Sissel Johansen

Alder: 55
  RSS

Om Sissel

Følgere

Pressen har vært samlet på seminar hos Det Mosaiske Trossamfund og diskutert sin rolle i forhold til den nylig påviste økte grad av antisemittisme i Norge. Slik jeg forstår Hans Rustad er det ikke mange som ønsker å ta det ansvaret

Hans Rustads dagsferske artikkel kan leses her.

En del av forklaringen som kommer frem er at Norge visstnok er så familiære blitt med Israel at de lettere kan kritisere deres rolle. Det er et samfunn som ligner vårt eget. Rustad spør, med rette, hvem har gitt oss denne retten til å være så familiære? Hvis det virkelig er her skoen trykker? Jeg spør: er våre samfunn virkelig like? Vet vi nordmenn hvordan det er å leve i Israel, med de trusler de har hengende over seg og sine barn til daglig?

Det er jo tross alt gledelig å lese at mediefolk stort sett kan enes om at Midtøstenkonflikten muligens er blitt fremstilt noe ensidig (for å bruke et mildt uttrykk).  Dette mener de kan ha hatt innvirkning på folks innstilling til Israel. Ja, det må man kanskje ikke være høyt begavet for å forstå, eller? Det viktige spørsmålet er vel om det faktisk er ensidighet som gjør at dette bildet tegnes eller om det ligger bevisste strategier bak. Det er ikke så lett for menigmann å bevise. Pressefolk synes å skylde på "det norske folks godhet og rettferdighetssans". Det er selvsagt en forklaring som klør mer i øret. Vi liker å tro oss rettferdige og gode.

Men antisemittismen finnes altså i Norge. Hvor finnes den og hva skyldes den?

Dette finner jeg spesielt interessant i Rustads artikkel:

"Dette er et av kriteriene på den nye antisemittismen, at Israel får et overfokus og kritiseres hardere enn noe annet land. Mao. en dobbeltmoral. Norsk presse gikk bananas over Operation Cast Lead, men brød seg bare beskjedent om den srilankiske hærens operasjon mot tamiltigrene noen uker senere, til tross for at antall drepte der var det mangedobbelte.

Denne dobbeltmoralen gir seg også uttrykk på andre måter. For eksempel kan man godt være antirasist på sin hals og samtidig være så innbitt motstander av alt som smaker av Israel og israelsk at det grenser til hat. Det er en karakteristikk som passer på mange i den norske offentligheten. Men den norske politiske korrektheten gir deltakerne alibi: Er man antirasist, kan man per definisjon ikke være antisemitt."

Cecilie Hellestveit kommenterer ulike tilnærminger i norsk media og konkluderer tilsynelatende med at nyhetene som presenteres ser ut til å bekrefte menigmanns stereotype holdninger til "the good and the bad guy" - der Israel er taperen. Men hun forsikrer at det slett ikke er tilsiktet...  Så helt på slutten av sin analyse, skriver Rustad, kaster Hellestveit ut noen brannfakler. Hun sier at holdningen til Israel blant studenter og selv eldre akademikere har endret seg radikalt i retning av Israel-fiendtlighet de senere år. Hun sa de kommer med uttalelser som sjokkerer henne.

Dette siste finner jeg særdeles interessant og tankevekkende. Det samsvarer ikke minst med det inntrykket sikkert flere enn meg sitter med av dagens norske akademia. Noen av dem representert også på ulike debattfora.

Det er vanskelig - for ikke å si umulig å vite andres agenda når de vet å forholde seg korrekt til ulike temaer. Men en har saktens lov å tenke sitt. Og flere enn meg har sikkert også tenkt at mange av disse som underviser norske studenter i stor grad har bakgrunner som tilsier at de slett ikke skulle være Israel-vennlige. Når andre lar seg påvirke av sammenhengen Israel/jøder, er det ikke også da naturlig å tenke at dette vil påvirke enkelte som underviser? Er dette da noe som skjules for korrekthetens skyld, men likevel skinner gjennom i deres undervisning? Hvilke følger får evt. dette når mange av dagens norske studenter faktisk er sterkt influert til å hate jøder pga. sin bakgrunn? Det høres ikke sånn umiddelbart ut som en veldig sunn kombinasjon.

Noe av problemet med nettopp akademia, er jo at de har lært seg en måte å argumentere på som slår andre i hodet med at de er dumme dersom de ikke forstår. De får da ofte vite at de mangler grunnleggende kunnskap, de mangler evne til både å lese og forstå rett. Ergo er de lite relevante som meningsmotstandere og debatter stopper opp.Skulle man ane en undertone og påpeke denne, blir man gjerne beskyldt for å insinuere.

Hva ville evt. kommet frem dersom man virkelig fikk en ærlig og åpen debatt om de innerste følelser for jøder og Israel, tro. For som Rustad også påpeker (med henvisning til journalist Bjørn Gabrielsens bemerkning) er det jo slett ikke rart at Israel og jøder faktisk assosieres.  Halvparten av verdens jøder bor faktisk i Israel og de følelser man derfor har for Israel som nasjon, vil lett smitte over på jøder generelt. Og Israels jøder er dessuten ikke mer skyldige enn at de har valgt seg en regjering - slik nordmenn også har gjort. Vi er ikke like begeistret over det den samme regjeringen presterer til enhver tid, vi heller.

Rustad avslutter med å påpeke at en systematisk vridning av måten Israel fremstilles på, fra myndigheters, medias og forskeres side, gjør det hele alvorlig. "Ikke for Israel, men for Norge".

Norge har en viktig opprydningsjobb å gjøre hvis vi skal komme til bunns i hvor den økte antisemittismen stammer fra. Men hvordan skal vi greie det uten å snakke sant? Og uten at noen av de involverte parter er interessert i å ta på seg noe slags ansvar og skyld?

Gå til innlegget

En som går imellom

Publisert over 8 år siden

har vi nok alle følt behov for en eller annen gang i livet. For eksempel da vi som barn eller ungdommer hadde gjort noe som vi gjerne så at noen andre formidlet til våre foresatte først...

Det man håpet på var vel at det verste sinnet skulle legge seg - før en selv måtte stå til rette.

Jesus er en slik mellommann for alle som tror. Egentlig er det vanskelig å fatte at en slipper straffen en fortjener - fordi ens mellommann faktisk har tatt den på seg. Så langt er de færreste mellommenn villig til å gå. Det å formidle upopulære beskjeder videre er èn ting. Det kan være tøft nok, det også. Det er ikke for ingenting det heter: skyt ikke budbæreren! Noe helt annet er å ta straffen på sin egen kropp. Noen har også gjort dette for andre mennesker. Det har preg av heltemot. Det har til og med hendt at mennesker har utvist det heltemot å gå i døden istedet for en annen. Jeg husker godt hvor rørt jeg ble da jeg hørte historien om den eldre damen som meldte seg frivillig til å gå i gasskammeret istedetfor et yngre menneske som gråt og ba for seg. Dette var like før frigjøringen av Auswitch og alle visste hva som skjedde i "dusjene".  Den eldre damen kunne fint reddet seg levende ut av leiren, for få dager etter kom redningen. Men hun ga sitt liv for en annen. En som var forferdelig redd, hjelpeløs og fortapt.

Jeg snakket med en muslim om denne forskjellen på den kristne og muslimske tro. Muslimer har ikke Jesus som mellommann og frelser. De har bare seg selv, sine gjerninger - opp mot Allahs dom. Det må føles veldig tungt og ikke minst ensomt, med en slik bør på sine skuldre. Det må også være naturlig å bli veldig fokusert på gjerninger - for de er jo faktisk av enorm betydning for en muslim - i evighetsperspektiv. De har kun èn vei til det lovede paradis; det er via sine gjerninger. Det blir også veldig mye mer naturlig å fokusere på andres gjerninger i et slikt perspektiv. Er de på rett vei?

Kristne har en annen vei; det er altså via Jesus og hans gjerninger. Hvorfor synes det da som om kristne også er så gjerningsfikserte? Hvorfor er det så vanskelig å stole på at Jesus har gjort det som skal til? Og at han har gjort det for alle. Da trenger vi ikke skule til vår nestes gjerninger.

Det eneste jeg trenger å gjøre er å ta imot gaven i tillit til at noen faktisk vil meg bare vel.

Er det her problemet ligger, kanskje? Det er ikke alltid like lett å ta imot gaver. Jeg synes ihvertfall ikke det selv. Jeg sitter alltid med en liten følelse av å ikke egentlig ha fortjent. Vi kjenner alle disse utbruddene: neimen, det er da altfor mye! Nei, det skulle du da ikke ha gjort osv. Jeg har også hørt mennesker si: å, nå er det jeg som skylder deg! når de mottar noe. Når man blir bedt i gjestebud, er det god skikk å gjøre gjengjeld. Det dreier seg hele livet om at "den ene ytelsen er den andre verdt".

Kanskje er det denne følelsen av å skylde noe som gjør det vanskelig å akseptere at våre evige liv er kjøpt og betalt - èn gang for alle? Mange av oss sliter med å fri oss fra denne tanken om å måtte gjøre gjengjeld. Og hva i all verden kan noensinne være nok i forhold til slik en gave!? Som om ikke det å dø for oss var nok, ligger all vår skyld også på Hans skuldre!

Vi er jo ofte lært opp til å tenke: hvis noe høres for godt ut til å være sant - så er det gjerne det.

Derfor er det vanskelig for mange av oss å virkelig ta inn over oss at dette faktisk er unntaket - med stor U.

Gå til innlegget

Seksuelle drifter - ikke kultur

Publisert over 8 år siden

hevdes det nok engang fra såkalt faglig hold i spørsmålet om nye gjengvoldtekter - denne gang i Trondheim

Det tragiske har skjedd igjen - og denne gangen med en ødelagt 14 årig jente, som velger å ta sitt liv i fortvilelse, før hun rekker å bli konfirmert.

Les artikkelen her

Unge gutter av utenlandsk opprinnelse er atter engang gjerningsmenn. De står i dette tilfellet sammen om ugjerningen og voldtar i flokk og følge.

Det som er aller verst å tenke på, er at de nok ikke føler det minste snev av dårlig samvittighet når de hører denne ene jentas valg om å ta sitt eget liv. For etter deres kulturelle erfaring og opplæring er vel dette bare helt etter oppskriften. Hun er tilsmusset og ødelagt iflg. disse tøffe kara, og fortjener å dø. At hun tar det i egne hender, er nok noe de synes er like greit. For et kvinneliv er NULL verdt i deres mannlige hjerner. De er lært opp til å være sjefer endog over sine egne mødre - for ikke å snakke om sine søstre. De behandles med ærefrykt fra de er små prinser som følger sine mødre i butikken eller parken - for å ivareta hennes ære. Det er ikke å undre seg over at de som store prinser mener de har alle rettigheter.

Slikt som dette får en bare til å ville gråte bøttevis av tårer - og man tenker på de etterlatte og hva de må føle i forhold til hele situasjonen. Ikke minst i forhold til alle bortforklaringer.

Hvordan føles det for dem å høre de vante diplomatene av noen norske fagfolk og eksperter atter engang uttale: det har lite med kulturell opprinnelse å gjøre - det har med seksualdrift å gjøre.

Såvidt jeg vet har alle (med få unntak) seksualdrift i funksjon. Men det tillater ikke at man samler seg i gjenger og ødelegger 14 år gamle jenter som venter på veninnene sine ved skolen sin!

SLUTT Å BORTFORKLARE!!!

Gå til innlegget

Betente områder

Publisert over 8 år siden

I dag ble jeg vitne til nok et lite hverdagseksempel på hvorfor det aldri blir fred i Midtøsten

Jeg oppholdt meg et sted der jeg ble sittende tett inntil døren inn til norskopplæring for en gruppe muslimer. Døren stod på gløtt og jeg greide tildels å følge med i det som foregikk i denne klassen. Læreren var absolutt dyktig - snakket høyt og tydelig. Emnet for undervisningen var tydeligvis 2.verdenskrig. Det ble på en overbevisende måte fortalt om historiske fakta, det ble fortalt om jødeforfølgelsen - også i Norge. Videre ble konsentrasjonsleirenes grusomme aktiviteter nevnt og tildels beskrevet.

Med dette som bakgrunn, gikk læreren videre i historien og kom til behovet for dannelsen av en egen jødisk stat.

Det var da det ikke lenger ble mulig å følge med. Da brøt kaoset løs for fullt. Og særlig hørte man opprørte mannsrøster i forsamlingen. Jeg kan ikke gjengi hva disse uttalte, men ut fra lærerens svar, er det kanskje ikke så vanskelig å tenke seg: "joda, man tenkte vel ikke så mye på at det bodde folk der fra før" - "jo, det var slik at jøder følte seg hjemløse i mange land" - "vel, ikke alle jøder er dårlige mennesker! Det finnes dårlige jøder, dårlige nordmenn, dårlige somaliere" osv. Slik lød lærerens høye og tydelige stemme. Det var tydelig at vedkommende slet med å skjære gjennom.

Etterhvert gikk samtalen over til ganske kjente takter: det dreide seg om: trakassering av muslimer - antagelig i Norge. Jeg hørte læreren uttale: "ja, det finnes noen som kjenner èn dårlig muslim og dermed synes alle er dårlige. Men sånn er det nok med de som kjenner folk fra andre nasjonaliteter også, tror dere ikke?"  Hva forsamlingen svarte på dette, vet jeg ikke. Jeg håper de var istand til å se lærerens poeng.

Undervisningen utviklet seg slik at det også ble snakk om Gamle testamentet og evt. hva man har felles i Islam og Kristendom. Da hørte jeg en klar og tydelig damestemme erklære: Jesus var bare en profet! Læreren svarte høflig og oppmerksom: ja, det er slik dere muslimer forstår det, ikke sant?

Dette var en liten bekreftelse for mitt vedkommende om hvor fastlåst enkelte oppfatninger synes å være. Og vi må ikke et lite øyeblikk innbille oss at dette gjelder bare etnisk norske. Hadde det bare vært vel!

Med mye nedarvede oppfatninger og holdninger og ikke minst hat, er det slett ikke rart at det blir krig både på verdidebatt og alle steder slikt debatteres!

Er det virkelig realistisk å tenke seg en jordisk løsning på disse konfliktene?

Gå til innlegget

ført dyktig i pennen av journalist Bjørn Olav Nordahl og et "må-ha" for alle som kanskje strever eller har strevd med akkurat dette i sine liv

For meg var boken ekstra sterk å lese fordi den i stor grad omhandler det kirkesamfunnet jeg selv vokste opp i og samme videregående skole som jeg selv gikk på - på samme tid som forfatteren. Boken er skrevet i romanform og er ikke en selvbiografi. Likevel er det mange lesere som ikke er i tvil om at hovedpersonen har utallige fellestrekk med forfatteren selv.

Men som forfatteren og mange lesere slår fast: den passer ikke bare for dem som har vanket i samme miljø. Mange andre har nemlig lignende bakgrunner og vil lett kjenne seg igjen i tanker og opplevelser som hovedpersonen, Bjørnar, gjør seg i sin ungomstid. I ekstrem kortversjon kan man si at det ofte synes å handle om en følelese av å stå utenfor, gjøre gode miner til slett spill og dertil hørende ofte dårlig samvittighet.

Jeg anbefaler sterkt å lese det Bjørn Olav nå skriver som en slags oppsummering på sin bloigg - om alle de mennesker som har latt seg berøre og har respondert på boka.

Jeg anbefaler også på det varmeste å lese boka - og kan så og si garantere at du vil få en alletiders leseopplevelse. Ikke minst takket være forfatterens ærlige og levende formidlingsevne.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere