Helge Simonnes

Alder: 63
  RSS

Om Helge

Sjefredaktør i Vårt Land fra 1991 til 30. april 2016. Nå frittstående skribent og konsulent.

Følgere

Beregnende Frp-retorikk

Publisert 2 måneder siden

Nye ­varianter av gamle vinnersaker ble h­entet fram for å redde stumpene i et parti som preges av regjeringsslitasje.

Panisk Frp-retorikk ble noe av det som preget valgkampens siste uke. Nye ­varianter av gamle vinnersaker ble h­entet fram for å redde stumpene i et parti som preges av regjeringsslitasje.

Velgerne har fått nok en bekreftelse på hvor beregnende Frps språk og retorikk er. Årets Frp-valgkamp skiller seg likevel noe ut fra det som skjedde i 2017. Nest­leder Sylvi Listhaug har ikke gjort seg bruk av åndelig retorikk. Det er nok en bevisst strategi det også. I motsetning til 2017 er KrF nå regjeringspartner.

Sylvi Listhaug går også et skritt ­lenger. Tre uker etter at min bok Kampen om korset i politikken ble lansert under Arendalsuka, lar hun seg intervjue av Dagen og forteller avisens lesere at hun aldri har blandet religion og politikk. Det er neppe tilfeldig at intervjuet kom i valgkampinnspurten.

Listhaug har ikke lest min bok, men kaller den likevel som «et sammensurium av mye rart». Det er ganske avslørende for hvilke snarveier hun tar. Hun lar seg heller ikke avfeie av opplysningene til sin tidligere rådgiver Espen Teigen om at hun hadde en målbevisst strategi om nå inn til en del kristne velgergrupper.

Valgkampens siste uke har styrket meg i oppfatningen om at det er grunn til å følge Frps retorikk med et meget kritisk blikk. Det gjelder også de påstandene partiets nestleder kommer med når hun intervjues i en kristen avis. 
Helge Simonnes

Gå til innlegget

Mer nyansert om Hareide

Publisert 3 måneder siden

Det er viktig for meg å korrigere det bildet som førstesiden ga.

De som allerede har rukket å lese Kampen om korset i politikken vil se at jeg har et langt mer nyansert bilde av Knut Arild Hareides innsats som KrF-leder enn det Vårt Lands førsteside fredag 9. august ga inntrykk av. For ordens skyld: Jeg fikk på forhånd godkjenne alle sitater. Jeg står inne for alle. Det er kun førstesidepresentasjonen jeg reagerer på.

Konas fødsel

Hareide kan vanligvis utmerket godt forsvare seg selv, men forrige uke var han opptatt med konas fødsel, og kunne derfor ikke benytte seg av det viktige prinsippet om rett til samtidig imøtegåelse. Også derfor er det viktig for meg å korrigere det bildet førstesiden ga.

Parlamentarisk leder Hans Fredrik Grøvan i KrF er blant dem som i boken feller en knallhard dom over prosessen, men det er ikke riktig å legge det på bokens forfatter. Jeg er også k­ritisk til noen av valgene Hareide gjorde, men jeg kan ikke stå inne for det Vårt Land presenterte på førstesiden ­ledsaget av bilde av meg.

I morgen kveld blir Kampen om ­korset i politikken presentert ­under Arendalsuka. I mitt innlegg vil jeg ­legge vekt på å understreke at ­posisjonen som KrF-leder er blitt en uriaspost av de ­sjeldne. Det tror jeg at alle t­idligere ­parti­ledere i KrF, fra Kjell Magne B­ondevik, ­Valgerd ­Svarstad Haugland og Dagfinn ­Høybråten kan skrive under på. Det var v­anskelig i tidligere tider, og det er blitt så mye verre de siste årene. ­Dette skyldes den sterke polariseringen som er skjedd i Norge generelt og også i det som betegnes som kristen-Norge.

Stor spagat

Ønsker ikke en partileder fra KrF å gå i en Pride-parade, kan han eller hun risikere å bli ­stemplet som mørkemann. Velger han eller hun å delta, kan man være trygg på at det reiser seg et hylekor på ­konservative side om partilederen som bidrar til­ ­avkristning. Det er en stor spagat å stå i over lang tid.

En del av denne polariseringen ­skyldes det som skjer på sosiale ­medier og medieorganer som Norge IDAG og Visjon Norge. Etableringen av Oslo symposium i 2011 har også ­bidratt til polariseringen. I tillegg har avisen ­Dagen under Vebjørn Selbekks ­ledelse fått en politisk høyredreining. Selbekk fremstår mer og mer som Sylvi ­Listhaugs forsvarsadvokat og 
bodyguard. Da han i Dagen k­ommenterte Kampen om korset i ­politikken, ­mente han at jeg ikke k­unne føre bevis for at hun bruker åndelig ­retorikk og symboler i sin politiske kamp.

Salt i sårene

Å forsvare seg mot en gruppe svært høyrøstede ­troende, ble ytterst vanskelig for Hareide. Hver gang han forsøkte å gjøre partiet ­bredere, ble han møtt av sterke motstemmer. I ­tillegg var Sylvi Listhaug alltid beredt til å strø salt i sårene. Som politisk ­konkurrent må hun ha rett til det, og Hareide kan ikke besvære seg over at hun brukte alle midler. Derimot har han grunn til å være skuffet over hvordan noen av hans egne parti­feller agerte.

Helge Simonnes

Forfatter av Kampen om korset i politikken

Gå til innlegget

Politikk og religion sauses sammen

Publisert 3 måneder siden

Kirkeledere i og utenfor Den norske kirke viser en forbausende slapphet i møte med det som kan kalles for politisk teologi.

Det er ikke noe nytt at politikk og religion sauses sammen, men de siste årene ser det ut til å ha fått fornyet kraft. Med vel etablerte teologiske tankesystemer som plattform, får populistiske politikere verden over inngang til nye velgergrupper. Religion misbrukes, og kirkeledere møter misbruket med 
taushet.

Uthuler kristendommen

Min hensikt med boken Kampen om korset i politikken er å forklare mekanismene som settes i gang og å beskrive hvor farlig det kan bli når politikere og partier lærer seg å spille på en politisk teologi. Kirkene kan ikke dirigere politikeren, men prester og predikanter har et ansvar for å si fra når politikere kidnapper religionen. I et intervju i den danske avisen Politiken (13.07.2019) skriver samfunnsforskeren Olivier Roy at populistiske bevegelser uthuler kristendommen.

Etter min mening er det en treffende beskrivelse, men det er lettere sagt enn gjort å møte disse tendensene fra kirkelig hold. I menigheter og trossamfunn er man lært opp til at de ikke skal blande religion og 
politikk, men når en politisk teologi står så sterkt på grasrota i mange menigheter, er det etter mitt skjønn helt nødvendig å ta det opp i en åpen diskusjon.

Det burde bekymre kirkeledere at så mange politikere, som ikke er så rotfestede i kirkelig deltakelse, de siste årene har maktet å ta i bruk en åndelig retorikk som sikrer tilgang av nye velgere. Det er ikke så mange ord, symboler og saker som skal til for at folk biter på kroken.

Minst kristne

Det var nettopp dette Donald Trump lyktes så godt med da han ble valgt til president i USA i 2016. Hans rådgiver Steve Bannon så at deler av et kristent budskap kunne brukes til å fremme patriotisme og nasjonalisme. Trump fulgte 
rådene, blant annet gjennom 
utsagn som «ingen elsker Bibelen mer enn meg» og gjennom løfter om antiabort-tiltak og støtte til Israel. Opplevelsen blir enda mer forstemmende når den samme Bannon, under sitt besøk i Norge 
i mai 2019, sa at Trump trolig er den minst kristne USA-president noensinne.

Likevel ble ulike grupper av såkalte evangelikale velgere sterke støttespillere for Trump. Antall kristne i USA er så mange at de alltid har vært en betydningsfull vippegruppe. En ledende 
representant for de evangelikale 
er Franklin Graham, sønnen til Billy Graham. Da Trump ble valgt, skrev han følgende: «Vi ba til Gud og Gud hørte våre bønner». Graham etterlot liten tvil om at Donald Trump var en del av Guds plan for USA.

Mange kristne ledere vil trolig stille opp for Trump i den kommende valgkampen. USA står i en særstilling når det gjelder blanding av religion og politikk, men det er helt feil å hevde at USA er enslig svale. Høsten 2018 ble Jair Messias Bolsonaro valgt til Brasils president. Han kalles for «Tropenes Trump» og la opp sin valgkamp på samme måte, og fikk massiv støtte kristne velgere.

Kristne målgrupper

I Europa ser vi samme tendens, særlig i de tidligere østblokklandene 
Ungarn og Polen, men også i Italia. I Sverige ga Sverigedemokrat-
erna større oppmerksomhet til kristne målgrupper under Riksdagsvalget i 2018.

Hva så med Norge? Det er 
faresignaler også her. Oppslutningen om Frp og Sylvi Listhaug har vært stor i en del kristne miljøer. De mange feidene mellom Knut Arild Hareide og Sylvi 
Listhaug hadde sterke åndelige overtoner. Oppgjøret med Listhaug ble vanskelig både for 
Hareide og KrF, blant annet fordi 
mange i KrFs grasrot lar seg 
begeistre av Listhaugs verdikamp. I sin motstand mot innvandring har hun brukt «norske, kristne verdier» med stor selvfølgelighet. Når økende innvandring har skapt økende frykt for at Norge skal miste sin kristne identitet, er hennes bruk av «norske, kristne verdier» og korssymbolet kanskje en av 
årsakene til at hun kommuniserer så godt med en del kristne miljøer.

Jeg ble så nysgjerrig på dette at jeg valgte å gå dypere inn i Listhaugs kirkesyn og teologiske tenkning. Hun ønsket ikke å la seg intervjue, men i boken Der andre tier sier hun mye om sitt syn på kirken og hvordan hun tenker teologisk. Ikke overraskende er det den planleggende Gud som trer fram. Boken innledes med følgende setning: «Alt skjer av en grunn». Det gamle, åndelige munnhellet «det er vel en mening med det» har fått 
fornyet kraft.

Spesielle planer

Tanken om at Gud planlegger og styrer og våre liv ligger dypt i deler av norsk kirke- og kristenliv. Denne tenkningen gjelder ikke bare på det personlige plan, men overføres lett til å hevde at Gud har spesielle planer for menigheter og nasjoner, enten det er USA, Norge eller Israel.

Å være delaktig i oppfyllelsen av «Guds vilje» er en sentral del av en slik politisk teologi. Følger man hans vilje, vanker det både beskyttelse og belønning. Det snakkes i et selvsagt språk. «Vi vil at Norge fortsatt skal være et kristent land», heter det hos Oslo Symposium, uten at det på noen måte defineres hva som 
ligger i begrepet. For noen fester det seg en tanke om at det er en forsvarskrig. For å holde på et «kristent land» må man demme opp for innvandrere som har en annen religion.

Fra kristenlivet er vi vel kjent med at predikanter som hevder at de har Gud spesielt på sitt parti, 
ofte får stor makt og innflytelse over sine tilhengere. Mange kan fortelle om hvor galt det gikk da åndsfyrster misbrukte den sterke posisjonen de hadde etablert. De siste årene har heldigvis konsekvensene av misbruk i lukkede menigheter har fått stor oppmerksomhet.

Flytter velgere

I liten grad har det blitt vektlagt hvilken innflytelse denne teologien kan få i den politiske sfæren. Her i Norge har vi nøyd oss med å smile litt skjevt av at amerikanske politikere som med den største selvfølgelighet snakker om «God bless 
America». Det er ikke uten grunn at de bruker et slikt språk. De ser at det virker. Religion er en viktig del av vår identitet, og det er bekreftelse av identitet som flytter velgere.

Jeg har en følelse av at kristne 
ledere i Norge ikke har tatt inn over seg hvor alvorlig det er for kristendommen når kristen tenkning og teologi brukes til å legitimere en politikk som mangler et helhetlig perspektiv. Det er påfallende lite uro over dette. De fleste kristne ledere er ramme 
i sin kritikk av Listhaug, men 
etter min mening går de ikke inn i den teologiske kjernen av problemet.

Å utfordre menighetsmedlemmer på tanken om «Gud på vårt parti» og «den Gud som planlegger på vegne av oss», må opp-leves som et stort risikoprosjekt. Prester og pastorer vet så altfor godt at de vil skape stor uro om de går løs på denne teologien. En del karismatiske miljøer er de fremste eksponentene for denne teologien, men selv blant vanlige kirkegjengere i Den norske kirke gjør tankegodset seg gjeldende. Dette ligger dypt forankret i hele samfunnet.

Selvransakelse

Det beste vi kan gjøre er å erkjenne at det bor en herlighetsteolog i de fleste av oss. Det er å håpe at kirkeledere 
og menigheter tar en runde med seg selv om dette. En slik refleksjon kan gi en nødvendig korrek-
sjon i synet på det som så altfor lettvint kalles for «kristen 
politikk».

Når hardtslående politikere bevisst bruker kristen retorikk for å få gjennomslag hos velgere, burde det skape betydelig uro hos kristne ledere. Et viktig spørsmål burde være om det er noe i folks teologiske oppfatninger som gjør det mulig for populistiske politikere å få så sterk velgerrespons.

Helge Simonnes

Forfatter

Gå til innlegget

Nytt styre nå

Publisert over 1 år siden

Vanligvis har kontinuitet en verdi. Jeg kan ikke se at det gjelder denne gangen.

Mandagens generalforsamling i Mentor Medier ble en frontkollisjon mellom prinsipper for styring av et konsern og styring av folkebevegelser og organisasjoner. Pressedekningen i de siste ukene har avdekket meget sterke motsetninger. Dette inntrykket ble forsterket på generalforsamlingen.

Samlingen ga likevel noe vesentlig informasjon. Blant annet ble vi presentert for et styre som har vært fullstendig splittet. Den erfarne kommentatoren i Dagens Næringsliv, Eva Grinde, oppsummerte det på følgende vis: «Et dysfunksjonelt konsern».

Ikke gjenvalg. Styreleder Tomas Brunegård fikk ikke flertallet mot seg i mistillitsforslaget, men ga tirsdag beskjed om han ikke stiller til gjenvalg. Samtidig sier han at Mentor Medier trenger et helt nytt styre.

Denne analysen er det ikke vanskelig å være enig i. Den ordinære generalforsamlingen er i begynnelsen av mai. Da må eierne makte å se framover i stedet for å finne ut av hvilke styremedlemmer som er skyld i det som er skjedd. Vanligvis har kontinuitet en verdi. Jeg kan ikke se at det gjelder denne gangen. Å velge inn igjen noen fra det sittende styret, vil fylle styrerommet med så sterke følelser at det blir vanskelig å få til godt styrearbeid. Denne erkjennelsen deles også av valgkomiteen, som ifølge Mentor Mediers hjemmeside fremla sin innstilling i går.

Det er mange oppgaver et nytt styre må ta fatt på. Det første og viktigste spørsmålet er om konsernstrukturen skal bevares. Dagsavisen signaliserer at avisen leter etter en annen havn, og de svenske eierne gikk langt i å si at de vil vurdere å trekke ut de virksomhetene som er lokalisert i Sverige. Det nye styret må bestemme seg for om de vil kjempe for konsernstrukturen.

Tillitsbristen er så fundamental at det kan bli vanskelig å holde konsernet samlet, men ikke minst av hensyn til Vårt Land, må det gjøres iherdige anstrengelser. Blir det en oppløsning, vil Vårt Land stå igjen i en ganske ensom posisjon. Konsernstyret vil i praksis også bli et styre for Vårt Land. Dette må det tas høyde for i valg av styrerepresentanter. Spesielt viktig er det å finne en styreleder som alle eiergrupperinger kan samle seg om.

Redaktørens rammer. Styreleder trenger ikke nødvendigvis å ha aviskompetanse, men det er avgjørende viktig å få inn folk i styret med denne bakgrunnen. Bare det å rekruttere en ny sjefredaktør, krever god innsikt i hvordan en avis skal drives. Et styre må også vedta en strategi for avisen. Redaktøren skal stå for den daglige driften og redaksjonelt innhold. Det betyr ikke at styret overlater strategiutformingen til en ny redaktør. Kanskje var det det som gikk feil da Åshild Mathisen ble ansatt. Styret definerte ikke tydelig nok hva som var redaktørens rammer.

En av dem som har vært nevnt som mulig nytt styremedlem er sjefredaktøren i Kristeligt Dagblad i Danmark, Erik Bjerager. Han er ikke foreslått av valgkomiteen. Bjerager har lang og god erfaring i produktutvikling av en avis som ligner på Vårt Land. KD var dypt nede for 20 år siden, men under Bjeragers ledelse lyktes de å finne et nytt fundament for avisen. La oss håpe at det også kan skje for Vårt Land.

Helge Simonnes

Tidligere sjefredaktør/administrerende 
direktør for Vårt Land

Gå til innlegget

Kollektivt åndelig ansvar

Publisert rundt 3 år siden

Troen skal bygge opp, ikke bryte ned og skade ­mennesker. Det er nødvendig med et kollektivt oppgjør – og et kollektivt ansvar for å rette opp i det som er på avveie.

Pastor Joakim Lundqvist i Livets Ord skjønte at sterke symbolhandlinger var nødvendig da han på vegne av menigheten skulle be medlemmer om unnskyldning for skader de er blitt er blitt påført. Lundquist fremførte sitt budskap knelende på scenen. Unnskyldningen satt langt inne, og den kommer sent. Mange ­mener at det var tidligere pastor Ulf Ekman som burde ha knelt foran menigheten.

• Les også Ole Petter Erlandsen: Vi trenger ledere - bedre ledere

Før vi blir for sterke i kritikken av Livets Ord og andre trosfellesskap som har vært preget av prestasjonsorientert åndelighet, er det grunn til å stille selvkritiske spørsmål til hele kristenheten.

Hva har vi gjort for å advare? Bygger vi i realiteten opp under samme teologiske tenkning, bare med mindre proklamasjon og høyrøstet snakk om hva Gud kan utrette? Og endelig: Hvordan er vår evne til å ta imot kritikk?

Kollektivt oppgjør. Svarene på disse spørsmålene er ikke så åpenbare som vi vil ha det til. Selv i miljøer som absolutt ikke er stemplet som herlighetsteologiske, presenteres et gudsbilde som under gitte omstendigheter­ vil kunne gi mennesker store problemer.

Jeg tror det er nødvendig å ta et kollektivt oppgjør, og også ta et kollektivt ansvar for å rette opp i det som er på avveie.

I boken En Gud for de mange, som gis ut på Kagge Forlag denne­ uken, forsøker jeg å gå inn i denne­ vanskelige materien.­ Jeg skriver ut fra en selvkritisk ­erkjennelse av at religion er et tveegget sverd i samfunnet: Tro kan være en betydelig kraft i menneskers liv og gi ­retning til en god samfunnsutvikling, men religion på avveie kan være svært farlig.

Oppgjør er nødvendig for å gi hjelp til de som er blitt skadet i møte med usunn åndelighet. Jeg mener at dette ansvaret er kollektivt. Det må etableres noen kjøreregler som alle trossamfunn er enige om, og som kan hindre at åndelige overgrep gjentar seg.

Umodererte ytringer. Jeg har min yrkesbakgrunn i pressen. Her er Vær varsom-plakaten et av de viktigste etiske fundamentene. I Norge har denne fungert i nesten hundre år som en veiledning til journalister og redaktører.

Begrunnelsen for plakaten står nevnt aller først: «ord og bilder er mektige våpen». Disse våpnene kan så lett misbrukes. De kan legge menneskers liv i grus. Pressens etiske plakat har ikke kunnet forhindre alle overgrep, men likevel har plakaten satt en standard.

Gjennom tette fellesskap, ­religiøst språk og tolkning av Bibelen, besitter predikanter og åndelige ledere også mektige våpen, men i motsetning til pressen har de ikke noen Vær varsom-plakat som kan veilede dem. Kristenheten i Norge bør ta ansvaret for at en slik plakat kan utvikles.

Usunn åndelighet er ikke noe nye nytt, men i de siste årene er det blitt en ny situasjon. Tidligere­ ble sterke åndelige ytringer ­filtrert bort før de nådde den store­ samfunnsarenaen. Tanker og forestillinger lå igjen i bedehusbenkene. Med fremveksten av sosiale medier er dette filteret borte. Samfunnet eksponeres for et stort antall umodererte, åndelige ytringer som ikke alltid er så gjennomtenkte.

Mange føler seg kallet til å formidle hvordan Bibelen og Gud skal forstås. Flere kommuniserer ut fra noen innarbeidede, åndelige instinkter uten alltid å tenke over virkningene av det de sier og gjør. Mange av dem som uttaler seg, ønsker å fremstå som hengitte på Guds vegne.

Vær varsom-plakat. Jeg har forsøkt å komme med noen eksempler på områder der man skal trå ekstra varsomt. Her er overskriften til en del av tesene som drøftes og presenteres i boken:

• Vær varsom når du fristes til å tenke at Gud velsigner deg mer enn andre.

• Vær varsom når du fristes til å hevde at Gud velger ut og velsigner folkeslag og nasjoner.

• Vær varsom når du fristes til å gi Gud æren for alt det gode som skjer i ditt liv.

• Vær varsom når du fristes til å underkaste deg ledere som hevder­ at de har fått et spesielt kall og en autoritet fra Gud.

• Vær varsom når du fristes til å være bastant i din tolkning av hvordan Bibelen skal forstås.

• Vær varsom når du fristes til å love for mye på vegne av Gud.

• Vær varsom når du karakteriserer andres handlinger som synd.

• Vær varsom når du gjør annerledestroende til fiender.

Mine forslag er sikkert ikke utfyllende, men jeg håper at mitt bidrag kan være et utgangspunkt for Norges Kristne Råd og at rådet setter i gang et arbeid med en åndelig Vær varsom-plakat. Det er en god begynnelse når rådet i samarbeid med Modum Bad i november inviterer til et ­frokostmøte om åndelig lederskap. Møtet skjer etter den omfattende debatten­ om «brente­ barn» i kjølvannet av serien «Frelst» på VGTV.

• Les Kari Halstensen med flere: Mulige veier til et sunnere kristent lederskap

Marginalisert. Det er ikke bare av hensyn til de som har lidd overgrep at en samlet kristenhet bør gripe fatt i disse problemstillingene med full tyngde. Jeg ser klare tendenser til at kristendommen er i ferd med å bli marginalisert. At samfunnets skepsis til religion er økende, er lett å forstå når vi ser hva som er kommet ut av islamsk fundamentalisme.

Denne skepsisen vil også kunne ramme kristne trossamfunn. Kirkelige ledere har her et stort veiledningsansvar. Særlig bevisst bør man være på kristen ordbruk som kan ligne på det ytterlig­gående muslimer verbalt forfekter. Dette gjelder både skriftssyn og i formidling av synspunkter om hva Gud eller Allah har bestemt.

Det ligger dypt i de fleste at folk skal ha rett til å tro. Men svært mange reagerer når religiøse miljøer utøver makt over mennesker eller begår overgrep i Guds navn. Én av måtene å møte denne skepsisen på, er å markere en tydelig vilje til å ta oppgjør. En åndelig Vær varsom-plakat kan bli stående som en bekreftelse på at man går inn i problemene med full tyngde.

Samfunnets kritiske syn på religion handler også om de religiøse miljøenes evne til å ta imot kritikk. Mitt inntrykk er at det ikke bare er i Livets Ord det sitter langt inne å erkjenne at trosutøvelse på avveie kan skade.­ Jeg har hørt så mange troende si: «Hvorfor skal vi pryle oss selv, når det er så mye som er bra med religion?».

Pedofili. Jeg tror ikke Den katolske kirke i USA lenger tenker slik etter at pedofiliskandalen ble avdekket. Den glimrende filmen Spotlight viser hva som skjedde­ da avisen Boston Globe bestemte seg for å inn i saken med store­ journalistiske ressurser. De møtte kirkeledere som var mer interesserte i å tilsløre enn å gi hjelp til oppklaring.

Her hjemme møtte forskeren Eva Lundgren sterke reaksjoner fra kristne ledere da hun avslørte at det også i våre miljøer skjedde seksuelle misbruk. Kristenlederne­ ville ikke tro det de hørte.

I kristne miljøer er det ikke alltid så populært å hevde at vi trenger mer av kritisk sans og etterprøving av våre åndelige standpunkter.

Norge har i de siste tiårene­ vært preget av en økumenisk tilnærming. Mye av dette er bra, men har også skapt en følelse av det ikke er stuerent å kritisere andre troendes teologi og åndelige atferd.

Noen kristne begrunner endatil hvorfor man skal avstå fra ­debatt om åndelige stridsspørsmål. Disse­ viser til Jesu ord om å være ett. De frykter at tydelige debatter­ blir et bevis på at kristne ikke står sammen om det vesentlige.

Det er på tide at kirkelige ledere­ legger av seg slike restriksjoner. Religion kan være en betydelig maktfaktor i menneskers liv. Maktutøvelse og grunnlaget for makt må alltid diskuteres av hensyn til de mennesker som blir utsatt for maktpåvirkning.

Jeg har nevnt pressen. Dens selvpålagte etiske plakat ble nødvendig fordi samfunnet la så sterkt til rette for presse- og ytringsfrihet.

Selvjustis. Samfunnet under­streker også betydningen av ­religionsfrihet. Det skal vi være glade for.

Det beste svaret vi kan gi tilbake til, er at kristne trossamfunn stiller opp med minst like god selvjustis som pressen har. Dette er ikke nok påaktet i det kristelige Norge. Alle kirkelige ledere har et ansvar for å korrigere og kritisere usunne åndelige meninger og atferd.

Det er aldri for sent å begynne et arbeid som kan gi gode virkninger og som hindrer at nye grupper av mennesker utsettes for usunn åndelig påvirkning.

I neste omgang kan et slikt ­arbeid skape grunnlag for at kristendommens posisjon igjen kan styrkes i det norske samfunnet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.09.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere