Helge Simonnes

KrF-utspillene til Janne Haaland Matlary og Bjarte Ystebø viser hvor konflktlinjene i partiet ligger.

Sørlandske Matlary og vestlandske Ystebø har det til felles at de kommer fra KrFs kjerneområder og snakker i store bokstaver. Der stopper også likheten.

Janne Haaland Matlary sier til Vårt Land at hun kan komme til å melde seg ut av KrF, ikke på grunn av fjerning av bekjennelsesparagrafen, men fordi strategiutvalget vil ha en formålsparagraf som sier at «KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen».

Professoren i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo ledet på 90-tallet et ideologiutvalg i KrF. Debattnotatet som utvalget la fram, fikk tittelen «Kristendemokrati på norsk». 

Når de ideologiske knivene nå slipes i KrF, er Matlary enda tydligere på sitt syn:

«Jeg vil ikke være i et parti hvor en har hellige tekster som autoritet for politikk. Det strider mot hva politikk går ut på», sier hun til Vårt Land.

Bjarte Ystebø og hans forbundsfeller er så langt fra Matlarys syn som det er mulig å komme.  Mange i det lavkirkelige kristelige miljøer deler hans syn på at KrFs politikk skal funderes i de bibelske tekstene. Bibeltekestene brukes blant annet som argument for hvilken Israelspolitikk Norge bør føre.

Mange akademikere vil kjenne seg godt igjen i Matlarys argumentasjon, men det er ikke i disse miljøene KrF først og fremst har hentet sine velgere. 

Det er ikke noe nytt at ledelsen i et politisk parti sliter med å holde sterke personligheter sammen. Når de ideologiske konflikten  slår inn i så stor grad som i dagens KrF, er det ekstra vanskelig for Dagfinn Høybråten og resten av ledelsen. Frykten er at fotfolket skal si farvel til partiet og at Janne Haaland Matlarys argumentasjon ikke skal trekke tilstrekkelig med nye støttespillere.

Jens Stoltenberg og Mona Sahlin kan fortsatt ha noe å lære av Tony Blair.

Omsider er Tony Blair kommet med sine memoarer. De er imøtesett med forventning, selv om den tidligere britiske statsministeren ble uglesett av mange briter fordi han slo følge med USA og George W. Bush i krigen mot Irak. 

Men han var og er et stort politisk talent. Han tjener godt på å selge sine analyser til store internasjonale selskaper.

Men også dagens politikere, både i Norden og Storbritannia, kan gjøre lurt i å lytte til Tony Blair, ikke minst hva han sier om hvordan sosialdemokratiske partier skal posisjonere seg.  New Labour var hans store prosjekt. Det gjorde ham til valgvinner gang på gang.

Hans etterfølger Gordon Brown får gjennomgå i memoarene. Brown fant seg ikke helt til rette i Blairs moderniserte Labour. Han sto mer på den gamle sosialdemokratiske linjen. Om det var hans mangel på personlig popularitet eller om det var innholdet i politikken som ikke ga ham gjenvalg, er ikke godt å si.

Både i Sverige og Norge sliter sosialdemokratene med oppslutningen. Det er stor sannsynlighet for at Mona Sahlin taper valget i Sverige, og i Norge er Arbeiderpartiet langt nede på meningsmålingene.

Både i England, Sverige og Norge kjemper sosialdemokratene mot konservative partier som har forlatt den mørkeblå linjen. Det ser ut til at de sosialdemokratiske partiene som holder seg et stykke til venstre, ikke har store muligheter i møte med moderate høyrepartier.

Dette slo negativt ut for Gordon Brown, og det kan gjøre det for Mona Sahlin. Jens Stoltenberg skal ikke møte velgerne før om tre år. Med sine rødgrønne samarbeidspartnere har han små muligheter til å posisjonere seg inn mot sentrum. Det kan komme til å koste Arbeiderpartiet dyrt.  

Det er sunt når gudsbildet blir korrigert så Gud ikke blir oppfattet som en som griper inn i alt.

Den tragiske båtulykken utenfor Mandal, der fire unge dansker mistet livet, har ført til debatt om gudsbildet i Danmark.

De fire savnede guttene var tilknyttet Kristeligt Forbund for Studerende. To overlevde båthavariet, en av dem svømte sju kilometer i opprørt hav for å komme til land og hente hjelp, noe det ble stor oppmerksomhet om. 

For 50 år siden var det en lignende båtulykke i Norge. Daværende generalsekretær i det norske skolelaget Arthur With druknet i Songavann  ved Tokke sammen med to andre under en dugnadsleir.

Etter slike ulykker er det mange som sitter igjen med store spørsmål. Det skjer nå også i Danmark. Mange unge vil få korrigert sitt gudsbilde etter denne ulykken, hevder danske teologer som Kristeligt Dagblad har snakket med.

– Vi taler om en ung og forholdsvis uprøvet generasjon som er vokst opp med bildet av Gud som en som beskytter og redder oss, sier generalsekretær Thomas Bjerg Mikkelsen i den danske indremisjonen.

Hvordan vi snakker om Gud, får konsekvenser for troen. Altfor mange skaper et bilde av en Gud som ansvarlig for alt som skjer. Særlig fristende er det å gi Gud æren når en kommer velberget fra en kritisk situasjon. Men da sier vi samtidig at Gud må ha ansvaret når det vonde skjer.

Da er det langt bedre å være tydelig på at hvert enkelt menneske er ansvarlig for sine egne handlinger. Gud har gitt oss frihet til å velge, og vi må sterkere understreke at våre valg kan få dramatiske konsekvenser. Dermed settes også Gud inn i en tydeligere sammenheng. Han er ikke den som skalter og valter med menneskers liv. Dette kommer ikke i konflikt med den kristne bekjennelse til Guds grunnleggende godhet og omsorg.

Det er oppmuntrende at over ti prosent av norske nittenåringer finner veien til en folkehøgskole.

Selv om Norge ikke sliter med de verste utslagene av et innbitt konkurransesamfunn, er det mange tenåringer som opplever behov for å komme bort fra karakterpresset. Et år på folkehøgskole gir mulighet til å finne seg selv.

I år har nesten 7000 elever takket ja til å gå på folkehøgskole. Internatdrift er en dyr skoleform. Blir ikke kapasiteten fullt utnyttet, går det på lønnsomheten løs. Når interessen nå er så stor, bør folkehøgskolene bruke de gode tidene til å ruste opp anleggene og fortsette med å utvikle det faglige tilbudet. De siste årene har det vært en rivende utvikling av nye linjer og tilbud.

For norsk kristenhet har folkehøgskolene vært en viktig arena. Mange har funnet livsretningen etter et år i en mer avslappet læringssituasjon. Ikke minst har folkehøgskolen vært en arena for sosial trening.

Den økende oppslutningen om folkehøgskolene har sikkert sammenheng med at mange gutter ikke lenger blir innkalt til militærtjeneste. Det er skapt et tomrom, og det er flott at mange fyller det med et år på folkehøgskole. 

Den sikreste oppskriften på økende segregrering i Norge, er å skyve ansvaret for integreringen over på alle de andre.
 

Den rød-grønne regjeringen er tuftet på en politisk plattform som setter fellesskapet svært høyt. Store samfunnsutfordringer skal løses med felles innsats, og sterke fellesskap er «den beste grunnmur enkeltmenneskene kan bygge sine livsprosjekter på», som det heter i regjeringserklæringen.

Som artikkelserien i Vårt Land den siste uken har vist, er manglende eller problemfylte fellesskap i ferd med å skape en flyttestrøm av etniske nordmenn fra områder i hovedstaden der de opplever å være i mindretall. Konkret handler det om språkproblemer i eget nabolag, dårligere skoletilbud, døende menigheter.

De etniske nordmennene rømmer til andre steder, og konsekvensen er en selvforsterkende utvikling som ingen egentlig ønsker. Tendensen setter det viktige integreringsprosjektet i fare. Spørsmålet er hvem som skal ta ansvar for å gjøre noe med det – og hva som kan gjøres.

Våre folkevalgte, som i valgkampen viser både visjoner, løsninger og styringsiver, kvier seg for å ta i problemstillingen. De er opptatt av å snakke om det flerkulturelle samfunnets styrker. Og det er vel og bra, et ensidig problemfokus er verken tjenelig eller redelig.

Fremskrittspartiets leder i Oslo, stortingsrepresentant Chr. Tybring-Gjedde, hadde torsdag en kronikk i Aftenposten, som har vakt stor debatt. Vi tror ikke på hans skremselsbilde, men likefullt er viktig at nasjonale politikere tar ansvar for integreringsutviklingen i Groruddalen.

For enkelte er det ikke lett å akseptere at Norge har en utenriksminister som offentlig viser sin kristne tro.

Jonas Gahr Støre er som politiker blitt enormt populær langt utover Arbeiderpartiets rekker. Mens han har vært utenriksminister, er han blitt mer og mer tydelig på sin kristne bekjennelse. Han har snakket om gudstro både i Trefoldighetskirken og «Min tro»-spalten i Vårt Land. 

Da NRK valgte å lage et halvtimes program fra Per Arne Dahls fellesintervju med Støre og kronprinsesse Mette-Marit under Olavsdagene, ble det virkelig stor oppmerksomhet om utenriksministerens trosholdning.

For deler av det norske samfunn er det nesten utenkelig at en person i landets ypperste maktelite skal tro på Gud. Det er tid for å raljere, noe den politiske journalisten Eirik Mosveen gjør til gangs på side tre i dagens VG. 

Når Jonas Gahr Støre i tillegg har et vennskap med kronprinsparet og har invitert dem til sin private vennefest, er det så alt for fristende å rive han ned fra pidestallen ved å trekke hans integritet i tvil. I enkelte kretser er sammenstillingen av Gud, konge og fedreland en effektiv måte å gjøre det på.

Selv om det nå skrangler for den rødgrønne regjeringen, kan den sette langvarige spor etter seg gjennom utnevnelser av ledere for viktige offentlige institusjoner.

En stor gruppe av statlige toppledere takker for seg i nær fremtid. Sentralbanksjef Svein Gjedrem er tvunget til å gå av fordi åremålet løper ut. Ap-veteranen Bjørn Skogstad Aamo skal si takk for seg som direktør for finanstilsynet. Konkurransetilsynet skal også ha ny sjef, og lederen for utskjelt Nav, Tor Saglie, slutter til sommeren.

Nils Arne Eggen ville ha sagt at hele sentrallinjen skal skiftes ut. Noen av toppjobbene er svært ettertraktet i fagmiljøene. Det ser ikke ut til å gjelde for Nav. Bare fire søkere har meldt seg, og ifølge Dagsavisen er et hodejegerfirma satt på saken.

For en sittende regjering er det en ønskedrøm å kunne sette sitt preg på hvem som skal bekle disse posisjonene. Arbeiderpartiet har lang tradisjon i å plassere Ap-sympatisører i sentrale lederstillinger, enten det er i statsforvaltningen eller i offentlige institusjoner.

Med tre partier i regjeringen, er det straks verre for Jens Stoltenberg. Han vil neppe like å få en SV-sympatisør som sjef for Norges Bank. Det er heller ingen ønskedrøm at en med tilknytning til Senterpartiet blir sjef for Konkurransetilsynet.

Det er de faglige kvalikasjonene som vil veie tyngst, men regjeringen vil alltid ha et sideblikk på hvor kandidatene plasserer seg i det politiske landskapet.

Folkelighetskritikken av Jens Stoltenberg er urettferdig.

Ettertanken har begynt å melde seg etter begrepsbruken i Hardanger-striden. Bergens Tidende har tatt selvkritikk på at avisen lot seg lokke til å bruke ordet monstermaster, som ble lansert av Turistforeningen.

Debatten fortsetter også i et annet spor. Etter at både statsminister og statsråd er presset i kne, diskuteres det nå om statsministeren er folkelig nok. I dag tidlig måtte Jens Stoltenberg møte i NRKs «Politisk kvarter» for å forsvare sin folkelighet.

«Jeg skal både lytte og lede», sa Stoltenberg. Det er en god beskrivelse av hvilke oppgaver en politisk leder har. En sjef som bare lytter, kan lett bli en godfjott av en leder.

At påstanden om mangel på folkelighet kommer opp når det handler om landets energiforsyning, er ganske interessant i et historisk perspektiv. Noen av de mest folkekjære politikerne på Vestlandet var sterkt kraftorienterte. Arbeiderpartiets Abraham Øvrebotten fikk merkelappen «kraftsosialist». Det var han som sa at «alt vatn som ikkje går i røyr, er ein uting».  

Anklagene mot Stoltenberg kommer fra noen av Arbeiderpartiets egne ordførere. De styrer typiske landkommuner. Manglende folkelighet handler egentlig om noe annet og som er svært godt kjent fra politikken: By og land har ikke alltid hatt det så lett for å gå hand i hand.

At distriktene forsøker kjempe for sine interesser ved å gripe til personlige karakteristikker av landets statsminister, er en dum øvelse.

Det virker nesten umulig å få balansert debatt om troskravet til KrFs tillitsvalgte.

Etter at strategiutvalget i KrF før helgen gikk ut med nyheten om at utvalget enstemmig vil fjerne bekjennelsesplikten, er nettdebatten i full gang. Påstandene er sterke, og enkelte mener at avkristningen av partiet startet da Kjell Magne Bondevik vant maktkampen mot Kåre Kristiansen. Bondevik førte KrF i sosialistisk retning og står for en «kulturell marxisme», hevder en debattant.

Mange har spurt meg om hva som er grunnen til at dette spørsmålet vekker så sterke følelser. Noe av svaret ligger på det følelsesmessige plan: Mange av KrFs kjernevelgere opplever at det er skjedd en gedigen avkristning i landet. Forslaget om å fjerne bekjennelsesplikten for tillitsvalgte er for dem et tegn på at også KrF gir etter for avkristningen.

De ønsker at partiet skal være en politisk bevegelse som kjemper for at de kristne verdiene kommer tilbake. Mange av dem som fronter KrF i dag innser at dette er et urealistisk prosjekt. Da er det feil å skape et slikt inntrykk overfor støttetropper og velgere.

Alternativet er å bygge et kristendemokratisk parti som ikke gir urealistiske løfter om hva partiet kan oppnå i politikken. Det handler om å forene alle krefter som vil kjempe for den konkrete politikken KrF fører. Når dette er prosjekt, oppleves det som uriktig å kreve at alle skal være troende kristne.

Å kommunisere dette er svært krevende. Mulighetene til å misforstå hverandre er store. Striden har potensial i seg til å splitte partiet.

Det er forbundet med stor risiko når KrF-utvalg ønsker å ta debatten om bekjennelsesplikten.

Det kommer ikke som noen overraskelse at Kristelig Folkepartis strategiutvalg er samstemte i at bekjennelsesparagrafen skal fjernes. Etter partiets dårlige stortingsvalg i fjor, ble det lett med lys og lykte etter de sakene som ødela for oppslutningen.

Nødvendigvis måtte man da granske partiets innerste sjel og hjerte. Troskravet til partiets tillitsmenn og kvinner er en gammel stridssak. Den har vært en verkebyll, særlig for den yngre delen av partiet. Det er flere enn Inger Lise Hansen som gløder for et kristendemokratisk parti mer frikoplet fra den kulturen som preger aktiviteten i kirke og bedehus.

Konklusjonen fra utvalget vil på ny skape uro i partiet. De som fortsatt kjemper for troskravet, vil ha et tungt argument å føre i marken: Utvalget er enige om hva som skal fjernes, men makter ikke å enes om hva som skal inn i stedet. Dette illustrerer KrFs store problem. Partiet har i alle år vært tuftet på et trosfellesskap. Dette har bidratt til å holde fløyene samlet.

Når det såes tvil om trosfundamentet, er det mye som kan skje. Noen vil synes det er lettere å engasjere seg i KrF fordi det blir mer som et vanlig politisk parti. Men for andre vil lempingen av troskravet være det endelige beviset på at KrF har tapt sin sjel.

På kort sikt vil bekjennelsesdebatten vil kunne føre til en avskalling i oppslutning, men det er tre år til neste stortingsvalg, og det kan være lurt å få gjort unna en så grunnleggende debatt før man skal samle troppene til en ny valgkamp. Det nytter ikke lenger å hindre at denne debatten blir ført i åpent flomlys.

Men alle vet at det er forbundet med stor risiko å ta en slik debatt. Den er blitt utsatt for lenge, og nå må debatten føres når sperregrensen er nær. Blir avskallingen for stor, kan det stå om partiets eksistens.

Egenrådige Trond Giske forsøker å styre næringslivet etter samme metoder som kulturlivet.

Innledningen til den politiske høstsesjonen har vært alt annet enn god for den rødgrønne regjeringen. Det er ikke bare olje- og energiminister Terje Riis-Johansen som sliter. Statsråden for næringslivet, Trond Giske, har hatt en svært dårlig uke.

Ordene var store da Giske på forsommeren kunne proklamere at landets rikeste mann, John Fredriksen, skulle flagge hjem hele skipsflåten. I går kom meldingen om at Fredriksen slår mer enn kontra. Hjemflagging blir ikke noe av, og han flagger like godt ut alt han har i Norge.

For Trond Giske var dette en svært dårlig nyhet, og næringsministeren sørget selv for at han kom enda dårligere ut gjennom et intervju med NRK.

I mange måneder har det vært strid om hvordan på vegne av staten har forvaltet sitt eierskap i Statkraft. Det har tatt regjeringen 18 måneder å gi svar på et ønske om en gigantisk kapitalutvidelse i selskapet. Dialogen med styret har vært svært mangelfull, men det ligger ikke i Giskes natur å ta selvkritikk. I stedet fjernet han like godt styreleder Arvid Grundekjøn.

Sindige Grundekjøn slo denne uka tilbake mot næringsministeren. Men Giske nektet å møte ham i åpen i debatt. I stedet lot han seg intervjue av NRK. Det gjorde ikke situasjonen bedre for Giske og regjeringen. Uttalelsene var så arrogante og så preget av næringspolitisk inkompetanse at flere enn opposisjonen reagerte. I avisenes lederspalter i dag får Giske det glatte lag.

Trond Giske var en populær kulturminister. Han fikk kjempet fram friske kulturpenger, men avslørte seg også som egenrådig og selvhevdende.  Når man kan drysse millioner nedover kulturlivet, er det lett å skaffe seg supportere. Langt verre er det når han skal styre næringslivet, men ikke forstår de grunnleggende mekanismene.

For Jens Stoltenberg må det være et tungt prosjekt å gå løs på høsten. Verdiskapningssektoren både innen energi og industri er preget av dårlig politisk ledelse. Er det noe rart at Høyre fosser fram på gallupene?

Driver forsvarsminister Grete Faremo sin private Israel-politikk når hun utestenger israelske selskaper?

Enkelte av medlemmene i Jens Stoltenbergs regjering vil gjerne boikotte Israel, men handelsboikott er ikke erklært norsk politikk. Forsvarsminister Grete Faremo kjører et uryddig løp når hun nekter israelske selskaper å delta i anbud på stridshjelmer til det norske forsvaret.

VG forteller i dag at Forsvarsdepartementet ved fem anledninger de to siste årene har gitt beskjed om at det er uaktuelt å kjøpe av israelske selskaper «på grunn av den betente situasjonen i Midtøsten».

Vi er blitt vant til at den rødgrønne regjeringen i mange saker taler med to tunger. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har gjentatte ganger at boikott av Israel ikke er noen farbar vei. Da er det underlig at partifelle og statsrådskollega Faremo kjører et løp som i praksis er en boikott.

Når det israelske selskapet Rabintex ikke en gang får anledning til å levere inn anbud, og det er bestemt på høyeste hold i Forsvarsdepartementet, er det ikke rart at det stilles spørsmål om Grete Faremo driver sin private Israel-politikk.

Dette gir nok klappsalver fra SV-statsrådene i regjeringen, men for regjeringen som kollegium kan ikke dette oppleves som bra.

Det må forventes at regjeringen gir en tydelig avklaring av hva som norsk politikk på dette området.

Les mer om Grete Faremo og Israel-boikotten på vl.no

Ledelsens lydhørhet gir et oppmuntrende signal om at NRK fortsatt vil være et sterkt lim i det norske samfunn. 

Kommende søndag klokka 06.57 blir Fedrelandssalmen igjen å høre i NRK radio.

Midt på sommeren har 300 personer tatt seg bryet med å kontakte NRK og meddelt sin sorg over at NRK-ledelsen ville fjerne en tradisjon som har eksistert siden 1920-tallet. 

Det har ikke vært noen demonstrasjoner utenfor det hvite hus på Marienlyst, men de stillferdige tilbakemeldingene har likevel gjort inntrykk på NRK-ledelsen. Kanalsjefen i P1, Jon Branæs, sier til Vårt Land at han er overrasket over styrken i reaksjonene. Reaksjoner til NRK er som en gallupmåling. 300 henvendelser tyder på at mange flere er opptatt av dette, særlig fordi det ikke virker å være en samordnet aksjon.

For NRK er ikke dette vurdert som noen stor sak, men det tjener institusjonen til ære at den er villig til å være lydhør når reaksjonene fra publikum kommer. Saken har også skapt en ørliten vilje til produktutvikling tidlig søndag morgen: Salmen til Elias Blix kan nå bli spilt i ulike versjoner.

Mange vil hevde at «Gud signe vårt dyre fedreland» hører hjemme i en annen tid. De som ikke har noe forhold til kristen tro, forstår ikke hva salmen har som fast innslag i NRK å gjøre. Slike strømninger er sterkest i byene og preger sikkert også staben i NRK.

Engasjementet for Fedrelandssalmen viser at mange vil kjempe for de tradisjonelle verdiene i Norge. Det er oppmuntrende at NRK lytter til disse stemmene. Denne holdningen bidrar til at NRK fortsatt kan være et viktig lim i det norske samfunnet.

Regjeringen er livredd for å miste politisk kontroll i striden om Hardanger-mastene.

Selv om regjeringen har kommet utrolig dårlig ut av Hardanger-saken, kan den ikke abdisere fra politikken. Å legge hele beslutningen over til et eksternt utvalg ville lett kunne gi en slik opplevelse. 

Derfor er det forståelig at både statsminister og olje- og energiminister tviholder på at den endelige beslutningen skal ligge i regjeringen. Risikoen er at dette skaper ny tvil hos meningsmotstanderne om at regjeringen vil kjøre et løp der alternative løsninger ikke blir vurdert. Motstanderne av mastene er livredde for at Statnett skal få en for sterk rolle i det utredningsarbeidet som nå skal gjøres.

Statnetts rolle i Hardanger-saken har vært svært omdiskutert etter beslutningen ble kunngjort i begynnelsen av juli. De fleste aktuelle fagmiljøer innen kraftforsyning har en eller annen tilknytning til Statnett. Når det skal bestilles uavhengige fagrapporter, er det avgjørende viktig at alle miljøer opplever konsulentene som uavhengige.

Denne usikkerheten kommer til å prege saken i lang tid fremover. Det er sådd en mistanke, og den er ikke lett å få bukt med selv om Jens Stoltenberg sikkert vil gjøre sitt ytterste for å få saken inn på rett spor.

Jens Stoltenberg er antagelig ikke veldig god på hardangersøm. I dag må han lære den politiske varianten.

Statsministeren er ikke før kommet tilbake fra sin ferie på Hvaler før han må ha krisemøte på kontoret for å forsvare mastebygging i Hardanger. Sinnene er så til de grader satt i kok. Nå krangles det også internt i regjeringen om hvem som har skylden for beslutningen. 

SV-leder Kristin Halvorsen sier det er Senterpartiet som har presset på for å få kraftmaster gjennom Hardanger. Dette skjer etter at Liv Signe Navarsete har signalisert at hun kan være villig til å revurdere byggingen. Det er lett å få Kristin Halvorsen med på en slik kursendring, men det er ikke bra når en statsråd i regjeringen sier følgende til TV 2:

 - Det er Sp og Senterpartiets statsråd som har stått på for å få denne konklusjonen. Hvis de nå har behov for å snu i forhold til sine tidligere standpunkter, er det i tilfelle dét som kan føre til et annet utfall i saken.

De som trodde at vi har en regjering som fører en samlet politikk, må revurdere sin oppfatning etter denne uttalelsen. Det kan se ut som de rødgrønne er en gjeng politikere som har hvert sitt beslutningsområde.

Mange toneangivende politikere i Arbeiderpartiet er engstelige for hva som nå skjer. Holder man fast på vedtaket, blir det galt, og det er heller ikke bra at vingling synliggjøres for all verden.

Derfor er det en vanskelig oppgave Jens Stoltenberg får å slite med i dag og i tiden fremover. Det er ikke lett å lede en rødgrønn regjering når det er så mange tråder å holde styr på.

Oppslutningen om de kristelige partiene i Norden kan få mye å si for den politiske utviklingen.

Om en måned er det valg i Sverige. Kristdemokraterna (Kd) er med i regjeringsalliansen ledet av Fredrik Reinfeldt. Om han får fortsette i statsministerstolen, avhenger mye av hvordan det går med Kristelig Folkepartis søsterparti. I Aftonbladets siste meningsmåling ligger Kd akkurat på sperregrensen.

En oversikt i Vårt Land i dag forteller om en dyster utvikling for de kristendemokratiske partiene i Norge, Sverige og Danmark. Siden 1998 har det vært et markant fall i alle landene. Verst er situasjonen i Danmark, der Kristdemokraterne er langt unna sperregrensen. Muligheten for å påvirke politikken er minimal.

På kort sikt er det det svenske partiet som øyner størst mulighet for politisk innflytelse. Fredrik Reinfeldt kan igjen bli avhengig av  Krisdemokraternas støtte. I Norge kan Dagfinn Høybråten komme i samme situasjon, enten ved at det rødgrønne samarbeidet går opp i limingen før valget eller ved at partiet havner på vippen i 2013.

Regjeringsspekulasjoner er ikke det som bør oppta partistrategene mest. Langt viktigere er det å finne svar på hvorfor nordiske velgere svikter disse partiene. I Norge og Sverige var storhetstiden på slutten av 90-tallet. I forhold til det høyeste nivået, er oppslutningen mer enn halvert.

Løsningen virker ikke å ligge i hvilken allianse de kristelige partiene  går inn i. I Norge er det mange av KrFs velgere som vil ha regeringssamarbeid med Høyre og Frp. I Sverige har Kd valgt å samarbeide med høyresiden, uten at det har slått positivt ut på oppslutningen.

Nå må Bjarne Håkon Hanssen få lov til å være det han er, rådgiver.

Marit Nybakk virker å ville tviholde på Hanssen i politikerrollen, men det er nesten et år siden han ga opp politikken, og da må han få lov til å fylle sin nye jobb

Da det ble kjent at Hanssen er rådgiver for det private barnehageselskapet Espira, ble sinnene igjen satt i kok i den rødgrønne leiren. Marit Nybakk mener rådgivningen er «helt forkastelig og politisk umoralsk».

Det er vanskelig å se hva Hanssen har gjort galt, bortsett fra å benytte seg av den kunnskap han skaffet seg som toppolitiker gjennom mange år, både på Stortinget og i regjering. Denne kompetansen gjorde ham til en attraktiv kandidat for pr-bransjen.

Nå utfordrer han sine gamle kolleger. 

– Det finnes like mange moralske meninger, som det finnes mennesker i Norge. Det kan jeg umulig basere meg på. Jeg kan jo ikke leve med å ringe Marit Nybakk hver dag og spørre hva som er moralsk akseptabelt, sier Hanssen.

Hanssen har rett. Politikerne må lage et regelverk som det er mulig å forholde seg til. Dagens regler er trolig for svake.

Hvilken tilgang tidligere stortingsrepresentanter skal ha til Stortinget, bør være en del av et revidert regelverk. Det virker galt at Bjarne Håkon Hanssen skal kunne troppe opp i nasjonalforsamlingen når han vil, mens andre aktører i informasjonsbransjen ikke har denne muligheten.

Tidligere var det slik at politiske toppverv var endestasjonen i en persons karriere. Regelverket ble deretter. Stortingspolitikerne ønsket å ta vare på sine pensjonister. Det var naturlig at de skulle ha fri tilgang til Løvebakken.

Denne idyllen er brutt, og det er ingen grunn til å late som at Bjarne Håkon Hanssen er et engangstilfelle. Fremtiden vil gi mange slike saker. Da er det like godt å lage et mer vanntett regelverk slik at vekslingen mellom politiker og annen jobb kan oppleves ryddigst mulig for omgivelsene.

Kristne høyskoler kombinerer tro og faglighet på forbilledlig vis.

I morgen avgjøres andre runde av årets studentopptak. Det er store ungdomskull som kjemper om plassene. Slik vil det være i noen år fremover.

Mange ble skuffet da de 20. juli fikk avslag på søknaden. Men det er alltid store bevegelser i en søkermasse. Når en studiesøker takker nei til plass, gir det mulighet for en annen. Derfor er det stor spenning for mange når de i morgen kan sette seg foran datamaskinen og sjekke om de er kommet inn.

De kristne høyskolene er med i systemet med samordna opptak. Konkurransen om plassene er hard også her. 13.045 søkere kjemper i år om 2.666 plasser ved de tolv kristne lærestedene.  I forhold til i fjor er det en oppgang på 600 søkere.

Rektorene ved de kristelige høyskolene mener at intensiteten i religionsdebattene i samfunnet, er en av årsakene til søknadsoppgangen. Man skal være varsom med å trekke slike konklusjoner for raskt, men det kan være en driver.

En annen årsak kan være at åndelig interesse igjen er i ferd med å ta seg opp i Norge. I en større reportasje i Morgenbladet i sommer, hevdes det at det er flere og flere ungdommer som bekjenner seg til kristen tro. Det kan være en årsak til at bibelskoler og kristne folkehøgskoler også opplever stor pågang av interesserte.

Disse skolene er en vesentlig rekrutteringsarena for de kristne høyskolene.

Mange av de kristelige høyskolene ble stiftet fordi noen hadde kloke tanker om hvilken kraft som lå i kombinasjonen av kristen tro og faglighet. Denne spesielle floraen av høyskoler holder jevnt over svært høy faglig standard. Ofte kan de også tilby et studiemiljø som er svært godt. 

EU-tilhengere kan se langt etter norsk medlemskap. Nå er også flertallet av Høyres velgere mot.

Høyre har de siste månedene kunne glede seg over fantastiske galluper. Men det er malurt i begeret. Når partiet blir større, er det et større innslag av velgere som ikke vil at Norge skal rote seg bort i EU. Dermed har Høyre en velgermasse som er uenig med partiets program på et svært vesentlig punkt.

For europeere som gjerne vil ha Norge inn, må oljelandet langt mot nord fortone seg som en uinntagelig festning. Dette bildet har forsterket seg år for år. Et gjeldstynget Europa ser ut til å ha skremt enda flere norske velgere.

EØS-avtalen gir Norge mange fordeler, samtidig som man slipper å ta de forpliktelser som et fullt medlemskap gir. Så lenge EU ikke truer Norge med en dårligere EØS-ordning, er det ingen grunn for å sette i gang en EU-debatt.

Og så lenge Høyre og Erna Solberg fosser fram på meningsmålingene, vil partiet ikke rote det til for seg selv ved å sette EU-medlemskap på dagsorden. Stortingsrepresentant Ine Eriksen Søreide sier riktignok at Høyre fortsatt vil holde EU-fanen høyt. Det tror vi ikke mye på.

Nesten alle partier er preget av denne usikkerheten, ikke minst i Arbeiderpartiet. Der er også ledelsen for, men det er store sprekker i grunnfjellet.

Dermed er det ingen partier som driver EU-spørsmålet fremover. Det vil gå lang tid før Norges EU-tilknytning kommer på dagsorden på ordentlig.

Nettleder tar pause fra lørdag 26. juni. til mandag 16. august. Vi ønsker alle våre lesere en riktig god sommer!Du kan bestille papiravisen eller omadressere ved å kontakte vår kundeservice, kundeservice@vl.no. Vennlig hilsen Helge Simonnes, sjefredaktør

SV har omsider lært å presentere sine nederlag i regjeringen som seire. Derfor omtaler de utlysningen av nye oljeblokker utenfor Nord-Norge som en seier.

Oljen fosser fortsatt ut fra en oljebrønn i havet utenfor Mexico, og Barack Obama har erklært stans i all leteboring til havs. Samtidig lyser den norske regjeringen ut nye leteområder i Norskehavet utenfor Nord-Norge. Regjeringens egne faginstanser innen miljø har gått mot 33 av de 94 utlyste blokkene. Så hvordan kan SV være fornøyde og se det som en seier?

Forklaringen er at fire av blokkene i feltet Nordland 5, det som ligger aller nærmest Lofoten, ikke er med. Før Mexico-ulykken lå det an til at de skulle bli med. Kristin Halvorsen sier nå at dette styrker de kreftene som vil si nei til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet er mer nøktern. Han er glad for at de fire blokkene ikke er med, men er mer bekymret for det hardkjøret mot miljøfaglige råd han opplever den samlede utlysningen gir uttrykk for. Og Natur og Ungdom ber Senterpartiet om å kaste oljeministeren om de skal beholde sin miljøtroverdighet.

Noen seier for SV kan dette knapt være. Men det oppleves kanskje som en seier når nederlaget ikke blir så stort som man først hadde trodd.

Må forskere behandles som skjørt porselen?

Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen tapte så det suste i Pressens Faglige Utvalg i saken mot NRK og Harald Eia.

Lorentzen har gått hardt ut mot programserien Hjernevask, men i går ville han ikke kommentere avgjørelsen i PFU.  

På Universitetet i Oslo pågår nok en debatt som tyder på at faglige personale er laget av skjørt materiale og at den frie meningsutveksling ikke settes så høyt. Arbeidstilsynet har i en tilsynsrapport avdekket at det foregår trakassering ved Universitetet i Oslo, og det er selvsagt ikke bra. Men i går stod hovedverneombud Mette Børing fram i NRK Kveldsnytt med en spesiell definisjon av hva som er mobbing av faglig personale. Vi fikk inntrykk av at også kritikk av faglig art kan betraktes som trakassering.

Ved en så stor institusjon som Universitetet i Oslo må det være høyt under taket for at forskere kan uttale seg kritisk om andre forskeres arbeid, uten at det blir definert som mobbing og trakassering.

Tilsvarende må forskere som Jørgen Lorentzen t åle at mediene setter søkelys på det forskningsarbeidet som det er bevilget store offentlige midler til. Kommunikasjonen med omverdenen er en nødvendig del av forskerhverdagen.

De forskere som ikke tåler å få et kritisk søkelys mot seg, enten det er gjennom kollegers undervisning eller journalistikk, får finne seg noe annet å gjøre. 

Svært mange av oss ville tåle godt både to- og tredobling av egenandelene for helsetjenester. Men noen vil få urimelige problemer fordi systemet er blitt altfor tungrodd.

Helseutgiftene farer til vers, og politikerne begynner å lete etter utveier for å begrense dem. Det er et kjempegode ved vårt samfunn at vi ikke blir ruinert om vi blir syke. Men når noe er gratis, eller svært billig, så kan det lett bli et overforbruk.

Egenandeler er en enkel måte å begrense forbruket av helsetjenester. 1840 kroner i året er noe de aller fleste uten noe problem kan betale, vi punger ut langt større beløp uten å blunke for slikt som betyr mindre for oss. Derfor er det i utgangspunktet lett å si seg enig med de politikerne som vil øke egenandelene.

Men for mange kronisk syke og for folk som har store utgifter på grunn av dårlig helse, kan egenandelssystemet være en nesten uoverkommelig byrde. Når mange ulike medisiner og hjelpemidler skal godkjennes som fradragsberettiget, når det blir mengder av skjema å forholde seg til og når saksbehandlingen strekker seg over måneder og år, kan det bli en hard belastning på økonomien å skulle legge ut selv inntil søknadene er behandlet. Det er lett å si at utsatte grupper skal skjermes, men i praksis fungerer det ikke slik.

Før vi får mer orden på systemet, er det fare for at økte egenandeler vil ramme utilsiktet hardt for nettopp dem som ikke skulle rammes.

Barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken fortjener honnør for å gi klare signaler om surrogatmødre.

Lysbakken anklages for å drive en personlig vendetta ut fra sin private motvilje mot bruk av surrogatmødre. Bakgrunnen er at statsråden har gått ut med en advarsel til norske borgere mot å gjøre seg bruk av surrogatmødre i utlandet. Han viser til at dette er forbudt i Norge, og varsler tiltak for å hindre at forbudet omgås ved å reise til utlandet.

Dette er ikke noen personlig kampanje fra statsrådens side, men et uttrykk for offisiell norsk politikk. Det er selvsagt lov til å være uenig i politikken. Men å angripe statsråden personlig for det, er usaklig. Dessverre er det noe vi har sett tidligere også. Det krasseste eksempelet er kjøret mot Dagfinn Høybråten da han forsøkte å håndheve den bioteknologiloven Stortinget hadde vedtatt.

Lysbakken møter også sterke anklager fra nordmenn som nå befinner seg i utlandet og har problemer med å få ta med seg barn født av surrogatmødre. Det er forståelig at de opplever situasjonen vanskelig. Men de har tross alt med vitende og vilje satt seg ut over norsk lov, og kan ikke da regne med at det skal være en enkel sak å få formalisert resultatet av det.

Det er all grunn til å regne med økt press av dette slaget for å få endret norsk politikk. Vi håper SV denne gangen holder stand og ikke bøyer unna for presset.

Kan et land som fortsatt holder seg med dødsstraff kalle seg sivilisert?

I natt norsk tid ble 49 år gamle Ronnie Lee Gardner henrettet ved skyting i den amerikanske delstaten Utah.

Gardner ble spent fast i en stol med hette over hodet og en blink festet til brystet. Eksekusjonspelotongen besto av fem personer, fire hadde skarpe skudd i våpenet, mens en femte hadde løsammunisjon. Hensikten med dette er at ingen skal vite hvem som drepte fangen.

Bruken av dødsstraff er blitt mindre og mindre vanlig i USA, men fortsatt skjer det at myndighetene tar livet av mennesker som har gjort seg skyldige i grove forbrytelser. Gardner hadde to liv på samvittigheten.

Bruken av dødsstraff er å gi etter for de enkleste og mest primitive instinkter i menneskesinnet. De landene som bruker en slik straffemetode, er det ingen grunn til å se opp til. Det er trist at amerikanske lovgivere ikke har avskaffet denne praksisen.