Helge Simonnes

Alder: 63
  RSS

Om Helge

Sjefredaktør i Vårt Land fra 1991 til 30. april 2016. Nå frittstående skribent og konsulent.

Følgere

Brussel-terror ved inngangen til påsken

Publisert over 3 år siden

Europa er i helspenn etter nye terrorrunder i en av Europas viktigste hovedsteder.

IS-nettverket har opparbeidet seg et spesielt sterkt fotfeste i Belgia. Myndighetene har lenge vært klar over faren, men klarte likevel ikke å forhindre flere, koordinerte terroraksjoner i hovedstaden Brussel tirsdag morgen. 

Tirsdag kveld er det meldt om 34 døde og langt flere skadede. Selvmordangrepet på den internasjonale flyplassen Zaventem i Brussel tok over 20 liv, men eksplosjonen ved metrostasjonen krevde også mange uskyldige menneskers liv. 

Brussel befinner seg i hjertet i Europa, både geografisk og politisk. Hovedkvarteret til Nato ligger like ved Zaventem flyplass. Svært mange europeiske land høynet beredskapen etter tirsdagens angrep. Det gjelder også i Norge.

Den islamske gruppen i Belgia koples til begge de store terrorangrepene i Paris i 2015. Etterforskerne mener at våpen og utstyr fant veien fra Belgia til Paris. For fire dager siden ble en av hovedmennene tatt til fange i Brussel.

Noen terrorforskere mener at tirsdagens angrep er en hevn for at 26 år gamle Salah Abdeslam, som lenge har vært ettersøkt i forbindelse med terroraksjonene i Paris i november, ble pågrepet for fire dager siden. Abdeslam ble skutt og såret i aksjonen. 

Det er neppe hovedforklaringen. Siden angrepene tirsdag virket så godt planlagte, må de antagelig ha vært forberedt over lang tid. Det er kanskje ikke tilfeldig at muslimske terrorister slår til i forkant av den største høytiden til det kristne Europa. IS-terroristene har alle interesser av å få plassert sine handlinger innenfor rammen av en religionskrig.

Det viktigste er nok likevel at Brussel huser både EUs og Natos hovedkvarter. Når terroristene kan vise hele verden at det er mulig å gjennomføre denne type aksjoner i en by som burde være godt sikret, er det i deres logikk en stor triumf. Budskapet som de ønsker å spre, er ikke til å ta feil av: «Vi kan ramme alle som er motstandere av vår kamp. Vesten har spilt fallitt både religiøst, politisk og militært.»

Tirsdag 22. mars fikk vi en ny bekreftelse på at kampen mot IS vil bli langvarig. Den setter sitt preg på hele verden.

Gå til innlegget

Religion som lykkefaktor

Publisert over 3 år siden

Personlig tro er ingen garanti for personlig lykke, men religiøsitet er likevel en viktig lykkefaktor for samfunnet.

«Påskeegg på fjellet er sikkert hyggelig det. Men dette berører veldig mye dypere». Dette sier den pateren Pål Bratbak til Vårt Land når han blir bedt om å kommentere det høye aktivitetstilbudet til Den katolske kirke i påsken. Bare i Oslo holdes det 173 gudstjenester på ti dager. Det tilbys messer på elleve språk.

I samme utgave gjengir Vårt Land hovedpunktene i undersøkelsen World Happiness Report 2016. Verdenslykkerapporten tar mål av seg å finne ut hva som skaper lykke. Ikke uventet finner vi la konfliktherjede land som Burundi og Syria nederst på listen. Stabile demokratier med god fordeling av velferd havner øverst. Land som Danmark og Sveits scorer høyt.

Rapporten bruker denne gangen mye plass på å diskutere hvilken effekt synkende religiøst engasjement har å si for lykke og velvære. Rapporten konkluderer med at i en tid der religion taper terreng, trengs sekulære organisasjoner som kan fylle noe av det vakuum som skapes når færre søker til kirker, moskeer og templer. Den påpeker at religiøse treffsteder er åpne for alle og har et universelt budskap de forholder seg til alle aspekter av livet og bidrar til en følelse av mening, oppløftelse og samhørighet.  Lykkerapporten går i rette med en individualistisk trend der konkurranse og suksess framstilles som livets mål.

Vi skal vokte oss vel for å hevde at en religiøs tro er en forutsetning for å oppleve personlig lykke. Historien er full av fremtredende, åndelige ledere som opplevde livet som kamp og konstant brytning. Reformatoren Martin Luther var en av dem som slet med tunge depresjoner.

Men ser man dette i et større samfunnsperspektiv, så er det ikke til å komme utenom at religion skaper viktige arenaer for fellesskap. De mange innvandrerne som er kommet til Norge, får del i dette fellesskapet gjennom tilbudet til Den katolske kirke. Opplevelsen av tilhørighet, er for mange en viktig forutsetning for å kunne oppleve at livet er meningsfylt.

Gå til innlegget

Oppgjør med usunn teologi

Publisert over 3 år siden

Boken «Jesussoldaten» er en viktig påminnelse til alle åndelige ledere om ikke å ta for lett på usunn teologi.

Anders Torp kommer med en sterk oppfordring til kirkelige ledere i forbindelse med utgivelsen av boken «Jesussoldaten». Han mener at åndelige ledere unngår å gå inn i et vanskelig terreng under påskudd av at sakene ikke gjelder så mange.

Det er flere år siden Torp kunngjorde at han brøt med menigheten Seierskirken og Oslokirken, som begge ble grunnlagt av Jan Aage Torp, Anders Torps far. Han har et problematisk forhold til faren, men de vanskelige, personlige relasjonene må ikke hindre at man lytter til det grunnleggende budskapet fra en person som har møtt en kristendom der engasjementet er sterkt og fallhøyden er tilsvarende stor.

Konkret forteller Torp om deltakelse i demonutdrivelser. Det er pirrende stoff, men langt viktigere er det å skjønne hva slags teologi og gudsbilde som ligger bak. Det er her mange kristne ledere feiler. De sjokkeres over konkrete handlinger, men er svært tilbakeholdne med å gå inn i en kritisk saumfaring av teologien som ligger bak. Det gjelder i både muslimsk og kristen sammenheng.

Det norske samfunnet har opplevd en sterk sekularisering i etterkrigstiden. Skepsisen til religion er økende, og mange trossamfunn har mistet oppslutning. Langt færre døper sine barn i kirken, og kirkelige bryllup avtar også. Avviklingen av statskirken er for noen selve kroneksempelet på forfallet.

Ropet etter resultatorienterte kristne er en av konsekvensene av denne sekulariseringen. Dvask kristendom skal erstattes med en pågående og overbevisst holdning til hva Gud kan utrette. Unge mennesker motiveres til å gi alt for Jesus-engasjementet.  

Historiene er mange om at det er endt i total åndelig utbrenthet. Folk med kirkehistorisk og teologisk kompetanse kunne ha forklart hva som ville skje. Men mange har latt være å si fra, kanskje i redselen for å opptre som bedrevitere. Eller fordi man har ment at dette var et marginalt fenomen som angår bare spesielle miljøer.

I en tid der skepsisen til religion er økende i samfunnet, er det helt nødvendig at kirkelige ledere våger å gå tungt inn i de usunne trosforestillingene. Dette ansvaret hviler på både ledere i folkekirken og i andre trossamfunn.

Gå til innlegget

Den norske staten kommer til å slite med støtten til trossamfunn om ikke medlemskriteriene gjøres langt mer tydelige.

Det bygger seg opp til en voldsom kamp om finansieringen av ulike trossamfunn i Norge. Jevnlig kommer det meldinger om at støtteordningene er basert på et regelverk som vil bli vanskelig å forsvare i fremtiden. Et eksempel er finansieringen av Den svenske kirken i Oslo. Den mottar over 20 millioner kroner i årlig støtte fra den norske staten.


Beløpet blir så høyt fordi alle svensker som flytter til Norge og som er medlemmer i Den svenska kyrkan automatisk blir meldt inn i Margaretaförsamlingen, som svenskenes kirke i Oslo også kalles. Det gis 900 kroner i årlig støtte for hvert medlem.  Det er grunn til å tro at mange av medlemmene som kirken hever støtte for, aldri har vist seg i forsamlingen.


I Stockholm er det en norsk kirke som ligner på svenskenes kirke i Oslo. Den svenske staten er ikke like rundhåndet. Aftenposten forteller at den svenske staten gir en støtte på om lag 800.000 kroner til nordmennenes kirke i Stockholm.  


«Dette er da urettferdig», vil noen si. Rettferdighet landene mellom er ikke rette inngangen til en diskusjon om hvordan det norske støttesystemet til ulike trossamfunn fungerer.

Ordningen er nødt til å bli gjennomgått og endret. Det viktigste er å se på kriteriene for medlemskap i trossamfunnene, enten de muslimske eller kristne, pakistanere eller svensker.
Oslo katolske bispedømme har i de siste par årene brukt store ressurser for å få medhold i sin form for medlemsregistrering. Kulturdepartementet og fylkesmannen i Oslo mener at den ikke holder, og at det således er betalt ut flere titalls millioner i for mye støtte. Saken ender trolig i retten.


Diskusjonen om hvem som kan sies å være medlemmer, blir ekstra vanskelig fordi både politikere og kirkepolitikere tviholder på foreldet medlemssystem for Den norske kirke. Tanker om en medlemsavgift blir kontant avvist på de fleste hold. Det er kun dåpen som skal være medlemskriteriet. Dette ble igjen understreket under høringen om folkekirken på Stortinget i forrige uke.


Det blir ikke lett å kjøre med to helt ulike prinsipper ved siden av hverandre. Trossamfunnene bør behandles mest mulig likt, det gjelder også kriterier for medlemskap. Den norske staten bør være rause når det gjelder støttenivået for hvert medlem, men det bør ikke være noen tvil om hvem som kan regnes som et støtteberettiget medlem.

Gå til innlegget

Ny økonomisk hverdag i Den norske kirke

Publisert over 3 år siden

Norge flyter ikke lenger av melk og honning, for å bruke et bibelsk begrep. Det vil Den norske kirke få merke.

Oppløsningen av statskirken er forlengst vedtatt, men i et moderne samfunn tar det lang tid å sette vedtakene ut i livet. Selv om hovedretningen er gitt, er det mange små og store spørsmål som må få en politisk avklaring. Prosessen er en studie i hvor komplekst det er å gjøre denne type endringer.

Torsdag innkalte Kirke-, utdannings- og forsknings­komiteen til høring i Stortinget. Kirkeloven må endres på flere punkter når Den norske kirke skal omdannes til eget rettssubjekt. Her er det mange interesser som ønsker å ha et ord med i laget om små og store punkter i en revidert lov. Ikke minst er endringene viktige for dem som arbeider i kirken. Så var også tallrike parter innkalt til høringen.

Representantene fra Kirkerådet uttrykte mest bekymring for økonomien i folkekirken. Når Den norske kirke blir eget rettssubjekt, blir den også ­ansvarlig for egen økonomi, selv om Stortinget dekker de ­løpende driftsutgiftene. Men dette handler ikke bare om driftsutgifter, det går også på økonomisk soliditet. Enhver bedrift må ha et minimum av egenkapital. Det gjelder også for et trossamfunn.

Kirkerådet ber nå Stortinget sørge for at Den norske kirke får tilført en egenkapital på én milliard kroner. Sett opp mot årlig omsetning, er ikke det noe høyt beløp, men det kan bli krevende å få vristet en så høy sum ut av staten. I tilegg ber kirken om en bevilgning til omstillinger på en halv milliard.

Den andre bekymringen er nivået på årlige bevilgninger. Regjeringen har nettopp begynt arbeidet med statsbudsjettet for 2017. Finansminister Siv Jensen og statsminister Erna Solberg har gitt uttrykk for at det må strammes inn. Den lave oljeprisen gir betydelig stress til statsfinansene. Det er helt urealistisk å tro at bevilgningene til Den norske kirke ikke skal være en del av innsparingene.

Ny kirkeordning skal gjelde fra 2017. Kirkeledelsen har begynt å innse at de har vært uheldig med tidspunktet for endring. Når det etableres et lavt nivå for 2017, vil det lett få konsekvenser for de senere årene. Realiteten er at kirken kan få det økonomisk strammere enn de hadde håpet tidlig i adskillelsesprosessen. Norge flyter ikke lenger av melk og honning, for å bruke et bibelsk begrep. Det vil Den norske kirke få merke.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere