Silje Trym Mathiassen

Alder:
  RSS

Om Silje Trym

Følgere

Dødekontakt på alvor

Publisert rundt 2 måneder siden - 674 visninger

Dødekontakt er ikke bare store kanaliseringsseanser. Dødekontakt er også opplevelsen av spontant nærvær av en avdød, som kan virke både helende og trøstende.

Hildur Johansen skriver at hun ble forskrekket over Vårt Lands repor­tasje fra spiritistisk miljø og møte med dialogprest fra Den norske kirke (Vårt Land, 26. mai). Hun mener at artikkelen gir inntrykk av aksept for å kontakte døde og oppfordrer oss til ikke å bli ledet inn i en praksis som Gud advarer mot. Jeg er helt enig i at vi ikke skal bli ledet inn i en praksis som Gud advarer mot, og det tror jeg samtlige av teologene som uttalte seg i artikkelen står inne for.

Grunnlaget for artikkelen var at jeg som dialogprest ble invitert til et møte i Norsk Spiritualistisk forening for å si noe om kirkens holdning til kontakt med døde. Her var jeg tydelig på hva kirken mener om aktiv kontakt med døde, noe blant annet dette sitatet viser: «Hun (undertegnede) stiller spørsmål ved om det er etisk riktig å prøve å kontakte de døde. – Hvis dere mener at de døde er her, rundt oss, så mener jeg at de døde er hos Gud. Og når jeg i ­begravelser lyser fred over minnet, så mener jeg at den freden skal vi ikke forstyrre, sier Mathiassen.» 

Kunsten å lytte. Når jeg sier at kirken må ta dødekontakt på ­alvor, så betyr altså det ikke ­aksept av enhver form for dødekontakt. Men det betyr at kirken må lytte til mennesker som har slike erfaringer. Og det betyr å være tydelig på hva kirken ­mener om dette.

Å virkelig lytte til et annet menneske, betyr ikke å vurdere om det dette mennesket forteller er sant eller usant, virkelig eller uvirkelig. Det betyr å lytte til hva denne erfaringen betyr for dette mennesket, hvorfor det er meningsfullt, hvorfor det er trøstende. Deretter handler det om å være med å gå noen skritt på veien sammen i et forsøk på å tolke selve erfaringen.

Noen påstår at de vet helt sikkert hva åndelige erfaringer er; noen sier de vet at det er kontakt med døde, noen sier de vet at dette er innbilning, noen sier de vet at dette er uforenlig med kristen lære og at de vet at dette er farlig.

Det er her jeg etterlyser litt mer nyansering og ydmykhet – fra alle leire. For faktum er at ingen av oss vet. Ingen av oss kan vite nøyaktig hva som ligger bak en åndelig erfaring av ulike prosesser, levd liv og verdensanskuelser. Vi kan bare forsøke å nærme oss det. Og jeg tror at all slik form for tilnærming gjør man best i samspill med andre, ikke alene i et vakuum.

Tillitsfulle møter. Så er spørsmålet hvem man kan gå til med slike erfaringer, hvem man har tillit til å åpne seg for. Hvem som møter en uten å latterliggjøre ­eller svartmale.

Hvordan kan det forenes med å være tydelig på hva kirken står for? Ethvert møte med anner­ledestroende skjerper min egen tro, mitt eget standpunkt fordi jeg må utforske hva min tradisjon faktisk sier om dette. Bibelens advarsler mot dødekontakt er for å ivareta mennesker. ­Ivareta mennesker mot spådomskunster og svart magi. Og der er jeg selvsagt helt enig med Hildur Johansen i hennes innlegg.

Men er all dødekontakt spådomskunst og svart magi? Det trengs en nyansering av dette ­feltet, noe som blir belyst i forsk­ningen fra blant andre første­amanuensis Anne Austad og professor Anne Kalvig. Dødekontakt er ikke bare store kana­liseringsseanser. Dødekontakt er også opplevelsen av spontant nærvær av en avdød, som 
kan virke både helende og trøst­ende.

Evne å se nyanser. Det blir for lettvint å bare si at kirken ­advarer mot kontakt med døde og ­avfeie hele debatten som ukristelig og fjern fra kristen tradisjon. Vi må evne å se n­yansene i den andres trospraksis og bruke­ Bibelen som kilde til å forstå hvordan man som kristen skal forholde seg til dette.

Heldigvis er der mange prester, diakoner og sjelesørgere som møter mennesker på svært gode måter i slike situasjoner. Disse vil jeg løfte fram og heie på, som et bedre alternativ enn kanalisering og aktiv kontakt med døde. Men for i det hele tatt å komme på banen, må vi først lytte til den andre.

Jeg håper med dette å ha oppklart eventuelle misforståelser med tanke på hva jeg legger i ­utsagnet om at kirken må ta­ ­dødekontakt på alvor. Religions­dialog handler ikke om å bli enige.­ Religionsdialog handler om å forstå mer og møte mennesker med respekt.

Silje Trym 
Mathiassen

Dialogprest ved 
Kirkelig Dialogsenter 
Stavanger

Gå til innlegget

Hvor har vi som kirke sviktet?

Publisert over 2 år siden - 1011 visninger

KONTAKT MED DØDE: Jeg undres over at mediet Lisa Williams` lek med menneskers sorg virker trøstende.

«Skru av mobiltelefonene for jeg er den eneste som mottar beskjeder her i kveld,» er en av Lisa Williams’ åpningsfraser på hennes mediumshow

Med en blanding av humor og populæråndelighet får hun innpass på scener over hele verden og når inn i sårede sjeler preget av sorg og savn. Jeg kunne stilt kritiske spørsmål ved om det virkelig var avdøde ånder som kom med disse beskjedene som Lisa Williams formidlet.
Jeg kunne stilt kritiske spørsmål ved hva som får mennesker til å betale for å høre på et medium. Jeg kunne stilt kritiske spørsmål ved kommersialisering og utnytting av menneskers sorg. Men jeg ønsker heller å rette et selvkritisk blikk på oss som kirke i denne sammenheng. For jeg undres over at hennes lek med menneskers sorg virker trøstende.

Og jeg stiller spørsmålet: Hvor har vi som kirke sviktet? For det har vi. Når mennesker som har mistet små barn i kreft eller kjærester i overdose og ulykker finner trøst og opplever Lisa Williams’ show som bevis på sjelens udødelighet, da må vi som kirke stille oss spørsmålet: Hvorfor møter ikke vi disse menneskenes behov bedre? Langt de fleste velger fremdeles kirkelig gravferd, men hva formidler vi i sørgesamtalen, i gravferden og i sjelesorgen i etterkant? Hva sier vi som kirke om døden? Hva sier vi som kirke om kontakt med de døde?

Nærvær. Dialogorganisasjonen Areopagos arrangerer i april et seminar på Misjonshøgskolen der tema er ekstraordinære erfaringer som utfordrer vår tro og teologi. Der deltar bla førsteamanuensis Anne Austad som har skrevet en avhandling som viser at sørgendes nærværserfaringer med døde kan være positivt.

Austads forskning er interessant fordi den åpner opp for en annen tilnærming av kontakt med døde der det avgjørende er om disse erfaringene oppleves som frigjørende eller skremmende. Selv om Austads avhandling handler om passiv kontakt med døde (der erfaringene oppstår spontant, uten aktiv oppsøking) kan denne forskningen, og et slikt seminar, vise at vi som kirke må møte menneskers savn med mer åpenhet og på andre måter enn tidligere tiders dogmatiske fordømmelse av kontakt med døde.

Overgir. Inngangsordene i enhver begravelse er at vi sammen vil overgi ham/henne i Guds hender og følge ham/henne til det siste hvilested. Men hva er det vi overgir til Gud? Da Jesus døde på korset, ropte han: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Enhver som har stått ved siden av et menneske i dødsøyeblikket, vil se en umiddelbar forandring. Kroppen er der, men den er tom. Den eller det vi elsket er ikke lenger der. Hva er det som har forlatt kroppen? Kirkens tradisjonelle lære er at livet kommer fra Gud og at ånden går tilbake til Gud. «Nå er livet gjemt hos Gud,» synger vi.

Samtidig har vi en folkelig utbredelse av forestillingen om sjelens udødelighet. Dette uttrykker et dualistisk menneskesyn og har røtter i gresk filosofi og gnostisisme. Her deles mennesket i en evig sjel og en forgjengelig kropp. Begrepene sjel og ånd brukes i vår tid om hverandre og skaper nok en del språkmessig forvirring, og Bibelen har ikke en entydig lære om de dødes eksistens.

Hvor er den døde? Burde ikke teologien kunne svare på hvor de døde er? Teologen Jürgen Moltmann forteller at da hans nabo døde, kunne han ikke gi enken et svar på spørsmålet hennes om hvor mannen nå var. Den døde lå fortsatt i rommet, men teologiprofessoren hadde ikke noe svar å gi.

Men Lisa Williams har svar! Svindleriske svar er visst bedre enn ingen svar. For hun vet hvor de døde er; åndene står i kø for å snakke med henne. Og mennesker kommer til de som har svar å gi – selv om svarene kommer etter en rekke utspørringer med mer gjetting enn viten. Men kanskje er det nettopp det vi som kirke skal våge å si: Vi har ikke alle svar. Vi må lære oss å leve med det uvisse. Men jeg kan forstå de som søker svar, og dette er ikke ment som en anklage mot dem. Kontakt med de døde er ikke kun for spesielt interesserte.

Forskning viser at 40-50 prosent av alle sørgende mener å ha opplevd nærværserfaringer av folk som har gått bort. Det er derfor viktig med større åpenhet rundt temaet, også innenfor kirken. Jeg er redd for at vi i vår iver etter å advare mot spiritisme faktisk har skjøvet flere mennesker inn i spiritisme. Stengte kirkedører fører til at mennesker søker svar andre steder. Når Gud oppleves fjern, oppstår et tomrom der åndetroen kan flytte inn og blomstre fritt.

Forskjønnes. Som dialogprest ved Kirkelig Dialogsenter har jeg deltatt som observatør på flere show med Lisa Williams og andre medium. Det generelle budskapet som formidles er at de døde ser oss, de vil oss vel, de sier at de har det godt og at vi ikke må sørge. Mer individuelt kan man få trivielle beskjeder som: Klipp håret, syng, vær glad, rydd i klesskapet, lag en fest. Folk bryter sammen i gråt og lettelse over å få disse beskjedene. Er det døden som forskjønnes?

Jeg har snakket med en del av de som «fikk beskjeder» fra Lisa Williams etter showene, og de forteller at det var trøstende for nå vet de at deres kjære «lever» og har det godt. Da har det lite å si om de individuelle beskjedene var aldri så trivielle.

Det gamle testamente advarer mot kontakt med åndemanere. Lisa Williams’ mediumshow bekreftet at dette er useriøs og ukyndig omgang med menneskers sorg der runde formuleringer, utspørring og mange «bom» kan få en til å undres om hun virkelig er «den eneste som mottar beskjeder».

I våre minner. Bønn, nattverd, den halve alterringen, sjelesorg, gudstjenester, allehelgensmesse, symbolhandlinger og lystenning er kristne praksiser som kan handle om kontakt med de døde – men på en helt annen måte enn Lisa Williams’ underholdningsshow.
Kan vi som kirke skape et rom der vi kan åpne for tanken om at vi har de døde med oss i våre minner, handlinger, tanker og ord – og gjennom bønn legge de døde i Guds hender og Guds vilje? Kan vi leve med å ikke vite, men håpe og tro?

Kan vi løfte fram håpet om at vi skal få møte våre kjære igjen? Kan vi våge å si at døden ikke betyr total relasjonsløshet, men opprettelsen av en ny dimensjon? For å forholde seg til de døde som om de ikke finnes er ikke en kristen tanke, det er en sekulær tanke. Kan vi skape sunne, gode rom der vi kan «trø stilt der sorga herjar, la saknet finne fred?» Med respekt – for både levende og døde.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.3.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
8 minutter siden / 2813 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
24 minutter siden / 1216 visninger
Rune Holt kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 1 time siden / 1216 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 9 timer siden / 1216 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 9 timer siden / 177 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 10 timer siden / 1216 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 10 timer siden / 177 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 10 timer siden / 192 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 10 timer siden / 177 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 10 timer siden / 177 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 11 timer siden / 6198 visninger
Les flere