Sissel Johansen

Alder: 55
  RSS

Om Sissel

Følgere

En tankevekker for en nybegynner-blogger

Publisert nesten 9 år siden

Det jeg skriver på min blogg her på VD, kan faktisk brukes og endog gjengis på den måten en journalist finner det for godt ellers i avisen. Selv har jeg liten mulighet til å gå direkte inn og rette opp evt. misforståelser.

Jeg la merke til artikkelen som lå ute på vl.no i går ang. Anfindsens uttalelser om sjørøvere og behandligen av disse, på sin blogg.

Selv reagerte jeg litt på måten hans uttalselser ble gjengitt, for dem som ikke selv hadde lest bloggposten.  Jeg er opptatt av at ting skal gjengis rettferdig overfor den som har produsert teksten. Og jeg merker meg faktisk at Anfindsen for noen bloggere er blitt en slags fritt vilt for negativ omtale og tiltale. Det er alvorlig, slik jeg ser det. Han tåler det sikkert godt, hva vet jeg, men jeg mener det likevel ikke bør forekomme på et verdidebatt-forum.

Det stod å lese at Anfindsen gikk god for skipsrederens metoder og også åpnet for at man kunne henrette sjørøvere som overgav seg, på stedet. Vel... slik kunne man også tolke det som stod. Slik valgte f.eks. ikke jeg å tolke det. For han skrev faktisk også at han ønsket dette utredet i større grad, før han ville ta stilling. Da blir det litt opp til den som gjengir, hvilket bilde man ønsker å skape av f.eks. Anfindsen (eller kanskje neste gang meg selv eller noen andre).

Jeg leste videre at Anfindsen fikk mye motbør, ikke minst fra Ekeland Bastrup. Det ble vist til hans kommentar, men det  journalisten faktisk utelot å nevne, var at nevnte kommentar fra E.Bastrup faktisk var et svar til en annen deltaker enn Anfindsen. Dermed ble bildet også der noe skjevt, mener jeg. Anfindsen hadde ikke (som det ble antydet), nevnt noe som helst om at ikke sjørøvere hadde samme verdi som sjøfolk! Det var en annen som skrev om dette, men heller ikke han hadde denne tanken bak det han skrev, kom det frem.

I dag kan man samme sted lese at Anfindsen beklager at han åpnet for henrettelse på stedet. "Anfindsen angrer - vil ikke henrette pirater", er den tabloide overskriften.  Vel, han gjorde vel egentlig aldri helt det, slik jeg tolket han, men han har nå selv valgt å beklage, så det skal jeg ikke blande meg ytterligere borti.

Men jeg må si jeg er sterkt betenkt i forhold til å skrive flere innlegg på min blogg når jeg ser hvordan dette faktisk kan brukes og etter min mening også misbrukes.

Nå er ikke undertegnede i målgruppen: "bloggere man er ivrige etter å beholde på VD", så det er nok slett ingen som bryr seg om min mening i denne sammenheng. Selv er jeg bare en ukjent Johansen - en hvemsomhelst igrunnen. Og enkelte ville nok bare gledet seg over at jeg forsvant herfra. Jeg er blitt kalt for kjeftesmelle, og en av de vanskelige å forholde seg til osv.  Jeg skal være rettferdig å tilføye at det ikke gjelder mer enn et par tre selvsikre menn (etter min mening). Men dog. Det føles uansett ikke greit for noen å bli fremstilt negativt og i et lys som blir hengende ved en som person i uminnelige tider. Jeg vil tro at dette må føles enda mindre greit når man faktisk er en kjent person med et kjent navn.

Jeg skulle virkelig ønske at VD/VL ville se på sin praksis når det gjelder det å gjengi. For der må man vel kunne forvente den største nøyaktighet - når man faktisk bruker en bloggpost med endel personlige tanker og vurderinger. Nå kjenner ikke jeg til om Anfindsen var kontaktet på forhånd, men det håper jeg jo.

Jeg vil også nevne modereringen til VD - jeg har lest i gamle tråder at dette er et tema som mange har tatt opp før. Likevel er det fortsatt slik at man her opererer med å la folk stå i gapestokkmodus. Med fete typer står en der med vedhenget: slettet pga. avsporing - eller enda verre: pga. brudd på etiske retningslinjer. Ingen vet hva det stod der - så mye kan tenkes og menes om nettopp det. Hvorfor kan man ikke ganske enkelt gjøre som man gjør på andre nettsteder - skrive et diskret: kommentaren er fjernet? Jeg synes man bør ha en meget god grunn for å fortsette gapestokk-praksisen. Og jeg håper at jeg vil få et svar fra redaksjonen på dette. Jeg synes rett og slett praksisen er uverdig og jeg har lest at jeg ikke er alene om å synes det.

Dette er ikke vondt ment overfor enkeltpersoner, men det er tanker jeg gjør meg om det å blogge og de følger det faktisk kan ha for en uvitende stakkar. Det er mye å tenke gjennom og ta stilling til. Men kanskje ikke bare for den enkelte blogger, men også for de som driver nettstedet?

Gå til innlegget

Hva er "bra" knappens hensikt?

Publisert nesten 9 år siden

Skal det fremheve et godt skrevet, reflektert og evt. dokumentert innlegg, eller skal det fremheve de som har sammenfallende meninger med en selv? Andre hensikter?

Jeg tillater meg å spørre, selv om jeg ikke forventer at mange vil svare. Det er i det hele tatt vanskelig å oppnå noe særlig respons på innlegg her - uansett hva en forsøker å skrive om. Det kan jo ha noe med at det kun er et lite fåtall som deltar i det daglige - den såkalt "harde kjerne". Da er det jo begrenset hva man kan engasjere seg i. Men det er lite inspirerende for de som skriver flere innlegg uten noe respons, vil jeg tro.

Det er heller ikke mange som til vanlig gjør bruk av "bra"-knappen - og det er jo selvsagt også helt frivillig. Men en kan ikke unngå å lure på hvorfor så mange plutselig vet å benytte seg av den når en deltaker skriver en kort notis for å gjøre oppmerksom på at Vigrids leder nå er å finne på VD. Største antall kommentarer også, enn på lenge, i samme tråd. Greit nok, men jeg har da virkelig sett større skrivekunst enn dette - ikke minst fra nevnte skribent. Altså er det dette at han peker ut en uønsket deltaker som det trykkes bra for, tolker jeg det til. Er det en ønsket utvikling for et verdidebattforum? Jeg må jo få lov å fremheve det denne Vigrid-lederen selv pekte på: når man selv eller ens organisasjon omtales, bør man ha rett og mulighet til å ta til motmæle. Dermed var det jo trådstarter som inviterte ham ytterligere inn.

Kristian Kahrs og flere andre har dessuten gjentatte ganger etterspurt at "bra"-knappen kunne legges mer lett tilgjengelig til, også for kommentarer til innlegg. Muligheten finnes jo allerede, men er noe tungvint fordi man må gå inn på ønsket brukers profil og finne kommentaren. Ingen har tatt seg bryet med å svare på dette, såvidt jeg har sett.  Det kan da ikke være noen stor og komplisert sak, når andre fora greier å få det til.

Jeg håper noen vil si litt om hva de selv tenker om dette, uten at det blir en ny krangletråd.

 

Gå til innlegget

Sex education

Publisert nesten 9 år siden

er navnet på en britisk dokumentarserie som sendes av TV3 på torsdagskvelder. Den tar blant annet for seg tenåringers forhold til porno og deres bilde av egen og andres kropper.

I programmet legges det opp til en seksualundervisning for ungdomsskoleelever som snakker sant og direkte om alt det som er "helt naturlig", men likevel ikke er det.

Man skal nok ikke være for skvetten i forhold til kropp og nakenhet for å se denne serien. Det snakkes i sannhet rett fra levra og det vises frem, alt som er skapt. Men likevel på en behørig skikkelig måte, synes jeg.

Målgruppen for undervisningen er engelske 13-17 åringer. Man må kunne beregne at disse sikkert ikke er så altfor forskjellige fra norske tenåringer. Det disse har til felles, er at de slett ikke har opplevd å bli snakket sant til om kropp og seksualitet. De kjenner nok til ord og uttrykk, men som mange sier: de vet ikke hvor på kroppen det er og hva det innebærer.

I programmet kommer det frem at skremmende mange av tenåringene har sine kunnskaper om kropp og seksualitet fra pornoindustrien. De aller fleste av dem har stiftet bekjentskap med denne, i større og mindre grad. Foreldregruppen som får tilbud om å bli kjent med noe av det deres tenåringer ser på på internett, gir uttrykk for stort ubehag både fysisk og psykisk over det de blir vist. Enda blir ikke det verste vist, som programlederen sier.

Hva gjør det med tenåringers bilde av det som er naturlig når det de stifter bekjentskap med er heller unaturlig? Dette kommer tydelig frem når gruppen eksponeres for nakne kvinnekropper, i ulike størrelser og fasonger og med ikke minst; naturlige bryster. Gruppen gir nesten unisont uttrykk for en slags misbilligelse og et ubehag over det de ser. Huff, pupper skal da ikke ha ulik størrelse på en og samme person? Skal blodårer synes så godt? Strekkmerker - det hører vel ikke hjemme annet enn i blader som "Mothercare", som en av guttene sier? Noen av ungdommene ser rett og slett ut til å vemmes.

Det er derfor ingen overraskelse at både jenter og gutter plukker ut bildet av det eneste paret med silikonfylte bryster som "de fineste" når de presenteres for ulike bilder. Det er ikke noe nøling engang. "Det er akkurat sånne pupper gutter liker og vil ha", uttaler en av jentene. Og dette bekreftes av guttene. Når de blir bedt om å se bort fra dette bildet, kan de ikke finne noe de synes er fint. De har sine referanser til pornoindustrien og synes silikonpupper er finest og en så og si hårløs damekropp likeså. Hva gjør du dersom en jente ikke er barbert og hårløs da?, spør programlederen. Nei, svarer en ganske ung gutt, da ber jeg henne fjerne det. Det er rett og slett ikke pent! Like lite pent som naturlige bryster.

Det som imidlertid jeg fant interessant, er at det slett ikke er veldig mye informasjon og realitetsorientering som skal til før unge tenåringer delvis skifter mening og syn på saker og ting. Mange gutter slår seg ganske raskt til ro med det faktum at naturlige jenter faktisk ikke er perfeke og 100% like og symmetriske. De finnes faktisk i alle varianter. Og det er slik det skal være. Det er det andre - manipulerte og opererte - som ikke er naturlig. Jentene har litt vanskeligere for å innse dette. Det sitter lenger inne hos dem. De nikker først motvillig når programleder poengterer at bryster har en annen og viktig funksjon; nemlig å kunne amme sine spedbarn. Dette gjør noe med et par bryster - og slik skal det være. Et par bryster er ikke kun til for å behage menn, sier hun til jentene. Dette vet de nok, men dog...

Jentene gir til slutt uttrykk for en slags lettelse. En tung byrde som blir tatt av deres skuldre. Nå vet gutta, fra mer pålitelig hold, at det slett ikke er noen som er helt perfekte fra naturen. En av jentene utbryter: det er egentlig ganske slitsomt å hele tiden skulle tilfredsstille gutters ønsker og krav. Ikke gjør det!, sier programlederen. Ikke gjør ting bare for å tilfredsstille andres lyster og behov. Dette er nyttig kunnskap for dagens unge jenter og kvinner. Mange av oss i mødregenerasjonen fikk aldri dette helt med oss. Vi trodde vi måtte være flinke piker hele veien og på alle områder. Pene og veltrente skulle vi helst være i tillegg. Mange av oss trodde at dette var så helt annerledes i den yngre generasjonen, men dengang ei. Nesten enda verre, vil jeg si. Det var ikke så mange som hadde nærkontakt med silikonpupper i forrige generasjon. Langt færre hadde råd til å vurdere og kjøpe seg et par. Dagens unge jenter gjør det - i veldig stor grad.

En stor andel gutter og jenter er misfornøyd med kroppene sine. Det er alvorlig. Og det er signaler vi som voksne må ta mer på alvor. Hva er det vi formidler til våre unge? Hva slags verdier er det som fremheves som viktige? Det spørs om ikke dette må tas på alvor i større grad også i norsk skole? Kan man søke å legge undervisningen på et mer sant og ekte nivå som handler om livet her og nå? Samfunnet vi lever i idag - ekte kropper og ekte mennesker?

Vi må snakke åpent og ærlig om sexpress, kroppsidealer, rolleforventninger osv. Så lenge dette ikke snakkes om hjemme og på skolen, vil de som er unge kun få sin informasjon fra kilder som omhandler dette på en kald og kynisk måte. Det ønsker vi vel egentlig ikke?

Gå til innlegget

Klar tale fra Imtiaz Rolfsen

Publisert nesten 9 år siden

I programmet Debatten på Nrk1, torsd.10.02.11, var den norsk-pakistanske filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen med i debattpanelet. Hans uttalelser om arrangerte ekteskap var krystallklare.

Debatten handlet om de nye forslagene til Gahr Støre - eller opprinnelig Frp - som bl.a. dreier seg om forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine.

I denne debatten uttalte en barnelege seg om de mange helseproblemer de står overfor hos barn født av nære slektninger. Det er snakk om langt mer enn de mest alvorlige misdannelsene. Og barnelegene fronter disse vonde barneskjebnene daglig og berøres sterkt av dem. Barnelegen gikk så langt som å si at mange innvandrere nok ville puste ganske lettet ut dersom det kom et forbud mot arrangerte ekteskap. Dette som rammer barna, er selvsagt også en stor belastning og bekymring for foreldrene.

Flere av politikerene i panelet, var ikke særlig tydelige på viktigheten av å få gjort noe med arrangerte ekteskap. Flere pekte heller på at dette i stor grad er et medisinsk spørsmål og må sees kun i det perspektivet.  Forbud er vanskelig (noe alle er enig om) og vil måtte vurderes opp mot mange andre konsekvenser. Konsekvenser som: stigmatisering og at enkelte grupper vil finne måter å omgå loven på, var noe av det som ble nevnt.

Den som imidlertid ga aller mest til debatten, var etter min mening en som har god kjennskap til spesielt det pakistanske miljøet i Norge; Ulrik Imtiaz Rolfsen. Han var veldig klar og tydelig på at det slett ikke finnes noe som kan kalles arrangert ekteskap. Det finnes, som han sa: frivillighet eller tvang!

Han fortalte videre om de mange vanskelige skjebnene dette kravet om arrangerte ekteskap byr på i det pakistanske miljøet. Barna læres opp til å ha en overordnet respekt for sine foreldres ord og bestemmelser fra de er ganske små. Likeledes påvirkes de fra de er veldig små til at de skal gifte seg med den og den når de blir gamle nok. Dette legger et enormt press på dem, ikke minst fordi det å nekte, vil innebære en utstøting av storfamilien og evt. miljøet. For å unngå å føre skam over både seg selv og sin familie, gjør de fleste slik det blir forventet av dem. Og som Imtiaz Rolfsen sa: spør du siden i livet disse om hva de tenker om arrangerte ekteskap, vil de forsvare det med nebb og klør. Hvorfor? Jo, fordi noe annet ville avsløre deres egen manglende kamp og vilje. Deres eget nederlag, så å si.

Det er ganske alvorlig, når man virkelig tenker over at dette faktisk foregår åpent i et land som Norge. Og at våre politikere kjenner til at det hentes bruder og brudgommer fra såkalte U-land, til ungdommer født og oppvokst her. Imtiaz Rolfsen sa det slik: vi som er født og oppvokst i Norge har ingenting til felles med en som kommer fra landsbygda i Pakistan. Vi har ikke lyst til å ha dem som ektefeller. Det skaper mye vondt og mye trist at dette tvinges igjennom av den eldre generasjonen. De som hentes fra Pakistan, blir ofte gående hjemme, uten å lære seg norsk. Dette igjen er ofte mødre til en hel del av Norges oppvoksende barn. Mange av disse barna blir så fremmedgjorte for det norske samfunnet at de blir lette bytter for både kriminelle og fundamentalister som ønsker å rekruttere til sine miljøer.

Videre sa Imtiaz Rolfsen at det verste man kan gjøre i skolesammenheng er å tillate at muslimske barn fritas fra gym, dusjing osv. Da lærer de seg fra de er små at de er annerledes og utenfor. En slik fremmedgjøring er ikke samfunnet tjent med. Filmregissøren uttalte at han møter og snakker med ulike mennesker i ulike sammenhenger. Mange av de unge innvandrerbarna han snakker med uttaler: Kong Harald er ikke min konge, Stoltenberg er ikke min statsminister. Et klarere signal om at disse ikke er godt integrert, kan man vel ikke etterspørre.

Jeg håper inderlig at alle de politikerne som var tilstede i Debattens panel, lyttet til denne kloke mannens ord og erfaringer. Tydeligere tale kan man ikke forvente å få.

Tvangs- og henteekteskap må snarest forbys. Noe annet vil være helt og holdent forkastelig!

Gå til innlegget

Time out for liten og stor

Publisert nesten 9 år siden

Super-nanny ser sannelig ut til å lykkes med denne metoden på barn, men er løpet kjørt når man ikke lenger hører til i barnas rekker, tro?

Jeg har iblant tenkt at det slett ikke er så sikkert at alle Super-nanny-historiene med happy ending, skyldes en indre erkjennelse hos de som har sittet i trappa eller på stolen, om at de har begått et overtramp. Det kan likeså godt hende de rett og slett bare har innsett at de har møtt på sin overkvinne/mann og dermed gjør det som er forventet av dem. For å slippe å bli sittende.

For angrer man egentlig på noe som helst ved å bli båret sprellende og skrikende til et sted man ikke vil - og endatil tvangsplassert på et hardt trappetrinn eller en ubehagelig kjøkkenstol? Med den pedagogiske beskjeden klart og tydelig innprentet i sitt indre: du forstå at du har oppført deg dårlig og må derfor sitte her til du oppfører deg ordentlig igjen og ber om unnskyldning, er det svært sannsynlig at den indre lille djevelen hvisker: bare tilstå og innrøm hva som helst! Da slipper du ihvertfall å sitte her og glo. Det man evt. angrer på er kanskje at man ikke klorte og beit litt mer i samme slengen. Tårene som drypper mens man ber om unnskyldning, kan likeså godt være bitterhet som ydmykhet. Det vet bare synderen selv.

Hjelper slike metoder på sikt? Tja, det kan vel være så som så. Kanskje mens man enda er liten nok til å bli båret. Men ikke en dag lenger, er jeg redd. Mange er vel de tenåringsmødre (og muligens også noen forlengst fravokste fedre) som er blitt pent løftet opp og selv båret ut av podens rom - for å skamme seg. Den dagen forstår man en gang for alle at alle stunder i trappa og på stolen, igrunnen ikke var helt verdt strevet.

Men virker time out på voksne, tro? Se, det er det store spørsmålet. Mange kunne nok hatt særdeles godt av å tenke seg litt om, for så å be andre om unnskyldning. Kanskje det kunne vært en fordel selv om de ikke hadde kommet til noen dyp erkjennelse om å ha tatt feil? Et unnskyld er et unnskyld. Frivillig eller tvungent. Nesten samme sak, vil mange hevde. De aller fleste mener uansett ikke at de faktisk har tatt feil.

Kanskje det er like greit, først som sist, å finne seg en spesiell stol eller et trappetrinn å sette seg på når man føler at man trenger en time out? Så kan man si fra til resten av familien at når man sitter der, så vil man gjerne sitte helt i fred. Hvis man får lov til det, kan det godt hende de belønnes med en litt snillere utgave av mamma eller pappa, kone eller mann.

Er man VD-debattant, er det litt verre. Det blir liksom litt barnslig å skulle proklamere for alle at man tar seg en time out. Kanskje er ikke så veldig mange interessert i om en er der eller ikke. Men dersom en tar seg noen dagers pause, får man kanskje likevel markert et poeng. Man kan ihvertfall håpe på at noen vil merke at en ikke er aktiv...

Og kanskje vil også noen merke det om en vender tilbake i en "ny og bedre utgave"? Hvem vet...

Den som lever, får se.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere