Vegar Monsen

Alder: 17
  RSS

Om Vegar

---

Følgere

Meningstyranniet

Publisert nesten 8 år siden

Med rett til å mene, og med rett til å holde kjeft.

Kjære Menneske. Du ja, du som bor i din egen lille verden, en plass mellom øynene og ørene dine. I din verden er alt ganske så fornuftig og det meste du tenker er en konklusjon av tindrene klar selvfølgelighet. Du vet at du ikke vet alt, men du vet du er ganske så smart. Om ikke på alt, så iallefall på ganske mye og resten har du klart deg fint uten så langt så da kan det ikke være særlig viktig.  

Problemet ditt er at du ikke vet alt. Mest sannsynlig så vet du egentlig ganske lite om veldig mange ting. Kanskje du har brukt tid på å lære deg noen ting i litt mer detaljer, noe som har gitt deg en liten bobble av kunnskap du kan briljere med. Men selv da så er du ganske sikkert ikke særlig opplyst, kanskje bare nok til å være interessant ved middagsbordet. Men noen få mennesker går veldig veldig langt for å lære seg veldig mye om få ting. Det kan være å spille piano, male landskapsbilder, studere romersk arkitektur eller naturfaglig vitenskap. Som regel så står disse menneskene på skuldrene til kjemper og ser litt lenger enn sine helter gjorde. 

Så hva er det mitt hjertesukk handler om? 

Mange ganger er det / føles det slik at det 'vanlige' Mennesket mener de er berettiget til å ha en mening som er ganske like mye verdt (og skal vektlegges) som alle andres meninger, selv om de ikke selv står på noen kjempers skuldre. Ikke har det tydeligvis noe å si hva deres mening er fundert på, det forventes at vi skal ha en slags intellektuell likestilling og da skal folk HØRE ETTER og ta deres mening til etteretning uansett hvor fjollete deres utgangspunkt er. Alt annet virker å være elitistisk i deres øyne. Kanskje så. 

Hvorfor i alle dager er det slik at du, kjære Menneske, så ofte bruker albuene dine til å brøyte deg frem til andre små verdener, mellom øynene og ørene til andre mennesker, og brøler dem i fjeset med dine konklusjoner om ting du virkelig ikke har særlig mye peiling på? 

Det er mange smarte mennesker som har hatt meninger om slike ting, og ofte er de blitt ignorert eller mistolket. En av dem, Socrates, sa at "Jeg vet at jeg ingenting vet". Det han mente er ikke at "ingen vet egentlig noenting da vi alle er mennesker" og at man da har like mye eller like lite rett uansett hva man sier. Socrates var ikke av den oppfatning at han ikke visste noenting. Han visste faktisk ganske mye, og han ble kjent nettopp fordi han tok en 'undrene' posisjon ovenfor de som påsto de visste mye om ting de egentlig ikke kunne så mye om.  Altså, han brukte såkalt "Sokratisk dialog" som handler om å stille kritiske spørsmål om en annen persons oppfatning slik at de selv eventuelt kommer til en konklusjon at de tar feil. Han beviste med det at det er faktisk en forskjell mellom å vite noe skikkelig og det å "synse". 

En annen er St. Augustin av Hippo som ble riktig så sinna på sine kristne brødre og søstre som uten skikkelig kunnskap om kristendommen kom med påstander de ikke hadde dekning for å påstå. Hans poeng var at når "mindre lærde mennesker" påtar seg en ekspertrolle på ting de ikke kan og deretter av andre blir motbevist ved at de åpenbart tar feil, så undergraver de både seg selv og den troen de representerer ved at de som har skrevet bibelen blir merket som uvise. 

Nå er ikke min frustrasjon over at folk er kritiske til etablerte fakta, men heller at grunnlaget de er kritiske på er at de har sine egne forutsetninger som de vil skal trumfe alt. Folk må få lovt å mene at f.eks. evolusjon er feil fordi de i sin egen verden har konstruert et logisk system som sier det er feil, men det betyr ikke at deres mening bør vektlegges når den for andre, på et fysisk grunnlag i en fysisk verden, er f.eks. umulig. Selv om vitenskap i sine mange lag med løkringer kan ta feil her og der er det ikke slik at de tar automatisk feil med alt. Det samme gjelder for de fleste andre disipliner, inkludert teologi vil jeg tro. Nå er jeg ikke i krig mot folk som tar standpunkter i saker hvor man ikke egentlig kan ha særlig mye rett og galt, f.eks. spørsmål som omhandler skjønnspørsmål, politikk og andre individuelle ting. Men som en ganske liberal person som respekterer ytringsfriheten dypt er det min oppfatning at i vår ytringsfrihet så ligger det et ansvar å moderere seg selv, altså at selv om vi per definisjon kan gjøre noe så betyr det ikke at vi bør. 

