Helge Simonnes

Alder: 64
  RSS

Om Helge

Sjefredaktør i Vårt Land fra 1991 til 30. april 2016. Nå frittstående skribent og konsulent.

Følgere

Nødvendig retrett fra UDI

Publisert nesten 5 år siden

UDI har omsider skjønt at en hjelpende hånd kan bære korsets merke.

I ettermiddag gjorde UDI helomvending. Etaten vil ikke kreve at boliger som brukes til å huse flyktninger, skal være renset for religiøse symboler.

Muligens oppleves det gammeldags, men fortsatt er det familier som velger å markere sin trosmessige tilhørighet ved å ha symboler i hjemmet.

Det kan være kors, det kan være Jesusbilder, eller det kan være korte innrammede tekster som «Gud bevare vårt hjem».

Det er en stillferdig proklamasjon. Det er de samme folkene som har strikket et uendelig antall sokker til inntekt for misjonen. Det er de som gir rundhåndet når katastrofene inntreffer, og som ikke kan passere Frelsesarmeens julegryte uten å legge igjen noen kroner.

Kall dem gjerne misjonsfolket. De har bygget opp det ene leirstedet etter det andre. Aktiviteten på disse stedene er varierende, men målsettingen har vært å gi barn og ungdom en åndelig ballast. De åndelige symbolene der er like viktige som de man finner i en stue hjemme.

Sosiologene har satt en fellesnevner på dem som går langt i å gi hjelp: de fellesskapsorienterte. De kan være kristne, de kan være muslimer, og de trenger ikke å ha noen tro. Men de er opptatt av å gi hjelp til dem som trenger det aller mest.

Akkurat nå er det flyktninger. Flest mulig må samle seg om å gi et anstendig tilbud til mennesker som har vært tvunget til å bryte opp. De hjelpende hendene må være varme, og det spiller ingen rolle om noen av dem bærer korsets tegn.

Den kristne identiteten skal ikke skjules, verken i hjemmet eller på leirstedet. Fortvilte flyktninger skal ikke være objekter for evangeliseringskampanjer, men folk som kommer til landet må kunne tåle å se det kristne verdigrunnlaget.

Kanskje er det noen som endatil spør: Hva er deres verdier? En bestyrer på et leirsted kan da peke på det rustikke trekorset på talerstolen eller på bildet som henger i matsalen med noen forklarende ord: Det er dette vi tror på her.

Så kan de tilreisende også fortelle om sitt trosfundament. Den respektfulle dialogen kan gi ekstra mening når livssituasjonen er traumatisk.

De som gir hjelp må kunne få være seg selv i møtet med dem som trenger hjelp. Synliggjøring av åndelig identitet er en del av dette.

Det er forunderlig at UDI ikke har forstått dette før nå.

Gå til innlegget

Å score poeng på skifte i stemning

Publisert nesten 5 år siden

Det er en sterk og nødvendig innstramming som er skjedd, men det er lite hensiktsmessig å skylde på hverandre.

I Sverige kritiserer Moderaterna statsminister Stefan Löfven for at han har vært for sent ut med å stenge flyktningstrømmen til landet. 

I Norge går kritikken motsatt vei. Arbeiderpartiets Stein Erik Lauvås benyttet dagens spørretime til å utfordre justisminister Anders Anundsen på hvorfor regjeringen har handlet så sent i møtet med den sterke økningen i antall asylsøkere.

Sett utenfra virker Moderaternas kritikk mot Löfven merkelig. Det var den borgerlige regjeringen under ledelse av Fredrik Reinfeldt som stod for en svært liberal innvandringspolitikk.

Det samme kan ikke sies om Arbeiderpartiet i Norge, men vi kan i hvert fall fastslå at ting er snudd på hodet når det er Arbeiderpartiet som kritiserer Frp for at innvandringspolitikken er for liberal.

Svenskene har i praksis stengt sine grenser. Löfven begrunner det med at mottaksapparatet er sprengt. Statsminister Erna Solberg var inne på det samme da hun i tidligere i dag møtte ordførerne i de største byene. Hun beskrev kriselignende tilstander.

Regjeringen har fra i dag av innført en langt strengere grensekontroll. Det kan ha sammenheng med svenskenes strenge vedtak. Når en sluse stenges, er det naturlig at desperate flyktninger søker å finne andre åpninger. Ferjetrafikken fra Danmark skal underlegges streng kontroll. 

På Storskog i Finnmark er det drastisk reduksjon allerede. Ved svenskeovergangene settes tollere inn for å hindre at flyktninger urettmessig kommer inn.

Så gjenstår det å se om alle disse tiltakene vil gi den effekten som regjeringen har lovet, nemlig at de som har et reelt beskyttelsesbehov skal få hjelp i Norge.

Det er en sterk og nødvendig innstramming som er skjedd. Svært mange velgere ble grepet av frykt for at myndighetene ikke hadde kontroll. Politikerne har svart på dette ved å ta kontroll.

Når et slikt stemningsskifte skjer, er faren stor for at de som allerede er kommet inn i landet får en for summarisk behandling i spørsmålet om  videre opphold. 

Det aller viktigste er at de som skal bli værende i Norge, blir mottatt på en måte som gjør at integreringen fungerer best mulig. Makter myndighetene å skape generelle, gode holdninger til innflyttere, vil det gi en betydelig positiv langtidseffekt.

Gå til innlegget

Konflikten om skolegudstjenestene

Publisert nesten 5 år siden

Den norske kirke må finne en riktig balanse mellom konfrontasjon og retrett når det gjelder skolegudstjenester før jul.

Debatten om skolegudstjenester har lenge vært et av de sikreste tegnene på julen nærmer seg. Det er mange år siden det var noe reelt nytt under sola på dette feltet, men i dag kunne Vårt Land melde at Utdanningsdirektoratet nylig har endret sine retningslinjer for gudstjenester i skoletiden.

Tidligere var det slik at de som ikke ønsket å bli med til kirken, måtte si ifra til skolen. Nå er prinsippet snudd på hodet: Fra og med i år anbefaler myndighetene at hver elev aktivt må melde seg på til gudstjenesten.

Denne prinsippendringen er såpass grunnleggende at det burde ha vært satt i gang en mer omfattende prosess i forkant av vedtaket.

Den norske kirke er nødt til å forholde seg til at befolkningens relasjon til kirken endrer seg. Å ha strid og debatt som gjenganger, kan tære på motivasjonen. Mange prester og kateketer irriterer seg nok over at Human-Etisk Forbund har gjort kampen mot skolegudstjenestene til en fanesak.

Selv om skolegudstjenesten står sterkt innad i Den norske kirke, finnes også de som mener tradisjonen bør avsluttes. «La oss en gang for alle avslutte debatten om skolegudstjenester. La oss droppe den delen av juletradisjonen fra nå av», skrev teolog Ellen Hageman i Vårt Land i går. Blant de gode spørsmålene hun stiller, er dette: «Er konfliktene skolegudstjenester skaper bra for kirken som kirke?

Trolig ligger den mest farbare veien et sted mellom konfrontasjon og retrett. Noen steder er ordningen med skolegudstjenester under så sterkt press og en kilde til så mye støy, at det beste vil være at kirken setter sluttstrek før politikere, rektorer eller foreldreutvalg gjør det.

Samtidig lyder det ikke noe rop fra folkedypet om at ordningen må opphøre. I en gallup Vårt Land gjennomførte for to år siden, sa 7 av 10 nordmenn seg enig i at gudstjenester kan avholdes i skoletiden, så lenge det er full anledning til fritak, så lenge de andre elevene får et fullverdig alternativ og så lenge gudstjenesten ikke fungerer som semesteravslutning.

Som disse tallene også antyder, er skolegudstjenesten helt ukontroversiell svært mange steder. I en slik situasjon er det ingen grunn til at kirken skal gi avkall på en viktig kontaktflate mot barn og unge – og på den måten bidra til svekke båndene til folket. Men der ordningen skaper lokal splid, vil det være klokt å gjøre andre vurderinger.

Gå til innlegget

Er vi i krig nå?

Publisert nesten 5 år siden

Det må føres kamp mot de ekstreme tankemønstrene både her og der, men vi kan også måtte bruke våpen.

Samtidig som Frankrikes president François Hollande erklærte tre dagers landesorg, tok den sosialistiske presidenten i bruk en krigsretorikk som ligner mye på det som USAs president George W. Bush sa etter udåden 11. september 2001.

Hollande brukte ikke ord som «vi skal røyke dem ut», men han var tydelig på at angrepene mot seks mål i den franske hovedstaden er en krigserklæring mot den franske nasjonen.
Må vise makt. At et lands statsoverhode sier dette i en tale til folket dagen etter at 129 mennesker brutalt er tatt av dage, er forståelig. Presidenten har maktmidlene, og han må vise at han er villig til å bruke dem.

Det videre spørsmålet er langt vanskeligere. Er hele verden i krig mot de destruktive kreftene som preger IS-miljøene og muslimske jihadister?
Neste gang kan det være Norden eller Russland som rammes. Denne realiteten må vi ta inn over oss. Etter at Hollande hadde holdt sin tale lørdag, skrev jeg at vi alle må forberede oss på en langvarig krig.

Teksten ble lagt ut på Facebook, og kommentatoren Sven Egil Omdal var straks på banen med følgende melding: «Det er nesten surrealistisk at nettopp du går inn i krigsretorikken, Helge. Hadde Bush-regjeringen valgt å betrakte 11/9 som en enorm forbrytelse, slik de gjorde med angrepet på den føderale bygningen i Oklahoma City i 1995, ville verden sett annerledes ut, og høyst sannsynlig vært et langt tryggere sted. Krigsretorikken legitimerer aksjoner som skaper­ mer av det den gir seg ut for å bekjempe. Det burde Vårt Land være blant de første til å erkjenne».

Må samle seg. Sven Egil ­Omdals ord skal vi legge oss på minne, men det kan vise seg å bli en stor feil om verden lar være å møte IS med våpen i hånd. Men da må verdenssamfunnet samle seg mot den felles fienden.

Norge fikk internasjonal ros for måten statsminister og kronprins ordla seg på etter 22. juli-terroren.

Det gikk ikke mange timene før det var klart at angrepene mot regjeringskvartalet og Utøya var én manns verk. Den politiske retorikken ble deretter. «La oss fylle gatene med kjærlighet», var kronprins Haakons budskap.

Men hva skal vi si når vi gjentagende ganger stilles over brutale­ hendelser, som virker å være ­koordinerte og som ­bærer preg av en helt irrasjonell ­logikk? Unge gutter hjerne­vaskes til handlinger der målet er å drepe­ flest mulig for deretter å ta ­livet av seg selv. At ofrene er helt uskyldige, spiller ingen rolle.

Frykt. Hensikten med angrepene er å skape mest mulig frykt, samtidig som de skal fungere som hevn overfor de landene som har engasjert seg i krigen mot IS i Syria.
Den videre logikken er at ­aksjonene kommer på tidspunkter som er godt timet opp mot andre begivenheter. Paris skal om 14 dager være vertskap for det store klimatoppmøtet. Det er allerede blitt vurdert som en krevende sikkerhetsmessig ­utfordring, og det blir ikke lettere etter fredagskveldens terror.

Frankrike er neste sommer vertskap for EM i fotball. At terroristene valgte seg ut en kveld der Frankrike spilte vennskapskamp mot Tyskland, føyer seg godt inn i det store fryktmønsteret som IS forsøker å skape.

Finnes flere. Det er nesten umulig å tenke at dette ikke er voldsomme anslag mot verdenssamfunnet. Det finnes flere enn de seks eller åtte ungdommene som kan instrueres til å gjøre lignende handlinger som i Paris.

Problemet løses ikke ved at noen få land tar våpen i bruk mot IS. Russlands president Vladimir Putin hadde i går en presis analyse foran G20-toppmøtet i Tyrkia: «Verden vil bare kunne bekjempe terror hvis man står samlet i sin innsats».

Problemene løses heller ikke ved å legge muslimer for hat. Dagen etter Paris-angrepet fikk jeg denne e-posten fra en nordmann som hadde undertegnet med fullt navn. Jeg skal la være å navngi ham, men innholdet er av en slik karakter at det må fram i lyset:

«Hvordan ser dere muslimvenner og den islamske dags­avisen Vårt (Deres) Land på ­Paris terroren? Har dere funnet den kristen ektreme motsatsen til disse åtte mindreårige asylbarna. La oss få en kronikk av den faste ­Tajik H. Hun kan sikkert fortelle at om de bare hadde­ lest Koranen ville alt ha gått bra. Visste hun at de som drepte 140 skole­barn i ­Pakistan ble oppdradd i madrassas, og måtte pugge Koranen? Ellers hvordan går kampen mot de kristen konservative svina her på berget. Nå når redaktøren går av.»

Må kjempe. Nå må vi delta i franskmennenes sorg, men vi kan ikke tillate oss bare å sørge. Vi må kjempe mot de ekstreme tankene både her og der, også her hjemme. Og vi må forberede oss på at våpen må brukes mot hjernevaskede jihadister og IS-krigere.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 16.11.2015

Gå til innlegget

De kan trøstig be i katedralene i Paris

Publisert nesten 5 år siden

Religion kan fremkalle det beste i mennesket, men et religiøst budskap kan også brukes til å få fram det verste.

Verden skremmes av hvordan religion brukes for å legitimere bruk av terror. Når kulesalvene fyres av, ledsaget av rop om at Allah er stor, er det godt egnet til å skape generell frykt for religion.

Sosiale medier, som Twitter og Facebook, er denne helgen blitt fylt opp av sterke utsagn om religion. Sekulære franskmenn reagerer på at folk samles i katedralene for å be etter fredagens terrorbølge. En tegner i Charlie Hebdo mener at vi har fått nok av religion, og reagerer på at folk tyr til det religiøse for å søke trøst i sorgen. Det er jo her roten til problemet finnes, mener han.

Religion kan fremkalle det beste i mennesket, men et religiøst budskap kan også brukes til å løfte fram det verste.

Vi vet ennå ikke hvor religiøs krigerne i IS er, men vi vet at de har funnet det formålstjenelig å gjøre seg bruk av religiøs retorikk. Det religiøse språket fungerer som en mobiliserende kraft. Paradisløftene i Koranen kan også bruke til å hjernevaske unge mennesker.

For noen er svaret å renske ut alt som har med religion å gjøre. De som ønsker det, er på ville veier.

Tro og religiøse følelser lar seg ikke viske ut. Med støtte i Karl Marxs teori om at religion var opium for folket, var det noen nasjoner som ville forby religiøs utøvelse. Både i Kina og Russland var det et håpløst prosjekt.

Men alle former for religiøse ytringer trenger å bli utsatt for motstand. Læresetningene må prøves og utfordres, ikke for å tråkke troende mennesker ned i søla, men for å sikre at troen ikke havner på avveie og får negative konsekvenser for samfunnet.

Denne konstante prøvingen av religionens budskap og verdier, kan være en påkjenning for dem som har tatt trosmessige valg. Vi ser da også at noen reagerer med avsky mot dem som gir motstand til religionens plass, både i kultur- og samfunnsliv.

Svaret på disse utfordringene er ikke å stemple kritikerne. De må møtes med sakliglighet og prinsipiell argumentasjon. Det er ikke ensbetydende med intellektuelt selvmord å stå for en tro. 

De kan trøstig be i katedralene i Paris

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3815 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
16 dager siden / 1244 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
22 dager siden / 898 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
14 dager siden / 850 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
14 dager siden / 646 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 579 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
26 dager siden / 571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere