Silje Pettersen Holand

Alder: 31
  RSS

Om Silje

Følgere

Menighet?

Publisert rundt 10 år siden

For mange er det å gå i en menighet en parallell til det å være kristen. Det hører med i et kristen-liv å være medlem i en menighet, og helst tjenestegjøre med sine gaver/talenter der. Gi kollekt eller tiende. Høre ordet forkynt. Synge lovsanger og/eller salmer. Gå til nattverd. Få forbønn. Osv.

Men i økende grad er det flere og flere kristne som ikke finner seg til rette i kirke og menighet, og som ønsker et liv som kristen, men da uten menighetsdelen.

Jeg lurte på om dere kan dele noen tanker om menighet. Hvorfor menighet? Hvorfor ikke?

Gå til innlegget

Hvem er avhengig av hvem?

Publisert rundt 10 år siden

De to siste dagene har vært helt utrolig bra. Jeg har fordypet meg i boka Natten gir lys av Wilfrid Stinissen. Og den åpenbarer så utrolig mye.. Som om noen har slått på lyset i et mørkt rom. Etter å ha vært i ulike kristne organsiasjoner og menigheter, og levd et liv som om Gud skulle vært avhengig av meg, er det nå en enorm hvile og lettelse å få dykke ned i disse nye sannhetene. I bibelen står det at Gud på forhånd har lagt klar ferdiglagte gjerninger som vi skal gå inn i. På tross av dette, forkynnes det at vi selv skal ta initiativ til ulike gjerninger som er stemplet kristne, for eksempel å gå ut på gata og be for folk, eller gjøre gode gjerninger i ulik form. Dette blir fort et strev, og noe som føles som det er pålagt av Gud for at vi skal bevise at vi er gode disipler. Men hvorfor arrangerer vi alt dette, når Gud på forhånd har lagt gjerninger klar for oss, som vi kan gå inn i? Gud er tilstede i livene våre, der vi er, i det vi gjør, hver dag, og midt oppi det hele, så kan han nå ut til mennesker via våre liv, ofte uten at vi legger merke til det, eller tenker over det. Vi hører på møter at vi skal gjøre de gjerningene Jesus gjorde, men Jesus gikk gjennom livet, dag for dag, inn i ferdiglagte gjerninger. Mennesker, situasjoner.. Det kom til ham! Menneskene oppsøkte Jesus! Ikke omvent! Han gikk i ferdiglagte gjerninger. Og Gud fikk virke i ham i de ulike øyeblikkene. For Guds rike er inni oss, som bibelen sier.

Vi er så flinke til å leve våre liv som om Gud er avhengig av oss. Men det er ment å være helt omvent! Vi skal være avhengige av Gud! Bibelen forteller om å dø fra selvet. Det er ikke å dø fra den du er skapt til å være, men at den "falske" deg dør. Den delen av deg, hvor du styrer, hvor du tar avgjørelsene, du snakker, du tenker, du handler. Alt dette er ment å bli erstattet med Gud I deg, Gud GJENNOM deg. Å ha Gud til Herre i livet ditt.. Det er ikke som om du er en slave som lyder ordre. Men å la Gud naturlig få leve gjennom deg

Dette er ikke noe man bestemmer seg for. Det skjer når Gud med sitt nærvær og sitt lys, så sterkt arbeider i oss, at alt virker mørkt og håpløst. Det er som om vi dør. Vi ser vår egen synd, og vi ser hvor små vi er. Hvor fortapte vi er. Dette kan pågå over flere år.. Vi blir brutt ned.. Helt til det ikke er igjen noe av oss selv, og vi gir helt og fullt rom for Gud. Tilogmed bønnen.. "jeg klarer ikke å be selv, så vær du min bønn, Gud!" Passivitet hører vi ofte som noe negativt. Men her handler det om passivitet i en positiv forstand. Vi skal være passive, så Gud kan være aktiv.

Helliggjørelse. Jeg trodde det handlet om perfeksjonisme. Å bli bedre. Men dette er helt feil (takk og lov!) Det handler om tillit. Å stole på Gud. Å vokse i tillit til Gud, å bli mer og mer avhengig av Ham. Å gi opp kontrollen, og la Ham ta over.

Det står i bibelen at når et lem lider, så lider hele legemet. Slik er det også når vi er i "natten". Når livet blir mørkt og vondt og håpløst og meningsløst. Vi trenger ikke bare tenke at dette er en individuell lidelse, men også at det er noe mange flere opplever. Og på den måten kan vi tjene og elske hverandre, med den dybden av kjærlighet som Gud har vist oss. På den måten kan det å ha det vondt, bli til noe godt. Hvis vi tillater Gud å gjøre sitt arbeid i oss, og aksepterer den han gjør oss til, for så å ønske å bruke dette til å elske andre mennesker.

Å hvile seg inn i Kristus. Jesus er ikke utveien, sannheten og livet. Han er VEIEN, sannheten og livet. Veien gjennom. Også det mørke. Men også der er han. Han har gått veien selv, og han går den sammen med oss. Så la det bare komme.. Mørket.. Ikke kjemp imot. Da blir det bare verre. Aksepter, og ta imot .. Og hvil deg inn i det. Noen dager er så mørke at vi ikke klarer å holde hodet over vann, og se klart nok til å tenke på disse tingene. Men mørket har ulike nyanser. Noen mørke dager, er allikevel lysere enn andre. Og da kan vi kanskje klare å minne oss på dette.. At Gud er der, selv om vi ikke erfarer Han. Og at dette slett ikke handler om hans fravær, men om hans kjærlige og intense nærvær, som jobber med sjelen vår, for å enda mer rette oss inn mot vårt sentrum, Gud. Det er ikke sikkert vi ser dette før vi har kommet lenger videre på veien. Men når vi ser det, så blir vi glade og takknemlige for denne natten. Uansett hvor vond den er. Fordi den tar oss dypere og lengre og videre og.. Helt inn til Gud og hvilen i ham. :)

Gå til innlegget

Kontemplativ bønn?

Publisert rundt 10 år siden

Kan noen forklare meg hva kontemplativ bønn er? Finnes det noen anbefalte bøker om det?

Gå til innlegget

Sanger som når gjennom

Publisert rundt 10 år siden

Musikk er noe utrolig flott som Gud har gitt oss. Flere og flere behandlere bruker musikk i terapi. Vi vet alle hvor mye større gleden blir, av å sette på en skikkelig glad-sang, eller hvor mye trøst vi kan finne i de rette ordene innehyllet i nydelige toner. Vi som kristne vet også hvordan salmer og andre kristne sanger kan nå oss dypt inni hjertet. Å sitte og få lytte til en mektig kor-stund, eller høre barnegospel-kor i full sang. For ikke å nevne de flotte julekonsertene, med julens kjære sanger. Korpsmusikk.. Kor.. Mannssang.. Opera.. Pop.. Rock.. Metal.. Disney-sangene. Vi har alle våre favoritter. Nå nylig satt jeg og koste meg med sanger fra Kaptein Sabeltann-showet i Kristiansand, som jeg virkelig elsket da jeg var mindre.

Cd-hylla mi hjemme er full av musikk i den kristne sjangeren. Som "aktiv kristen" var jeg medlem i musikk-klubben Master Music, og hver måned fikk jeg tilsendt en ny cd. Og jeg kjøpte ofte cd`er utenom også. På Skjærgårdsfestivalen, Get Focused og andre steder, prøvde jeg å få signert cd`ene mine, hvis artistene var der. Det siste året har mye skjedd, og en av de tingene jeg har måtte legge på hylla, er kristen musikk som Hillsong m.m. Det gjør for vondt å høre på sanger som tar fram skår fra liv som knuser tro.

Men noen få cd`er tar jeg fortsatt fram og lytter på. Sliten og trøtt, og med mislykkethetsfølelse på topp, stupte jeg ned på senga, hvilte hodet mitt på puten, og satte på cd`en til gruppa 7 Days and a Miracle. De har en nydelig sang. Spor nr. 4 på cd`en. Som taler til meg fra begynnelse til slutt. Og den hjelper meg å sukke til Gud, når jeg ikke selv finner ordene. Den sier alt så utrolig riktig, akkuratt slik det er..

Jeg vil gjerne dele teksten med dere. Sangen heter Hold Me.

They think I am strong
Always in control
But I'm lonely and scared
I've got my shield as a defence
It feels safest this way

Hold me
Tightly
Keep me
Safely
Close to you

Can I be sure, I'll still be loved
If I show the true me?
What if I end up rejected
I can't make it alone

I need Your strength now
Cause my shield is breaking
Feel so voulnerable and naked
So afraid I can't take it

Gå til innlegget

unge kristne, innenfor?

Publisert rundt 10 år siden

I helgen var jeg på UL i Kongeparken. NLM`s sommerstevne for ungdom. Mesteparten er tenåringer, og som 21-åring kjenner jeg at jeg begynner å bli litt for gammel. Jeg står ikke lenger framme v scenen og hopper, danser og klapper, og synger med for full hals.

Tvert imot. Denne kvelden satt jeg på utkanten av benkeradene, og observerte. Lovsangene. Tekstene. Stemningen. Forkynnelsen. Bønnene. Folkene på scenen, og folkene rundt meg. Løftede hender, lukkede øyne, stille bønner, tårer, smil. Ungdom som får erfare mer av Gud.

Mine fem siste år som tenåring bestod mye av å være på kristne festivaler, ta bibelskole og som de fleste ungdommene som var på UL, -prøve å være en god disippel. Å følge Jesus. Lese i bibelen. Be. Være i forbønn. Lovsang. Tilbringe tid med andre kristne. La mine gjerninger være preget av Herren i livet mitt. For jeg skulle ikke bare være festival-kristen! Åh, nei! Jeg skulle være en av dem som viste Jesus at jeg tok han alvorlig. De rundt meg skulle erfare at jeg tok troen min på alvor.

Så på festivaler har du sett meg som de jeg observerte i helgen. "Helt inni" lovsangen og tilbedelsen, nikkende og ivrig under forkynnelsen, og hengivende i bønnen. Jeg prøvde. Hardt. Å passe inn. Å få kontakt med Gud. Fordi jeg lærte at dette handlet om en relasjon. Og i relasjoner er det ikke monolog, det er dialog. I fem år prøvde jeg. Å få til dette kristenlivet. Jeg ville så gjerne. Jeg lengtet. Desperat.

Men livet knuste troen min i mange tusen biter. Depresjon m.m. gjorde at Gud føltes mer fjern enn tilstede. Det var tårer av sorg og skuffelse, heller enn glede. Det var nedtur etter nedtur, og jeg har ikke tall på tårene som er grått i fortvilelse over instendig søking etter Gud, etterfulgt at tomhet og atter tomhet.

Så denne sommeren, på festivaler, har jeg sittet på sidelinjen. Og observert. Når de andre ler og smiler og viser følelser, så sitter jeg der, med et uttryksløst ansikt. Som en som har gitt opp. Etter fem lange år. Så har det endelig sunket inn. At jeg vil ikke klare å passe inn i denne kulturen av lovsang, tilbedelse og glade Jesus-disipler. Noen lovsanger gjør det ekstra vondt å høre på. Nesten som jeg vil gå ut av rommet. Fordi de bringer tilbake minner hvor jeg ærlig og åpent har søkt Gud av hele mitt hjerte.. Håpefull har jeg ventet.. Igjen og igjen.. Helt til skuffelsen ikke er til å unngå.

Jeg tror denne festival-kulturen betyr mye for mange tenåringer. Men det blir fort farlig hvis denne kulturen blir ensporet, og kun er for dem som klarer å passe inn. Som er glade og ivrige og søkende, slik sunn, frisk ungdom skal være. Ingen legger merke til de få som stille lister seg ut av møtesalen, og går hjem med skuffelse og dype sår, av en Gud som ikke levde opp til forventningene. Noen ungdommer har livserfaringer som stikker dypere enn det vanlige A4. Da er lettvinte, enkle svar for grunne. De leder ikke til et møte med Gud. Tvert imot..

Hvor er tilbudene til disse tenåringene og unge voksne? Hvem vil stille opp for å gi svar til dem som har dype sår som må leges, før et vanlig festival-møte kan føles ok og bra? De oppsøker ikke nødvendigvis presten i kirken hjemme. Det er på festivalene de finnes. Sammen med vennene sine. Og på internett. Jeg er ikke alene om å kjenne på denne opplevelsen. Samfunnet har flere tenåringer og unge voksne med sår etter liv som knuser tro. Og jeg tror vi trenger mer tydelige tilbud til dem. På internett. På festivaler. Menighetene har de kanskje allerede forlatt.

Peter sier som sagt til Jesus.. Hvor ellers skal vi gå? Jeg har repetert dette bibelverset inni meg igjen og igjen. Helt til det gikk opp for meg. Jeg har ikke noe sted å gå. Jesus svarer ikke. Han er der ikke når jeg roper. Bare stillhet. Ekkoet av mine rop. Like fullt, vet jeg at Han er der. Han finnes. Men jeg opplever at han ikke vil ha noe med meg å gjøre. Han har snudd ryggen til, lukket ørene. Bare de på festivalene, de som passer inn.. De får møte ham.. Kjenne hans nærvær. Mens jeg står utenfor og observerer. Ser på. Men lenger kommer jeg ikke. Jeg lengter etter at Han skal rope på meg. Oppdage at jeg sitter der. Men det skjer ikke. Og til slutt gir jeg opp. Og går stille ut av møtesalen. Enda en gang.

Som i en ørken. Hvor alt jeg ser er sand. Og alt jeg har begynt å forvente, er sand. Motvinden er uutholdelig til tider. Men en lengsel har jeg.. At en kilde med levende vann vil dukke opp, der foran meg. Da vil jeg bli minnet på at jeg er husket på, og ikke glemt. At det fortsatt er håp. At han elsker meg også, og ikke bare de andre. Så jeg får fortsette min vandring her i ørkenen. Kanskje i 40 år. Kanskje lenger. Men jeg vil fortsette å gå. I sand og motvind. For jeg lengter så.

Noen ganger kjennes det som om alt er et spill, uten mål
Noen ganger synes det som om sannheten står alene for seg selv
Noen ganger kjennes det som om du ikke ser i min vei
Når jeg roper høres kun ekkoet fra min egen bønn

Hold meg fast!
Jeg glipper, glipper
Ikke la meg gå!

-Rudi Myntevik

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere