Helge Simonnes

Kristin Halvorsen løper en stor læringsrisiko når hun vil ta leksene ut av hjemmet.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen eksperimenterer med en solid norsk tradisjon når hun vil ha slutt på hjemmelekser. I et intervju i NRKs «Politisk kvarter» hevder hun at det er bedre at barna gjør leksene i SFO under kyndig veiledning.

En kunnskapsminister fra SV vil naturlig nok være opptatt av å utjevne forskjeller. Halvorsen har helt rett i at barn til ressurssterke foreldre har et fortrinn i skolen.

Men er det bra politikk å dra noen ned fra et høyt nivå for at forskjellene skal bli mindre? Hvis Halvorsen mener alvor med sine tanker, representerer det en stor risiko. Sannsynligheten er stor for at de svakeste elevene ikke lærer mer og at de flinke barna senkes noen hakk.

Dessuten undervurderer kunnskapsministeren det faktum at foreldrenes engasjement i barnas lekser, bidrar til å holde kontakt mellom foreldre og skole. Hvis det ikke lenger skal være noen hjemmelekser, vil det raskt kunne utvikle seg et mønster der barnas skolehverdag seiler sin egen sjø uten noen overstyring fra foreldre.

Gammelt gruff preger KrF-debatten.

Mange innenfor KrF sliter med sine gamle historier. På symbolplanet er Inger Lise Hansen 2010-varianten av Kristin Aase fra 1989.  Hun har meldt seg ut av partiet, men evner likevel å prege dagens debatt.

Behandlingen av Kristin Aase er noe av det Kjell Magne Bondevik angret mest på som KrF-leder. Flere ganger forsøkte han å få henne inn i varmen. Da fredssenteret ble etablert, lyktes han igjen med å få henne som nær medarbeider. Men tonen dem i mellom ble aldri som den en gang var.

Bondevik ser tydelige paralleller til dagens situasjon. Han vet hvor mye smerte vrakingen av Kristin Aase skapte i KrF. Han unner ikke Dagfinn Høybråten og dagens KrF det samme. Hans ord har tyngde i partiet. Nå vil han bidra til å redde partikulturen.

Den vonde prosessen i forhold til Valgerd Svarstad Haugland preger også debatten. Det var ikke Dagfinn Høybråten som skjøv henne ut, men det var han som overtok ledervervet. For Svarstad Hauglands tilhengere, blir Høybråten symbolet på hva som gikk galt.

Knut Arild Hareide så tidlig at det virkelige sprengstoffet lå i hvordan KrF maktet å håndtere Inger-Lise Hansen-saken som prosess. Han var bevisst tvetydig og forsvarte henne selv om han var uenig i måten Hansen frontet saken. 

Enkelte mener at alt er en regissert kampanje for å bli kvitt Dagfinn Høybråten. En av de aktive i Møre og Romsdal KrF, Hallgeir Reiten, hevder dette i et innlegg på verdidebatt.no.

Analysen er helt feil. De fleste er opptatt av å redde et parti som knaker i sammenføyningene. Da er det ikke så rart at de henter opp gamle erfaringer og tolker dem inn i dagens situasjon.

Den norske loven som krever vandelsattest for å hindre sexforbrytere i å jobbe for barn, er for svak. Det sier Arild M. Olsen i Private barnehagers landsforbund. Han har rett – og noe må gjøres.

Når barnehager ber om vandelsattest, er det saker som angår seksuelle overgrep mot barn som de får opplysninger om. Det er vel og bra, men Arild M. Olsen har rett i at også andre alvorlige forbrytelser, som grov vold og større narkotikaforbrytelser, skal oppgis til arbeidsgiver. Som Olsen sier: Det er ikke en menneskerett å jobbe i barnehage. Vi tilføyer: Det er barnas og foreldrenes soleklare rett at ansatte som jobber med barn, er skikket til det. Folk med grove forbrytelser bak seg, har diskvalifisert seg selv.

I tillegg kommer utfordringen med at det nå er mange utlendinger som jobber i norske barnehager i førskolelærer- og assistentjobber. Dette gir Norge mye verdifull arbeidskraft som vi ikke har selv. Problemet er at ifølge loven kreves det bare norsk politiattest. Barnehagene har ingen sikkerhet for at de som kommer utenfra – det gjelder også norske borgere som har bodd i utlandet – ikke har gjort seg skyldig i overgrep mot barn.

Olsen vil ha en utveksling av vandelsattester i hele EØS-området. Det skulle ikke være umulig å få dette på plass; her må regjeringen vise handlekraft. Barn har krav på en trygg oppvekst og tilværelse.

Det er pinlig for Norge og Jonas Gahr Støre når det kan se ut som Norge har brukt militære for å gripe inn en familiekonflikt i et annet land.

Det er all grunn til å ha sympati med de to barna som rømte fra sin marokkanske far for å få komme til sin norske mor. At hun brakte inn gode hjelpere for å få barna trygt ut av Marokko etter at de hadde rømt, er også lett å forstå. Hva som er sannheten om farens oppførsel overfor barna, skal ikke vi ha sagt noe om, men det er et faktum at barna rømte av egen fri vilje.

Det som er pinlig for Norge og den norske utenriksministeren, er at personell ansatt i det norske forsvaret medvirket til flukten, og at den norske ambassaden via en tidligere norsk politimann overleverte barna til dem. Da er det ikke så merkelig om det i Marokko oppfattes som den norske staten har stått bak et militært raid på marokkansk territorium. Når en slik oppfatning spres, skaper det naturlig nok opphisselse. 

Enhver stat har plikt til å stille opp for egne borgere. Moren hadde etter norsk rett foreldreretten til barna, og derfor var det naturlig at norske myndigheter bisto henne. Men også slik bistand må skje innenfor de rammer som regulerer forholdet mellom stater. Det nytter ikke for Norge å påberope seg en nødrett, slik moren med en viss rett kan gjøre.

Det er lett å forstå dem som vil hjelpe mor og barn. Men av hensyn til Norges renommé er det nødvendig å komme til bunns i denne saken. Dersom noen i utenrikstjenesten eller forsvaret ikke har opptrådt korrekt, må det komme for dagen og reageres på.

Sosiale medier er ikke private medier - de er ikke barkrakk eller kafebord. Derfor må vi stille krav til hvordan folk oppfører seg der.

Det er avdelingsdirektør Preben Aavitsland ved Folkehelseinstituttet som har sammenlignet nettsamfunnet Twitter med samtaler på en barkrakk. Derfor mener han at det er helt i orden at han som ledende helsebyråkrat snakker nedsettende om religion på Twitter.

Facebook og Twitter kan fungere som private medier dersom man bare tillater sine nærmeste venner å delta i kommunikasjonen. Men de færreste bruker dem slik. Snarere fungerer de som et offentlig ordskifte. Da må man innrette seg deretter. Det du ikke kan si på fjernsynet eller i et innlegg i en avis, kan du heller ikke si på sosiale medier.

Aftenposten forteller i dag at stadig flere bedrifter har godtatt at ansatte bruker sosiale medier i arbeidstiden. Dette fordi de kan være nyttige verktøy både for å skaffe seg informasjon og for å spre budskap bedriften er interessert i. Samtidig stiller stadig flere bedrifter krav til hvordan de ansatte bruker disse mediene.

Dermed blir det også stadig mindre holdbart å hevde at man er privatperson når man opptrer på internetts sosiale medier. Når arbeidsgiveren ikke reagerer mot Aavitslands tvitring, må det dermed bety at Folkehelseinstituttet mener hets mot religion er forenlig med å ha en sjefsstilling der. Men hva om noen av deres ansatte begynte å hevde politisk ukorrekte meninger om for eksempel homofili? Her må institiuttet klargjøre hvor de mener grensene går.

Knut Arild Hareide har styrket sin posisjon som samlende figur i Kristelig Folkeparti gjennom sin støtte til Inger Lise Hansen.

Det store flertallet av KrFs fylkesledere mener nestleder Hansens utspill var uklokt, og fire ordførere vil kaste henne som nestleder. Men samme hva man mener om utspillet, så ville det være en tabbe å kaste Hansen nå. Det ville skape et bilde av et snevert parti uten takhøyde. Det har Dagfinn Høybråten skjønt, og derfor holder han sin hånd over nestlederen.

Knut Arild Hareide støtter Hansens utspill - selv om han sier at han ikke er enig i alle synspunktene hennes. Redaktør Vebjørn Selbekk i Dagen-Magazinet mener dette kan svekke Hareides muligheter som framtidig samlende leder. Det tror ikke vi. Tvert om har Hareide dermed vist at han ønsker et parti med åpen og fri debatt.

Hareide og Hansen ønsker begge å nå ut til yngre velgere og nye velgergrupper, samt de som har forlatt partiet fordi de opplever at det har blitt for konservativ profilering. Dette handler ikke om å gjøre KrF mindre kristent eller å slutte å stå på kristne verdier, slik enkelte framstiller det, heller ikke om å bøye seg for tidsånden.

Inger Lise Hansen har så lite å tape at hun satser sin politiske framtid på å endre KrFs profil.

Søndag - etter at store deler av Kristelig Folkepartis tillitsmannskorps i vel et døgn hadde diskutert partiets framtid - gikk en av nestlederne ut i Aftenposten med standpunkter som ble oppfattet som brannfakler i partiet. Egentlig er framgangsmåten mer kontroversiell enn de konkrete standpunktene.

Selv om noen av synspunktene går ut over gjeldende partiprogram, er det mange innen KrF som er enige med henne i at obligatorisk borgerlig vigsel må bli svaret på den nye ekteskapsloven, at også palestinernes rettigheter må tas hensyn til, at det er viktig å bevare Vinmonopolets stilling i alkoholomsetningen og at bekjennelsesparagrafen er utgått på dato.

Men dette blir utlagt som et ja til homofile ekteskap, slutt på Israelvennskapet, ja til alkohol og at KrF ikke skal være et kristent parti. Og Inger Lise Hansen er dreven nok til å vite at det vil bli oppfattet som en provokasjon mot høyrefløyen.

Mens den øvrige partiledelsen har lagt vekt på å holde partiet samlet og dempe motsetningene, bidrar Hansen til det motsatte. Det virker som det er bevisst, fordi hun mener partiet har godt av å ta debatten.

Dermed spiller hun også høyt med sin egen politiske framtid. Men det er ikke sikkert hun har så mye å tape. Etter at hun tapte stortingsmandatet i Vestfold og trakk seg fra heltidsarbeid i partiet, er hennes muligheter for å bli ny partileder uansett svekket. 

Trykket fra høyresiden i Kristelig Folkeparti moser partiet i stykker.

Etter en stri høst fortsetter problemene for KrF. Gallupmålinger på firetallet viser at et svakt valgresultat ikke var noe negativt blaff. Fløyene strides om hva som er riktig medisin. Høyrefløyen vil ha mer kamp og engasjement for kjernesaker som Israel og ekteskapslov.

Denne helgen samles partiets lokalpolitikere til konferanse Stavanger. Stemningen på denne vil vise om det er mulig å få til en ny samling om felles politikk.

Etter et dårlig valg er det nærmest lovmessig fløyene kvesser profilen. Høyresiden i partiet gjorde det allerede før valget. Etableringen av kristenfolket.no var et forsøk på å presse Dagfinn Høybråten mot høyre. Han avslo, men initiativet fikk likevel sin effekt: Mer moderate sympatisører til KrF ble skremt og rømte til andre partier.

Høyresiden ble på sin side skuffet over at de ikke nådde fram. Dermed har også de satt seg på gjerdet. Situasjonen er klassisk for et parti som har fått «strekk i laget». Det lekker i begge ender. Det er vanskelig å se hvordan partiledelsen skal få grep om situasjonen.

Det er klokt av kronprinsesse Mette-Marit å gå ut av styret i Kirkens Bymisjon.

Kronprinsparets sterke engasjement i sosiale spørsmål, er det all grunn til å glede seg over. Men vi mener det er uheldig at kongehuset knytter seg for sterkt opp til bestemte organisasjoner, uansett hvilken profil de har.

Da kronprinsessen gikk inn i styret i Kirkens Bymisjon for to år siden, mente vi at det kunne bli en problematisk rolleblanding. De kongelige må søke å ha en mest mulig uavhengig posisjon i samfunnet. Når Mette-Marit nå har bestemt seg for ikke å ta gjenvalg, er det et klokt valg.

Kirkens Bymisjon har gjennom sitt arbeid for de aller svakeste etablert seg med en sterk og robust sosial profil. Kronprinsessen tydelige støtte til organisasjonen har utvilsomt styrket Kirkens Bymisjon, men kongehuset må tenke mer helhetlig enn hva som gavner en enkelt organisasjon.

Brannen i går la ærverdige Hønefoss kirke i aske. Dette er en tragedie for lokalsamfunnet og for hele Kirke-Norge.

Mye har skjedd i den senere tid for å sikre norske kirker. Kontroller er gjennomført i 1.300 av 1.600 kirker. I løpet av de nærmeste dagene får kirkeminister Rigmor Aasrud (Ap) en rapport om hvor mange kirker som mangler brannvarslingsanlegg. Hun lover bedre brannsikring i norske kirker.

I Hønefoss kirke skulle det monteres brannalarm i dag. Det nytter ikke å spekulere i om kirken hadde vært reddet om alarmen etter planen var blitt montert mandag, men sannsynligvis hadde Hønefoss da fortsatt hatt sitt landemerke av en kirke, som var helt fra 1862.

Det er ikke lovpålagt å montere brannsikringsanlegg i kirker, og vi er enig med Riksantikvaren i at norske kirker ikke er godt nok sikret mot brann.

– Vi er ikke kommet så langt som vi burde. Det er gjort mye bra arbeid de siste ti årene. Men det brenner fremdeles for mye, sier seksjonssjef hos Riksantikvaren, Harald Ibenholdt, til NTB.

Rigmor Aasrud har selv opplevd kirkebrann på nært hold da Grymyr kirker i Gran kommune brant ned i1999. Det gjorde sterkt inntrykk på henne, og det er grunn til å tro at hun vil følge opp sitt løfte om snarest å sette i gang med de riktige tiltakene. Men sikring av kirkene må ikke bli en kasteball mellom stat, kommune og kirkelige instanser.

Hvis mulla Krekar er så farlig, hvorfor er han da ikke overvåket?

Skuddene mot mulla Krekars leilighet er trolig ikke noe velregissert attentat, men det er alvorlig nok at folk griper til slike virkemidler. I lang tid har det på nettsamfunnet Facebook blitt publisert detaljerte bilder og beskrivelser av atkomsten til mulla Krekars leilighet.

Mullaens tilstedeværelse i Norge har i lang tid vekket sterke følelser. Mange mener at han er en trussel for landets sikkerhet. Hvorfor er han da ikke overvåket? Dette er det naturlige spørsmålet etter helgens hendelse.

Ingen politifolk har observert hva som skjedde utenfor og ved mullaens leilighet. Det må bety at han ikke er under konstant overvåkning fra politiets side.

Under skyteepisoden ble mulla Krekars svigersønn skadet av et skudd i armen. På den nevnte nettsiden har flere personer skrevet meldinger der de beklager at attentatet mislyktes. Det er forstemmende at slikt skjer i Norge.

Norske journalister er fanget i sin egen positive holdning til alkohol.

Der mediefolk samles flyter alkoholen friere enn hos mange andre yrkesgrupper. Det er knyttet mye positivitet og glede til bruk av alkohol. Kan man da vente at journalistene er opptatt av å få fram alkoholens skyggevirkninger?

En undersøkelse som medieforsker Ivar Andenæs har gjort for avholdsorganisasjonen IOGT, tyder på mediene ikke makter å skille mellom egne positive holdninger til alkohol og det gedigne samfunnsproblemet alkohol representerer.

Andenæs har gjennomgått over 1.100 artikler i 18 forskjellige aviser. Han har funnet ut at andelen av saker som understreker gleden ved alkohol nå utgjør 55 prosent av samlet stoff. Dette er en dobling i løpet av 15 år. Anmeldelser av viner er blitt definert som godt forbrukerstoff, og vinspaltene har est ut, både i omfang og antall.

Andelen saker om skadevirkningene av alkoholbruk er i samme periode gått ned fra vel 40 til under 30 prosent. 

Sist uke meldte Vårt Land at alkoholens virkning på sykefravær, er blitt et tabu. Hverken politikere eller medier tar dette opp som en viktig forklaring på økning av sykefravær.

Norske medier er opptatte av å understreke sin habilitet. Når det gjelder dekning av alkohol, ser det ut til å være en mental inhabilitet.

Landets ypperste juridiske hjerner skal avgjøre om regjeringen hadde rett til å selge kirkens festetomter på billigsalg.

Den pikante striden mellom Den norske kirke og regjeringen nærmer seg nå en endelig rettsavgjørelse. Høyesteretts ankeutvalg har vedtatt at saken kan bringes direkte innfor Høyesterett.

Tidspunktet for behandlingen i Høyesterett er ikke fastsatt. Mange hundre milloner kroner står på spill for Den norske kirke og Opplysningsvesenets Fond. 

Formelt er det kirkedepartementet som styrer Opplysningsvesenets Fond, som dermed ikke kunne saksøke Staten. Kirkerådet kunne heller ikke gå tll sak, og til slutt ble det den mer frittstående Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) som gikk til sak mot regjeringens tvangssalg. Saksøker hevdet at det var grunnlovsstridig av Staten å instruere tvangssalg av tomtene.

Staten fikk seg en skikkelig nesestyver da regjeringen tapte i Oslo tingrett 15. oktober i fjor. Men Den norske kirke og OVF jublet ikke for tidlig. Saken er så prinsipiell at de regnet med at regjeringen kom til å anke dommen. Spenningen bestod i om Høyesterett ville bestemme seg for å behandle saken. Det har den nå gjort.

Høyesterett skal ikke la seg styre verken av Storting eller regjering. For alle parter er det viktig at saken avgjøres i vår høyeste rettsinstans.

Taper Staten også i Høyesterett, stoppes det planlagte salget av de resterende tomtene. Staten kan også bli pålagt å gi OVF erstatning for de tomtene som allerede er solgt. 

I går kveld var det igjen full stans i togtrafikken på Østlandet. Men den verste nyheten kom fra Sverige.

Svensk jernbanedrift er dobbel så effektiv som den norske, skriver Dagens Næringsliv. 

– Man må jo være ganske dum om man ikke velger toget i Sverige, hevder en kollega som mener det er langt enklere og rimeligere både å bestille og bruke tog i nabolandet.

Tilsvarende kan ikke sies om det norske tilbudet. Hadde det bare vært for enkelt persons opplevelse, ville det vært å leve med for NSB og Jernbaneverket. Men statistikkene knuser også det norske tilbudet sammenlignet med svenskene.

Jernbanen i Sverige frakter fire til seks ganger så mye gods og passasjerer som norsk jernbane – til tross for at de bare har dobbelt så mange ansatte og dobbelt så stort budsjett for drift og vedlikehold. Punktligheten er også langt bedre. 92,5 prosent av alle persontog i Sverige kom fram i rute i fjor. I Norge er tilsvarende tall langt nede på 80-tallet.

Til alle som har ansvar for norsk samferdsels- og jernbanepolitikk er oppfordringen enkelt: Ta toget til Sverige og finn ut hva de gjør som vi ikke har fått til.  Hjelper ikke det, får vi la svenskene drifte norsk jernbane.

Ett år etter at Obama inntok Det hvite hus begynner folk å vende seg bort fra ham.

Det var en kraftig symbolsk knyttneve som rammet president Obama i morges - eller i går kveld amerikansk tid: Senatsplassen i Massachusetts, som i en årrekke nærmest har vært demokratenes og Kennedyfamiliens eiendom, gikk tapt. Og det etter at presidenten hadde kastet seg kraftfullt inn i delstatsvalget og gjort det til et valg for eller mot hans politikk.

Så er det da også realpolitiske realiteter i dette. Demokratenes to tredjedels flertall i Senatet har gått tapt. Dermed er det blitt mulig for republikanerne å sette bom for presidentens politiske reformer. Fremst blant dem er helsereformen, som akkurat så ut til å være berget, men som nå kan være en tapt sak.

Dette er dessuten et skremmeskudd for demokratiske senatorer og kongressrepresentanter som skal stille til gjenvalg i tida som kommer. De kan bli redde for å provosere velgerne, og dermed blir det vanskeligere for Obama å nå fram også blant sine egne.

Det alvorligste for Obama er likevel at dette viser at mange av de som stemte på ham for ett år siden, er blitt skuffet.

Obama har gjort mye på det ene året han har sittet som president. Han har fått den økonomiske krisen under kontroll, og han har fått forhandlet fram en reform som gir alle amerikanere rett til helsehjelp. Men han har ikke fått bukt med arbeidsledigheten og han har ikke skapt fred i verden. Det er først og fremst de enorme forventningene som har rammet ham. Samt at middelklassen når det kom til stykket ikke er så interessert i å betale for de fattiges helse.

Det hadde vært en fordel for alle om muslimene ikke hadde delt seg opp i så mange menigheter.

Små muslimske grupper makter ikke å etablere prangende gudshus, men likevel blir mange engstelige  når de får vite at antall moskéer øker sterkt i Norge.

De siste fem årene har antall muslimske trossamfunn økt med 37 prosent. Det er langt mer enn veksten i antall muslimer, som har vært på 15 prosent.

Tallene som Vårt Land har hentet inn, kan sees på to måter: Den ene er at islam blir mer og mer splittet i Norge.  Andre vil hevde at veksten i antall trossamfunn betyr at muslimene er på fremmarsj.

Islam-forskeren Kari Vogt mener at språk og ulik etnisk bakgrunn er den viktigste forklaringen til muslimske innvandrere lager sin egne lille fellesskap. Men hun tror også det er teologiske ulikheter er noe av forklaring. Sunni versus sjia spiller inn. Tradisjonelt har det vært få shia-muslimer i Norge, men antallet irakiske flyktninger de siste årene har endret på dette.

Retten  til å etablere en forsamling er en del av den grunnleggende trosfriheten i et samfunn. Det må hegnes om. Også kristne har etablert mange ulike menigheter og trossamfunn, til tross for grunnleggende felles tro.

Men det hadde vært en fordel om muslimene kunne samlet seg mer, i alle fall på tvers av kulturelle forskjeller. Alt tyder på at de store menighetene er mer åpne for det norske samfunnet, for norsk språk og for å akseptere ulik kultur.

Jonas Gahr Støre kan ta det med ro at Israels utenriksminister hisser seg opp over Hamsunåret. Men ikke at israelerne mener Norge er blitt Israelfiendtlig.

Utenriksministeren er i Midtøsten, og har blitt møtt med bitende kritikk fra sin israelske kollega Avigdor Liebermann. Nå ligger den israelske utenriksministeren langt ute på høyresida, og det kom andre toner fra Støres sosialdemokratiske venner Ehud Barak og Shimon Peres. Men når Liebermann ser seg tjent med å bruke antipatien mot Norge politisk, viser det at bildet av et fiendtlig Norge er i ferd med å slå rot i Israel.

Jonas Gahr Støre er krystallklar på Israels rett til å eksistere i trygghet. Når han går inn for en palestinsk stat, er han på linje med folk som George W. Bush og Shimon Peres. Ingen kan vel kalle dem anti-israelske. Støre har også tatt kraftige oppgjør med den iranske presidenten Ahmadinejad.

Men Støre har større tro på å snakke med folk man er uenig med enn på isolasjon og utstøting. Derfor forlot han ikke lokalet da Ahmadinejad talte og derfor tar han til orde for kontakt med Hamas. Siden både den iranske presidenten og den islamistiske palestinske organisasjonen er talsmenn for å utslette Israel, har israelerne vondt for å svelge det. De oppfatter det Støre driver med som legitimering av uakseptable standpunkter.

Og bedre blir det ikke av at han skrev et forord til Mads Gilbert og Erik Fosses bok om Gaza, som kan skape inntrykk av at han går god for legenes politiske synspunkter.

Støre kan ha grunn til å føle seg mistolket og tatt i verste mening. Likevel gjør han vel i å lytte til israelernes synspunkter. Selv om Norge ikke lenger har noen viktig rolle som fresmekler, skader vi vår egen sak hvis det skapes inntrykk av at vi er Israels fiender.

Nav er blitt reneste gullgruven for en opposisjon som vil svekke regjeringen.

Sjelden er et navn blitt mer misvisende en Nav. Navnet skulle signalisere helhet og fremdrift. I stedet er det blitt rot, forsinkede trygdeutbetalinger og kaos. 

Dagens høring i Stortingets blir et generaloppgjør om mangelfull offentlig styring.

De ansatte har klaget lenge over uholdbare tilstander etter den dristige fusjonen av trygde-, sosial- og arbeidskontor. En sykemeldingsprosent opp mot ti, er en bekreftelse på hvor ille det er. I november 2009 var sykefraværet 23,4 prosent høyere enn det var i samme måned året før.

I høst uttalte regjeringen at problemene var i ferd med å løses. Vi håper det er riktig, men antall sykemeldte gir et faretruende signal om at mye fortsatt ikke er på plass i den nye organisasjonen.

Flere tidligere statsråder møter i dag Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Høringen holdes på bakgrunn av Riksrevisjonens rapport om driften av Arbeids- og velferdsetaten.

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm og direktør Tor Saglie bør ha gode svar i dagens høring.

Det er redselsfullt å se hvordan predikanten Pat Robertson legger ytterligere byrder på Haitis befolkning ved å si at landet har inngått pakt med djevelen.

Den kjente predikanten, med nære bånd til det republikanske partiet, hevder i radioprogram «The 700 Club» at Haiti selv er skyld i jordskjelvkatastrofen. Han hevder at landet inngikk en pakt med djevelen for å komme fri fra Frankrikes åk. Landet høster dermed ødeleggelser, i motsetning til det velstående nabolandet Den dominikanske republikk.

Teologien er skremmende. I USA er Robertson fortsatt et stort navn. Dessverre er det lyttere som kjøper det gudsbildet som ligger bak en slik argumentasjon. Gud settes opp som den straffende Gud som herjer med folk og nasjoner.

Tenkningen bygger videre på at Gud holder med noen nasjoner og er på kant med andre. Slik skapes det ekstreme fiendebilder. Når disse flyttes over på politikkens arena, blir det ekstra farlig.  

Det koster å vinne et valg. Å få kritikk fra FNs høykommisær for flyktninger svir ikke bare for SV.

Jens Stoltenberg så foran valget hvilken vei det bar dersom han ikke la opp til en tøffere innvandringspolitikk. Oppslutningen om Fremskrittspartiet var rekorhøy sist sommer.

Den gradvise tilstrammingen overfor innvandrere var kanskje en av grunnene til at Stoltenberg fikk demmet tilstrekkelig opp for Frp og halte i land en valgseier. Venstre tapte trolig på å holde på sin liberale politikk.

Justisminister Knut Storberget ble satt på oppgaven med å gjennomføre den hardere linjen. Ett av tiltakene var å sende hjem 30 irakere med charterfly 6. desember i fjor. Flyet var fullastet med politifolk som eskorterte irakerne.

Norden-representanten for høykommisæren, Hans ten Feldt, er ikke nådig mot den norske regjering. I et brev til regjeringen sier han at tvangshjemsendelsen var et dårlig signal å sende tll Iraks naboland, som Syria og Jordan. Disse fattige landene har tatt i mot opp til to millioner irakiske flyktninger. Sett i et større bilde burde det ikke være noen stor sak for Norge å holde igjen de 30, mener ten Feldt.

Norge ønske å holde en høy internasjonal humanitær profil. Kritikken fra FN vil skape ny debatt om norsk innvandringspolitikk, men Knut Storberget firer ikke: han signaliserer at det kan bli flere større tvangshjemsendelser. 

Alle land må ha en innvandringspolitikk, men det er fortvilende at utformingen i så stor grad styres av gufne stemninger i folket og at man ikke ser helheten.

Krise kan gi grunnlag for innovasjon og utvikling også på det miljømessige feltet.

Bergen er havnet på en lite flatterende toppliste. Akkurat nå må den vakre byen mellom de syv fjell regnes som den meste forurensede byen i Europa.

For astma- og allergiplagede skaper forurensningen helseplager. For politikerne og for innbyggerne i byen kommer det som et sjokk at byen er så ille ute.

Dermed kommer tiltakene raskt. Tirsdag morgen rullet de første gratis ekspressbussene fra alle bydelene til sentrum av Bergen – og hjem igjen i rushtiden om ettermiddagen. Det vil også komme restriksjoner på parkeringsplassene i sentrum. Byen blir noen kroner fattigere. I stedet skapes det god dugnadsånd.

Vi håper at Bergen raskt får bukt med problemene. Vi har også et håp om at noen av de strakstiltakene som nå settes inn, kan være så fornuftige at de blir varige. Dersom rimelige eller gratis busser drar ned bilbruken, må det være interessant å vurdere hva slags virkninger man kan få på lang sikt med de samme tiltakene.

Utvikling og innovasjon kommer ofte som følge av en krise eller et uhell. Kanskje kommer det noe godt ut av luftkrisen i Bergen.

Fotballtrener Tom Nordlie ble mobbet av NRK på direkten lørdag, i TV-programmet Idrettsgalla 2010. NRK bør beklage dette på en ordentlig måte.

Mye kan sies om Tom Nordlie, og mye må han tåle; han er selv kjent for å slenge med leppa. Men mobbingen han ble utsatt for i NRK lørdag, gikk over streken. Blant annet leste Kari Traa og Steinar Hoen fra sine utleverte manus at «Tippeligaklubbene har gjort et felles nyttårsforsett: de skal ikke ansette Tom Nordlie i 2010.» 

Tom Nordlie befinner seg midt i krisen i Fredrikstad Fotballklubb. Splørsmålet er om han igjen skal få sparken fra en klubb der hans stil oppleves som en belastning.  Den ellers så tøffe Nordlie nå ligger nede. I en slik situasjon er man ikke spesielt mottagelig for utsagn om at han nærmest er ubrukelig som trener.

NRK har en puslete reaksjon på mobbingen av Nordlie. Prosjektleder Skjalg Solstad sier til Dagbladet at ingen bevisst har gått inn for å mobbe Nordlie, og på spørsmålet «Sier dere unnskyld til Nordlie», svarer han: Vi beklager at han føler seg såra.

Denne formen for unnskyldning er ynkelig og legger byrden ensidig på objektet for mobbingen. 

NRK må beklage det de har gjort. 

Gigantiske prisøkninger på strøm setter i gang uheldige distriktsdiskusjoner.

I dag formiddag kommer prisen på strøm i Midt- og Nord-Norge opp i åtte kroner pr. kilowatt. Det samme skjedde rett før jul.  Vanlig pris er langt under en krone.

Det er ikke mange timene det dreier seg om, men nok til at folk kommer i harnisk. De opplever at de blir urettferdig behandlet. Mer skal ikke til for at de typiske distriktsdebattene kommer med full tyngde.
Spesielle leveranseforhold er grunnen til det gedigne, kortsiktige prishoppet. Når vi vet hvilke stemninger det setter i gang, burde myndighetene ha kommet til enighet med kraftleverandørene om å forhindre slike dumme utslag for enkelte distrikter.

Strøm er et fellesgode i Norge, og vi skjønner at det blir reaksjoner når prisforskjellene blir så store. Man kan si at det er storm i vannglass med tanke på at det ikke blir så mange kronene for hver husstand. Men for industrien er slike kortsiktige økninger alvorlig nok.

Trygdesvindel er et like stort problem som sykefraværet. Og det burde være lettere å gjøre noe med.

Svindel på over en halv milliard kroner er blitt avdekket av Nav de siste tre årene, skriver Vårt Land i dag. Men det  er bare toppen av isfjellet, mener Magne Fladby, Navs fremste svindeljeger. Han tror det kan dreie seg om flere­ milliarder kroner årlig.

Det er i disse dager stor oppmerksomhet om økningen i sykefraværet. Statsministeren gjorde det til en hovedsak i sin nyttårstale, og det skal opp i trepartsforhandlinger mellom LO, NHO og staten. Men få vet hva som kan gjøres. Det er i alle fall altfor enkelt å gjøre som Siv Jensen og komme med moralske apeller i forhold til korttidsfravær. For det er langtidsfraværet som er problemet.

Men en av årsakene til sykefravær er folk som systematisk sykmelder seg og så jobber svart. Noen bedrifter har også spesialisert seg på slik virksomhet, viser saker som Nav har avdekket. I tillegg til å bidra til å øke sykefraværet, tapper dette også samfunnet for skatteinntekter. Og det er ikke minst et alvorlig symptom på synkende samfunnssolidaritet.

Men det er ikke bare med sykepenger det svindles. Og det ser ut til at trygdesvindel er smittsomt. Når noen gjør det og slipper unna, fristes andre til å følge etter.

Nav kunne avdekket mye mer, sier Fladby til Vårt Land. Men presset på Nav er stort, og omorganiseringen har også krevd sitt. Dermed har man ikke prioritert denne oppgaven. Det er lite kostnadseffektivt. Nav bør gjøre mer for å avdekke trygdesvindel.

Og på dette området er den moralske pekefinger også helt på sin plass.