Sissel Johansen

Alder: 55
  RSS

Om Sissel

Følgere

Mullah Krekar som forbilde og talsmann

Publisert over 7 år siden

For endel av oss var det temmelig provoserende å se den kriminelle mullahen stå foran Stortinget i den staten som sørger for hans trygghet og livsopphold og klart oppfordre til drap i "kjærlighet til islam".

Mullahen var omgitt av en rekke unge menn som så på ham med åpenbar beundring og respekt i blikket, der han messet frem sitt budskap og sin avsky for dem som ødelegger hellige bøker. Selv var de med og ropte sine slagord av full hals. En stund var det som å befinne seg et helt annet sted. Men dette vil nok desverre ikke bli siste demonstrasjon av slik art i fremtidens Norge.

Mange har villet gjøre Krekar til en ubetydelig og idiotisk figur, som ikke har særlig innflytelse i det muslimske miljøet i Norge. Så er nok desverre ikke tilfelle. Det så man tydelig i gårsdagens demonstrasjon. Han har nok langt større gehør for det han uttaler enn de fleste tror. Og det er nok også årsaken til at han faktisk uttaler seg såpass fritt frem som han gjør. Han vet han har mange som støtter opp om seg og gjerne ofrer seg for å beskytte ham. Han vet han har belegg i sine hellige skrifter også, for det han uttaler av trusler.

Hva er det som gjør at en person som er dømt for kriminalitet, får gå fritt rundt og attpåtil lede an offentlige demonstrasjoner? Hvorfor var det ingen som tok til motmæle og møtte til motdemonstrasjon, denne gangen? Er det i kraft av å være mullah man får slike rettigheter i Norge? Hva ville reaksjonene vært dersom andre religiøse stod frem offentlig i hovedstaden og avsa dødsdom over andre borgere av landet? Ville det vært greit at de også viste til en drapsmann som "helt og velgjører" slik Krekar gjorde i sin tale i går? Han påstod denne hadde utført ugjerninger "i kjærlighet til islam"! Og da var det tydeligvis helt på sin plass å slakte andre!?

Hva gjør slike personer som Krekar i Norge? Og hvem har bestemt at han skal ha frihet og beskyttelse som langt overgår det andre borgere har - og noengang vil kunne håpe på å få?

Forstår ikke de som styrer landet at slikt vil provosere frem hat og opprør? På begge sider? Et farlig og drepende hat! Er det unaturlig å tenke i retning borgerkrig - på sikt? Slett ikke, mener jeg.

Er det bare ett eneste parti som tør å si at dette ikke er greit?

Er de andre virkelig så likegyldige som det kan virke? Er de isåfall ansvarlige nok til å styre landet? Som ansvarlig velger, bør dette bli et viktig spørsmål frem til neste valg!

Gå til innlegget

Plikt til å hjelpe?

Publisert over 7 år siden

Et eldre par fortalte nylig om en ung mann fra Irak som hadde begynt å gå i en menighet og hadde uttalt at han mente man hadde "plikt til å hjelpe han". Han er en av de mange som er her uten hverken oppholds- eller arbeidstillatelse.

Denne unge mannen er nok ikke alene om å mene at "rike nordmenn" skal hjelpe dem, både med penger og annet. Og det er desverre ikke et helt ukjent fenomen at endel muslimer oppsøker kristne miljøer for å appelere til hjelpsomhet og medmenneskelighet. Det finnes mange slike historier. Denne unge mannen ble minnet om at han faktisk hadde fått en hel del hjelp av enkeltpersoner, men benektet dette og kunne ikke se at noen hadde gjort noe som helst for han.

Det er trist, synes jeg, at mange som kommer hit til Norge, ser ut til å komme med en innstilling om at de har krav på hjelp, fra både det offentlige og fra folk flest. Desverre ser det ut til at det er et fenomen som best kjennetegner innvandrere fra enkelte muslimske land.

En annen debattant var inne på det i en annen tråd at det nok ryktes hvilken asylpolitikk vi fører her til lands. Mye kan tyde på at han har rett. En annen stilte nylig et spørsmål som er ganske betimelig, mener jeg; nemlig hvorvidt det virkelig er en god måte å avhjelpe nød i verden, å hjelpe de mest ressurssterke som selv greier å komme seg helt hit opp til det høye nord. Som vedkommende bemerket, vil de aller fattigste og mest hjelpetrengende sjelden greie akkurat en slik bragd.

I går var jeg i et område jeg sjeldent er i på dagtid. Det var med undring jeg iakttok et ganske stort antall afrikanske kvinner (sannsynligvis somaliere) som var ute med store barneflokker. Disse hadde det sikkert hyggelig nok, en samlet flokk som de jo var. Kvinner flest liker å være sosiale. Det som slo meg, var at ingen av dem gjengjeldte smilet mitt, da vi møttes. De virket totalt uinteressert og opptatt av hverandre. Nøyaktig samme fenomen var jeg borti i en attføringsbedrift for en stund siden. Tonen de fleste la for dagen der, var at de ville vite hva de hadde krav på og de mente seg å være fattige og ville ha mere.

På ligningskontoret overhørte jeg en ung somalisk kvinne, med baby i vogna, spørre om "noen" kunne ta seg av div. lån hun mente seg forhindret i å betale selv. Hun oppga å være enslig mor. Damen bak skranken bemerket at dette jo dreide seg om dyre kredittlån, som hun selv hadde tatt opp. Og at det nok var noe man burde skygge unna. Damen virket totalt uforstående, der hun stod i helt åpenbart langt dyrere klær og lærstøvler enn mange andre ville kunne unne seg, som enslig mor. Hun ble rådet til å forhøre seg på kommunen.

I byen jeg bor, har man tatt inn hovedsaklig innvandrere fra Somalia, Irak og Afghanistan. Byens NAV-bygning er blitt oppholdssted for mange av disse på dagtid. Å komme inn dit, er som å komme til et annet land. Ikke til forkleinelse for det å være sosial, men jeg undrer meg på om det ville anses som greit at nordmenn eller folk med annen etnisk opprinnelse satt og hang på NAV, på dagtid. Eller på kafèene rundt.

Det synes som om det er uhyre viktig å få alle som er syke ut i arbeid. Mange kronisk syke føler et umenneskelig press på seg til uendelige rekker av arbeidsavklaringer og tester av ulike slag - for i det hele tatt å få noe å leve for. Mange av dem blir bitre når de ser hvor ukritisk fellesmidler brukes i andre sammenhenger. Det er så absolutt forståelig!

Jeg mener virkelig at de som er ansvarlige for landets velferdskasse, bør kunne forventes å prioritere bedre hvordan fellesmidler skal fordeles. Mennesker som er syke og må forlate sin plass i arbeidslivet (ofte svært motvillig), bør ikke måtte slite seg halvt ihjel for å få noe å leve av. Og for de som har tjent minst, burde heller satsene kunne heves, for å unngå ekstra bekymringer og slitasje i en vanskelig livssituasjon.

Man må heller ta grep for å få unge og arbeidsføre mennesker ut i arbeidslivet - og bort fra NAV-kontorene og kafèene. Man kan ikke skylde på at det er for vanskelig for våre nye landsmenn å få seg jobber. Hvis så er tilfelle, er de ansvarlige helt nødt til å redusere det antall asylsøkere som skal få komme inn og gjøre krav på våre fellesgoder. De godene er tross alt ikke der for moro skyld. Og de er heller ikke satt av til U-hjelp. Der yter Norge allerede en ikke så helt ubetydelig andel, på andre måter.

Jeg vil tro at jeg ikke er den eneste som erfarer og hører historier fra virkeligheten, om direkte kravstore innvandrere. Jeg mener denne utviklingen ikke kan tillates å få gå sin skjeve gang. Det er rett og slett en fullstendig uansvarlig disponering av det som engang var tenkt til å hjelpe mennesker under helt andre forutsetninger.

Gå til innlegget

La gå at det ikke skinner av eldreomsorgen

Publisert nesten 8 år siden

men kunne det ikke i det minste blinke littegrann? Ihvertfall i noen flere varsellamper?

Statsministeren lovte at det skulle skinne av eldreomsorgen i Norge. Som så mye annet som er lovet i kampens hete, er heller ikke dette løftet i faretruende nærhet av å innfris.

Hvem er det som går ut og forteller om graverende tilfeller av omsorgssvikt og mangelfull pleie? Er det empatiske og bekymrede fagfolk? Er det ansvarlige byråkrater eller engasjerte poilitikere?

Nei! Det er i all hovedsak slitne og opprørte pårørende og enkelte gamle som har noen krefter igjen til det selv.

Hva gjør de som burde ha varslet om tilstandene? Jo, de skjuler seg bak disse evinnelige: jeg visste ikke... Vi skal gjennomgå rutiner og se om det er noe vi kan gjøre annerledes... osv.

Min teori er at mange vet. Så altfor mange er fullt klar over ståa. Og vet at det slett ikke står bra nok til med dagens eldreomsorg. Og veldig mange vet også at den nye samhandlingsreformen, mellom stat og kommune, slett ikke vil bli noe skritt fremover for de som allerede har det som vanskeligst. De vil bare bli i enda større grad enn før, pakkepost mellom den såkalte første- og andrelinjetjenesten. Og sannsynligvis vil det innebære at mange gamle som burde vært på sykehus, aldri kommer dit. For det heter seg så fint at de skal behandles der de er nå. Det er såkalt "god økonomi".

Men blir de det? Alle historier fra virkeligheten kan tyde på at så desverre ikke er tilfelle for veldig mange av dem. Ikke engang de mest primære behov; som tørste, sult og behovet for toalettbesøk, ivaretas i tilstrekkelig grad endel steder. Er man så uheldig å pådra seg en infeksjon, er det ofte ren og skjær flaks som gjør at man får den nødvendige behandling. Pårørende forteller om nesten et par ukers bekymring og gjentatte forespørsler om legetilsyn før den gamle endelig, på nattestid,  akutt kommer på sykehus og får beskjed om at det er "for sent". Smerter og lidelse er blitt både pasient og pårørende til del - helt uten at det var nødvendig!

Mange pårørende har våget å stå frem i etterkant av forfatter Kjetil Bjørnstads beretning om sin fars siste, vonde dager, på sykehjem, Rystende historier fortelles og sår åpnes. Sår som ikke har sjanse for å kunne heles, før historien er fortalt. Men kreftene til å gjøre det har ganske enkelt ikke vært tilstede. De ble brukt opp under oppfølgingen av den gamle. Og etterpå, når den gamle var borte, var livsgleden det samme. Borte.

En mann på 96 år, forteller i disse dager sin historie om uverdig behandling i overflyttingen fra ett sykehus til et annet. Han trilles i sin rullestol ned i en stor og kald vestibyle for å vente på taxi. Vedkommende som triller, tar seg ikke engang bryet med å si hadet, ønske lykke til. Bare forlater han der - alene. Og der venter han i timevis, i uvisshet. Fordi man har bestilt feil transport og fordi ingen tar seg bryet med å fortelle mannen dette. Han uttrykker at han sitter og føler hele sin verdighet gå tapt. Han føler seg som gjenglemt søppel. Ingen har heller i etterkant gitt han en beklagelse.

En annen gammel dame sendes hjem i våt pysjamas og tøfler - med lapp rundt halsen om at hun er dement.

Dette er nyere historier - fra media. De føyer seg inn i rekka av mange. Så tør en nesten ikke tenke på alle de ukjente historiene. Alle de som enda ikke har maktet å fortelle om sine uverdige erfaringer, som kanskje aldri vil få muligheten heller. Alle har tross alt ikke pårørende, heller ikke ressurssterke sådanne.

Hva skal til for at den utviklingen vi nå ser innen eldreomsorgen skal gripes ordentlig fatt i av engasjerte mennesker med innflytelse og maktposisjoner?

Det er ingen tvil om at en barnehage ville blitt stengt med ganske øyeblikkelig virkning, dersom det ble kjent at barn ikke fikk mat, drikke, medisiner eller bleieskift/hjelp til toalettbesøk, i den grad de har krav på. Heller ikke ville det vært akseptabelt med et stort antall ansatte som hverken makter å gjøre seg selv forstått eller forstå den de skal yte hjelp til - pga. manglende norskkunnskaper.

Hva er det som gjør at man kan tåle så mye mer når det dreier seg om hjelpeløse gamle?

Gå til innlegget

Hvor langt skal ytringsfriheten rekke?

Publisert nesten 8 år siden

Jeg har tidligere satt fokus på sinte unge muslimske menn. Denne gangen er det sinte unge etnisk norske det gjelder.

Det finnes nok endel av sistnevnte også.

Et ferskt eksempel er den unge småskolelæreren som ble oppsagt fra sin stilling i Ringsaker kommune pga. sin støtte til Behring Breivik.

Flere så ham sikkert på nyhetssendinger og i ulike intervjuer i går. Der han så absolutt ikke fremstod som noen angrende synder. Heller tvertimot; en ganske bestemt og sint ung mann, etter mitt syn.

Han mener seg urettmessig behandlet, som sies opp fra sin lærerstilling pga. uttalelser han har kommet med på fritiden, på sin egen facebook-profil. Der har han omtalt Behring Breivik som "godgutten" og ment at han gjorde seg godt på tv. Han har også uttalt at han håper AUF vil sette ut flere unge på Utøya denne sesongen, slik at det kan bli en ny jakt.

Med andre ord; ganske uhyrlige meninger å gi uttrykk for, for en som skal være en slags rollemodell for den oppvoksende slekt.

Selv mener han at han er helt i sin fulle rett til å ytre seg som han ønsker. På en journalists spørsmål om hvordan han får til å ytre seg slik, svarer han ganske nedlatende: hvordan? Jo, jeg bruker jo selvfølgelig tastaturet!

I tillegg påstar han at han ser humor i dette at folk trekker den konklusjon at han tar sine holdninger med inn i sin lærerrolle. Det mener han selv at han slett ikke gjør.

Heller ikke det faktum at han produserer og deltar i voldsfilmer på fritida, mener han er av betydning for sitt valg av yrke. Det skal tilføyes at politiet ikke mener disse nødvendigvis inneholder noe som er straffbart. Men han innrømmer at denne saken har fått såpass uheldig vinkling, at han godtar å fratre sin stilling mot betaling av etterlønn.

Man sitter med endel tanker etter å ha blitt konfrontert med en slik ung mann. Det være seg om han er etnisk norsk, innvandrer eller noe annet.

Spørsmålet som er mest fremtredende er: hvorfor dette sinnet? Eller hatet? Hva er det som går galt?

Vi må kunne anta at det finnes ganske mange flere slike sinte unge menn der ute.  Ofte er det tilfeldigheter som gjør at de avsløres.

Denne unge læreren virker sint over mangel på den ytringsfrihet han mener man bør ha.

Han påpeker at han ønsker å provosere.  Og at selv om han ikke støtter de gjerninger Behring Breivik utførte, er han enig i mye av det han skriver i sitt manifest.

Jeg kjenner jeg blir engstelig, men ikke minst trist, over alt dette sinnet og hatet hos unge mennesker i vårt land. Jeg kan tildels forstå frustrasjonen over mangel på mulighet til å uttale seg fritt nok. Vi ser nok av eksempler, bare her på lille VD, på fordømmelse og sjikanering av dem som er litt på siden av det som er allment godkjent å mene. Det kreves sterke rygger til å bære slikt!

Hva mener andre om at man mener seg berettiget til å støtte endel av de samme teorier som Behring Breivik støtter seg til, men ikke hans handlinger? Er man berettiget til det, i ytringsfrihetens navn? Hvilke konsekvenser bør det få for dem som gjør det?

Gå til innlegget

Formet i et system som de er lojale mot

Publisert nesten 8 år siden

Overskriften ble nylig uttalt om landets politimestere, som ikke varsler om den graverende mangel på beredskap i politiet. Spørsmålet som ble stilt var: er de feige?

Det er selvsagt skremmende å høre slike uttalelser om total mangel på beredskap hos de som vi forventer skal beskytte oss i nødens stund, men det kommer vel ikke direkte som noen bombe på de fleste av oss. Til det har vi sett og hørt for mye.

Så tenker mange av oss på andre deler av det såkalte offentlige hjelpeapparat. Noen av oss jobber i det, andre av oss har dyrekjøpte erfaringer som pasienter, klienter, pårørende osv.

Man kan raskt fastslå at det er manglende beredskap hos flere enn politiet. Og det er flere som burde varslet enn politimestrene. Det er flere som kan sies å være "formet i et system som de er lojale mot". Desverre altfor mange! Er de feige? Ja, se det er et spørsmål som er vanskelig å svare på, på vegne av andre. Noen er sikkert det, andre ikke. Derfor ble jeg umiddelbart imponert over det svaret som denne politimannen som ble intervjuet ga. Jeg mener han satte godt ord på det mange av oss har tenkt.

Endel av oss har nok, i løpet av vår yrkeskarriere, sett mennesker som er blitt ledere, endre ståsted ganske raskt. Det å være en såkalt mellomleder, er ofte beskrevet som en uriaspost, der man skvises mellom lojaliteten oppad og den nedad. Noen har valgt det siste, som kamparena - noe som igjen har ført til at de ikke ble så veldig lenge i sine lederstillinger. Andre igjen velger å "forstå systemet ihjel" og svikter dermed ofte sine ansatte, som de også skal ivareta. Eksemplene er mange.

Kan man forvente av ledere, som helt klart må se at det spriker for mye mellom intensjon og virkelighet, at de tar affære - sier fra?

Hvordan kan man luke ut dårlig fungerende mellomledere i det offentlige, undrer jeg? Er det i det hele tatt mulig?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere