Helge Simonnes

Alder: 63
  RSS

Om Helge

Sjefredaktør i Vårt Land fra 1991 til 30. april 2016. Nå frittstående skribent og konsulent.

Følgere

Usmakelig karikatur-konkurranse

Publisert over 3 år siden

I verden pågår det nå en usmakelig konkurranse om hvordan karikaturer skal kunne brukes til å krenke mest mulig.

Etter angrepet mot Charlie Hebdo i januar i fjor, har kampen for retten til å krenke utviklet seg til å bli en argumentasjon for plikten til å krenke. 

Nå bruker muslimske miljøer tilsvarende prinsipielle argumentasjon og slår tilbake med tilsvarende virkemiddel. Også denne våren vil Iran premiere karikaturtegnere som latterliggjør Holocaust. Førstepremien i årets konkurranse er på 50.000 dollar, ifølge Washington Times. 

Tidligere år er det holdt lignende konkurranser i forbindelse med The Tehran International Cartoon Biennial, men det ser ut til at premiepotten økes år for år. Biennalen er sponset av Teheran by. 

På arrangementet er det også en konkurranse om å tegne karikaturportrett av Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Slik vil man synliggjøre det man mener er vestlig dobbeltmoral: Vi krenker gjerne muslimer, men ikke jøder.

Spredning av antisemittiske holdninger er ikke noe nytt, men tidligere var det legitimt å kritisere bruken av usmakelige virkemidler. Det er ikke lenger så lett når så mange prinsipielt har gått i bresjen for krenkelsen som viktig ytring.

Det hele kan utvikle seg til en usmakelig konkurranse om hvordan karikaturer skal kunne brukes til å krenke mest mulig.

Vårt Land har advart mot utviklingen. Vi har begrunnet vår restriktive holdning til å publisere Muhammed-karikaturer med at det ikke må være noe mål å opptre mest mulig krenkende i avisspaltene. Det blir vanskelig å bygge broer når ulike religioner og kulturer gyver løs på hverandre på denne måten.

Som en avis med et definert kristent ståsted, har det vært viktig å vise respekt for de som har en annen tro. De religiøse stemningene kan bidra til å polarisere politiske konflikter, men religiøs dialog kan også være fredsskapende. Dialog betyr ikke at man godtar hva som helst eller at man lar være å konfrontere. Men det betyr at man opptrer med respekt for hverandre.

Dersom man argumenterer så prinsipielt for å krenke islam at man også tvinges til å publisere antisemittisme, er man etter vårt syn på ville veier. Tegnekonkurransen i Teheran bør være en vekker for hvilken vei det går hvis man blir for ensidig i forsvaret for ytringsfrihet.

Gå til innlegget

Må bøte med livet for sin tro

Publisert over 3 år siden

En bølge av økt islamsk radikalisering setter religionsfriheten på prøve i mange land.

Ny statistikk fra organisasjonen Open Doors viser at 7.000 kristne ble drept «av trosrelaterte årsaker» i 2015. Det er nesten en fordobling sammenlignet med 2014, da 4000 mistet livet.

Open Doors ble grunnlagt av Broder Andreas – ofte omtalt som «Guds smugler». Han var svært opptatt av kårene til kristne i kommunistiske land og gjorde det til en livsoppgave å bringe kristen litteratur inn i såkalt lukkede land.

Ved jernteppets og Sovjetunionens fall for 25 år siden, ble kårene for kristne mye forbedret. Innbyggerne fikk lov til å ha en tro. Men den samlede trosforfølgelsen i verden har ikke minsket. Det har muslimske ekstremister sørget for.

En vedvarende økt muslimsk radikalisering har ført til at kristne lider overlast i svært mange land. Eritrea er blitt en religionsversting. Open Doors går så langt at det afrikanske landet sammenlignes med Nord-Korea når det gjelder religionsfrihet.

IS har fått fotfeste i stadig flere områder. Grusomheter mot annerledes troende er noe av det som følger IS. Dette ser vi blant annet i Libya, Kenya og Egypt, Afghanistan og Syria. Muslimene utførere også overgrep mot hverandre.

En stigende tendens til angrep mot kristne gudshus, er noe av det man kan lese ut av de ferske statistikkene. Sammenlignet med 2014 ble det i 2015 ødelagt det dobbelt så mange kirker. I 2015 kom tallet opp i 2300 på verdensplan.

I den kristne verden ser vi et økende hat rettet mot muslimer. Denne polariseringen er en ønsket utvikling for jihadistene. Kan de skape inntrykk av at det pågår en religionskrig i verden, vil det erfaringsmessig være lettere å rekruttere nye støttespillere. I religionens navn er disse villige til å bruke sterke virkemidler for å fremme sin tro. 

Kristne over hele verden har et ansvar for at konfliktlinjene ikke forsterkes. Hatske ytringer rettet mot muslimer er ikke veien å gå. Selvsagt er det fristende å svare med samme mynt, men det var nettopp det Jesus advarte mot. 

Hva som ligger i «å vende andre kinnet til» er ikke lett å si, men man stopper ikke det destruktive ved selv å være destruktiv. En viktig oppgave er å innhente kunnskap om utviklingen. Her gjør Open Doors en viktig jobb, i samarbeid med International Institute for Religious Freedom.

 


Gå til innlegget

Husk 1974, Eldar Sætre!

Publisert over 3 år siden

Staten kan bruke oljegiganten Statoil til å få hjulene i gang igjen i Norge.

Gatene i Volda sentrum var helt bilfrie denne novemberhelgen i 1973. OPEC hadde satt i gang en oljeboikott mot de landene som støttet Israel i Yom Kippur-krigen. I løpet av kort tid ble oljeprisen firedoblet. Den gikk fra tre dollar for fatet til 12 dollar i løpet av noen måneder inn i 1974.

Det ble et sjokk for hele verden, også for oss som gikk på økonomisk gymnas i Volda. Vi hadde lært nok til å skjønne at tilgang til billig drivstoff var en viktig forutsetning for å løfte næringslivet. Møblene som ble produsert og fisken som ble tatt opp havet, hadde liten verdi om varene ikke kunne sendes billig av sted. 

Karriere i olje? På den tiden hadde Norge så vidt blitt en oljenasjon, men det var få næringsorienterte sunnmøringer som tenkte at det lå karrieremuligheter i produksjon av petroleum.  

Slik var det vel også for vartdalingen Eldar Sætre. Han gikk i klassen over og var en flittig elev som ikke gjorde så mye vesen av seg. 40 år senere skulle han bli sjef for Statoil, landets største selskap.

Da Helge Lund brått sa takk for seg, konstituerte styret den sindige sunnmøringen som leder. Han sa straks i fra at han ikke kom til å søke på sjefsjobben, men styret overtalte ham til å ta den likevel. I løpet av to år er den blitt så lite misunnelseverdig som går an. 

Ti ganger høyere. Da han tiltrådte sniffet den internasjonale oljeprisen på 120 dollar fatet, ti ganger høyere enn det som var en sjokkpris på begynnelsen av 70-tallet. Nå vaker prisen rundt 33 dollar. Mange tror den skal videre ned.

Dette får konsekvenser landets største bedrift. Kostnadene må skjæres inn til beinet. Dette har Eldar Sætre holdt på med i to år. 

Med stoisk ro og en aura av faglighet i bunn, har han satt i verk en slankeoperasjon som mangler sidestykk i norsk målestokk.

5000 arbeidsplasser skal bort. Alle ansatte er gitt mulighet til å søke om sluttpakker. Vilkårene til Statoils leverandører settes under press. De tidligere, kraftfulle næringsklyngene på Vestlandet rystes i sine økonomiske grunnvoller.

Utbyttet. Statoil utsetter nye investeringer. Det eneste som ligger fast er at utbyttet skal være på 7,2 kroner i året.

Statoil er det nærmeste vi kommer et statsaksjeselskap i Norge. Staten alene eier 67 prosent, i tillegg kommer Folketrygdefondet med 3 prosent. Av de øvrige, største eierne, er mange utenlandske.

Noen av disse har kjøpt aksjer da kursen var nesten det doble av det den nå har sunket til. Aksjekurven til Statoil ligner en stupbratt, sunnmørsk fjellside. Det eneste som har hindret ytterligere fall, er styrets og Eldar Sætres forsikring om at det skal betales et gitt utbytte.

Regjeringen har tilsynelatende ikke lagt seg bort i dette, men nå begynner det å røyne på for sentrale Høyrepolitikere. Parlamentarisk nestleder Nikolai Astrup og partiets energipolitiske talskvinne Tina Bru går nå ut og sier at styret i Statoil må revurdere utbyttepolitikken i selskapet.

Mer skulle ikke til for at kursen falt ytterligere mandag. Flere milliarder kroner forsvant i løpet av noen timer.

Stimulans. De unge Høyre-politikerne utenfor regjering tenker antagelig riktig. Det gir ikke noen mening at Statoil skal betale store utbytter i den situasjonen oljenæringen nå er. I stedet burde Statoil blitt brukt som lokomotiv til å få satt hjulene i gang igjen. Deler av det årlige utbyttet på 23 milliarder burde blitt brukt til investeringer i stedet.

I Volda i 1974 ønsket Eldar Sætre og de øvrige en lavest mulig oljepris fordi den kunne stimulere norsk næringsliv. Vel 40 år senere trenger det samme næringslivet en annen stimulans, men med motsatt fortegn. Her sitter Eldar Sætre med en viktig nøkkel. Han må tåle å se at aksjeverdier smuldrer bort fordi Statoil har en viktigere funksjon og oppgave enn å være utbyttemaskin for eierne.

Våger ikke Sætre å si det, må regjeringen våge å ta bladet fra munnen. Det er generalforsamlingen som bestemmer hvor stort utbyttet skal være. Staten har sikret seg to-tredels flertall. Nå er det tid for å bruke dette flertallet til noe som er fornuftig og som er til gagn for det norske samfunnet.

Sindige Eldar Sætre vet nok å forholde seg til en slik beskjed. Han kan neppe foreslå det selv, men staten som eier kan gjøre det.

 

Gå til innlegget

Dødsfall med for stort medietrykk

Publisert over 3 år siden

Medieoppmerksomheten om den døde 13-åringen er blitt for stor. Pressen har ansvar for å holde igjen.

Det tragiske dødsfallet til en 13 år gammel jente på en hytte i Valdres nyttårsaften, har fått voldsom medieoppmerksomhet. Nyhetsmeldingene de siste dagene har vært repeterende, uten å gi vesentlig ny informasjon til allmennheten.

Norge har i de siste årene hatt flere saker der barn har mistet livet på grunn av omsorgssvikt og mishandling.  Mobbing og spiseforstyrrelser er også en del av bildet. Politiets manglende etterforskning av Monica-saken i Hordaland og Christoffer-saken i Vestfold, har trolig bidratt til at det skapes et ekstra medietrykk når et nytt tilfelle kommer opp.

Mange ungdommer og foreldre oppsøkte Lommedalen kirke da dødsfallet ble kjent. 13-åringen og den siktede moren flyttet fra Bærum sist høst. Sokneprest Knut Grønvik i Lommedalen menighet fremhever det sterke engasjementet foreldre har vist i saken. Igjen ser vi at kirken i lokalmiljøet brukes aktivt når det virkelig røyner på.

Den massive medieoppmerksomheten bidrar til å fremkalle naturlige og viktige sorgreaksjoner. Men vi stiller likevel spørsmål om omfanget av mediedekningen blir for stort. Den er selvsagt drevet av et ønske om å finne ut av hva som er skjedd. Men etterforskningen er inne i en tidlig fase, og politiet må naturlig nok holde tilbake informasjon som ikke er godt nok bekreftet.

Når mobbing er en del av bildet, er det ekstra påkrevet at mediene viser varsomhet. Barn er sårbare og tenksomme. De kan urettmessig anklage seg selv for å ha deltatt i mobbing, og de kan oppleve at de ikke har gjort nok for å støtte jenta mens hun bodde i Bærum.  For dem som vet at de har deltatt i mobbing, kan medieoppmerksomheten bli tillegg til en belastning som allerede er tung nok å bære.

Den siktede moren skal også ivaretas. Rett etter at 13-åringen ble funnet død, var hun for syk til å kunne avhøres.  Det er lett å skjønne at informasjonen som kommer inn både må etterprøves og vurderes, uten at det skal skje i full offentlighet.

Pressens oppgave er å gi sakssvarende informasjon til et bredt publikum. I iveren etter å løse denne oppgaven på en god måte, er det lett å gå for langt. Aktsomheten kan forsvinne når de ulike mediene konkurrerer om å bringe siste nytt. Når barn er inne i bildet, må det vises ekstra hensyn.

Gå til innlegget

Sør-Afrika må gjenopprette tilliten

Publisert over 3 år siden

Diplomatisk immunitet er ikke noe frikort til å opptre som bøller, verken i trafikken eller i andre sammenhenger.

Det vekker sterke reaksjoner når en sørafrikansk diplomat fyllekjører i Oslo, skader en 28 år gammel kvinne i en kollisjon og slipper unna straffeansvar. Diplomaten i 50-årene nektet å medvirke til blodprøve. Vedkommende vil ikke bli tiltalt ut fra internasjonale regler om diplomatisk immunitet.

Dette utfordrer folks rettferdighetssans. Hvorfor skal diplomater slippe å stå til rette for åpenbart straffbare handlinger? 

Reaksjonene er lette å forstå, men prinsippene om immunitet er viktige å holde fast på. Uten disse reglene, som på begynnelsen av 60-tallet ble laget under Wien-konvensjonen om diplomatiske relasjoner, ville myndighetene i et land kunne bruke det nasjonale lovverket til å hindre utøvelse av diplomatenes arbeid.

Immuniteten inkluderer retten til å bevege seg og reise fritt. Den omfatter også kommunikasjonsfrihet og at diplomatpost ikke kan åpnes eller misbrukes av nasjonale myndigheter.

Landets lover skal heller ikke kunne brukes mot en diplomatisk representant. Han eller hun er heller ikke forpliktet til å avgi vitneforklaring. Det er disse punktene som kommer til anvendelse i forbindelsen med kollisjonen på Frogner i Oslo natt til søndag 3. januar.

Utenriksdepartementet varslet raskt at de ønsket å møte den sørafrikanske ambassadøren for å gå gjennom hendelsen. UD ber nå Sør-Afrika gi avkall på immuniteten for den konkrete hendelsen slik at saken kan straffeforfølgelse her i Norge. Dette er nå til vurdering hos UD i Pretoria. 

Det er nødvendig at den sørafrikanske ambassaden viser vilje til å sette en standard av hva som forventes av deres ansatte. Wien-konvensjonen er viktig å holde på, men det var aldri meningen at den skulle gi diplomater mulighet til å oppføre seg uakseptabelt og farefullt.

Diplomaten har gjort seg skyld i et grovt tillitsbrudd, og det er den sørafrikanske ambassade som må sørge for å gjenopprette tilliten. Også norske diplomater har kjørt i påvirket tilstand i utlandet. Vi forutsetter at våre myndigheter viser nulltoleranse mot uakseptabel oppførsel fra norske diplomater i utlandet.

Diplomatisk immunitet er ikke noe frikort til å opptre som bøller, verken i trafikken eller i andre sammenhenger.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere