Nasjonen Norge blir ikke mindre kristen selv om Stortinget i dag løser båndene mellom kirke og stat.

Norge har levd med statskirken i et halvt årtusen. Å avvikle en slik ordning bør ikke gjøres med et pennestrøk. Når Stortinget i dag fatter sitt historiske vedtak om endrede relasjoner mellom stat og kirke, skjer det etter politisk tautrekking og lang og forsvarlig saksbehandlingstid.

Ordningen med statskirke er nedfelt i grunnloven. Paragraf 112 i Grunnloven beskriver hvordan grunnlovsparagrafer kan endres. Det må minst være to Storting som behandler spørsmålet, og det kreves to-tredels flertall for endringen. Første behandling skjedde våren 2008. Dagens vedtak i Stortinget er en oppfølgning avstemmingen i 2008.

I mellomtiden har det vært valg. Dermed har velgerne fått anledning til å uttale seg indirekte om et viktig konstitusjonelt spørsmål.

Endringen av paragraf 2 i Grunnloven har ikke vakt stor interesses blant folk flest. Politikerne på Stortinget har ikke blitt nedringt av bekymrede velgere som vil ha statskirken i behold. At vedtaket har gått så lett gjennom, skyldes at skillet er overmodent.

Vedtaket kommer ikke en dag for tidlig. I en moderne stat er fullstendig uakseptabelt at regjeringen skal styre over et trossamfunn. For de øvrige trossamfunnene i Norge må det også oppleves godt at det lempes på den særstillingen Den norske kirke har hatt.

Enkelte bekymrer seg likevel over dagens stortingsvedtak. Disse har levd i troen på at Norge er en kristen stat, og at paragraf 2 i Grunnloven har sikret dette gjennom følgende formulering: «Den evangeliske-luthersk Religion forbliver Statens offentlige Religion». Nå skal det i stedet stå at «Værdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». Nasjonen Norge blir ikke mindre kristen selv om Stortinget i dag endrer paragraf 2.

Hos enkelte blir frykten ekstra sterk fordi innvandrere tar med seg sine religioner til landet og praktiserer troen med styrke og innlevelse. Dette kan oppleves truende.

Denne utfordringen sikrer vi ikke med grunnlovsparagrafer som er dårlig prinsipielt begrunnet. Den norske kirke og andre kristne trossamfunn må i stedet stå tydelig fram med sine verdier og hevde dem sterkt i det offentlige rom. Kirker som inntar en slik posisjon kan av og til komme i konflikt med de styrende politiske myndigheter. Risikoen for at staten kan overstyre kirken er med dagens vedtak blitt mindre, men fortsatt styrer politikerne over kirkens pengesekk.

Lars Peder Brekk må tigge til seg et par hundre millioner kroner av Sigbjørn og Jens for å unngå at forhandlingene blir en møkkajobb.

Norske bønder skulle brukt tida på våronna. I stedet kjører de traktorene ut på veiene og parkerer dem foran offentlige bygninger i protest mot regjeringens manglende raushet.

For Senterpartiet og landsbruksminister Lars Peder Brekk er forhandlingsbrudd og gryende aksjoner svært lite hyggelig. Partiet har alltid ønsket å sitte med hånden på rattet i landbrukssektoren. På den måten har de kunnet melde tilbake til kjernevelgerne at det er gevinster knyttet til regjeringssamarbeidet.

Men hva når konflikten rammer? Da snus pluss fort til minus. Dette er Senterpartiets ledelse smertelig klar over. Landbruksminister Lars Peder Brekk blir skyteskiven, selv om han internt i regjeringen kjemper en beinhard kamp for at staten skal legge mer enn 900 millioner kroner på bordet.

Statsminister Jens Stoltenberg vil stramme inn i revidert nasjonalbudsjett fordi han og regjeringen frykter at krisen i Europa skal forsterke seg. Finansminister Sigbjørn Johnsen er lett å be når det legges opp til innstramninger. Han kommuniserer nok godt med bøndene når han er hjemme på Hedmarken, men bak det joviale skjuler det seg en knallhard realpolitiker.

Lars Peder Brekk befinner seg i krysspresset mellom sinte bønder og steile regjeringskolleger. Internt får han sikkert tigget til seg et par hundre millioner til slik at forhandlingene kan komme i gang. Antydes det at staten kan gi halvparten av bøndenes krav på 2,2 milliarder, vil det gi grunnlag for nye samtaler. 

Foreløpig er aksjonene uskyldig. Ingen møkkalass er tippet av på strategiske steder ennå. Men slike konflikter kan lett eskalere, og det skal ikke mye til før det blir virkelige skitne forhandlinger i landsbrukssektoren. Da kan Senterpartiet fort bli den store taperen.

Ludvig Nessa og Per Haakonsen skaper med sine utspill et tragisk bilde av norsk kristenliv.

Abort og Israel er to saker som setter sinnene i kok i deler av norsk kristenliv. For Ludvig Nessa og Per Haakonsen har det  ført helt galt av sted. Den avsatte presten Ludvig Nessa presenterer forkvaklet teologi når han antyder at 22. juli-terroren kan ha vært en konsekvens av norsk abortpolitikk.

Abortloven ble vedtatt 13. juni 1975. Avisa Dagen skriver at Ludvig Nessa og hans tilhengere den 13. juni hvert år arrangerer en sørgemarsj. Flere ganger er regjeringsbygningen blitt lyst i bann.

Under fjorårets sørgemarsj skal Nessa, sammen med flere støttespillere, ha sunget og proklamert setningen «Ve dere som nå regjerer og ler, dere skal en gang gråte». Nessa kaller det «forbannelser» og sier at han har proklamert den over regjeringskvartalet, Høyesterett og VG-bygningen.

Ludvig Nessa hevder i intervjuet med Dagen at «Guds veier er uransakelige», og at han ikke kan utelukke at det er en sammenheng mellom terror og abortlov.

Nessas teologi og tenkning ligner mye på israelsvennen Per Haakonsens utspill tidligere i år. Det vakte stor oppsikt da Per Haakonsen under et lokallagsmøte i Sarpsborg Kristelig Folkeparti hevdet at Utøya var Guds straffedom fordi Norge som nasjon har sviktet Israel.

Både Nessa og Haakonsen har sine støttespillere i norsk kristenhet. Tanken om den straffende Gud ligger dypt i deler av kristenfolket. Det er all grunn til å ta til motmæle mot slik forkvaklet teologisk tenkning. Det er tragisk at det skapes et slikt bilde av norsk kristenliv.

Når godt over 50 prosent gifter seg uten kirkelig medvirkning, forteller det at folkekirken sliter tungt.

Ingen seremonier kan måle seg med kirkens bryllupsmarkering, men stadig flere lar være å bruke kirken som startskudd for ekteskapet.

Fortsatt blir manges øyne våte når organisten setter fullt trykk på Mendelssohns brudemarsj.

«Kirken taler for lite til følelsene». Denne kritikken hører vi til stadighet, men den er lite relevant når det gjelder bryllup. Gjestene bombes med følelser.
Likevel er det mange som går bort fra denne tradisjonen. Dersom vi regner med de bryllupene som holdes i sjømannskirkene, er det bare to av fem som velger en kirkelig ramme, skriver Vårt Land i dag.
Kirkerådsdirektør Jens Petter Johnsen er skremt over utviklingen. Det har  han grunn til. Bryllupstallene forteller mer enn noe annet at den såkalte folkekirken er på sterkt vikende front. Oppslutningen om øvrige kirkelige handlinger som dåp og konfirmasjon har også gått jevnt og trutt nedover. 
Troen på folkekirken har vært et bærende premiss for det politiske forliket om forholdet mellom kirke og stat. Hvor lenge kan kirken snakke troverdig når den uttaler seg om folkekirken?
Religionssosiologen Ida Marie Høeg gir i Vårt Land flere gode forklaringer på hvorfor kirken taper også når det gjelder bryllup. Gjengifte og flere alternative vielsestilbud er noe av det hun trekker frem i tillegg til svekket kirketilhørighet.

Handler fagbevegelsens utenrikspolitikk kun om kritikk av Israel? Dagens 1. mai-paroler tyder på det.

1. mai markeres fortsatt rundt om i landet, men det er lenge siden feiringen druknet i ovale weekender og vårstell ved hus og hytte.

Men noen holder stand. De lager paroler og arrangerer tog etter godt gammelt merke. Når store deler av arbeiderbevegelsen i realiteten har trukket seg ut av arrangementene, er det en fare for at de mest radikale elementene får fritt spillerom.

Dermed skapes det et inntrykk av at fagbevegelsen er mer ytterliggående enn den egentlig er. Særlig merkes dette på de utenriksparolene. Vårt Lands nettutgave kan fortelle at i fire av de fem største byene i Norge, er det utfallene mot Israel som dominerer. 

«Boikott Israel» er en gjenganger, og i Trondheim tar fagbevegelsen til ordet for å bryte samarbeidet med Histadrut, den israelske fagbevegelsen.

Etter 2. verdenskrig var det et nært samarbeid mellom de sosialdemokratiske bevegelsene i Norge og Israel. Ledende norske sosialdemokrater så på etableringen av Israel som en viktig kamp for arbeiderklassen.

Det er ingen grunn til å idyllisere Haakon Lies og Jens Christian Hauges holdninger, men må man gå fra den ene grøften til den andre? Det er dette inntrykket som skapes når man tar seg tid til å lese parolene.

I Bergen, der statsminister Jens Stoltenberg var hovedtaler, var det to kritiske Israels-paroler. De øvrige ni handlet stort sett om norske forhold

.Det finnes mange gode grunner for å kritisere Israels politikk i Midtøsten, men denne oppleves provoserende når balansen til de grader mangler. Hvorfor løftes ikke røsten mot andre internasjonale, problematiske forhold? Situasjonen i Syria kunne i år vært en viktig sak å løfte fram i 1. mai togene i 2012.
 
 

Man trenger ikke være alarmforsker for å skjønne at tabloidavisene går mot undergangen som papirtilbud

Mai skal bli en super måned, fastslår VG på dagens førsteside. Avisen hevder å ha mange gode grunner for en slik spådom: Det blir varmt i været, strømprisene blir lavere, turene til syden blir av det råbillige slaget og sexlysten skal også øke.

Gleden varte bare noen sekunder til jeg fikk se Dagbladets førsteside. «Nå er flåtten ekstra farlig» fastslås det med krigstyper. Som må mange ganger før er det forskere som «slår alarm» over flåttens herjinger.

Hvilke forsider som er verst, skal jeg unnlate å ta stilling til, men man trenger ikke være alarmforsker for å skjønne at tabloidavisene går mot sin undergang som papirtilbud.

For en stakket stund ble det skapt en viss optimisme i Dagbladet fordi løssalget stabiliserte seg. Nå forteller ledelsen at opplagstallene igjen er av det røde slaget. For VG har rutsjebanen vært såpeglatt i lang tid.

Dagens oppslag i disse avisene bærer bud om krampetrekninger. Førstesider med et noenlunde seriøst innhold selger ikke. Så griper man til de enkle budskapene som spiller på gode følelser eller frykt. Disse er så intetsigende at mulige seriøse kjøpere nøyer seg med å titte på hva som befinner seg i løssalgsstativene.

Det er grenser for hvor mange ganger man vil betale 13 kroner for å vite at det blir varmere i mai, og at flåtten trives i sol og varme.

Når biskop Halvor Nordhaug vil nekte prester å forrette begravelser på bedehus, oser det av gammel statskirkelig formynderholdning.

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin har satt sinnene i kok på Vestlandet fordi han vil nekte prester å forrette begravelser fra bedehusene. Biskopen mener at begravelsene bør skje fra kirkene – der det er praktisk mulig.Han understreker at begravelser er en kirkelig handling som bør foregå i kirken.
Biskopens tenkning kan tolkes på mange måter, men mange vil sette dette på kontoen for statskirkelig formynderskap. Opp gjennom tidene har det vært mye av slikt, og det er ikke rart at reaksjonene blir sterke når det ser ut til at biskopen velger gammeldagse løsninger for å fremme statskirkens posisjon.
Vi skal ikke forundres over at de som har hatt hele sitt religiøse liv på bedehuset ønsker at begravelsen skal skje fra samme lokale, men med statskirkepresten til stede. For pårørende er det en ekstra belastning å få beskjed om at bedehuslokalet ikke er bra nok til begravelser.
I Tysnes er fire bedehus hittil blitt brukt til begravelser. Biskopen har rett i at det i utgangspunktet først og fremst var kommunikasjonsmessige hensyn som gjorde at bedehusene ble benyttet. Men Nordhaug synes å glemme at  dette er blitt en tradisjon som betyr mye for en del av lokalbefolkningen. Slike følelser bør en biskop i Den norske kirke vise respekt for, selv om det kan bidra til å svekke statskirkens maktposisjon.
Vi håper at biskop Halvor Nordhaug tidsnok velger å snu slik at samarbeidet mellom bedehusene og Den norske kirke på Vestlandet ikke får seg en knekk.

Unge liberalister fosser frem i Venstre og Fremskrittspartiet. Dermed settes forholdet til KrF på ytterligere prøver.

Historien gjentar seg. Unge liberalister gjør seg gjeldende i Fremskrittspartiet. Under helgens landsmøte markerte de seg blant annet i spørsmålet om homofiles rett til å adoptere. 

Også i Venstre har liberalistene fått større innflytelse, og i Høyre har det alltid vært et sterkt innslag av denne tilnærmingen til politikken, noe som kan bli understreket på partiets landsmøte om to uker. Dermed kan det være en større mulighet for at de tre partiene finner hverandre i et regjeringssamarbeid.

I Kristelig Folkeparti har liberalistisk tenkning aldri stått høyt i kurs, verken i alkoholpolitikk eller i andre verdisaker. For Knut Arild Hareide kan det bli en ensom kamp dersom KrF skal inn i en slik regjering. Selv med Frp utenfor regjeringen, vil trykket bli stort med en «sentrumsregjering» bestående av Høyre, Venstre og KrF.

Fremskrittspartiet strutter igjen av selvtillit etter vedvarende fremgang på gallupene de siste månedene. Regjeringsiveren er stor, og Siv Jensen satser alt på ett kort. Klarer hun ikke å presse seg inn i en borgerlig regjering, er det ikke opplagt at hun vil bli noen støttespiller for Erna Solberg.

Mange kristne velgere har sett på Frp som en trygg havn i viktige verdispørsmål, blant annet i holdningen til den nye ekteskapsloven. På landsmøtet kom den sterke debatten og uenigheten om homofiles rett til å adoptere overraskende på partiets kristne velgere. Tilsvarende skjedde i landsmøtet i 2009, da dødshjelpsaken kom som benkeforslag.

Denne usikkerheten kan KrF spille på for å hente tilbake gamle støttespillere. Frps utydelighet i verdispørsmål gir et større rom for Knut Arild Hareide til ikke å velge side før stortingsvalget i 2013. 

Spørsmålet mange nå stiller seg i KrF er om Frp kan anses som en reell verdipolitisk partner.

Det vitner om utrolig dårlig skjønn når en meddommer ikke opplyste at han ville ha dødsstraff for Breivik.

Domstolsmyndigheten har brukt enorme ressurser for å legge tilrette for en rettssak som ikke er beheftet med noen formelle feil. Så viser det seg at en av de leke meddommerne var inhabil fordi han rett etter 22. juli uttalte at Behring Breivik fortjente dødsstraff.

Uttalelsen falt på en Facebook-side der meddommeren figurerte under et annet navn. Han bekreftet at det er han som stod bak uttalelsen. Å argumentere for dødsstraff er et legitimt politisk standpunkt, men det er ikke rart at forsvarerne protesterer mot at en slik person skal være dommer i norgeshistoriens største rettssak. 

Det er neste uforståelig at mannen ikke skjønte at et så sterkt utsagn kunne ha innvirkning på hans habilitet. Alle dommerne skal på forhånd ha blitt spurt om det var forhold som det burde opplyses om. Enten hadde han veldig lyst til å bli meddommere eller så forstod han ikke rekkevidden.

Uansett hva som er forklaringen, så har mannen utvist dårlig skjønn. God vurderingsevne er nettopp det man bør lete etter når dommere utpekes. 

Alle involverte parter ønsket at meddommeren skulle fratre og erstattes med den reservedommeren som allerede er utvalgt. Dette ønsket ble umiddelbart innfridd av Oslo tingrett.

Så får alle være glade for at nyheten kom så tidlig i rettssaken. Det ville ha vært langt verre om inhabiliteten ble oppdaget på et senere tidspunkt.