Sissel Johansen

Alder: 55
  RSS

Om Sissel

Følgere

Oslo neste?

Publisert rundt 8 år siden

I Malmø meldes det om at politikere som skal besøke visse deler av byen, må ha politibeskyttelse. Skåne-politiet har også oftere skuddløsninger nå enn tidligere.

Nevnte hendelser kan leses om her og her.

Er det svartmaling å tenke seg at dette kan bli en snarlig realitet også for deler av Oslo og andre større norske byer?

Er det grunn til at norske politikere skal følge med på det som skjer i vårt naboland?

Hva kan evt. gjøres for å unngå slike tilstander i Norge?

Gå til innlegget

Treningsnarkoman og helsefreak

Publisert rundt 8 år siden

Det er kanskje ikke de mest smigrende betegnelser den som er svært opptatt av å trene eller spise riktig kan få, men handler det ikke egentlig om en type avhengighet når slikt tar overhånd i et menneskes liv?

I dag kan man lese på Vl.no at prof. Fuggeli stiller seg kritisk til rekken av helseprogrammer som vises på tv i ulike versjoner. Han mener det får folk til å "kjenne for mye etter/vurdere om noe er galt". Videre minner han om den gammelnorske betydningen av ordet helse; nemlig hel og han peker på viktigheten av å ivareta både ånd og legeme. At samfunnet i økende grad sekulariseres, gjør at mennesket setter seg selv i en slags gudelig posisjon, hevder han videre. Dette igjen gir en trang til å fremstå mest mulig perfekt.

Det har så ofte slått meg at det nok er riktig som professoren hevder; det gir status i dagens samfunn, å kunne vise til bragder som Birkebeineren eller maratonløp. Både sosialt og ikke minst i yrkessammenheng. Mennesker som driver med trening på et svært aktivt nivå, får automatisk høyere status enn dem som fremstår som sofagriser og lite opptatt av å ivareta sin helse.

Nylig fortalte en kollega meg følgende: jeg er fullstendig avhengig av å trene hardt daglig. Hvis jeg ikke får løpt mine 6-7 km eller tatt meg ordentlig ut på en eller annen måte, føler jeg meg mislykket. Hender det at jeg blir forhindret fra å ha min daglige treningsøkt, blir jeg sur og grinete og fungerer dårlig. Treningsøktene er heller ikke nok for meg. Jeg legger ofte vinn på å f.eks. sykle til og fra jobben i tillegg til disse.

Samtidig la jeg merke til at denne 40-årige kvinnen, så ganske så mager og slitt ut. Hun bar slett ikke preg av sunnhet og velvære, etter mine kriterier. Hun virket sant å si ikke glad engang. Godterier visste hun ikke nårtid hun sist hadde spist, fortalte hun med stolthet. Hennes beskrivelse av eget liv, ga sterkt inntrykk av å være asketisk.

Denne kvinnen er slett ikke den eneste av sitt slag. Og til en viss grad har vel asketiske mennesker alltid eksistert. Men jeg undrer meg på om ikke dagens enorme helsefokus er med på å mangedoble dette tallet av mennesker som aldri får gjort "godt nok" for sin egen helse.

Jeg er uenig med prof. Fuggeli i at det er uheldig at mennesker kjenner etter om noe er galt. Det tror jeg de fleste av oss kan ha godt av fra tid til annen. Så lenge det ikke blir hovedfokuset i våre liv. Det kan attpåtil være sykdomsforebyggende. Noe overtrening slett ikke er.

Det jeg kunne tenke meg noen innspill på er: er det flere som deler Fuggelis oppfatning om at alle helseprogrammene setter for stort fokus på egen helse? Eller er det kanskje heller bare positivt?

Er det noen som mener at folk som er fysisk aktive og opptatt av livsstil, fremstår som mer vellykkede enn de som ikke har samme engasjement? Hva gjør isåfall dette med vårt syn på dem som slett ikke har mulighet til å trene? F.eks. pga. sykdom.

Kan det å være ekstremt opptatt av helse også være snakk om en slags avhengighetsproblematikk?

Gå til innlegget

Løsningen på terror er mer demokrati?

Publisert over 8 år siden

Nupi - rådgiver Helge Lurås ble i et intervju spurt om han er enig i politikeres fokus på at det beste svaret på terrorhandlingen er "enda mer demokrati". Dette er en forenkling av problemet, uttaler Lurås.

I sitt svar tolker jeg at Lurås sterkt påpeker at det også i et demokrati finnes store skjevheter når det gjelder maktfordeling. Dette vil kunne være med å bidra til at dem som befinner seg et godt stykke unna makthaverne, ideologisk sett, kan føle seg desto mer maktesløse og satt på sidelinjen. Dette skriver Per S. Runde i en annen tråd i dag: "Dei som frontar multikultur, har heile maktapparatet med seg, og då hjelper det lite for motparten at dei truleg har fleirtalet i folket på si side." Denne maktesløsheten må være med som et viktig moment når man skal diskutere videre. Selv om det ikke kan presiseres tilstrekkelig at det ALDRI må tolkes dithen at man kan vinne frem med terror!!!

Dette mener jeg er et gedigent tankekors i spekulasjonene rundt videre ytringsfrihet i politiske debatter.

Det høres unektelig forbilledlig ut når en stats-og forsvarsminister uttaler at økt demokrati er svaret. Mange opplever en stolthet ved å se handlekraftige politikere som vet å ta ansvar i en ekstrem stiuasjon. Nasjonalfølelsen trigges også av slikt. Men hva vil det de nå sier i praksis innebære? Vil det innebære økt politisk makt i èn spesiell retning? Vil det innebære økt grad av medbestemmelse fra grasrota? Og ikke da bare den del av grasrota som følger den politiske strømmen?

Som Lurås var inne på, har store deler av en agressiv debatt gått på nettopp manglende innflytelse fra grasrothold - ikke minst i spørsmål som omhandler innvandring og det som har vist seg å få store følger for videre samfunnsutvikling. Om dette kan være del av et evt. motiv for terrorhandlingen, er det jo ingen som vet, men det er all grunn til å stille spørsmålet. Og det er i høyeste grad grunn til å tro at denne gjerningsmannen neppe er alene om å føle sin medbestemmelsesrett krenket.

Ingen av oss ønsker at terrorhandlinger skal åpne opp for gehør og gi politiske føringer, men det er all grunn til å stille spørsmål om hva "økt demokrati" vil innebære og hva vi som et skadeskutt folk virkelig ønsker videre.

Gå til innlegget

Kvinner vil trøste, menn vil fikse

Publisert over 8 år siden

Mange har sikkert enten hørt om eller lest boka "kvinner er fra Venus og menn er fra Mars". En bok som på en humoristisk måte tar for seg forskjeller mellom kjønnene. Mange mener nok den burde vært obligatorisk lesning før inngåelse av partnerskap

En annen forumsdeltaker tok nettopp initiativ til en åpen og ærlig debatt om noe så tabubelagt som onani. I denne debatten ble det påpekt ulikheter mellom kjønnene uten at dette ble noe negativt. Heller en berikelse, som også ble påpekt av trådstarter.

Kvinner og menn har ulik tilnærming både til hverandre og til ulike temaer. Men gitt muligheten til å kunne debattere sak og ikke person, kan det komme veldig mye nyttig ut av å samle seg i debatter. Det gir ulike innfallsvinkler og ikke minst erfaringer. Noe alle kan dra nytte av.

Det fordrer at man deler av seg selv og noe av sitt innerste, å belyse kjønnsforskjeller. Noen vil sikkert raskt hoppe ned i skyttergravene og se sitt behov for å forsvare seg mot det som måtte komme. Men dersom man unngår at det skjer, tror jeg vi kan ha mye å hente fra hverandre.

Det som inspirerte meg til å ta tak i dette temaet nettopp i dag, var en betroelse fra en kvinne. Hun forteller tildels fortvilet hvordan hun som kronisk syk opplever å overhodet ikke møte forståelse for måten hun er nødt å leve på, fra sin ektemann. Han reagerer med å bli mye deprimert selv og gir uttrykk for at det er mye takket være henne at han er det. Dette opplever selvsagt kvinnen som sårende og lite forståelsesfullt. Hun er avhengig av å gå turer for å holde kroppen noenlunde myk og igang. Dette bruker mannen imot henne når hun orker lite annet. "Du orker å gå tur, men ikke å gjøre dette og hint!"

Det en annen kvinne svarer på dette er nettopp å vise til kunnskapen fra boken jeg nevner innledningsvis. Den hevder at en mann kan bli deprimert av å ikke kunne fikse det som er galt. Dette er et behov som umiddelbart vil dukke opp hos en mann som blir fortalt av sin kjære at noe ikke fungerer. Hans kjærlighet vil innebære å kunne fikse noe. Gjøre det bra igjen. Hans kjærlighet vil også være så konkret at han vil kunne finne på å foreslå sex som en trøst og oppmuntring. Noe kvinnen som er i dårlig form rett og slett vil oppleve som en hån mot hele hennes fremstilling av situasjonen.Hun vil kanskje til og med føle at han forsøker å utnytte henne i en sårbar posisjon. Noe som igjen vil føre til at hun anklager ham. Resultat: begge føler seg avvist av den andre.

Så er den onde sirkelen godt igang. Helt sikkert ikke ukjent for veldig mange av oss.

Hvordan vil en kvinne mest sannsynlig reagere på å bli fortalt at en annen ikke har det bra? Vel, sikkert ikke alltid helt på samme måte, alle kvinner heller. Men ifølge boken vil hun først og fremst føle behov for å være medfølende, kanskje trøste. Evt. gi råd. Dette er da en måte som kvinner også i større grad forventer å bli møtt når de beklager seg. De forventer ikke at noen tar over eller løser deres problem.

Det er denne forståelsen man i større grad behøver for å unngå mange kriser i sitt parforhold, mener de som har lest boken. Og som derfor også mener den bør være obligatorisk lesning for alle forelskede.

Er det virkelig tilfelle at vi er så ulike som denne boken vil ha det til?

Er dette andres opplevelse fra egne livserfaringer?

Gå til innlegget

Igjen handler det om kvinnesyn i sammenheng med den religiøse retten til å voldta. Og kvinnens påståtte egen skyld for overgrepet. Pat Condell spør rettmessig: Why are we so afraid? Og hvorfor er vi egentlig det, tro?

Det er igrunnen såpass godt sagt det Condell selv sier i dette you tube-klippet at det skulle være unødvendig å tilføye noe som helst. Vi har også nylig hatt et par debatter om denne tematikken her på VD.

Enkelte vil sikkert trekke sterkt i tvil troverdigheten til en gudløs komiker, men jeg vil bare be deg innstendig om å lytte til det han sier - og tenke gjennom spørsmålet: why are we so afraid? Hvorfor er det så få som tør å stå opp mot styggedommen dette kvinnesynet i virkeligheten faktisk representerer? Hvor lenge skal det få lov å bre seg fritt - også i et demokrati som Norge? Og i tillegg applauderes dette av mange som et tegn på gudfryktighet og kyskhet - noe mange ønsker seg mer av i vårt samfunn!?  Andre igjen er nesten hysterisk opptatt av å forsvare det som en "kulturell rettighet".  Noe vi angivelig ikke har noe med!? Det finnes lite refleksjon rundt det faktum at norske innvandrerjenter stenges regelrett inne mens deres brødre er ute og tar seg til rette med jenter de anser som horer. Hva i all verden er det som gjør at menigmann ser ut til å godta slikt så lett? Handler det om kunnskapsløshet, likegyldighet, dumsnillisme?

Er det et slikt samfunn vi vil ha? Og hva gjør vi hvis ikke?

Kan vi tillate politikere som ikke tar det hele og fulle ansvar for det de har satt igang å få fortsette?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere