Sjur Isaksen

Alder:
  RSS

Om Sjur

Fakultetslektor på Menighetsfakultetet

Følgere

Er det riktig at presten skal gå med dødsbud?

Publisert 6 måneder siden - 1040 visninger

Skal vi fortsette med å være budbærere for dårlige nyheter? Jeg synes vi skal fortsette å svare ja når det sivile samfunn ber om vår hjelp.

Idet jeg skriver disse linjene passerer klokka 08.00, og jeg vet at mitt ansvar opphører. Det er tirsdag morgen, og en uke med beredskap for politiet i tre av Oslos prostier er over. Selv om det indre stressnivået ved å bære beredskapstelefonen var lavere denne gang enn forrige gang, kjenner jeg likevel en lettelse over å kunne levere den videre, som en stafettpinne. Det ble bare ett oppdrag denne uka. Bare én familie som fikk livet sitt snudd på hodet ved et besøk av en prest som ringte på dørklokka med et tydelig alvor skrevet i ansiktet. Jeg har tenkt at det var evangelist jeg skulle være, en som bærer fram godt budskap. Men ikke denne gangen.

Jeg blir aldri vant til dette. Jeg gruer meg hver gang. Men jeg vet to ting: Det verste har allerede skjedd. Og de som trenger å vite det, må få vite det på en så tydelig og omsorgsfull måte som mulig. Det er ikke jeg som er skyld i det som har skjedd. Det er ikke meg det er synd på. Det er ubehagelig, men det er tusen ganger verre for dem jeg går til.

Hvordan og hvorfor er dette arbeidet blitt en del av min prestetjeneste? Det er en lang tradisjon som ligger til grunn for denne praksisen, trolig begrunnet ut fra en forestilling om at presten gjennom forvaltning av kirkens ritualer følger et menneske fra vugge til grav. Dermed var det naturlig at også meddelelse av brå og uventet død var en oppgave som tilhørte profesjonen. Men dette var ikke nedfelt i noen kirkerettslig forordning og heller ikke festet i noen form for formalisert avtale før i 2005. Teologen Sindre Kulø skriver i en masteroppgave (Kulø 2006): ”Historisk sett ser det ikke ut som om presten har hatt et formelt ansvar for å melde dødsbudskap ved brå død, i alle fall ikke kirkerettslig sett. Verken i eldre kirkerett eller nyere norsk kirkerett er prestens ansvar for å melde dødsbudskap til de nærmeste pårørende nedfelt.” 

Det er først i 1990 at det å gå med dødsbud blir eksplisitt uttrykt som en plikt i Tjenesteordning for menighetsprester. I § 2 ledd c står det slik: c) utøve sjelesorg og veiledning, gå med dødsbud, reise i soknebud og også ellers besøke syke … Omtrent samtidig fastslår imidlertid Justisdepartementet at det overordnede ansvaret for å varsle pårørende ligger hos politimyndigheten: ”Etter §§ 86 og 94 i Politiinstruksen ligger ansvaret for varsling av pårørende om dødsfall ved ulykker, katastrofer og kriminelle handlinger hos politiet. Politiet kan imidlertid overlate selve formidlingen av dødsbudskapet til andre.”

Fra 2005 har dette samarbeidet vært regulert av en avtale mellom prestenes organisasjoner og det daværende Kirke- og kulturdepartementet. Avtalen tydeliggjorde prestenes plikter og ga økonomisk kompensasjon for beredskapen. Siden 2016 har denne beredskapen også vært en regulert del av prestenes arbeidstidsavtale. Det som imidlertid er påfallende, er at det ikke finnes prinsipielle faglige eller politiske begrunnelser for dette samarbeidet, verken i forarbeidene til Politiinstruksen i 1990 eller til avtalen mellom prestenes organisasjoner og departementet.

Faglige innvendinger kunne handle om at andre yrkesgrupper har mer og bedre utdanning i krisereaksjoner enn det prestene har. Dette er trolig sant. Samtidig fordrer det å gå med et dødsbudskap en erfaring fra et samtalefelt som ikke har de kliniske omgivelser og kjennetegn som mange behandlere arbeider innenfor. Prester har en slik erfaring. I tillegg er prester utdannet til å ta imot og romme den eksistensielle smerten som brå død ofte kan utløse.

Politiske innvendinger har sporadisk blitt reist, ikke minst ved Humanetisk forbund: ”For mange kan det oppleves som et overgrep hvis det er en prest som kommer på døren,” sier Kristin Mile og legger til: ”Dette er politiets ansvarsområde som de har skjøvet over på prestetjenesten.” (Dagen 11.12.15) Denne innvendingen har tyngde, men har likevel i liten grad bidratt til en sterk opinion mot ordningen. Det tyder på at prester i mange sammenhenger vurderes mer ut fra sin praktiske kompetanse enn ut fra sin religiøse representasjon. Prester går fortsatt med dødsbudskap til mennesker med svært ulik tilknytning til kristen tro og livsanskuelse.

Jeg betrakter det å gå med dødsbudskap som et oppdrag jeg gjør på vegne av politiet og storsamfunnet. Arbeidet er viktig; flere forskningsrapporter konkluderer med at måten et dødsbudskap formidles på, er avgjørende for de pårørendes etterreaksjoner. Når det sivile samfunn, ved politiet, fortsatt vurderer kirkens prester som den mest nærliggende samarbeidspartner i dette viktige arbeidet, antar jeg at dette er ut fra en vurdering av kompetanse og ikke bare ut fra sedvane. Og det er påfallende ofte at pårørendes reaksjon overfor den budbærende presten også innbefatter takknemlighet. Så absurd det enn kan fortone seg, blir prester takket for at det var nettopp de som kom med det vonde budskapet.

Skal vi fortsette med å være budbærere for dårlige nyheter? Jeg synes vi skal fortsette å svare ja når det sivile samfunn ber om vår hjelp. Da er det ikke avgjørende om oppgaven er lett eller tung, eller om det er gode eller dårlige nyheter vi går med.

(Teksten ble første gang publisert i Luthersk kirketidende.)

Gå til innlegget

Minnetalen i en gravferd

Publisert over 4 år siden - 408 visninger

2.mai publiserte psykiater Finn Skårderud en kronikk i Vårt Land, som samme dag ble lagt ut på avisens nettsted verdidebatt.no.

I kronikken refererer Skårderud til en konkret erfaring fra en gravferd i Den norske kirke, der han opplevde at prestens minnetale ga et usant og sterkt forskjønnet inntrykk av avdødes liv, sykdomsforløp og dødsprosess. Han hevdet at dette bildet ble gitt mot bedre vitende og at det for flere enn han var ubehagelig og provoserende å høre på. Skårderuds kritikk satte i gang en interessant samtale, både på verdidebatt.no og i andre medier.

Det er ikke mer enn to år siden en liknende debatt fikk spalteplass, både i LK (9/2011) og i Vårt Land. Foranledningen var Wenche Foss’ gravferd fra Oslo Domkirke. Da gjaldt det spørsmålet om i hvilken grad avdøde, pårørende eller byrå kan regissere gravferden, når den samtidig blir forstått som en kirkelig, gudstjenestelig handling. Gudstjenestebokens alminnelige bestemmelser for gravferd innledes slik: «Handlingen gravferd er fellesskapets siste tjeneste overfor sine medlemmer». Gravferdsliturgien rydder plass til at det personlige og biografiske i det som kalles minnedelen. Det er trolig denne delen av gravferden som mest utfordrer det sensitive i konteksten. Konteksten er at det bokstavelig talt ligger et lik i rommet. Det er et helt konkret og individuelt menneskeliv som er avsluttet og det er akkurat dette mennesket som fellesskapet er samlet for å ta farvel med. Da er det ikke rart at dette menneskets biografi og særpreg kan få plass. Likevel har flere av tilsvarene til Skårderuds kronikk, blant annet fra praktikumsleder ved PTS, Sivert Angel, handlet om minnetalens underordnede betydning i gravferden. Dette er et betimelig liturgisk og historisk synspunkt, som man gjerne kan promotere i presteutdanning og langsiktig liturgisk arbeid. Men slik det er i dag hjelper det ikke stort hvis dette synspunktet verken reflekteres i folks forventninger eller i gravferdens indre proporsjoner. Minnetalen er og blir viktig for de pårørende. Da er den også viktig for presten.

Hvordan skal så minnetalen best kunne fungere etter sin hensikt? For å svare på det, må vi først undersøke denne hensikten. Selv tenker jeg at minnedelen skal være en «rapport» fra livet. Når vi rapporterer fra livet og dette skjer i Guds hus, så likner det på bønn. I bønnen åpner vi livet for Gud, slik at både takknemlighet, bekymring og klage finner tilstrekkelig rom. Minnetaler innledes ikke med «kjære Gud», likevel er vi i Guds nærhet. Det er kirkens rom som er valgt for denne endelige ritualiseringen av livets avslutning. Det er også kirkens tro at Gud elsker det mennesket som det nå tas farvel med, med enn hengivenhet som langt overgår selv de mest forblommende og følelsesladde minnetaler. Derfor trenger ikke minnetalen søke å motivere Gud til å elske den avdøde. Den bør heller søke å være en sann, sensitiv og relativ kort rapport fra livet.

 

-       Sannhetskriteriet var det som i følge Skårderud ikke ble oppfylt i hans gravferdserfaring. Han har et viktig poeng. Der framstillingen av avdødes liv, eller sider ved dette, er åpenbart forfalskede versjoner av virkeligheten, bidrar dette til å svekke prestens troverdighet. Det bidrar også til at gravferden ikke vil fungere som ritualisering, siden ritualiseringen forutsetter gjenkjennelse og identifisering. Imidlertid er det slik at sannheten om et liv ikke eies av én pårørende eller av én gruppe. Det finnes mange versjoner av ethvert liv. Presten er ofte henvist til å veie ulike versjoner i sin jakt på et språk som er sant og bærekraftig. Dette utfordres spesielt ved kompliserte dødsfall eller ved kompliserte familieforhold. Skal selvmordet omtales som det det var? Skal barn fra ulike «kull» få sine svært ulike versjoner av fars omsorgsevne dokumentert i minnetalen? Slike vanskelige sannhetsavveininger, leder over i det andre kriteriet.

-       Sensitivitetskriteriet handler om at enhver rapport fra livet skal være frivillig. Derfor må sannheten balanseres av den sårbarheten som ligger i situasjonen. I en kultur som har mistet mye nødvendig bluferdighet, ligger det et latent behov for å disiplinere og begrense rapporter og presentasjoner av seg selv og andre. Dette gjelder både form og innhold. Ofte er det tilstrekkelig å nyansere språket. Siden livet som regel er ganske nyansert, bør språket være det også. Sensitiviteten er nødvendig for å opprettholde og bevare et tillitsfullt forhold mellom prest og pårørende/menighet. Brutale og unyanserte sannheter er ofte høyst diskutable og gir sjelden et bilde alle kan skrive under på. Derfor kan de fort ødelegge for all annen kommunikasjon som foregår i rammen av gravferden.

-       «Et kort minneord holdes av presten eller av en representant for de pårørende. Det bør inneholde noen biografiske momenter med særlig vekt på hva avdødes liv har betydd for dem som stod ham/henne nær, og for andre livssammenhenger han/hun har stått i.» Slik står det i gudstjenesteboken, liturgien gir med andre ord en klar tilskyndelse til minnetalens omfang. Den skal være kort. Det er ikke lett å få til. Men det er kirkens og liturgiens ønske.

Skårderud faller for sitt eget grep når han skriver: «Presten var frekk i kirken. Hun sto ved kisten og løy så det rant.» Dette er en subjektiv ytring, lagt ut i offentligheten, men uten innsikt i prestens bakgrunn for og intensjon med sine pastorale valg. Derfor kan det like gjerne sies at Skårderud er frekk i debatten, som at presten var frekk i kirken.

Nå er det ikke slik at prester burde være unndratt faglig kritikk for sine valg. Det er kommet flere offentlige ytringer om presters praksis de siste årene, ikke minst fra kjente mennesker som har skaffet seg en god kommunikasjonsplattform. Da er det imidlertid viktig å huske på at prester ofte deler skjebne med barnevernsansatte og helsepersonell: De kan ikke forsvare seg eller ta til motmæle. Det maner til større sensitivitet også i kritikken.

I hovedsak blir presters arbeid ved gravferd meget høyt verdsatt. Det har sine grunner at kirken fortsatt i så overveldende grad blir valgt som forvalter av dette viktige ritualet, det aller siste. 

sjur.isaksen@mf.no

  

-       Det finnes mange versjoner av ethvert liv. Presten er ofte henvist til å veie ulike versjoner i sin jakt på et språk som er sant og bærekraftig. Dette utfordres spesielt ved kompliserte dødsfall eller ved kompliserte familieforhold.

 

 

-       I hovedsak blir presters arbeid ved gravferd meget høyt verdsatt. Det har sine grunner at kirken fortsatt i så overveldende grad blir valgt som forvalter av dette viktige ritualet, det aller siste.

FØRST PUBLISERT SOM LEDERARTIKKEL I LUTHERSK KIRKETIDENDE

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6418 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6864 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2228 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
23 dager siden / 3566 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 481 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 489 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3544 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8041 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2685 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
4 minutter siden / 1521 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
11 minutter siden / 2668 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
26 minutter siden / 1386 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 5 timer siden / 1521 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1521 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 6 timer siden / 1386 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 582 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 582 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 6 timer siden / 679 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1521 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1521 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 7 timer siden / 582 visninger
Les flere