Sissel Johansen

Alder: 55
  RSS

Om Sissel

Følgere

JULEFORNEDRELSE - smil til kamera!

Publisert nesten 9 år siden

Visjon Norge har sin årlige matpakke innsamling til trengende i Moldova - dette er sikkert vel og bra, men...

Jeg satt og kikket på en slik sending for et par kvelder siden og ble vitne til noe av den verste fornedrelsen jeg har sett på tv. Det aller verste ved det var at det nok ikke var ment slik, men allikevel ble det i så stor grad.

Situasjonen var den at Jan Hanevold og hans team tilsynelatende kom kjørende på fattigste landsbygda i Moldova. Denne gangen fikk de øye på et kvinnemenneske som satt der i veigrøfta. Hun var gul og blå i det ellers så vakre ansiktet sitt og blodet rant fra div. kutt.

Jan går selvsagt ut og tar kontakt med damen, ved hjelp av tolken. De får på et vis vite at hun er blitt mishandlet av sin ektemann som er inne i huset deres. Sammen går de inn til mannen, som i første omgang sperrer opp sitt langt fra edrue åsyn. Jan selv humrer og ler og stotrer på sin østlandskengelsk: hehe, ja han tror nok han skal få bank av oss karene som kommer her, men nå får han altså i stedet Guds godhet og gaver som vi har med til julefeiringen deres, hehehe Amen!

Etterhvert ser vi mishandleren slappe mer og mer av i kroppen og sette opp et forventningsfullt ansikt som i stor grad kan tokes som grådig av en ellers uvitende seer. Han skjønner at det er noe å hente - og ingen kan klandre ham for det. Fattigdommen og uverdigheten skriker imot oss gjennom tv kameraene. De holder seg ikke for gode for å sveipe kameraet over nøden heller. De filmer ovnen der ekteparet brenner de siste klærne sine med knapper og alt, for å få en stakket stund med litt varme. Noen skitne kar står rundt forbi og ellers er det fint lite annet enn skitt og lort. Hanevold bemerker mer enn gjerne hvor ille det stinker der (forhåpentligvis bare på norsk).

Ellers er resten bare en eneste stor fornedrelse i mine øyne. Et sammensurium av en slags engelsk og norsk, forsøk på å tolke, amen og halleluja osv. osv. Midt oppi dette står denne grovt mishandlede stakkars unge kvinnen, med blodet fortsatt rennende og sine fullstendig døde øyne. En liten stakket stund glimter det kanskje et lite håp i dem, men etterhvert går det nok opp for henne at det kun dreier seg om noen matvarer "from Norway", som Jan så stolt proklamerer.  Det er noe, men det er ikke allverden i hennes nød. Hadde vi vært i Norge, sier Jan litt flåsete, så hadde vi jo kunnet kjørt dama på krisesenter... Nå må han nøye seg med å si til mannen med det grådige blikket: be nice to her" hehehe.  Ja, det tas sikkert til etterretning, tenker jeg som seer. Men bevares - hva skal man gjøre med slik en fullkommen nød? Selv Hanevold kan vel ikke trylle.

Ihvertfall synes jeg personlig at de kunne blitt spart for det jeg anser som en dobbel porsjon fornedrelse. At man kommer inn i elendigheten er èn ting, men at en flokk med ukjente mannfolk så og si avkrever deg å be frelsesbønnen mens blodet renner fra ansiktet - det blir virkelig i meste laget. Da har man virkelig ikke helt forstått hva menneskeverd går ut på.

Det er sikkert greit å vise frem at det er usle kår og at det er god grunn for velfødde nordmenn til å bidra, men noen ganger må vi rett og slett slå av kamera og skåne mennesker i deres fornedrelse. Ikke bidra til å øke den.

Selv kommer jeg aldri til å glemme øynene til denne kvinnen fra et sted på Moldovas landsbygd. De etset seg fast i det dypeste av sjelen og jeg gråter for slike som henne.

Gå til innlegget

sladderspalten

Publisert nesten 9 år siden

Er det sladder som selger best - også på et debattforum med fokus på verdier?

Tanken slår meg - og sikkert mange andre også - når man observerer at de to grensesprengende trådene siste uke er det jeg vil våge å kalle tabloide og sladderaktige tråder. Overskriftene er i kjent Se&Hør/Dagbladet/VG stil og selv om nordmenn flest visstnok "bare leser slikt hos tannlegen og legen", ser det ut til å være dette de fleste vil ha.

Over 4000 visninger på en tråd der det slynges ut beskyldninger i hovedinnlegget som hverken underbygges med faktahenvisninger eller senere i tråden bevises, er svært betenkelig. Men selv har jeg selvsagt også deltatt i tråden, så kanskje kaster jeg her stein i glasshus. Jeg kan ihvertfall forsvare meg med at jeg ikke fulgte den på grunn av trådstarters gode argumentasjons skyld. For den mener jeg fortsatt var ganske fraværende.

Over dobbelt så mange visninger har også en annen tråd om en kristen forfatter som har skrevet bok om sitt liv. En annen kapasitet har tatt seg friheten å gi en bokanmeldelse. Det skulle nok ikke vedkommende gjort, slik jeg har forstått det. For det vekket sannelig harme. Og det ble ingen takk for gratisreklamen - tvert imot. Mange er de som også har villet vite alt om denne konflikten, tydeligvis.

Det er sannelig ikke like lett å få sin bloggpost synlig ellers for hvermansen. Mange svært så dagsaktuelle temaer raser raskt nedover, uten en eneste kommentar eller trykk på bra-knappen.  Men konflikter - se, det vil vi mennesker stadig ha mer av. Er det noe på gang? Noe som kan bli en god krangel utav? Tabloide overskrifter er en sikker vinner!

Sannelig tror jeg ikke vi er kommet så veldig mye lenger fra den tiden de samlet seg for å se noen brenne, henge eller halshugge på byens torg. Vi er jo bare tilskuere - vi gjør jo ikke noe galt,vi, eller?

Gå til innlegget

eksistensielt mot eller positiv tenkning

Publisert nesten 9 år siden

I kveldens utgave av programmet Skavlan på Nrk1 fortalte en av de overlevende fra den berømte flyulykken i Andesfjellene om sin vei fra flyvraket og døde kamerater tilbake til livet

Jeg fikk lyst å skrive litt om det som ble snakket om i dette programmet, fordi det inspirerte meg.

Denne mannen som var overlevende fra flyulykken for endel år siden, ble spurt av Skvalan: var det positiv tenkning som gjorde at akkurat dere klarte å finne veien ut av fjellene - noe som ifølge eksperter egentlig skulle være en umenneskelig prestasjon? Hva tenkte du egentlig?

Mannen svarer uten noe som helst nøling: jeg tenkte på min far der hjemme. Jeg tenkte på at han hadde fått beskjed om at han hadde mistet flere av sine kjære og at han ikke ville kunne sove, spise og fungere pga. dette. Jeg måtte prøve å ta meg hjem!

Han beskriver så hvordan han og kameraten forlater de andre overlevende for å finne hjelp. De venter å se hjemlandet Chile og grønne daler over neste høye, snødekte fjelltopp. Men det eneste de ser er stadig nye topper. Kreftene er langt fra på topp etter både mangel på mat og drikke og i tynne sko.

Kameraten sier til ham: vi har gjort så mye sammen, la oss også dø sammen! Også velger de det å fortsette, sette en fot foran den andre og komme stadig ett skritt nærmere målet - på sin vei mot døden.

Heldigvis døde vi ikke, sier han, med et lunt smil. Men han bruker dette som et eksempel på det ultimate vennskap - dette å være innstilt på til og med å dø sammen.

Livet seirer altså - men ikke fordi de sa: dette skal vi greie! Vi skal nå hjem og når vi kommer hjem skal vi gjøre dette og hint. Såkalt påkrevd positiv tenkning som noen kanskje ville kunne forvente var nødvendig i en slik ekstrem situasjon.

I programmet betegnes dette som eksistensielt mot.

Er det ikke egentlig akkurat det mange er nødt å ta i bruk i vanskelige livssituasjoner, er spørsmålet mitt? Det er ikke så enkelt når man har det ekstremt tøft, å oppleve at noen sier til en: du må bare lære å tenke positive tanker!  Noen har sikkert mer anlegg for å gjøre akkurat det enn andre.

Kanskje vi bare må akseptere at noen er slik laget at de rett og slett benytter seg av eksistensielt mot i møte med livets strabaser. Ikke alle greier å tenke positivt når det pågår. De velger bare rett og slett å sette en fot foran den andre - ta ett skritt av gangen.

Andre som har tanker rundt dette?

 

Gå til innlegget

Er gamle og hjelpetrengende et kvinneansvar?

Publisert rundt 9 år siden

Hva tenker menn flest om en situasjon der mange gamle hjelpetrengende tvinges til å bo hjemme?

Jeg har merket meg at det virker å være flest menn blant aktive skribenter her på VD, men likevel glimrer menn stort sett med sitt fravær i debatter som har med omsorgstjenester å gjøre - med noen få hederlige unntak. Menn som engasjerer seg, er ofte de som selv har kjent problematikken på kroppen i form av yrkesliv eller nære pårørende.

I den korte stunden jeg har deltatt på forumet, har O. Omland lagt ut flere poster som omhandler den sviktende eldreomsorgen og de belastninger dette medfører både for samfunnet og for enkeltmennesker. Svært få har respondert på dette - og såvidt jeg har sett, ingen menn.

Hvorfor er det slik? Synes menn det er greit at kvinner tar hovedansvar for det som har med omsorg å gjøre, eller er det kanskje slik at de synes kvinner tar så stor plass at de velger å holde seg i bakgrunnen?

Jeg synes det hadde vært spennende å høre fra menn om hva de tenker som muligheter og løsninger for fremtidens eldreomsorg især.

Gå til innlegget

dette spørsmålet stilte Are i programmet "På tro og Are" på Nrk denne uka.

Denne uka besøkte han en familie fra pinsebevegelsen i Norge, fam. Edvardsen. Han følger dem på ulike aktiviteter de deltar på.

Er man besatt når man har den hellige ånd i seg, spør Are mor i huset. Hun benekter dette bestemt. Jammen, man har jo en ånd som bor i seg da, følger Are opp. Men nei, likevel er man ikke besatt, fastslås det.

Hvordan arter det seg da, å ha den hellige ånd, fortsetter Are å spørre. Mor må tenke seg litt om og virker å ha litt vanskelig for å svare på akkurat dette spørsmålet. Jeg velger å tro at det jeg føler er det som er å ha den hellige ånd, konkluderer hun med, til slutt.  Og Are fastslår at det tydeligvis ikke er så lett å forklare dette fenomet.

En ung gutt intervjues også av Are i forhold til det å tale i tunger. Han kaller det et kjærlighetsspråk mellom seg og Gud. Deretter får vi en smakebit på tungetale, på direkten. Hva var det du sa nå, egentlig, spør Are. Nei, det vet jeg jo ikke, svarer gutten, men det er jo noe mellom Gud og meg. Heller ikke djevelen forstår dette.

Are virker ikke spesielt overbevist - og for å være helt ærlig ble heller ikke jeg som seer det.

Hvorfor? Jo, fordi dette virker for meg veldig automatisert og lite ekte.

Are konkluderer med at det nok kan virke som om den hellige ånd gir en viss glede for de som opplever den, men selv greier han ikke å ta del i denne gleden, selv ved å være tilstede på lovsangsmøte. Han er nødt å kaste inn håndkleet, sier han.

Hvorfor er det så vanskelig for mange kristne å forklare hva det vil si å være fylt med den hellige ånd. Og hvorfor har det så forskjellig betydning i kristne grupperinger? Kan grunnen til at mange ikke åpent vil si at de har den hellige ånd, være at de ikke også har tungetalen - eller det pinsevenner kaller for "kjærlighetsspråket?"

Og et siste spørsmål: man ha dette spesielle språket for virkelig å vise at man har den hellige ånd?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
3 dager siden / 3037 visninger
KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
21 dager siden / 1549 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
23 dager siden / 1419 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
2 dager siden / 954 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
23 dager siden / 857 visninger
Debatten om kvinners prestetjeneste er over
av
Bård Mæland
rundt 1 måned siden / 764 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere