Sindre Bangstad

Alder:
  RSS

Om Sindre

Forsker II, KIFO, Institutt for kirke-, religion- og livssynsforskning, Oslo

Følgere

Stans statsstøtten til HRS

Publisert 2 måneder siden - 1125 visninger

Regjeringen må avvikle støtten til Human Rights Service. Hvis ikke bør opposisjonen – stortingsflertallet – gripe inn.

Hege Storhaug og hennes medarbeidere i Human Rights Service (HRS) har denne uken oppfordret sine sympatisører om å sende inn bilder av tilfeldige norske borgere med innvandrer- og minoritetsbakgrunn for publisering på nettstedet rights.no. (Vårt Land, 4. oktober)

Monumentalt paradoks. Det fremstår som et monumentalt paradoks at en organisasjon som i dette budsjettåret mottar hele 1,8 millioner kroner i statsstøtte garantert av Frp for det angivelige formål å fremme «integrering», på denne måten aktivt oppfordrer til brudd på norsk personvernlovgivning, straffelovens bestemmelser om privatlivets fred og diskrimineringsloven.

Det er våre – mine og dine skattepenger – som her brukes for det formål å fremme hat, rasisme og diskriminering mot norske medborgere.

Men når denne farsen får lov til å fortsette er det selvsagt fordi Storhaug og HRS i mange år har vært en svært nyttig partner for Frp. Tiden er imidlertid kommet for moderate og anstendige krefter i Høyre og Venstre til å si nei til statsstøtte til hatpropaganda og diskriminering.

Fake news. Vi lever i en tid hvor medier og myndigheter i liberale og demokratiske samfunn i økende grad har blitt opptatt av såkalte «falske nyheter». Hva angår muslimer i Norge har Hege Storhaug og hennes medarbeidere i HRS i lang tid vært ansvarlige for serieproduksjon av falske nyheter.

Et tidlig eksempel er en episode i mai 2005, da Storhaug sammen med Frps daværende innvandringspolitiske talsmann Per Sandberg, gikk til VG og PST med angivelige «opplysninger» som Frps stortingsgruppe skulle ha mottatt fra «kilder i det pakistanske miljøet i Oslo» om at et «hemmelig, fundamentalistisk, antidemokratisk og potensielt voldelig nettverk» bestående av intet mindre enn «30.000 medlemmer av pakistansk opprinnelse som hadde sverget lojalitet til nettverket» stod i ferd med å anskaffe seg moskeer i Oslo-området som skulle brukes til «opplæring i vold».

I boken How Propaganda Works (Princeton University Press, 2015) noterer filosofen Jason Stanley at «propaganda av den demagogiske varianten i et demokrati alltid vil fremstille seg selv som et uttrykk for demokratiske idealer.»

Propaganda i slike samfunn, hevder Stanley, vil alltid involvere en påstand «som fremstilles som fornuftig, men som har den praktiske effekten ved å undergrave empatien for en gruppe som er målet for propagandaen.»

Statens ansvar. Av den norske Grunnlovens § 100 fremgår det at det påhviler norske statlige myndigheter et ansvar for å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Det er rimelig å anse dette som et positivt krav til norske myndigheter.

Statsstøtten til en aktør som i en årrekke har serieprodusert falske nyheter – på sine mange publiseringsplattformer, og med ikke ubetydelig støtte fra sentrale norske medier som er interesserte i polariserende og salgbare oppslag – er på ingen måte forenlig med denne grunnlovsforpliktelsen.

I et liberalt og demokratisk samfunn har myndighetene et positiv ansvar for å ivareta sine borgeres like formelle rettigheter og like formelle rett til å leve i fred uavhengig av hudfarge, tro- og livssyn, etnisk eller nasjonal opprinnelse, seksuell orientering eller fysisk eller mentalt funksjonsnivå.

Nok er nok. Når Hege Storhaug og HRS nå demonstrerer hvor lite hun har til overs for norsk personvernlovgivning, for straffelovens § 267 og 269 om privatlivets fred og for diskrimineringslovens § 6 og 9, er det på høy tid at man ikke bare i Minerva-kretsen, men også i Høyre og i regjeringens potensielle samarbeidspartner Venstre setter foten ned og sier klart og tydelig fra om at nok får være nok.

(En lengre versjon av 
teksten ble første gang publisert på antirasistisk.no)

Gå til innlegget

Mytene om hijabens opprinnelse

Publisert rundt 1 år siden - 2827 visninger

Det er et historisk faktum at muslimske kvinner har dekket til ulike deler av kroppen lenge før fremveksten av den moderne politiske ideologien vi karakteriserer som islamisme.

Det heter at «Med lov skal landet bygges», men på den ytre høyresiden er man ikke spesielt opptatt av et av de grunnleggende prinsippene i moderne liberale­ og demokratiske rettsstater, nemlig at lov og rett også skal beskytte utsatte minoriteter mot diskriminering og overgrep.

Bryne-frisøren og den mange­årige aktivisten i SIAN (Stopp ­Islamiseringen av Norge), Merete Hodne, ble nylig dømt til en bot på kroner 15.000 av Jæren tingrett for overtredelser av Straffelovens paragraf 186 (b) som forbyr private næringsdrivende å diskriminere kunder på bakgrunn av sistnevntes religion eller livssyn. Bakgrunnen er at Hodne har nektet å klippe en ung muslimsk kvinne fordi hun bar ­hijab. Hodne­ og hennes advokat har anket dommen, og skal over ­telefon være tilbudt assistanse av ulike selverklærte ‘eksperter’ på hijabens opprinnelse.

SIAN og religionsfriheten. Disse «ekspertene» har utvilsomt merket seg en kommentar til dommen hvor det påpekes at loven slik den er formulert, ­synes å gi rom for å nekte en kunde ytelser dersom diskrimineringen er begrunnet i kundens eventuelle politiske, og ikke religiøse overbevisning. Nå er det imidlertid på det rene at man i SIAN-kretser ikke anser islam som en tro og et livssyn, og at muslimer ikke har grunnleggende krav på beskyttelse under religionsfriheten, slik dette er nedfelt både i internasjonal og norsk lov og rett.

For i SIAN-kretser har man lenge hevdet at islam ganske ­enkelt er en «politisk ideologi», og ikke en tro- og et livssyn. Dette er et syn som på ingen måte finner støtte blant internasjonale eksperter på religionsfrihet og menneskerettigheter. Interessant nok hevder SIAN i sine vedtekter paragraf 3 at organisasjonens virksomhet er forankret i FNs Menneskerettighetserklæring av 1948.

I FNs Menneskerettighets­erklæring heter det i artikkel 18 at «enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet» og det understrekes også at denne retten inkluderer retten til å gi uttrykk for sin religion eller tro – «offentlig og privat.» SIANs selvmotsigelser her taler sitt tydelige språk. Hodne har i forløpet av saken hevdet at hun ikke har noen problemer med verken islam eller muslimer, bare med islamisme, og at hun nektet å klippe Bayan fordi hun anser hijaben som et uttrykk for islamisme som en «totalitær ideologi.»

I sin fulle rett. Jæren tingrett har imidlertid i sin dom korrekt lagt til grunn at Hodnes langvarige aktivisme – blant annet i tilknytning til SIAN - indikerer at det er islam og muslimer, og ikke utelukkende islamisme og ­islamister hun har et problem med. Retten aksepterer også at Bayan er i sin fulle rett til å betrakte den hijaben hun bærer som et uttrykk for sin religiøse tro som muslim, snarere enn som uttrykk for en eventuell tilslutning til islamisme som politisk ideologi.

Vi kan med andre ord være ganske sikre på at strategien til Hodne og hennes forsvarer i den kommende ankesaken med bruk av ulike selverklærte «eksperter» på hijabens opprinnelse vil være å forsøke å overbevise en høyere rettsinstans om at hijaben er et politisk symbol som representerer islamisme, snarere enn et religiøst uttrykk. Det er derfor verdt å kaste et nærmere blikk på hva den seriøse internasjonale­ forskningslitteraturen faktisk sier om hijabens opprinnelse.

Hijabens opprinnelse. For det første er det da verdt å merke seg at de muslimske kvinnene som ­begrunner sine valg om å dekke seg til med hijab, står på nokså solid islamtekstlig grunn når de gjør dette. I Koranen ­brukes ­hijab som et generisk begrep knyttet til kvinners segregering eller tildekking, men det fremgår en oppfordring om tildekking i ­offentligheten, eksempelvis i sure 24:30-31.

For det andre er det et vel­dokumentert historisk faktum at muslimske kvinner i ulike ­deler av Europa har dekket til ulike deler av kroppen lenge før fremveksten av den moderne­ ­politiske ideologien som vi er blitt vant til å karakterisere som islamisme, som vi kan tidfeste til 1928.

For det tredje, fremgår det av arbeidene til Margot Badran om egyptisk feminismes historie (Feminists, Islam and Nation:­ Gender and the Making of 
­Modern Egypt, 1995) at den første som i realiteten introduserte den moderne hijaben i Egypt, var den egyptiske feministen Huda Sha’rawi (1879-1979), som i 1925 til offentlig og stor skandale­ i Egypt kastet sitt heldekkende ansiktsslør (niqab) offentlig.

Ifølge Fadwa El Guindi i Veil: Modesty, Privacy and Resistance­ (1999) oppstod den såkalte­ ­al-ziyy al-Islami blant unge kvinnelige islamske feminister på egyptiske høyskoler på 1970-tallet. Dette er en variant av den moderne hijaben som på ingen måte er den samme som de løsthengende og motepregede hijabene som unge norske muslimske kvinner i dag bruker.

Det som imidlertid utvilsomt er tilfelle, er at islamistisk­e ­aktivister historisk sett har spilt en sentral rolle i dens popularitet og utbredelse internasjonalt. Dette fremgår blant annet av ­Leila Ahmeds A Quiet Revolution: The Veil’s Resurgence, from the Middle East to America (2011). Det gjør imidlertid ikke hijaben til «islamismens politiske uniform.».

Emma Tarlo og Annelies Moors Islamic Fashion and Anti-Fashion (2013) dokumenterer i likhet med mye annen forsknings­litteratur på hijabbruk blant 
unge muslimske kvinner at ­hijaben for lengst er blitt innlemmet i en kommersiell motepreget milliardindustri globalt sett, der man finner en stor og økende grad av variabilitet i ­modeller, design og tekstiler som etterspørres.

Identitetspolitikk. Vi lever i identitetspolitikkens tidsalder. Men det er en vrangforestilling å tro at identitetspolitikk er noe «de», men ikke «vi», har. Den moderne hijaben er på alle 
måter blitt et identitetspolitisk symbol for så vel ytre høyre­aktivister som islamister – som alle paradoksalt nok har det til felles at de er intenst opptatte av å regulere og å kontrollere hvordan kvinner kler seg og ter seg.

Mye samfunnsforskning ­indikerer at det blir mer, og ikke mindre, muslimsk identitets­politikk i europeiske samfunn hvor muslimer opplever et intolerant og diskriminerende samfunnsklima (se blant annet Philip Connor). Det burde gi noen og enhver et og annet å tenke på før neste runddans i symbolpolitikkens verden.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.10.2016

Gå til innlegget

Flere koner er lovlig i Sør-Afrika

Publisert over 1 år siden - 857 visninger

Sørafrikanske svarte menn som forholder seg til «tradi-sjonell» ekteskapslovgivning, har lovlig adgang til å inngå flerkone-ekteskap. Blant dem som lever i et slikt flerkone-ekteskap, er landets president Jacob G. Zuma.

Vårt Land har i en artikkel­serie satt et prisverdig fokus på flerkoneri – polygyni – og de utfordringer og problemer dette medfører for kvinner og barn også i land hvor dette ikke er tillatt og er å anse som lovstridig bigami.

I et oppslag i artikkelserien datert 2. juni «Standarden, ikke unntaket» gjengis det en oversikt over utbredelsen av polygami. Det er grunn til å understreke at det teknisk sett her er snakk om polygyni, siden det i de aktuelle landene utelukkende er menn, og ikke kvinner, som har rett til å ta flere ekteskapspartnere.

Polyandri – altså ekteskapssystemer hvor kvinner har rett til å ta mer enn én ekteskapspartner – vet vi fra antropologisk forskning eksisterer den dag i dag i for eksempel i visse­ «stammeområder­» i India­ og ­Tibet. Men slike ekteskap har så vidt vites verken statlig beskyttelse­ eller legitimitet i noe land i verden.

Kilden for den oversikten over utbredelsen av polygami i verden som Vårt Land presenterer, fremstår imidlertid som problematisk. Det opplyses i den aktuelle artikkelen at opplysningene er hentet fra den britiske gratis­avisen Metro, som altså hevder at polygami er «ulovlig, men ikke kriminalisert» i Sør-Afrika og India.

Lovlig adgang. Som et ledd i mitt PhD-arbeid på muslimer i Cape Town i Sør-Afrika, intervjuet jeg muslimske kvinner med erfaring fra flerkoneekteskap i townshiper og uformelle­ bosetninger i Cape Town i perioden­ 2003-05. Hva angår Sør-Afrika­ er de opplysningene Vårt Land her presenterer dessverre ­ukorrekte.

For det sørafrikanske parlamentet adopterte alt i 1998 ­«Recognition of Customary Marriages Act», som gir sørafrikanske svarte menn som forholder seg til «tradisjonell» ekteskapslovgivning (customary marriages), lovlig adgang til å inngå flerkone-ekteskap.

Blant dem som lever i et slikt ekteskap er – som de fleste sør-afrikanere etterhvert vil vite – Sør-Afrikas president Jacob G. Zuma. Denne lovgivningen har bakgrunn i at den sørafrikanske post-apartheid grunnloven av 1996 gir adgang til å anerkjenne «tradisjonelle familieformer» gjennom den såkalte Rettighetserklæringens (Bill of Rights) ­Artikkel 15.

Sikkerhet. Hensikten med dette har fra lovgivers side vært å gi særlig fattige svarte kvinner på landsbygda i Sør-Afrika­ et ­minimum av økonomisk sikkerhet i form av en rettslig ­regulering av flerkoneekteskap i form av for eksempel ekteskapskontrakter som regulerer arv og forsørgeransvar.

Flerkoneri eller polygyni har i all stillhet vært praktisert blant sør-afrikanere på landsbygda både før og etter kolonialismen, segregeringen og apartheid, selv da det var kriminalisert under apartheidstatens Marriages Act 1961, som tok utgangspunkt i et svært konservativt kristent ­monogamt ekteskapsideal.

Ikke minst har dette vært tilfelle blant zuluer i KwaZulu-Natal, hvor Sør-Afrikas sittende president Jacob G. Zuma er fra. De studiene som finnes av virkningen av denne loven fra 1998, tyder imidlertid på at loven slett ikke har fungert etter intensjonene (mennene som er involvert, har hatt en lei tendens til ganske enkelt å «stikke av»), og blant ­yngre svarte sørafrikanske­ kvinner later praksisen til å være ansett som både utdatert og uønskelig­.

Muslimers flerkoneri. Hva angår sørafrikanske muslimer er det en viss, men ukjent, andel­ blant Sør-Afrikas 1.4 % av ­befolkningen som er muslimer som lever i flerkone-ekteskap. Disse er strengt tatt fortsatt ikke lovlige, men er heller ikke kriminalisert. Det betyr at menn som inngår slike ekteskap, ikke risikerer rettsforfølgelse for bigami­, slik de hadde kunnet risikere under­ apartheidregimets Marriage Act av 1961.

Sørafrikanske muslimer ble alt i 1992 forespeilet statlig­ anerkjennelse­ av muslimske (og herunder, flerkone-)ekteskap gjennom en valgkamptale nå avdøde­ Nelson R. Mandela holdt i det muslimske kjerneområdet Bo-Kaap i Cape Town. Det har blant annet vært omfattende og kostbare lovutredninger i regi av den sørafrikanske lovkommisjonen, South African Law Commission (SALC), men forsøkene har strandet.

Det skyldes blant annet sterk intern splittelse blant sørafrikanske muslimer om det ønsk-
verdige i slik lovgivning, og hvordan man eventuelt skal regulere det.

En del konservative sør-
afrikanske muslimer har vært avvisende­ til selve ideen om å la muslimsk ekteskapslovgivning reguleres av en sekulær stat, som Sør-Afrika etter apartheid faktisk er. En del muslimske feminister har på sin side stilt krav om at staten må kreve en forpliktelse fra muslimske menn som ønsker å inngå slike ekteskap – krav som konservative muslimske mannlige ledere har funnet uakseptable.

Ikke viktige. En annen sentral faktor er sannsynligvis at man i regjeringspartiet ANC ikke anser­ sørafrikanske muslimer som en særlig viktig velgergruppe­ (i Cape Town, hvor 10 prosent av befolkningen er muslimer, stemmer lokale­ muslimer i all hovedsak på opposisjonspartiet Democratic­ Alliance; det samme­ er tilfelle i Durban). Heller ikke ser man i ANC på dette som særlig ønskelig med tanke på kvinners rettigheter.

Men det er viktig å merke seg her at den sørafrikanske grunnlovsdomstolen (Constitutional Court) i en serie rettsavgjørelser siden 2000 har behandlet søksmål knyttet til arv reist av sørafrikanske, muslimske kvinner i flerkone-ekteskap. Domstolen har behandlet disse ekte-
skapene for alle praktiske formål som lovlige, med de rettigheter og plikter knyttet til arv og skilsmisse som ville følge av at de rent faktisk var det.

Hva angår mine egne forskningsfunn på feltet er de ikke særlig overraskende: I det utvalget av muslimske kvinner med erfaring fra flerkone-ekteskap som jeg intervjuet, var det så å si ingen som hadde positive erfaringer­.

Unntaket var en høyt utdannet middelaldrende kvinne med middelklassebakgrunn som var selvforsørgende og hadde en svært pragmatisk innstilling til det hele, og som således ikke erfarte de samme utfordringer knyttet til ektemannens fordeling av tid og økonomiske ressurser mellom sine hustruer og deres barn.

Denne studien finnes også på norsk i form av artikkelen «Islamske­ ekteskap i en sekulær­ kontekst: Noen sør-
afrikanske eksempler», publisert i Nordic Journal of Human Rights 26 (2) 2008, sidene 148-
162.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10. JUNI 2916
Gå til innlegget

Viktig stemme mot ekstremismen

Publisert over 2 år siden - 3279 visninger

Å se Tariq Ramadan som en ren eksponent for klassisk islamisme og en talsmann for Muslimbrødrene er uttrykk for en særdeles overflatisk holdning.

I morgen, 9. april, er professor Tariq Ramadan, en av de viktigste og mest innflytelsesrike reformtenkere blant europeiske muslimer, hovedtaler på Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunns (STL)  Gjestebud på Litteraturhuset i Oslo. Det er å håpe at vi ved denne anledning får en debatt om det som står i Ramadans tekster, snarere enn en intellektuelt forenklende debatt for eller imot personen Tariq Ramadan.

Tariq Ramadan (1962 - ) er født i Genève i Sveits. Hans morfar var Hassan al-Banna (1906-49), grunnleggeren av de egyptiske Muslimbrødrene. Siden arvesynden er et tilbakelagt stadium kan man imidlertid vanskelig argumentere for at Ramadan skulle være en islamist på grunn av sin morfar.

Manglende evne. Mottakelsen av Ramadan og hans arbeider i norske medier har dessverre i stor grad vært preget av en manglende evne og vilje til å forholde seg konkret og nærlesende til Ramadans egne tekster. Ramadan har bakgrunn i studier i  filosofi, fransk litteratur og arabisk og islamske studier ved Universitetet i Genève, og islamske studier ved al-Azhar i Kairo.

Sitt internasjonale gjennombrudd som en sentral muslimsk intellektuell i vår tid fikk han med boken To Be a European Muslim i 1999. Fra 2009 har Ramadan vært professor ved universitetet i Oxford i Storbritannia.

Det er vanlig å plassere Ramadan innenfor en salafi-reformistisk tradisjon. Salafi-reformistene mente at muslimer måtte vende tilbake til de islamske kildene (Koranen og Sunnaen) for å finne spesifikke muslimske svar på modernitetens utfordringer.

Denne typen «opplyst salafisme» har gradvis tapt terreng overfor den langt mer bokstavtro og intolerante salafismen i den muslimske verden. Det har den gjort siden det autoritære, menneskerettighets- og kvinnerettsstridige regimet i Saudi Arabia begynte å eksportere sin wahhabistiske fortolkning av islam. Saudiske religiøse autoriteter har fra 1970-tallet beskrevet denne fortolkningen som «salafisme».

Å se Ramadan som en ren eksponent for klassisk islamisme og en talsmann for Muslimbrødrene er uttrykk for en særdeles overflatisk holdning til ham og hans arbeider. Ramadan har lenge holdt Muslimbrødrene på armlengdes avstand, og hans bok Islam and The Arab Awakening (2012) fremstår da også som kritisk til så vel islamister som sekulære krefter i dagens Midtøsten.

Ramadans metode. Reformbevegelser i den muslimske verden har historisk sett nesten uten unntak antatt konservative anstrøk på grunn av behovet for å forankre og å legitimere «reform» i islamske grunnlagstekster. Noe av vanskene med å plassere Ramadan som muslimsk intellektuell er at han som tenker og aktivist insisterer på behovet for å snakke både til et intellektuelt publikum av ikke-muslimer og muslimer – som ofte vil være svært liberale – og til vanlige muslimer – som ofte er langt mer konservative. Men det finnes altså en middelvei mellom sakralisering og demonisering av Tariq Ramadan og hans arbeider, og denne middelveien finner vi ved å forholde oss aktivt, men også kritisk, til Ramadans egne tekster.

I Radical Reform: Islamic Ethics and Liberation fra 2009 stiller Ramadan seg kritisk til bokstavtro salafister. Han mener er ute av stand til å sondre mellom det som er uforanderlig og foranderlig i islamsk tro – salafistene reduserer troen til en eksklusiv politisk forpliktelse. Men han er også kritisk til muslimske aktører som insisterer på at den eneste veien til reform i islam og blant muslimer er at muslimer tilpasser seg vestlig modernitet, uten selv å kunne bidra til å foreslå svar på de utfordringer man står overfor.

Den reformen av islamsk rettsfortolkning som Ramadan foreslår fremstår i møte med de konservative muslimske krefter utvilsomt som «radikal». For det Ramadan i Radical Reform foreslår, er å likestille akademikere med kompetanse i sekulære vitenskaper med islamske tekstlærde i utformingen av det han karakteriserer som en islamsk etikk for fremtiden. Han fremholder også at kontekster må tilskrives den samme status som tekster i utformingen av islamsk etikk.

Ramadans konservatisme. Ramadan står på nokså konservativ muslimsk grunn. Hans syn på homoseksualitet og kvinners rettigheter fremstår med nødvendighet som utilfredsstillende for liberalere. Ramadan mener det er uaktuelt å akseptere homoseksualitet, samtidig som han distanserer seg fra å karakterisere homofili som en «sykdom» og tar avstand fra trakassering av homofile og lesbiske.

Ramadan er ikke særlig radikal i synet på kvinners rettigheter: han anser familie og ekteskap som grunnleggende i islam. Han stiller seg forbeholdent avvisende til kvinnelig religiøs ledelse av moskeer, og ser ikke behov for grunnleggende endringer av muslimsk arverett og rett til ekteskap og skilsmisse, som er kvinnediskriminerende.

Disse synspunktene er imidlertid noe han faktisk deler med konservative kristne i Norge som ellers i verden. Ramadans tenkning forblir forpliktet i forhold til et begrep om reform som vektlegger forankring i islamske grunnlagstekster, og som derfor også er orientert i retning av å bygge en bred konsensus om gradvise endringer, snarere enn radikale brudd.

Noe av bakgrunnen for dette er at Ramadan er fullt på det rene med at en «fri fortolkning» av islamske grunnlagstekster er et tveegget sverd som også kan åpne døren for særdeles voldsorienterte fortolkninger av islam.

Ramadans arbeider har mange kritikkverdige sider ved seg, men hans forfatterskap viser en betydelig utvikling i hans tenkning over tid: Han har gått i retning av en sterkere vektlegging av (sekulære) kontekster i tillegg til (islamske) tekster, og menneskerettigheter så vel som kvinners rettigheter.

Bygge broer. Professor Andrew F. March ved Yale University i USA påpeker blant annet at Ramadans tenkning er forenlig med en form for politisk liberalisme i tradisjonen etter John Rawls og Jürgen Habermas. Ramadan oppfordrer europeiske muslimer til å inngå i aktivt og forpliktende medborgerskap i europeiske samfunn. Han tar avstand fra den «oss og dem»-tenkning som karakteriserer klassisk islamistisk tenkning. Han har klar og utvetydig kritikk av bokstavtro salafisme. Han har appell i konservative muslimske kretser.
Alt dette gjør at Ramadan – i en tid hvor Norge og Europa står overfor ekstremistiske krefter i salafi-jihadistisk støpning – fortsatt er relevant og viktig. Særlig for de av oss som er opptatte av å bygge, snarere enn å rive ned, broer.

Først publisert i Vårt Land som kronikk 8. 4. 2015

Gå til innlegget

Farlige blindebukker i den muslimske verden

Publisert nesten 3 år siden - 1203 visninger

Det får være grenser for naivitet i forhold til islamistiske agendaer og kunnskapsløshet.

Vårt Land skriver under tittelen «Psykologer vil ha ‘halal-terapi’» (23. februar) om en gruppe norske psykologer og psykoterapeuter som har vært deltakere på en internasjonal konferanse for muslimske psykologer i Indonesia. Med utgangspunkt i dette har de tatt til orde for en «islamifisering av psykoterapi» – hva nå enn det skulle bety - i en artikkel i siste utgave av Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

Som sosialantropolog med lang erfaring med forskning og publisering på muslimer i Sør-Afrika og Norge, ser jeg i utgangspunktet positivt på at fagfolk i ulike disipliner forsøker å sette seg inn i kulturelt spesifikke forståelsesrammer. Ønsket fra disse psykologene om å fremme muslimske minoriteters psykiske helse og å nå norske muslimer som måtte ha behov for det med sitt behandlingstilbud, er det heller ikke noe å si på.

Men det bærer dessverre nokså galt av sted når de samme fagfolkene utnevner professor Malik B. Badri  (født i Sudan i 1932) til sin faglige autoritet. For Badri har i flere årtier nå vært en eksponent for den såkalte «islamiseringen av kunnskap». Dette er et islamistisk orientert paradigme som særlig kan knyttes til kretsen rundt den nå for lengst avdøde palestinsk-amerikanske akademikeren Ismail al- Faruqi (1921-1986) og Syed Muhammad Naqib al-Attas (1931-), som har sitt virke i Malaysia.

Omtrentlig. For Badri og andre som virker innenfor dette paradigmet er det en sentral trosartikkel at alle former for vitenskap må «islamiseres». Professor Ziauddin Sardars Desperately Seeking Paradise: Journeys of a Sceptical Muslim (2004) tilbyr den beste fremstillingen av den nokså omtrentlige holdningen til både vitenskapelig metode og teoridannelse man finner blant al-Faruqis og al-Attas’ muslimske disipler.

Sardar var i en lengre periode på 1970- og 80-tallet del av de islamistiske kretsene det her er snakk om. Selv var jeg sosialantropolog på feltarbeid blant muslimer som levde med HIV/AIDS i underpriviligerte townshiper og uformelle bosetninger i Cape Town i årene 2004-05. Det var da at jeg første gang støtte på Badris «vitenskapelige arbeider» om HIV/AIDS.

For Badris The AIDS Crisis: A Natural Product of Modernity’s Sexual Revolution (1997) ble på dette tidspunkt solgt i diverse islamske bokhandlere i Cape Town. Informanter jeg arbeidet med til daglig var preget av de fysiske lidelser livet med HIV/AIDS hadde påført dem. De levde dessuten med en betydelig grad av stigmatisering og diskriminering. Det islamske perspektiv Badri har på HIV/AIDS slik det kommer til uttrykk i hans bok, var for dem en ytterligere stein til byrden.

Utro menn. For mine informanter var i all hovedsak fattige kvinner som ofte fullstendig uvitende hadde blitt infisert av HIV/AIDS av ektemenn som selv ikke visste at de hadde HIV, av utro ektemenn, gjennom gjengvoldtekter eller andre overgrep. I denne konteksten kunne altså professor Badri fortelle dem at «AIDS representerer Guds vrede over den promiskuøse seksuelle revolusjonen som opprettholdes av de løsaktige og liberale normene i vestlig sivilisasjon» (side 193, min oversettelse).

Badri hevder i denne boka at AIDS oppstod som en «mutasjon generert av anal sex mellom homoseksuelle». Badri er videre overbevist om at HIV/AIDS ble spredd til andre deler av verden gjennom «homoseksuell turisme» (side 159). Badri mener også – stikk i strid retningslinjene fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) – at homofili er en «mental lidelse» som «kan kureres».

Det tar faktisk ifølge Badri «bare et par timer med islamsk orientert atferdsmestring og kognitiv terapi» for å vende en homoseksuell fra hans eller hennes «syndige atferd» til heteroseksualitet (side 289). 

Dehumaniserende. Badri er også en langvarig eksponent for dehumaniserende, stereotype og nedverdigende fremstillinger av Vesten og Vestens folk, orientalismens motsetning. Hans «forskning» fremstår også som ikke så rent lite kuriøs, gitt at han i den aktuelle boken på side 84 kan fortelle sine lesere at han i de vestlige universitetsbiblioteker han har vært i , «aldri» har kunnet finne «en eneste profesjonell tekstbok» som «ikke oppfordrer leseren til å praktisere anal sex.»

Titlene han siterer er imidlertid amerikanske sex-opplæringsbøker for et populært massemarked av typen Sex uten anger (1975) [sic]. Vi får videre «opplyst» i Badris bok at vestlige akademikere forsøker å «normalisere pedofili og incest» gjennom å publisere vitenskapelige artikler om disse temaene (side 293).

Badris bruk av statistikk og referanser er et kapittel for seg. En favorittkilde i Badris bok er den engelskspråklige malaysiske tabloidavisen The Sun [sic]. Videre får vi uten noen som helst referanse opplyst i boken at «70 prosent av den voksne befolkningen i USA konsumerer ‘et spesielt narkotikum’ i selskaper» (side 107).

Vi får også vite en om en «vitenskapelig studie» som visstnok skal ha demonstrert at muslimers immunsystem ble bedret av å faste under Ramadan. Denne studien siteres fra det saudi-arabiske månedsmagasinet Ahlan wa-Sahlan, som gitt tittelen - «Velkommen» – nok snarere er et saudisk in-flight-magasin enn et vitenskapelig tidsskrift.

Islamsk stat. Hva angår «forebygging» av HIV/AIDS er Badri i angjeldende bok helt klar: Personlig synes han innføring av en islamsk stat med menneskerettighetsstridige hudud- (kriminal-) straffer for sex utenfor ekteskap er en utmerket ide (side 336). Nå vil det kan hende kunne innvendes at undertegnede her har sitert professor Badri fra en bok  som nå er over 15 år gammel.

Men det er dessverre intet ved den nå 83 år gamle Badris «vitenskapelige» virksomhet som tyder på at hans oppfatninger har endret seg i vesentlig grad siden den gang. Åpenhet for nye faglige perspektiver er utvilsomt noen enhver akademiker bør bestrebe seg på. Men det får også være grenser for naivitet i forhold til islamistiske agendaer og kunnskapsløshet – og for normativ kulturrelativisme.

Først publisert som kronikk i Vårt Land 2. mars 2015. Forfatteren har meget begrenset mulghet til å følge opp debatt.

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
rundt 9 timer siden / 298 visninger
0 kommentarer
av
Søren Ferling
rundt 18 timer siden / 33 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
6 dager siden / 7258 visninger
221 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
15 dager siden / 2577 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
23 dager siden / 3425 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7663 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8273 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2487 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Etterlysning.
av
Kjellrun Marie Sonefeldt
rundt 3 timer siden / 63 visninger
0 kommentarer
Ord og hellig skrift
av
Eyvind Skeie
rundt 3 timer siden / 56 visninger
0 kommentarer
En fødsel til anstøt
av
Hallvard Thomas Hole
rundt 5 timer siden / 63 visninger
0 kommentarer
Frihet eller enhet?
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 90 visninger
1 kommentarer
Hei igjen, Hitler!
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 6 timer siden / 185 visninger
1 kommentarer
En stille morgen
av
Hege Anita Aarvold Flottorp
rundt 7 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
Toxoplasmose effekten
av
Tove S. J Magnussen
rundt 7 timer siden / 98 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hei igjen, Hitler!
17 minutter siden / 185 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 1 time siden / 7258 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 1 time siden / 430 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 1 time siden / 430 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Lise Martinussen kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 4 timer siden / 430 visninger
Leif Op heim kommenterte på
Frihet eller enhet?
rundt 4 timer siden / 90 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 4 timer siden / 7258 visninger
Notto R. Thelle kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 4 timer siden / 1009 visninger
Les flere