Helge Simonnes

Når Det Norske Misjonsselskap (NMS) i helgen samles til ekstraordinær generalforsamling for første gang i sin 168 lange historie, er det et bevis på krisen i denne hederskronte misjonsorganisasjonen  og i norsk misjon generelt.

Norsk misjon sliter i en motvind som har vart i en del år allerede. Det Norske Misjonsselskap sliter tyngst, og før helgens ekstraordinære generalforsamling i Bergen, er mye usikkert: Vil generalforsamlingen slutte opp om landsstyrets vedtak til omorganisering for å kunne spare penger?

Det er innlysende for alle at svikten i gaveinntekter må møtes med tøffe sparetiltak. Hvis landsstyret og generalsekretæren skulle oppleve motstand fra de 450 delegatene som kan tolkes i retning av mistillit, er de beredt på å forlate sine posisjoner. Slik må det være – men det løser ikke Misjonsselskapets problemer.

Skal NMS og norsk misjon komme seg gjennom krisen, må sparing gå hånd i hånd med en offensiv holdning til misjonsforkynnelse og -engasjement i Den norske kirke. Misjonsorganisasjonene må rette og slett satse mer på og bli dyktigere til å profilere seg med et budskap om misjonens nødvendighet i en ny tid – fordi misjon ligger Guds hjerte nær.

Når KrF foreslår gratis prevensjon til ungdom, vil nok noen reagere. Men kamp mot abort må føres på mange fronter.

En av Kristelig Folkepartis store kampsaker var i sin tid kampen mot kondomer til norske soldater i Tyskland. Det ble hevdet at det var oppfordring til umoral. Derfor vil nok noen reagere når et av KrFs forslag til å få ned aborttallene, er mer gratis prevensjon til ungdom.

Forslaget kommer ikke fra en radikal gruppering som vil endre KrF. Det er et av mange tiltak i partiets Dokument 8-forslag som i dag drøftes på Stortinget. Utgangspunktet for forslaget er en urovekkende økning i aborttallene, særlig blant unge mellom 20 og 24 år. I denne aldersgruppen avbrytes nesten hvert tredje svangerskap.

KrF tar til orde for en handlingsplan for å halvere aborttallene. Der foreslås en rekke tiltak både for å få unge til å ha et mer ansvarlig forhold til sitt seksualliv, bedre rådgivning for gravide og bedre økonomiske vilkår for de som vil bære barnet fram. Sett i en slik sammenheng kan også enklere tilgang på prevensjon være et godt bidrag.

Regjeringen er også uroet over høye aborttall, og vil bidra til at unge får et mer ansvarlig forhold til seksuallivet, sier statssekretær Tone Toften til Vårt Land. Det er på tide at dette blir tatt alvorlig av alle politikere.

Norske skattemyndigheter har gjennom klok opptreden lokket 1,8 milliarder kroner tilbake til Norge. Hvert år fremover vil disse pengene skape gode skatteinntekter for staten.

Det ble mye ståhei da det viste seg at daværende ordfører i Oslo, Per Ditlev-Simonsen, hadde en skjult formue i utlandet. Ordføreren måtte trekke seg, men Skatteetaten ble den store vinneren takket være lur strategi.

I stedet for å true med hva andre unnalurere kunne vente seg, ble det gitt et skatteamnesti. De som meldte seg frivillig skulle slippe unna med en ekstraskatt på 1 prosent. Siden 2007 har 400 personer henvendt seg til myndighetene og innrømmet at de har et utenlandsk pengegjemmested.

Strategien har vært så vellykket at nå er ekstraskatten på 1 prosent fjernet. Dermed håper Skatteetaten at enda flere skal melde seg. Det blir også understreket at nye internasjonale regler gjør at pengene nærmest blir innelåst på kontoen. Å bruke slike penger i Norge blir vanskelig.

De vanligste gjemmestedene for norske utenlandsformuer er Liechtenstein, Sveits og den britiske kanaløya, skatteparadiset Jersey.

Jungeltelegrafen vil fortsatt bli den viktigste kilde for informasjon om samlivsbrudd.

Et par i Rogaland har annonsert sin skilsmisse i Stavanger Aftenblad. Det skjedde før helga, og skal visstnok ikke ha hendt før i Norge.

Inngåelse av ekteskap er en offentlig handling, ofte forbundet med fest. Skilsmisser er også en offentlig sak. Det skaper trygghet for omgivelsene at man kjenner til en persons sivilstand.

Vi tror likevel ikke det blir vanlig å annonsere for samlivsbrudd. Fortsatt er en slik hendelse forbundet med skam og opplevelse av nederlag. For mange er det naturlig å gå stille i dørene med det som er skjedd. Det er den følelsesmessige siden.

De prinsipielle betenkelighetene er imidlertid langt viktigere.  Ofte er det barn inne i bildet når et ekteskap blir oppløst. Dersom barna er kommet opp i skolealder, kan det bli en ekstra byrde å lese om foreldrenes skilsmisse i avisene. Det kan i sin tur føre til mobbing av et barnesinn som allerede er sårbart.

Øvrige slektninger til paret som skilles, kan også oppleve det som ubehagelig at det står svart på hvitt.

For staten er det viktig å ha borgere som gir inntekter i stedet for utgifter.

Flere i arbeid handler ikke bare om sosiale hensyn. Regjeringens årlige budjettkonferanse startet på Thorbjørnrud i går. 

Finansminister Sigbjørn Johnsen er den eneste som holder  fast på den tradisjonelle buserullen. Kanskje gjør han det for å få innprentet noen gammeldagse budsjettholdninger. Sist han var finansminister gikk alle med buserull. Statens inntekter var langt lavere da, men Norge klarte seg likevel.

Statsministeren har gått over til linegrønn v-genser. Det lille v-tegnet som Stoltenberg hadde med seg er at sysselsetting kan øke med 13000 i 2011. Det kan bety at utgifter blir snudd til inntekter. Folk som har arbeid, betaler skatt. For politikere som skal snekre sammen et budsjett er det så mye bedre enn å måtte se at personer havner i utgiftskolonnene.

Men det lille lyspunktet angående sysselsettingen, gjør ikke at statsrådene kan trekke et lettelsens sukk. Sigbjørn Johnsen har snakket innstramming helt siden han startet som finansminister. Dette budskapet gjelder fortsatt. De fire første årene kunne regjeringen bare plusse på utgiftene. Nå venter nye typer øvelser. Det kan tære på muskulaturen både her og der.

Regjeringen vurderer blant annet å kutte to milliarder i u-hjelp, i følge Avisenes Nyhetsbyrå. Manglende vilje til å ta tak i voksende utgifter hjemme, som for eksempel sykelønn, får noen konsekvenser for verdens fattigste.

Å gi blod er ingen rettighet. Men kanskje det er forpliktelse?

Det er mangel på blodgivere, kan Vårt Land i dag fortelle. Det kan i verste fall føre til at liv går tapt, fordi blod av riktig type ikke er tilgjengelig, for eksempel etter en ulykkeshelg.

Nordmenn har mindre omsorg for medmennesker, mener daglig leder for Røde Kors blodprogram, avdelingsoverlege Tor Audun Hervig. Norge er tredje sist på listen over andel av befolkningen som gir blod. Det er et paradoks i et land hvor vi har det så godt.

Når dette er situasjonen, kan man lure på om det er for mange som blir utelukket som blodgivere. Homofile har hevdet at det er en form for diskriminering når de ikke får gi blod. Men dette grunner seg på rent statistiske forhold, nemlig at forekomsten av hiv/aids er mye større i denne gruppen - og sier ikke noe om den enkelte person. Men det er umulig for blodbanken å gi seg til å granske livet til potensielle blodgivere, og derfor må man holde seg til generelle regler.

Det er et overordnet hensyn å være på den sikre siden og alltid kunne garantere at blodet man får på et norsk sykehus er smittefritt. Det legger et ekstra ansvar på de av oss som har mulighet til på gi blod.

Nå må regjeringen få bestemt seg hvor Den norske kirkes nye tolvte biskop skal plasseres. Det er ingen grunn til å sette kirkens klare votum om Oslo til side.

I går skulle Arbeiderpartiets stortingsgruppe etter planen drøfte plasseringen av Den norske kirkes nye tolvte biskop. Av en eller annen grunn ble temaet utsatt. Er det fordi saken ble for vanskelig?

Det hviskes i stortingskorridorene om at Senterpartiet trenger en seier nå – noe de kan flagge for sine tilhengere. Lokaliseringen av den nye «sjefsbiskopen» er en god sak for Sp, som mer enn gjerne vil overkjøre ti av elleve biskoper og et klart flertall i Kirkemøtet og i Kirkerådet for å få sjefsbiskopen plassert i Trondheim.

Det er mye verdifullt ved Trondheim og de kirkelige tradisjoner i Nidaros. Både biskoper, kirkemøte og kirkeråd kjenner godt denne argumentasjonen. Likevel er Oslo det soleklare førstevalget, ut fra hva de mener kirken er best tjent med. I kirken har man hørt hva preseser som Odd Bondevik, Finn Wagle og Olav Skjevesland har fremholdt: All reisingen sliter preses ut. Og Tunsberg-bisp Laila Riksaasen Dahl var helt klar etter fire og en halv måned som fungerende preses: «Kirkehovedstad og landshovedstad må være sammenfallende.» Preses må ha gode arbeidsforhold.

Regjeringen kan ikke fortsette med å overkjøre kirken, særlig ikke etter et kirkeforlik i Stortinget som skal løse båndene mellom stat og kirke. Hele kirkeforliket kan stå på spill om Sp – som var nær ved å torpedere forliket – får gjennomslag for sitt syn.

Oljefondet burde i det minste kunne forklare hvorfor de investerer pengene våre i utenlandske spilleselskaper, og ikke skyte seg inn under klisjéen "enkeltsaker kommenterer vi ikke".

"Statens pensjonsfond utland" har økt sine investeringer i utenlandske spilleselskaper fra 306 millioner kroner i 2006 til 1.203 millioner i 2009, kan Vårt Land fortelle i dag. Når våre felles sparepenger brukes på den måten, oppstår det undring om hva begrunnelsen kan være.

En stat som eier Norsk Tipping, kan ikke si at pengespill i utgangspunktet er uetisk virksomhet. Men dette nasjonale statlige spillemonopolet er - akkurat som Vinmonopolet - opprettet for å ha kontroll med hvordan man driver en virksomhet med stort potensiale for å være skadelig. De utenlandske spillselskapene har vi ikke kontroll med, og Baasland-saken gjorde mange av oss oppmerksom på de tvilsomme metodene i alle fall noen av dem bruker i forhold til spilleavhengige mennesker.

Så mener Oljefondet at de selskapene de investerer i, opptrer etisk forsvarlig? Har de gjort noe for å kontrollere det?

Det var en viktig og riktig avgjørelse som ble tatt da det ble bestemt at Oljefondet ikke bare skal forsøke å få mest mulig profitt, men også ta etiske hensyn. Men da må man også kunne godtgjøre at det blir gjort.

Hvem ville påtatt seg å lede en NAV-reform for halvparten av den lønnen man kan få i privat sektor?

Fagforeningen YS Stat gjør seg til talsmann for et svært uheldig resultatfokus når den kritiserer statlige toppleder for å tjene mer enn statsmininsteren. Pål N. Arnesen i YS Stat hevder at mange statlige toppsjefer får lønnsmessig utteling uten å levere.

Aftenpostens sak om fem toppledere som tjener mer enn statsministeren, kommer samme dag som Rema offentliggjør sitt resultat.

En Rema 1000-kjøpmann som henger i stroppen kan tjene 1,8 millioner kroner. Sjefen for NAV har sikkert like stor arbeidsinnsats, men det blir gjort til et problem at han tjener 1,4 millioner i året. Dermed får vi anskueliggjort hvor skeivt ut lederlønnsdebatten kan komme.

Norske politikere tjener lite sammenlignet med ledere i andre land. Det er likevel tilstrekkelig mange nok som  vil være både statsminister og statsråder.

I forhold til lederansvaret, er politikerlønnen altfor lav. Det kan vi leve med så lenge vi ikke skaper et firkantet system som vil gjøre det vanskelig å rekruttere gode folk til de store offentlige etatene. Når man sammenligner statsministerens feilaktige lønn med etatsjefer som leder tusenvis av mennesker, viser det hvor galt det fører hen.

Å lede store offentlige etater, er en meget krevende lederutfordring. Spesielt i det offentlige er det vanskelig å oppnå resultater med en gang. Da er det både pinlig og lettvint at fagforeningsledere gir seg til å kritisere et lønnsnivå, som ligger langt under markedspris.

Når millioner av jentebabyer drepes i India og Kina hvert år fordi de har feil kjønn, viser det at Kvinnedagen langt fra har utspilt sin rolle selv om den i år kan feire 100 år.

Vårt Lands artikkel i dag om at millioner av jentebarn årlig blir drept eller abortert i India og Kina rett og slett fordi de er jenter, gir opprørende informasjon. I Kina er årsaken ettbarnspolitikken, at kinesiske foreldre bare får lov til å få ett barn. Uten et guttebarn blir det umulig for folk på landsbygda å overleve – mens i India blir jenter generelt sett på som mindreverdige, sies det.

Vi tror oppfatningen av jenter som mindreverdige står sterkt både i Kina og i India. I Kina har man en tradisjon på å ta livet av jentebabyer som går tilbake til tiden lenge før ettbarnspolitikken, så dette er ikke nytt.

Det gir grunn til håp at både i Kina og India ønsker politikere og folk i diverse frivillige organisasjoner å arbeide for å endre disse livstruende holdningene.

På denne bakgrunn virker innspillet fra de kjente norske samfunnsdebattanter Ingunn Yssen og Marie Simonsen forholdsvis livsfjernt. I dagens VG går de til angrep på «det hellige alminnelige morskapet»; likestillingsslaget må stå om morskapet, kvinner må slutte å føde barn.

Vi mener ikke at alt er vel hva likestilling angår i Norge. Her gjenstår en del før likestillingen er gjennomført. Men det er ikke dumt å ha et litt bredere perspektiv på saken enn Yssen og Simonsen har.

Systemsvikt?

Det er tragisk når en politimann dør i tjenesten – og det er ytterst beklagelig hvis en systemsvikt er årsaken til at føreren av drapsbilen var på frifot.

Politimannen Børge Ivarsen ble natt til torsdag kjørt i hjel av en ung bilfører som hadde rømt fra åpen soning. Forhistorien er spesiell: Natt til mandag ble bilføreren pågrepet av politiet i Drammen etter en biljakt; han kjørte i en stjålet bil og stoppet ikke for politiet før han kjørte av veien. Tirsdag formiddag ble han sluppet løs. Onsdag kveld brukte han kniv mot en kvinne for å true til seg en ny bil. Så kjørte han sørover – og Børge Ivarsen ble drept da han la ut spikermatter i veibanen på E18 ved Grimstad for å stoppe den ville ferden.

Politiet i Drammen visste ikke at bilføreren var på rømmen, mens kommunikasjonssjef Gunnar Hansen i Justisdepartementet hevder at rutinene var blitt fulgt og at det var meldt fra om rømmingen.

Etterforskningen vil vise om rutinene ble fulgt opp slik de skal. Ivarsens død er tragisk, og hvis en systemsvikt er årsaken til at bilføreren ble sluppet løs i Drammen tirsdag, er det dobbelt ille. Nå må alle kort på bordet slik at rutiner kan innskjerpes og eventuell systemsvikt unngås med tanke på å at vi ikke igjen skal oppleve nye tragedier av denne karakter. 

Helge Simnonnes

sjefredaktør

I dette øyeblikk slippes den uautoriserte biografien om den fargerike, sjarmerende, egosentriske og tidvis brutale politikeren Lars Sponheim. Han er neppe begeistret.

Det er de garvede politiske journalistene Olav Garvik og Olav Kobbeltveit som har skrevet biografien. I boka får Venstre-lederen slakt av flere av sine tidligere kvinnelige politiske ledere. Det blir påstått at mange av dem han knyttet opp til seg fort kjente oversett, behandlet som luft og de opplevde han som usannsynlig arrogant. 

Han var direkte ufin og bøllete mot mange, når han fnyste synspunktene og argumentene deres til side, skriver forfatterne. Garvik og Kobbeltveit tar hardt i og mener de har mer enn dekning for det problematiske ved hans lederstil og samarbeidsevner. Kvinner skal ha opplevd Sponheim som mannssjåvinistisk og flere skal ha forlatt hans tidligere overhalinger gråtende.

Forfatterne har kjent «løshesten fra Ulvik» – som han er blitt kalt – lenge før han ble rikskjendis, og Kobbeltveit var en av journalistene som fulgte sauebonden Sponheim da han gikk over fjellet første gang han kom på Stortinget i 1993. Siden har det rent mye vann under broene, og det vi på TV, i aviser, taler og intervjuer ellers opplevde som en «uredd» politiker (et ord som ofte har vært brukt om Sponheim), har altså, ifølge biografene, hatt et massivt isfjell under seg.

Dette får vi ta som det er. Noen vil si at de positive beskrivelsene i boken av også en sjarmerende og dyktig mann, veier opp mot det negative. Men når en Venstre-mann som forfekter de gode ideene om demokratiet og velferden i sine politiske holdninger, oppfører seg stikk i strid med de verdiene han står opp for, blir det tynt og tomt rundt ham. 

Nå skal det også sies: Det finnes mye arroganse bak ypperlige prestasjoner – i politikken, i kunsten, i idretten ikke minst. Det finnes utallige eksempler. Men det er ikke av den grunn noe å heise flagget for. 

Sponheim lover svar, men ikke før i april da Gyldendal gir ut den «autoriserte biografien» SPONHEIM, skrevet av Thomas Havro Hansen. Ifølge forlaget sparer han ikke på karakteristikken, hverken om politiske med- og motspiller eller seg selv. I kjent stil altså. Og rimeligvis også i stil med det som avsløres i biografien som slippes nå. 

Sponheim har vært en av landets mest profilerte politikere. Det vil han alltid være. Men det følger alltid et ubehag med når liv og lære står langt fra hverandre. Han er et «arrogant politisk sjarmtroll» – slik ordlegger forfatterne seg. Så får vi se hva Sponheim har å bringe til gårds, når den «autoriserte biografien» slippes noen få dager før Venstres landsmøte midt i april. 

Pinlig for Kronprinsen, pinlig for kongehuset og et avslørende bomskudd av Trond Giske. Så langt er det historien om næringsministerens nye superutvalg.

Aldri har det vel før skjedd at et medlem av kongehuset har måttet stå skolerett for reportere etter en ydmykende politisk retrett. Kronprins Haakon lot det skinne gjennom at han hadde hatt motforestillinger mot å bli medlem av næringsministerens nye næringspolitiske utvalg. Men Trond Giske har altså klart å overtale ham. Og Giske gjorde det bak statsministerens rygg. Det er avslørende for hans selvbevissthet.

Enten var dette utvalget en del av regjeringens samråd for arbeid, og dermed et politisk utvalg. I så fall ville det være en sammenblanding av statsmaktene om kronprinsen deltok. Eller så var det et mer uforpliktende seminar som ikke skulle foreslå noe som helst, men nærmest fungere som en del av Giskes nettverksbygging. I så fall burde ikke kronprinsen bruke sin tid der.

Det spesielle med Giskes utvalg i sosialdemokratisk sammenheng, er at det synes å basere seg mer på arv enn på aktiv deltakelse i næringslivet. Det er ikke nytt at Arbeiderpartiet har nært samarbeid med næringslivstopper. Men partiet har alltid vært skeptisk til arvede posisjoner.

Det er helt i orden at Steinerskolen bygger på et antroposofisk livssyn, så lenge det er åpenhet overfor foreldrene om hva det betyr.

Steinerskolene henter sitt navn fra antroposofiens grunnlegger Rudolf Steiner. Det burde derfor ikke komme som en bombe på noen at skolens pedagogikk bygger på et antroposofisk livssyn. Det er nettopp kommet ut en bok av skuffede tidligere Steinerskolelærere så vel som en av fornøyde venner og kjendiser - og de tegner totalt ulike bilder av skolen.

De tidligere lærerne hevder at skolen innfører elevene i Steiners okkulte livssyn, mens skolen derimot hevder at de kun har hentet enkelte pedagogiske ideer fra Steiner. Hvor mye antroposofien styrer skolens hverdag, er uklart. Det er for eksempel ingen tvil om at troen på reinkarnasjon er helt grunnleggende for antroposofien. Skolen underviser ikke i reinkarnasjon, men hva betyr tanken om at elevene har flere liv for pedagogikken?

Steinerskolene får statsstøtte etter privatskoleloven som pedagogisk alternativ, ikke som livssynsskole, og det er muligens noe av grunnen til at det blir så mye støy om dette spørsmålet. Vi tror dette er et kunstig skille. Det er selvsagt ikke slik at det finnes én kristen pedagogikk, én humanetisk pedagogikk og én antroposofisk pedagogikk. Men det er likevel sammenheng mellom livssyn og pedagogikk.

Prinsippet bak privatskoleloven er at foreldre som ønsker en annerledes skole for barna sine, må ha rett til å få mulighet til å velge, uavhengig av lommebok. Det er dette Sosialistisk Venstreparti aldri har skjønt. De vil religiøse skoler til livs, men sier ja til pedagogiske alternativ.

Steinerskolen viser hvor absurd dette blir.

Norge er et vinterland. Men det er ikke nok til å forklare at Vinter-OL nok en gang ble en norsk triumf.

Vertslandet Canada vant medaljestatistikken denne gang, men Norge leder fortsatt sammenlagt med 107 gullmedaljer og 306 medaljer. Og vi ble hederlige nummer 4. Både Norge og Canada er vinterland, og det er selvsagt en del av forklaringen - det er tross alt ikke så mange land som driver virkelig seriøst med vinteridrett.

I forhold til folketallet leverer vi likevel langt flere idrettstalenter enn alle andre. Som Wall Street Journal påpekte under årets leker, er det som om USA skulle tatt ut hele OL-laget fra bykjernen i Chicago. Avisen spekulerer over hva som gjør at vi fostrer så mange toppidrettsfolk, også i forhold til våre naboer svenskene. Noe av forklaringen finner han i nordmenns sans for utendørsaktivitet, også i kalde vintre.

Og det er klart at vi har en kultur for å bruke naturen og snøen som vi har grunn til å være stolte av og ta vare på. Men det er ikke til å komme fra at våre gode OL-resultater også er smurt med oljepenger. Det er ikke mange som kan matche den satsingen på å dyrke fram OL-talenter som vi kan oppvise, i alle fall ikke når det gjelder vinteridrett. Og pengene kommer fra statens oljefylte pengekasse - selv om en del av dem har gått veien om Norsk Tipping.

Våre OL-medaljer skyldes også at vi er et rikt land, som har oljepenger å bruke. Det forringer ikke innsatsen til idrettsfolkene. Men det kan kanskje gi oss som jubler i sofaen et lite korrektiv til mulig sjåvinisme.

Nå er det ikke torskekrig, men nervekrig. Folkemeningen er et godt pressmiddel når det hardner til i forhandlinger mellom land.

Etter at at de siste forhandlingene brøt sammen torsdag kveld, går det mot folkeavstemming om Icesave-avtalen  på Island.   Storbritannia og Nederland har siden finanskrisen kranglet med Islands myndigheter om sagaøyas enorme uoppgjorte finansgjeld.

Regjeringen inngikk en avtale, men president Ólafur Ragnar Grímsson gjorde noe så uvanlig som å nekte aksept av vedtaket. Det islandske folket har gått gjennom harde tider, og presidenten så faren i at folket ikke fikk uttale seg om saken. Mange islendinger mener at de selv ikke har skylden for landets krise, men at det er de som må bære byrdene.

Meningsmålingene tyder på at et klart flertall lørdag 6. mars vil si nei til den avtalen som den islandske regjeringen har forhandlet fram. Står den islandske befolkningen fast på denne holdning, vil det bli en svært vanskelig situasjon.

Dette skjønner også motpartene. Storbritania og Nederland har vært villige til å gå nye runder for å sminke avtalen, muligens for å unngå folkeavstemming. Så langt har det ikke lyktes partene å få en ny avtale. 

Mye kan skje i siste runder av av økonomiske forhandlinger. Det er en enorm nervekrig som pågår. Islendingen er vel vant til at det kriges om landets store havressurser, men dette er noe annet. Det er landets anseelse og mulighet til å bli EU-land som står på spill.

Jens Stoltenberg gikk ut som en løve mot sykefraværet. Resultatet ble en skinnfell: Vi skal fortsette med å gjøre mer av det vi allerede gjør.

Kontantstøtte og religiøse privatskoler rammes av integreringsspøkelset.

Et av det sterkeste argumentene den rødgrønne regjeringen har brukt i den politiske kampen mot kontantstøtten, er at den ikke fremmer integreringen.

Nå er turen kommet til privatskolene. Regjeringen vil utrede om den kan nekte etableringen av privatskoler fordi de de hemmer integreringen.

De siste års intense muslimdebatt gjør sin virkning i det norske samfunnet. Regjeringen blir presset til å komme opp med tiltak. Nødvendigvis kan de ikke rettes mot muslimer spesielt. Tlltakene må ha sin basis i generell argumentasjon. 

I så måte er privatskolene et godt eksempel. Regjeringen vil først og fremst hindre at det etableres muslimske friskoler, men da kan det også bli langt vanskeligere å få godkjent kristne privatskoler.

I dagens «Politiske kvarter» ble statsminister Jens Stoltenberg intervjuet om integrering. Dette er ikke hans hjemmebane, og er ikke det temaet som interesserer ham mest.

Resultatet blir at fagstatsrådene rår grunnen. Når SV sitter med ledelsen av Kunnskapsdepartementet, blir det SVs politikk som slår inn.  Fjorårets landsmøte i SV vedtok å jobbe for avvikling av religiøse privatskoler. Det ble det mye bråk av, og den rødgrønne regjeringen gikk til valg på den eksisterende privatskoleloven.

Men ingen må tro at SV har slått seg til ro med en slik situasjon. Muslimbråket er en god anledning til å bringe temaet på bane igjen. Konsekvensen av en slik politikk kan bli et mer ensrettet A4-samfunn, mer renset for religiøs påvirkning.

Atomkraftverk ikke så ille likevel?

Med jevne mellomrom denne vinteren er Norge blitt rammet av kortvarige strømsjokk. Midt-Norge har vært mest utsatt, men nå får også Østlandet kjenne på høye strømpriser.

Dette skyldes ikke bare i en lang og stabil kundebølge. Sverige har vedlikehold på sine atomkraftverk, og har dermed redusert kapasiteten med 40 prosent. Da kommer markedet for tilbud og etterspørsel i ubalanse, med de følger det får for prisene.

Strømanalytikeren Magnus Smistad sier til Aftenposten at Norge utover våren kan komme til å få de høyeste strømprisene i Europa.

I Norge er vi vant til å ha billig strøm, og mange reagerer over at myndighetene ikke kan føre en strømpolitikk som har en mer utjevnende virkning. Det er en kritikk som har noe for seg.

Den andre observasjonen er at miljøperspektivet forsvinner nokså fort når hver og en kjenner utslag på lommeboka. Det er lett å protestere mot atomkraftverk når det ikke har noen konsekvenser. For mange er det nok en vekker at manglende energiproduksjon i andre land har så stor innvirkning på vår egen strømpris.

Situasjonen vi nå opplever er en grei anskueliggjøring av at spørsmål om energi og miljø ikke kan isoleres til et enkelt land. Vi er et land i verden og må ta det ansvar som følger med.

Kirken har innkassert gull på sin vafler i Vancouver.

Vaflene på sjømannskirka i Vancouver roses opp i skyene av NRKs Jon Herwig Carlsen. Kulturhuset "Millenium Place", hundre meter fra plassen for medaljeutdelingene, er blitt omgjort til kirke og er blitt det store møtestedet for nordmenn som besøker OL-byen.

Mange trodde at Den norske Sjømannsmisjon hadde hatt sin glanstid da norske redere begynte å ansette utlendinger på skipene. Besøksgrunnlaget svant, men sjømannskirka har svart med en bemerkelsesverdig god strategisk nyorientering.

Navnet er endret til Sjømannskirken, med undertittel Norsk kirke i utlandet. Det er mer enn et kosmetisk navneskiftet. Kirken har tatt mål av seg å være et lavterskeltilbud til alle nordmenn som oppholder seg i utlandet for kortere eller lengre tid.

Velstandsutviklingen gjør at nordmenn reiser mye, men de søker ikke bare det eksotiske nye. Mange vil gjerne også ha med seg noen norske verdier, enten det er pinnekjøtt på julaften eller norske vafler under OL.

Det går mange historier om nordmenn som har fått et nytt syn på kristen virksomhet etter å ha kommet i kontakt med kjerka.

Den norske kirke i utlandet er blitt en viktig spydspiss i arbeidet for å gjøre kirken relevant for moderne mennesker. Innsatsen under OL i Vancouver er nok et godt eksempel på at kirken lykkes.

«Skam dere, dere som har fått det så godt»

Mange kjenner seg igjen i de tankene som tidligere leder av muslimsk råd, Lena Larsen, gjør seg i dagens utgave av Vårt Land. Den norske muslimskonvertitten hevder at muslimer burde vise mer takknemlighet for å ha kommet til et land som byr på så mange velferdsgoder, og at de dermed ikke burde være så høyrøstede om det de opplever som negativt med Norge.

Hun har helt rett i at noen muslimer plasserer seg selv inn i en uheldig offerrolle.

Men utspillet fra Larsen kan lett oppleves som en knebling av muslimers rett til å ytre seg i det offentlige rom. De kan ikke fratas retten til å si fra om det de opplever som galt i det norske samfunn. Særlig gjelder det når de føler at deres tro blir krenket.

Å møte muslimer med en holdning «skam dere, dere som har fått det så godt», kan fort bli den ekleste form for moralisme. Det kan lignes med det strenge familieoverhodet som holder resten av familien i meningsmessig i sjakk med argumentet om at det er han eller hun som forsørger familien.

Sannheten er at alle må besinne seg. Den mest treffsikre analysen kommer fra professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen. Han frykter for at det i Norge skal utvikle seg en mer hatsk muslimdebatt, slik som i Danmark. Der har en del muslimer følt seg utstøtt og utviklet frustrasjon og hat. 

Bjørgo er redd for at en ond sirkel skal utvikle seg. En slik tilstramming er drevet fram av ekstreme islamister på den ene siden, og Frp og noen norske medier på motsatt kant.

Marit Bjørgen ble nesten et offer for norsk resultatsjåvinisme. Heldigvis greide hun å reise seg. Ikke alle makter det.

Er det noe galt med oss nordmenn når det gjelder higen etter gull og verdensanerkjennelse? Etter fem dager uten noe gull i Vancouver, var det som om hele nasjonen pustet lettet ut da Marit Bjørgen sprintet inn den første edle topplasseringen.

Trøndertalentet har hatt et voldsomt press på seg etter at hun slo gjennom som tenåring. Det har vært mange mislykkede mesterskap. Mange mener at hun ikke har tålt det sterke forventningspresset som legges på toppidrettsutøverne.

Resultatpresset gjelder ikke bare i toppidretten. I de siste årene har 40-årige sjefer i næringslivet blitt rammet av en idrettsbølge der minutter teller mer enn det som godt er. Det gjelder både på sykkel og ski. Tusenlappen fyker ut til utstyr og supersmøring. 

Av alle er det Skiforeningens aktivitetsleder, Ole Kristian Sørland, som advarer mot at denne kulturen får utvikle seg. Han sammenligner med svenskene og mener at nordmenn er veldig spesielle i sitt resultatjag. 

Ikke alle kan vinne, og det må nødvendigvis bli mange som etter hvert opplever seg som tapere. Det rammet nesten også Marit Bjørgen. Alle som følger med har sett hennes smerte over ikke å lykkes. Derfor gleder vi oss sammen med henne etter onsdagens gull.

Alle religioner må slite med sine høyrøstede ekstremister.

Den 24-årige muslimen Mohyeldeen Mohammad har fått mye oppmerksomhet etter sine uttalelser om 11. september på norsk jord og steining av homofile.

Homofilihetsen var gårsdagens toppsak på NRK, Dagsrevyen. Den unge Mohammad fra Larvik er på ingen måte representativ for muslimer som bor i Norge. Likevel blir han et stort problem for alle som vedkjenner seg til islam. Særlig ille er det når ekstremvarianten blir en av frontfigurene for den store demonstrasjonen i Oslo sist helg.

Dette er noe alle religioner sliter med. De ekstreme utspillene får stor oppmerksomhet og forsterkes i en medieverden som liker å sette ting på spissen. Situasjonen er velkjent også i kristne miljøer. 

Jo mer oppmerksomhet de får, jo ivrigere blir de. Mohyeldeen Mohammad ble sitert i alle medier for sin uttalelse om at 11. september ikke var noen trussel, men en advarsel. Oppmerksomheten ga han tydeligvis blod på tann. Like etter kom han med sitt utspill om steining av homofile.

Unge mennesker, som verken skjønner konsekvensen av det de sier og skriver, og heller ikke forstår hvordan mediene fungerer, får en altfor sterk innflytelse.

Det er skapt et for overdrevet og dystert bilde av papiravisenes tilbakegang.

Når de store tabloidavisene gjennom flere år har gått sterkt tilbake i opplag, fester det seg et inntrykk av at alle papiravisene sliter. Dagens offentliggjøring av opplags- og lesertall for 2009 viser at det ikke er tilfelle.

De små lokalavisene, som er organisert i Landslaget for lokalaviser, offentliggjorde sine tall i dag tidlig. De holder posisjonen fra 2008. Tallene for de større avisene blir offentliggjort av Mediebedriftenes Landsforening klokka 12 i dag. Da presenteres også lesertallene for de samme publikasjonene.

Den erfarne medieforskeren Sigurd Høst sier til fagbladet Journalisten at norsk avisbransje har et svært solid fundament. I Norge blir det nå gitt ut nesten 230 forskjellige aviser. Få andre land har en så livskraftig avisflora. De mange avisene representerer en viktig sammenvevende funksjon, både lokalt og nasjonalt. 

Vi er enige med Sigurd Høst når han sier at myten om «døde trær og dyr transport» trenger å nyanseres. Høst hevder at man på nettet ikke finner den samme miksen som det papiravisene kan tilby. Han mener at papiravisene må bli flinkere til å fremheve det unike de kan gi leserne.

Det som skal gjøres av kutt, må den rødgrønne regjeringen gjøre i år.

Høyresiden vokser på gallupene og ville i dag hatt flertall på Stortinget. Utviklingen er skummel for de rødgrønne, særlig med tanke på at forflytningen av velgere skjer før Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg har vist sine verste kort.

Snart vil konkretiseringen av varslede innstramminger måtte vises. VG har kilder på at egenandelene ved legebesøk skal økes i det kommende statsbudsjettet. Det legges også opp til andre kutt.

Regjeringen har ikke så mye tid på seg for å få orden på statsfinansene. Kuttene må tas i lengst mulig avstand fra neste stortingsvalg. For Arbeiderpartiet vil det bli svært vanskelig å vinne et nytt valg med store kutt rett opp mot 2013-valget.

Når det gjelder de virkelige store innsparingsmulighetene, så har regjeringen svært begrenset handlingsrom. Den høyreorienterte tankesmien Civita, under ledelse av Kristin Clemet, kom i forrige med et forslag om redusere lønnen til 70 prosent under sykdom.

Reaksjonen fra den ellers sindige LO-sjefen Roar Flåthen, viser hvor hardt press regjeringen vil få om den rører ved sykelønnen. Flåthen går så langt at han mener NHO må droppe støtten til Civita fordi den angriper en sykelønnsordningen som andre omtaler som verdens beste.