finnes, finnes Gud nå. Om Gud i tillegg ønsker å kommunisere seg til mennesket, kan ikke en slik selvkommunikasjon gå på tvers av menneskets natur.

Vi vet nok om hvordan mennesket danner seg kunnskap gjennom erfaringer av verden rundt oss. Ingen mennesker har en egen kanal til Gud, som er helt annerledes eller bryter med alle andre måter vi erfarer verden på. Så det hjelper altså ikke med tydelige Jesus-bilder om et menneske ikke egentlig erfarer at Gud finnes. Jeg tviler i tillegg på om det finnes kristne som aldri har erfart Gud.

Derfor rommer mitt svar til Jørgensen to spørsmål, avslutningsvis: Hvordan erfarer mennesket (ikke biskop em.) Jørgensen Gud gjennom Jesus, og hvordan vet han at det er Jesus eller Gud han erfarer, og ikke noe annet?

Gå til innlegget

Hva er tro når troen kan opphøre?

KJELL A. NYHUS SPØR MEG om jeg ikke nå må mene at all teologi er semantiske øvelser, når jeg ikke lenger tror at Gud finnes. Det var et godt spørsmål. Nei, jeg mener ikke det. Det ville være rimelig arrogant om jeg, fordi jeg selv ikke tror lenger, dermed ­mener at all teologi er tåkeprat. Men jeg har kanskje blitt mer oppmerksom på kriteriene for å bedømme ulike typer teologi?

En stor del av den systematiske teologien bruker et påståelig språk, og forklarer hvem eller hva Gud er: Gud er kjærlighet, Gud er treenig, Gud er frelser, Gud er trøstens Gud og så videre. Dette er jo bibelsk ­tankegods, men slike påstander om Gud må brukes med klokskap og edruelighet. Her bør teologen stå i en kontinuerlig ­dekonstruksjon av sin egen teologi slik at ikke teologen påfører andre mennesker sine egne oppfatninger om Gud.

Lek med genitiv. Det er for mange ­spekulative gudsabstraksjoner som svever rundt i fagteologiske bøker. Nyhus brukte en slik type retorikk selv, og skrev at vi ikke skulle søke «Guds trøst», men heller «trøstens Gud». Det er, slik jeg ser det, kun en lek med genitiv. Den apofatiske teologien er egentlig like påståelig, og selv om den dekker seg bak en rekke negasjoner, er også denne type teologi lukkende: Gud er ikke slik og slik. Om Gud finnes så går vel han eller hun utenpå både språket og negasjonene av språket? I møte med så store mysterier som Gud er vel det beste å tie?

Men som prester kan man ikke søke tausheten hele tiden, det forstår jeg. Samtidig: Få mennesker søker tydelige teologiske svar fra presten. Jeg merket selv, da jeg var prest, at de troende som kom i sorg og fortalte om gudsfraværet fant en slags trøst, ja lettelse, i at heller ikke presten hadde gode teologiske svar på det de opplevde. «Jeg vet ikke, og det plager meg å ikke vite, men la oss snakke om det», kan oppleves mer sannferdig enn «Du har ikke tenkt på om du har et usunt gudsbilde?»

Sunnere gudsbilder. I møte med mennesker i troskriser nytter det sjelden å peke på sunnere gudsbilder. Modum bad har lang erfaring på dette området, og behandlingen er like gammel som diakonien: Omsorg og lyttende medmennesker kan sakte hjelpe den andre til å se seg selv i et nytt lys. Dette tar lang tid, kanskje mange år. Kanskje får den sorgfulle troen igjen, kanskje ikke.

Hele denne diskusjonen begynte med hva troen i et kristent menneske er for et fenomen, dersom en kristen kan slutte å tro. Hva er tro, sett fra et psykologisk perspektiv som også rommer menneskets dypeste behov, lengsler og begjær, uavhengig av livssyn?

Motiver for tro. For Nyhus virker det som om hans tro er et sett med briller, eller et fortolkningsgrep som han legger over alle erfaringer og fenomener. Det vil jeg aldri betvile, om han sier det er slik. Men jeg ønsket å løfte frem de mange ulike motivene for å tro (uavhengig av religion) – for motiver (bevisste, ubevisste) har selv den frommeste helgen. I siste instans er vi alle mennesker, enten vi tror på en gud ­eller ikke. I religionspsykologien kan troen også være mer enn en fortolkningsmodell: Troen er knyttet til det dypeste menneskelige begjær etter trøst, håp og eksistensiell mening. Gud blir en garantist for et mer meningsfullt liv.

Troen er i så måte også (men ikke nødvendigvis bare) noe den troende selv konstruerer og fyller med mening. Og om ­dette er tilfellet, er det slett ikke rart om troen kan bli borte, hvis den ikke lenger tilbyr deg trøst og mening, helt uavhengig av det gudsbildet du opererer med.

Truende tanke. For noen troende er det kanskje truende å åpne opp for tanken på at troen ikke først og fremst er «en gave fra Gud», likevel, men at troen kan skyldes langt mer verdslige motiver? Det forstår jeg i så fall. Men uinteressant blir det aldri, selv om det kan virke truende.

Eskil Skjeldal

Teolog

Gå til innlegget

Semantiske øvelser

Publisert 7 måneder siden - 1634 visninger

Nyhus' apofatiske posisjon står i fare for å bli abstrakt inntil det meningsløse.

En del av meg har stor sans for Kjell A. ­Nyhus sitt innlegg den 29. april, «Uten noe hvorfor». Nyhus vender seg til poesien og den apofatiske teologi, der Gud nettopp ikke er slik eller slik, men kjennetegnes ved alt det han ikke er: Gud er ikke som alt annet som er, Gud er unndratt kausale sammenhenger, Gud er ikke en person med en vilje slik vi mennesker er det.

Mange har et slikt gudsforhold som Nyhus ­tydeligvis er velsignet med. Og salige er de, alle sammen.

Abstrakt inntil det meningsløse. Men alle mennesker har det ikke slik. For samtidig står Nyhus sin posisjon, som den apofatiske posisjonen, i fare for å bli abstrakt inntil det meningsløse. For hør bare hva Nyhus skriver: «Hvis ‘Gud’ overhodet skal ha noen mening, så er han den han er. Gud er virkelig virkelighet, han er liv og væren på en uendelig måte». Dette er fint å høre på. Men når stormen herjer, finnes det faktisk troende som mener at slike utsagn om Gud blir heller tynne greier.

Når gudsbegrepet eller troen ikke bare ikke ­bidrar til å fortolke den troendes liv i verden og heller ikke lenger styrker mennesket, men verre, ødelegger et menneskets muligheter og håp, hva da?

Nytter det da med setninger fra andre troende om at Gud er den han er og at han er liv og væren på en uendelig måte? Jeg tviler på det.

Og jeg tviler på det fordi jeg vet det: Slike setninger hjalp meg slett ikke i krisen. Jeg tror det finnes troende som har blitt tvilende som har et sterkt ønske om konklusjoner lenge før vi er framme ved endestasjonen. For mange troende er det slik at intellektet må henge om ikke helt med, så i alle fall ganske godt med.

Nyhus sier at vi heller skal søke «trøstens Gud» enn «Guds trøst». Hva skal det bety? Er ikke dette bare semantiske øvelser?

Gapet for stort. For mange troende er det slik at man ønsker en sterkere forbindelse mellom det man erfarer og det man tror på. Og hvis dette gapet blir for stort, så er det sjelden virkeligheten som må korrigeres. Da blir den troende sittende igjen med to alternativer: Enten må det være noe galt med en selv, eller med Gud. Og om du da ikke bare har lært, men også trodd, at Gud er det aldri noe galt med, står det bare ett alternativ igjen: Det er noe galt med troen min, med meg.

I møte med slike troende må kristne strekke seg lenger enn abstrakte setninger med liten eller ingen forbindelse mellom innholdet og den verden vi lever i.

Jeg har et sjelesørgerisk ideal, som jeg egentlig tror Nyhus praktiserer hver dag: Om du som kristen opplever at din egen tro blir utfordret fordi en annen troende plages av tvil basert på noe som vedkommende mener er gode spørsmål, bør du ikke dømme utsagnene om du ikke begriper dem eller er enig.

Med andre ord: Lytt til hva den andre beskriver. Vent med de normative utsagnene om Gud og tro. Dette er vanskelig. Men for den andre, kan tausheten din være viktigere enn klare eller uklare svar.

Gå til innlegget

Jobs ­venner

Publisert 7 måneder siden - 247 visninger

Åste Dokka mener at teologien gjør noe med erfaringene våre. Men teologien gjør ingen verdens ting. Teologi er ikke en ­objektiv størrelse som kan handle eller tenke.

JEG ER UTDANNET teolog med en doktorgrad i systematisk teologi. Jeg vil si at jeg har god oversikt over det fagteologiske landskapet. Men jeg er også mer enn dette: Jeg har skrevet en bok om hva som skjedde når dette teoretiske teologiuniverset kolliderte med den virkeligheten jeg opplevde og følte. Mange vil kalle en slik prosess en troskrise. Mange har opplevde dette.

Når jeg etter hvert landet på at jeg ikke tror at Gud finnes, ble det svært viktig å finne ut hva troen min da hadde vært i alle de årene jeg mente jeg trodde. Hva er tro, dersom et menneske kan slutte å tro? Gir det mening å si at man kan «miste troen»? Hadde jeg løyet for meg selv? Var gudserfaringene bare innbilninger?

Med andre ord: Hva skjer i et menneske når det tror, helt uavhengig av guden ­vedkommende tror på?

Nytteaspektet. Her har religionspsykologene bidratt med interessante og viktige refleksjoner. Et av disse er nytteaspektet: Hva vinner en troende på å holde seg med en tro? Svarene varierer, men religionspsykologene har funnet at troen sikrer den troende et meningsfullt liv, holder frykten for døden og det onde på avstand, gir håp og glede, motiverer til etiske refleksjoner og så videre.

Åste Dokka stusser over at jeg ikke så at jeg opererte med et lite «bærekraftig gudsbilde» når jeg hadde lest så mye teologi. Med andre ord: Jeg burde visst bedre, jeg burde brukt det jeg visste og skjerpet meg litt, lest litt mer, så troskrisen kunne vært avverget. Alle som leser boka vil se at jeg forsøkte nettopp det.

Teoretiserer Jobs lidelser. Denne holdningen hos Dokka er det jeg velger å kalle en livsfjern holdning til tro. Tanken om at kartet (teologisk teori) kan overstyre den virkeligheten man opplever, er like banal som den er brutal. Jeg tror at en kirke som møter mennesker i tvil med akademiske utsagn om Gud og mennesket gjør seg skyldig i manglende omsorg for medmennesket. Jeg klarer meg fint, for jeg ser hva som skjer. Men jeg mener likevel at kristne bør vokte seg vel for å bli som Jobs venner, som teoretiserer rundt Jobs lidelser der de i en intens redningsaksjon på Guds vegne forsøker å korrigere Jobs tvil og anfektelser med abstrakte teorier om Gud og Job.

Derfor tror jeg slett ikke på Dokka når hun påstår at teologien er normativ. Teologien som fag har også store muligheter som deskriptiv vitenskap. Den kan forklare og beskrive menneskelige erfaringer. Den bør vente i det lengste med å presse erfaringene inn i normative føringer, ja, kanskje fullstendig avstå fra det.

Akademisk arroganse. Dokka mener at teologien gjør noe med erfaringene våre. Men teologien gjør ingen verdens ting. Teologi er ikke en objektiv størrelse som kan handle eller tenke.

Teologer derimot kan gjøre både det ene og det andre. Så når Dokka mener at teologiens oppgave er å skjelne mellom hva som er dårlig og god kristendom i dag, så mener hun bare at hun som teolog ser det som en av hennes oppgaver, som teolog. En slik selvforståelse tolker jeg som akademisk arroganse.

Etterlysning. Jeg etterlyste hva hennes tro var basert på, når hun tok så sterk avstand fra spørsmålet om troens nytte for den troende. Svaret hennes er av en slik art at jeg må spørre igjen: «Troen skal bygges på alt det som allerede er gitt oss fra Guds hånd.» Hun tror med andre ord fordi hun tror. Det er et sirkelargument, og sirkelargumenter får den samme skjebnen hver gang, uavhengig av innholdet: De faller på sin egen urimelighet.

Eskil Skjeldal

Forfatter og Ph.D. 
i teologisk etikk

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6591 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6884 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3578 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 490 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8052 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2687 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 5 timer siden / 89 visninger
0 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 7 timer siden / 148 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 9 timer siden / 351 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 21 timer siden / 1228 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 22 timer siden / 787 visninger
16 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
5 minutter siden / 1605 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
5 minutter siden / 1605 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
25 minutter siden / 1922 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
30 minutter siden / 1922 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
34 minutter siden / 787 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
36 minutter siden / 1922 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
41 minutter siden / 787 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 314 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 314 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 1 time siden / 1605 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Et symboldokument
rundt 1 time siden / 120 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 1 time siden / 787 visninger
Les flere