Det bør da virkelig være rom i norsk skole til å få inn elementær kritisk tenking av den sort som ikke ønsker å promotere sin egen agenda, men som heller holder alle andres agenda ute i dagslyset hvor man kan beskue det fra alle sider. 

Det finnes virkelig ingen religion, ideologi eller annen virkelighetsoppfatning som ikke skal tåle gjennomsiktlighet fra alle kanter og vinkler. og samtidig være verdt å samle på. Og det håper jeg du, kjære synsete menneske, i det minste er enig i. 

Gå til innlegget

Religionskritikk

Publisert rundt 8 år siden

Hvorfor virker det som at religionskritikk blir sett på som umoralsk eller vulgært? Too long; didn't read (TL;DR) helt i bunnen siden noen ikke liker lange innlegg.

En del kristne her på VD ser ut til å bli mektig provoserte når ateister ytrer seg om en annen virkelighetsoppfatning enn den de selv tilhører; en virkelighetsoppfatning som jo ofte er konflikterende med deres egen, per definisjon. Det virker for meg som at de føler de har en rett til å ikke bli kritisert på teologien til sin religion, på sine ytringer som følge av sin religion og generelt det meste som er forbundet med religionen de tilhører. Hvordan de enkelte reagerer er jo forskjellig, men noen ganger så blir det et veldig fokus på at moderatorer regelrett burde gripe inn på disse dekadente inntrengerene som forgriper seg på deres hellige lekeplass (VD), eller skriver lange avhandlinger om hvor uforskammede og ufine ateister er.

Nå er jo vi ateister, både her og generelt i verden, individer hvor noen av oss er mer aggressive enn andre og noen passer helst på sin egen bakgård uten å bry seg så mye om hva resten driver på med. Det er klart at ikke alle ateister er høflige mennesker (siden vi tilhører homo sapiens er det jo implisitt) og noen ateister har sikkert et ønske til å harselere kristne for forskjellig grunn, uten å ha noe etisk eller moralsk mål med det. Men uansett, det gjelder de tilfeller hvor det er personangrep og andre logiske feilslutninger at det blir harselering, det gjelder ikke all kritikk mot religion.

Selv om du/en er kristen og tror på Gud så er du/de ikke fritatt ansvar og kritikk uansett hvor mye den enkelte må føle det. Vi som mennesker levet i et samfunn, og når vi blir med i et samfunn så blir vi og med i en sosial kontrakt hvor "samfunnsnormer" og samfunnskrav gjelder og overgår de personlige preferansene vi har og ønsker. Et slikt krav er blant annet Norges Lover som blir "pålagt" oss om vi vil eller ikke, som følge av vårt medlemskap i et samfunn. Vi som individer blir holdt til et ansvar som overgår hva vi selv måtte velge å anerkjenne (og religiøse har vel flere slike lag internt i sin teologi), og med det følger og muligheten for kritikk (som betyr saklige argumentative meninger), hvor handlingen å kritisere overgår i presedens hva man selv mener er feil å kritisere (som regel sin egen virkelighetsoppfatning).

Noen kristne syntes å føle at kritikk mot deres religion er et brudd på en eller annen slik sosial norm, for eksempel gjensidig respekt eller toleranse.

Det jeg lurer på er under hvilken rettighet / autoritet er det vi som ateister skal anerkjenne at religiøse, her spesifikt kristne, har en rett til å ikke bli eksponert for ikke-religiøse sin virkelighetsoppfatning.

---------

Et par ting jeg kan tenke på som mulige argumenter er:

Respekt:

Altså at kristne har rett til å bli respektert for sin tro (gjennom religionsfrihet) og dermed å ikke bli forfulgt og spyttet på som følge av dette.

Dette er jeg forsåvidt enig i, om det var et "isolert tilfelle", men nå er det slik at denne friheten gjelder for alle, inkludert ikke-kristne og hvis ikke-kristne har rett til frihet fra  religion, så har de også rett til å ytre sin virkelighetsoppfatning som jo er en mangel på kristendom. Det er derfor ikke respektløst for en ateist å si at han ikke tror at verden er 6000 år og dermed at kristne tar feil da det i såfall er tilsvarende respektløst å syntes det er respektløst siden det da bryter med ateistens virkelighetsoppfatning. En håpløs og komplisert sirkel.

Samtidig så er det min mening at man har noen personlige friheter som går på individets frihet, altså ting som angår en selv (tanker og følelser osv). Men i de tilfeller hvor det angår andre så er uansett fullstending legitimt å kritisere enhver ide og mening. Hvis f.eks. en Islamist syntes at vi "vantro hunder" burde avlives så er det ikke "respekt for religion" å la islamisten ha det som et designert mål, uansett hvor mye han syntes det er riktig og proklamerer religionsfrihet. 

Det bringer meg over på:

Toleranse: 

Toleranse er en merkelig ting. Toleranse er den "selvkontrollen" vi har til å tolerere ting vi ser på som negative, fra andre. Kristne kan si at ateister er intolerante angående kristendommens religion, slik som f.eks. å ikke ha kristendom for prominent i skole, og andre "rettigheter" de føler de har. Men det å tolerere handler ikke nødvendigvis om å ikke reagere, selv om det ofte virker slikt i dag. Jeg mener det er kristne som er intolerante når de ikke tåler å bli kritisert, når de føler de står over å bli stilt til ansvar fra andre enn Gud selv. Det blir litt som "Hvem er du til å spørre oss om slike ting, vet du ikke at vi har vært her i 2000 år, hva er vel du i forhold til oss?"

----------

Jeg er selv ofte kritisk ovenfor religion, men jeg ser ikke på meg selv som respektløs eller intolerant (selv om noen sikkert har de karakteristikkene på sin short-list på meg) av den grunn. Jeg ser det som legitimt å kritisere kristne (og alle andre ideologier / religioner) på de områder som angår meg selv eller andre, eller i de tilfeller jeg mener at de er uærlige eller urimlige i sin tankerekke eller mening.

Hvis noen av dere leser Christopher Hitchens bok "God is not great - How religion poisons everything" så vil kristne nok oppleve å få kaffen i halsen for Hitchen's veldig krasse tone men hvis man ser bak fasaden av harsk kritikk så ser man at han kritiserer "urimlige" deler av religion (om de er prominente eller ikke er en annen ting), som i sin egenart er ufine, irrelevant av "hvor hellig" det er. 

Jeg mener og (og det er min mening) at kristne, hvis deres religion er Sannheten og "det riktige" så bør de både tåle, og søke, sterk kritikk slik at de kan tenke at "Kristendommen er det riktige selv etter å ha lest kritikk", i stedet for å skyte ned all kritikk som personlige angrep og "blasfemi" for å beskytte sin bobble. Jeg tror at hvis den kristne Guden faktisk hadde eksistert, så ville han nok tåle ateistiske virkelighetsoppfatninger da vi jo per definisjon tar feil i det tilfellet.

TL;DR: Jeg vil altså gjerne høre noen gode argumenter for hvorfor kristne skal fritas å bli kritisert, hvis noen kristne mener det (og jeg vet de finnes).

Gå til innlegget

Freedom of speech

Publisert rundt 8 år siden

"Then you should say what you mean" the March Hare went on. "I do," Alice hastily replied; "at least, at least I mean what I say.. that's the same thing, you know."

"Not the same thing a bit!" said the Hatter. "You might just as well say that 'I see what I eat' is the same thing as 'I eat what I see'!" - Alice in Wonderland.


Freedom of speech, eller ytringsfrihet som det heter på norsk, er et kjært barn i mange sunne politiske kjærlighetsforhold og en stygg bastard i noen ikke så fine politiske systemer.

Merkelig og mektig er det uansett, dette imaginære konseptet av vår frihet til å si hva vi vil. Kanskje er det så følsomt fordi det er så nært koblet til det samfunnet hvor det normalt eksisterer, et samfunn med god ytringsfrihet er nesten synonymt med demokrati, med likeverd og andre fundamentale menneskerettigheter. Det minner litt om Pi i matematikken. Når vi som mennesker en gang treffer på en utenomjordslig (som i romvesen) sivilisasjon vil vi ikke nødvendigvis kunne måle deres teknologiske / matematikse forståelse med Homo Sapienske kognitive konstrukter som 10 og 360. Men har de Pi, så vil det si svært mye om deres kunnskapsnivå. 

