Sissel Johansen

Alder: 55
  RSS

Om Sissel

Følgere

Et samfunn kun for de vellykkede?

Publisert rundt 7 år siden

Er vi i ferd med å skape flere tapere i dagens samfunn? Magefølelsen min er dårlig når jeg hører om mennesker som faller utenfor og trekker seg vekk, mens andre strever for å henge med eller helst klatre høyere på rangstigen.

Er det noen som vet om et billig sted å bo, spurte en venn om, på Facebook, i sin fortvilelse.  Vedkommende hadde fått sin inntekt kraftig redusert, i møte med sykdom og NAV. Det var ikke fysisk mulig for han å beholde hjemmet som familien bor i, på den nye inntekten. Vi er flere som har fått føle på kroppen at syk bør man helst ikke tillate seg å bli. Det straffes - hardt!

Som om det ikke er nok å bli rammet av sykdom eller annet som reduserer arbeidsevnen, skal man ydmykes på det kraftigste i sitt ofte ganske brutale møte med det offentlige "hjelpeapparatet". Det høres så flott ut med "arbeidsavklaring" i attføringsbedrift. ALLE skal gjennom dette i dag. Det har staten bestemt.  Joda, men problemet er bare at det er en kraftig knekk i selvtilliten for et arbeidsmenneske å skulle bli tildels mistrodd, vurdert, testet ut av mennesker som slett ikke kjenner til hva en står i. I det uendelige.  Det gjør noe med en å oppleve sånt. I tillegg til sykdommen eller det man sliter med, føler man sterkt på "taper"-stempelet. Ikke minst fordi man har sterkt redusert økonomi og utgiftene er nøyaktig de samme.

Noen ganger ender dommen med at man blir erklært ufør. Og da havner man i gruppen som slett ikke er vel ansett i samfunnet. Man er forsåvidt vant til å være akkurat der, fra en ofte lang periode som syk, men nå er det fastslått at man er en som har tapt. En som ikke fikk det til. Selv om det ikke stod på viljen. Og i tillegg kommer altså den enda mer reduserte inntekten. Særlig for dem som i utgangspunktet ikke hadde råd til gode forsikringsordninger.

Det medfører utvilsomt tapt anseelse, i et samfunn der man fokuserer på hva du er, fremfor hvem du er. Det første vi spør hverandre om er: hva jobber du med da? Hva gjør du? Og jobber du ikke, vel da er vel sjansen stor for at du heller ikke gjør noe, i andres øyne.

Så er du blitt en taper.

Det er så lett å skape tapere og så vanskelig å gjenopprette tapt selvfølelse. Selv de som burde vite bedre, går i fella og lar seg rive med av vellykkethetskravene.

Trimdronninen, Kari Jaquesson, har nylig kommet med en uttalelse til "de feite": Du har ikke fedme, du er feit! (fritt gjengitt) Sikkert også i utgangspunktet ment som en oppvekker.

Men hvordan reagerer en som allerede føler seg som en taper på slike utspill? Det er ikke så vanskelig å forstå. Man føler seg mistrodd, vurdert og bedømt. Igjen av mennesker som slett ikke har kunnskap nok om hva en står i. De færreste har mot til å ta til motmæle eller forsvare seg. Forfriskende å se at ikke alle lar seg diktere av forståsegpåere. Den såkalte "charter-Hilde" er en av disse. Hun gir Jaquesson svar på tiltale i denne kommentaren. Der forteller hun sin egen historie og litt om sin erfaring med andre som strever. Hun gir også uttrykk for sin skuffelse over at mennesker uttaler seg så kategorisk om noe som er såpass sammensatt.

Hva ønsker vi å oppnå, tenker jeg. Et samfunn som består av mennesker som er like? Hvorfor er det tilsynelatende så viktig å få alle til å passe inn i samme form? Og hvis man ikke passer der, skal man straffes, hånes?

Hvorfor tar ikke flere til motmæle? Av de som er bivånere til urettferdighet og som ikke selv strever med sykdom og annet? Hvorfor sier ikke flere som jobber innenfor hjelpeapparatet fra - om hvor mange som faktisk mister motet og går dukken? For de jo vite om at slikt skjer?

Gå til innlegget

Fri og frank til døden oss skiller

Publisert over 7 år siden

Jeg har sonet straffen min, sa en mann i femtiårene nylig til meg. Han hadde vært gift i 21 år, med en og samme kvinne. Mor til deres felles barn. De var blitt skilt for endel år siden. Han var på en slags evig, frustrert jakt etter "den rette".

Jeg er hverken samlivsrådgiver eller særskilt vellykket i denne sammenheng selv, men tillater meg likevel å gjøre meg noen refleksjoner over hvilken betydning ekteskapet og livslang troskap har i våre dager. Slik jeg forstår det.

Det er ingen hemmelighet at det vrimler av godt voksne mennesker på ulike datingfora på nettet. Blant disse er det nok mange som mener de har sonet sin straff. Noen, i flere omganger. Og derfor har rett på full frihet på alle vis. Ingen er tilsynelatende så kresne som de godt voksne kjærlighetssøkende. Noen av dem mener stadig å kunne finne noe bedre, noe mer spennende, noen som skal ha den enestående oppgaven å skulle berike deres liv.

I en samtale med endel kolleger av begge kjønn, lo vi godt av at alle de virkelig friluftselskende, sunne og gode menneskene, alle de som er gode til å diske/varte opp for sin kjære osv., er å finne på nettet. De er ellers ikke spesielt lette å oppdrive. For da ville vel neppe såpass mange forhold gått i stykker, eller?

Hvor lenge er det spennende å spille roller, tro? Late som om man er en annen enn man i virkeligheten er?  Er det ikke egentlig ganske slitsomt - og etterhvert en minst like stor "straff" som den man mener å ha sonet i sitt mer forpliktende samliv?

Hvor lenge kan man veksle mellom stadig nye "dater" og spennende mennesker? Tillate seg å  utforske andre sine kropper og kanskje innerste følelsesliv - se hvor langt man kan gå? Kan det gå sport i sånt? Enkelte hevder åpenhjertig at de er hekta på dating og stadig nye opplevelser. Også i godt voksen alder.

Jeg har lenge undret meg på hvorfor det er så lett for å se på forpliktelse som "straff". Og fri forlystelse som "frihet".

Er vi mennesker egentlig ment og egnet for å skulle leve i monogame forhold, slik vi er lært opp til å tro, vi som vokste opp med Bibelen som rettesnor?

Hva tenker andre om dette?

Gå til innlegget

Å se ut som en kommunist

Publisert over 7 år siden

Ja, hvordan ser egentlig en kommunist ut? Det var min første tanke, da jeg i dag leste at Breivik hadde valgt å bevisst spare en ung manns liv - angivelig: "fordi han ikke så ut som en kommunist".

Bjørnar Moxnes (Rødt), skal derimot, iflg. Breivik, se nøyaktig ut som en.

Tja... Jeg måtte google denne Moxnes, jeg, og se hvordan han så ut. For jeg så ikke umiddelbart for meg bildet av en kommunist, jeg heller. Ikke ble jeg særlig mye klokere av å se bildet hans, heller. For meg så han ut som en hvilken som helst ung mann.

Den unge Telemarksmannen, hvis liv ble spart hele to ganger på Utøya, hadde altså "rett utseende". Enkelt og greit. Flaks for han! Selv om han fikk sine varige sår, han også. Og til tross for at han i ettertid gremmes over han som lekte gud og satt med makten over om han skulle leve eller dø den 22/7.

"Han så mer ut som en som meg", uttalte Breivik. Hva nå det måtte innebære.

Jo, dette minner unektelig om noe vi har hørt før. Ikke minst på begynnelsen av 1940-tallet.

Og det får det til å grøsse nedover ryggen til noen og enhver.

Det klinger noen ord i bevisstheten, som ; kortskalle/langskalle, blåøyd, lyshåret, ariske trekk... osv.

Det er ikke døde begreper likevel. Slik vi håpet på.

Men hvor utbredt er denne tankegangen, egentlig?

Er det mange som deler Breiviks forkvaklede syn?

Alle som nå skriver brev til Breivik - er det slike synspunkter de deler med ham?

Hva kan samfunnet gjøre for å oppdage/hindre at slikt utvikler seg videre?

For dette er neppe holdninger som den enkelte snakker åpent om, annet enn til likesinnede.

Gå til innlegget

Enslige menn mere hjelpeløse?

Publisert over 7 år siden

Ja, jeg våger meg på å stille et for mange provoserende spørsmål, for å få vite hva andre tenker om dette. Selv har jeg ofte tenkt at menn som lever alene ser ut til å fungere generelt dårligere enn kvinner som gjør det samme.

Trenger menn rett og slett noen til å ta vare på seg? Noen som overtar etter mamma?

Til og med den gamle gode boka hevder: det er ikke godt for mannen å være alene!

Når jeg bruker betegnelsen "fungerer dårligere" går det på dette med hus og hjem, praktiske ordninger, livsstil osv.

Jeg har vært rundt i endel hjem i mitt virke og sett endel husholdninger. Også privat. Det har slått meg at enslige menn ofte har det rotete, særdeles støvete og skittent og at de prioriterer veldig lavt dette å gjøre endringer i så måte. Noen er dog såpass lure at de skaffer seg vaskehjelp (betalt sådan). Da er det jo straks noe bedre. Noen enslige menn er jo selvsagt også som petimetere å regne. Jada - jeg kjenner til og med en som skifter på senga hver 14. dag og baker sitt eget brød! Aldri regler uten unntak...

Det kan også virke som om flere enslige menn tar lettere på dette med regelmessige måltider og sunn livsstil, enn enslige damer. Mange tar seg en pølse på bensinstasjonen etter en lang arbeidsdag. I beste fall, velger de Fjordland eller andre ferdigløsninger. Kjøleskapet er ofte ganske glissent.  Det blir mye øldrikking, potetgull og fotball (på tv) i et hjem med enslig mann, har jeg en følelse av. Det er dem selvsagt vel unt - men ikke hver kveld!

Gå turer er ofte lavt prioritert hos enslige menn. Mange av dem gjør det når en evt. dame maser om det, men ikke ellers. Noen enslige menn er selvsagt også hekta på trening, men de som ikke er det, gjør som oftest lite for helsas skyld. De går ikke engang til fastlegen. Det må damene i familien oppmuntre sterkt til ved behov.

Det snakkes ofte om at man ser at det har kommet "et kvinnelig touch" i et enslig mannehjem. Når det kommer en kvinne inn, blir det ofte mer trivelig, renslig, hjemmelaget mat osv.

Media er vel også med på å skape et bilde av hjelpeløse menn, på hjemmebane. Endel av oss fikk sikkert med oss serien som gikk på tv: "Da damene dro". Der var konseptet at man sendte damene i en bygd på langtur og filmet ulike menn som skulle overta oppgavene hjemme. I det minste skaper slikt endel humor.

Stemmer dette inntrykket av menn - og hvorfor er det egentlig blitt slik, tro?

Gå til innlegget

Hvor viktig er "min neste"?

Publisert over 7 år siden

Du skal elske din neste som deg selv, kan vi lese i Bibelen. Hva vil det egentlig si - i praksis?

Å elske seg seg selv... det er ikke noe som høres spesielt kristelig ut i mine ører.

Likevel er det av betydning hvor høyt jeg faktisk elsker meg selv. For høyt skal jeg altså også elske min neste. Sier Gud.

Mange av oss sliter med å akseptere oss selv. Langt verre er det å skulle elske...

Desto verre å skulle elske en annen?

Å elske er et stort begrep. Vanskelig å nå opp til! Nesten litt håpløst bare å forsøke...

Hva betyr det å elske sin neste som seg selv?

Betyr det å gi andre den samme tabbekvoten som en gir seg selv?

Betyr det at en velger å forstå i beste mening - der hvor det ligger en mulighet for begge deler?

Betyr det at en åpner for at en annen kan ha en minst like stor og viktig overbevisning som en selv?

At en annen kan mene godt, det jeg forstår som vranghet?

At en annen kan ha sett noe jeg selv ikke har fått øye på?

At en annen kan ha noe å tilføre i mitt liv?

At Gud kanskje til og med kan bruke denne andre - til å tilføre meg noe viktig?

Hvorfor nevnes i det hele tatt "min neste" i Guds ord? Og min relasjon til denne?

Hvorfor holder det ikke med det jeg selv presterer?

Hva betyr det for deg å elske din neste - som deg selv?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
16 dager siden / 1382 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1339 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 842 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 832 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 697 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere