Håvard Skarre

Alder: 42
  RSS

Om Håvard

Jeg er født og oppvokst i Drammen. Har min utdannelse fra Universitetet i Oslo der jeg ble Cand.mag i 2003 med storfag musikk og mellomfag i kristendom. Jeg bygde kompetansen videre med mastergrad i musikk før jeg avsluttet studietiden med praktisk pedagogisk utdanning ved Musikkhøgskolen.

Jeg har jobbet som lærer i offentlig ungdomsskole og undervist i KRLE (kristendom, religion, livssyn, etikk) og musikk. I dag jobber jeg som avdelingsleder i offentlig ungdomsskole.

Interesseområder er gjerne musikk og kultur, skole/utdanning, religion og samfunn.

Ønskes mer info om mine musikalske virksomheter kan min nettside anbefales. (www.skarremusic.com)

Følgere

Krle-faget i fagfornyelsen

Publisert 6 måneder siden

Skolens allmenndannende oppdrag kan ikke tilfredsstille alle særinteresser fra ulike miljøer. Også derfor må skolen gå til kjernen i fagområdene for at elevene skal gå ut med en forståelse av hva religion er, har vært, kan være, påvirkes av og påvirker.

Dette er i hovedsak en kommentar til professor Helje Kringlebotn Sødal (UiA) og Bibelskapets uttalte skepsis til krle-faget i ny læreplan.

Sødal er redd for at Jesus og Muhammed faller ut av faget i den nye læreplanen og at tekster, historier og tradisjoner om avgjørende elementer i store religioner, og religioner i det hele tatt, faller ut av faget.

Alle som jobber i skole har for lengst fått med seg at den nye læreplanen, fagfornyelsen, som innføres fra august i år, ikke tilbyr en liste med kunnskap som elevene skal lære seg. Noe av ideen med fagfornyelsen er å begrense antall mål for å ha fokus på en faktisk «forståelse» gjennom det som omtales som dybdelæring og tverrfaglighet. Tidligere har det vært mange mål i læreplanene og deler av innholdet har blitt et pliktløp der elevene ikke har hatt mulighet til å bygge forståelse og kompetanse i hva man har jobbet med. I religionsdelen av krle-faget vil eksempelvis forståelse av hva religion er, opphavet til og utviklingen av denne, samt religioners møte med og rolle i samfunnet være sentralt. Dette kommer fram i læreplanens ulike deler og ikke minst kompetansemålene i faget. Sødal er kritisk til sider ved fagfornyelsen. Hun er usikker på om læreplanen er i tråd med opplæringsloven og kravet om at ca. 50% av innholdet skal omhandle kristendommen. Kristendommen er i fagfornyelsen fortsatt den fremtredende religionen. Det ser vi når vi leser om formålet med opplæringen, opplæringens verdigrunnlag, kompetansemålene og i avsnittet «fagets relevans og sentrale verdier». Det er ingenting som tilsier at kristendommen ikke skal ha 50% av faget.

I tillegg til bekymringen for at Jesus og Muhammed kan falle ut av faget, savner Sødal Jahve og Moses i læreplanen. Dersom alle navn av betydning for en religion skulle blitt listet opp i en læreplan, ville det blitt en lang læreplan og et like langt tilbakeskritt for skolen. Det er ingenting i fagfornyelsen som hindrer Jahve og Moses i opplæringen. Både i etikk- og religionsdelen kan det være både nødvendig og hensiktsmessig å ta for seg de to, men det kan også være andre som på gitte tidspunkt er mer hensiktsmessig å trekke fram, og som kan egne seg bedre til å bygge forståelsen til elevene om etisk bevissthet og om hvorfra en religion kom. Dette perspektivet er det viktig å ha.

Bibelselskapet har uttrykt skepsis til det de mener er en nedtoning av hellige tekster i læreplanen. I kjerneelementene i faget kommer det tydelig frem at det skal jobbes med hvordan religioner «inngår i historiske prosesser, henger sammen med samfunnsendringer og kulturarv». Elevenes forståelse av religioner skal «utdypes og utfordres gjennom analyse av og kritisk refleksjon over kilder, normer, definisjonsmakt». Her, og andre steder i læreplanen, inviteres det til arbeid med hellige tekster, og skal man forstå en religion kommer man ikke utenom tekstene. En akademisk utdannet lærer forstår dette, og det er også utgangspunktet i fagfornyelsen. Tilliten til læreren som fagperson løftes opp.

Det kan vanskelig gjøres å opparbeide en like god kunnskap og forståelse for alle religioner, livssyn, etiske tenkemåter og dilemmaer. Derfor snakker man om «dybdelæring». Gjennom dybdelæringen opparbeides en forståelse for fenomenet og derigjennom legges grunnlaget for å overføre kunnskap og ferdigheter fra et område til et annet. Med en god forståelse for én religions opphav, utvikling, tekster osv. er det lettere å sette seg inn i og forstå andre religioner. Vi ser det samme hos professorer som har sine mer og mindre smale felt som spesialområder, men allikevel kan uttale seg nokså grundig om andre områder i faget sitt. Selvsagt på et annet nivå enn hva vi snakker om i fagfornyelsen, men prinsippet er det samme.

Nå er jeg skoleleder. Tidligere var jeg blant annet krle-lærer. Jeg personlig likte godt å undervise om ortodoks og katolsk kristendom og forskjellene mellom disse, og andre kirkesamfunn. Etter hvert så jeg at midt oppi alt hva elevene skulle lære, ble det nokså meningsløst å terpe forskjellen på om det var en katolsk, eller ortodoks prest som kunne være gift før, eller etter at han ble ordinert.

Fagfornyelsen har også noe annet særegent ved seg. Den legger stor vekt på profesjonsfellesskapet ute i skolene. Der gjøres det nå et grundig forarbeid til å sette i gang med fagfornyelsen. Lærere drøfter og diskuterer kjernen i fagene og hvordan man kan bygge elevenes kompetanse best mulig. Sødal mener planen er for vanskelig for elever og lærere. Jeg har større tillitt til lærerne, og større ambisjoner for elevene og skolen som sådan. Lærerne er høyt utdannede og elevene vil i større grad få ut sitt potensial med fagfornyelsen enn tidligere læreplaner.   

Fagfornyelsen skaper engasjement og motivasjon i skolen. Den legger an til elevens egen utforsking, opplevelse og erfaring av de deler av virkeligheten de skal bygge kompetanse innenfor. Det vil alltid være ulike interesser fra fagmiljøer og andre miljøer om hva som bør sikres av innhold i skolen. Skolens allmenndannende oppdrag kan ikke tilfredsstille alle særinteresser fra ulike miljøer. Også derfor må skolen gå til kjernen i fagområdene for at elevene skal gå ut med en forståelse av hva religion er, har vært, kan være, påvirkes av, påvirker osv.


Avdelingsleder Håvard R. Skarre

(mastergrad i musikkvitenskap og mellomfag i kristendom fra UiO)

Gå til innlegget

Paolo Vinaccia

Publisert rundt 1 år siden

Noen setter større spor enn andre. 5. juli er fra i år en merkedag i landets musikkhistorie.

Noen musikere setter større spor enn andre. Jeg kan liste opp en håndfull musikere som har preget meg og min musikalske erfaring fra jeg var tidlig tenåring. Paolo er en av dem. 

Jeg har bare hilst på han én gang, og en annen gang fått formidlet min beundring og hans viktige innvirkning på mitt liv via Christer Falck på Messenger. Som så mange andre bruker jeg fornavnet hans allikevel. Antakelig fordi det i praksis har blitt et kunstnernavn, men kanskje også fordi spillet hans treffer så nært at mannen kan oppleves som en personlig veileder i det musikalske universet.

Fundamental musikk

Da jeg oppdaget Anne Grete Preus’ plate «…og høsten kommer tidsnok», og hørte Paolo spille, skjedde det noe fundamentalt. Paolo spilte ikke bare trommer. Han spilte musikk og instrumentet ble underordnet. Han gjorde noe annerledes. Allikevel falt det seg naturlig om det gjaldt «grooves» eller «fills». 

Han liknet kun seg selv. Om det var med Jan Eggum, Knut Reiersrud, Arild Andersen, Øystein Sevåg eller andre, så har Paolo bidratt med et trommespill som har fylt og løftet tilværelsen og vært langt mer enn imponerende musikalsk utøvelse. 

Høsten 2016 satt jeg i Drammens Teater og hørte på Hofseths 25-årsmarkering av platen «IX» der Paolo var med. Da grooven på «night train» satte inn, ble jeg truffet så dypt inn i sjela at jeg et øyeblikk opplevde å være utenfor meg selv, eller kanskje fryktelig langt inne i meg selv? Stort var det, og det var Paolos fortjeneste. 

Takk

Jeg har hørt på Paolo i 30 år på plater og konserter. Han har vært et musikalsk forbilde og noe av symbolet på en drøm man hadde. Han har preget ulik musikk som jeg til stadighet har lyttet til, funnet liv og avgjørende perspektiver på tilværelsen i og beundret. Da merkes det når denne mannens liv tar slutt. Takk for det du ga verden.

Gå til innlegget

Underkastelse og lite troverdig praksis

Publisert over 5 år siden

En åpenbar forskjellsbehandling og diskriminering gjør kristendommen lite troverdig.

Normisjon uttaler i en stillingsannonse at seksuell legning og samlivsform kan vektlegges i ansettelsen av en redaktør i deres blad 3:16. Det kan visstnok være lovlig. Forhåpentligvis befinner praksisen seg i en gråsone slik at man kan forby den slags. Så får man endre lovverket til å være tydeligere i slike tilfeller. Det argumenteres med at redaktøren av bladet må dele organisasjonens verdisyn. Da kan man ikke være samboer, eller homofil. Et labert verdisyn spør du meg. De er frie til å mene det de mener som religiøse, men å ta hensyn til en persons samlivsetikk, eller seksuelle legning i en ansettelse, bør det være tydelige forbud mot.

 Videre står å lese i Vårt Land i dag 18. mai om en familie som heldigvis blir nektet fritak fra undervisning i temaet homofili. Tenke seg til å få undervisning om en annen seksuell legning enn den dominerende. Ikke nok med det, undervisningen skulle gis av en som selv er homo! Det er rett og slett skremmende å vite hvilke holdninger noen læres opp til i Norge i 2015.  

 Samme dag står det om Det Norske Baptistsamfunnets plan om et dialogmøte angående kirkesamfunnets homofilisyn. Det kan jo høres positivt ut i og med at kirkesamfunnet, i følge Vårt Land, holder fast ved at homofile ikke kan ha lederstillinger der. Det er imidlertid lite oppløftende å lese at generalsekretæren ikke er åpen for en endring av praksis. Men dialog skal han ha! Hva er poenget med en dialog dersom man er fast bestemt på å fortsette dagens praksis? Kan se ut som det både blant baptister og «normisjonere» er snakk om å tviholde på noen forestillinger om hvordan noe både skal forstås og praktiseres.

 Hvor lenge skal homofilispørsmålet ha en så stor plass i kristne miljøer? Eller rettere sagt; når skal de kristne miljøene som snakker høyt om nestekjærlighet og åpenhet demonstrere dette i praksis? Dersom man setter menneskelivet så høyt som de påstår, bør man vel rett og slett velge en annen forståelse av hva man mener står i Bibelen? Biskopen i Møre sa i et intervju at hun ikke ville såre noen, men at hun måtte følge sin hellige overbevisning. Det religiøse settes opp mot den menneskelige fornuft, som i mange andre tilfeller. Biskopen velger å underkaste seg en bestemt tolkning av Bibelen på samme måte som Normisjon og generalsekretæren i Baptistsamfunnet. Det er blant annet i dette spørsmålet, hvor dette er utfallet, at kristendommen faller totalt igjennom. Så forsvarer noen sine kristne venner med si noe om at det er menneskeskapte ideer, men da faller vel begrunnelsen om hellig overbevisning igjennom også?

 På vegne av kristendommen håper jeg at den kan komme videre fra homo- og samlivsdebatt ved å la samboende jobbe, homofile bli viet og lede og jobbe i kirkene. Da kan religionen både bli mer troverdig og aktuell. Ønsker ellers Normisjon lykke til med ansettelse av redaktør, elev til lykke med den videre opplæringen og Baptistsamfunnet lykke til med dialog med forutbestemt utfall.   

Gå til innlegget

kristenkonservativ egoisme

Publisert over 6 år siden

Er støtte til Israel og samfunnets prioritering av egen religion og særinteresser viktigere enn medmenneskers ve og vel for den kristenkonservative?

For en tid tilbake hadde Vårt Land en sak som omhandlet kristnes politiske ståsted. På bakgrunn av en undersøkelse la avisen frem tall som viste at medlemmer i frikirker i økende grad stemmer til høyre i politikken, og at stadig flere medlemmer av statskirken beveger seg til venstre i det politiske landskapet. For oss som har fulgt med i kristen-Norge en del år både fra innsiden og utsiden, er ikke dette oppsiktsvekkende. Jeg stopper allikevel ikke å undre meg over dette. At noen kristne går til venstre for sentrum er fra mitt ståsted og forståelse av kristendommen naturlig. Det fremstår også logisk at mange kristne stemmer til høyre politisk, men jeg undrer meg over at de gjør det.

 En tydeligere støtte og sympati til Israel, en sterkere vektlegging av det tradisjonelle i landet vårt, derigjennom kristendommens prioriterte stilling, er sannsynligvis avgjørende politiske saker for den kristenkonservative. Det er forståelig nok ut i fra det tankesettet kristenkonservatismen har. Det som får meg til å undre er at de samme kristne velgerne går god for en rekke tanker og ideer, som jeg vanskelig ser er forenlige med kristen tro og tanke. I den nyliberale tanken ligger ideer som nører opp under ren egoisme. Er støtten til Israel og et håp om kristendommens prioriterte plass i samfunnet, viktigere enn at samfunnet i større grad overlater folk med ulike ekstra utfordringer til seg selv? Er det greit for konservative kristne at folk får lettere tilgang til alkohol, noe som igjen bidrar til større forbruk og skade for seg selv og andre? Er det greit for denne religiøse gruppen å stenge andre mennesker ute fra mulighetene til et bedre liv? Er det greit for dem å bidra til at ideelle organisasjoner som for eksempel Frelsesarmeen, risikerer en for hard konkurranse ved at helse og omsorgsarbeid konkurranseutsettes?

 Er det i det hele tatt greit for det konservative kristen-Norge at økonomisk profitt prioriteres fremfor hensyn til enkeltmenneskers og samfunnets ve og vel? Argumentet og svaret mot min undring pleier å være at individene må ut å hjelpe hverandre. At nestekjærlighetstanken skal appellere til dette. Dette er ingen motsetning til at man i samfunnet legger best mulig til rette for at hjelpeinstanser, og andre ordninger som bedrer forhold for vanskeligstilte, fungerer godt. Vi trenger begge deler og det er et felles ansvar som burde være fritt for profittankegang. Derfor offentlige ordninger.

 Det er i disse undringene over mange kristnes høyrevridde politiske ståsted, at jeg sitter igjen med inntrykket av at det til syvende og sist gjelder å redde seg og sitt. Både her og nå og i et evighetsperspektiv, skjønt evigheten kan de ha for seg selv. Hvordan det går med de andre er antakelig ikke så farlig. Hvor viktig er kristendommen da? En kristendom lent mot høyresiden baner veien for en lite troverdig religiøs idé. Dette minner meg i grunn om tidligere storheters tanker om religion som en sovepute for menneskeheten, men det kan vi ta en annen gang.

Gå til innlegget

Kirkemusikkens rom - større enn noen kirke

Publisert rundt 7 år siden

Kirkemusikkens rom – større enn noen kirke.

(Artikkelen ble første gang publisert i Norsk Kirkemusikk sept. 2013)

Hva er nå egentlig kirkemusikk? Er det musikken i gudstjenesten? Musikk som er laget til kristne ritualer? All musikk som handler om den kristne guden? Er det den musikken som til enhver tid spilles i et kirkerom? Eller er det den musikken som til enhver tid setter lytteren på sporet av noe guddommelig, kanskje? Begrepet kirkemusikk er satt sammen av to ord. To ord som begge kan være nokså vage og sterkt preget av den enkeltes oppfatninger av dem. Kirke kan for eksempel være mer enn den konkrete bygningen med dertil hørende handlinger. Noen bruker ordet om omgivelser som gir opplevelser av religiøs art. Eksempelvis vil det å omtale vakker natur som kirke være nærliggende for mange. Årsaken ligger nok i forestillingen om kirke som noe vakkert og storslått. Den indre opplevelsen man kan få i møte med naturen kan bevege seg dypt ned i sjelen, helt ned til det nivået man får, eller gjerne skulle fått berørt i kirken. Hvis kirke også kan vise til erfaringer og opplevelser andre steder enn i et kirkebygg vil også kirkemusikkbegrepet få et utvidet innhold.

Videre kan vi spørre hva musikk er og hva som er kravet til den musikken som skal stemme overens med de ulike oppfatningene av kirke. Skal den sistnevnte forståelsen av kirkebegrepet kobles til musikk, står man svært vidt. All musikk som passer til en situasjon der lytteren settes på sporet av noe religiøst, vil kunne kalles kirkemusikk. En slik begrepsforståelse vil være for vid og lite gangbar i et kirkemusikalsk arbeid. I den tradisjonelle oppfatningen av kirkemusikkbegrepet står naturligvis den gregorianske sangen og arven fra Bach og flere av de klassiske komponistene sterkt, samt representanter fra vår egen tid (og sted!), som Nystedt, Kverno og Hovland. Den såkalte rytmiske musikktradisjonen har også bidratt med betydelig materiale av kirkemusikk gjennom gospelmusikken og avarter av denne. I begge tradisjonene går det et skille mellom det vi kan kalle bruksmusikalsk og konserterende stil. ”Måne og sol” av Hovland er suveren til menighetssang der alle skal kunne delta i fellesskap. Det er litt verre og bruke Pärts religiøse vokalmusikk til det samme formålet. Mange menigheter bruker band med forsangere som akkompagnement av fellessangen. Også her vil skillet mellom bruksmusikalsk og konserterende stil gjøre seg gjeldende. De ulike stilartene og formene er like mye kirkemusikk på grunn av sitt innhold. Musikken og teksten som bæres frem av den omhandler Gud og menneskets relasjon til Gud på en eller annen måte. Kirkemusikk er både bruksmusikk og musikk som krever særlig kompetanse å fremføre og formidle. Det er musikk som brukes i den religiøse praksisen, men også i konsertsalen om det er en kirke, eller i konserthuset.

Er det da tekstens innhold som avgjør om det er kirkemusikk? I så tilfelle kan instrumentalmusikk vanskelig være kirkemusikk. Selv om ren instrumentalmusikk ikke har noen fremtredende rolle i den kirkelige praksisen, vil jeg hevde at den i høyeste grad kvalifiserer til å være kirkemusikk. Begrunnelsen for dette ligger i musikkens funksjon. Instrumentalmusikk som støtter kirkelige handlinger er også kirkemusikk. Enhver musikk som brukes til kirkelige handlinger vil derfor kunne kalles kirkemusikk. Begrepet er dynamisk og en musikk kan være kirkemusikk i det ene øyeblikket, for så ikke å være det i det neste. Som gitarist har jeg hatt gleden av å spille komposisjoner av jazzgitaristen Pat Metheny i kirkelige sammenhenger. I disse tilfellene kan man si at Metheny’s komposisjoner har blitt kirkemusikk. Det avgjørende for å klassifisere noe som kirkemusikk er altså musikkens funksjon når den klinger. Den instrumentale musikken er avhengig av kontekst i større grad for å bli forstått. Ikke minst for å bli forstått som kirkemusikk. Metheny’s jazzkomposisjoner blir kirkemusikk når den får rollen som bakgrunnsmusikk til meditasjon, bønn eller nattverdsfeiring. Instrumentalmusikken har vært lite brukt i kirkens historie sett i forhold til den vokale musikken. Dens mangel på tydelighet i formidlingen av et budskap er en stor årsak. I kristen tradisjon har formidling av budskapet alltid vært sentralt og musikkens rolle har vært å bære teksten frem.

Har man vært redd for å slippe musikken løs og la den tale for seg selv? Ser man på deler av historien kan man svare ja. Da Bach begynte med mer utbroderende virkemidler i forspillene gikk det på ingen måte upåaktet hen. Spesielt fra et pietistisk ståsted var dette fullstendig unødvendig. Ordet måtte frem. Den pietistiske holdningen har hatt stor betydning siden og nytteverdien av musikk har blitt

tillagt stor verdi. Instrumentalmusikk kan ha minst like stor betydning i den religiøse praksisen. Utfordringene med den er som sagt dens frihet. Kirkens kontroll over forkynnelsen blir svekket. Hver og en kan oppleve det man ønsker gjennom musikken. Dette kan innebefatte tanker og tro som faller utenfor kirkens lære.

Kirkelig Kulturverksted har vært av stor betydning for den religiøse musikkens utvikling i Norge. Ten Sing miljøet, og andre liknende miljøer i kristen-Norge, har fra 70-tallet fostret mange dyktige musikere, som har preget den religiøse musikken gjennom plateutgivelser og konsertvirksomhet. Sammen med andre artister og en mer tradisjonell kirkemusiker her og der, har de formidlet den tradisjonelle kirkemusikken på nye måter. Med utgivelser som ”Salmer på veien hjem” med Bremnes, Paus og Boine i -91 og ”Blå Koral” med Reiersrud og Kleive samme år, var tanken om å gjøre salmer i nye innpakninger etablert. Man kan si at salmer alltid har blitt pakket inn på nytt fra melodienes opprinnelse, men det som skjedde i arbeidet til Kirkelig kulturverksted brøt mer med salmetradisjonen enn hva tidligere tolkninger hadde gjort. Nå ble salmer som før hadde blitt brukt som fellessanger, solosang og solospill i instrumentale versjoner og de ble konsertmateriale.

Trenden med nytolkninger innebefattet også julesalmer og på denne tiden ble julekonserter i kirkene mer vanlig. I det hele tatt ble kirken aktuell som konsertarena for stadig flere artister og produsenter uavhengig av høytider. Reiersrud og Kleive lagde instrumentalversjoner av kjente salmer. Melodiene var godt innarbeidet i kulturen og tekstene som hører til var godt kjente. At de ble fremført instrumentalt tok dem ikke ut av den religiøse musikkulturen og tradisjonen. De ble fremført med orgel og gitar og var også i sin nye innpakning beregnet på kirkerommet. Selv om disse arrangementene ikke ble laget for bruk i gudstjenesten inngår de i kirkemusikkbegrepet grunnet melodienes opprinnelige kontekst.

Domen

Kirkemusikkbegrepet kan tøyes ytterligere. Dette kan være meningsfullt fordi man i et stort perspektiv kan innlemme musikalske uttrykk som kan være fruktbare for mange i kirken. Noe i skyggen av flere av utgivelsene fra Kirkelig kulturverksted på 90-tallet, finnes et svært godt og interessant album som det er verd å låne øret til. Jan Magne Førde er en del av ensemblet Brass Brothers, men har også laget soloalbum. Et av disse heter Domen. Innledningsvis nevnte jeg den mulige sammenhengen mellom naturopplevelser og kirke, at naturens storslåtthet kan ha samme betydning for mennesker som kirkerommets storhet kan ha, og at kirkens budskap får liv fra den veldige naturen. ”Domen” legger an til dette og inviterer til meditasjon over tilværelsen i sine musikalske beskrivelser av omgivelsene.

Tittelen Domen er hentet fra arkitekturen og viser til et bygg med kuppel. På norsk har kirker uten kuppel også fått betegnelsen, da det avgjørende har vært om kirken er bispesete. Uansett vil betegnelsen for de fleste skape assosiasjoner til en stor og mektig bygning. Dette store og mektige skal vise seg i stor grad å handle om naturen og vi kan tenke oss at naturen er domen. Naturen er menneskets overbygning i tilværelsen. Den representerer den samme åndelighet som kirken formidler deler av. Forskjellen er at naturen alltid er naturlig og troverdig. Der kan kirken komme til kort innimellom, men så er vel også alt en etterlikning av det naturlige? Med komposisjoner som ”klokker”, ”stormkoral” og ”stormsalmen” tar Førde lytteren videre inn i opplevelsen av den kirkelige domen. Samtidig holder titler som ”snøsmelting”, ”bergtatt” og ”demningen” assosiasjonene rettet mot naturen. Hele veien er hentydningene til den mer konkrete religiøse bygningen og dens innhold i godt samspill med inspirasjonen fra og formidlingen av naturen. Trompeten og flygelhornet til Førde trekker lytteren ut i naturen og inn i seg selv, eller kanskje var det inn i domen til det voldsomme bygget og de mer beskjedne sidealtere? Nevnte Reiersrud er også her bidragsyter. Han fargelegger med gitarspill som viser til naturens bevegelser, om det er vann som renner eller vinden som stormer

langs kysten. Kvederen Kirsten Bråten Berg gir musikken folkemusikkpreget og ikke minst en direkte menneskelig dimensjon.

Men kan det være kirkemusikk?

Domen blir med sine musikalske landskapsmalerier og sin invitasjon til ettertanke ut i fra der mennesket befinner seg akkurat nå, en musikk som tar lytteren inn i åndeligheten i tilværelsen. Og det er denne invitasjonen det er snakk om. At musikken legger an til vedlikehold av det åndelige. Med en musikk som ikke bærer en tekst som igjen formidler bestemte oppfatninger om dette åndelige, kan det åpnes ytterligere opp for enkeltmenneskets egen tilnærming til denne dimensjonen i tilværelsen.

Dette alene gjør ikke Domen til kirkemusikk, ei heller er den laget med det for øyet, men den har mye godt potensial for kirkerommet. Potensialet ligger i det instrumentale uttrykket, referansene til naturen, Guds skaperverk om du vil og det mindre konkrete og kanskje mer uforståelige som omkranser mennesket. Domen er et forbilde. Den type uttrykk kan man med fordel bruke mer i kirkelige sammenhenger. Ja, man har jazzmesser en sjelden gang her og der og man synger lovsangskor med bandakkompagnement, men Domen og dens like burde kunne runge i kirkerommet i den ordinære høymessen. Menighetens medlemmer og besøkende burde kunne bli møtt med at det er åpent for deres tro og deres åndelige tilnærming. Gjennom en musikk som ikke er låst til dogmene kan denne tanken styrkes.

Fra orgelet er alt lov. Det er liksom et kristent instrument i seg selv, men andre instrumenter er man lettere kritisk til. Kirken må kanskje tørre å slippe musikken løs? Ikke bare fra orgelbenken og kortrabulantene, men også fra hvor som helst i rommet med hvilke instrumenter som helst. Musikken er nærmere den naturen kirken formidler noe av, og den tar oss nærmere det guddommelige enn hva ordene klarer. Om man skulle komme på sporet av noe som kanskje faller litt på siden av kirkens lære, tror jeg ikke det er så farlig. Med musikkens enorme plass til mennesket og dens åndelige kraft, er den nøkkelen til en åpen og vid folkekirke som er del av den samme progresjon som resten av samfunnet.

Takk til Jan Magne Førde som velvillig svarte på spørsmål om ”Domen”.

Håvard R. Skarre er lektor med utdanning i musikk og kristendom ved Universitetet i Oslo, pedagogisk utdanning fra Norges Musikkhøgskole og underviser i musikk og religion

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere