Silje Pettersen Holand

Alder: 31
  RSS

Om Silje

Følgere

Jesus I oss?

Publisert over 9 år siden

Jeg bare tenkte på en ting.. Når Jesus sier at: Hvor to eller flere er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blandt dem. (noe sånn). . På mange kristne ungdomsfestivaler blir dette tatt opp på møtene. Og jeg har i det siste begynt å tenke litt ærlig rundt dette.

"Ja, okey... Vi er flere her som er samlet i ditt navn, Jesus.. Men hvor er du?" Det har frustrert meg såå mange ganger at Jesus legger noe stort i at han "er tilstede". Fordi, som jeg pleier å klage til Gud, det hjelper meg svært lite at Han er tilstede, hvis jeg verken kan se han, høre han, føle armene hans rundt meg osv... Det er frustrerende!! Og det skaper en lengsel som aldri kan fylles her i verden.

Men på toget hjem fra Stavanger i kveld, mens jeg satt og reflekterte over dette verset (igjen), slo det meg.. Hva hvis det betyr at Jesus er I oss? I meg? I deg? Ikke at han fyller luftrommet mellom oss, som et eller annet usynlig åndelig.. Men at Jesus er tilstede i hver og en av oss? Og at når vi elsker vår neste, så elsker vi samtidig Jesus.. Fordi.. Vi er jo skapt i Hans bilde?

Jeg vet ikke om jeg er helt på villspor nå, men det bildet synes jeg er mye mer forståelig og lettere å forholde seg til.. Og det gjør det lettere for meg å ville praktisere den kristne nestekjærligheten i møte med mine medmennesker! Hvis jeg kan klare å se Jesus i dem, på en måte..

Noen som har noen kommentarer på det?

Gå til innlegget

Jesus = Lykke?

Publisert over 9 år siden

Jeg sitter her en lørdagskveld uten noe å gjøre, som vanlig. Mange unge (og voksne) i Norge er ensomme. Flere enn vi er klar over.

Men det er ikke ensomhet jeg skal fokusere på i dette innlegget. For her jeg sitter og kjeder meg, bestemte jeg meg for å gå inn på verdidebatt.no og lese gjennom noen av innleggene som ligger på forumet.

Og i ett av innleggene under temaet "følelser" fant jeg følgende svar på ett innlegg:

"Sitat: Hadde Marilyn Monroe, i unge år, tatt i mot Jesus som sin frelser, så ville hun sikkert ha blitt en gammel og lykkelig dame!"

Det er helt sikkert godt ment, men jeg kjenner jeg blir provosert. Som 16 -åring "tok jeg imot Jesus som min frelser". Nå er jeg 22 år, og kan se tilbake på en utrolig tøff tenåringsperiode som fortsatte inn i 20-årene. Jeg har vært alt annet enn lykkelig som kristen. Og jeg vet at mange andre kristne lever urettferdig vanskelige liv. For ikke å snakke om de forfulgte kristne. I dagens kristne samfunn er det som om det går en rød tråd som sier at det er et = tegn mellom det å være kristen og det å være lykkelig. Og dette skremmer meg.

Hvis jeg hadde hatt helse til å ta en mastergrad, skulle jeg skrevet mastergradsoppgave om dette temaet. Jesus = Lykkelig? Jeg kunne gjerne reist rundt i norske menigheter og holdt foredrag om det. For dette brenner jeg for!! Jeg har vært litt rundt i menighets -og organisasjonsnorge, og sett hvor mye det preger miljøene at man legger opp til en slags lykkelig stemning/setting.

Hvis livet er bra, så er det ikke vanskelig å gå på møte. Alle er glade og smiler, det er en stemning full av kjærlighet. Alle klemmer hverandre, sier "så godt å se deg!!", de hilser på nye folk og inkluderer alle. Alle skal ha det bra, trives, inkluderes, bli sett og lyttet til. De som ønsker å bidra med sine talenter i menigheten, skal selfølgelig få lov til det! For all del ikke velg de andre alternativene når det er møte i menigheten! For det er HER det skjer! Dette er plassen! Her er Jesus! (og jeg undrer meg om tanken har slått dem at han er like mye på festen der alle de fulle ungdommene er...)

Ved første øyekast virker dette veldig bra. Sånn vil vi jo ha det! Men det er ikke alltid vi får det til.. Men det er absolutt dette vi jobber mot!

Og så tenker vi at, klarer vi å få til et slikt miljø, DA trekker vi folk!

Mye mulig.. Kanskje spesiellt ungdom, fordi ungdom vil være der det skjer! Og er det noe som blir presentert som kult og "in", så er ikke ungdommene vanskelige å be. Når Jesus og kristendommen kan være kult og populært, ja, da kan jeg også være kristen!! Status!!

Og så får vi sunn ungdom som holder seg borte fra rus og fest, og som dyrker nestekjærligheten.

Men tingen er den, at vi ofte framstiller livet som kristen, som "at gresset er grønnere på den andre siden". Forlat fest og fyll, og kom til oss, så vil du bli lykkelig! Si ja til Jesus, så vil alle dine problemer forsvinne! Bli frelst, og bli gammel og lykkelig, som det blir sagt over her.

Det er ikke sannheten. Og det er sannheten som setter fri, er det ikke?

MAN BLIR IKKE NØDVENDIGVIS LYKKELIGERE AV Å BLI KRISTEN!

Og dette er bare enda mer aktuellt i de menighetsmiljøene som forkynner om helbredelse og mirakler og hvor det skjer masse manifestasjoner. Fordi det blir forkynt at dette er til alle som vil ta imot, men det er slett ikke alle som opplever disse tingene. Og da står man der.. Og ingen forkynner snakker om unntakene. De nevner ikke de som skuffet går hjem med sykdommen sin, enten fysisk eller psykisk, mens sidemannen ble helbredet og fikk synet tilbake etter ti år som blind.

Og det er ikke så lett å komme til det "lykkelige" menighetsmiljøet når du hver eneste gang må ta på deg en maske som sier du er glad og fornøyd. For hvis noen ser du ikke har det bra, så skal de be for deg. Og hvis du ikke blir bedre etter forbønn, så må det være noe galt. Med deg selfølgelig, og din tro. For det er aldri noe galt med Gud.

I mange land i verden, blir kristne satt i fengsel fordi de kaller seg kristne. Noen blir tilogmed torturert. Forfulgt. Spyttet på. De har kjent på kroppen at det koster å si ja til Jesus. Mange av dem blir ikke gamle, og slett ikke lykkelige.

La meg gi dere et eksempel på det motsatte av Jesus = Lykkelig

Frelst + DTS i Ungdom i Oppdrag og stab i samme organiasasjon + aktiv i pinsemenigheter + fast deltager på kristne festivaler + ACTA bibelskole i IMI-kirken

=

Lykke? Hmm, nei det ble feil. Jeg mente: = depresjon, overdose og selvmordsforsøk, innleggelse på psykiatrisk kriseavdeling, fulgt av depresjon i flere måneder igjen.. behandling.. selvmordstanker.. tårer.. håpløshet.. motløshet..

Noe som skurrer? Har jeg noen gang følt meg liten og dum nettopp fordi jeg har vært kristen og IKKE lykkelig? Jepp.. Jeg fikk forbønn møte etter møte etter møte. År etter år. Gråt utallige tårer. Men bønnesvarene kom ikke.

Høsten 2008 var jeg på Catch the Fire i Ekebergshallen med folk fra Toronto. Det skjedde helbredelser og mirakler og manifestasjoner over alt rundt meg. I fem år hadde jeg slitt med depresjon. Forkynneren bygde opp troen min på at denne uken, denne uken her, var tiden inne! Jeg skulle bli fri! HELT fri! Lukk øynene, slå ut hendene, og ta imot din helbredelse! Gud er her akuratt nå, for å helbrede DEG! Han ØNSKER å sette deg fri! Ta imot! Vær frimodig!

Rundt meg blir folk satt fri. Mens jeg står der. Gjør jeg noe galt? Må jeg knipe øynene hardere igjen? Løfte hendene høyere? Tro sterkere?  Til slutt åpner jeg øynene. Slår hendene ned langs siden. Setter meg ned. Og føler meg aldeles rasende! Jeg blir så sint! For første gang siden jeg var 16 år og tok imot Jesus, mitt store håp, så lar jeg mine innerste og dypeste følelser komme til overflaten. Jeg raser mot Gud! Og mellom store tårer som pipler ut av øyekroken min, ber jeg innstendig: JEG HATER DEG, JESUS! HØRER DU?! HATER DEG, HATER DEG, HATER DEG!!! Og jeg blir sittende og hulke, og få masse vondt opp og ut. Jeg tror jeg holder på å bli gal. Mitt eneste håp som reddet meg fra selvmord da jeg var 16, har sviktet. Jeg innser det nå. Han vil ikke hjelpe meg. Vil ikke gjøre meg lykkelig.

En uke senere sitter jeg alene i hybelen min i Stavanger. De andre bibelskoleelevene har dratt på høstferie. Jeg har tablettene. Jeg har erfart at mennesker ikke kan eller vil hjelpe meg. Og nå har jeg altså innsett at dette gjelder Gud også. Så jeg tar tablettene. Og kjenner at dette blir for mye gift for kroppen min. Brekker meg.. Men tar mer.. Tvinger mer og mer tabletter ned.. Så legger jeg meg ned for å sovne, og aldri mer våkne i denne verden.

Men neste morgen våkner jeg. Og jeg raser mot Gud. Han kan ikke engang la meg dø! Livet er et fengsel jeg ikke slipper ut fra. Jeg holder på å bli gal.. Jeg orker ikke mer, men kan ikke flykte noen steder.. Helvete på jord.

Nå er jeg snart 22 år. Og jeg har det mye bedre. Men det er IKKE takket være Jesus. Jeg har tatt avstand fra bibel, bønn og menighet, og lagt fra meg alt jeg hadde bygd opp som kristen. Jeg har lagt fra meg den kristne Silje, og prøvd å finne meg selv som helt menneske.

Jeg er fortsatt kristen. Og etter lang tid, har jeg kommet fram til at dette er pga det Gud har gjort for meg gjennom Jesus. Jeg orker ikke forholde meg til det livet Jesus levde, for jeg ser bare brutte løfter, jeg ser et liv som ikke strekker til, jeg ser krav.. Jeg ser alt det menighetsnorge har malt foran øynene mine om Jesus og det å være Hans disippel.

Så nå fokuserer jeg på den ene tingen. At Jesus står i mitt sted. Fordi jeg ikke får til livet. Verken som menneske eller disippel. Så kom han, for at jeg skulle få liv. Han elsker meg, og han ønsker meg det beste. Men jeg tror ikke jeg vil få oppleve liv og kjærlighet og ekte, varig glede før i den nye himmel og den nye jord. Og det hviler jeg i. Jesus står i mitt sted. Og uansett hvor mye helvete på jord jeg opplever, så venter en ny himmel på meg når jeg en dag skal få lov å dø.

Jeg håper dette kan være en tankevekker.. For dere som tror på setningen Jesus = Lykke

Dette lykkespillet i menighetsnorge har ødelagt kristenlivet mitt. Og det kan ødelegge mange flere, hvis ikke vi får øynene opp for at Jesus er tilstede hos alle mennesker, uansett hvordan de har det. Og ikke med MÅL om at de skal bli lykkelige! Selv om disse folka vil være syke eller hva det skulle være, helt til de dør, så vil Jesus være en del av deres liv! Og de TRENGER IKKE være lykkelige, eller se glade og takknemlige ut, for å få tilhøre Jesus og ha fellesskap med han! DET ER LOV å klage, å ha det vondt og vanskelig, å ha en dårlig dag (eller år!). Det er helt okey. Jeg vil få bort denne kulturen som oser av Jesuslykke! Det er lov å være glad og lykkelig, men ikke gjør det til et krav som skal etterfølge alle som er kristne! Det ekskluderer utrolig mange som er ønsket og elsket av Ham!

Gå til innlegget

Hvem er Gud?

Publisert over 9 år siden

Jeg hadde absolutt ingen planer om å delta på årets IMPULS-festival i IMI-kirken i Stavanger. Fordi jeg visste så godt at det de forkynner der er langt ifra det jeg vil forholde meg til, og det at det bringer fram mye vanskelige minner fra tiden jeg gikk der på bibelskole, da jeg var syk.

Men av en eller annen grunn, endte det med at jeg tok inn på et enkeltrom på hotellet ved siden av IMI, og fant noen å henge med, og betalte full pris for hele helga.

Første kvelden (fredag) var det Celebration, møte, med et par tre tusen ungdommer. Og hva gikk det i? Jo, vitnesbyrd om helbredelser og kunnskapsord fra Gud, om å prøve ut hvor god Gud er osv. Det var mye bra, for all del. Egentlig var alt bra. Det er ikke innholdet jeg kritiserer. Men jeg vil nevne så vidt at det er noe som mangler i denne menigheten.

De tar med alle de gode sidene ved å være kristen, og ved å kjenne Gud. Men de nevner ikke HELE bildet. De sier ikke at i mange tilfeller skjer det faktisk ingen helbredelse. Og ofte er det bare våre egne tanker og bilder og følelser som kommer fram når vi prøver å høre Guds stemme. Og mange mennesker har erfart at Gud ikke svarer på bønn, at han ikke er aktiv og griper inn, men mer passiv og likegyldig. I denne salen med flere tusen ungdommer, kan det sitte tenåringer som har hatt og/eller har foreldre med alkoholmisbruk. Det kan være noen som har blitt utsatt for incest. Voldtekt og/eller vold. Mobbing. Ungdom som har ropt desperate rop om hjelp til Gud, men som opplevde gang på gang at Gud forble taus.
Hva tenker de når de får høre fra talerstolen at de skal prøve og se at Gud er god? Hva tenker jenta som tok overdose for å ta sitt eget liv, og ropte desperat til Gud om at Han måtte vise at hun var elsket, og at livet var verdt å leve... at han måtte sende noen til henne.. men som erfarte at ingen kom.. selv ikke Gud. Ingen sms. Ingenting. Prøvde kanskje ikke hardt nok? Gikk det på hennes tro? Var hun ikke god nok for Gud?
Dette er kjempevanskelige spørsmål, men vi må tørre å stille dem! Vi må tørre å tvile, tørre å sette spørsmål til Gud. Hvis vi kun tar med alle de gode tingene som skjer, så ekskluderer vi utrolig mange mennesker! Som ikke vil klare å finne sin plass i en menighet som IMI. Fordi de ikke ble helbredet. De hørte ikke Guds stemme. Gud brukte dem ikke i hverdagen. Gud grep ikke inn. Gud viser ikke at han er god. Gud kunne like gjerne vært luft i en boks.

Jeg tror på Gud, og jeg kaller meg kristen. Men livet har lært meg en del ting, og tatt meg dypere. Og jeg ønsker å inkludere alle dem i vår kristne familie, som faktisk opplever Gud fra andre sider enn de gode og positive og livbringende. Det er ikke alt vi skal forstå, men det er mye vi kan være åpne om, og tørre å snakke om i de offentlige rommene, ikke bare på sjelesorg-rommet.

For Gud elsker og ønsker alle mennesker, uansett hvordan de opplever og føler og erfarer at Gud er. Men da trenger vi kirker som inkluderer med lovsang og forkynnelse og vintesbyrd, også om det vonde og vanskelige og det som vi ikke alltid forstår.

Gå til innlegget

Valg?

Publisert nesten 10 år siden

I 2007 var jeg i India. En dag jeg var i New Dehli, gikk jeg innom en svært eksklusiv butikk. Der solgte de dyre krukker, tepper, malerier.. De hadde også en avdeling med kostbare smykker, øredobber, ringer.. I dyrebart gull.

En ung mann som jobbet i denne avdelingen av butikken, vinket meg bort til seg, inn på et rom ved siden av. Jeg trodde han ville vise meg noen varer, og fulgte etter, -hvorpå han lukket døren bak meg, og ba meg sette meg ned på en stol foran skrivebordet. Jeg så han hadde ledet meg inn på et kontor, og kjente jeg ble litt skeptisk. Men som 19-åring var jeg mer nyskjerrig enn skeptisk, så jeg tenkte jeg kunne bli litt til, og se hva det var han ville.

Han spurte meg hvor jeg kom fra, og jeg svarte Norge. Han så fornøyd ut, og spurte om det var fint i Norge? Nydelig! svarte jeg. "Sikkert ikke så nydelig som deg!" svarte han med glimt i øyet, og tok fram en nydelig diamantring som han satte på ringfingeren min. "Vil du gifte deg med meg?" spurte han, og så meg dypt inn i øynene. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte der og da, men husker jeg høflig tok ringen av fingeren min, ga den til han, mumlet noe sånn som "nei, beklager.." og sprang ut av butikken, hehe :)

---------------

I bibelen står det at Jesus kaller kirken sin brud. Vi som kristne, er del av et større fellesskap av brødre og søstre i troen, som de så fint pleier si det.
Gud ER kjærlighet. Han lengter etter å gi sin kjærlighet, ja, hele seg, i evig relasjon til bruden sin, kirken. Og han ønsker å få høre vårt evige JA! Og hele verden er invitert til brylluppet!

Når noen er forelsket, betyr ikke lenger de negative sidene ved personen noe. Svakheter og feiltrekk kommer i skyggen, og forelskelsen er kun opptatt av å elske og bli elsket av denne nydelige personen! Mer fantastisk enn han eller henne, finnes ikke på denne jord! Vi vet alle hvordan dette kjennes :)

Bibelen sier at vi er skapt i Guds bilde. Så jeg tror også det er slik med Jesu kjærlighet til kirken, til menneskene. Han vet vi er syndere, "han kommer i hu at vi er støv". Men dette kommer i skyggen av hans enorme kjærlighet til oss. Ja, han valgte å lide å dø i vårt sted, for at vi skulle få gå fri, og få leve sammen med ham i all evighet!

-------------------

Når jeg leser i media disse dagene, ser jeg en kirke, en brud, som er mer opptatt av å vise seg fram som from og dyktig og "perfeksjonert", enn det å glede seg i brugdommens kjærlighet for henne. Jeg leser om en brud som har mistet fokuset, og som har begynt å fortjene å være brud.. Ved å rakke ned på de som tar abort. Ved å rakke ned på de som er homofile eller bifile, og alle kristne som ikke rakker ned på dem pga dette. Jeg ser en kirke som er opptatt av å få inn en ny regjering på stortinget. Og grøss og gru! Vi har en kirkeminister som ikke er kristen!
Jeg ser partier som dannes av denne bruden, for å kjempe for det kristne Norge. Og jeg ser prester som vil vurdere å slutte i sitt kall, sin jobb i kirken, fordi det ansettes en biskop som ser at kjærligheten kommer før alt annet, at den er større enn alt annet. Jeg ser kirkesamfunn som bryter ut av fellesskapet, og lager splittelse, fordi bare de som passer inn, skal få ta del i ekteskapet med brugdommen.

Og jeg tror brugdommen selv har tårer i øynene, og ser skuffet på bruden sin. Som prøver å bevise noe. Som har misforstått hans kjærlighet til henne, så til de grader.. Han ser på hvordan bruden lager splittelse, hvordan hun får motvilje hos folket, og hvordan alle de inviterte bryllupsgjestene ikke lenger ønsker å ta del i feiringen, fordi bruden helt har mistet fokus på hva ekteskapet handler om.. Å elske, og bli elsket..

------------

I 1. Mosebok leser vi om de første menneskene som kunne få spise av alle trær i hagen, bare ikke dette ene, som gav kunnskap og godt og ondt. Om rett og galt. Hvorfor? Fordi Gud visste at når menneskene fikk kunnskapen om godt og ondt, ville de klusse alt til! De ville ta blikket bort fra Ham, og prøve å rettferdiggjøre seg selv. Og de ville se ned på alle som ikke fikk til å leve som dem. Mennesket ville selv oppføre seg som Gud, og sette seg til dommer over rett og galt.

Gud sa at mennesker ser på det ytre.. Men Gud selv, ser til hjertet.

Burde vi ikke til nå ha lært hva dette betyr? Vi som er kirken, bruden, har blitt blindet. Vi fokuserer på det ytre, vi setter oss til dommere over syndere (og glemmer at vi selv er det).

Og når noen av oss innser at vi er på feil spor.. Og vender tilbake til brudgommens kjærlighet.. Tar imot.. Og lyser av glede i Hans kjærlighet til oss, og deler denne med de rundt oss: så verden ønsker å ta del i brylluppsfesten.. Så vil resten av kirken lage splittelse og strid. De gjør det de kan for å få denne bruden av banen.. De selv vil styre. De selv har rett. Tror de.. Men de har mistet fokus. De tror at troen er større enn kjærligheten. At budene er til for fromhet og perfeksjonisme, og ikke for at vi skal innse at vi er syndere, og at vi trenger en stedsfortreder. Som viser nåde. Og ubetinget kjærlighet.

-----------

Det er min bønn denne helgen. At bruden igjen skal vende seg til sin brudgom, og ta imot Hans evige kjærlighet, og gi denne videre, så hele verden ønsker å ta del i brylluppet. Istedenfor å sette seg til dommer i brudgommens sted.

Det er fullbragt, sa han. Men vi fortsetter å leve som om det var ufullkomment... Vi ser på oss selv, og ikke minst, ned på de andre.. Istedenfor å gi vårt JA til han som frir.

Gå til innlegget

Gudstjeneste kl 11.00

Publisert nesten 10 år siden

Jeg tror ikke jeg er alene om å la være å gå på gudstjeneste i kirken, rett og slett fordi den begynner kl 11.00 søndags morgen. Etter en lang uke med masse program, ønsker jeg å prioritere søndags morgen og formiddag til å sove litt lenger enn ellers, ha en god frokost og hvile..

Pinsemenigheten her i byen har søndagsmøter kl 17.00 eller 19.00. En kjempefin tid, som gjør at også ungdommene og unge voksne er mer gira på å komme på menighetens samling!

IMI-kirken i Stavanger har også skjønt det. Med gudstjeneste for hele menigheten kl 17.00 og gudstjeneste for studentene litt senere (tror det var tidspunktene:)

INTRO menighet i Sandnes har søndagsmøte kl 16.00.

Men de fleste kirker i landet vårt holder fast på å ha gudstjeneste kl 11.00 søndags morgen.

Jeg vil veldig gjerne gå på gudstjeneste i kirken om søndagene, men jeg ofrer ikke søndags morgen/formiddag for dette.. Hadde de hatt det på ettermiddag/kveldstid derimot...

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
27 dager siden / 8403 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6353 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5268 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
22 dager siden / 3372 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2666 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2172 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1998 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1749 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1718 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere