Helge Simonnes

Alder: 63
  RSS

Om Helge

Sjefredaktør i Vårt Land fra 1991 til 30. april 2016. Nå frittstående skribent og konsulent.

Følgere

Risikoen på Svalbard

Publisert over 3 år siden

Ulykker på Svalbard påkaller alltid ekstra politisk oppmerksomhet.

 De som velger å bosette seg på Svalbard, vet at de møter en natur av det barskeste slaget. Når hovednæringen er gruvedrift, er det også forbundet med høy risiko.

Men folk har hittil regnet hus og hjem som sikre soner. Lørdagen feide et gedigent snøskred bort en hel husrekke nær Longyearbyen. En mann i 40-årene omkom og flere barn ble skadet. Når vi ser bilder fra de omfattende ødeleggelsene, er det lett å tenke at flere liv kunne gått med.

«Vi har blitt rammet av en stor tragedie som berører oss alle sammen sterkt», sa sysselmann Kjerstin Askholt i går formiddag. Hun berømmer lokalbefolkningen, som gjorde en stor innsats under den farefulle redningsaksjonen.

Det gjør også statsminister Erna Solberg, som var rask til å møte pressen lørdag ettermiddag. 

Ulykker på Svalbard påkaller alltid ekstra politisk oppmerksomhet. Det har med vår nære historie å gjøre.

I november 1962 skjedde en større gruveulykke i Kings Bay. 21 mennesker mistet livet. Granskingen etter ulykken førte til at Einar Gerhardsens regjering måtte gå av i 1963 og ble etterfulgt av en borgerlig samlingsregjering under ledelse av Høyres Jon Lyng. Den fikk en levetid på kun tre uker.

Kings Bay-saken ble så politisk betent fordi det etter krigen hadde vært flere gruveulykker på Svalbard. Til sammen 43 menneskeliv hadde gått tapt. Gruvene ble stengt, men gjenåpnet etter at Arbeiderpartiet mente at sikkerheten var ivaretatt.

Kullgruvene på Svalbard sliter nå tungt med lønnsomheten. De står i fare for å bli nedlagt fordi etterspørselen etter det miljøuvennlige kullet, svikter. Forskning og en økende tilstrømming av turisme er det som står igjen som livsgrunnlag for dette spesielle lokalsamfunnet.

For Norge var det viktig å sikre seg herredømmet over øyene. Svalbard-traktaten ble signert i februar 1920, og i 1925 år ble det norske flagget heist. Norske fangsttradisjoner, kulldrift og Norges geografiske nærhet til øyene var de argumentene den norske sendemannen i Paris, greve Fritz Wedel Jarlsberg, brukte uhemmet i kampen for å få retten til området. 

Fortsatt er øyene av stor strategisk og næringsmessig betydning for Norge. Det er viktig at myndighetene signaliserer at de vil satse på Svalbard. Lørdagens skred har vist at skredovervåkning og risikoanalyser for bosetting må gjennomføres.

Gå til innlegget

To trosministre?

Publisert over 3 år siden

Linda Helleland vil lett få til en styrt avvikling av statskirken, men trospolitikken kan bli vanskelig.

To kvinnelige statsråder i 30-årene, Linda Hofstad Helleland og Sylvi Listhaug, vil få betydelig innflytelse på norsk trospolitikk i de kommende årene.

Linda Helleland skal overta det arbeidet som Thorhild Widvey har startet, nemlig å skape grunnlag for mest mulig likebehandling av ulike religioner og trossamfunn i Norge. Samtidig skal Helleland bestyre den formelle avviklingen av statskirken.

For mange nordmenn er dette svært vanskelig. Med opphevelsen av statskirken opplever de at Norge gir slipp på landets kristne verdigrunnlag. Erstatningen er en likebehandling av alle religioner, enten de er protestantiske eller muslimske.

Livssynsåpent. Flere livssynsledere ber nå den nye statsråden hente fram igjen Stålsett-utvalgets utredning. Det store utvalget arbeidet i tre år og leverte rapporten «Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk» til statsråd Rigmor Aasrud i begynnelsen av 2013. Utredningen var en klar tilråding om å gjennomføre en trospolitikk basert på menneskerettslige prinsipper om religionsfrihet og ikke-diskriminering. Aasrud fikk ikke mye tid å følge opp, og Widvey la rapporten i skuffen.

Selv om det er gått bare tre år siden Sturla Stålsett overleverte rapporten, har det skjedd mye som gjør det vanskelig å gjennomføre en full likestilling av alle religioner. Voldsomme terroraksjoner og tiltagende flyktningstrømmer til Vest-Europa har ført til en påtakelig holdningsendring.

Det ble synliggjort da de parlamentariske lederne for de seks største partiene på Stortinget presenterte sitt tverrpolitiske integreringsdokument sist onsdag. Fremleggelsen druknet i statsrådsrokader og har ikke fått den oppmerksomheten som temaet fortjener

Imamutdanning. Siste kapittel i forliket har overskriften «religion og kultur». Her tas det til orde for at det må legges til rette for en norskautorisert imamutdanning. Stortingsflertallet vil også hindre at stater som ikke praktiserer religionsfrihet, får anledning til å finansiere trossamfunn i Norge. I siste punktet står: «Religiøse ledere som gjennom sin virksomhet bidrar til å svekke integreringen, bør ikke få innvilget oppholdstillatelse».

Politikerne innrømmet at noen av de religiøse punktene kan bli vanskelige å håndheve, men flere av de parlamentariske lederne fremhevet hvor viktig det var å ha med et kapittel om nettopp religion.

Det er ikke ofte Stortinget uttaler seg så konkret om forhold som berører trosfriheten, men frykt for terrorplanlegging på norsk jord, åpner for en mye mer direkte tale om vanskelige temaer.

Arbeidsinstruks. Flere kommentatorer har påpekt at integreringsforliket er en detaljert arbeidsinstruks for innvandrings- og integreringsstatsråd Sylvi Listhaug. At Stortinget så klart bringer inn trosdimensjonen, gir statsråden legitimitet til å blande seg inn på de feltene som Helleland har ansvaret for. Listhaug kan med Stortinget i ryggen hevde at dette med trosfrihet ikke skal trekkes for langt. 

Dersom Helleland og Listhaug finner tonen, trenger det ikke bli noe stort problemer. Opplever Helleland at Listhaug går i hennes bed, kan det bli vanskelig.

Statsstøtten. Da Hellelands forgjenger Thorhild Widvey var på besøk i Vårt Land i begynnelsen av desember, snakket hun åpenhjertig om hva som departementet i høst har jobbet med på livssynsområdet. Støtten til ulike trossamfunn var et av temaene. Widvey lot det skinne igjennom at de kompliserte støtteordningene krevde for mye administrativ kapasitet for det offentlige. Hun stilte også spørsmål om det er for lett å få støtte til trossamfunn og pekte på at Sverige krever 3.000 medlemmer for å kunne heve støtte.

Helleland kunne raskt legge bort søndagshandel, men arbeidet med en ny livssynspolitikk kan hun ikke ta lett på.

Støttegulv. Følger hun opp Widveys tanker, kan det føre til at det blir vanskelig for små protestantiske trossamfunn å få økonomisk støtte fra staten. I pinsebevegelsen er det sentral ideologi og teologi at hver menighet er selvstendig. Dersom det etableres et gulv for antall medlemmer for å bli kvalifisert til statlig støtte, kan det bli problematisk.

Helleland vil nok være velvillig til å finne løsninger for «norske» menigheter, men vil velviljen være like stor for å støtte små muslimske menigheter og trossamfunn?

Vi trenger ikke være i særlig tvil om hva Frp og Listhaug mener, men holder tankene i et perspektiv der religionsfriheten er dypt forankret i internasjonale konvensjoner?


Gå til innlegget

Hvem står opp for Sigve?

Publisert over 3 år siden

Oppmerksomheten omkring ­Telenor-sjef Sigve Brekkes studie­vekttall, ­forteller noe om norsk presses manglende evne til å skille mellom det vesentlige og uvesentlige.

Problemene har stått i kø for Sigve Brekke etter at han våren 2015 ble ­ansatt som ny konsernsjef i Telenor.

Alle hadde ventet at nå skulle­ endelig en kvinne ­bekle ­konsernsjefjobben i et av de ­store, børsnoterte selskapene­, der ­staten er tungt inne på ­eiersiden.

Til tross for tungt politisk press, mente Svein Aaser og ­resten av styret at Brekke var den beste kandidaten. Det ble rama­skrik, og bølgene har fortsatt ikke lagt seg. Tidligere styre­leder Svein Aaser skrev i går et innlegg i ­Dagens Næringsliv der han ­avviste påstandene om at kvinner ikke ble vurdert på en ordentlig måte.

Vimpelcom. Samme Svein ­Aaser måtte i høst trekke seg som styreleder fordi han ikke hadde informert næringsminister ­Monica Mæland godt nok om Telenors befatning med Vimpelcom-skandalen. Telenor er en av de store eierne i et selskap som har blytunge mistanker om ­korrupsjon hengende over seg.

Denne uken ble det kjent at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité ikke kan gjennomføre den planlagte høringen, den andre i rekken. Riksadvokaten har av hensyn til korrupsjons­etterforskningen anmodet om at høringen utsettes i et halvt år.

Telenors rolle i Vimpelcom er ytterst nødvendig å få belyst fra alle kanter. Her har både politikere og medier en selvsagt rolle. Når problematiske saker hoper seg opp, fungerer­ det gjerne som fluepapir for ­andre og mindre alvorlige saker. Bladet Kapital har gransket ­CV-en til den nye konsernsjefen og har funnet ut at det mangler et par vekttall fra en skogbruksskole i Telemark. Opptaket til Brekkes studier på Harvard har også Hegnar og hans journalister mistenkeliggjort.

Hvor bevisste Brekkes CV-feil er, er ikke lett å si. Telenor-sjefen har i hvert fall beklaget feilopplysningene. Men pressen gir seg ikke så lett. Det er ikke måte på hvor alvorlig dette er. Anonyme politiske kilder sier til VG at det kan koste ham jobben. Dagens Næringslivs vanligvis kompe­tente kommentator innen ­ledelse, Eva Grinde, har dissekert Brekkes CV ytterligere. Det er ikke mye nytt hun kommer opp med, men nok til at det må vært ­ytterst ubehagelig for Brekke å bli skyte­skive for en presse som jakter i flokk på et jaktterreng som er så altfor smått.

Sigve Brekke. CV-saken ville neppe antatt slike dimensjoner uten at Telenor hadde slitt med langt alvorligere saker.

Navnet Sigve Brekke fungerer som en oppsamling av alt som er galt i Telenor, både kjønnspolitisk og etisk. Hvor store synder Sigve Brekke har begått, er ikke lett å se. Han har ikke ansatt seg selv som konsernsjef og han har ikke vært involvert i Vimpelcom.

Men han har en politisk fortid fra Arbeiderpartiet og skal visstnok være venn av Martin Kolberg, som leder Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité­. Det som står igjen er at han muligens har jukset med et par vekttall.

Norsk presse ynder å fremstille seg selv som en forsvarer av liberale verdier. Noen ganger må oppvakte mediebrukere sitte igjen med en opplevelse av ­akkurat det motsatte: Det gjelder å ta alt i verste mening, koste hva det koste vil for den som utsettes for det kollektive presset.

Dessverre har norsk presse mange saker på samvittigheten der smått er blitt gjort til noe altfor stort. Det er nok å minne om en liten formalfeil i regnskapene til tidligere statsminister Jan P. Syses Blaasenborg. Den uverdige jakten på sentralbanksjef Torstein Moland og helseminister Tore Tønne kan pressen anno 2015 heller ikke tillate seg å glemme.

Gå til innlegget

Saudi-penger

Publisert over 3 år siden

Vi kan ikke si nei til religionsfrihet i Norge fordi det ikke er ­religionsfrihet i Saudi-Arabia.

Saudi-Arabia er et produkt av den muslimske retningen wahabismen, som er kjent for en spesielt bokstavtro tolkning av islam, og som er en gren av salafismen. De erobret den arabiske halvøya, og Saud-familien ble herskere. Mange av de voldelige islamistene har sin bakgrunn i salafismen.

Takket være sin oljerikdom har Saudi-Arabia i mange år kunnet fremme sine politiske og ideologiske hensikter ved hjelp av raus pengestøtte. Blant annet har en rekke moskéer blitt oppført rundt i verden takket være penger fra det arabiske regimet.

De moskéene Saudi-Arabia finansierer, må forkynne salafistisk lære. Skal vi tillate at en slik moské blir bygget i Norge? Saken er på nytt blitt aktualisert ved at en muslimsk menighet i Florø vurderer å be om saudi-arabiske penger til å oppføre en moské. Jonas Gahr Støre sa som utenriksminister nei til en slik pengeoverføring til en planlagt moské i Tromsø, og han mener fortsatt at det er riktig å si nei.

Norge er et misjonsland. Vi har bygd kirker og startet menigheter i mange land. Dermed kan det virke­ lite prinsipielt at vi skal motsette oss ­andre trosretningers rett til å gjøre det samme i Norge.

Støres begrunnelse er at Saudi-Arabia ikke tillater bygging av kirker i sitt land. Dersom dette var et argument for å forby­ moskéer, ville vi mene det var forfeilet. Vi kan ikke si nei til religionsfrihet i Norge fordi det ikke er ­religionsfrihet i Saudi-Arabia.

Men i dette tilfellet er det snakk om myndighetene vil godkjenne saudisk finansiering av en norsk ­moské. Da er det mer snakk om en markering overfor Saudi-Arabia av at vi mener deres holdning til kirkebygging er uakseptabel. Det er all grunn til å forklare Saudi-Arabia at de ikke kan nekte kirker i eget land når de bygger moskéer hos oss.

Det er i alle fall bra at ingen foreslår å nekte salafistisk forkynnelse i Norge på teologiske premisser. Hvis myndighetene skulle gripe inn mot forkynnelse, måtte det være fordi den oppfordrer til lovbrudd. Den praksisen salafismen står for i Saudi-Arabia, ville være lovbrudd å anvende i Norge. Det kan vi si nei til. Statlig kontroll av meninger og av teologi hører derimot ikke hjemme i et demokrati.

Gå til innlegget

Natteravner og asylravner

Publisert over 3 år siden

Brannen på Lindås viser at det trengs asylravner med våkne blikk for hvilke farer asylsøkere og flyktninger kan bli utsatt for.

Politiet i Lindås har koplet Kripos inn i etterforskningen etter at hotellet Lune Huler brant ned til grunnen natt til søndag. Hotellet skulle tas i bruk for mindreårige asylsøkere i nær fremtid. Funn på brannstedet tyder på at brannen er påsatt.

I Sverige har det vært flere påsatte branner ved asylmottak. Hittil har vi vært skånet i Norge, men nå ser det dessverre ut til at vi må forholde oss til denne type kriminalitet.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har gitt advarsler om at det kan komme angrep på flyktningene og asylmottak i Norge. I en trusselvurdering av sjette november heter det at det har vært økt aktivitet på ytterliggående nettsider.

UDI-direktør Frode Forfang tar hendelsen i Lindås svært alvorlig. Erfaringene fra Sverige gir god grunn til bekymring. Smitteeffekten i slike tilfeller må tas på alvor. Det er et viktig signal som gis når landets fremste miljø for alvorlig kriminalitet raskt kalles inn for å bistå i jakten på mulige gjerningsmenn.

Eventuelle ildspåsettere var trolig godt kjent med at det ikke bodde asylsøkere på hotellet. Det er alltid farlig å spekulere i motiv, men det er nærliggende å tenke at brannen skulle tjene som en advarsel.

Det er ubehagelig nok. Ordfører Astrid Aarhus Byrknes i Lindås sier at brannen sprer redsel og frykt i lokalsamfunnet. Frykten er ikke bare lokal. Sentrale myndigheter har med denne brannen fått en tilleggsbyrde i en allerede hardt presset flyktningsituasjon.

Flere asylmottak ligger avsides til. Det kan gjøre det vanskelig å få etablert gode sikkerhetsrutiner. Det er så krevende at lokale lensmenn og politi må bli tilført ekstra ressurser fra statlig hold

Myndighetene må våge å tenke utradisjonelt i dette. Det er mange idrettslag og foreninger som kunne påtatt seg rollen som vektere rundt asylmottakene. Kombinasjonen av en dugnad og en økonomisk støtte til foreninger og lag som påtar seg et ansvar, ville raskt kunne gitt en høyere sikkerhet. 

Natteravner har i mange år patruljert i gatene for å ivareta sikkerheten til tenåringer og ungdom. Nå trengs det asylravner med våkne blikk for hvilke farer asylsøkere og flyktninger kan bli utsatt for. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere