Sissel Johansen

Alder: 55
  RSS

Om Sissel

Følgere

Vanskelig å være etnisk norsk i Oslo!

Publisert over 8 år siden

Dette påstår en beboer av tettstedet Furuset i Groruddalen, en innvandrertett del av vår hovedstad.

i en artikkel på Aftenposten.no: http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article4070789.ece

står en nordmann frem og forteller hvorfor han velger å flytte fra sitt mangeårige bosted.

"Han flytter fra et lokalmiljø han mener er i ferd med å knekke sammen under vekten av mislykket integrering", står det i artikkelen.

 

Noen som gjør seg noen tanker etter å ha lest? Er dette kun et hovedstadsproblem eller er det noe alle bør ta stilling til og ta på alvor? Hvilke virkemidler kan man da evt. ta i bruk for å hindre fortsettelsen av en såkalt mislykket integrering? Kan vi tillate oss å ansvarliggjøre politikere i større grad? Eller er dette rett og slett å anse som en pris vi må regne med å betale - for å ha en metropol?

Gå til innlegget

Når terroristene vender tilbake

Publisert over 8 år siden

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) melder nå sin bekymring for utviklingen av radikale grupper i Norge. Trusselbildet oppgis å være "uoversiktlig og komplekst" og i økende grad usikkert i 2011.

PST forteller at noen få personer har reist fra Norge for å trene og få opplæring i konfliktområder. Hoveddelen av de terrorangrepene som er blitt gjennomført eller avverget i Europa, er blitt utført av personer som har fått trening i Afghanistan eller Pakistan. I den senere tid har også Somalia og Jemen fått økt betydning som områder for slik opplæring.

Den ideologiske og psykologiske påvirkningen, samt ferdighetene, erfaringene og nettverket disse personene opparbeider seg under oppholdet, gjør at enkelte av dem vil kunne utgjøre en trussel mot Norge når de returnerer hit, melder PST. Det vil være naivt å tro at det ikke vil skje forsøk på terroraksjoner i Norge som PST ikke vil ha mulighet til å se på forhånd, sier PST-leder, Janne Kristiansen til NTB

PST skriver i sin vurdering at det er få personer i Norge som støtter opp om ekstrem islamisme, men at disse radikaliseres og i større grad har internasjonal kontakt - altså er mer "globalt orienterte". Det er i hovedsak disse som utgjør en trussel mot Norge i tiden som kommer. Aktiviteter som PST kjenner til i disse miljøene, kan bidra til en skjerpet trusselsituasjon - noe Storberget sies å love økt bevilgning til å kunne bekjempe.

I fjor, på denne tiden, kunne man lese om den unge somaliske mannen fra Larvik som åpent hyllet Osama bin Laden på sin facebookprofil.

Bildet av bin laden har Mohammad brukt som profilbilde. Han hyller også den drepte Taliban-lederen Hakeemullah Mehsuud, skriver Dagbladet. 5. november i fjor skrev han på sin Facebookprofil at vantro skulle kuttes hodet av, ifølge VG.

Ellers skrev han på profilen at "henrettelse er min vei til martyrstatus" og at hans politiske syn er "Khilafah on the path of Prophethood".

Khilafah.com skal drives av den radikale islamistiske organisasjonen Hizb ut-Tahrir, som er forbudt i mange europeiske land, etter at de har spredt rasistiske og antisemittiske utsagn og uttrykt støtte til terror. Gruppen regnes som en av de mest ekstreme islamistiske gruppene i verden. Nå er denne gruppen, iflg. media, godt i gang med å etablere seg også her til lands. "Vi må forsøke å oppnå dialog med dem", hevder norske myndigheter. Den dialogen mener jeg kan få en veldig høy pris, både bokstavelig og billedlig talt.

"Denne Mohyeldeen er den mest ekstreme personen jeg vet om i Norge, på denne alderen", sier Venstre-politiker Abid Raja. Som en av hans venner på Facebook, skal det ha vært han som først offentliggjorde den unge mannens utsagn på sin profil. Det at Raja uttaler seg  som han gjør, tyder jo også på at det finnes ekstreme personer i andre aldersgrupper i Norge. Jeg mener at muslimske miljøer nok må ha ganske god kjennskap til hvem dette dreier seg om. Men de tier klokelig med sin viten.

Mohammad Mohyeldeens advokat, John Christian Elden, sier følgende til VG om sin klients terroristsympatier:

"Det er vårt rettssystems samfunnsmessige oppgave å stå opp for å forsvare hans rett til å ytre seg, selv om man misliker ytringen. Jeg regner med at politiet også pågriper alle de som har truet ham på grunn av hans ytringer".

Høsten 2009 begynte Mohammad Mohyeldeen på det islamske universitetet i Medina i Saudi-Arabia. 24-åringen er ikke alene som norsktalende. 13 andre nordmenn har fått plass på det samme universitetet i løpet av de siste fire årene.

Utdanningen er på fire år. "Jeg blir lærd i islamsk sharialov", sier Mohammad til VG.

Og hva er så hensikten med at en somalisk norsk statsborger skal "bli lærd i nettopp islamsk sharialov", er et spørsmål jeg ihvertfall stiller meg. Og jeg tillater meg også å spørre: hvordan kan en ung mann i begynnelsen av 20-årene ha råd til å reise til Saudi-Arabia og studere i fire år? Er det sponset av den norske lånekassen, eller er det Saudi-Arabia som evt. sponser?

Når "den mest ekstreme personen" Abid Raja vet om på denne alderen, reiser for å studere til å bli enda mer ekstrem i sine islamistiske oppfatninger, må man ha lov til å stille spørsmålstegn ved både hvorfor og hvem? Hva er hensikten med et slikt "prosjekt" og hvem står ansvalig? Når disse unge, sinte menn, kommer "hjem" etter endte studier - hva er da deres misjon videre? Skal de få fortsette å hevde at det er greit å kutte hodet av vantro, steine homofile osv.? I ytringsfrihetens navn!? Og de som tar til motmæle, ser ut til å være de som skal pågripes og rettsforfølges!? Skal disse ekstremistene få lov å være rollemodeller og lærere for den yngre garde av mistilpassede innvandrerbarn og unge? Alle de som ikke føler at de riktig hører til hverken her eller der og derfor er lett tilgjengelige for  påvirkning. Skal de i tillegg få lov å tappe budsjetter pga. økt behov for sikkerhetstjenester?

Jeg spør meg selv: hvorfor skal man la disse som anses som potensielt farlige for Norge, i det hele tatt få lov å komme tilbake, etter sine treningsopphold der målet er å skape terrorister? Jeg begriper det ikke! Det virker desto mer ubegripelig når det samme landets myndigheter sender hjem mennesker som virker å ha reelt beskyttelsesbehov og som søker nødhavn her hos oss.

Hvordan i alle dager kan man forsvare slik praksis? Det bør man nemlig kunne. For slikt blir det svært opprørte følelser av. Og slikt kan jeg da ikke tro at flertallet av det norske folk vil finne seg i særlig mye lenger.

La oss håpe at det ikke blir slik forfatteren Mikael Jalving har beskrevet Det nye Sverige. Han mener at det kan fortelle nordmenn om hvor Det nye Norge er på vei, når han sier: der råder den store tausheten. Til tross for enorme motsetninger, må samtalen styres. Det er altfor farlig å slippe den løs. Jo mer motsetningene vokser, jo sterkere blir kontrollen.

Ingen sunn samfunnsutvikling, spør du meg.

 

 

kilde: vl.no

Gå til innlegget

Ut på eventyr for enhver pris?

Publisert over 8 år siden

Noen av oss har en eventyrer i magen - som presser på for å oppleve stadig nye og mer krevende ekspedisjoner. Kan man uten skrupler unne seg å oppleve slike eventyr, eller bør man tenke mer på dem som venter bekymret der hjemme?

I disse dager letes det etter seilbåten Berserk og de savnede av besetningen. Min dypeste medfølelse går til de som venter under et umenneskelig press hjemme, på å høre nytt om sine kjære. Når det kommer til et visst punkt og det realistiske håpet synes å svinne hen, virker det som om det er det å få en slags visshet som blir det viktigste - det være seg godt eller dårlig nytt.

Slik er det og har det vært for så mange andre pårørende, til alle tider. Utallige er nok de som har sittet hjelpeløse hjemme og krysset både fingre og tær - for ikke å snakke om alle de bønner som er sendt opp. Alt for at eventyrerne skal få leve ut sin opplevelsestrang. Enda verre var det vel i tider der man manglet gode kommunikasjonshjelpemidler. Ofte måtte man nok bare ganske enkelt slå seg til ro med at det nok desverre måtte ha gått galt og at en hadde sett sine for siste gang.

Disse eventyrerne av noen mennesker, er ofte personer som selv kan virke ganske så fryktløse. En venn av skipper Jarle Andhøy (på Berserk), uttaler i disse dager at han har intervjuet Jarle om frykt - og han later ikke til å forstå tematikken. Likevel tilføyer hans venn at han ikke er av typen som tar unødvendige sjanser, men heller sine nødvendige forbehold. Det er vel heller ikke uten grunn at alle farefulle ekspedisjoner har gått såpass bra - hittil. Den samme vennen kunne nemlig opplyse om at Andhøy også innehar et ekstremt overlevelsesinstinkt. Og utvilsomt også store kunnskaper om de elementer han ferdes i. Men iblant er desverre ikke dette tilstrekkelig for å unngå katastrofen.

Det som virker å være en felles faktor for eventyrerne, er at denne trangen er medfødt. Det virker å være et gen som tilsier at de aldri ville følt seg tilfredsstilt ved å ha en hverdag med en 8-16-jobb og et kafè- og kinobesøk i ny og ne. Til det er nok den indre uroen for krevende og stor.

En av dem jeg vokste opp med er en slik eventyrer. Han utmerket seg tidlig slik. Han kunne tidlig i tenårene legge ut på sykkeltur fra hjembyen Bergen til Oslo. Helt på impuls. Og stor var hans mors overraskelse de første gangene hun plutselig fikk en telefon - når han endelig kom på at han hadde glemt å si fra hjemme. Siden fulgte han opp med å bo en vinter i selvbygget snøhule (mens han var i vanlig jobb) og har vært på utallige farefulle ekspedisjoner i fjerne himmelstrøk. Noen av dem filmet og sendt på TV. De opplevelser man der ble vitne til, vil jeg tro ikke virker direkte beroligende på de nærmeste. Mange nær-døden-opplevlelser! Hans mor, er vel som andre mødre, blitt mer og mindre herdet i sin oppgave som beskytter. Likevel er det liten tvil om at både hun og andre foresatte av slike eventyrere, må ha et hjerte som ofte befinner seg i halsen.

Verden ville helt klart ikke vært den samme om det ikke var for eventyrerne og dem som higer etter å oppdage nytt land og nye kontinenter. Om Andøy blir det sagt at han er født i feil århundre. Hadde han levd i tidligere tider, ville han utvilsomt vært en slags Roald Amundsen. Han sies å ha mange av de samme egenskapene, nemlig.

Men disse så uredde kvinner og menn - har de i det hele tatt evnen til å forstå andres bekymring og redsel? Greier de å se omfanget av at de ved å leve ut egne drømmer, kanskje påfører sine nærmeste et liv i redsel og i verste fall et knust hjerte?

De fleste ville sikkert mene at det ville være aldeles galt å nekte disse menneskene å følge sine drømmer og visjoner. Men jeg kan likevel ikke unngå å lure på om det er helt riktig å stadig påføre andre smerte - ved de livsvalg en selv gjør.

Hva tenker dere andre om dette?

Gå til innlegget

Hva er galt med å bruke ordet rase?

Publisert over 8 år siden

Hvorfor velger norske myndigheter å ikke benytte dette begrepet, dersom andre land gjør det?

Konstituert likestilling- og inkluderingsminister Tora Aasland (SV), ble tirsdag "forhørt" av FNs rasediskrimineringskomité i Genève om regjeringens arbeid for å bekjempe fordommer og diskriminering, spesielt av innvandrere, deres barn og nasjonale minoriteter.  Til grunn ligger FNs rasediskrimineringskonvensjon, og landene må forklare seg om gjennomføring av rettigheter og forpliktelser. En skriftlig handlingsplan er også lagt frem for kommiteen  i 2009.  Denne skal revideres i 2011. Det er ti år siden sist Norge var under denne type kontroll.

Aasland opplyser i denne forbindelse at kommiteen "fant det interessant" at man i Norge velger å ikke bruke begrepet rase. Jeg tolker det slik at denne kommiteen da må være vant til at andre land bruker begrepet. Det virker altså å være et særnorsk fenomen. Jeg lurer derfor på om dette er et offisielt politisk standpunkt man har tatt i Norge; at ordet rase ikke skal brukes. Når ble dette evt. bestemt og hva er bakgrunnen for dette? Jeg ser at Aasland oppgir til kommiteen at man er redd for å kategorisere mennesker ved å bruke begrepet. Er det riktig at man unngår å bruke det av slike grunner - og endatil påstå at begrepet ikke lenger er relevant eller endog finnes - slik jeg har sett det presentert i enkelte sammenhenger her på VD.

Norge er ikke en veldig stor del av verden. Det virker for meg underlig at vi skal være så redde for å erkjenne det samme som resten av verden evt. erkjenner. Er det selve ordet man er redd for, er det konsekvenser av å bruke det? Hvordan forsvarer man da å bruke begrepet rasisme? Er man ikke da også redd for at et slikt begrep kan medføre kategorisering?

Er det noen som kan opplyse meg på dette feltet? Jeg presiserer for sikkerhets skyld at det er bruken av begrepet jeg er interessert i å vite mer om.

 

 

 

 

 

kilde: vl.no

 

Gå til innlegget

Hvor mye betyr utseendet?

Publisert over 8 år siden

Flere har sikkert fått med seg Nrk sin satsning på konseptet "dating i mørket".



Om serien

Serien er på i alt åtte programmer og i hvert program møter vi tre unge kvinner og menn. De bor i hver sin leilighet i det samme huset. De skal date hverandre, men får bare gjøre det i et bekmørkt rom. Her blir de filmet med infrarøde kameraer mens de prøver famlende å bli kjent med det som kanskje er drømmekvinnen eller mannen.
Hvor høy er hun? Har hun langt hår? Har han høye viker og mage? Det er bare én måte å finne det ut på i mørket!

Til slutt får deltakerne se den utkårede i lyset. Hvordan blir reaksjonen? (kilde er nrk nett-tv)

Programmets nettside opplyser at det ikke har endt opp med noen varige forhold etter disse møtene i mørket.

Det er jo egentlig et tankekors, mener jeg. Har virkelig utseendet såpass mye å si for hvem vi får varmere følelser for?

Jeg fikk lyst å stille dette spørsmålet, som en slags oppfølger til Asbjørn Bergsengs tråd om dating bl.a. etter skilsmisse. Jeg har også selv nylig skrevet om det store fokus som ligger på nettopp utseende i en tråd kalt "Sex education".

I denne programserien, har man plukket ut folk man mener matcher som par. Likevel klaffer det såpass dårlig. Det er spesielt. Og det som er annerledes med dette konseptet, i forhold til andre spleise-konsept, ser da ut til å være at man blir kjent med personlighet først - ikke utseendet. Vanligvis er det jo motsatt.

Jeg ble tilfeldigvis sittende og se på en episode her om dagen. Tre flotte - på forhånd matchede par. Disse var ganske unge - dvs. i tyveårene et sted. Mulig det kan ha endel å si på resultatet, ikke vet jeg. Men i serien har også langt voksnere par vært på mørkedate.

Jeg ble altså sittende litt tankefull igjen. For det var nok til syvende og sist utseendet som endte opp med å bli den aller viktigste faktoren, virket det som.

Særlig en av guttene la veldig stor vekt på at for han måtte det være en blondine. Det var på en måte et must. Han hadde et par dater med en jente han fant en god tone med og lot seg sjarmere av - ikke minst pga. hennes fine sangstemme. De likte hverandres selskap og var på forhånd vurdert til "beste match".  Da han fikk se henne, var skuffelsen i ansiktet åpenbar. Og det han formidlet til de andre gutta etterpå var: hun var ikke min type - hun var ikke blond! Vel. nå skal det sies at hun faktisk ikke var særlig langt unna å kunne kalles blond. Men tydeligvis ikke blond nok. At hun hadde spill levende ansikt og ikke minst øyne og det nydeligste smil en kan tenke seg, hadde helt klart ikke samme verdi (selv om gutten på forhånd hadde forsikret om viktigheten av nettopp dette). Han så kun et raskt overblikk og ville ikke engang gi henne en eneste sjanse. Til tross for den gode kjemien. Og til tross for at hun ville gi det et forsøk.

Folk får selvsagt gjøre de valg de selv vil, men jeg ble unektelig sittende igjen med en litt trist følelse. Er vi virkelig så til de grader overfladiske i vår vurdering av andre menneskers verdi? Har virkelig utseendet mye å si når det kommer til stykket? Og hvis så er tilfelle - hvilke konsekvenser kan dette ha for våre valg?

Hva mener dere andre? Noen som tør å dele egne erfaringer?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere