Silje Trym Mathiassen

Alder:
  RSS

Om Silje Trym

Følgere

Når støvet legger seg

Publisert 11 dager siden - 1398 visninger

Det er ett år siden metoo-kampanjen startet. Ennå er det mye som ikke er sagt.

Den verdensvide bevegelsen hadde som mål å sette fokus på seksuell trakassering og seksuelle krenkelser, altså uønsket seksuell oppmerksomhet, og førte til at det ble litt lettere å kunne si: «Me too» eller «Jeg har også opplevd dette.» I media har det vært mye fokus på overgriperne og om disse ble fjernet fra stillinger og verv. Men det har vært vanskeligere å finne artikler som viser hva seksuelle krenkelser fører til for de som utsettes for det. Hva skjer med dem, hvordan påvirkes de, hvordan blir deres liv og helse – etterpå? Derfor stiller jeg spørsmålet: Ka då ittepå?

Uønsket oppmerksomhet. 

Seksuell trakassering er grenseoverskridende adferd i form av uønskede sms-er, klåing, stirring og shaming (skampåføring), seksualisering i situasjoner der det er helt upassende og uønsket, maktmisbruk som ikke nødvendigvis er fysisk – isolert sett. Juridisk, psykologisk og medisinsk er man uenige og usikre på hvordan dette skal klassifiseres; om det kan regnes som overgrep. Noen sier at «Såpass må du tåle», eller hevder at man lager traumer av trivialiteter. Slike påstander viser at vi trenger mer kunnskap om følgene av seksuell trakassering slik at våre holdninger til det kan reflektere virkeligheten. Seksuell trakassering handler om uønsket seksuell oppmerksomhet. Ønsket seksuell oppmerksomhet stiller selvsagt i en helt annen kategori og er både deilig, morsomt og livsbejaende. Seksuell trakassering er noe helt annet.

Legen Anna Luise Kirkengen har skrevet en avhandling om helsefølger av seksuelle overgrep, og hennes forskning og mangeårige arbeid innen dette området viser at seksuell krenkelse er et overgrep og er traumatisk selv om det ikke kan påvises et fysisk overgrep. Også annen forskning viser dette. Alle former for grensekrenkelser forårsaker smerte hos den krenkede. Det ligger i selve krenkelsens vesen å forvolde smerte og ydmykelse, enten det handler om skadet fysisk, psykisk eller seksuell integritet. Et menneske erfarer sitt liv som et kroppslig, sansende og fornemmende jeg, og det finnes et samsvar mellom kropp, erfaring og mening. Menneskets biografi blir på mange måter menneskets biologi.

Manglende respekt. 

Hvordan blir liv og helse påvirket av at andre mennesker overtrer våre grenser uten vårt samtykke eller mot vår vilje? Er det traumatiserende å bli utsatt for seksuell grensekrenkelse? Ja, mennesker tar skade av andres manglende respekt for ens integritet.

Hvilke konsekvenser seksuell trakassering får for den enkelte er blant annet avhengig av bakgrunnshistorie, de begrepene og rammene man tenker og tolker med og evnen til å bearbeide erfaringer. Forskning fra RVTS (Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) og fagmiljøene SMISO (Senter mot incest og seksuelle overgrep) og Kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep viser at der er sammenheng mellom det å være utsatt for seksuelle krenkelser og et vidt spekter av lidelser: fysiske, psykiske, relasjonelle, skam og selvforakt som igjen kan lede til selvdestruktive prosesser og avmaktsfølelse. Menneskers identitet formes i stor grad av de to motpolene makt og avmakt, og mennesker som har vært utsatt for grensekrenkende adferd utvikler ofte en tillært hjelpeløshet, en lært avmakt – fordi de har erfart at det nytter jo ikke om man sier fra.

Seksuelle krenkelser som pågår over tid, kombinert med at man må forholde seg til overgriperen i for eksempel arbeidssammenheng, viser at disse utvikler mer alvorlige traumereaksjoner. Personer med traumatiske erfaringer lever med en form for alarmberedskap som kan betinge flukt- og bedøvelsesstrategier i ulike situasjoner. Re-viktimisering innebærer at alt som i en subjektiv forstand ligner de traumatiske sanseinntrykkene, virker som en trigger der man plutselig og uventet kan oppleve å få angst, panikk, pustebesvær og dissosiasjon eller bevissthetstap. Dette kan altså utløses i spesielle situasjoner, som kan føre til reaksjoner som for omverdenen kan virke overdrevne og irrasjonelle.

Grensekrenkelser. 

Seksuell trakassering blir sjelden anmeldt, og det får dermed nesten aldri konsekvenser – bortsett fra for den som blir utsatt for det. Vi trenger derfor kunnskap om grensekrenkelser som kan føre til endringer i holdninger, handlinger og forståelse av konsekvenser fordi leging forutsetter anerkjennelse.

Seksuelle krenkelser skal ikke ties i hjel. De skal snakkes i hjel. Den norske kirke arrangerer hvert år «Messe for verdighet» over hele landet. Gudstjenestene viser solidaritet med mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Som prest har jeg i flere år vært med å forrette disse messene. Der stiller vi med sår og åpenhet om smerten seksuelle krenkelser kan føre til. I håp om at vi alle skal gjenvinne vår verdighet og selvrespekt, vår integritet og livskraft.

Gå til innlegget

Gud som kvinne

Publisert rundt 2 måneder siden - 300 visninger

Gud er hevet over de tradisjonelle kjønnskategoriene og derfor like mye kvinnelig som mannlig.

Konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund skriver i Vårt Land 27. ­august vakkert, livsnært og viktig om hvordan Gud kan sammenlignes med en mor og hvordan man kan reagere rent fysisk når man hører Gud omtalt som mor eller som kvinne. Han henviser til en uttalelse fra meg i NRKs Verdibørsen 9. august der jeg var invitert for å snakke om mulighetene ved å omtale Gud med kvinnelige termer; som Hun, ikke bare som Han.

Utfordre bildene. Gjøsund mener at jeg ikke er en radikal feminist, og det har han helt rett i. Men han skriver videre at jeg ikke vil utfordre bildene av Gud som far. Da jeg leste det, måtte jeg høre radioprogrammet en gang til for å undersøke om jeg virkelig hadde sagt dette. Gjøsund må nok ha misforstått meg her, for jeg sier jo virkelig at jeg nettopp vil utfordre bildene av Gud som far, jeg vil kjempe for retten til også å kunne omtale Gud som mor. Jeg vil riktignok ikke erstatte bildene av Gud som far, men jeg mener det er helt nødvendig å utvide og supplere disse bildene – både av teologiske og sjelesørgeriske grunner.

Jeg argumenterer for at Gud er like mye kvinnelig som mannlig, samtidig som jeg mener at Gud er hevet over de tradisjonelle kjønnskategoriene. Når jeg omtaler Gud som Hun, er det for ikke å innskrenke Gud slik jeg mener man gjør dersom man kun omtaler Gud som Han. Det er også ment som en motvekt mot hundreårs patriarkalske holdninger innen Kirken. Et tredje moment er, som Gjøsund også nevner, nemlig at mange mennesker har vanskelige farsrelasjoner som gjør at det å omtale Gud som far blir problematisk. Jeg har hatt gravferder for mennesker som har vært utsatt for incest der jeg kun har omtalt Gud som hunkjønn eller i kjønnsnøytrale termer, og jeg mener det ville­ vært helt forkastelig og dårlig sjelesorg å omtale Gud som far i slike situasjoner (det samme ville selvsagt gjelde dersom moren var overgriper, men slike gravferder har jeg ikke hatt).

Inkluderende språk. Så jo, jeg ønsker å utfordre bildene av Gud som Far ved å bruke et inkluderende språk for å skape et åpnere og større rom. Et språk som ikke gjør Gud mindre. Hvis vi i det hele tatt skal forsøke å sette ord på den rikdommen og mangfoldet som Guds vesen er, så må vi også åpne opp for Guds feminine trekk.

Gjøsund mener at jeg kategoriserer feminine og maskuline egenskaper. I radioprogrammet henviser jeg til hvordan feminine og maskuline egenskaper omtales i Bibelen, der Guds feminine sider omtales som omsorg, og Guds kraft hovedsaklig omtales i maskuline termer. Dette er altså ikke min kategorisering, men Bibelens. Jeg mener at det ikke er vanntette skott mellom disse og at man derfor bør utvide forståelsene av hva som er feminine og maskuline egenskaper. Det er også påfallende hvordan Gud omtalt som kvinne i Det gamle testamentet ofte er relatert til fødsel, svangerskap og kropp, mens de mannlige bildene er knyttet til begreper som kriger og hersker – altså helt frigjort fra kropp og biologi.

Utvide begrepsbruken. Når Gud selv åpenbarer seg som «Jeg er den jeg er», så viser dette at Gud ikke lar seg begrense gjennom våre begreper. Men ved å utvide begrepsbruken kan vi kanskje bedre forstå at begrepene er metaforer og samtidig ta på alvor at Gud rommer både det mannlige og det kvinnelige. For å bli helere mennesker bør vi integrere både feminine og maskuline sider ved oss selv – og i vårt gudsbilde.

Jeg omtaler ikke Gud som Hun for å provosere, men jeg vil bruke et språk der vi ikke usynliggjør kvinner. Språket om Gud må avspeile at vi alle er skapt i Guds bilde. Reaksjonene på slikt kjønnsinkluderende språk er sterke. Det er som om århundrer med mannlig språk har satt seg i kroppene våre. For noen oppleves det å høre Gud omtalt som mor eller kvinne nesten som en kroppslig forløsning. Hos andre setter det i gang samtaler om Gud rundt middagsbordet etter gudstjenesten. Noen reagerer med sinne og tror at man forkaster dogmatiske kjernepunkter ­eller at man seksualiserer Gud. Jeg har ikke problemer med å be til Gud som Far, og jeg mener ikke at man skal erstatte bønnen Vår Far med Vår Mor. Men jeg kjemper for retten til å bruke liturgi og språk som ikke gjør Gud mindre enn det Hun er.

Trykket i Vårt Land 31. august 2018.

Gå til innlegget

Dødekontakt på alvor

Publisert over 1 år siden - 711 visninger

Dødekontakt er ikke bare store kanaliseringsseanser. Dødekontakt er også opplevelsen av spontant nærvær av en avdød, som kan virke både helende og trøstende.

Hildur Johansen skriver at hun ble forskrekket over Vårt Lands repor­tasje fra spiritistisk miljø og møte med dialogprest fra Den norske kirke (Vårt Land, 26. mai). Hun mener at artikkelen gir inntrykk av aksept for å kontakte døde og oppfordrer oss til ikke å bli ledet inn i en praksis som Gud advarer mot. Jeg er helt enig i at vi ikke skal bli ledet inn i en praksis som Gud advarer mot, og det tror jeg samtlige av teologene som uttalte seg i artikkelen står inne for.

Grunnlaget for artikkelen var at jeg som dialogprest ble invitert til et møte i Norsk Spiritualistisk forening for å si noe om kirkens holdning til kontakt med døde. Her var jeg tydelig på hva kirken mener om aktiv kontakt med døde, noe blant annet dette sitatet viser: «Hun (undertegnede) stiller spørsmål ved om det er etisk riktig å prøve å kontakte de døde. – Hvis dere mener at de døde er her, rundt oss, så mener jeg at de døde er hos Gud. Og når jeg i ­begravelser lyser fred over minnet, så mener jeg at den freden skal vi ikke forstyrre, sier Mathiassen.» 

Kunsten å lytte. Når jeg sier at kirken må ta dødekontakt på ­alvor, så betyr altså det ikke ­aksept av enhver form for dødekontakt. Men det betyr at kirken må lytte til mennesker som har slike erfaringer. Og det betyr å være tydelig på hva kirken ­mener om dette.

Å virkelig lytte til et annet menneske, betyr ikke å vurdere om det dette mennesket forteller er sant eller usant, virkelig eller uvirkelig. Det betyr å lytte til hva denne erfaringen betyr for dette mennesket, hvorfor det er meningsfullt, hvorfor det er trøstende. Deretter handler det om å være med å gå noen skritt på veien sammen i et forsøk på å tolke selve erfaringen.

Noen påstår at de vet helt sikkert hva åndelige erfaringer er; noen sier de vet at det er kontakt med døde, noen sier de vet at dette er innbilning, noen sier de vet at dette er uforenlig med kristen lære og at de vet at dette er farlig.

Det er her jeg etterlyser litt mer nyansering og ydmykhet – fra alle leire. For faktum er at ingen av oss vet. Ingen av oss kan vite nøyaktig hva som ligger bak en åndelig erfaring av ulike prosesser, levd liv og verdensanskuelser. Vi kan bare forsøke å nærme oss det. Og jeg tror at all slik form for tilnærming gjør man best i samspill med andre, ikke alene i et vakuum.

Tillitsfulle møter. Så er spørsmålet hvem man kan gå til med slike erfaringer, hvem man har tillit til å åpne seg for. Hvem som møter en uten å latterliggjøre ­eller svartmale.

Hvordan kan det forenes med å være tydelig på hva kirken står for? Ethvert møte med anner­ledestroende skjerper min egen tro, mitt eget standpunkt fordi jeg må utforske hva min tradisjon faktisk sier om dette. Bibelens advarsler mot dødekontakt er for å ivareta mennesker. ­Ivareta mennesker mot spådomskunster og svart magi. Og der er jeg selvsagt helt enig med Hildur Johansen i hennes innlegg.

Men er all dødekontakt spådomskunst og svart magi? Det trengs en nyansering av dette ­feltet, noe som blir belyst i forsk­ningen fra blant andre første­amanuensis Anne Austad og professor Anne Kalvig. Dødekontakt er ikke bare store kana­liseringsseanser. Dødekontakt er også opplevelsen av spontant nærvær av en avdød, som 
kan virke både helende og trøst­ende.

Evne å se nyanser. Det blir for lettvint å bare si at kirken ­advarer mot kontakt med døde og ­avfeie hele debatten som ukristelig og fjern fra kristen tradisjon. Vi må evne å se n­yansene i den andres trospraksis og bruke­ Bibelen som kilde til å forstå hvordan man som kristen skal forholde seg til dette.

Heldigvis er der mange prester, diakoner og sjelesørgere som møter mennesker på svært gode måter i slike situasjoner. Disse vil jeg løfte fram og heie på, som et bedre alternativ enn kanalisering og aktiv kontakt med døde. Men for i det hele tatt å komme på banen, må vi først lytte til den andre.

Jeg håper med dette å ha oppklart eventuelle misforståelser med tanke på hva jeg legger i ­utsagnet om at kirken må ta­ ­dødekontakt på alvor. Religions­dialog handler ikke om å bli enige.­ Religionsdialog handler om å forstå mer og møte mennesker med respekt.

Silje Trym 
Mathiassen

Dialogprest ved 
Kirkelig Dialogsenter 
Stavanger

Gå til innlegget

Hvor har vi som kirke sviktet?

Publisert over 3 år siden - 1049 visninger

KONTAKT MED DØDE: Jeg undres over at mediet Lisa Williams` lek med menneskers sorg virker trøstende.

«Skru av mobiltelefonene for jeg er den eneste som mottar beskjeder her i kveld,» er en av Lisa Williams’ åpningsfraser på hennes mediumshow

Med en blanding av humor og populæråndelighet får hun innpass på scener over hele verden og når inn i sårede sjeler preget av sorg og savn. Jeg kunne stilt kritiske spørsmål ved om det virkelig var avdøde ånder som kom med disse beskjedene som Lisa Williams formidlet.
Jeg kunne stilt kritiske spørsmål ved hva som får mennesker til å betale for å høre på et medium. Jeg kunne stilt kritiske spørsmål ved kommersialisering og utnytting av menneskers sorg. Men jeg ønsker heller å rette et selvkritisk blikk på oss som kirke i denne sammenheng. For jeg undres over at hennes lek med menneskers sorg virker trøstende.

Og jeg stiller spørsmålet: Hvor har vi som kirke sviktet? For det har vi. Når mennesker som har mistet små barn i kreft eller kjærester i overdose og ulykker finner trøst og opplever Lisa Williams’ show som bevis på sjelens udødelighet, da må vi som kirke stille oss spørsmålet: Hvorfor møter ikke vi disse menneskenes behov bedre? Langt de fleste velger fremdeles kirkelig gravferd, men hva formidler vi i sørgesamtalen, i gravferden og i sjelesorgen i etterkant? Hva sier vi som kirke om døden? Hva sier vi som kirke om kontakt med de døde?

Nærvær. Dialogorganisasjonen Areopagos arrangerer i april et seminar på Misjonshøgskolen der tema er ekstraordinære erfaringer som utfordrer vår tro og teologi. Der deltar bla førsteamanuensis Anne Austad som har skrevet en avhandling som viser at sørgendes nærværserfaringer med døde kan være positivt.

Austads forskning er interessant fordi den åpner opp for en annen tilnærming av kontakt med døde der det avgjørende er om disse erfaringene oppleves som frigjørende eller skremmende. Selv om Austads avhandling handler om passiv kontakt med døde (der erfaringene oppstår spontant, uten aktiv oppsøking) kan denne forskningen, og et slikt seminar, vise at vi som kirke må møte menneskers savn med mer åpenhet og på andre måter enn tidligere tiders dogmatiske fordømmelse av kontakt med døde.

Overgir. Inngangsordene i enhver begravelse er at vi sammen vil overgi ham/henne i Guds hender og følge ham/henne til det siste hvilested. Men hva er det vi overgir til Gud? Da Jesus døde på korset, ropte han: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Enhver som har stått ved siden av et menneske i dødsøyeblikket, vil se en umiddelbar forandring. Kroppen er der, men den er tom. Den eller det vi elsket er ikke lenger der. Hva er det som har forlatt kroppen? Kirkens tradisjonelle lære er at livet kommer fra Gud og at ånden går tilbake til Gud. «Nå er livet gjemt hos Gud,» synger vi.

Samtidig har vi en folkelig utbredelse av forestillingen om sjelens udødelighet. Dette uttrykker et dualistisk menneskesyn og har røtter i gresk filosofi og gnostisisme. Her deles mennesket i en evig sjel og en forgjengelig kropp. Begrepene sjel og ånd brukes i vår tid om hverandre og skaper nok en del språkmessig forvirring, og Bibelen har ikke en entydig lære om de dødes eksistens.

Hvor er den døde? Burde ikke teologien kunne svare på hvor de døde er? Teologen Jürgen Moltmann forteller at da hans nabo døde, kunne han ikke gi enken et svar på spørsmålet hennes om hvor mannen nå var. Den døde lå fortsatt i rommet, men teologiprofessoren hadde ikke noe svar å gi.

Men Lisa Williams har svar! Svindleriske svar er visst bedre enn ingen svar. For hun vet hvor de døde er; åndene står i kø for å snakke med henne. Og mennesker kommer til de som har svar å gi – selv om svarene kommer etter en rekke utspørringer med mer gjetting enn viten. Men kanskje er det nettopp det vi som kirke skal våge å si: Vi har ikke alle svar. Vi må lære oss å leve med det uvisse. Men jeg kan forstå de som søker svar, og dette er ikke ment som en anklage mot dem. Kontakt med de døde er ikke kun for spesielt interesserte.

Forskning viser at 40-50 prosent av alle sørgende mener å ha opplevd nærværserfaringer av folk som har gått bort. Det er derfor viktig med større åpenhet rundt temaet, også innenfor kirken. Jeg er redd for at vi i vår iver etter å advare mot spiritisme faktisk har skjøvet flere mennesker inn i spiritisme. Stengte kirkedører fører til at mennesker søker svar andre steder. Når Gud oppleves fjern, oppstår et tomrom der åndetroen kan flytte inn og blomstre fritt.

Forskjønnes. Som dialogprest ved Kirkelig Dialogsenter har jeg deltatt som observatør på flere show med Lisa Williams og andre medium. Det generelle budskapet som formidles er at de døde ser oss, de vil oss vel, de sier at de har det godt og at vi ikke må sørge. Mer individuelt kan man få trivielle beskjeder som: Klipp håret, syng, vær glad, rydd i klesskapet, lag en fest. Folk bryter sammen i gråt og lettelse over å få disse beskjedene. Er det døden som forskjønnes?

Jeg har snakket med en del av de som «fikk beskjeder» fra Lisa Williams etter showene, og de forteller at det var trøstende for nå vet de at deres kjære «lever» og har det godt. Da har det lite å si om de individuelle beskjedene var aldri så trivielle.

Det gamle testamente advarer mot kontakt med åndemanere. Lisa Williams’ mediumshow bekreftet at dette er useriøs og ukyndig omgang med menneskers sorg der runde formuleringer, utspørring og mange «bom» kan få en til å undres om hun virkelig er «den eneste som mottar beskjeder».

I våre minner. Bønn, nattverd, den halve alterringen, sjelesorg, gudstjenester, allehelgensmesse, symbolhandlinger og lystenning er kristne praksiser som kan handle om kontakt med de døde – men på en helt annen måte enn Lisa Williams’ underholdningsshow.
Kan vi som kirke skape et rom der vi kan åpne for tanken om at vi har de døde med oss i våre minner, handlinger, tanker og ord – og gjennom bønn legge de døde i Guds hender og Guds vilje? Kan vi leve med å ikke vite, men håpe og tro?

Kan vi løfte fram håpet om at vi skal få møte våre kjære igjen? Kan vi våge å si at døden ikke betyr total relasjonsløshet, men opprettelsen av en ny dimensjon? For å forholde seg til de døde som om de ikke finnes er ikke en kristen tanke, det er en sekulær tanke. Kan vi skape sunne, gode rom der vi kan «trø stilt der sorga herjar, la saknet finne fred?» Med respekt – for både levende og døde.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.3.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Vårt Lands agenda
av
Egil Olaussen
rundt 5 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
Vårt Land og politikken
av
Alf Gjøsund
rundt 6 timer siden / 1160 visninger
3 kommentarer
Skudd for baugen
av
Odvar Omland
rundt 10 timer siden / 116 visninger
1 kommentarer
Bollestad blander kortene
av
Berit Austveg
rundt 10 timer siden / 291 visninger
1 kommentarer
Gud, - "den vannmektige"?
av
Oddvar Haugland
rundt 13 timer siden / 99 visninger
0 kommentarer
Den store glemselen
av
Lars Gilberg
rundt 15 timer siden / 445 visninger
2 kommentarer
Ulikhetens pris
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 80 visninger
0 kommentarer
Utidig innblanding
av
Ingrid Vik
rundt 16 timer siden / 713 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Personlig åpenbaring
10 minutter siden / 1809 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
25 minutter siden / 1809 visninger
Reidar Holtet kommenterte på
KFUK-KFUM Global og den israelske okkupasjonen
36 minutter siden / 349 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
40 minutter siden / 1809 visninger
Odd Tarberg kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
rundt 1 time siden / 1627 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 1 time siden / 1809 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 1 time siden / 1809 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 1 time siden / 1160 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 2 timer siden / 1160 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
rundt 2 timer siden / 1627 visninger
Odd Tarberg kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
rundt 2 timer siden / 1627 visninger
Anita Stokkeland kommenterte på
KrF-måten
rundt 2 timer siden / 1748 visninger
Les flere