På lik linje blir ytringsfrihet en slags målestokk på hvordan vi er som folk og samfunn. Ytringsfrihet er viktig fordi det henger sammen med en annen menneskerettighet, nemlig "Freedom of assembly", eller Forsamlingsfrihet. Har du disse to, så har du ingrediensene til demokrati.

  • Den første, ytringsfriheten, lar oss bryte den forhekselsen som er keiserens nye klær. Den kan fortelle alle at du ikke er alene om å føle deg undertrykt. 
  • Den andre, forsamlingsfrihet, lar deg manifistere denne eventuelle unisone forståelsen av å være undertrykt, av å ikke bli hørt, til en masse av indre enighet og ytre protest. Får du nok folk kan du avsette hvilken som helst regjering, hvilken som helst styreform, hvilken som helst ideologi.

Uheldigvis så er det slik at frihet ikke er en naturlov, og som alt annet i verden så koster frihet.

Noen liker ikke frihet, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet fordi det er hovedfienden mot deres ellers så behagelige autokrati / diktatur.

Noen liker ikke en fri form for frihet fordi frihet betyr mindre sikkerhet, mer urettferdig fordeling av materielle goder, undertrykkelse av arbeidere, store og sterke makteliter som følge av frie markeder aka kapitalisme. Frihet i denne forstanden er å gi opp en form for garanti på en måte og motta en annen, å hengi seg til statistikk og samfunnsmessig evolusjon på godt og vondt.

Et fritt samfunn bygger sykehus og har sykebiler etter hva som er samtidighetsfaktoren, altså sannsyligheten for hvor mange som trenger sykeplasser og sykebil, samtidig. Får vi en naturkatastrofe i Kristiansand, hvor mange sykebiler har de til rådighet?

Et fritt samfunn bygger fengsler, utdanner politi og lager lover etter hva som er en balansegang mellom hvor mange som sannsynligvis blir kriminelle, og hvor "kriminelle" folk skal få være uten å bli definert som banditter.

Et fritt samfunn er ikke perfekt men det er det minst uperfekte.

I 2001 så fikk vi i Vesten en uvanlig stor bekreftelse på at vi betaler avdrag på friheten vår. Dette kulminerte i 2005 med Jyllans-Postens tegninger av Profeten Muhammad. Det var starten på en regelrett krig mellom både vår frihet gjennom ytringsfrihet og pressens trykkefrihet, og muslimers ærekultur. De fleste personer i Vesten, og kanskje spesielt mer hardcore libertarianister (som meg selv) kjenner det langt inn i ryggmargen, det gjør rett og slett helt vanvittig vondt å bli trokket på konseptet av ytringsfrihet. Kanskje det er slik det føles for muslimer å bli trokket på med tegningene. Uansett, det som er våre grunnsteiner av frihet, demokrati og fordragelighet kan ikke, må ikke, bli fratatt oss gjennom å overgi ytringsfrihet. 

Men i ettertiden av Jylland-Posten har det kommet mange reaksjoner fra folk i Vesten selv. De sier at, hvem tror vi at vi er, hvem tror pressen at de er, når de føler de på vegne av alle i det frie samfunn kan gå til krig mot ekstremister som har alle intensjoner om å hevne seg på ufattelige måter, ikke på pressen selv, men på samfunnet som støtter dem frivillig eller ufrivillig.

Noen andre abonnerer på:

"I disagree with what you say, but I will defend to the death your right to say it"

- Evelyn Beatrice Hall sin tolkning av Voltaire.

Men har vi råd til å krige for vår ytringsfrihet, har vi råd til å ofre en mest sannsynlig statistisk prosent (tilfeldige sivile) av befolkningen for konseptet ytringsfrihet? Har vi råd til å ikke gjøre det? Har vi rett til å gjøre det?

Yale University skulle printe en bok om de danske tegningene om Muhammed, med tegningene inni, omtrent av samme grunn som mange aviser i Vesten printet tegningene i solidaritet med Jylland-Posten. Men de fikk et sikkerhetsfirma til å gå igjennom sannsynligheten for at de ville bli et offer for en terrorhandling som følge av denne publikasjonen. Og da ta inn hvilke ressurser de hadde til rådighet for å beskytte seg mot en slik aksjon. De kom fram til at sannsynligheten var uforsvarlig stor, og at lokalmiljøet som er bygget for å beskytte seg mot innbrudd og mindre kriminalitet ikke hadde på langt vei de ressurser som skulle til. Skolens struktur var bygget på premisser om at samfunnet ikke skulle ha terroraksjoner.

De måtte derfor, sterkt ufrivillig, sensurere seg selv da de ikke er soldater, deres plass er ikke å gå til krig mot ekstremister. Og selv om det gjør vondt så må jeg si meg enig, kanskje til og med si det er modig. Ytringsfriheten er ikke så fri som vi liker å tro. Og pressen ser ut til å tro deres pressefrihet er ikke bygget på etikk og moral for å informere og tjene folket, men heller kapital. Vår forsamligsfrihet går med til å ha halvhjertede demonstrasjoner om symbolske summer i fagforeninger eller å fortelle utmattede stortingspolitikere at de ikke gjør jobben sin.

Kanskje er det slik, uheldigvis, at på lik linje med Alice sin forvirring av konsepter så er livsfilosofien "Selv om du kan, betyr det ikke at du burde" også gjeldene i "Selv om du burde, betyr det ikke at du kan".

Gå til innlegget

Er Gud en ateist?

Publisert rundt 8 år siden

Vel?

I de 10 bud står det: 1. Du skal ikke ha andre guder enn meg.

Hvis Gud ikke har noen skaper / tror på en religion (man kan vel ikke si at hans egen eksistens skal være hans egen religion, det ville vel vært litt pretensiøst) er Gud da egentlig en ateist?

Han er jo en "Gud" selv, men samtidig så tror han ikke noen krefter større enn seg selv, så han har derfor ingen Guder over seg og dermed ingen religion eller "Gud" å tro på. For navnet Gud er jo på en måte stjålet fra betegnelsen Guder (sikkert et markedsføringstriks) som er "overnaturlige mektige vesner" i forhold til den som ser, og ikke bare Yahweh. Vi har jo mange Guder per definisjon, selv om noen sverger til bare en "ekte".

Hvis Gud er en ateist, er det ikke litt mye å kreve av oss å tro på en Gud når han ikke klarer det selv? :D

 

Gå til innlegget

Kjære Helvetes-lobbyister!

Publisert rundt 8 år siden

Dere vet hvem dere er.

Et spørsmål:

Når dere tror på ett eller flere Helvete for de som ikke er Frelst, dvs alle andre som ikke tror det dere tror, ødelegger ikke dere da hele konseptet Tro som Kirken og Troen er bygd på?

Utledning:

Hvis dere tar fra alle muligheten til å velge å tro på deres Gud, ved å gjøre alle andre valg praktisk talt så håpløst urealistiske at de de facto / egentlig ikke er en mulighet (her representert ved at du havner i Helvete hvis du ikke velger riktig), blir dette da ikke en slags form for frivillig tvang?

Dere har umyndiggjort hele konseptet tro, ironisk nok i den tro at dere gjør Gud en tjeneste. Men i praksis så er dere en fiende av hans Kirke ved at dere gjør han om til en tvangsmekanikk som ikke har rom for tro, bare skal, vilje og absolutt tvang.

Dette er vel ganske åpenbart feil fordi hvis Gud absolutt ville at mennesker SKAL gjøre det han kommanderer uansett som en egen naturlov, så hadde det vel vært sånn. Vi hadde vel blitt skapt sånn i den kristne tro? I stedet så sier dere at det er Guds vilje at vi skal tro på han og alle andre valg blir straffet med absolutt og fullstendig voldelig ødeleggelse.

Dere ødelegger jo dermed konseptet av tro og den personlige tilliten som dere advokerer, det hele blir en slags implementering av Satan i Guds bilde. Ironisk nok så blir denne absolutte helvetesfrykten bare en sikkerhetsmekanisme for de som allerede er innenfor religionen, da de samme premissene om Gud ikke gjelder utenfor. Dere ødelegger effektivt Kristendommen fra innsiden.

Så kjære Helevetes-lobbyister, hvorfor er dere som såkalte kristne aktive fiender av Gud og Tro? Hvorfor vil dere ødelegge Kristendommen?

Hilsen en ateist som ikke forstår.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere