Helge Simonnes

Alder: 63
  RSS

Om Helge

Sjefredaktør i Vårt Land fra 1991 til 30. april 2016. Nå frittstående skribent og konsulent.

Følgere

USA-populisme kan smitte

Publisert over 3 år siden

Populister i alle land kan hente inspirasjon fra USA-valget. Det gir grunn til bekymring.

Etter tirsdagens nominasjonsvalg i New Hampshire har det begynt å gå opp for verden at kampen om å bli USAs 45. president kan komme til å stå mellom Donald J. Trump og Bernie Sanders. Et slikt scenario er lite å glede seg over. I amerikansk politikk er de ytterliggående på hver sin kant.

Begge kandidatene drar stemmer på politikerforakt. Donald Trump er i særklasse verst, men Sanders spiller også på en nedvurdering av ordinært, politisk arbeid. De store ordene sitter løst hos begge kandidatene. 

Forflatningen styrkes ytterligere av den forenklede høyreretorikken til Ted Cruz. Den har et sterkt, kristelig preg og mobiliserer mange evangelikale velgere. Cruz gikk på en nesestyver etter seieren i Iowa, men mange mener at han vil komme sterkere tilbake når nominasjonssirkuset forflytter seg til South Carolina. I denne staten er det langt lettere å vinne gehør for kristenpopulisme enn i liberale New Hampshire.

USA-ekspert Jan Arild Snoen mener at Trump støttes av om lag hver tredje republikansk velger i USA. Dersom mange av kandidatene faller av i de nærmeste ukene, vil det kunne bli langt tøffere for Trump å holde på den soleklare ledelsen han fikk i den knøttlille staten New Hampshire.

Valgprosessen er et gedigent politisk spill som gir ytterliggående kandidater muligheten til å grafse dypt i misnøye og ønsket om å selge enkle politiske løsninger. Vi får fortsatt håpe at det ikke holder helt fram for Trump og Cruz, men at det i det hele eksisterer en mulighet for slike kandidater, er ille nok.

Politikk bør ikke være forenkling. Politikk bør utvikles på basis av analyse og faktabasert informasjon, ikke på lettvinte slagord og sterke utfall mot dem som forsøker å holde en anstendig standard.

Valgkampen i USA appellerer til politisk interesserte over hele verden. Mange har mulighet til å følge valget langt tettere enn bare for et par tiår tilbake. Det er grunn til å bekymre seg over hvilken smitteeffekt som kan oppstå. De populistiske virkemidlene kan tas i bruk av politikerspirer i andre deler av verden enn USA.

Gå til innlegget

Trump – en storkjeftet parentes?

Publisert over 3 år siden

Det er lov å håpe at Donald Trump har vært en storkjeftet parentes i amerikansk politikk.

Nominasjonsvalget i Iowa kan være første tegn på at det begynner å butte i mot for Donald Trump i forsøket på å bli USAs 45. president. Eiendomsmagnaten havnet fire prosentpoeng bak Ted Cruz, sørstatsbaptisten fra Florida med cubansk bakgrunn.

Trump har så langt virket helt utilnærmelig. Uansett hvor frittalende og fornærmende han har opptrådt, har en stor gruppe republikanske velgere signalisert at han er deres mann.

Valget i Iowa ble en skikkelig nesestyver for Trump. Han er en typisk stemningskandidat, som gjør seg godt i en utfordrerposisjon. Nå skal han forsvare de sterke resultatene på meningsmålingene. Det kan fort skje at oppslutningen rauser like raskt som oppgangen er kommet.

Ted Cruz får mye oppmerksomhet etter han vant valgoppgjøret blant republikanerne. 44-åringen er veltalende og får støtte fra en stor gruppe kristne velgere, men mange mener at han ligger for langt til høyre til å kunne bli en samlende presidentkandidat.

I kobbelet som ligger bak Cruz og Trump, finnes det mer moderate størrelser. Marco Rubio er en av dem, Ohio-guvernør John Kasich er en annen. Den tidligere favoritten Jeb Bush kan heller ikke avskrives på et så tidlig tidspunkt i en omfattende prosess.

Hos demokratene sliter Hillary Clinton med å få fart på sin kampanje. For noen måneder siden var det nærmest en formalitet at hun skulle bli demokratenes kandidat. E-post-skandalen har gjort det mulig for 74 år gamle Bernie Sanders å nærme seg Clinton. Ektefellen til Bill Clinton vant med knappest mulig margin i Iowa. Det må skape nervøsitet i Clinton-staben at den erklærte sosialisten Sanders har tatt så mye inn på de siste ukene.

Nominasjonssirkuset flytter seg nå til delstaten New Hampshire der det skal holdes primærvalg onsdag 9. februar. Mandagens valg i Iowa er valgteknisk sett svært spesielt. Oppgjøret i New Hampshire regnes derfor som det første ordentlige primærvalget og gir ofte en pekepinn i hvilken retning bevegelsene går. 

Sett fra Norge er det nærmest ubegripelig at Donald Trump har scoret så høyt på meningsmålingene. Mange har spådd at tilbakegangen ville komme. Det er for tidlig å si at det går nedover, men det er lov å håpe at han har vært en storkjeftet parentes i amerikansk politikk.

Gå til innlegget

Ta lederskap for SSB, Meyer!

Publisert over 3 år siden

Har SSB-sjef Christine Meyer fått med seg debatten om politiets rolle i Köln og Malmø?

Christine Meyer har hatt en problematisk start som sjef for Statistisk sentralbyrå etter at hun tiltrådte 1. september. Før jul ble hun kritisert for å komme med politiske uttalelser om den positive effekten av innvandring.

Nå er hun igjen havnet i storm fordi SSB ikke vil lage statistikk på anmodning av Fremskrittspartiet. Stortingsgruppa ønsker å vite hvilke befolkningsgrupper som er over- og underrepresentert på kriminalstatistikken.

Christine Meyer hevder at byrået ikke har kapasitet til å gjøre slike utredninger. I en debatt i politisk kvarter i NRK radio sier hun at hun ikke har vært inne i saken. Det er avdelingsledere som har gitt begrunnelsen for avslaget. Meyer hevder at hun styrer etter et delegeringsprinsipp.

Meyer er en erfaren, offentlig leder. Hun har vært statssekretær for Høyre i Bondevik-regjeringene, og før hun kom til SSB var hun direktør for Konkurransetilsynet.

Da hun ble ansatt som sjef for Statistisk sentralbyrå var det en del som mente at regjeringen her hadde foretatt en politisk ansettelse.

Det er en dårlig start i en så viktig post. Muligens er Meyer ute etter å bevise at hun absolutt ikke danser etter regjeringspartienes pipe. Hennes positive utsagn om innvandring falt sikkert ikke i god jord hos en del av regjeringens medlemmer.

Men det er en problematisk vei Meyer har innlatt seg på. Det skal sterke grunner til at SSB avslår å utarbeide statistikker som partiene ønsker. Frp har endatil tilbudt seg å betale for jobben som må gjøres.

Enda verre er begrunnelsen til Meyer. Hun peker på at avdelingslederen har sagt at SSB ikke har kapasitet. 

Selvsagt skal sjefen lytte til sine medarbeidere, men Meyer er ansatt for å balansere de ulike hensynene. Hun måtte vite at avslaget ville skape debatt, og at det ville bli oppfattet som at fakta ikke skal på bordet i en viktig politisk debatt. Byrået har tross alt 880 høyt kvalifiserte medarbeidere.

Vi har nettopp lagt bak oss en debatt om politiets uvilje til å legge fakta på bordet i Köln og Malmø. Meyer må ha sett at SSB-avslaget til Frp ville kunne oppleves på samme måte. Det skapes inntrykk av at man er redd for å få fakta på bordet.

For Frp er dette nok en seier i den innvandringspolitiske debatten.


Gå til innlegget

Snåsamannen som forbilde

Publisert over 3 år siden

Helbredelsespredikanter er blitt suspekte. Folk med varme hender er ok. Snåsamannen er kommet beleilig for kirken.

Teologi om helbredelse er et ytterst vanskelig felt å bevege seg inn på. Så krevende er det at de fleste kirkelige ledere unngår å snakke høyt om slikt.

Skal de ytre seg om temaet, må det nødvendigvis være en teologisk refleksjon. 

Da slipper man ikke unna å måtte forholde seg til gudsbildet. Er det den sterke troen som gjør at man kan bli helbredet? Eksisterer det en rettferdig Gud når han sørger for at noen blir friske og andre ikke blir det?

Prester og biskoper er selvsagt engstelige for å uttrykke seg slik at det skapes et galt bilde av Gud. Dermed er det lett å skygge unna når folk kommer med konkrete bønnebehov om helbredelse. Biskop Per Arne Dahl i Tunsberg skriver i Vårt Land i dag at kirken har vært for puslete og defensive i møte med syke som ber om helbredelse og i bruk av bønn og salvelse.

Han har snakket offentlig om sin egen hørselshemmende sykdom. Tirsdag deltok Dahl i en samtalekveld sammen med blant andre Joralf Gjerstad i Oslo domkirke om barmhjertighet og om den helbredende kraft. Kirken var stappfull. Interessen for Margreth Olins dokumentarfilm Mannen fra Snåsa har fått stor oppmerksomhet etter onsdagens premiere.

Opp gjennom historien har det alltid vært trosretninger som vektlegger at Gud griper tydelig og sterkt inn i menneskers liv. Ofte er det drevet av ønske om å gjøre Gud stor. Tanken er at Gud gjennom helbredelser demonstrerer sin allmakt.

Men trosmessig skaper denne teologien en enorm fallhøyde. Det er et faktum at mange ikke blir helbredet. Betyr at det Gud ikke bryr seg om dem? Er de ikke bra nok?

Forfølger man tanken fullt ut, byr det på så mange intellektuelle utfordringer at mange av kirkens folk vegrer seg mot å snakke om det. Skepsisen mot helbredelsespredikanter som snakker høylydt om hvordan Gud velsigner hver troende, er påtagelig i kirkelige miljøer. Enda mer suspekt blir det når predikantene tar betaling for å be for syke.

Snåsamannen – Joralf Gjerstad – har ikke kommersialisert sine gaver. Han argumenterer heller ikke teologisk for sine spesielle egenskaper. Han og de som besøker ham har bare opplevd hans sterke menneskelige varme, hans vektlegging av barmhjertighet og evne til å møte folk og kraften i hans hender.

Det er noe av det samme som professor Jan-Olav Henriksen på Menighetsfakultetet har erfart. Den sprenglærde teologen er varsom med å sette sine varme hender inn i et teologisk rammeverk. I stedet snakker han om sine spesielle erfaringer.

Snåsamannen vektlegger varme og medmenneskelighet. «Det er påfallende hvor mye medmenneskelig varme som utveksles mellom Joralf Gjerstad og de som oppsøker ham», skriver Vårt Lands anmelder Ane Bamle Tjellaug om Margreth Olins film.

Her er vi ved kjernen. Snåsamannen formidler vennlighet, og han lover ikke noe. Han snakker også om behovet for å gå til lege når han mener det er nødvendig. Men han er bevisst på at han har noen gaver som folk flest ikke har.

For kirken, som alltid har diskutert helbredelse fra et teologisk perspektiv, kommer det beleilig å kunne forholde seg til en helbreder som beveger seg utenfor det teologiske rammeverket. Det som skjer kan ikke forklares, men konkrete erfaringer er ikke det letteste å opponere mot.

Per Arne Dahl gjør et poeng av at Joralf Gjerstad har en kristen bekjennelse. I spørsmålet om hvem som har varme hender, er kanskje ikke det viktigste. Folk fra alle trosretninger ser ut til å være i besittelse av en helbredende kraft.

Bønn for syke har en lang tradisjon i den verdensvide kirke. I mange kristelige sammenhenger skjer det lavmælt og uten for store fakter. I USA er det lang tradisjon for at predikanter lager helbredelsemøter som overføres på TV. Dette ser vi også komme til Norge.

Det skal ikke settes noen restriksjoner for hvordan folk vil be, men jeg vil advare mot å etablere sterke teologiske tankemønstre om helbredelse. Jeg vil også advare mot den unyanserte formidling om hvordan Gud kan gripe inn i hvert menneskeliv. TV-skjermen er ikke det beste stedet for denne type kommunikasjon.

I iveren etter å gjøre Gud stor, kan vi gjøre ham liten. Snåsamannen har ikke falt for denne fristelsen.

Gå til innlegget

De preget samfunnet med sin tro

Publisert over 3 år siden

Karsten Isachsen, Berge Furre og Lars Roar Langslet hadde troen som bærebjelke, men livet tok helt ulike politiske retninger.

Tre ruvende samfunnspersoner er gått bort bare med noen dagers mellomrom. Berge Furre, Lars Roar Langslet og Karsten Isachsen satte alle et sterkt preg på sin samtid.

De hadde en ting felles: Troen var en selvsagt bærebjelke i deres liv. Noen snakket mye om troen, andre var mer lavmælte, men den var vesentlig for alle tre.

Men retningen i livet ble forskjellig. Lars Roar Langslet var trofast høyremann i hele sitt liv. Berge Furre plasserte seg like selvfølgelig på venstresiden i det politiske landskapet. Karsten Isachsen var et sted midt i mellom. På sine eldre dager ble det mer tydelig at han sympatiserte med Kristelig Folkeparti.

Det finnes de som har behov for å plassere troende inn i en bestemt politisk bås. Denne forenklingen skal vi ikke være med på. Gudstroen gir rom for et stort mangfold.

Katolikken Langslet var ikke lett å få med da Høyre liberaliserte sitt syn på abort på 70-tallet, men som Kåre Willoch sier: Han hadde en fremragende evne til å sette seg inn i fakta og andre menneskers tankegang. Han tok med seg troen inn i kulturen, og ble en fremtredende kulturpolitiker.

Furre vokste opp med sterke kristelige røtter i Rogaland. Dette formet ham livet ut. Verdiene han fikk med seg som barn, preget han som politiker og som professor i historie og teologi. Minneordene er mange og sterke om nynorskmannen med de korthugne setningene.

Karsten Isachsen var prest og var den av disse tre som snakket mest åpent om troen. Det er litt av en attest han får fra Bjørn Eidsvåg: «Han fornyet det religiøse språket mitt og gjorde troens rom langt større enn det jeg var vant til fra før», sier artisten til Vårt Land.

Når disse tre nå er bort, må vi innse at det offentlige rommet er blitt fattigere. Heldigvis er det slik at nye, offentlige stemmer vil komme til. Og vi må håpe at noen av disse røstene vil basere seg på samme trosmessige fundament.

Langslet, Furre og Isachsen lærte oss at troen på Gud kan gi grunnlag for å prege samfunnet i høyst ulike sammenhenger.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 3587 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
19 dager siden / 2543 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2187 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1866 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
4 dager siden / 1825 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
16 dager siden / 1707 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
4 dager siden / 1612 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere