Silje Pettersen Holand

Alder: 31
  RSS

Om Silje

Følgere

Lar du deg påvirke?

Publisert rundt 9 år siden

Samfunnet har mange meninger om hvem du og jeg skal være. Hva vi skal kle oss i, hvor vi skal reise på ferie, hvilken bil vi bør kjøpe, hvilket yrke som er best osv osv. Lar du deg påvirke?

Helt fra vi er små, får vi signaler fra omverdenen om hva som er godtatt ved oss, og hva vi bare må "legge bort og aldri ta fram igjen". Samfunnet har et A4-ideal, og de fleste mennesker klarer å tilpasse seg dette på den ene eller andre måten. Men så har du de menneskene som TØRR å være annerledes. Det vil si, de ser hvem de faktisk er, og de står for det! Uansett hva andre mener. Og hva skjer? Istedenfor at verden applauderer dem for sine unike personligheter, og roser dem for sitt mot, -så virker det som om vi ikke kan få gjort sterkt nok inntrykk av hvor store motstandere vi er mot alle som ikke er A4.

Vi er mange som husker kvelden da bergenseren Kurt Nilsen kom inn på Idol på tv2. Mange lo av hans store mellomrom mellom fortennene. Rørleggeren fra Bergen. Helt til han åpnet munnen, og folk bare satt i stillhet, sjokket, over de nydelige tonene som kom ut. En tid etterpå vant han World Idol, og har gitt ut flere bra cd`er siden den gang.

Susan Boyle er et lignende eksempel. Vi så en dame stå på scenen, som ikke lignet de modell-aktige jentene vi er vant til å få se. Tvert imot. Men når hun åpnet munnen, fikk vi høre en fantastisk stemme som grep oss mye lenger enn gjennom tv-skjermen.

Men ikke alle opplever denne rekkefølgen. Fordommer fordummer, har vi hørt. Men hva med dem som ikke går inn til vårt aksepterte A4-mønster, men BORT fra det? Hva med mennesker vi lenge har akseptert, -helt til de framstår som personer langt utenfor våre "normale rammer" ?

Prinsesse Martha Louise var svært annerkjent i hele Norges land. Men så står hun fram med en ny side av hvem hun er. Hun kan tolke beskjeder fra dyr, og hun tror engler er rundt oss, og ønsker å kommunisere med oss og hjelpe oss. Ikke bare det, men hun velger å jobbe med dette, og starter en skole for mennesker som ønsker å gå dypere i dette feltet. Og hvordan reagerer vi? Med avsky, stor skepsis, avvisning, sladder og baksnakking, henger henne ut på alle måter...

Prest i Vålerenga, Einar Gelius, har vært svært annerkjent av mange. Joda, han våger seg utenfor "A4-boksen" til tider, men ikke så drøyt at det ikke kan godtas. Hvem gjør ikke det innimellom? Helt til han gir ut boka "Sex i bibelen", og viser en helt ny side av hvem han er. Han deler tanker om sex bl a utifra boken bibelen, som for mange sees på som hellig og ufeilbarlig. Og hva skjer? Jo, han må si opp jobben sin pga alt presset fra alle hold. Han får virkelig gjennomgå. Dette er ikke akseptabelt! Bort med han!

Det er noe som skurrer. Ser dere det ikke?

Kurt Nilsen og Susan Boyle, kom inn i den boksen vi alle liker, og vi klapper og heier og tørker bort gledestårer! Og for all del, jeg heier med, og synger gjerne med i stor jubel til sangene til Kurt! Jeg har flere av cd`ene hans, og musikken hans har betydd mye for meg.

Men hva med den nydelige prinsessen vår? Hva med den flotte presten for Vålerenga? Jeg kunne kommet med flere navn.

HVEM setter standarden for hva som er akseptabelt og ikke? Og hva gir dem isåfall retten til det?

Hvis vi skal ta fram bibelen, som opptar mange nordmenn, så vil jeg gjerne ta fram Jesu egne ord, om å ikke dømme, for selv ikke å bli dømt. Og om å elske hverandre, slik Han elsket oss først. På kjærligheten skal mennesker se at vi tilhører Gud.

Kjærligheten... Vet du hva? Vi som kristne gir som regel blaffen i hva "alle andre" mener om Jesus. Vi hører nemlig på VITNESBYRDENE. Til Hans disipler. Både for over 2000 år siden, og den dag i dag. De veier tyngre enn sladder og "tilfeldige meninger".

Men hva med disse unike personene som står fram og viser en del av hvem de er? Hva gir tyngde til våre meninger om dem? For jeg er sikker på at det finnes tusenvis av personlige vitnesbyrd fra mennesker som har opplevd Einar Gelius og prinsesse Martha Louise i sine jobbstillinger, som kan skrive under på at de har vist nestekjærlighet, trøst, omsorg, veiledning, forståelse, godhet... Flere av åndens frukter.

MEN DE ER SÅ ANNERLEDES! Og derfor liker vi dem ikke! Bort med dem!

Jeg husker en historie om en annen person, som opplevde det samme.. Han var annerledes... Bare god.. Gjorde bare godt.. Men annerledes.. Så annerledes... "Korsfest! Korstfest ham!"

 

Gå til innlegget

Vinterdepresjon

Publisert rundt 9 år siden

Ca 400 000 personer i Norge (eller flere!) sliter med vinterdepresjon når mørket slår inn over landet vårt. Kjenner du en av dem?

Typiske symptomer på vinterdepresjon er; mangel på energi og tiltak, tretthet og økt søvnbehov (man sover lenger uten å bli uthvilt), økt matlyst med vektøkning og en spesiell trang etter søtsaker, liten sosial aktivitet og en generell følelse av utilpasshet og depressive tanker. Hos noen finner man et rent tretthetssyndrom uten andre depressive symptomer. (fra lommelegen.no)

I 8 år har jeg slitt med vinterdepresjon. I oktober/november slår det inn over meg, og blir der til mars/april. Så sommerhalvåret består av dager jeg virkelig prøver å sette pris på, og nyte. Før hadde jeg sterke depressive symptomer også, nå er det mer denne enorme trettheten. Jeg sover 15 - 20 timer i døgnet, og er fortsatt trøtt og sliten når jeg er våken. Orker ikke ta initiativ til ting som ellers er en selvfølge.. Dra på butikken for å handle, gå på kino med venner osv... Jeg sover og spiser.. Spiser mer enn jeg trenger, spiser søtsaker hvis jeg har muligheten til det.. Legger på meg.. Orker ikke tenke på sminke, hår, klær osv, og ser ustelt ut.. Jeg fryser fort, og pakker meg inn med sjerf og lue osv, selv om ovnen står på fullt inne i leiligheten min.. Livet blir kjedelig og meningsløst... Sitte her, dag ut og dag inn... Samtidig orker jeg jo ikke gjøre noe med det..

Kjenner du noen som sliter med vinterdepresjon? Som akkurat nå slutter å bli med ut på sosiale ting.. Som du plutselig ikke ser noe til... De ser kanskje ikke ut som de pleier, og føler seg garantert ikke slik heller. Kanskje er de ikke så lette å prate med. De orker bare ikke... Det er ikke personlig ment. Kanskje du kan gi litt lys inn i dette mørke vinterhalvåret deres?

Send et kort, en sms, en e-post, en liten hilsen på facebook-wallen. En sang fra youtube eller Spotify. En liten oppmerksomhet som viser at de er husket på, at de ikke er glemt, og at de er like mye elsket nå som før.

Sånne små ting, som tar deg svært liten tid av dagen din, men som kan lyse opp deres, nok til at den dagen ble så mye bedre enn forventet... :)

Gå til innlegget

Alltid skal du dømme!

Publisert rundt 9 år siden

Etter å ha lest Stian Aarebrot sitt innlegg i papiravisen i dag, og nå også her på siden, ble jeg inspirert til å skrive litt om mine erfaringer rundt dette med å prøve åndene.

Siden jeg bestemte meg for å følge Jesus, som 16-åring, har jeg vært innom ganske mange ulike kristne miljøer. Karismatiske trosmenigheter, pinsemenigheter, Ungdom i Oppdrag, IMI-kirken, DELK, Norsk Luthersk Lekmannsmisjon, Den Norske Kirke osv...

Det er mye bra overalt, men noe av det som virker til å alltid komme i veien for at jeg ønsker å fortsette i en menighet, er at forkynnelsen er helt på bærtur.

Poenget er at det i så utrolig mange menigheter rundt forbi i Norge, blir forkynt et helt annet evangelie enn det bibelen forteller om. Men det ligner så! De bruker tilogmed bibelvers for å bygge opp under forkynnelsen! Og hundrevis, ja, tusenvis, av mennesker, jubler og heier, og følger forkynneren/forkynnelsen blindt.

Og så kommer sånne små, ubetydelige som meg, som ikke har noen status som noe annet enn syk og svak og sårbar... Og sier at "du.. dette reagerer jeg på...". Og hva blir jeg møtt med? Jo, sinte og sure folk, som beskylder meg for å "kaste steiner" og dømme. "Alltid skal du dømme forkynnere, Silje!" var det ei som sa til meg her tidligere i år. Jeg måtte gå i meg selv.. Snakke litt med Gud. Har jeg virkelig feil motiver for å peke ut ulike ting i forkynnelsen? Nei.. Jeg kom fram til at dette ikke handlet om å dømme noen, men om å dømme åndene, slik Paulus sier til Korinterne.

Det er så lett å tenke at hvis forkynnelsen er gal, så vil alle legge merke til det. Vi kjenner jo vår bibel!

Men desverre er det så altfor få som virkelig SER og HØRER hva som blir forkynt. Det føles så godt! Vi får gode følelser av å høre det forkynneren sier! Og nåde den som prøver å komme med kritikk og stille spørsmål ved det som blir sagt! Ut med dem! De ødelegger den sosiale hyggestunden vår. Enten det er herlighetsteologi eller svovelforkynnelse. Den gir MEG en god følelse, på den ene eller andre måten, og da er det det som betyr noe.

Men vi må se hva bibelen virkelig sier. Og vi må gjøre som Jesus, da han ble fristet i ødemarken; når djevelen kommer med et bibelvers, må vi svare han: ja, MEN det står OGSÅ skrevet!!!

Av og til blir problemet at kjærligheten blir så utrolig stor og viktig, at synden ikke lenger betyr noe, og vi kan synde som vi vil, for vi er jo uansett tilgitt!

Andre ganger blir det så mye fokus på lov, synd og dom, at kjærligheten forsvinner, og nåden ikke får komme til slik den er ment til.

Jeg sitter hjemme alene i leiligheten min flere lørdagskvelder i året, fordi jeg ikke orker å gå på flere ungdomsmøter i menigheten(e) og høre forkynnelse som er helt på bærtur. Jeg har prøvd gang på gang å si ifra om dette, men ingen vil høre! Jeg blir et forstyrrende element. Jeg har så lyst å være en del av et menighetsmiljø, og søke Gud sammen med andre kristne, og vokse som troende. Men når selve grunnlaget blir lagt feil, ikke på Ordet, men på følelser, opplevelser, maktfølelse, tradisjon, menneskebud/tanker og jeg vet ikke hva.. Så er hele møtekvelden totalt bortkastet, og jeg får faktisk mer oppbyggelse av å sitte hjemme alene med min bibel og lovsangstekster på Spotify!

Gå til innlegget

KIA - en kilde til liv!

Publisert rundt 9 år siden

I kveld, 5. november, var jeg på min første KIA-samling her i Egersund, Rogaland. Det ble et vendepunkt for meg og mitt liv!

Jeg siterer fra nettsidene deres:

Kristent Interkulturelt Arbeid jobber for mer flerkulturelt fellesskap,for likeverd, omsorg og vennskap mellom alle mennesker i Norge,uansett kulturbakgrunn, språk eller religion.  

Jeg hadde tenkt meg på kveldsmøte og lovsangskveld i forbindelse med KRIK-cup på Bjerkreim, nabokommunen. Jeg hadde utrolig lyst å dra dit! Men selv om jeg ba Gud om å finne noen å dra sammen med, og spurte alle jeg kunne komme på, så var det ikke èn eneste person som ville bli med meg dit denne kvelden. Ikke ville jeg dra aleine, til en plass jeg ikke kjente noen så altfor godt. Da jeg sliter med økt søvnbehov i vinterhalvåret, kjente jeg igjen at søvnen kom over meg i ettermiddag, og jeg la meg for å sove, og tenkte vel som så, at "jaja, det var den fredagskvelden". Men noen timer etterpå, våknet jeg plutselig med en sang i hodet mitt, fra gruppen Downhere, som spilte på konsert på KRIK-cup i Bjerkreim i fjor.

You get bumped and bruised and worse
For choosing the road less traveled
You know the reward is rich
If you persist through the darkest battles
Open your eyes,
Your prize is right before you, somehow
Whatever you do, just don't miss now

Refrenget gjentok seg i tankene mine, igjen og igjen. Whatever you do, just dont miss now...

Samme formiddag hadde jeg vært innom kirkekontoret noen timer, på et besøk hos kateketen her i byen, som også var "min" kateket da jeg ble konfirmert for en del år tilbake. Vi hadde en god stund sammen, med mye godt å snakke om, og da jeg skulle gå hjem igjen, fortalte hun at hun skulle ha en andakt på KIA-samling der på menighetssenteret samme kveld. Jeg sa at hvis det fortsatt ikke dukket opp noen som ville være med meg på møte og lovsangskveld, så kunne jeg komme dit, for å slippe å sitte hjemme alene i leiligheten en fredagskveld.

Så med sangen i hodet, og et blikk på klokken som sa at jeg hadde 30 minutter på meg til det startet på KIA, forstod jeg at Gud hadde sine tanker om hvor jeg skulle være dennne kvelden. Jeg sto opp og kledde på meg, og kjørte ned til sentrum, hvor samlingen skulle være. Der ble jeg godt tatt imot av diakonen her i Egersund, som sammen med en gjeng flotte folk, driver KIA-samlingene. Vi fikk servert kjempegod thai-mat, og jeg ble overrasket over hvor mange som var tilstede, hvor mange land som var representert, og at det faktisk var folk i alle aldersgrupper, fra barn til ungdom til voksne til eldre! De var så glade og immøtekommende, og tok godt imot meg som ny :)

Jeg kom i prat med ei dame på 32 år fra Tjetjenia. Hun hadde 4 barn, som alle bodde sammen med henne her i Norge. Moren bodde også her. De hadde kommet til Norge/Egersund for seks år siden. Mannen hennes hadde blitt kidnappet under krigen, og ingen hadde sett ham siden. De visste ingenting... Hun fortalte om datteren på 13 år, som gikk på ungdomsskolen, og sleit med noen av fagene, blant annet engelsk. Selv kunne hun ikke engelsk, for det var ikke et språk de lærte i hjemlandet. Der var det russisk som var det andre språket de lærte seg.

Engelsk er et fag jeg alltid har fått topp-karakterer i, både på prøver og eksamener. Jeg har vært oppe til eksamen flere ganger, og alltid fått gode resultater. I tillegg har jeg vært en tid i Ungdom i Oppdrag, hvor jeg snakket engelsk så og si hele tiden i et halvt år, og litt til, under andre opphold i organisasjonen. Så å hjelpe ei tenåringsjente noen timer i uka med engelskfaget, eventuellt norsk og andre fag, det er ikke noe problem for meg! Jeg spurte henne om hun ville vi skulle gjøre avtale om at jeg kunne hjelpe datteren hennes med skolefagene noen timer i uken.

Hun sa de bodde trangt i en liten leilighet, men da sa jeg at det ikke var noe problem, og at jeg kunne hente henne, og så kunne vi være i leiligheten min for å få lesero :) Hun ble rørt, og takknemligheten var ikke skjult på noen måte :) Datteren hennes var også på KIA-samlingen, og jeg fikk hilse på denne nydelige jenta som mistet faren sin så brått og brutalt.

Jeg har ikke vært i krig, men jeg har jammenmeg fått gjennomgå mye vondt og vanskelig her i livet. Så det mangler ikke på empati og respekt... Jeg er langtidssykemeldt, og har sittet lenge i leiligheten min og følt meg så unyttig.

I morres var det en ny sang inni meg, fra UL - festivalen for noen år tilbake.

Det er Du som kjenner veien jeg har foran meg

Det er Du som kjenner alle mine steg før de blir til

Det er Du som skaper håpet jeg har inni meg

Det er Du som vet om alt som jeg innerst inne vil 

 

For Du vet akkurat hvordan jeg er

Og Du ser akkurat hva jeg trenger nå

Du vet akkurat hvorfor jeg er her

Og ber om å få se hvor jeg skal gå

Hjelp meg å se

hvor jeg skal gå! 

 

Det er Du som sender trøsten når jeg engster meg

Det er Du som ser på hjertet mitt, og fyller det med ro

Det er Du som holder løftet om å redde meg

Det er Du som kjenner tvilen min, og fyller meg med tro 

 

For Du vet akkurat hvordan jeg er

Og Du ser akkurat hva jeg trenger nå

Du vet akkurat hvorfor jeg er her

Og ber om å få se hvor jeg skal gå

Hjelp meg å se

hvor jeg skal gå!

 

For Du har drukna meg i kjærlighet

Og når det stormer i liveter det noen ting jeg vet

For Du vet akkurat hvordan jeg er

Og Du ser akkurat hva jeg trenger nå

Du vet akkurat hvorfor jeg er her

Og ber om å få se hvor jeg skal gå

Hjelp meg å se

hvor jeg skal gå!

 

Det kom jeg på da jeg la meg i kveld, og kjente på takknemlighet for KIA og menneskene der. At denne sangen var en bønn i mitt hjerte, til Gud, samme morgen. - Og så ledet Han meg til KIA! Og det var som om enda en brikke falt på plass i historien om mitt liv her på jorden.

Du kan lese mer om KIA sitt arbeid på deres nettsider www.kianorge.no

Dette innlegget er vel både en slags veiviser til det flotte arbeidet KIA gjør, men kanskje enda mer et vitnesbyrd om at Gud legger foran oss gode gjerninger, for at vi kan gå inn i dem, og at Han leder oss på sine veier for sitt navns skyld :) Lenge har jeg følt jeg har gått i tåkeland. Det gjør vi jo alle i perioder i livet. Når Gud da gir oss sitt lys på veien, og gir oss ny klarhet, underveis i livet, så blir gleden og takknemligheten bare enda større! :)

Velsignet helg til alle i Norge, både dere som er født og oppvokst her, og dere som har fått komme hit fordi livet er for vanskelig å leve i hjemlandet. La oss elske hverandre, slik Han har elsket oss først!

Gå til innlegget

Identitet -i deg selv, eller i Kristus?

Publisert over 9 år siden

I går var jeg på ungdomsmøte i pinsemenigheten, og jeg ble igjen minnet på de prossessene jeg har gått gjennom de to siste årene, i livet mitt, både ang tro og liv. De fem siste tenårene mine var jeg svært aktiv som kristen, både i menighet og organisasjoner, og jeg var veldig bevisst på å leve riktig som en disippel av Jesus. Jeg skulle bli mer og mer lik ham, og det var en daglig kamp for å være "god nok".

Jeg husker det som om det var i går... Jeg hadde prøvd å ta mitt eget liv, høsten 2008, da jeg var 20 år. Jeg gikk på ACTA Bibelskole, og vi hadde vært en uke i Oslo, på Catch the Fire -konferanse, med folk fra Toronto. Blant annet Heidi Baker, Duncan Smith, John og Carol Arnott. Den uken var vel siste dråpen etter flere år hvor jeg prøvde å få Gud til å se meg, og gripe inn i livet mitt... Jeg hadde ikke gått til psykolog, for jeg var overbevist om at Gud kom til å helbrede meg. Men årene gikk, og depresjonene ble tyngre og mørkere. Jeg mistet det siste håpet jeg hadde igjen.. Og prøvde å gjøre slutt på alt sammen... Heldigvis klarte jeg ikke det.

..jeg satt noen uker etterpå, på kontoret til en av sykehusprestene i Stavanger. Ei ung, nydelig bergenser, som tok seg tid til å lytte til min troshistorie. Jeg gråt og gråt, og fortalte hvordan jeg hadde prøvd i flere år å bli en god nok disippel, men jeg følte meg bare mer og mer mislykket, og nå var jeg overbevist om at Gud ikke brydde seg om meg, fordi jeg ikke var "god nok" som menneske og kristen, til å fortjene Hans kjærlighet. Jeg fikk jo ikke til å kjempe i troen, stå fast på løftene osv... Jeg var ikke sterk. Jeg var svak. Liten. Og følte meg dum.. Jeg var full av skam..

Hun sukket oppgitt, smilte til meg, og sa: Silje, disse forkynnerne hjernevasker tenåringer!! Bibelen har flere tusen løfter! Hvordan kan noen forvente at alle disse gjelder hver og en av oss personlig?! Det er ikke rart at du opplever gang på gang at Guds løfter blir brutt. De var aldri ment til å taes ut av sammenhengen de står i!
Kjære deg... Jesus ville aldri at vi skulle være kopier av han. Forkynnere i disse karismatiske menighetene lager tenåringer til små Jesus-kopier, og stjeler fra dem deres unike identitet. Det er jo DEN Gud vil elske fram i dem! Vi er forskjellige, og vi har både styrker og svakheter. Vi er ikke perfekte, OG DET ER HELT GREIT! Vi skal ikke være perfekte, heller ikke fri for synd. Det er jo DET som er de gode nyhetene! Jesus levde det livet vi aldri kommer til å fikse, slik at vi kan få hvile i hans nåde om at han har gjort alt sammen ferdig.. Han sa det selv.. Det er fullbragt! Dette er et budskap som skal sette fri! Istedenfor binder det tenåringer og voksne i lenker, og det kan ta flere år for dem å komme ut fra det... Jeg blir så lei meg... Tenåringer er sårbare, og forkynnerne tenker ikke over hvor alvorlig de tar hvert ord som blir sagt på scenen. Eller kanskje de gjør det.. De har bare ikke innsett hvor galt det kan gå... For de er selv fanget i disse illusjonene...

Det var ikke ordrett sånn hun sa det, men det er de setningene som har festet seg i hodet mitt etter den samtalen. Og den samtalen var begynnelsen på en lang og viktig helbredelsesprossess i mitt liv.

Jeg ryddet i bøkene mine i dag (elsker å lese, så bokhyllen er full av ulike bøker!). Fant fram en bok som hjalp meg veldig i disse prossessene. De stumme bildene, av Magnus Malm. Jeg vil sitere et avsnitt fra denne boka, som oppsummerer på en veldig fin og konkret måte, hva min konklusjon har blitt etter alle disse årene:

...Vi kan sammenligne med Narkissos fra gresk mytologi, den billedskjønne unge mannen som har gitt navn til narsissismen. Da han fikk se speilbildet av seg selv i vannet, ble han så forelsket at han ble sittende og stirre på det til han døde. Slik søker også vi oss selv i våre selvbilder, og så lenge vi gjør som Narkissos, får vi aldri kontakt med vå sanne identitet. Narkissos setter seg på Guds plass når han vil elske bildet av seg selv. Hvem vi selv er, oppdager vi ikke ved å se, men ved å bli sett.
På lignende vis kan også en kristen komme på avveie ved stadig å søke sin identitet i Kristus, et narsissistisk prosjekt som bare gjør oss mer og mer innkrøkt i oss selv og fører oss lenger og lenger bort fra den opprettelse Kristus kan gi. Når vi abdiserer og lar Gud være Gud, finner vi vår sanne identitet. Jesus setter seg ned hos mennesker, søker sitt bilde i dem.... og blir forelsket.

Jeg synes det er så utrolig bra sagt... Og det setter virkelig lys over hva det er jeg har forstått i disse prossessene mine. Jeg trodde hele livet mitt handlet om Gud, men egentlig handlet alt om meg og mitt og hvordan jeg levde i forhold til Gud og mennesker.
Nå handler livet mitt om at Gud er Gud, og jeg er jeg. Vi er separerte, og jeg skal aldri prøve å bli lik Gud.

Som Johannes sier: "Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er."

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5403 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3733 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
19 dager siden / 1304 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1190 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
4 dager siden / 1075 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1025 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 950 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere