Håvard Skarre

Siste Sting, Symphonicities.

At Sting etter snart 30 år som soloartist skulle lage et album hvor symfoniorkestre får et stort fokus, kommer ikke overraskende. Sting har gjennom karrieren, og spesielt de siste 10 årene, vist en allsidighet i musikalske uttrykk og tilnærminger til kunstarten som få andre pop-artister har vist oss. Etter tiden med The Police etablerte han seg raskt som soloartist. På 80-tallet var det fremdeles klare skiller ikke bare mellom musikkgenre, men mellom de ulike genrenes miljøer. Det var derfor ikke så rent banebrytende da Sting benyttet seg av profilerte jazzmusikere på plateinnspillinger og konserter. Dette var fra første stund med på å gi Stings popmusikk et sofistikert uttrykk der typiske virkemidler fra jazzen ble innlemmet i iørefallende poplåter. I voksen alder begynte Sting å lære seg lutt og beveget seg med dette inn i eldre musikk. Hans tanke om stadig å lære nye ting fører blant annet til utgivelsen ”The songs from the labyrinth” hvor han synger musikk av renessansekomponisten John Dowland. Den britiske musikktradisjonen har kommet til uttrykk i Stings musikk tidligere også. Gjennom bruken av akustiske strengeinstrumenter, fløyter og stemninger som lett kan knyttes til Englands natur og tradisjon, har han utvilsomt vært opptatt av sin identitet. Når artisten så kommer med et album hvor flere av hans mestselgende låter er arrangert for symfoniorkester, kan dette ses på som en naturlig utvikling for en artist som Sting.

Ulike genrekrysninger er utfordrende og interessant. Stings komposisjoner innehar sterke kvaliteter og tåler nye innfallsvinkler som å bli gjenskapt med symfoniorkester. Noen av låtene på Symphonicities har et beskjedent preg av orkesteret. De ender mer opp som nyinnspillinger med band sminket av strykere fremfor å bli gjenskapt. Undertegnede hadde håpet og trodd at Sting ville gått lenger i å gi låtene noe nytt ved å ta i bruk et så stort ensemble. Ut i fra hans forrige utgivelse ”If on a winter’s night…” kunne man absolutt forventet større frigjøring fra låtenes opprinnelige uttrykk. ”Englishman in New York” og ”When we dance” er fine å høre på med orkester, men blir fryktelig like originalutgavene. Det velkjente trommebreaket på førstnevnte, gjengis med programmerte trommer. Hvorfor i alle dager har man ikke utnyttet orkesteret man har til rådighet og latt perkusjonisten utfolde seg med for eksempel pauker? Liknende spørsmål kan man stille seg til flere av arrangementene. Dette forteller noe om Sting. Selv om allsidigheten er godt synlig og han gjør ulike genre troverdig, så er han en popartist. Popartister velger ofte å gjøre hva man antar det store poppublikummet vil høre. Det er litt trist. Mange av låtene til Sting er så rike på melodilinjer, harmonier og rytmikk at de fint ville tåle en hardere behandling i orkesterkonseptet. Det er flere arrangører som har deltatt på prosjektet og noen har forsøkt seg mer i en slik retning. Derfor har traverne ”Every little thing she does is magic” og ”Roxanne” fått et løft. De vekker interessen for utgivelsen og viser at orkesteret kunne båret mer av alle låtene.

Symphonicities er en fin utgivelse med et greit utvalg av artistens mange gode låter. Vokalen er som alltid godt plassert i lydbildet og holder ellers den standarden vi er vant med fra Sting. Bandet som er med, glir fint inn sammen med de ulike orkestrene både i lydbildet og musikalsk. Det er mye fint for øret på Symphonicities og man treffer flere av låtene på en ny måte. Et enda mer akustisk lydbildet der man fikk større opplevelse av rom, samt flere arrangementer der respekten for originalversjonene av låtene var borte, hadde vært særs interessant. Jeg er overbevist om at Sting hadde klart det også.

Håvard R. Skarre, musikkviter og lektor. www.skarremusic.com, post@skarremusic.com

”Jorden er vejen sandheden og livet”

En kort betraktning av en omskriving

Mitt i latinerkvarteret i Århus så jeg plutselig denne setningen på markisen til café jorden. I flere år har jeg stilt spørsmål til frelsen, Jesus som den eneste frelser for alle og lignende, og så lyser denne setningen mot meg. Noen mener altså at det er jorden som er sannheten og livet. Å fremheve jordens guddommelige egenskaper er ikke noe nytt, men her omskrives et kjent bibelvers. Jorden tar Jesus’ plass som sannheten for mennesket. Det er ikke sikkert cafeen har noen dypere mening med dette enn å fremheve sin egen betydning overfor kundene. Den heter jo tross alt Café jorden. Jeg fant formuleringen interessant og har forsøkt å betrakte den nærmere uavhengig av hva cafeens innehaver måtte ha ment med den. Det er vanskelig å frigjøre seg fra den originale utgaven av setningen, ”jeg (Jesus) er veien, sannheten og livet” og videre; ”den som tror på meg skal leve om han enn dør”. Sammen med mitt engasjement i religiøse spørsmål gjør dette at betraktningen min av omskrivningen på cafeens markise har et underliggende religiøst perspektiv.

Jorden

Ordene i setningen kan forstås på ulike måter. Jorden kan tolkes helt konkret som den fysiske jord, vekst- og eksistensgrunnlaget for alt liv. Begrepet ”moder jord” dukker fort opp i hodet i denne sammenhengen og peker også på dette, men kan i tillegg inneholde noe mer mytisk og religiøst. Jorden personifiseres ved og omtales som mor. Det dannes et bilde av jorden som noe mer kommuniserbart. Den kan bli gjenstand for utfordringer for menneskets samvittighet og holdninger. Fortsettes denne tankegangen kan jorden fort bli et guddommelig objekt. En religiøs innenfor de tradisjonelle religionene vil ofte ha dyp respekt for jorden. Ikke fordi jorden nødvendigvis er guddommelig, men fordi den er skapt av Gud. I setningen vår er det jorden som er hovedpoenget. Ikke den, eller det, som står bak den. Omskrivingen er tydelig på at det er jorden i seg selv som er veien, sannheten og livet. Men dette utelukker altså ikke en tanke om en guddommelig kraft. Velges en religiøs forståelse av setningen, er det nærliggende å tolke den dit hen at den guddommelige kraften, gudinnen, eller gud, er i jorden.

Mennesket er knyttet til jorden. I det livet vi helt sikkert vet om, er vi fullstendig avhengige av jorden. Da er det kanskje ikke rart at mennesket til så godt som alle tider, har hatt religiøse perspektiver på jorden? Det er naturlig å være opptatt av egen oppførsel og livsførsel overfor sine medmennesker, eller de man kanskje er avhengige av. Derfor kan menneskelige følelser lett relateres til jorden, utgangspunktet for og bærer av alt liv. I livene våre blir vi hele tiden påvirket av jorden og mye av det vi gjør påvirker den tilbake. Jorden er sentral for og i livet. Omformuleringen av bibelverset treffer nok også av den grunn. Et kjent sitat får plutselig ny aktualitet.

Veien

Veien er et velkjent bilde på livets gang i flere religioner, kulturer og tradisjoner. I vår setnings originale utgave er Jesus veien. De vanligste forståelsene av dette er at hans lære bringer mennesket til Gud, eller at hans frelsesgjerning bringer mennesket til Gud. Hvordan kan jorden være veien på liknende måte? I og med Jesus kan man få tak i et budskap. Jesus er for mange en veiviser på veien til frelsen, samtidig som han er selve veien. Hvordan kan jorden rettlede mennesket? Hvordan kan jorden frelse mennesket? Det er mange måter å lese og forstå jorden og naturen på. Jeg har ingen problemer med å forestille meg at et samspill mellom mennesket og jorden på ulike plan, kan få jorden til å fungere som en slags veileder. Hvis vi ser for oss at veien i denne forstand er en mulighet for et bedre liv, kan vi tenke oss at ved å følge jordens behov, leve i pakt med naturen og forvalte jordens ressurser på en god måte, vil føre til et godt liv. Mer håndfast kan vi tenke oss at jorden må være veien fordi mennesket lever på jorden og bruker jorden til å få dekket flere behov. Menneskene som lever på jorda er på veien inntil de dør. Jorden må nødvendigvis være veien. Det siste høres kanskje banalt ut, men om man jobber med forståelsen av jorden vil den nok kunne bli en veileder i livet. Jorden som frelser er kanskje verre å forestille seg? Mitt ståsted på dette området, og spesielt i forhold til denne betraktningen, er at mennesket ikke trenger en frelse slik kristendommen hevder. Derfor er det ingen behov for en frelser.

Sannheten og livet

At jorden gir oss verdifulle ressurser er det ingen tvil om. Den er vitenskapelig sann for alle mennesker. Den kan ses på som en selvfølgelig sannhet, men her er det snakk om sannhet i bestemt form. Jorden er sannheten, kanskje den ene store sannheten til og med? Rett og slett fordi jorden er grunnlaget og utgangspunktet for alt liv vi kjenner til, kan den få rollen som den store sannheten ved livet. Jorden er grunnlaget for alt liv og mennesket kan ikke leve uten den.

Jorden er veien, sannheten og livet. Kanskje er det så tydelig en sannhet at man ikke tenker på det? Kanskje er denne setningen en objektiv sannhet? Den synes hvertfall mer objektiv og mer aktuell enn originalen; ”Jeg (Jesus) er veien, sannheten og livet”. Det ville jo være merkelig om det skulle være riktig for hele verdens befolkning. Jorden er veien, sannheten og livet klinger godt. Setningen gir mening fordi den sier noe selvfølgelig, men sentralt og som så altfor ofte glemmes. Jorden eksisterer og mennesket er avhengige av den. Jeg vil ikke med dette redusere livsanskuelsen til kun å gjelde det håndfaste og beviselige. Jorden kan som sagt gjerne ha guddommelige, eller åndelige, kvaliteter. Vi må ikke glemme at både mennesket og jorden kan ha ånd, uavhengig av den kristne forståelsen av Gud.

En kort kommentar:

Å forklare blant annet:             - menneskets mulighet til å velge negativt/ondt

                                                - menneskets forhold til Gud

                                                - Guds syn på mennesket 

                                                - hvorfor det gjør vondt å føde

med en gammel legende om hvordan jorda og verden ble til, er direkte frekt overfor mennesket!

Så vil noen sikkert komme drassende med historier og utsagn fra Det nye testamentet, men kristendommen kommer aldri vekk fra at man legger en gammel israelittisk legende til grunn for sin oppfatning av mennesket og dets forhold til, eller manglende forhold til, Gud.

I dette ligger det en aldri så liten og nokså direkte frekkhet!

Ha en god uke!

”Helt til Strømsøåsen faller, og elva tørker inn, er Godset fra Drammen klubben min”

Om noen dager er årets fotballsesong i gang. Det skal bli godt å gå på kamp igjen. Det blir godt å få se laget med de fineste draktene komme ut på matta på Norges mest intime og sjarmerende stadion. En stadion der minnene fra tidligere år enkelt får en til å trekke på smilebåndet.

Godset. Laget som er så mye mer enn et fotballag. Godset har sjel. Godset spiller for byen med stor B. Godset er Drammen. Godset spiller med et smil. Godset tørr og våger.

Om noen spør meg: ”Hvem heier du på i Premier League, eller hva synes du om prestasjonene i OL,” svarer jeg med vår egen Håvard Lilleheie; ”Samma for meg, bare Godset vinner”.

Godset har rett og slett noe uforklarlig vakkert over seg som ingen annen klubb er i nærheten av å ha. Derfor kan frihetsfølelsen av å befinne seg på stadion under kamp være enorm. Derfor er gleden ved en seier så stor og skuffelsen ved et tap så dyp så dyp.

Godset er en venn som tydeliggjør ulike sinnstilstander og beriker tilværelsen her på jorda. På stadion oppheves alder og sosial status. Det er kun Godset som gjelder.

Det er frihet det.

Leve Godset (fred være med resten av tippeligalagene)  

Her om dagen sto det å lese på vl.no at noen danske teologer mener at flere ulike religioner også fører til Gud. De er nok ikke alene om den oppfatningen, men det kunne være fint om den debatten ble mer synlig i Norge også. Da mener jeg ikke her på verdidebatt, men i det offentlige rom og i kirken.

Lille Jon gjorde det dårlig på skolen, særlig i matte.

Foreldrene valgte å sende ham på en kristen privatskole, og snart var Jon klassens

beste i matte.

Foreldrene spurte hva som hadde motivert ham så til de grader?

- Det første jeg så da jeg kom inn i klasserommet, var en type

som hang på veggen, spikret fast til et plusstegn ... og da skjønte jeg at disse

folka kødder du ikke med ... !

På Dagbladets nettsider i dag står det å lese at Arsenals trener Wenger synes det er urettferdig at dagens motstander har en spiller som er ekstremt god med innkast. Han mener motspillerens ferdigheter på området er uvanlig gode og betrakter altså dette som urettferdig. Videre mener han at innkast bør avskaffes og erstattes med innspark. Det er for så vidt en god ide, men en annen diskusjon. Å mene at det er urettferdig at det andre laget har en spiller som er langt over middels til å kaste en ball på innkast vis, blir rett og slett barnslig. Skulle man satt standarder for hvor fort en fotballspiller skal ha lov til å løpe og hvor høyt han kan hoppe?

Alle utøvere har sine sterke og svake sider. Så lenge det ikke er snakk om ulovligheter kan man da ikke syte og klage over urettferdighet!? 

Fortsatt god jul.

Noen kommenterer stadig vekk at dagens regjering og andre har fjernet kristendommen fra skolen. Dette er feil. Skolen forkynner riktignok ikke lenger, men i faget som i dag heter Religion, Livssyn og Etikk, har kristendommen den største plassen i pensum. Tar man et kjapt blikk på historien er dette forståelig. Når en elev går ut av ungdomsskolen skal han/hun, i følge gjeldende læreplan, blant annet kjenne Bibelens oppbygging og hovedinnhold. Eleven skal være i stand til å drøfte ulike bibeltekster, forklare særpreg ved kristen tro, redegjøre for reformasjonen og Norges religionshistorie, drøfte kristendommens betydning for kultur og samfunnsliv og kjenne til ulike former for kristendom.

Tidligere generasjoner vokste opp med pugging av salmevers og en helt annen skolehverdag. Det er en annen kompetanse som skal bygges i dag. I RLE-faget blir elevene kjent med ulike religiøse tankesett og tradisjoner, filosofi og etikk. De faglige emnene skal diskuteres og settes i en historisk og en samtidig sammenheng. Gjennom dette oppøves forståelse for, og bevissthet om, ulike kulturer og tradisjoner. En forståelse som er sentral i den verden vi er en del av i dag. Derfor er RLE-faget viktig og riktig for alle elever i norsk skole!

(Publisert første gang i Drammens Tidende høsten 08) 

Dette er ikke nødvendigvis ment som kritikk til de som presser seg frem på TV-skjermen uten å ha noe der å gjøre, men en kritikk til oss forbrukere som lar oss underholde av lite innhold og svake prestasjoner.

Fra tiden da programmer som ”Big brother” ble en selvfølgelig del av TV-underholdningen har det blitt uante muligheter for den såkalt vanlige mann til å komme på TV. En mulighet veldig mange tydeligvis har ønsket seg. Fra reality-TV’s inntog holdt det å være skrullete nok, sta nok og å ha evnen til å krangle om hva som helst med hvem som helst, for å komme på TV og bli kjendis. Etter hvert ble reality-konseptet utviklet videre til andre former for konkurranser. Hvem som helst kunne møte opp på ulike auditions og få vist sitt talent, eller mangel på sådant, i sang, dans og skuespill. Ved siden av kameraet satt det mer og mindre kjente mennesker med mer og mindre kompetanse innenfor den utøvende disiplinen. Uredde folk møtte opp i hopetall for å komme på TV. Hjemme satt folk og stirret forventningsfullt. Hvem blir uthengt i kveld? Hvem blir stemt ut og hvem blir stemt videre? Selv om det har dukket opp et og annet talent i f.eks Idol, har programmet i stor grad vært preget av folk som holder et lavt nivå på det de gjør. At nivået hos mange er lavt er ikke noe problem i seg selv. Musikken er åpen for alle og kan gjøre underverker med hver og en. Hva det er grunn til å tenke over og bekymre seg over, er fremelskingen av å la seg underholde av et lavt prestasjonsnivå! Gleden av å se folk gjøre noe de er direkte dårlige til virker enorm. Etter hvert har det ikke holdt å se mannen i gata prestere på et lavt nivå. Det har også vist seg at vi har en stor glede av å se kjente mennesker gjøre ting de ikke kan som i ”Skal vi danse”.   

Det finnes mange mennesker som er dyktige på det de gjør, enten det er musikk, skuespill eller dans, men de overskygges av folks interesse for å se noen gjøre noe de ikke kan spesielt godt. Hva skjedde med å fremheve mennesker som virkelig presterer noe innenfor sitt felt? Folk som har jobbet hardt for å komme opp på et høyt nivå? Mennesker som står for noe og har et reflektert forhold til det de driver med? Kan hende er det fordi det gir oss selvtillit å se at kjendisene ikke er noe bedre enn oss selv til f.eks å danse? Vi får kanskje selvtillit av å sitte i sofaen en times tid og få bekreftet at de andre ikke er noe bedre enn oss selv tross alt…? Når en tilfeldig gutt fra bygda synger som best han kan og hele Norge hører at foreldrenes skryt ikke stemmer med prestasjonene, gir det oss en god opplevelse? Falsk sang og lite konstruktiv og faglig tilbakemelding fra en musikksynser blir landets største underholdningsprogram over flere år. De nevnte programmene er selv med sin enorme oppslutning dessverre bare en liten del av en stor trend. Det er trist å tenke på at vi ikke evner å stille større krav til hva vi lar oss underholde av.

Det er en glede å se nyhetene på Vårt Lands nettsider i dag om mellomkirkelig råds og islamsk råds samarbeide og felles uttalelse om vold i nære relasjoner.

Islam og kristendom har mye til felles. Både med tanke på verdenssamfunnet, Norge og lokalsamfunnene våre er vi avhengige av en konstruktiv og jevnlig dialog mellom verdens og Norges to største religioner. Dette vil kunne bidra til felles innsats for viktige saker fra miljøer som ofte spiller en stor rolle i menneskers liv og derigjennom i samfunnet. Det vil bidra til integrering av både kristne og muslimer og økt forståelse av hverandres tankesett. Som borgere er vi forpliktet til å søke forståelse for hverandre og jobbe for de felles gode verdiene vi står for.

Dialog, samarbeid og samtanke på tvers av religiøse skillelinjer er sentralt og jeg kommer sikkert til å trekke frem dette i større grad på bloggen min etter hvert.