Simon F. Vincent

Alder: 21
  RSS

Om Simon

Simon Vincent er en ung økonomi-student og forfatter med stor interesse for norsk vikingtid, middelalder og den europeiske arv. Hans nye bok, "Fryktløse Nordmenn", omhandler tretten store skikkelser i norsk historie som la grunnlaget for Norge som nasjon. Det er historien om Norges fryktløse grunnleggere. Boken har fått god omtale. «Jeg har knapt siden skoledagene lest en så sammenhengende og spennende historie om norsk historie fra Harald Hårfagre til Svartedauden. Konseptet - nemlig en skildring av hvordan den norske staten oppstod, blomstret og så brøt sammen i seinmiddelalderen - er meget godt.» - Historiker Halvor Tjønn Boken: https://venturaforlag.no/boker/inspirasjon/fryktløse-nordmenn-–-historien-om-norges-grunnleggere.html

Følgere

Norges glemte landsfar

Publisert 24 dager siden - 408 visninger

Uten kong Håkon 1. den gode hadde Norge kanskje aldri eksistert - likevel er det få som vet hvem han var. Det er på tide å gi Håkon den anerkjennelsen han fortjener: Norges avgjørende nasjonsgrunnlegger.

Norge bestod av rivaliserende stammer. Håkon var født i år 920 e.Kr. Han var sønn av Harald Hårfagre, den kompromissløse norske herskeren som hadde underlagt seg alle småkongedømmer på det norske fastlandet.

Før Harald Hårfagre var Norge nemlig ikke et samlet rike slik det er i dag. I stedet bestod landet av mange rivaliserende stammer. Ideen om et samlet «norsk» folk var ennå fjern.

Da Harald Hårfagre til slutt fikk «samlet» Norge, var det derfor bare en skjør konføderasjon av småkonger han regjerte over. Det var rett og slett ikke noe systematisk nasjonsgrunnlag til stede – og uten dette ville Norge raskt falle fra hverandre. Alt som holdt landet sammen var Haralds autoritære jernhånd, som straffet på brutalt vis alle som våget å trosse hans makten.

På randen av oppløsning. Da Harald døde i 933 e.Kr. overlot han makten til sin despotiske sønn, Eirik Blodøks. Eirik påla folket tunge skattebyrder og sløste skattepengene på tokt utenlands.

Nordmenn var rasende. Den unge norske «nasjonen» var på randen av borgerkrig og oppløsning – så dukket Håkon opp.

Håkon hadde vokst opp på det engelske hoffet under kong Adalstein, og var derfor kjent som Håkon Adalsteinsfostre. Harald Hårfagre hadde nemlig sendt Håkon, som et spedbarn, til England til opplæring i statsvitenskap.

Håkon er beskrevet i sagaene som intelligent, vennlig, selvdisiplinert, klok og rettferdig, en mann som kvikt fikk nordmennene på sin side gjennom politiske løfter og fornuftige ord. Han tok makten og tvang sin bror Eirik Blodøks i eksil.

Nasjonsgrunnlaget legges. Nå begynte «den gode regjering» - en svært viktig periode i norsk historie – der Håkon la grunnlaget for Norge som et fungerende, samlet kongedømme.

Første steg var å opprette tillit mellom stat og folk. Ikke bare oppfylte han de politiske løfter han ga under maktkampen, men han investerte både tid og ressurser på å forsikre at hans underståtter behandlet folket med respekt.

Deretter organiserte han kongshirden – en organisasjon av frie menn, bundet sammen av en ed for å beskytte kongen inntil døden. Dette var og ble utrolig viktig for kongens evne til å regjere. Disse hirdmennene fungerte ofte som kongens rådgivere og administratører. Hirden forble kongens hovedinstrument for å håndheve statens lover i flere hundre år.

Håkon bygget Norges første offentlige veinett. Før dette foregikk all transport med båt, men nå ble det veier på fastlandet og store, offentlige sjøveier mellom Sogn og Trøndelag.

Denne nye infrastrukturen styrket innenlandshandelen og økte den komersielle aktiviteten betydelig langs kysten.

Håkon den gode ved blotet på Mære av Peter Nicolai Arbo (1860)

Hele Norge ble inndelt i fylker og gitt verneplikt. Med en økonomi i vekst var det viktig å ha et godt forsvar. Håkon skapte derfor et nytt og effektiv forsvarsapparat.

Hele Norge ble inndelt i fylker og hvert fylke skulle ha et forhåndsbestemt antall krigere og krigsskip klare til enhver tid. Slik ble verneplikten og fylkesordningen introdusert i Norge.

I tilfelle en nødsituasjon ble varder satt opp over hele riket for å varsle om innkommende fiender. Håkon var selv en svært dyktig krigfører. Han beskyttet Norge fra dansk invasjon hele tre ganger, og viste usedvanlig god forståelse av krigerkunstens prinsipper gjennom alle slagene.

Lov og orden over Norge. Sagaene avslører at Håkon også var svært lovkyndig, og gjorde viktige reformer innen rettsvesenet.

På denne tiden var tingene – lokale forsamlinger av frie menn – kilden til lov og rett for folk flest. Men disse var uorganiserte og tidkrevende. Håkon reorganiserte derfor tingsystemet.

Han omgjorde tingene til representative institusjoner der hvert fylke hadde en representant som deltok i forsamlingen, noe som gjorde tingforsamlingene mye enklere å organisere.

Håkon samarbeidet så tett med bøndene og fylkesrepresentantene i å innføre nye lover. Sagaene er uklare på hvilke lover Håkon introduserte, men historikere Jon Sigurdsson og Synnøve Hellerud har konkludert at tre av de mest sannsynlige lovene fra Håkon var dødstraff for tyveri, bannlysning av mordere som drepte i hjemmet og innføring av bøter som straffmetode.

Norges første kristningskonge. Håkon den gode er kjent som Norges første «kristningskonge». Han var selv en troende på kristendommen, og begynte et langsomt prosjekt for å spre troen til folket.

Håkon bygget kirker og importerte engelske prester til Norge. Langs kysten var mange mottakelige – men mer innenlands støtte Håkon på sterk motstand. Kirker ble nedbrent, prester drept og kristne forfulgt. Kong Håkon ble til å med truet med opprør ved mindre han deltok på hedenske ritualer for Odin og Thor.

Til tross for motstanden var kristningen stort sett vellyket i mange områder på Vestlandet, og den bidro sannsynligvis til å åpne Norge opp for aktiv kristen-europeisk innflytelse.

Håkon døde i 961, som følge av et dødelig sår han fikk på slagmarken ved Fitjar på Stord, i forsvaret mot danske styrker. Det sies at både Håkons venner og fiender gråt da de hørte om hans bortgang. Han var en høyt elsket mann.  

En av de viktigste nordmennene noensinne. Håkons regjeringstid var en periode med usedvanlig vidstrakt fred og orden. Stabiliteten ga rom for forsoning mellom rivaler, tryggere handel og sterk landbruksaktivitet. Sagaene sier at det aldri før var bedre høstningstider enn under Håkon den gode.

Med en offentlig infrastruktur, mer effektive tingforsamlinger, dynamisk forsvarsapparat og en helt ny fylkesbasert ordning ble ikke Norge bare enklere å styre for kongen – men det vevde også folket tettere sammen.

Ideen om et samlet folk og en samlet nasjon var ikke så fjern lenger. Hvis staten holdt seg rettferdig og fornuftig, var ideen faktisk til å med attraktiv.

Et kraftig, nasjonalt potensiale ble utløst – og dette potensiale jager vi etter den dag i dag.

Statue av Håkon den gode ved Fitjar på Stord

Gå til innlegget

Hvem sa at den ­helgenkårede ­skulle være syndfri?

Publisert 28 dager siden - 373 visninger

Derfor ble krigerkongen Olav den Hellige en helgen.

Olav Haraldsson var kongen som deltok i terror mot sine rivaler, led av et hissig temperament og benyttet seg av grusomme straffemetoder. Er det noe Olavs karriere absolutt ikke kjennetegner, så er det lynnet til en helgen.

Så hvorfor hylles Olav den Hellige likevel som Skandinavias store helgen?

Dannet reisverket. Olav var Norges femte konge og regjerte­ fra 1015 til 1028 e.Kr. Mange­ kjenner ham som mannen som samlet Norge og omgjorde Norge­ til en robust kongsmakt med ­europeisk stil, ved å sentralisere­ kongsmakten. Han bidro til å danne reisverket for Norge som nasjon. Mange krediterer ham også som «mannen som kristnet Norge» ved bruk av vold og terror.

Hans regjeringstid inneholdt mange kontroversielle øyeblikk, mye konflikt og krig. I 1028 vendte­ nordmennene seg imot ham og støttet heller danskekongen. En ydmyket Olav flyktet fra Norge og returnerte i 1030, i håp om å gjenvinne tronen. Det var her han ble møtt av en bondehær og drept ved Stiklestad i Trøndelag. Liket lå igjen på slagmarken. Det meste tilsa at Olav ville bli husket som en mislykket konge.

Mirakler ved graven. Men ­allerede året etter hans død ble han plutselig kanonisert helgen, og graven hans ble et reisemål for pilegrimer. Nordmenn omtalte ham som en hellig mann og mange vitnet om mirakler ved graven hans. Geistlige, norske høvdinger, danske myndigheter og sågar Olavs verste fiender og drapsmenn, anerkjente Olav som heroisk og hellig.

«Olavskirker» ble bygget til ære for ham, og reist over hele Skandinavia, i Tyskland, Nederland, Irland og England.

Olavs helgenstatus ga stimuli for en oppblomstring av litteratur og kunst under middelalderen. Noen av de vakreste sanger, dikt, statuer og malerier ble produsert på grunn av Olavs-kulten.

Lars Roar Langslet, tidligere kulturminister i Norge, sa at helgenen Olav ble en «drivkraft for nasjonal integrasjon. I århundrer var Hellig Olav symbol for statsliv og rettspleie.»

Terror mot kristne. Olav den hellige står med andre ord svært sentralt i norsk kultur og identitet – men hvorfor, hvordan? Før Olav ble konge i Norge, var han en piratkonge som plyndret landsbyer og drev terror mot kristne i England. Etter en rekke møter med kristne hertuger og biskoper, ble han visstnok grepet av troen og lot seg døpe.

Ikke desto mindre var livet hans preget av urolighet, ­råskap og lyster. I tillegg fikk han barn utenfor ekteskap med en slavekvinne, selv om han forbød utroskap i Norge. På grunn av denne livsstilen er det også mange som har avskrevet Olavs helgen-­status.

Denne avskrivningen skyldes manglende forståelse for et sentralt element i kristen teologi: En helgen var aldri ment å være syndfri.

Katolsk pater Olav Müller forteller at ideen om den skyldfrie helgen først dukket opp på 1700-tallet.

Før det var det allmenn kunnskap at helgener ofte hadde en svært mørk fortid.

Bedrar oss selv. Den fransiskanske teologen Bonaventure skrev på 1200-tallet: «Vet du ikke at mange helgener var syndige? Når de begikk store synder, lærte de å vise medlidenhet for oss syndere.»

Også i Bibelen står det: «Dersom vi sier at vi ikke har noen synd, da bedrar vi oss selv.»

I kristen teologi lærer vi at det som gjør syndfulle menn til hellige, er når deres søken etter omvendelse og tilgivelse til slutt gir dem frelse og fromhet.

Det som gjorde Olav til en helgen, ifølge katolsk tradisjon, var hans kamp for å vie seg helt til Gud – og hans suksess med dette til slutt.

Helt siden Olav konverterte til kristendommen hadde det pågått en innvendig tvekamp mellom det gode og det onde. Vi må huske­ at Norge var et brutalt sted på denne tiden, Olav begynte med plyndringstokter som tolvåring, og ble opplært i et nådeløst miljø. Vikingkulturen var alt han kjente til. Likevel forsøkte han å leve som en kristen.

Vendepunktet. Hele vendepunktet kom i det siste året av hans liv, i 1030, da han mistet kongedømmet, makten og rikdommen. Han var nedbrutt, ­ydmyket og rastløs.

I denne mørke perioden henviser sagaforfatteren Snorre til en scene der Olav skal ha møtt en overnaturlig skikkelse som ba ham overgi seg til Guds vilje, ri tilbake til landet Gud ga ham (Norge) og «falle med sine menn i kamp.» Scenen er en markering av Olavs endelige omvendelse fra sin brutale livsstil og fullstendige overgivelse til Kristus ved å ri inn i en martyrdød i Norge.

Gjennom hele Snorres saga om Olav den hellige, skrevet for å hylle kongen, hører vi ­eksplisitt om Olavs synder, men på de siste sidene hører vi også fra samtidspoeter som reflekterer mannen på en helt annen måte. Poeten Torarin Lovtunge skriver: «Der oppe på alteret til Krists ære kjerter brenner, slik har Olav syndeløs frelst sjelen før sin død.»

Hans død på Stiklestad oppfylte endelig Olavs søken etter Gud: ved å underkaste seg Guds vilje kunne han endelig få nåde.

Nåde hos Gud. Olav den hellige ble broen mellom vikingverden og kristendommen. Hvis en brutal pirathøvding som Olav kunne finne nåde hos den kristne Gud, så kunne alle andre vikinger også finne åndelig fred.

Samtidig utløste martyrdøden en enorm venerasjon for kristendommen. Historiene om mirakler og uforgjengeligheten av liket hans gjorde at kristendommen vant ny respekt hos vikingene.

På de fleste statuer og malerier av Olav den hellige holder han en øks og står oppå en drage. Merk at dragen ofte har Olavs hode. Olav ble helgen på grunn av hans endelige seier over sin egen drage, sitt onde jeg.

I det store bildet symboliserer han den kristne tros seier over vikingtiden. Som også pater Kjell Arild Pollestad har påpekt: «Olav var aldri en helgen på grunn av hans liv – han ble helgen på grunn av hans endelige omvendelse og død.»

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
4 dager siden / 2042 visninger
3 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
26 dager siden / 499 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 806 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3606 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1949 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Statsstøtte berre for 'rette' meiningar?
7 minutter siden / 1139 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Statsstøtte berre for 'rette' meiningar?
14 minutter siden / 1139 visninger
Audun Wold kommenterte på
Islamliknende atferd
14 minutter siden / 1330 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Islamliknende atferd
22 minutter siden / 1330 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
27 minutter siden / 204 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Adam og Eva eller common descent.
38 minutter siden / 883 visninger
Ronny Johansen kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 1 time siden / 8681 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 1 time siden / 1078 visninger
Alf Gjøsund kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 1 time siden / 8681 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Jeg kunne vært mirakelpredikant
rundt 2 timer siden / 982 visninger
Torstein Veierland kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 2 timer siden / 8681 visninger
Les flere